Noe å feire

I fjor høst skulle alle advare oss om at det første barnehageåret er det verste. At i løpet av det året vil alle mulige basilusker som muligens kan komme til å bite på en liten barnehagefersking, gjøre nettopp det. Vi måtte regne med å bli syke.. Ofte.

De sa også at den stakkars lille ferskingen, ville komme til å dra med seg basiluskene hjem. Til mamma, pappa og lillesøster. At immunforsvaret vårt ville få kjørt seg skikkelig. Men vi fnyste høyt. Hah! Vi hadde jo skikkelig immunforsvar! Det skal mer til enn noen ussel barnehagesmitte for å sette denne familien ut av spill!

Men.. Så viste det seg at alle hadde rett.

Den ene runda etter den andre, vi har seriøst aldri vært så mye syke som i fjor. En periode føltes det som om ting bare overlappet hverandre. Det var forkjølelser, snørr, feber, mer snørr, hosting og enda mer feber. Runda med kombinert influensa og bronkitt var kanskje den verste, og det gjorde jo ikke saken bedre at alle fire ble syke samtidig.

Men det er håp. Så til deg som har barn som akkurat har tatt fatt på sitt første barnehageår: Kanskje er basiluskene allerede i hus, kanskje kommer de ikke før til uka. Men jeg vil du skal vite at uansett hvordan dette året vil fortone seg sånn sykdomsmessig – så finnes det håp.

For her en dag gikk det plutselig opp for oss.. At i oktober har treåringen for aller første gang siden barnehagestart i fjor høst, hatt to og en halv uke sammenhengende i barnehagen – uten så mye som en liten sykedag. Ikke et snev av snufsing! Ingen sykdom! Ikke så mye som en lus eller et skrubbsår. Dette er rekord. Og det må feires 🙂

/ Heia immunforsvaret 🙂

* Følg den takknemlige kona på Facebook *

Slutt på husfreden

I morgen er det slutt på husfreden. For i natt skal klokka stilles, og det betyr at jeg går inn i en forvirret tilstand der jeg ikke lenger skjønner når det er spisetid, leggetid og stå-opp-tid. Og dette irriterer gubben noe så inni hampen..

Som han sier, det å stille klokka i seg selv er ikke et problem, men siden jeg er så opphengt i hva klokka egentlig er, så rister jeg ham totalt ut av rytme. Det ender med at han blir gående å lure på hvor mye klokka egentlig er, om han egentlig har sovet lenge nok og om han egentlig burde spist snart.

 

 

Men hallo, vi har jo to små barn i hus! Så når klokka nå stilles en time tilbake, betyr ikke det lenger en ekstra time med festing – eller enda bedre: deilig, tiltrengt, fantastisk, nydelig søvn. Å neida. For oss småbarnsforeldre betyr det å stille klokka tilbake null, nix, nada.

Ja, bortsett fra kaos, da.

For meg begynner det allerede om morgenen. Hvilke klokker har stilt seg automatisk i løpet av natten, og hvilke må stilles manuelt? Stemmer klokka på mobilen, eller var det sånn at den ikke stilte seg automatisk sist? Har gubben stilt klokka på veggen på kjøkkenet? Eller gjorde jeg det selv sent i går kveld, i halvsvime da jeg våknet etter en liten halvtime på sofaen?

Og allerede her begynner mannen å bli forvirret av mitt mas. Han skjønner ikke hvorfor det må være så vanskelig, kan vi ikke bare stille alle klokkene samtidig, da? Og det hadde jo vært vel og bra, men bestandig er det jo en eller to lureklokker som sniker seg unna.

Også sitter man der da. Når klokka viser 04.30 om morgenen, og man har kaffekoppen i hånda og ungen på fanget. For klokka er kanskje 04.30, men for ungen er den jo egentlig 05.30. Som den pleier å være på denne tida, hver eneste morgen. Men akkurat denne søndagsmorgenen er det enda en hel evighet til NrkSuper-sendingen ruller i gang.

 

“..også er det noe galt med dekoderen vettu! Så vi må vente på den hersens Fantorangen en hel time til!”

 

Da er det lov å kjenne litt på bitterheten. For javisst får vi en bonustime med romletid før dagen er i gang, men tenk om det hadde gått an å ligge under dyna den herlige timen ekstra..

Jeg bruker sånn omtrent tre dager før jeg har vendt meg til den nye klokka. Og det skyldes først og fremst sovemønster at jeg trenger litt tid.

