Jeg merket det allerede i går morges. Vi satt rundt frokostbordet, og det var et eller annet som ikke stemte. Jeg ble sittende å gruble på hva i all verden det kunne være, mens jeg nippet til den varme kaffen.
Først lurte jeg på om det skyldtes at Peter hadde byttet briller. Men det var definitivt ikke en liten filleting som det.. Var det noe med hunden, da? Hadde jeg glemt å gi ham mat? Nei.. Hva med barna..?
Jeg ble sittende å fundere gjennom hele frokosten, hele tiden med en uggen følelse av at noe var annerledes. Ordentlig annerledes! Men hva?
Det var ikke før i idag at jeg endelig fant ut hva det var. For da vi satt og spiste lunsj, pekte Peter plutselig mot kjøleskapet før han utbrøt overrasket:
– “Jøss.. Er det du som har tegnet, eller?”
Jeg kikket rart på ham, forstod først ikke hva han mente. Men så kastet jeg et blikk på kjøleskapsdøren, og da oppdaget jeg det..
Dere som har fulgt meg en stund, vet jo at det henger et bilde av en veldig kjekk kar på kjøleskapet vårt. Han har hengt der helt siden den gangen Peter jaktet bonuspoeng og kom hjem med en nydelig rosebukett i tillegg til dette bladet:
Og siden jeg mener at Jacob Oftebro er noe av det beste som har hendt verden på denne siden av steinalderen, har han siden den gang hatt hedersplass på kjøleskapsdøren. Der har han hengt og spredd glede i over 7 måneder med sitt forførende blikk, men nå…
HYL!
Noen har ødelagt øynene hans! Gått løs på en forsvarsløs pappfigur med en hensynsløs penn! Hvorfor?! Hva har skjedd?
Dette er hærverk – og jeg akter å komme til bunns i saken!
Noe av det triveligste jeg vet om, er å gå ut og spise pizza med noen jeg er glad i. Det er noe med den helt spesielle stemningen som oppstår når alle rundt bordet nyter den samme maten – og deler den samme gleden! Derfor tok Peter og jeg med oss et vennepar på Peppes, og der fikk vi oss en fantastisk overraskelse 🙂
For pizza er noe av det beste som finnes, men det kjipe for oss med kranglete gluten-mager er hvor halvveis det ofte smaker av de glutenfrie variantene. Den store drømmen er jo å kunne spise vanlig mat uten at det får konsekvenser – og nå vil jeg faktisk påstå at det er mulig igjen. For Peppes har klart å lage en tynn og sprø glutenfri pizzabunn som smaker helt fantastisk!
Jeg trodde faktisk ikke mine egne smaksløker da jeg jafset i meg den første biten, men heldigvis kunne de andre rundt bordet bekrefte hvor godt det smakte. Den ene halvparten av venneparet har cøliaki, og både hun og mannen var helt enig i at det ikke kunne merkes at bunnen var glutenfri.
I tillegg til disse nye bunnene, har fyllet blitt enda bedre smaksmessig – og man kan velge mellom hele 23 fristende varianter. Vi testet fire forskjellige, og det var nærmest trampeklapp for hver og en av dem. Mine favoritter ble forresten “Pulled Veal” og “Heavy Heaven” 😉
Akkurat nå feirer Peppes lansering av ny og bedre glutenfri pizza og tilbyr 50 kroner i rabatt på én av de 23 glutenfrie variantene! Det eneste du trenger å gjøre, er å sende “Gluten” til 2229 – eller skrive inn telefonnummeret ditt i dette feltet:
Da mottar du en kupong du kan løse inn i restauranten, og rabatten trekkes fra i kassen. Tilbudet varer til og med 31. mai. De forskjellige pizzaene finner du også en oversikt over på Peppes.no.
Så finn en du er glad i (kan også være deg selv) og ta turen til Peppes for en skikkelig glutenfri smaksopplevelse!
PS. Peppes tilsetter ikke ekstra hvetestivelse i sine glutenfrie produkter, og bunnene har et veldig lavt PPM-nivå. (Maks 5 PPM)
Sent i går kveld måtte jeg faktisk regne på om jeg kom til å fylle 33 eller 34 år når klokka passerte midnatt. Og for meg som ikke føler meg en dag over 27, var det litt småsjokk å oppdage at jeg blir 35 til neste år!
