Ryktene skal jo ha det til at vi bloggere blir nedlesset med gaver og gratis produkter i posten hele tida. I allefall de kvinnelige bloggerne. For jeg har jo vært samboer med en mannlig toppblogger i noen år nå, og i løpet av tre år som aktiv blogger, har han mottatt hele to gratis gaver i posten: En grønn og hvit caps, og ett års forbruk av Spenol. Oh yeah.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Men nå kan jeg altså få meddele at jeg har mottatt min første gave! Faktisk også utelukkende på grunn av bloggen jeg driver. Gaven dukket riktignok ikke opp i posten, men ble overlevert høyst personlig, av en person som står meg veldig nær. Noe som bare gjør det hele spesielt komplisert. For etter alt oppstusset rundt bloggere og merking av reklame og sponsede innlegg, så er jeg nå litt forvirret – burde jeg teknisk sett ha merket dette som et “sponset innlegg”?

Her forleden kom nemlig Mormor på besøk.

– “Ja, sånn – se her!”, sa hun i det hun entret kjøkkenet, “Nå har du en sånn en. Vær så god!“

Jeg kikket på henne, og deretter på posen hun nettopp hadde plassert foran meg på kjøkkenbenken.

– “Men mormor da”, sa jeg, “hva er dette for noe?“

– “Nei, jeg leste på bloggen din da vet du. At du ikke hadde en sånn en. Så nå har du det!“

Jeg kikket nysgjerrig på posen, før mormor fortsatte:

– “Ja, den er helt ny altså. Eller altså, jeg kjøpte to til meg selv, fordi jeg trodde jeg kunne bruke begge to samtidig. Men så gikk ikke det da vet du, så da tenkte jeg at du kunne få den ene. Ja, du skrev jo som sagt på bloggen at du ikke hadde sånn.“

Jeg tittet oppi posen, og da forstod jeg.

Mormor hadde lest et oppskriftsinnlegg jeg postet for noen uker siden, der jeg hadde skrevet underveis: “Ha grønnsakene i en ildfast form, og topp med 4 ss olje, salt og pepper. Jeg hadde ikke stor nok form, så jeg brukte stekebrett.“

Verdens søteste Mormor! Den ildfaste formen var jo superfin, men jeg aner verken hvor hun kjøpte den, hva den kostet eller hvilket merke det er.. Blir ikke dette da egentlig et rent reklameinnlegg for Mormor AS isteden? Det gjør meg i såfall litt usikker på hvordan jeg innrapporterer skatt, ettersom jeg jo må betale skatt dersom jeg skriver reklame.

Er det noen som vet hva som er 35% av verdien på verdens beste Mormor?

/ Men fra nå av blir det hvertfall grønnsaker i ildfast form 🙂

* Følg Sponsekona på Facebook *

I går hørte jeg et massivt gledesbrøl fra kjøkkenet. Det var selvsagt gubben som skreik, og først trodde jeg at han hadde funnet en bortgjemt sjokoladebit i kjøkkenskapet. Så tenkte jeg at han muligens hadde skrapet et Flaxlodd og vunnet en god slump med penger, men til slutt kom jeg på at det måtte være gode nyheter fra årets Vixen Blog Awards..

Og helt riktig: det viste seg at gubben i år er nominert i hele TRE kategorier! Hurra! Etter at vi hadde hoppet rundt som gale i et par minutter, til barnas store forskrekkelse, mumlet Peter forsiktig:

– “Ja, ehh.. Atte.. Ehhh.. Du er dessverre ikke nominert, da men..“

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg fikk fullstendig latterkrampe, for okei, la oss stikke finger’n i jorda først som sist.. Vixen har hele fjorten kategorier, og hvor i huleste hadde egentlig konatil passet inn? I kategorien “årets trenings- og helseblogg”?

 Neppe.. Eller hva med årets interiørblogg?

Nja.. Hva med årets beautyblogg, da?

 Du vet du er småbarnsmor når du må bruke en app for å få på deg sminken..

Nei, jeg skjønner ikke helt i hvilken kategori en blogg med “hemoroider og smilefjes” kunne passet inn, for å være ærlig.. Haha!

