Usminket, ekte og flaut

For første gang på åtte måneder sliter jeg faktisk med skrivesperre.. Det skyldes helt sikkert at vi suser rundt i en liten Bloggerne-boble om dagen, og selv om vi ikke har vært med den første uka, så er det et par tanker som nå begynner å falle på plass.

For det er noe som har skurret litt hos meg det siste halve året, noe som liksom ikke har stemt helt. En slags følelse av at noe har gått meg hus forbi, noe jeg burde tenkt på, noe jeg burde lagt litt mer innsats i.. Og nå vet jeg hva det er.

Jeg trodde aldri dette skulle bli noe av.

Filmingen vi har vært med på det siste halve året, alle opptakene som har blitt gjort, alle samtalene foran kamera.. Det blandet seg liksom bare sammen med en travel hverdag, og ble så uvirkelig at jeg aldri klarte å ta det inn over meg. Skal det på TV til neste år? Jo, men det er jo lenge til. Ikke sikkert det blir noe av.

Vi er jo bare en kjedelig småbarnsfamilie? Dette kan umulig bli noe av. Bare vent til de stakkars klipperne sitter der med alt råmaterialet.. De vil se at dette ikke blir noe av.

Men nå er vi altså bare dager unna. Og mye tyder på at jeg må innse at det braker løs på mandag.. Og det blir ærlig. Usminket. Hverdagslig. Uhøytidelig. Nedpå. Ekte. Flaut.

 


Vi skal på spa! Par-spa!

 

Men det er en ting jeg gleder meg skikkelig til også. For det skal bli veldig artig å se igjen hva som skjedde da jeg skulle poste mitt aller første innlegg på denne bloggen. For det husker jeg nesten ingenting av, bare at jeg hadde ekstreme eksamensnerver i forkant..

 

 

Haha! Som jeg sa: Det blir hverdag – usminket, ekte og nedpå. Det blir noe av, og den gigantiske flaueputa jeg fikk av Peter til jul, ligger klar 🙂

 

/ God fredag!

* Følg Fornektelseskona på Facebook *

Øyelegens dom

Helt siden jeg ble født, har det vært noe feil med det ene øyet mitt. Det er riktignok en ganske ubetydelig feil, for øyet fungerer jo som det skal – men det henger ikke helt med når jeg kikker til siden. Jeg har hatt mye moro med denne lille skavanken opp gjennom årene, og det har jo vært et helt fantastisk partytriks 😉

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Skavank – eller partytriks?
 

Men da jeg passerte tjue, hadde jeg en liten periode hvor jeg var plaget med migrene. Fastlegen min på den tida mente det var greit å sjekke ut “øye-skavanken”, for det kunne jo hende at hodet mitt fikk lide fordi øyet måtte anstrenge seg litt ekstra. Så for sikkerhetsskyld henviste hun meg til en spesialist.

Tilfeldigvis var jeg skikkelig forkjøla den dagen jeg hadde fått time hos øyelegen. Jeg husker jeg vurderte å avlyse timen, for nesa var pottetett, øynene rant, og jeg hørte omtrent ingenting på det ene øret. Men siden jeg hadde ventet ganske lenge før jeg fikk time, fant jeg ut at jeg ble nødt til å møte opp til avtalt tid.

Det viste seg at øyelegen hadde en student på besøk akkurat denne dagen, som skulle overvære undersøkelsen. Og etter at jeg hadde gjennomgått grundige tester, og blitt bedt om å kikke mot høyre, og mot venstre, og mot høyre, og mot venstre – og opp og ned og fram og tilbake, kikket øyelegen på studenten før han utbrøt:

– “Ja, dette ser vi jo ikke så altfor ofte. Men likefullt er det jo et klassisk tilfelle av syndromet, ikke sant?

Studenten nikket ivrig, han hadde tydeligvis lest sitt pensum:

– “Ja, helt klart! Spennende, det er faktisk første gangen jeg er med på å stille en slik diagnose.

Jeg satt der som et spørsmålstegn. Hadde jeg et syndrom? En diagnose? Hva snakket de om?

Optometry concept - pretty young woman having her eyes examined by eye doctor
 

Øyelegen satte seg ned på stolen sin, før han klikket seg inn på journalen min og skrev noen få ord på tastaturet. Så snudde han seg mot meg, før han sa:

– “Ja, det er litt merkverdig at du ikke har fått vite dette før nå, men du har Downs syndrom.

