Min nye yndlingsbok

Du vet den følelsen du sitter igjen med når noen har bæsjet på hodet ditt, også har du ikke peiling på hvem som gjorde det? Okei.. Det er kanskje ikke et veldig kjent dilemma.

Men akkurat det skjedde en gang med en liten muldvarp i Tyskland. Og heldigvis ble det skrevet en bok om det – en bok jeg var så heldig å få i gave av min tre år gamle sønn for et par uker siden. Det er mange år siden jeg leste en god bok fra perm til perm, så dette følte jeg måtte dokumenteres!

 

 

Jeg vet faktisk ikke om det er treåringen min eller meg som liker boka best, men jeg må innrømme at det nok er mor i huset som har lest den flest ganger. For det må jo være et av tidenes flotteste litterære verk vi snakker om her! Boka kom ut i 1989, overraskende mange år siden til å være såpass dagsaktuell.

Velkjent dilemma eller ei, når noen bæsjer på hodet ditt, så vil du selvsagt finne ut hvem som stod bak. Jeg vil ikke si dette er en spenningsbok, men den inneholder etterforskning på høyt nivå. Muldvarpen trer rett inn i rollen som etterforsker, og prøver å løse mysteriet på egenhånd – hele tiden med bæsjen i en krøll oppå hodet sitt.

Boka får fra første side et stort pluss, fordi den lille muldvarpen er nærsynt og bruker briller. Det gjør jo jeg også. Og når han i tillegg ikke akkurat er en stereotyp kjekkas av en hovedperson, liker jeg ham bare enda bedre.

 

Selv om bæsjen på hodet hans må stinke noe forferdelig, ser det ikke ut til at han underveis vurderer å gi opp å løse mysteriet. Dette er helt klart en sak han må komme til bunns i, og denne spenningen holder på leseren fram til siste side.

Jeg kan selvsagt ikke avsløre hvordan boka ender, men jeg kan si såpass at det er en svært fornøyelig slutt. Og at jeg vil gi boka terningkast seks! Det eneste som trekker bittelitt ned, er at det er noe feil med proporsjonene på bæsjen, men det er en bagatell.

Jeg vet at mange betegner denne boka som sin yndlingsbok, derfor tror jeg den blir mitt hotteste julegavetips i år. Selv til de på gavelista som ikke har barn.

Men husk å velge den norske versjonen, da. For den klinger liksom litt bedre enn “Vom kleinen Maulwurf, der wissen wollte, wer ihm auf den Kopf gemacht hat” 😉

 

/ Bokpreferansene har endret seg en smule med tida 😉

* Følg Lesekona på Facebook *

Et rop om hjelp!

Denne uka sparket gubben i gang prosjekt rydding. Jeg må faktisk le litt, for jeg hadde aldri trodd at Mr. Rotehue himself skulle stå i bresjen for noe sånt! Jeg tuller ofte med at jeg har tre barn, og at mannen er en av dem. For å si at han roter, ja det er en underdrivelse. Han har nemlig en tendens til å legge fra seg ting overalt! Og når det ligger ting i veien, så tråkker han mye heller over dem, enn å plukke dem opp. Og blir det altfor rotete, så gir han liksom litt opp.. Da kan han gjerne rote litt mer, siden det allerede er så ille.

Jeg skal ærlig innrømme at det har drevet meg til vanvidd enkelte stunder.. Særlig de dagene der jeg føler at jeg er ansatt som rydde- og vaskehjelp. Da kan det gå ei kule varmt.

Og en ting kun de nærmeste vet, er at det har kokt litt her på hjemmefronten etter at jeg også startet blogg. For dette hobbyprosjektet mitt skriver jo ikke seg sjæl, derfor har tiden jeg før brukte på å holde orden i huset, gått til å blogge isteden. Men siden jeg koser meg så med å skrive blogginnlegg, har jeg merkelig nok ikke latt meg stresse nevneverdig av kaoset her hjemme.

Gubben derimot.. I helgen klikket det nesten for ham, da han ikke kom fram til verktøykassa si i boden på grunn av for mye rot. Derfor skriver han nå om prosjekt rydding på bloggen sin (les mer her) – og dette er også grunnen til at jeg nå roper om hjelp.