For egentlig har jeg bare ett stort ønske for årets Vixen, og det er at min kjære mann skal stikke av med prisen “Årets Gullpenn“. Denne prisen er kun basert på tekst, den er aldri delt ut tidligere og skal gå til en blogger som skriver unikt, kreativt, inspirerende og underholdende. Det er mange sterke konkurrenter, men jeg mener at Pappahjerte virkelig fortjener å vinne. Sleng inn en stemme, så blir jeg fryktelig glad! 🙂

Sånn helt avslutningsvis må jeg bare få si et par ord til alle dere som titter innom bloggen min jevnlig. Jeg er så takknemlig, uansett om du legger igjen en kommentar, trykker “liker”, eller bare lister deg stille ut igjen. Det er takket være deg og dere at jeg fortsetter å gjøre det jeg liker best, nemlig å skrive! Så tusen, tusen takk 🙂

Men i kveld krysser jeg mest fingrene for at gubben får en stjerne i taket for sin iherdige blogginnsats og tar med seg gullpennen hjem til kona si, så hvis du vil hjelpe meg med det:

–> Stem frem Pappahjerte!

/ Jeg ønsker meg en Gullpenn på peishylla 🙂

* Følg Kona Til på Facebook *

Jeg får mange spørsmål om kostholdet vårt, og særlig frokostrutinene våre er det mange som stusser over. Og det kan jeg godt forstå! Men egentlig er det ikke så mye hokus pokus, vi tenker rett og slett bare litt utenfor (mat)boksen 🙂

Sommeren 2014 startet samboeren min “Sofagrisprosjektet”, som gikk ut på at han skulle se hvor godt trent han kunne bli på 365 dager. Prosjektet gikk ikke helt etter planen, fordi noen hadde glemt å ta med i beregningen at han skulle bli tobarnsfar bare noen uker etter oppstart.. Det ble altså ikke så mye trening som han hadde sett for seg, men vi lærte ufattelig mye om mat og kosthold!

For ved siden av treningen, bestemte vi oss for spise så naturlig og ren mat som mulig: kjøtt, fisk, fugl, egg, grønnsaker, sunt fett (avokado, kokos, oliven), nøtter, frø og frukt. Vi kuttet blant annet ut sukker, melkeprodukter og kornprodukter – og selv om det føltes fryktelig uvant i starten, så ble det etter hvert utrolig morsomt å eksperimentere med oppskrifter og ikke minst det å tenke nytt.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Noe av det beste med å bo på landet, er lokale bønder med utsalg i nærheten 🙂

Den største utfordringen vår var frokosten, for vi var totalt avhengige av kornprodukter. Vi var storspisere av brødskiver, knekkebrød og havregrøt, ting vi nå plutselig skulle holde oss unna. Det tok noen uker før vi fikk på plass en god rutine, men siden har vi aldri sett oss tilbake!

For ettersom vi måtte tenke nytt og ikke lenger kunne gå for “korn med pålegg”, måtte vi være kreative. Derfor begynte vi å lage frokosttallerkener, eller “litt forskjellig”, som treåringen kaller det 🙂

Det tok ikke mange ukene før vi følte at frokosten begynte å gi energi – og det føltes veldig godt å kunne tilby barna litt variasjon. Noen dager spises alt opp, andre dager bare noe. Men vi sverger altså til skikkelig frokost hver eneste dag. Det tar riktignok litt lenger tid enn å slenge ei salamiskive oppå en brødblings, men det kjennes ut som om det er verdt det. En typisk frokost kan se slik ut:

Min tallerken ja.. Bildet er fra i fjor da jeg fullammet.. #skrubbis

Vi har på en måte trikset og mikset litt med kostholdet vi fulgte under Sofagrisprosjektet, for eksempel spiser vi noe melkeprodukter igjen. (Gulost og syrnede produkter) Dessuten spiser vi toast, men vi bruker stort sett glutenfritt brød. Ja, også ekte smør, da.. Masse smør!

Tips!
1. En god frokost gir en god start på dagen – tenk næringsinnhold!
2. Begynn i det små: spiser du brød eller knekkebrød, pimp tallerkenen med litt frukt og grønt ved siden av.
3. Har du barn, fortsett å servere ting som kanskje ikke røres første gang.. 😉
4. Finn ut hva som funker best for deg og din kropp!

/ Bon appetit 🙂

* Følg Frokostkona på Facebook *

“Er dere ikke flere på jobb her eller?”, snerret mannen mot meg, “Herregud altså, jeg har faktisk ikke tid til å stå her i hele dag. Kan du ikke ringe på noen sånn at dere får åpnet flere kasser? Udugelige kjerring.“

Der satt jeg altså, atten år og helt fersk i min nye jobb. Jeg var overlykkelig over å ha fått meg ekstrajobb ved siden av skolen – og gledet meg stort til å sitte bak kassa på matbutikken.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Men allerede den første dagen fikk jeg smake på realiteten; frekke, idiotiske kunder. Vanlige folk, kvinner som menn – som gjorde det de kunne for å gjøre livet surt for meg. Som helt tydelig rangerte seg selv over meg, og som var totalt blottet for respekt for den jobben jeg var satt til å gjøre. Jeg var jo bare den ubetydelige jenta i kassa.