– “Kom igjen“, kan jeg si til gubben, “hvis du skal legge minsten i kveld, så er det nok lurt å gjøre det nå. For ja, klokka er kanskje bare 17.30 – men egentlig er den jo 18.30, og det er jo det som er leggetid..

Og da ser jeg det i blikket hans, at oppgittheten er i ferd med å renne over. Inni hodet hans er det ikke rom for å tenke sommertid lenger – for klokka er stilt. Og vintertid betyr vintertid. Men ikke i mitt hode. Jeg trenger litt tid, og det tar som sagt tre dager.

Men én liten ting går i småbarnsforeldres favør. For kanskje er vi litt bitre om morgenen, men på kvelden – ja da føler vi oss uovervinnelige! For når klokka tikker mot 23.00 og det er tid for å finne senga, da er det egentlig allerede midnatt. Så da har vi jo på sett og vis fått igjen den ekstra timen vi følte vi mistet på morgenen.

Eller.. Burde vi ikke egentlig bare lagt oss klokka 23, sånn at vi hadde fått en time ekstra søvn vi også? Eller blir det egentlig en time mindre..?

Men for pokker’n.. Tenk om gubben har rett? Kanskje vintertid er vintertid..? Kanskje den faktisk starter med en gang – og ikke om tre dager..

 

/ Lykke til med å stille klokka 😉

* Følg Urkona på Facebook *

Når mannen jakter bonuspoeng

– “Mamma! Vi har kjøpt gave til deg asså!”

Jeg snudde meg overrasket rundt akkurat idet guttungen kom løpende inn døra. Om munnen hadde han verdens største smil.

– “Gave? Til meg?!“, ropte jeg entusiastisk før jeg kikket nysgjerrig på faren hans som hang fra seg jakka i gangen.

– “Ja, ikke se på meg!”, humret papsen, “Det er han som har plukket ut..

Det fine med å få gaver når man har barn, er at man alltid har pakkehjelp tilgjengelig. Så treåringen rev av papiret på det som skulle vise seg å være en bukett nydelige blomster – før han kastet seg over pakke nummer to. En bok!

Og nå er jeg herved den stolte eier av boka “Den lille muldvarpen som ville vite hvem som hadde bæsjet på hodet hans.” 🙂

 

Min nye yndlingsbok 🙂

 

Jeg var på vei for å finne en vase til blomstene, da jeg hørte guttungen romstere ute i gangen.

– “Og de her..”, mumlet han mens han kom gående, “De er fra pappa!

 

Jeg kikket overrasket på dem begge to. Enda en bukett? Også roser – på en torsdag? Mannen smilte lurt før han ga meg en klem:

– “Ja, jeg syns du fortjente det, da vettu..”

Jeg ga ham et langt kyss.

– “Ja, også du forresten..” sa han plutselig før han fisket fram noe fra en pose, “Jeg tok med dette bladet til deg også, jeg.”

Og det er her historien tok en litt uventet vending. For det er en kjent sak her i huset at når frua får blomster, da er noen ute etter bonuspoeng. Men denne gangen måtte det være noe mer. Dette kunne umulig handle om noen skarve bonuspoeng.

For på forsiden av bladet lyste et ansikt mot meg, et ansikt som tilhører den kjekkeste fyren jeg vet om. Et skuespillertalent som jeg i en alder av 33 år blir mo i knærna av å se på tv-skjermen. Og dette vet såklart Peter utmerket godt.

 

Knis

 

Så nå er jeg på vakt. Har han tenkt til å spørre om å få kjøpe seg Xbox? Ta jegerprøven? Dra på guttetur til Vegas? Noe må det være. Blomster kan jeg forstå altså, men blomster og Oftebro?

 

/ Noe er i gjerde 😉

* Følg Konatil på Facebook *

Ettårskontroll og blåbær i øret

Ja oisann, det der inni øret hennes, det er visst blåbær-rester, det“, hørte jeg min egen stemme si. Jeg satt hos legen på helsestasjonen i morges – med lillefrøkna på fanget, klare for ettårskontroll. “Og det hvite bak der”, fortsatte jeg litt småflau, “det er bare yoghurt..

Bare noen minutter tidligere hadde vi stresset oss ut døra hjemme. Hvorfor er det sånn, at uansett hvor god tid man beregner på å gjøre flokken klar for avreise, så kan du banne på at noe går skeis? I dag var det kaos da papsen skulle kjøre treåringen i barnehagen. Hvor var støvlene? Vantene? Og den blå utebuksa? Ble den kastet til vask i går..? Hvor var reservebuksa?