Jeg holdt på å falle av stolen. Mitt ene hørende øre begynte å suse, og jeg må ha sett ut som verdens største spørsmålstegn. Hva var det han nettopp hadde sagt? Hadde jeg Downs syndrom..?

– “Ja, som jeg nettopp sa”, fortsatte legen, “så er det ganske sjeldent jeg får inn tilfeller med dette syndromet på mitt kontor. Som oftest er pasienten blitt informert om dette allerede i ung alder, ettersom det er forholdsvis enkle tester som bekrefter tilstanden. Ja.. Jeg har faktisk aldri hørt om noen som har passert tjue år før de har fått høre det.

Det gikk helt rundt i hodet mitt. Jeg fikk ikke fram et ord. Men plutselig begynte brikkene å falle på plass. Var det derfor jeg hele livet hadde hatt et ønske om å jobbe som miljøarbeider? Var det derfor jeg helst ville jobbe i et bofellesskap med mennesker med downs syndrom? Var det derfor jeg bestandig hadde følt at de med psykisk utviklingshemming hadde gitt meg så mye glede?

Hvorfor hadde ingen fortalt meg dette? Var venninnene mine egentlig støttekontakter..? Og ikke minst: var det derfor jeg fortsatt bodde hjemme på jenterommet?!

Jeg husker ikke hvordan jeg kom meg ut i resepsjonen, om jeg takket øyelegen for hjelpen eller om jeg sa hadet. Men da jeg skulle betale, husker jeg at jeg tenkte at jeg måtte ta meg sammen, så jeg spurte helsesekretæren om det var mulig å få en utskrift av journalen min. Dette måtte jeg få lese svart på hvitt.

Hun sa at jeg selvsagt kunne få en kopi, jeg måtte bare vente et par minutter til øyelegen hadde skrevet ferdig og lagret dokumentet. Jeg satte meg ned på en stol, dro fram mobilen og sendte en hissig tekstmelding til en venninne:

Herregud! Hvorfor har du ikke sagt at jeg har Downs syndrom?

Jeg somlet meg ut i bilen med en gang journalen var klar. Jeg sank ned i bilsetet, trakk pusten dypt, undret meg litt over hvor heldig jeg hadde vært som faktisk klarte å ta lappen på første forsøk – før jeg åpnet konvolutten med det ferske dokumentet. Jeg skummet kjapt gjennom alle fremmedordene før jeg fant diagnosen.

Og la oss bare si det sånn at jeg fortsatt blir mobbet for denne historien.

Det stod ikke Downs syndrom. Det stod “Duanes syndrom“. To ord som kanskje ser forskjellige ut, men som høres ganske like ut – i hvertfall når de uttales raskt og profesjonelt. Også hjalp det jo sikkert ikke at jeg kun hørte på ett øre, heller.

 

/ Hei, jeg heter Christina – og jeg har Duanes 🙂

* Følg Partytriks-kona på Facebook *

Gamlemor og Bloggerne

Å herremin hatt – nå er vi altså i gang! I kveld var det premiere på Bloggerne på TV2 Livsstil, og i dag har Peter og jeg vært på presselunsj i Oslo. Jeg kan jo egentlig ikke tenke meg noe verre, for å bli tatt bilde av er seriøst det verste jeg veit!

Etter Vixen Blog Awards lovet jeg meg selv å øve inn en “pose”. Hvorfor var det ingen som minnet meg på dette, da?

 

TV2, Bloggerne. 2016
Altså.. Se det hurpefjeset til venstre..

 

Bortsett fra fotograferingen var det skikkelig god stemning, og for en gjeng det er som skal på skjermen denne sesongen! Jeg følte meg jo som gamlemor sjøl sammen med disse ungdommene, og jeg må si jeg er spent på hva slags rolle Peter og jeg vil få i denne serien. Vi er jo tross alt ganske så gæmlis – men nå kan vi ikke gjøre annet enn å krysse fingrene for at det kommer til å se sånn nogenlunde bra ut, haha 🙂

 

TV2, Bloggerne. 2016

 

Det var veldig mye presse som hadde møtt opp, så det meste av tiden gikk med til intervjuer. Heldigvis var det jo Peter de var mest opptatt av, så jeg slapp å svare på spørsmål om politikk og kvinnedag og fred og sånn.