Men hvilken rolle spiller vel et tall når man våkner opp til herlige bursdagsklemmer fra to småtroll og en hemmelighetsfull mann 🙂
“Vi åpner denne først, mamma. Det er sånne.. Lakriskuler, vet du..”
Det ble bursdagsfrokost i sofaen, med flagg og fine gaver som jeg fikk uvurderlig hjelp til å pakke opp. Det egenkomponerte kortet fra fireåringen ble selvfølgelig høydepunktet for et rørt mammahjerte 🙂
“Du er søt, pen og kul” 😉
Men dagen i dag har vært helt spesiell – fin og trist på samme tid. For etter frokost dro vi til kirken for å ta et siste farvel med gode Farmor. Et øyeblikk jeg har gruet meg veldig til, og den siste halvannen uken har vært helt forferdelig. Og enda rarere ble det å ha bursdag på en sånn dag.
Men på en måte var det litt fint også, for begravelsen ble både fin og verdig – og det føltes riktig å hedre hennes minne akkurat i dag.
Helt på tampen av en ganske rar dag, føler jeg meg egentlig ganske tom. Så nå har jeg bare mest lyst til å krype inn i armkroken til Peter, se siste episode av Skam og gå løs på boksen med lakrisgodteri jeg fikk av 4-åringen i dag.
For akkurat nå høres det bare veldig deilig ut å tømme hjernen for tanker og bare engasjere meg i rulleplasser og hooking. Og lakrisgodteri 😉
I dag skulle jeg til frisøren for å fikse litt på fjona. Peter mener jeg er altfor ofte hos frisøren. Ikke bare syns han det er for dyrt, han syns også det tar fryktelig lang tid når jeg først er der.
Dette har ført til at han har en tendens til å mase på meg når jeg sitter i frisørstolen. Det pleier som oftest å tikke inn meldinger av typen: Når sånn ca kommer du hjem? Tar det seriøst over to timer å klippe et damehode? En journalist skal ringe snart og lillesnupp vil ikke sove, er du langt unna, eller?
Jeg er ikke prippen eller noe, men den frisørtimen hver tredje måned er min eneste form for luksus. Og da syns jeg liksom det kunne vært hyggelig å få sitte i fred. Selvsagt kunne jeg skrudd av telefonen, men som småbarnsmor er frisørstolen et ypperlig sted å få scrolle i fred 😉
I dag sa jeg derfor fra til gubben på forhånd, at jeg ikke visste hvor lang tid det kom til å ta. Jeg forklarte at jeg skulle farge etterveksten og resten av håret, og at jeg måtte få klippet av de slitte tuppene. Han nikket forståelig, og sa at det ikke kom til å bli noe mas i dag.
Siden vi bare har én bil, ble vi enige om han skulle hente guttungen i barnehagen før de kjørte til byen for å plukke opp meg.
Jeg sendte denne snappen til min mann for å vise hvor mye jeg trengte litt hårpleie
Jeg storkoset meg hos frisøren en lang stund. Men så vibrerte det i telefonen. Det skulle vise seg at han far plutselig hadde begynt å fundere på om han rakk å hente meg i byen før han hentet guttungen i barnehagen..
Og så fulgte en dialog så klønete, at jeg bare blir nødt til å legge den ut i sin helhet:
I går ettermiddag skjedde noe som endelig fikk meg til å le igjen, og jeg lo faktisk så fælt at jeg nesten falt ut av stolen 🙂
Peter hadde tatt med ungene opp for et bad før kveldsmaten, sånn at jeg skulle få tid til å skrive på et blogginnlegg. Jeg liker å ha det stille når jeg skriver, så jeg skrudde av radioen på kjøkkenet. Jeg satte meg godt til rette i stolen i hjørnet, og det eneste jeg hørte var lyden av Teos snorking – pluss latter og gledesrop fra badekaret i andre etasje.
Det kunne vel ikke ha gått mer enn fem minutter, før jeg spisset ørene. For siden det var så stille, hørtes det ekstra tydelig da Peter plutselig hevet stemmen:
“Men i heeeelvete..“
Han banner ytterst sjeldent foran ungene, derfor satt jeg plutselig med ørene på stilk..
“HVA er det der?“, hørte jeg ham fortsette.