Som skulle slå inn deres varer. I bytte mot deres penger. Slik at de kunne få maten sin i hus. Spise seg mette. Overleve.

Jeg husker sjefen min sa det til meg; at noen kunder var litt mer kravstore enn andre, men sånn var det bare. “Det er bare å bite det i seg, etter hvert slutter du å ta deg nær av det”, sa han før han ga meg et oppmuntrende klapp på skulderen.

De sure, innbitte menneskene skulle snart bli hverdagskost for meg. Betale for bæreposene? Hallo?! Sette handlekurvene på plass? Sånt kan jo de ansatte gjøre.. Det piper i panteautomaten.. Kan du komme og fikse det? NÅ?!

Men det fine med disse surpompene, var at de satte ting i perspektiv. Det var nemlig surpompene som fikk meg til å innse hvorfor jobben min var så fantastisk.

Ikke bare følte jeg at jeg var en liten brikke i det store samfunnsmaskineriet, men jeg fikk i tillegg møte de ekte menneskene.

Slik som den sjenerte gutten. Jeg begynte etter hvert å kjenne ham igjen. I starten sa han ikke stort, møtte aldri blikket mitt. Han mumlet bare et forsiktig og sjenert “hei” når jeg hilste på ham, ristet alltid på hodet til spørsmålet om han ønsket kvittering. Tok bare de tre, fire varene sine under armen og gikk, uten et ord.

Men ettersom ukene gikk, turte han endelig å møte blikket mitt, gi meg et smil, si hadet når han gikk. Jeg vet jo ikke om han egentlig var ensom, men jeg husker at jeg tenkte at det virket sånn. At det å slå av en prat med hun bak kassa gikk fra å være helt utenkelig, til å bli en slags seier og en trivelig greie.

Og den gamle damen med rullator som bestandig handlet det samme. Noen poteter, et par epler, et stykke fersk fisk fra fiskedisken, filterkaffe og kulturmelk. Som snakket om hvor ensom hun var, og hvor trist det spesielt var å spise middag alene etter at mannen døde. Joda, hun klarte seg fint, men savnet var der kontinuerlig. Tøflene hans hun ikke fikk seg til å kaste. Yndlingskoppen hans som fortsatt stod på den faste plassen i skapet.

Hun handlet alltid litt utpå kvelden, når butikken var på sitt stilleste. Jeg husker enda følelsen av å se hvordan de triste øynene hennes fikk en ny glød fordi noen hadde tid til å lytte til det hun hadde å si.

Og den stille, innsluttede mannen med de snille øynene, som alltid luktet svakt av alkohol. Han var bestandig så pent kledd, og rundet alltid beløpet opp til nærmeste hundrelapp. Uansett når på dagen han stakk innom, ønsket han meg alltid en god dag – før han ryddet en tre, fire handlevogner på plass på vei ut.

Så var det de faste stamkundene. Som bar smilene på utsiden av kroppen: – “Hei Christina! Vi stilte oss i kassa di, selv om det var lengst kø her!” Som lyste opp jobbhverdagen uendelig mange hakk, som spøkte og lo, og satte pris på jobben jeg gjorde for dem. Som betalte for bæreposene sine med glede og behandlet meg med respekt.

De siste dagene har en kronikk i iTromsø florert i sosiale medier. Den handler om at det å jobbe i kassa på Rimi har blitt et bilde på lavstatus i Norge, og at de ansatte bak kassa ofte føler seg usynlige på jobb.

Nå er det riktignok 15 år siden jeg satt i kassa selv, men ting har altså ikke forandret seg det spor. Folk er fremdeles idioter. Hvor blir det av respekten? Høfligheten? Oppdragelsen? Må man være advokat for å bety noe? Lege? Forsker?

For uansett hva man syns om de som sitter i kassa på Rimi, så trenger man faktisk ikke oppføre seg som et rasshøl. Det er provoserende, og jeg gremmes. Uten folk i kassa på butikken, stopper et helt samfunn opp. Det handler ikke bare om respekt, det handler også om forståelse.

Jeg satt kanskje bare i kassa på butikken.

Men vet du hva? Det var bra nok for meg. Jeg følte meg til nytte, jeg.

/ Et smil eller hei er faktisk nok 🙂

* Følg Butikk-kona på Facebook *

I år var det faktisk litt stas med farsdag, fordi gubben tross alt har blitt tobarnsfattern. Teknisk sett var han jo tobarnsfattern i fjor på denne tida også, men da hadde jeg nok med en liten fersk baby og såre ammepupper og vondter både her og der. Og overalt. Så i dag har vi liksom feiret to farsdager på en gang!