 


Peter med Side2/Nettavisens utsendte (sjekk i speilet, haha!)

 


Pizza og presskanne-kaffe, kan det bli bedre?!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Etter presselønsjen suste vi videre til TV2, der Peter og Kristin Styleconnection skulle intervjues på Nyhetskanalen. For å være helt ærlig tror jeg Peter syns det var mest stas å bli sminket, haha!

 

 


Med aktivitetsmåler’n på armen! Alle skritt må med 😀

 

I kveld er det premierefest for hele gjengen, men gjett hvem som sitter hjemme i hver sin ende av sofaen i joggebuksa, med bena på bordet.. Greit vi skal på TV noen kvelder framover altså, men vi er jo fortsatt to gæmliser 😉

 

/ Se Bloggerne på TV2 Livsstil, mandag – torsdag 21.30! Neida. Joda. Hjelp!

* Følg Konatil på Facebook *

Del en drøm – vinn en seng!

Sponset innlegg

Jeg elsker å sove. Det er noe magisk over en god natts søvn, og etter at jeg ble tobarnsmor har det å våkne uthvilt blitt selve definisjonen på lykke. Ingenting er som å krype under dyna om kvelden, kjenne kroppen synke ned i den myke madrassen – før hodet forsiktig kobler ut og lar drømmene ta over..

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

I en god seng sover man godt, og det må jo gi søte drømmer! De fleste drømmene har for lengst forsvunnet når man våkner neste morgen, men noen nekter å slippe taket – og vi glemmer dem aldri. Jeg har faktisk båret på en søt liten drøm helt siden jeg var 6 år gammel.

Dette var i 1988, da alt handlet om dukkevogner. Jeg hadde fått en blå vogn til bursdagen min – den var superfin, men fargevalget var jo selvfølgelig helt skivebom!

Så en natt drømte jeg at jeg våknet, trakk fra gardinene og oppdaget at langs hele garasjeveggen hadde noen plassert de fineste dukkevognene på rad og rekke. Dypvogner og sportsvogner i alle regnbuens farger. Alle var mine, og selv om jeg bare var seks år gammel, husker jeg fortsatt følelsen av sommerfugler i magen.

Det synet som møtte meg da jeg kikket ut vinduet kommer jeg definitivt aldri til å glemme, for nå – 28 år etter, har jeg vært så heldig å få illustrert min fine barndomsdrøm av den dyktige tegneren Johan Thörnqvist! Se på dette, da!

 

 

Kunne du også tenke deg å få en slik tegning av en av dine drømmer – ferdig innrammet og tilsendt? Eller hva med en splitter ny drømmeseng til en verdi av over 20 000 kroner? Bli med på konkurranse, så kan du vinne begge!

I samarbeid med Bohus og deres kampanje “Drøm søtt”, har jeg fått gleden av å invitere mine lesere til å delta i en konkurranse. Én heldig vinner trekkes ut hver dag og får sin egen drøm illustrert av den svenske tegneren Johan Thörnqvist. En hovedvinner får dessuten en fantastisk dobbeltseng fra Signature Collection Sleeping, til en verdi av opptil 22 999 kroner!

Bohus er opptatt av de viktige møblene, og er eksperter på sovekomfort. Og siden livet er for kort til å sove i en dårlig seng, passer det jo ekstra bra at Bohus akkurat nå har sengedager, med mange gode tilbud og kampanjer på senger og madrasser som vil gi deg de beste mulige forutsetninger for en god natt.

 

 

Men først: Konkurranse!

Alt du trenger å gjøre for å delta, er følgende:

Del din drøm med verden! Det trenger ikke være noe rart, bare en drøm du husker ekstra godt. Hver eneste dag trekkes en dagsvinner som får drømmen sin illustrert, så her er det store vinnersjanser! Den heldige hovedvinneren får som nevnt også en kliss ny drømmeseng fra Signature Collection Sleeping fra Bohus.

–> Klikk her for å dele din drøm og delta i konkurransen

 

/ God natt, drøm søtt og lykke til!

Den store søvnduellen

Sovekonkurransen mellom gubben og meg er offisielt i gang, og allerede etter én natt kan det se ut som om dette blir mer spennende enn forventet!

