Endelig Side2-blogger!

Hurra, endelig har jeg offisielt blitt en Side2-blogger! 🙂

Har det ikke blitt fint her inne?! Jeg er SÅ fornøyd med bloggens nye design! Det føles på en måte som at man plutselig over natta ble kvitt juleribba som la seg på magen i desember. Det gjenstår et par ting før alt er tipp topp, men jeg føler meg kjempeklar for et nytt år i ny drakt – og det er selvfølgelig supermoro å være en del av gjengen!

 

Jeg lurte lenge på om jeg skulle endre toppbildet i samme slengen, men sannheten er at jeg misliker for store forandringer. Helt siden jeg var liten har jeg trivdes best med det “samme gamle”. Jeg husker en gang på nittitallet, da mamma og pappa bestemte seg for å male stua. Den skulle gå fra mørk grønn til mørk burgunder. Det var skikkelig hot med rød-rosa vegger på den tida, men gjett hvem som gråt sine modige tårer.. Og det var ikke fordi jeg syns den mørkegrønne fargen var spesielt fin! Haha..

Jeg prøvde forresten å tøffe meg en gang da jeg var 17, da klipte jeg håret guttekort og farget det rødt. Men da tørna det litt for meg etterpå også, det ble liksom litt mye. Jeg husker til og med at den gamle, gode naturfagslæreren kom bort til meg i timen og sa:

“Det var vakent til forandring, Christina. Det var jo.. Fint, men.. Jeg syns kanskje det var mye bedre før.”

En helt annen ting er jo at gubben og jeg faktisk har blitt både kollegaer og konkurrenter nå! Hvor skal dette egentlig ende? Vil kjærligheten mellom oss bestå..? Gubben er jo et vanvittig konkurransemenneske, og jeg er jo ikke flauere enn at jeg har et konkurranseinstinkt jeg også. Pappahjerte var kanskje bloggkongen i 2015, men vi får se da, hvor lenge han sitter oppå den stolte tronen sin!

Dette blir spennende – og blir det mer moro nå så farger jeg kanskje håret rødt 🙂

 

/ Hu hei for 2016!

* Følg Rødtoppen på Facebook *

Søndagssmygeren

Hver søndag ringer det på døra vår, og på utsiden står den bestandig like blide avisgutten som selger dagens ferske papirutgave. Og da han dukket opp i morges, kom jeg plutselig på den hysteriske historien om den gangen vi skulle ut på tur, og la igjen penger til ham på dørmatten.. Kanskje husker dere historien fra gubben sin blogg, men jeg syns uansett det er verdt en aldri så liten mimring 🙂

Det hører en liten forhistorie med til denne saken, for bare noen dager tidligere hadde Peter skrevet et blogginnlegg hvor han underveis i teksten tok opp fenomenet “Dog shaming”, altså at man legger ut bilder av hunden sin som skammer seg – sammen med en tekst med hva den skammer seg over.

Teo hadde tilfeldigvis sluppet en smyger som gjorde at vi andre måtte flykte ut på verandaen, og i den anledning hadde Peter knipset dette bildet:

 

Tekst: “Jeg slapp en smyger som luktet så ille at vi måtte male om stua”

 

Men tilbake til selve historien. Det var altså en helt vanlig søndag, og vi hadde bestemt oss for å ta en trilletur i det fine været. Siden avisgutten ikke hadde dukket opp enda, ble vi enige om å legge igjen pengene til ham på dørmatta. Men siden vi bestandig er hjemme når han kommer, fant vi ut at vi fikk skrive en lapp til ham også – i frykt for at han ikke skulle oppdage myntene og heller gå videre til neste hus.

Vi la altså pengene under en lapp, hvor vi hadde skrevet at han bare skulle slenge igjen en avis og at han måtte ha en fin dag.

Og jada – trilleturen var fin, men så kom vi hjem igjen. Avisen lå der den, men et vindkast hadde tydeligvis snudd arket rundt. Og da oppdaget vi det …

For verken Peter eller jeg hadde jo tenkt på å bruke et nytt ark, vi tok bare et som lå og slang uten å tenke stort mer over det. Og slik hadde det seg at dette var synet som møtte avisselgeren den morgenen:

 

 

Haha! Det er så mye ved denne pinlige situasjonen vi lurer på til dags dato, og som får oss til å skratte høyt fortsatt. Ansiktsuttrykket til den stakkars gutten, for eksempel! Og ikke minst; hva kan han ha tenkt?