Dagen begynte bra med en skikkelig frokost:

Det nederst til venstre er banan med peanøttsmør.. Så slipper du å lure 🙂 #snap-erfaring

Etter frokost skulle treåringen og jeg skrive kort til papsen. Gaven var i boks, men vi hadde så klart glemt å kjøpe kort! Derfor måtte vi bruke et vi fant i roteskuffen, og det måtte fikses litt på:

Treåringen dikterte hva jeg skulle skrive, og det ble hysterisk morsomt som alltid 🙂 Og papsen ble fornøyd:

Vi hadde i anledning dagen bedt inn foreldrene mine, samt barnas spreke oldeforeldre – og jeg hadde selvsagt ordnet en liten overraskelse til pappa’n min også:

Vi hadde som vanlig feilberegnet tiden litt, og kaka stod fortsatt i ovnen da gjestene ringte på døra. Derfor ble det en smule hektisk på kjøkkenet da vi oppdaget at kaka skulle avkjøles helt før glasuren skulle på. Hadde jeg ikke vært så stresset, hadde jeg også valgt en helt annen tekst på bildet:

Men det ordnet seg til slutt. Kaka fikk trampeklapp, og gjestene forsynte seg både èn og to ganger 🙂

Dagen ble alle tiders, og jeg syns pappaer fortjener å bli gjort litt stas på! Jeg er i alle fall veldig takknemlig for han som er faren til mine to små. Han fortjente faktisk både gaven og det obligatoriske flax-loddet 😉

/ Gratulerer med dagen, pappahjerter

* Følg Konatil på Facebook *

På søndag er det farsdag, og det må jo feires litt! Egentlig er jeg ikke så glad i sånne merkedager, det er noe med feiring på kommando jeg syns blir litt teit.. Men siden pappaen til mine to barn elsker å få gaver, så har farsdagen liksom blitt litt trivelig med tida likevel 🙂 I morgen skal jeg få treåringen vår til å diktere hva jeg skal skrive på kortet – det er seriøst noe av det artigste som finnes 🙂

Forrige søndag postet jeg et innlegg om å ha sukkerstopp fram til jul. Snakk om skjebnens ironi at så mange etterspurte oppskriften på mammas sjokoladekake, haha! Takk for alle snapper og kommentarer, her kommer altså oppskriften – rett fra den mørkeblå oppskriftsboka til hu mor. Kjøp inn det du trenger i morgen, også “smeller du den bare sammen” på søndag. (Sitat mutter’n)

Mammas mislykka sjokoladekake

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

4 egg
1 dl sukker
200 g smør
200 g kokesjokolade
2,5 dl hvetemel
2 ts vaniljesukker

– Sett ovnen på 225 grader
– Visp egg og sukker til eggedosis
– Smelt smøret og bland i kokesjokoladen, rør til sjokoladen har smeltet
– Vend mel og vaniljesukker forsiktig inn i røra
– Hell røren over i en 24 cm form
– Stek i 15 minutter.

Hele hemmeligheten er å ikke steke for lenge, så ikke fortvil hvis du syns den ser mislykket ut.. Da vet du nemlig at du har gjort det riktig 😉 Den skal være som en sjokoladefondant i midten, og nytes best med en liten klatt vaniljeis ved siden av. Syns vi, da.

/ Sukkerstopp får komme litt senere 😉

* Følg Kakekona på Facebook *

Du vet den følelsen du sitter igjen med når noen har bæsjet på hodet ditt, også har du ikke peiling på hvem som gjorde det? Okei.. Det er kanskje ikke et veldig kjent dilemma.

Men akkurat det skjedde en gang med en liten muldvarp i Tyskland. Og heldigvis ble det skrevet en bok om det – en bok jeg var så heldig å få i gave av min tre år gamle sønn for et par uker siden. Det er mange år siden jeg leste en god bok fra perm til perm, så dette følte jeg måtte dokumenteres!

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Jeg vet faktisk ikke om det er treåringen min eller meg som liker boka best, men jeg må innrømme at det nok er mor i huset som har lest den flest ganger. For det må jo være et av tidenes flotteste litterære verk vi snakker om her! Boka kom ut i 1989, overraskende mange år siden til å være såpass dagsaktuell.