 

Én vinner og én taper – men hvem er hvem?

 

Første natt av The Sleep Challenge er altså overstått, min helt egenmekkede plan om å få kurert lakenskrekken til min kjære mann (les mer om det her).
I går kom aktivitetsmålerne i posten – disse “klokkene” som skal registrere hvor mye vi sover om natten.

På forhånd var jeg jo overbevist om at jeg var dømt til å tape fordi mammahjertet mitt våkner av den minste lyd – men nå kan mye tyde på at jeg har glemt å ta hensyn til en ørliten, men superviktig detalj..

Gubben går jo i søvne! Noen ganger sover han, men andre ganger er han jo halvveis våken – og dette slår naturligvis ut på måleren han har rundt håndleddet..

Det var altså to spente morgentryner som kastet seg over nattens måleresultater i morges. For å gjøre det hele rettferdig i startfasen, hadde vi sovet på hvert vårt rom i natt, og ingen av oss hadde derfor den fjerneste anelse om hvordan natten hadde gått for den andre.

Jeg husker at jeg var ordentlig våken to ganger i natt, at jeg småvåknet tre-fire – men at jeg da sovnet igjen veldig kjapt.

I følge aktivitetsmåleren, så natten min slik ut:

 

 

I følge måleren hadde jeg sovet 7 timer og 4 minutter. Jeg hadde vært våken 2 ganger i løpet av natten, og urolig/rastløs 9 ganger. Dette stemmer nok overraskende bra – og selv om jeg ikke hadde trodd jeg fikk hele syv timer med søvn, så innser jeg nok at jeg har behov for minst åtte timer..

Gubbens måling så slik ut:

 

 

Først sov han i 1 time og 18 minutter, før måleren trodde det var morgen da han var oppe på do klokka 01.28. Men fra han gikk og la seg igjen, og fram til kl 06.54, hadde han totalt sovet 6 timer og 8 minutter. Han var våken 2 ganger, og urolig/rastløs 15 ganger – totalt 27 minutter! Dette vil altså si nesten en halvtime med søvngjengeri..

Hvordan vil dette egentlig påvirke konkurransen? Sover stakkaren når han suser rundt i søvne, eller er søvnkvaliteten i de periodene såpass dårlig at den må trekkes fra, sånn som måleren har gjort automatisk? Blir vi nå likestilte, jeg med mitt skjøre mammahjerte og Peter med sine urolige netter?

Ikke vet jeg, men dette blir det morsomt å holde styr på framover!

Natt 1 vant jeg altså så det sang – men måleren kunne også fortelle at jeg hadde gått opp trappene til 2. etasje 7 ganger i løpet av denne lørdagen. Litt glad det ikke er en trappekonkurranse jeg har dratt i gang, for gubbens tall var 20.

Han må ha juksa.

 

/ Viktigst med mer søvn 🙂

* Følg Sovekona på Facebook *

Ettervekst og pizzabaking

Er det et tegn på at man begynner å dra på åra når man samler alle ærender til en og samme dag? Haha, det er jo bare så superpraktisk!

Men i dag har jeg altså vært på vift helt alene. Uten snørr på buksa, uten smoothie-pakker i veska, ingen unger på slep som insisterer på å gå sjæl eller som skal plukke på absolutt alt.

Kall meg gjerne en dårlig mor altså, men å dra til byen med barn på slep er noe av det verste jeg vet. Det går sånn passe greit når barnefar er med, men alene på tur med to barn unngår jeg så langt det lar seg gjøre.

I dag hadde det uansett vært helt uaktuelt å ha med seg noen, for jeg hadde time hos frisøren min Kristina, som skulle fikse opp i både ettervekst og slitte tupper. Det fine med Kristina, er at hun er så ærlig. De siste årene har jeg vært litt slepphendt med frisørbesøkene mine, jeg har liksom prioritert det helt bort. Så de to gangene i året jeg har entret frisørsalongen med striper som er gulere enn sola og med en ettervekst som streifer ørene, har Kristina bare satt hendene i siden og ristet oppgitt på hodet når hun har oppdaget meg. Etterfulgt av et dønn ærlig:

– “Fy f.. Nå var det bra du kom!