– “Hvorfor i alle dager skriver de dette til meg?? Her går jeg og sliter hver eneste søndag i all slags vær – og nå skal folk liksom betale meg lusne 30 kroner for å betro meg sine innerste, kvalmeste hemmeligheter?!”

Vi er i grunnen bare veldig takknemlige for at han har fortsatt å komme tilbake til oss hver søndag. Men historien om det arket? Nei, den har verken den stakkars gutten eller vi nevnt noe om siden 🙂

 

/ Søndagen er ikke helt den samme uten 😉

* Følg Konatil på Facebook *

Nytt år og et hårete snaskeprosjekt

Helt fra jeg var liten, har jeg alltid synes at det er forfriskende å starte på et nytt år. En følelse av blanke ark og alt det der, men jeg har aldri vært noen fan av nyttårsforsetter. Bortsett fra den gangen jeg bestemte meg for å stå på hodet én gang daglig (ikke spør hvorfor) – kan jeg faktisk ikke huske å ha hatt noen. Men jeg husker alle jentene på barne- og ungdomsskolen som pleide å kjøre i gang godtefrie år, og hvis de klarte å overholde det fikk de tusen kroner av foreldrene. Dette var jo utrolig mye penger, men for min del var ett år veldig lang tid – samtidig som godteri var litt for godt..

 

Cookies. Woman eating chocolate chip cookie. Cute mixed race chinese / caucasian model.

Men nå har jeg blitt ganske voksen, og jeg skal ærlig innrømme at jeg kjenner meg ganske seig etter julens mange utskeielser. Jeg har ikke spist mye mer mat enn jeg pleier, men jeg har nok fått i meg ganske mye mer sukker enn normalt. Og si hva du vil om sukker, men kroppen min har rett og slett ikke godt av det. Ikke bare legger jeg på meg, men jeg blir daff, trøtt og sliten. Og det er ting som går svært dårlig overens med å ha to barn å ta seg av!

Her om dagen leste jeg et blogginnlegg som gjorde meg mye klokere. Det var et innlegg som Fitfocuse hadde skrevet (les hele innlegget her), og det handlet om hvorfor hun ikke ønsket å delta på nyttårsutfordringer som for eksempel “100 sukkerfrie dager”. Og det hun skrev var så oppklarende! Kort fortalt mener hun at det er mye bedre å “legge til” enn å “trekke fra” når det kommer til livsstilsendringer. Hvis du bestemmer deg for å ikke spise sukker på hundre dager, så er sannsynligheten vanvittig stor for at du går på en skikkelig smell enten underveis – eller etter de hundre dagene. (Been there..)

 

Close-up of female holding a bar of milk chocolate and eating it

Hvis man heller bestemmer seg for at i året som kommer skal man spise mer frukt, eksperimentere mer med alternativer til sukker på kjøkkenet, så ligger fokuset et helt annet sted! Man mister ikke energi av tanken på å holde seg unna sukker, man får istedet en positiv energi av å legge til ting i livet sitt. Og når man spiser mer frukt – og lager sukkerfrie alternativer til kveldskosen – så spiser man jo også automatisk mindre sukker.

Ahh, jeg elsker tankegangen!

Nettopp derfor skal jeg i år ha et hårete nyttårsforsett for denne bloggen; hver uke skal jeg teste, og legge ut oppskrifter på sunnere varianter av snasketing!

For er det noe jeg vet, så er det at jeg trenger snasketing i livet mitt for å ha det bra. Dét syns jeg er et fint mål for 2016!

 

Lillesnupp med en snaskesunn smoothie 🙂

 

/ Are you with me? 🙂

Tyvstartet litt i høst, med disse oppskriftene:
Sjokoladecoockies
Sunn sjokopuddis
Smoothielicious
Sunne snoperier

Du vet at jeg blogger om hemoroider og sånt?

Hadde noen sagt til meg for ett år siden, at jeg på nyttårsaften i 2015 skulle sitte og knatre på et tastatur for å skrive ord på min helt egen blogg – da hadde jeg ledd høyt! Så ville jeg sannsynligvis sagt at det aldri kom til å skje. På mange måter vet jeg ikke hva som gikk av meg i sommer, da jeg plutselig bestemte meg for å ta steget videre, fra gjesteinnlegg på samboeren sin blogg. Det virket bare så befriende å ha sin egen lille plattform, med sine egne lover og regler.