 

 

Og vips, så var den gode tida som forduftet. Og det har en tendens til å skje hver eneste gang vi skal noe. Utrolig nok rakk frøkna og jeg helsestasjonen – bare tre minutter forsinket.

Legen tok det ene øret til lillefrøkna i nærmere ettersyn:

– “Blåbær ja!”, humret hun, “Jeg trodde et øyeblikk det var størknet blod..

Jeg smålo nervøst, mens jeg lurte på hva legen måtte tenke.

For det er jo ikke til å stikke under en stol at det går litt sånn på halv tolv i blant. Med to små barn, så hender det at det koker både her og der. I blant har man kanskje flaks.. Når man snur seg rundt i siste sekund og får avverget en klemt finger. Eller får stoppet et høyt hopp med en stygg landing. Når kaffekoppen ikke var tom likevel, men man oppdager det i tide. Når man ikke har øyne nok, og det truer farer overalt.

Ting går kanskje litt på halv tolv – men når man kan komme hjem fra en legesjekk og det verste de fant var matrester i øret.. Da går det vel ikke så gæli likevel 🙂

 

/ Størknet blod du, liksom 🙂

* Følg Mammahjerte på Facebook *

Sunn sjokopuddis

Når jeg får lyst til å gjøre meg selv skikkelig populær i heimen, har jeg et triks i ermet som funker som fjell hver eneste gang. Både gubben og barna tror det er en helt vanlig dessert. Så hvis du liker sjokolade og tanken på å spise sunn dessert midt i uka, da er denne oppskriften til deg 🙂

 

 

Jeg elsker når ting tar kort tid på kjøkkenet – og jeg elsker når opplegget er så idiotsikkert at det bestandig blir vellykket. Enkelt og greit! Bare for å bevise hvor lett det er, skal jeg være så crazy at jeg viser fremgangsmåten før ingredienslista:

 

 

 

 

 

Har du sett noe så enkelt? Dette var altså basen:

– 2 bananer
– En boks kokosmelk (4 dl)
– 6 ss chiafrø (fås på helsekost eller i velassosierte butikker – noen innvandrerbutikker har dem, evt kan du bestille på iherb.com)
– 2 ss kakaopulver (ordentlig kakao, uten tilsatt sukker)

I blant tilsetter jeg en dæsj vaniljepulver, eller litt kanel, eller noen bær hvis jeg har det tilgjengelig. Her kan du slenge oppi hva enn hjertet begjærer! Tror jeg, da 🙂

 

 

Så mikser du alt sammen, jeg foretrekker stavmikseren, men det funker sikkert like bra med en blender eller en foodprosessor. Så putter du røren i kjøleskapet i minst tjue minutter, sånn at chiafrøene får gjort jobben sin. Hvis du ikke er kjent med chiafrø, så er disse geniale som bruk i puddinger, fordi de kan absorbere tolv ganger sin egen vekt i væske. De kalles superfrø, og har et høyt innhold av essensielle fettsyrer, proteiner, antioksidanter, vitaminer og mineraler.

Voila! Da er det bare å gofle i seg sjokopuddis, denne holder en stund i kjøleskapet – men nøyaktig hvor lenge har vi aldri fått testet ut siden bollen stort sett skrapes tom samme dag 🙂

Her skulle det helt avslutningsvis vært et lekkert porsjonsbilde – men gubben sa at det rett og slett så alt for usmakelig ut, haha 😉

 

/ Ja til puddis midt i uka – med god samvittighet 🙂

* Følg Dessertkona på Facebook *

Når det murrer i hodet

Hele denne uka har jeg hatt en følelse av at det er noe jeg har glemt. Og en av de mest irriterende tingene jeg vet om, er når man har den murrende følelsen inne i hjernen – som nekter å slippe taket før man kommer på hva det er. Litt som å måtte nyse uten å få det til. Fryktelig irriterende det og.

Jeg trodde lenge det hadde med bursdagsfeiringen til lillefrøkna å gjøre, men da fredagen gikk mot slutten var følelsen der like fullt. Hva i alle dager var det jeg hadde glemt?

 

Jeg prøvde å sortere tanker på person. Kunne det være noe i forbindelse med gubben? Guttungen? Bursdagsjenta? Bikkja? Nei.. Så da gikk jeg over til å tenke hus. Rom for rom har jeg saumfart i hodet, for å se om noe spesielt dukket opp. Men ingen bingo der heller.