For på bloggen hans kunne jeg lese følgende ryddetips:

1) Bruk svarte søplesekker så ingen ser hva du har kastet oppi.. ellers plukkes skiten inn igjen.
2) Fjern batterier på barneleker så det ikke spilles en lyd fra søplesekken…da havner den inn igjen…
3) Ikke spør Kona “trenger vi denne?”…da gjør “vi” alltid det…
4) Ser det ut som det har ligget en stund, følg 1, 2, 3 og list sekken ut i garasjen/container
5) Stå ved kastevalget i all ettertid.. “Nei, den har jeg ikke sett” er helt innafor…

 

Mr. Rotehue aka Mr. Kastegeneral

 

Herremin hatt. Grunnen til at jeg nå har antydning til panikk, er at jeg har blitt syk! Jeg skulle ligget langt under dyna, men det er selvfølgelig ikke mulig når man har to små barn. Derfor har jeg mer enn nok med å komme meg gjennom dagen, og det siste jeg orker å tenke på er et digert ryddeprosjekt..

Så mens jeg drikker te og veksler mellom sofaen og senga, fylles de svarte søplesekkene opp, men jeg orker ikke å titte oppi dem. Jeg prøver å insistere på at jeg skal få ta en titt før de kjøres på dynga, men gubben mener at han har tatt valgene for meg, og at kastet er kastet.

Iiiiik! Jeg skal love deg at 80% av det som har havnet på kastelista, er mine ting. Som han tror vi ikke har bruk for lenger. Okei, så er jeg kanskje ikke så flink til å kvitte meg med ting – jeg har for eksempel en gjeng med kladdebøker fra barne- og ungdomsskolen som har vært med på mange flyttelass – men jeg har jo mange ting som betyr noe også!

Mens jeg satt på legekontoret i dag, kunne jeg nesten se for meg hva som foregikk hjemme.. Den ene pyntegjenstanden etter den andre var på vei ut av huset. Og det var ingenting jeg kunne gjøre med det. Hva med de svarte bilderammene jeg fikk av tanta mi i 2008? Hva med lykten jeg kjøpte før visning da vi skulle selge leiligheten vår i 2012? Både bilderammene og lykten har stått urørt de siste årene, men.. Du vet..

Skal jeg fortsette å insistere på å få gå over søplesekkene før de havner på dynga? Eller skal jeg la det gå.. Kanskje er det et og annet minne jeg vil savne, men sannsynligvis er det jo mye jeg ikke kommer til å legge merke til også. Som denne for eksempel, som viste seg å være en gave til gubbens ekskjæreste, haha!

 

“Let it gooooo, let it gooooo..”

 

En ting er i alle fall sikkert, og det er at jeg må bli frisk i en fei. For nå er Mr. Rotehue snart ferdig med stua, og da står kjøkkenskapene for tur. Og der er det mye jeg vet at vi egentlig har bruk for.. 🙂

 

/ Vet aldri, da..

* Følg Sjuklingkona på Facebook *

Familiemiddag og nye løfter

Det er noe herk å legge på seg. I 2008 var jeg på all inclusive i Bulgaria, og i løpet av én uke hadde jeg helt seriøst spist og drukket meg ut av begge buksene jeg hadde med i kofferten. Derfor måtte jeg reise hjem til Norge med både bukseknapp og glidelås åpen. Veldig morsomt for de jeg reiste sammen med, ikke fullt så artig for meg.. Men det var en super ferietur da, haha 🙂

I tillegg til en forbrenning som fungerer sånn midt på treet, syns jeg for eksempel det med måtehold er veldig vanskelig. Å spise bare én sjokoladebit for eksempel, hvem i huleste klarer det?! Hvem kan med hånda på hjertet si “Ja, denne bittelille godbiten, den var akkurat det jeg trengte nå! Og så sannelig.. Nå føler jeg meg faktisk forsynt også!

Jeg tror ikke det er mulig. Jeg klarer i hvert fall ikke det..