Jeg skjønner definitivt hvorfor de aller fleste som oppretter blogg, faller av etter to til tre måneder. For det har vært en veldig krevende og tøff høst, men kanskje nettopp derfor føler jeg at jeg har grunn til å være ekstra stolt av meg selv! Fem måneder med blogging, nesten hundre innlegg og ikke minst 1400 kommentarer fra dere gode lesere. Jeg føler meg utrolig takknemlig fordi dere stikker innom igjen og igjen – uten dere hadde jeg fortsatt bare vært “kona til han derre pappahjerte” 🙂

Dessuten er jeg ganske sikker på at dette bare er starten! Jeg hadde egentlig ikke tenkt til å si noe før på nyåret, men i høst skulle Peter i et møte med Nettavisen, og jeg ble bedt om å være med. I gangen svinset de store: Sophie Elise, Ida Wulff og Kristin Styleconnection. Lille jeg følte meg helt malplassert.. Joda – jeg var jo på sett og vis en blogger jeg også, men ikke en sånn ordentlig en! Og underveis i møtet, da magasinsjefen fortalte at de hadde et stort ønske om at jeg også skulle bli en Side2-blogger, tenkte jeg inni hodet mitt “JAAAAAADDAAAAAAA!!”! Utad kjempet jeg for å holde meg rolig, og fikk stotret fram: – “Ehh, du vet at jeg blogger om.. eh.. hemoroider og sånt?

Han forsikret meg om at det kunne jeg bare fortsette med – og nå er jeg altså bare noen dager unna å blogge i ny drakt. Jeg gleder meg noe vanvittig, for dette er stort for ei lita jente fra Larvik! Jeg kommer selvsagt til å fortsette nøyaktig som før, men det skal bli så fint å få et skikkelig design, og ikke minst ordentlig lesbar tekst – som jeg vet mange har slitt med. Også håper jeg veldig på et litt ryddigere kommentarfelt sånn at det blir lettere å svare, og ikke minst finne igjen hvilke svar som hører til hvor.

Vel, det blir kanskje noen forbedringer til.. Jeg har nemlig tenkt til å skjerpe inn litt på bildekvaliteten her på bloggen. For i motsetning til min kjære mann, så liker jeg best å stå bak kamera. Og det har i hele høst kommet veldig til syne på kamerarullen.. La meg komme med et par eksempler:

 

“Bare se helt naturlig ut! Som en toppblogger!”

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Eller her, hvor jeg tenkte å blogge om at jeg hadde fått gavekort på ansiktsbehandling. Eller var det likskue..?

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Dette var et seriøst forslag til toppbilde.. Jeg tuller ikke.

 

Håper dere vil bli med meg på bloggreisen i det nye året, adressen blir den samme – og jeg er kjempegira! Noe jeg tror kommer til å skinne gjennom i tida som kommer 🙂

Ønsker alle en fin nyttårsfeiring, enten det står en heidundranes fest på programmet – eller en stille og rolig feiring som hos oss. Den ene gangen i året vi priser oss lykkelige over at bikkja er tunghørt, og store deler av kvelden går med på å krysse fingrene for at våre to barn ikke våkner når naboene tar av med rakettene.

GODT NYTT ÅR!

 

/ Herregud, om bare noen timer er jeg for gammal for BSU-sparing!!

Mest populære innlegg i 2015:
Ta et hint da, mann! (NB! Les kommentarfeltet, det er halve moroa 😉
Usynlig på jobb (Glad for at dette innlegget slo an)
Hemmelig kodespråk (Flau for at dette innlegget slo an 😉

Unnskyld

I kveld må jeg bare få si unnskyld. Til meg selv for 15 år siden. Da jeg var midt i ungdomstiden og veldig opptatt av å være kul og en av gjengen. Da jeg så mot fremtiden med stjerner i øynene og med et håp om hvor bra alt skulle bli.

For jeg har vel alltid lurt på hvordan jeg vil bli som voksen. Om man eldes med verdighet eller om man blir en skrotnisse. Jeg har alltid trodd at jeg skulle klare å holde meg ungdommelig og relativt oppegående til jeg ble gammel og grå, men det har i alle år vært én spesiell ting som jeg har vært fast bestemt på å unngå.

Og nå har det altså skjedd. Noe som kvalifiserer til minst tusen skrotnissepoeng, og som gjør at jeg frykter for fremtiden.

Shocked woman puts hands on her head, isolated on white

 

Det har seg sånn, at en god stund før jul, hadde vi en liten kuldeperiode her på Østlandet. Og en dag mannen og jeg var ute og lekte med ungene, oppdaget vi ganske kjapt at vi slett ikke var godt nok kledd. Ungene storkoset seg, mens vi voksne slet med jakker som var for korte og bukser som var for tynne. Det tok ikke lang tid før vi kjente at kulden kom krypende, og på bare få minutter var vi frosne til beinet.