Så i dag hadde jeg bestemt meg for å gi opp. Og heller finne teknikker for å undertrykke følelsen, sånn at jeg kunne gå videre i livet. Og er det ikke da helt utrolig typisk, at når man endelig har bestemt seg for å slippe taket, så skjer det et lite mirakel?!

For plutselig, oppi en skuff, midt mellom to gamle aviser og en hel gjeng med forskjellige ladere, fikk jeg i dag helt tilfeldig øye på det som viste seg å ha plaget vettet av meg hele denne uka. For i dét skuffen åpnet seg, falt alle bitene på plass og hjernemurringen forsvant umiddelbart.

I skuffen fant jeg “Prosjektet”.

Saken er nemlig den, at i fjor på denne tida, hadde jeg en helt fersk baby som for det meste lå og sov. Så da jeg fant to oppskrifter på matchende mor- og dattergenser i en nettbutikk, kastet jeg meg over bestill-knappen. Nå skulle det strikkes!

Jeg husker jeg vurderte hvilken størrelse jeg skulle gå for til datteren min, størrelse “ett år” ville jo ikke passe før om fryktelig lenge..Ville jeg ha tålmodighet til å vente? Men jeg kom fram til at “ett år” sikkert var greit, og at jeg heller kunne strikke hennes genser først, og deretter bruke god tid på min egen i størrelse S.

Vel. Dette prosjektet har altså ligget i bakhodet og murret denne uka. For datteren min er nå “ett år”, og genseren hennes ser slik ut:

 

Er vel unødvendig å nevne at jeg ikke har begynt på min egen enda..

 

 Mammaperm er vel og bra, men det har visst ikke vært plass til så mange prosjekter..

 

/ Skal ha for pågangsmotet, da! 😉

* Følg Slow-strikkekona på Facebook *

Filminnspilling og krise på kjøkkenet

Noen ganger må jeg faktisk innrømme at det er litt artig å leve med en toppblogger. For innimellom er han med på mye rart – og i går var det duket for filminnspilling hjemme på vårt eget kjøkken! Som seg hør og bør før en sånn ting, var jeg rimelig stresset i forkant. Rydde her, vaske der, rydde enda litt her, skrubbe litt der.

 

Der har du meg, liksom

 

Kjøkkenet var rimelig striglet da vi la oss kvelden i forveien, selv om det fortsatt var en del ting som gjenstod. Men siden filmteamet i følge Peter ikke skulle dukke opp før i 11-12 tiden, hadde vi gooood tid til å få unna det siste i morgentimene.

Vi hadde spist frokost og levert treåringen i barnehagen, og klokka nærmet seg 10. Minstefrøkna begynte å gni seg i øynene, så jeg fant ut at jeg skulle legge meg litt på sengen sammen med henne, sånn at hun sovnet raskere. Da kunne jeg få ryddet ferdig mens frøkna sov. På vei opp trappen ropte jeg til Peter:

– “Legging! Jeg kommer ned igjen så fort hun har sovnet..

– “Yes yes“, svarte Peter, “Null stress. Hva er det som skal gjøres? Støvsuge kjøkkenet, rydde av bordet, putte inn i oppvaskmaskinen, vaske over kjøkkenbenken? Var det noe mer?

– “Nei det høres vel greit ut.

– “Jajajaja. Det ordner seg.. Vi har god tid, de kommer garantert ikke før nærmere 12 uansett. Men først skal jeg en tur på ramma! Også skal jeg dusje, og barbere meg. Og fjerne denne leketattoveringen som jeg tok på underarmen sammen med guttungen i går..

Jeg la meg på sengen med snuppelura. Etter et par minutter hørte jeg at gubben låste baderomsdøra, etterfulgt av et dolokk som åpnet seg. Deretter lyden av et mobilspill. Men så, bare snaue halvminuttet senere, hørte jeg plutselig lyden av en bil som kjørte inn i oppkjørselen vår.. Hmm.. Kunne det virkelig være? Jeg sjekket klokka, den var 10.23. Fortsatt lyden av mobilspill. Og så: Ringeklokka.

Jeg kastet meg over mobilen:

 

 

Vanligvis ville jeg freaket ut på 0,5 sekunder. Og jeg vet ikke hva det var, kanskje var det lyden av han som satt på do – som hoppet av dassen og spant rundt som et stresset marsvin på baderomsgulvet. Kanskje var det banningen hans, som akkompagnerte de løpende skrittene ned trappa. Det kan rett og slett ha vært tanken på den udusja, ubarberte mannen som åpnet døra for det ventende filmteamet. Eller så var det bare synet av den lille frøkna som sov søtt ved siden av meg i sengen.