Jeg holdt pusten mens jeg lyttet. Men oppe var det helt stille – det kom ingen respons fra de to barna. Men så, før jeg rakk å tenke meg om, fulgte lyden av en hysterisk pappa:
“OKEI!“, brølte han høyt, “ALLE MANN OPP! Noen har BÆSJET i badekaret!“
Jeg klarer rett og slett ikke beskrive med ord hvor kaotisk det ble på bare et par sekunder. Det var hyl og rop fra både store og små, lyden av våte kropper som spratt opp av badekaret, og en meget stresset pappastemme som beordret begge de to små inn i dusjen, mens han selv æsjet og uffet, stønnet, pustet og peste – kun avbrutt av sine egne setninger: – “Er det så vanskelig å gjøre unna sånne ting før man skal ta seg et bad..?!” og – “Herregud, må disse lekene desinfiseres nå, eller hva?“
Jeg fikk nesten ikke puste, så høyt hikstet jeg av latter.
Jeg kunne såklart løpt opp trappen for å hjelpe til, meeeen…
Kanskje neste gang.. 😉
/ Shit happens!
PS. Dette kan vel kalles karma, eller hva Peter? Jeg leser nemlig bloggen din 😉—> Den forbudte gleden
Hello sommervarme! Været gjør alt det kan for å muntre opp om dagen, og jeg må innrømme at det er veldig kjærkomment med deilige varmegrader akkurat nå. Sola varmer minst like mye som alle de fine kommentarene jeg fikk på mitt forrige blogginnlegg – tusen takk, hver og én <3
Sjekk den ene tøffingen som strekker seg i midten 😉
Og som om jeg ikke var frynsete nok fra før denne uka, så ble hunden vår akutt dårlig på torsdag. Etter ørten telefoner, fant vi endelig en dyrlege som kunne ta oss i mot selv om det var helligdag – og etter at hun hadde utført den nødvendigste førstehjelpen, konstaterte hun kjapt at det var nødvendig med innleggelse og at vi måtte kjøre videre til Moss. Jeg var helt knust, og det var nok derfor dyrlegen ventet til jeg var utenfor hørevidde før hun hvisket til Peter: “Kjør fort.“
Da jeg satt i bilen med den pjuske lille hunden ved beina, og den gjennomsiktige posen med intravenøs væske dinglende fra taket ved det høyre øret mitt, tenkte jeg at nå kommer jeg til å klappe sammen. Han betyr mye for meg, den lille tassen – og uka hadde vært mer enn tøff nok fra før. Jeg visste ikke om jeg skulle gråte eller kaste opp eller besvime der jeg satt.
De neste timene er som en eneste stor smørje. Noen blodprøver og enda mer væskebehandling, så fikk vi beskjed om at de skulle fortsette undersøkelsene utover natten – og at Teo var i de beste hender. Peter og jeg kunne reise hjem.
“Dette går bra, det“, smilte dyrlegen, “Så de tårene dine kan du spare til noe annet“
Du skulle bare visst, tenkte jeg.. Men heldigvis, etter to netter på “sykehus” kom telefonen om at det var en som var klar for å reise hjem – og jeg kan ikke huske sist jeg var så lettet. Aldri før har Bastøferga vært så fantastisk!
Da vi kom fram ville gjensynsgleden ingen ende ta, og jeg elsker dette bildet som Peter knipset midt oppi det hele.. Rett og slett et lykkelig øyeblikk, med hvit bandasje rundt forlabben og med en tydelig sommer i anmarsj:
Et skikkelig lyspunkt i en ellers trist uke. Og takk og lov for det <3
/ Tusen millioner takk til dyrlege Monica i Sandefjord – og teamet på Jeløya.
Jeg må smile når jeg tenker på alle pannekakene. Et høyt tårn med pannekaker, og ved komfyren stod du med ryggen til oss mens du stekte og stekte, helte ny røre i stekepanna og snudde pannekakene med perfekt teknikk. Du lo høyt når vi ropte at vi ikke var mette enda, for vi skulle sette ny pannekakerekord, og vi spiste så fort at blåbærsyltetøyet rant.