Og siden jeg i tillegg er så heldig å bo med en mann som simpelthen elsker utfordringer, så hadde vi faktisk totalt sukkerstopp fra 2012 til 2014. Vi snakker skikkelig stopp altså, uten unntak selv om det var julaften eller bursdagsselskap. Det gikk overraskende greit faktisk, og hadde det ikke vært for at jeg ble gravid for andre gang, så hadde vi kanskje fortsatt en stund til. Men litt ute i svangerskapet fikk jeg noen voldsomme cravings husker jeg, og som de fleste gravide vet: Når babyen vil ha noe, så må babyen få det. Så de gangene babyen krevde en Toppris, så spiste jeg en Toppris. Heldigvis var det ikke sånn innmari ofte da, og det var jo flaks for både babyen og den dårlige forbrenningen 🙂

Men for en stund siden var vi på middag hos mamma og pappa, og mamma hadde bakt en helt sinnsykt nydelig sjokoladekake. Du vet, av typen som ser ut som en nydelig sjokoladekake, også viser det seg at den er fantastisk nydelig isteden. For i midten var den helt rennende, som en sjokoladefondant. Vi kunne høre hvordan tennene løp i vann da den herlige lukten var i ferd med å spre seg i leiligheten.

 

 

Jaja, dere får kose dere!”, smilte søsteren min, “Jeg har sukkerstopp nå, jeg! Helt fram til jul faktisk..

Det ble helt stille i stua. Jeg kikket bort på Peter, som slo blikket ned i bordplata. Åh, det var som om jeg kunne lese tankene hans! Der satt han, med et splittet hode. Halvparten lengtet etter å stikke skjea i den varme, nystekte sjokoladekaka.. Og den resterende halvparten var rede til å hoppe på en ny utfordring på stående fot.

Selv om han så helt fortvilet ut der han satt, så fortsatte han å late som ingenting. Og når kaka til slutt kom på bordet, skjønte jeg vel kjapt at han ikke kom til å hoppe på noen utfordring, for som han fikk presset frem mellom to munnfuller: “Noe sånt.. må nesten.. planlegges.. litt i forkant..

Så nå er vi litt i tenkeboksen, da. For vi vet liksom ikke helt hva som er verst. Skal vi fortsette som vanlig, spise litt sukker fram til jul og satse på at vi klarer å “bare spise litt” gjennom julen også? Eller kommer det til å bli mye julesnop uansett? I såfall vil jo kroppen bare ha godt av et par måneder som sukkeravholds før det braker løs..

Eller skal vi rett og slett kutte ut sukker fram til jul, og virkelig glede oss til å kose oss litt ekstra i julen.. Vil man ikke sette mer pris på det da? Eller er sannsynligheten da større for at man går på en skikkelig sukkersmell når man først kan tillate seg litt kos igjen..

Måtehold kanskje?

For “alt med måtehold”, sier de jo – men det sa de til meg i Bulgaria i 2008 også.. Og vi så jo hvordan det gikk.

 

/ Pass deg for all inclusive 😉

* Følg Sukkerstoppkona på Facebook *

Sjekk vår nye podcast – Gjesterommet!

Fy flate. Endelig er dagen her! Mannen og jeg har laget vår egen lille podcast – den heter “Gjesterommet”, og i dag er første episode ute! Hurra!

 

Sjef og nestsjef – men hvem er hvem? 😉

 

Tenk om jeg hadde visst dette da jeg i 1990 satt på jenterommet sammen med venninnene mine og lagde radio på opptakskassetter. At om tjuefem år, skulle jeg komme til å lansere mitt eget lille radioprogram.. Jaja, strengt talt er det jo en Podcast da – og egentlig er det ikke min podcast heller, men vår!

For denne podcasten er gubbens og mitt prosjekt. Den er som et slags fjerde barn, nest etter to kids og en hund. Tanken er å mate og gi kjærlighet til den med jevne mellomrom framover, og vi håper du har lyst til å være med oss på ferden! Vi lover masse god stemning og litt utdriting, litt kos og litt hverdagsromantikk 🙂

Link til den aller første episoden finner du på Gjesterommets Facebookside, eller på Soundcloud. Følg oss gjerne på facebook, for der vil vi legge ut nye episoder, oppdateringer og ting vi snakker om på podcasten.

Men det er jo ingen vits i å lage podcast dersom bare vi syns det er gøy! Derfor ønsker vi oss gjerne tilbakemeldinger fra deg som hører på. Det kan være ting du lurer på, ting du vil vi skal snakke om, ting du liker eller ikke liker, ting vi snakket om som du lo av, eller ting du syns var helt bak mål.