For jeg freaket ikke ut. Jeg trakk pusten dypt mens jeg tenkte: her ligger jeg. Og her har jeg tenkt til å bli liggende en gooood stund til.

 

/ Ups, sovnet visst litt, jeg 😉

* Følg Slumrekona på Facebook *

Bygutt på villspor

Da gubben og jeg flyttet fra Oslo i 2013, kjøpte vi tilfeldigvis hus i min hjemby. Jeg vet hva du tenker, men det var faktisk aldri meningen å lure ham med meg tilbake til Vestfold. Vi endte uansett opp her, og jeg må si han har glidd overraskende godt inn i den landlige tilværelsen. Det er sjeldent jeg tenker at jeg er samboer med en skikkelig bygutt.

Men i blant kommer det noen gullkorn som minner meg på det 😉

I helgen tok vi turen på Høstmarkedet, et lite marked som arrangeres hver høst bare et par steinkast unna der vi bor. Der samles de lokale bøndene for å tilby sine ferskeste sesong-grønnsaker – og jeg kan ikke tenke meg noe mer trivelig å ta seg til en søndag formiddag! Men med åpningstid midt i formiddagshvilen til minstefrøkna, var det rimelig utplukka da vi endelig var på plass bare to timer etter startskuddet.

Det var tomt for det meste, men heldigvis fikk vi blant annet sikret oss rykende fersk honning rett fra biefarmen:

 

Du vet det er bra saker når honningen er fra “Stian og Sanders bikuber” 🙂

 

Og gleden var stor da vi kapret den aller siste posen med “5 kg STORE”:

 

Red. anm: gulrøtter, haha! 🙂

 

På vei hjem tok vi en svingom bortom mitt lokale grønnkål-utsalg, og plukket med oss 2 kilo grønnkål..

 

Mr and Mrs Kale

 

Da vi ruslet hjemover fra grønnkål-handelen, gikk vi og småsnakket om hvordan livet hadde vært hvis man var bonde. Jeg kommenterte at vi klager når vi blir syke, men for en melkebonde for eksempel, så passer det jo seriøst aldri å bli syk. Hvem skal melke kuene hvis bonden ligger rett ut..? Det går jo ikke an å ta seg en dag fri!

Og mens vi gikk der gatelangs og rullet med barnevogna, innså jeg plutselig at det er visse ting man ikke får med seg når man vokser opp i byen. For jeg sa:

– “Tenk deg det, kuene må melkes hver eneste dag! Ja, er det ikke faktisk så ofte som hver 12.time?”

Og da kikket bygutten min overrasket på meg, før han i fullt alvor utbrøt:

– “Hæ? Hver dag?! Skal ikke kuene melkes typ hver tredje uke, sånn cirka?

 

/ Så lo vi hele veien hjem 🙂

* Følg Bondekona på Facebook *

Når svigermor vet best

Svigermødre har rykte på seg for å ville blande seg og si sin mening om alt. Noen ganger tenker man at de tar feil og at deres påstander er helt på jordet, mens andre ganger derimot..


Heldigvis ser min svigermor minst syv hakk triveligere – og ikke minst yngre ut, enn dette.. 😉

 

For et par uker siden hadde vi svigerforeldrene mine på besøk. De bor et par timers bilvei unna, men er heldigvis flinke til å ta turen til oss i Vestfold med jevne mellomrom. Denne lørdagen hadde vi nettopp spist lunsj, da jeg hørte vaskemaskinen pipe – den signaliserte at klesvasken jeg hadde satt på litt tidligere, var ferdig.

Jeg gikk inn på vaskerommet for å hente tørkestativ, klyper og det våte, rene tøyet. Jeg tenkte jeg skulle henge det opp og sette det ut på verandaen til tørk i sola. Men gjennom den høylytte klirringen fra stativet, hørte jeg plutselig svigermors vennlige stemme fra kjøkkenet:

– “Christina? Må du henge opp tøyet? Har dere ikke tørketrommel, da?

Det har seg nemlig sånn, at svigermor og jeg er enige om det aller meste. Bare ikke når det kommer til tørketromling. Hun på sin side er ihuga fan, og tørker alt i maskinen – alltid. Bortsett fra ulltøy, påstår hun at det er null problem å gi alt som er vaskbart, en runde i trommelen. Hun sier det er tidsbesparende, jobbesparende og i det hele tatt veldig, veldig kjekt.