Tenk om alle hadde hatt en farmor som deg. Med en skrattende latter så smittende, at ingen klarte å holde seg alvorlig når du lo. Selv når vi fortalte deg dårlige vitser, lo du så tårene rant, for du visste hvor glad vi ble. Og vi kunne overnatte så ofte vi ville, da sov du sammen med oss i den store dobbeltsengen på gjesterommet, og om morgenen snek du deg opp før oss. Du dekket frokostbordet til oss sammen med farfar, alltid med kokte egg som holdt varmen under hjemmestrikkede eggvarmere.
Jeg er helt sikker på at du ble lei av å spille kortspill med oss, men du sa aldri nei. Du var ikke en sånn person. Du klaget heller aldri på noe, og ville ikke være til bry for noen. Og den håndskriften din.. Du skrev så pent, og vi syns det var så spennende at du skrev dagbok. “Men det står jo ikke noe spennende“, sa du, “bare litt om hva som har skjedd i dag. Også litt om været, da.“
Vi fikk mange fine øyeblikk, du og jeg. Som den gangen vi skulle gå til butikken og handle det nødvendigste, du hadde med rullatoren og jeg gikk rett ved siden av. Så kom det et vindkast og røsket rullatoren ut av hendene dine, vi ble stående å se på at den rullet bortover gang- og sykkelstien – før den til slutt havnet i grøfta. Så fikk vi latterkrampe. Vi lo så fælt at vi måtte støtte oss til hverandre, og da vi kom til hektene igjen sa du: “Nei, det var fælt.” Også lo vi litt til.
Tenk om alle hadde hatt en farmor som deg.
/Som vi savner deg. Hvil i fred, verdens beste farmor <3
Til tider blir jeg både oppgitt og frustrert over at min kjære mann er så ufattelig distré. Ikke bare er han et notorisk rotehue, han er også et notorisk susehue.
Dette går selvfølgelig mest utover meg, og det hjelper jo ikke at gubben selv mener jeg tar feil! Han nekter for at han er distré, men at det heller skyldes en kombinasjon av “kreativitet” og “intelligens” som gjør at “hjernen hans tenker mer enn gjennomsnittet og derfor bare faller ut litt iblant”..
Men i dag klarte han faktisk å servere meg mitt endelige bevis på sølvfat. Takket være dette blogginnlegget, føler jeg nå det er opplest og vedtatt en gang for alle.
For hvordan er det egentlig mulig å jobbe i 10 minutter med dette bildet, redigere bort logo, justere farger – og IKKE oppdage refleksjonen i speilet?!
Peter så det seriøst ikke selv, før han ble gjort oppmerksom på det i kommentarfeltet…
Hupps..
Og derfor, kjære Peter, kan jeg én gang for alle slå fast at du er helt sinnssykt distré. Og et skikkelig susehue.
Noen ganger når vi kjører bil, insisteres det høylydt fra baksetet om å få låne mobilen til mamma. Noen ganger sier mamma at det er greit. Det skjedde i dag, og det blir lenge til neste gang, kjenner jeg.
For da vi kom hjem, oppdaget jeg at det fra baksetet hadde blitt lagt ut følgende bilde til alle mine følgere på Snapchat..
Se for deg at far i huset står opp ekstra tidlig for å jobbe – før resten av huset våkner. Mens han gjør unna det viktigste kontorarbeidet, bestemmer han seg for å ta halve dagen fri, sånn at hele familien kan finne på noe morsomt. Det er ikke hver dag det er planleggingsdag, dessuten er det lenge siden de fant på noe moro sammen alle fire. Far smatter mens han tenker. Hva med en tur i skogen? Nja, det har meldt kraftig regn. Hei, vent.. Hva med bowling? Jo. Det blir bowling!
Familiens stasjonsvogn ankommer bowlinghallen kl. 14.30. Pensjonist-bowlingen er i gang for lengst, så det er mange mennesker på banen. Men det spiller ingen rolle, for familiens to barn står pent og pyntelig mens de to voksne finner fram sko, og tiden formelig flyr avsted mens både voksne og barn storkoser seg. Alt går etter planen og ingen slår seg vrang.Ungene venter på tur, og både små og store jubler høyt hver gang noen treffer de hvite kjeglene. Ingen bryr seg om hvem som til slutt stakk av med seieren, for dette var ene og alene kvalitetstid. Mens de kler på seg yttertøyet og gjør seg klare til å dra hjem, konkluderer de med at det definitivt ikke blir lenge til neste gang. Hvorfor har de ikke gjort dette før?!
High fives for bowling!