Der og da bestemte jeg meg for at gubben skulle få en termodress til jul, slik at han kunne leke med ungene ute i all slags vær – uten å fryse ihjel. Etter litt leting, fant jeg en perfekt en. Den var blå og fin, og man kunne se at den ville varme som en dag på stranden, og oppfylle absolutt alle krav til komfort og glede.

Og gubben ble kjempeglad! Dressen satt som støpt, og det var jo helt knall og tipp topp det.. Hadde det bare ikke vært for at han tilfeldigvis hadde tenkt den samme tanken selv.. Og fikset samme gave til sin fru – atpåtil i samme butikk.

Så nå…

Kjære Christina, anno år 2000: Unnskyld. Det verste du vet er matchende grilldresser, og dette er nok ikke stort bedre. Jeg beklager. Det var ikke slik det skulle bli.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ Fuck it – til sommer’n blir det crocs 😉

* Følg Skrotnisse-kona på Facebook *

Fra mannen i mitt liv

Min kjære mann elsker ikke bare julen, han elsker også å gi bort gaver med sjel. Med det mener han at bak gavene må det ligge både en idé og en omtanke – noe jeg selvfølgelig er helt enig med ham i. En gjennomtenkt gave er jo så mye morsommere å gi bort! Hvert år prøver Peter å overraske meg på et eller annet vis, og det fikk han virkelig til i år.

For en av gavene hadde han nemlig bestemt at jeg skulle pakke opp når bare han og jeg var til stede. Jeg tenkte at det garantert var noe litt på kanten som han ikke ville at moren eller faren skulle se.. Men gaven var overraskende liten, og da jeg fikk revet av papiret, oppdaget jeg at det var en liten eske.

Oh my god!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Alle jenters store drøm! Bare ikke helt min… Huff, jeg vet ikke om det skyldes alle guttevennene i oppveksten eller om det er noe genetisk feil med meg; jeg er bare ikke glad i å gå med smykker! Tro meg, jeg har prøvd… Jeg tok til og med hull i ørene da jeg var 26 år gammel (!) – for å bli litt mer pyntete. Det at jeg ikke liker smykker, har ført meg opp i mange pinlige situasjoner gjennom årene, for det er jo en ganske naturlig ting å gi bort til en jente.

Men jeg ble i alle fall helt satt ut da jeg deiset ned i sofaen med esken i hendene, og stirret usikkert på Peter. Hva hadde han funnet på..? Jeg smilte stort, for jeg ville jo ikke virke utakknemlig, men jeg må innrømme at jeg stusset litt over at han hadde gått for en sånn type gave – til tross for min manglende interesse.

– “Ja, nå må du åpne, da!“, sa han spent.

Jeg kjente det knøt seg litt i magen, og jeg krysset fingrene for at han ikke la merke til hvor nervøs jeg var.

– “Men Peter..”, mumlet jeg, “Hva er dette for noe?

Det kom ikke noe svar, så jeg åpnet esken med nervøse fingre.. Da jeg fikk se hva som lå oppi, brølte jeg av latter – for oppi lå denne:

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Plastdingsen til å feste plata over den integrerte mikroovnen på kjøkkenet, som knakk i fjor! Haha! I starten av desember skrev jeg i dette innlegget at jeg ikke ante hvor jeg skulle skaffe en ny, men den lille spiren av et hint har altså gubben klart å plukke opp.

Og ikke bare det, men idet jeg tok den ut av boksen, nappet han den umiddelbart til seg, skrudde den på plass og satte opp planka på null komma svisj. Han som pleier å utsette sånne ting til det kommer støv på støvet. Dette lover bra for 2016 😉

 

/ Da ble det jul for a mor!