I dag forsvant vel 5-6 centimeter av lengden, og jeg fikk tilbake mammasveisen: Kort, men fortsatt langt nok til å få i en hestehale:

 


Beklager mobilkamera-kvalitet.. I stolen til venstre, og etter-bilde til høyre 🙂

 

Etter at svissa var ordnet, føyk jeg videre til legekontoret. Det er en egen lykkefølelse å gå til fastlegen når man ikke er akutt syk! For i desember i fjor viste blodprøvene mine at jeg hadde skikkelig lave nivåer av D-vitamin, derfor har jeg knasket reseptbelagte D-vitaminer i tre måneder nå. Og i dag skulle jeg endelig få svar på om blodverdiene mine hadde bedret seg.

Men da jeg satte meg ned i stolen inne hos min gode lege, startet hun med å si:

– “Jeg føler egentlig jeg vet hvordan det går med deg, for jeg følger jo med! Det blir spennende med den søvnmåleren, da!

Haha, hun hadde lest bloggen min, så i dag fikk vi ekstra mye å prate om! Og D-vitamin-nivåene mine var på vei oppover, så i dag var det jo bare lykke.

Etterpå bar det rett til Mamma og Pappa, der fireåringen var godt i gang med pizzamekking sammen med Mormor:

 

 

Tror ikke det er et tegn på alderdom at man setter pris på ferdig middag..? For det er supertrivelig uansett alder! Og ekstra godt smaker det når det er Mamma som har laget maten. Med litt hjelp fra en liten pizzasjef, selvfølgelig 🙂

Nå er det straks kvelden, men i dag kom aktivitetsmålerne i posten, så nå skal disse pakkes ut og sveives i gang – før første natt i den store Sleep Challenge’n! Gleder meg til å legge ut en oppdatering i morgen 🙂

 

/ God helg!

* Følg Byfille-kona på Facebook *

Førstemann til å snorke

Jeg er veldig glad i gubben min altså.. Men noe av det som irriterer meg aller mest ved ham, er at han har lakenskrekk. Altså ikke bare litt lakenskrekk, men skikkelig lakenskrekk! Uansett hvor forferdelig, grusomt, tøft og umenneskelig han syns det er å stå opp om morgenen, så kommer han seg bare ikke i seng om kvelden.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
My man: Peter Lakenskrekk Pappahjerte

 

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har pusset tennene om kvelden, gitt ham et nattakyss og fått følgende i retur:

– “Jeg kommer snart altså. Det blir ikke sent i kveld, jeg lover.

Innimellom tenker jeg at han er unnskyldt fordi han er en travel tobarnsfattern, og at alt han ikke rekker om dagen – må ordnes på kveldstid. Men så kommer jeg på at han var sånn før han fikk barn også. Den gangen kunne han sitte oppe til langt på natt og spille Fifa – forskjellen var bare at han på den tida kunne sove middag (!) dagen etter dersom det var helt nødvendig.

De siste månedene har jeg grublet fælt på hvordan jeg skal få ham til å forstå hvor viktig det er med nok søvn. Jeg har googlet og prøvd å forklare hva som skjer i hjernen når man sover for lite, hvordan det påvirker resten av kroppen, hva som skjer med blodsukkeret og ikke minst hva det gjør med fargen under øynene.

Han begynner riktignok å innse at han sannsynligvis har behov for mer søvn enn han får, men foreløpig har jeg ikke sett antydning til bedring.

Nå tror jeg imidlertid at jeg har kommet opp med den ultimate løsningen på problemet! Så trua har jeg, at jeg faktisk er ganske stolt av meg selv 🙂

For er det en ting Peter ikke klarer å si nei til, så er det en skikkelig konkurranse. Derfor har jeg nå planer om å sveive i gang en seriøs Sleep Challenge! Så i dag har jeg bestilt to sånne:


 

Dette er i utgangspunktet en aktivitetsmåler, et armbånd som måler pulsen døgnet rundt. Den registrerer også alle bevegelser slik at den kan fortelle hvor godt man har sovet om natten.. Hvor lenge, og antall oppvåkninger.

Disse skal definitivt på så fort de lander i postkassa! Den eneste lille detaljen jeg må finne en løsning på, er selvsagt det faktum at mammahjertet våkner av hver minste lyd om natten. Derfor er det også jeg som har en tendens til å stå opp, mens pappahjertet snorker høylydt videre.. En spiss albue i sida hans, kanskje? Eller en rettferdig ordning med annenhver natt?