Og du: alle som legger igjen en kommentar (snill eller slem) på facebooksiden etter å ha hørt første episode, er med i trekningen av en flott premie 🙂

 

/ Håper vi hørs 🙂

* Følg Gjesterommet på Facebook *

En ærlig gammel dame

Å få komplimenter fra andre er ikke hverdagskost, så når de først dukker opp, er jeg ganske dårlig på å ta dem i mot. Men hyggelig er det jo uansett, så gleden var stor da jeg fikk servert ett rett i fleisen i dag – på en helt vanlig onsdag 🙂

Jeg var en tur innom sykehjemmet for å besøke farmoren min. På vei ut fra rommet hennes, fikk jeg øye på et smilende ansikt ute i tv-stua – en koselig gammel dame som jeg pleier å slå av en prat med når jeg er innom. Det er ikke alltid hun husker meg, men vi har noen fine samtaler for det. Vi pleier å snakke om gamle dager, og jeg elsker å høre historien om hvordan hun traff mannen sin. Gleden i øynene hennes når hun forteller.. Jeg kan ikke tenke meg noe finere.

Men i dag penset praten inn på noe helt annet.

– “Hvor gammel er du egentlig?“, spurte hun plutselig.

– “Oi, nå må jeg tenke“, humret jeg, “joda, jeg er trettitre år..

– “Nei nei“, svarte hun kontant, “det kan ikke stemme..

– “Joda”, svarte jeg blygt, “jeg er født i nittenåttito!

Hva mente hun, syns hun kanskje at jeg så yngre ut?! Og ganske riktig..

– “Nei, trettitre nei..”, fortsatte damen og smilte stort, “Du ser jo ut som du er 17!

Jeg lo høyt. Hva skulle jeg svare?

– “Haha!“, fniste jeg, “Syns du jeg ser så ung ut? Jaja, det var da vakent.. Tja, jeg ser kanskje ikke ut som om jeg har runda tredve? Men se på rynkene rundt øynene mine, da!

Jeg kjente jeg rødmet, kanskje mest fordi jeg måtte snakke så høyt. De ansatte var samlet på kjøkkenet like ved, og sannsynligvis hørte de hvert eneste ord. Men da fikk de seg nok en god latter i dag. For etter en liten pause, kom det ærlig og direkte fra den gamle damen:

– “Jeg sa det mest for at du skulle føle deg bedre“.

 

/ Takk for den, hahaha 🙂

* Følg Flauekona på Facebook *

Hurra for ny middagsrett!

Jeg angrer så fryktelig på at jeg ikke tok bilde av gubben ved middagsbordet i helgen, for det var litt av et syn! Han kastet i seg maten, noe som egentlig ikke er så uvanlig, men gjennom store munnfuller snøvlet han:

– “Denne oppskriften må du dele på bloggen! *mums mums* Herregud så godt.

Da lo jeg høyt, for det var liksom så uventet.. Jeg tenkte mest på at dette var en barnevennlig rett da jeg kokkelerte, og hadde aldri trodd at gubben skulle forspise seg. Du gjetter nemlig aldri hva som stod på menyen.. Fiskeboller! Haha!

Det må ha vært kombinasjonen av alle ingrediensene som gjorde av vi spiste kjelen tom – derfor kan jeg virkelig anbefale denne oppskriften neste gang du blir fysen på fiskeboller 🙂

Fiskeboller i karrisaus med ovnsbakte grønnsaker

– Fiskeboller (brukte den fra Lofoten med 65% fisk, den i hvit plast som ligger i kjøledisken. Anbefales!)
– 800 gram poteter
– 300 gram gulrot
– 1 pastinakk
– 3 ss hvetemel
– 3 ss smør
– 2 dl melk
– 1 ts karri
– 4 ss olje
– Salt og pepper

 

 

1. Sett ovnen på 225 grader

2. Skrell og del pastinakk og gulrøtter i mindre biter – og poteter i skiver

3. Ha grønnsakene i en ildfast form, og topp med 4 ss olje, salt og pepper (Jeg hadde ikke stor nok form, så jeg brukte stekebrett, som du ser. Det gikk flotters)
Bak grønnsakene i ovnen i 20-25 minutter, eller til de er møre (mine stod inne en del lenger.. Følg med, og sjekk underveis)

4. Smelt 3 ss smør i en kjele. Rør inn 3 ss hvetemel når smøret har smeltet, og spe deretter med 2 dl melk og kraften fra fiskebollene samtidig som du rører godt. Gi sausen et oppkok og smak til med karri, salt og pepper. Til slutt har du i fiskebollene og lar det hele småkoke på svak varme i ca fem minutter.