Les også: Julefrokosten – Om en annen gang jeg fikk en liten eske, rett før jul 🙂

Sprø svor og julegjøn

Det var vel idet jeg oppdaget at hunden vår stod på verandaen og slafset i seg desserten som svigermor hadde satt ut til kjøling, at jeg innså at julaften var godt i gang. Det blir naturlig nok litt småkaotisk når 17 mennesker skal feire jul sammen, men heldigvis hadde svigermor mer dessert på lur. Svigerfar var stolt over at langbordet fikk plass ved siden av det store juletreet han hadde felt i sin egen hage – dessuten hadde han byttet ut de berømte gaffa-sokkene sine i anledning dagen. (Les mer om svigerfars sokke-tøfler) 🙂

Men det viktigste av alt: det ble ribbe med svor på meg i år! Klok etter to tidligere julefeiringer med denne familien, så jeg meg nødt til å ta noen grep. Gubbens familie har jo som tradisjon å samles på kjøkkenet idet ribba tas ut av ovnen, for å plukke av svoren! Ikke bare er dette kjempeteit, men det er bestandig helt ribbet (knis) når jeg endelig finner veien til kjøkkenet. I år var jeg altså forberedt, og fikk sikret meg en bit før resten gikk til gribbene.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Noen har faktisk karret av et hjørne på biten min!!

 

Ettermiddagen gikk over i kveld, og ble til en salig miks av unger i sukkerrus og et stort gavebonanza. Misforstå meg rett, jeg syns det er veldig moro å feire jul med mange barn altså, men det må være lov å si at huset ble fylt av en ekstra behagelig julefred da barna endelig var i seng for kvelden.. Bonusen med masse deilig julesukker og herjing med fettere og kusiner, er jo at leggingen også tar litt ekstra tid. Så da jeg endelig kom ned i stua igjen med to sovende barn i etasjen over, hadde jeg vært borte i tre timer. Jeg gikk glipp av desserten, men etter den store middagstallerkenen tror jeg det var like greit..

De voksnes julegaver ventet vi med til barna hadde lagt seg, og det ble mye latter og glede til langt over midnatt. Og da minnekortet begynte å fylle seg opp med bilder som dette, fant vi ut at det var på tide å ta kvelden:

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA “Julegjøn” – med familiens tre bloggere, fra venstre: Pappahjerte, Konatil og TeamChrisa

 

Peter kuppet forøvrig kvelden min, med en meget spesiell og gjennomtenkt gave. Men mer om det i morgen 🙂

 

/ Og ja, Peter måtte ut og lufte bikkja midt på natta.. #dessertmage

* Følg Julekona på Facebook *

God jul fra familien Klonk

Julefreden har senket seg, og om bare få minutter fylles huset av spente familiemedlemmer. Det lukter juleskinke, medisterkaker og ribbe på svigermors kjøkken, og vi hører lyden av små barneføtter som tasser utålmodige rundt haugen med gaver som er i ferd med å fylle seg opp under treet. Barna har fått på seg finstasen, og gubben har sett Askepott fra start til slutt – i fred, med julekake, på sofaen, i joggebuksa.

Planen var å ta et fint julebilde, men siden Askepott måtte prioriteres – ble mannen aldri ferdig til å kle på seg.. Og det er i grunnen familien Klonk i et nøtteskall 🙂

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

God jul til alle dere, fra en nydusjet og en ferdigpyntet 🙂

 

/ Nå er det jul!

* Følg Konatil på Facebook *

Svigerfar og sokkene

I dag skjedde noe så hysterisk at jeg måtte skrinlegge alle mine opprinnelige bloggplaner for kvelden. Jeg hadde egentlig tenkt til å skrive om både nissegrøt og marsipanverksted, men så kom svigerfar og kuppet det hele – uten at han visste om det selv, såklart..

Vi var godt i gang med å feste både juletrelys og stjerne i toppen av treet, da svigerfar måtte ned på alle fire for å etterjustere juletrefoten. Treet sto skjevt, og sånn kan man jo selvfølgelig ikke ha det.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA“Og høøøyt i toppen.. fikser svigerfar” 🙂

 

Først må jeg bare få si et par ord om min svigerfar. For ikke bare er han i overkant smart, han kan litt om absolutt alt. Han er pensjonert, men ingen tenker på ham som en pensjonist. Han har aldri en dag fri, han er sporty, og han får ting gjort. I høst for eksempel, oppdaget han tilfeldigvis at begge de to verandadørene våre var nesten umulig å åpne og lukke. Sånn hadde de vært så lenge vi kunne huske, men på null komma svisj hadde svigerfar ordnet begge to. Jeg er fortsatt til dags dato helt sjokkert hver gang jeg åpner verandadørene, for jeg hadde i mitt stille sinn tenkt at vi måtte skifte dem ut begge to. Og at det kom til å koste en formue.

I tillegg til alt dette, har han en egen evne til å ordne ting – istedenfor å kaste det i søpla. Men det vi oppdaget i dag, tok liksom ting til nye høyder.