Uansett, the game is on! Så gjenstår selvsagt å bestemme en premie til vinneren og en straff til taperen..

 

/ Her skal det soves!

* Følg Snorkekona på Facebook *

Bildet som redder dagen

Uansett hvor dårlig humør jeg er i, klarer alltid dette bildet av Teo og meg å redde dagen.. Det er noe med ansiktsuttrykket og selvfølgelig det at han sitter på Skype, da.. Hihi!

 

 

/ Min beste venn <3

* Følg Skype-kona på Facebook *

Skogtur og fotoshoot

I dag smilte solen fra skyfri himmel, og familien Klonk bestemte seg for å ta en liten tur til skogs. Vi er så heldige at vi har et lite skogsholt nesten rett utenfor husdøra, hvilket kommer spesielt godt med når man har en ettåring som insisterer på å gå selv.

Jeg pakket med meg noen godbiter til ungene, for noe av det koseligste med turer i skog og mark er jo å sette seg ned og lytte til naturen mens man spiser hva enn ryggsekken har å by på!

Vi gikk et lite stykke før storebror fant det perfekte stedet for en liten rast. Jeg fant meg til rette på en stubbe, og mens jeg satt der og nøt solstrålene mot mitt vinterbleke ansikt, fisket gubben plutselig frem kameraet.

– “Sitt helt stille!“, sa han ivrig før han rettet linsa mot meg.

– “Øh, hæ?”, mumlet jeg.

– “Nei, bare stol på meg – det er et eller annet fint med dette øyeblikket her! Lyset! Sola i ansiktet..”

– “Nei slutt da Peter, må du..?“, fortsatte jeg.

– “Ja, det er et eller annet som funker! Du ser liksom pen og mystisk ut på samme tid. Stol på meg, da!

Javel, tenkte jeg, det hadde jo kanskje vært litt fint med noen flotte bilder av meg også, for en gangs skyld.. Jeg ble nesten litt fnisete: pen og mystisk, altså..? Jeg følte meg jo veldig hverdagslig der jeg satt, men i hodet mitt begynte jeg å se for meg bilder som dette:

 

Elf woman in a magical forest

 

Fairy-tail forest nymph, beautiful sexy woman at spring garden, wearing long dress, sitting on blooming tree, vintage dreamy fashion style

 

Jeg gledet meg selvfølgelig stort til å se resultatet, og da vi kom hjem sjekket jeg kameraet. Han hadde knipset fem bilder, og dette viste seg å være det beste.

Og vel.. Jeg vet ikke helt, jeg..

 

 

/ Billett mrk: Pen og mystisk meg i ræva 😀

* Følg Kona til fotografen på Facebook *

Legg bort mac’en, kjerring!

Som overskriften tilsier; det er store ting på gang i kveld! I alle fall i gubbens øyne.. For to ganger i året blir han helt fanatisk, hele verden stopper opp og alt handler om en eneste ting: Melodi Grand Prix!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Dette er ikke et arrangert bilde..

 

Jeg er ikke like gira, men det tar han absolutt ikke hensyn til.. Selv om jeg har prøvd å si det til ham utallige ganger, så forventer han liksom at jeg viser den samme entusiasmen for floskel-sanger og MGP-greatness som han gjør.

Jeg kommer dessuten aldri til å glemme det vantro blikket han sendte meg midt under den norske finalen i 2012, da jeg fant ut at jeg plutselig måtte føde. Jeg tror til og med han presterte å spørre om jeg kunne vente til sendingen var ferdig! Det kunne jeg ikke.

Men nå braker det løs, jeg har laget Mynteshake for anledningen (fant oppskrift her) og det står grønnsaker og dipp på menyen. Og poengtabell-skjemaene ligger klare – for nådeløse terningkast!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Å du deilige shake!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Her lekes det ikke MGP..

 

Peter kommer garantert til å dokumentere ganske heftig utover kvelden, så følg med på Snapchat’en hans for mer fanatisk moro! (@Pappahjerte) Jeg skal snappe at han snapper, så legg gjerne til meg også 🙂 (@umulius82)

 

/ Heia Norge! 🙂

* Følg Kona til MGP-idioten på Facebook *