Vel. Dette var i det minste sånn vi forestilte oss at det ville bli. Virkeligheten så en bitteliten smule annerledes ut:
Familiens stasjonsvogn ankom bowlinghallen kl. 14.30 og lokalet var allerede fullstappet av bowlende pensjonister da vi klemte oss inn døra. Rett på innsiden ventet min venninne og hennes sønn på snart tre år, som skulle være med. Våre to barn ble i fyr og flamme da de så kjentfolk, og det tok en god stund før gjensynsgleden la seg.
Da vi endelig hadde funnet sko i riktig størrelse til alle, gikk Peter for å booke en bane. Bane 1 var ledig, og jeg jublet inni meg siden den lå ytterst. Men så oppdaget jeg den enslige, eldre herremannen som spilte på bane 2, og jeg kikket bekymret på Peter.. Jeg kan tenke meg at det siste man ønsker når man tar en runde bowling alene, er et inntog av nybegynnere rett ved siden av seg..
Stakkars pensjonisten i bane 2..
De første rundene med kast gikk bra. Alle de tre små var i strålende humør og forholdt seg rolige, men etter det vet jeg i grunnen ikke hva som skjedde. For plutselig begynte barna å bli overgira, og de satte rett og slett i gang et leven som de andre bowlerne nok ikke hadde sett maken til siden 40-tallet. I løpet av få sekunder gikk vi fra å være tre voksne med full kontroll, til å bli tre voksne som kikket forskrekket på hverandre mens vi lurte på hva i all verden det var som skjedde.
Helt plutselig var alle de tre små høyt og lavt, opp og ned. Vanligvis ville vi gitt en advarsel eller to, før det bar rett ut i bilen og strake veien hjem. Men nå hadde vi liksom betalt for en runde med bowling, og vi hadde jo så lyst til å kose oss! Dessuten lå Peter an til å havne på en tredjeplass, og han hadde ikke planer om å gi seg enda.. Derfor ble vi kjapt enige om at dette måtte vi pent fikse, vi fikk ta en unge hver og komme oss gjennom de resterende kastene som best vi kunne.
Det var bare det, at i tilegg til å passe på de små, så hadde jo vi voksne også to kast hver med jevne mellomrom. Og dét ble plutselig for mye for Peter og meg. Da det var min tur til å bowle, trodde jeg Peter passet på Nora. Men han satt og trøstet fireåringen som hadde sølt brus på genseren sin, og plutselig hørte jeg venninnen min rope:
– “Christina! Pass på NORA!“
Og da oppdaget jeg den lille frøkna, i fullt firsprang nedover den glatte banen til den eldre herremannen i bane 2. Peter oppdaget det samtidig, og kastet seg etter henne. Jeg nikket unnskyldende til den eldre herren, mens jeg holdt pusten og tok over trøstingen av eldstemann. Han var forøvrig ikke lenger lei seg for brus-sølet, men var oppgitt over all ventingen før det ble hans tur igjen.
Og sånn fortsatte det. Det var kaos og unger fra gulv til tak – det var som å ha kontroll på en flokk rusa bavianer, og alle som har opplevd noe lignende vet hvor gjerne man bare vil synke gjennom gulvet.. Det var ut i gangen, inn på do, hyl, rop, utestemme og grining. Jeg vil ha brus, jeg vil ha eplejuice, jeg vil bowle NÅ, jeg gidder IKKE vente på tur! Jeg må tisse, jeg må bæsje, han der har bæsja, bytt bleie, jeg vil ha pølse, jeg vil ikke ha pølse, jeg vet ikke hva jeg vil – jeg vil bare løpe!
Pensjonistene var heldigvis på vei hjem, men de ga oss noen anstrengte blikk på vei ut. Og jeg forstår dem så veldig godt. For en liten stund der, var vi de småbarnsforeldrene man bare elsker å hate. De man prater dritt om i bilen på vei hjem. De folka man tenker at ikke burde hatt barn..
Dette var supergøy, helt til det ikke var supergøy lenger..
Kjære pensjonist-bowlere: Beklager. Neste gang dette skjer, drar vi bare rett hjem – selv om Peter ligger an til å bli nummer tre. Jeg aner ikke når neste planleggingsdag er.. Men for oss er den allerede planlagt. Vi skal ut i skogen. Selv om det melder kraftig regn 🙂