For i dag lå altså svigerfar på alle fire for å ordne juletrefoten, da Peter plutselig utbrøt:

– “Eh, fatter’n? Hva i all verden er det som skjer med sokkene dine?!

Det ble stille i stua, mens alle prøvde å få øye på svigerfars føtter som stakk ut fra treet. Svigerfar på sin side, fortrakk ikke en mine:

– “Hva mener du?

– “Hva jeg mener?“, fortsatte Peter, “Har du seriøst teipet sokkene dine? Med gaffateip?!

Og ganske riktig..

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Det ble rimelig lattermildt, særlig da svigermor leste tankene mine og utbrøt: “Christina! Dette skriver du ikke om på bloggen!

Men så begynte svigerfar å forklare hvor irriterende det faktisk er at det går hull i sokkene så fort. Og at det visstnok startet med bare én teipbit, før han oppdaget at ved å teipe hele fotsålen, ville han få både tøffel og sokk i ett – og med null hull i sikte.

Er det rart jeg trives i denne familien? 🙂

 

/ Unnskyld svigermor, men jeg måtte 😉

* Følg Svigerdattera på Facebook *

Juleferien er i gang

Skulle kanskje tro at Kona Til har tatt seg juleferie, men det har ‘a jo såklart ikke! Det har vært travelt de siste dagene, for det er litt av et styr når en liten familie skal på juleferie. Som vanlig pakket gubben sin egen bag, og var særs fornøyd med det. Denne gangen slo han faktisk på stortromma og pakket ned både mat og bajseposer til hunden også, så jeg kan ikke klage.

Som vanlig skrev jeg pakkelister til meg selv og barna, det gjorde heldigvis pakkingen en smule enklere. Men jeg blir så innmari sliten i hodet av all tenkingen, for en mor på tur må være forberedt! Hvor mye klær er nødvendig å ha med, skal man ta høyde for søling eller spørre svigermor om å låne vaskemaskinen? Skal vi ha med nok bleier for hele julen, eller skal vi handle når vi kommer fram? Trenger vi niste i bilen eller blir det bare unødvendig mas?

Ikke blir det bedre på selve avreisedagen heller. Far i huset har alltid et mål om å være ute av huset til klokka 10.00, og blir bestandig irritert fordi vi aldri får det til. Han har jo bare bagen sin å tenke på. Så da løper jeg rundt og peprer ham med spørsmål: Har vi husket å ta ut søpla? Ligger det en bleiepose igjen på badet? Tar du ansvar for å skru på alarmen? Er kaffemaskinen avslått?

Men så kom vi oss endelig ut i bilen, og svingte ut på riksveien og videre ut på E18. Så viste det seg at den fryktede kjøreturen med hylende barn i baksetet og to irriterte foreldre (og en rastløs hund) foran – ble en himmelsendt kjøretur istedet.. Lillesnuppa sovnet etter et kvarter, og storebroren koset seg med Spotify og nistemat. Og foran satt gubben og jeg, overlykkelige over at noe endelig gikk på skinner. Denne juleferien blir bra!

I dag satt svigerfar og kikket ut vinduet under frokosten, og kom fram til at det stod et tre i hagen som ville passe ypperlig som årets juletre. Svigermor var ikke helt enig, men ti minutter senere stod treet på fot i stua. Svigerfar hadde spart både tid og penger, men frua hans var ikke like fornøyd. For treet var jo litt stort, og hvordan skulle de nå få plass til langbordet på julaften? Men det var heldigvis ikke noe problem for svigerfar, for han kunne bare kutte av de nederste grenene på den ene sida. Åh, som jeg elsker denne familien 🙂

 

Akkurat nå sitter jeg og skriver under takvinduet på det gamle promperommet til gubben, og jeg syns det er så rart å tenke på at han har vokst opp i dette huset. Her har han levd halve livet sitt, med oppturer og nedturer – uten å vite at han en dag skulle møte meg, og atpåtil smelle meg på tjukka to ganger! Haha 🙂

I morgen ruller julen videre. Først skal vi ut og kjøpe sko til lillesnuppa, for siden det fortsatt er litt uvant at hun har begynt å gå, presterte jeg å ikke ta med annet enn tøfler til henne.. Deretter skal vi til svoger Christer å spise nissegrøt – før det er kvelden før kvelden, med marsipanverksted og andre julerier som er tradisjon i denne familien.

Husk å legge til umulius82 på Snapchat hvis du vil være flue på veggen hos oss, da!

 

/ Lover å poste etter-bilde av treet sammen med langbordet på julaften 😉

* Følg Svigerdattera på Facebook *