 

Innså etter denne retten at vi har spist fiskeboller feil siden åttitallet 😉 For dette var rett og slett nydelig. Unnskyld at jeg skryter av min egen matlaging.. Hihi.
Neste gang skal jeg teste ut litt flere grønnsaker i ovnen. Oppskriften fant jeg oppi Adams matkasse – takk til Adam som sa jeg kunne dele!

 

/ Håper du har en fin tirsdagskveld!

* Følg Middagskona på Facebook *

Noe å feire

I fjor høst skulle alle advare oss om at det første barnehageåret er det verste. At i løpet av det året vil alle mulige basilusker som muligens kan komme til å bite på en liten barnehagefersking, gjøre nettopp det. Vi måtte regne med å bli syke.. Ofte.

De sa også at den stakkars lille ferskingen, ville komme til å dra med seg basiluskene hjem. Til mamma, pappa og lillesøster. At immunforsvaret vårt ville få kjørt seg skikkelig. Men vi fnyste høyt. Hah! Vi hadde jo skikkelig immunforsvar! Det skal mer til enn noen ussel barnehagesmitte for å sette denne familien ut av spill!

Men.. Så viste det seg at alle hadde rett.

Den ene runda etter den andre, vi har seriøst aldri vært så mye syke som i fjor. En periode føltes det som om ting bare overlappet hverandre. Det var forkjølelser, snørr, feber, mer snørr, hosting og enda mer feber. Runda med kombinert influensa og bronkitt var kanskje den verste, og det gjorde jo ikke saken bedre at alle fire ble syke samtidig.

Men det er håp. Så til deg som har barn som akkurat har tatt fatt på sitt første barnehageår: Kanskje er basiluskene allerede i hus, kanskje kommer de ikke før til uka. Men jeg vil du skal vite at uansett hvordan dette året vil fortone seg sånn sykdomsmessig – så finnes det håp.

For her en dag gikk det plutselig opp for oss.. At i oktober har treåringen for aller første gang siden barnehagestart i fjor høst, hatt to og en halv uke sammenhengende i barnehagen – uten så mye som en liten sykedag. Ikke et snev av snufsing! Ingen sykdom! Ikke så mye som en lus eller et skrubbsår. Dette er rekord. Og det må feires 🙂

/ Heia immunforsvaret 🙂

* Følg den takknemlige kona på Facebook *

Slutt på husfreden

I morgen er det slutt på husfreden. For i natt skal klokka stilles, og det betyr at jeg går inn i en forvirret tilstand der jeg ikke lenger skjønner når det er spisetid, leggetid og stå-opp-tid. Og dette irriterer gubben noe så inni hampen..

Som han sier, det å stille klokka i seg selv er ikke et problem, men siden jeg er så opphengt i hva klokka egentlig er, så rister jeg ham totalt ut av rytme. Det ender med at han blir gående å lure på hvor mye klokka egentlig er, om han egentlig har sovet lenge nok og om han egentlig burde spist snart.

 

 

Men hallo, vi har jo to små barn i hus! Så når klokka nå stilles en time tilbake, betyr ikke det lenger en ekstra time med festing – eller enda bedre: deilig, tiltrengt, fantastisk, nydelig søvn. Å neida. For oss småbarnsforeldre betyr det å stille klokka tilbake null, nix, nada.

Ja, bortsett fra kaos, da.

For meg begynner det allerede om morgenen. Hvilke klokker har stilt seg automatisk i løpet av natten, og hvilke må stilles manuelt? Stemmer klokka på mobilen, eller var det sånn at den ikke stilte seg automatisk sist? Har gubben stilt klokka på veggen på kjøkkenet? Eller gjorde jeg det selv sent i går kveld, i halvsvime da jeg våknet etter en liten halvtime på sofaen?

Og allerede her begynner mannen å bli forvirret av mitt mas. Han skjønner ikke hvorfor det må være så vanskelig, kan vi ikke bare stille alle klokkene samtidig, da? Og det hadde jo vært vel og bra, men bestandig er det jo en eller to lureklokker som sniker seg unna.

Også sitter man der da. Når klokka viser 04.30 om morgenen, og man har kaffekoppen i hånda og ungen på fanget. For klokka er kanskje 04.30, men for ungen er den jo egentlig 05.30. Som den pleier å være på denne tida, hver eneste morgen. Men akkurat denne søndagsmorgenen er det enda en hel evighet til NrkSuper-sendingen ruller i gang.