Særlig for sånne småbarnsmødre som meg.

Mens jeg på min side, er skeptisk.. Veldig skeptisk. For jeg kommer fra et hjem hvor vi brukte tørketrommelen svært sjeldent, fordi det visstnok slet sånn på klærne. Derfor har jeg fortsatt, til dags dato, et noe anstrengt forhold til tørketrommelen. Jeg bruker den kun til håndklær og sengetøy, og iblant et og annet babyplagg.

Derfor blir ikke svigermor og jeg helt enige.

Så jeg pustet dypt før jeg svarte:

– “Eh, jo, vi har tørketrommel.. Men det sliter jo veldig på klærne da?

– “Sliter?“, svarte svigermor, “Det merker jeg ikke noe til. Og jeg putter jo alt i trommelen!

Dette temaet hadde jo svigermor og jeg snakket om ved flere anledninger, så jeg visste utmerket godt hva hun mente. Men det hun ikke visste, var at jeg lenge hadde gått og ventet på en mulighet til å sette henne til veggs..

 

Og jeg bare..

 

Det hadde seg nemlig sånn, at jeg i sommer bestemte meg for å teste svigermors teori. Ikke sånn egentlig for å sette henne på plass eller noe, jeg ville bare se om hun faktisk hadde rett i at tørketrommel ikke skader tøyet.

Derfor begynte jeg i det små, ved å tromle sokker og undertøy. I starten gikk det overraskende bra, men så, etter bare to-tre runder med maskintørking, begynte undertøyet å bli slarkete. Strikken i livet ble krøllete og flere av trusene begynte å miste formen sin. Jeg husker jeg ropte rimelig triumferende til mannen:

– “Aha! Se på denne trusa her! Blitt helt ødelagt, gitt.. Ja, vet du hvorfor, kanskje? Neida, jeg gjorde bare som moren din sa, da vet du.. Brukte tørketrommelen. Og hvor skal denne trusa nå, mon tro? Joda, rett i søpla med seg!

Uansett, tilfeldighetene skulle denne lørdagen ha det til at et par av de slarkete trommel-trusene faktisk befant seg blant det våte, rene tøyet jeg nettopp hadde tatt ut av maskinen. Det var på tide å vise dem til svigermor.

Jeg gjorde meg klar til å henge opp rubbel og bit på tørkestativet, mot hennes vilje. Men så plutselig stod hun i døråpningen til vaskerommet.

– “Jammen Christina”, sa hun forsiktig, “det der kan du jo putte i tørketrommelen.. Så slipper du å bruke tid og krefter på å henge opp. Det er jo bare håndklær og undertøy og litt barnetøy?

– “Eh, er du helt sikker på at det er så smart?”, svarte jeg lurt, “Jeg syns nemlig tøyet blir så slitt..

– “Men dere har jo en helt ny trommel og alt ting? De er jo ganske skånsomme nå, med forskjellige innstillinger. Se her, stryketørt for eksempel?”, fortsatte hun vennlig.

– “Ja. Men nå har det seg sånn at denne trusa her for eksempel”, sa jeg mens jeg viftet et eksemplar i lufta, “den har jeg puttet i tørketrommelen noen ganger i løpet av sommeren.. Og se hvor slitt og grusom den har blitt! Se på den strikken i livet da.. Krøllete – og hele trusa er ute av fasong!

Svigermor tok i mot den slarkete trusa, og mens hun studerte sømmene, fant jeg en Bjørn-Borg-boxer som hadde lidd samme skjebne.

– “Og hva med denne her..“, sa jeg oppglødd, “like slitt! Den var helt fin før sommeren.. Det kan jo ikke være annet enn tørketrommelen?!

Svigermor ble stille noen sekunder. Hun stod og studerte både trusa og bokseren, før hun kikket opp på meg:

– “Men denne bokseren..”, mumlet hun, “Når kjøpte du den, da?

– “Hæ? Nei.. Den kjøpte jeg da søsteren min jobbet på Carlings, den. Og det er jo faktisk ikke så lenge siden.. Hun jobbet der i, ja, skal vi se.. 2006. Jepp, 2006 var det.

– “Oi, det er noen år siden det..”, svarte svigermor, “kanskje på tide å kjøpe noe nytt?

Der stod altså svigermor med mitt slitte ti år gamle undertøy mellom hendene. Og jeg kunne ikke annet enn å innrømme at hun muligens hadde et poeng..

 

 

/ Sorry trommel, det er ikke deg, det er meg.

* Følg Trommelkona på Facebook *