 

“..også er det noe galt med dekoderen vettu! Så vi må vente på den hersens Fantorangen en hel time til!”

 

Da er det lov å kjenne litt på bitterheten. For javisst får vi en bonustime med romletid før dagen er i gang, men tenk om det hadde gått an å ligge under dyna den herlige timen ekstra..

Jeg bruker sånn omtrent tre dager før jeg har vendt meg til den nye klokka. Og det skyldes først og fremst sovemønster at jeg trenger litt tid.

– “Kom igjen“, kan jeg si til gubben, “hvis du skal legge minsten i kveld, så er det nok lurt å gjøre det nå. For ja, klokka er kanskje bare 17.30 – men egentlig er den jo 18.30, og det er jo det som er leggetid..

Og da ser jeg det i blikket hans, at oppgittheten er i ferd med å renne over. Inni hodet hans er det ikke rom for å tenke sommertid lenger – for klokka er stilt. Og vintertid betyr vintertid. Men ikke i mitt hode. Jeg trenger litt tid, og det tar som sagt tre dager.

Men én liten ting går i småbarnsforeldres favør. For kanskje er vi litt bitre om morgenen, men på kvelden – ja da føler vi oss uovervinnelige! For når klokka tikker mot 23.00 og det er tid for å finne senga, da er det egentlig allerede midnatt. Så da har vi jo på sett og vis fått igjen den ekstra timen vi følte vi mistet på morgenen.

Eller.. Burde vi ikke egentlig bare lagt oss klokka 23, sånn at vi hadde fått en time ekstra søvn vi også? Eller blir det egentlig en time mindre..?

Men for pokker’n.. Tenk om gubben har rett? Kanskje vintertid er vintertid..? Kanskje den faktisk starter med en gang – og ikke om tre dager..

 

/ Lykke til med å stille klokka 😉

* Følg Urkona på Facebook *

Når mannen jakter bonuspoeng

– “Mamma! Vi har kjøpt gave til deg asså!”

Jeg snudde meg overrasket rundt akkurat idet guttungen kom løpende inn døra. Om munnen hadde han verdens største smil.

– “Gave? Til meg?!“, ropte jeg entusiastisk før jeg kikket nysgjerrig på faren hans som hang fra seg jakka i gangen.

– “Ja, ikke se på meg!”, humret papsen, “Det er han som har plukket ut..

Det fine med å få gaver når man har barn, er at man alltid har pakkehjelp tilgjengelig. Så treåringen rev av papiret på det som skulle vise seg å være en bukett nydelige blomster – før han kastet seg over pakke nummer to. En bok!

Og nå er jeg herved den stolte eier av boka “Den lille muldvarpen som ville vite hvem som hadde bæsjet på hodet hans.” 🙂

 

Min nye yndlingsbok 🙂

 

Jeg var på vei for å finne en vase til blomstene, da jeg hørte guttungen romstere ute i gangen.

– “Og de her..”, mumlet han mens han kom gående, “De er fra pappa!

 

Jeg kikket overrasket på dem begge to. Enda en bukett? Også roser – på en torsdag? Mannen smilte lurt før han ga meg en klem:

– “Ja, jeg syns du fortjente det, da vettu..”

Jeg ga ham et langt kyss.

– “Ja, også du forresten..” sa han plutselig før han fisket fram noe fra en pose, “Jeg tok med dette bladet til deg også, jeg.”

Og det er her historien tok en litt uventet vending. For det er en kjent sak her i huset at når frua får blomster, da er noen ute etter bonuspoeng. Men denne gangen måtte det være noe mer. Dette kunne umulig handle om noen skarve bonuspoeng.

For på forsiden av bladet lyste et ansikt mot meg, et ansikt som tilhører den kjekkeste fyren jeg vet om. Et skuespillertalent som jeg i en alder av 33 år blir mo i knærna av å se på tv-skjermen. Og dette vet såklart Peter utmerket godt.

 

Knis

 

Så nå er jeg på vakt. Har han tenkt til å spørre om å få kjøpe seg Xbox? Ta jegerprøven? Dra på guttetur til Vegas? Noe må det være. Blomster kan jeg forstå altså, men blomster og Oftebro?

 

/ Noe er i gjerde 😉

* Følg Konatil på Facebook *