Velkjent dilemma eller ei, når noen bæsjer på hodet ditt, så vil du selvsagt finne ut hvem som stod bak. Jeg vil ikke si dette er en spenningsbok, men den inneholder etterforskning på høyt nivå. Muldvarpen trer rett inn i rollen som etterforsker, og prøver å løse mysteriet på egenhånd – hele tiden med bæsjen i en krøll oppå hodet sitt.

Boka får fra første side et stort pluss, fordi den lille muldvarpen er nærsynt og bruker briller. Det gjør jo jeg også. Og når han i tillegg ikke akkurat er en stereotyp kjekkas av en hovedperson, liker jeg ham bare enda bedre.

Selv om bæsjen på hodet hans må stinke noe forferdelig, ser det ikke ut til at han underveis vurderer å gi opp å løse mysteriet. Dette er helt klart en sak han må komme til bunns i, og denne spenningen holder på leseren fram til siste side.

Jeg kan selvsagt ikke avsløre hvordan boka ender, men jeg kan si såpass at det er en svært fornøyelig slutt. Og at jeg vil gi boka terningkast seks! Det eneste som trekker bittelitt ned, er at det er noe feil med proporsjonene på bæsjen, men det er en bagatell.

Jeg vet at mange betegner denne boka som sin yndlingsbok, derfor tror jeg den blir mitt hotteste julegavetips i år. Selv til de på gavelista som ikke har barn.

Men husk å velge den norske versjonen, da. For den klinger liksom litt bedre enn “Vom kleinen Maulwurf, der wissen wollte, wer ihm auf den Kopf gemacht hat” 😉

/ Bokpreferansene har endret seg en smule med tida 😉

* Følg Lesekona på Facebook *

Denne uka sparket gubben i gang prosjekt rydding. Jeg må faktisk le litt, for jeg hadde aldri trodd at Mr. Rotehue himself skulle stå i bresjen for noe sånt! Jeg tuller ofte med at jeg har tre barn, og at mannen er en av dem. For å si at han roter, ja det er en underdrivelse. Han har nemlig en tendens til å legge fra seg ting overalt! Og når det ligger ting i veien, så tråkker han mye heller over dem, enn å plukke dem opp. Og blir det altfor rotete, så gir han liksom litt opp.. Da kan han gjerne rote litt mer, siden det allerede er så ille.

Jeg skal ærlig innrømme at det har drevet meg til vanvidd enkelte stunder.. Særlig de dagene der jeg føler at jeg er ansatt som rydde- og vaskehjelp. Da kan det gå ei kule varmt.

Og en ting kun de nærmeste vet, er at det har kokt litt her på hjemmefronten etter at jeg også startet blogg. For dette hobbyprosjektet mitt skriver jo ikke seg sjæl, derfor har tiden jeg før brukte på å holde orden i huset, gått til å blogge isteden. Men siden jeg koser meg så med å skrive blogginnlegg, har jeg merkelig nok ikke latt meg stresse nevneverdig av kaoset her hjemme.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Gubben derimot.. I helgen klikket det nesten for ham, da han ikke kom fram til verktøykassa si i boden på grunn av for mye rot. Derfor skriver han nå om prosjekt rydding på bloggen sin (les mer her) – og dette er også grunnen til at jeg nå roper om hjelp.

For på bloggen hans kunne jeg lese følgende ryddetips:

1) Bruk svarte søplesekker så ingen ser hva du har kastet oppi.. ellers plukkes skiten inn igjen.
2) Fjern batterier på barneleker så det ikke spilles en lyd fra søplesekken…da havner den inn igjen…
3) Ikke spør Kona “trenger vi denne?”…da gjør “vi” alltid det…
4) Ser det ut som det har ligget en stund, følg 1, 2, 3 og list sekken ut i garasjen/container
5) Stå ved kastevalget i all ettertid.. “Nei, den har jeg ikke sett” er helt innafor…

Mr. Rotehue aka Mr. Kastegeneral

Herremin hatt. Grunnen til at jeg nå har antydning til panikk, er at jeg har blitt syk! Jeg skulle ligget langt under dyna, men det er selvfølgelig ikke mulig når man har to små barn. Derfor har jeg mer enn nok med å komme meg gjennom dagen, og det siste jeg orker å tenke på er et digert ryddeprosjekt..

Så mens jeg drikker te og veksler mellom sofaen og senga, fylles de svarte søplesekkene opp, men jeg orker ikke å titte oppi dem. Jeg prøver å insistere på at jeg skal få ta en titt før de kjøres på dynga, men gubben mener at han har tatt valgene for meg, og at kastet er kastet.

Iiiiik! Jeg skal love deg at 80% av det som har havnet på kastelista, er mine ting. Som han tror vi ikke har bruk for lenger. Okei, så er jeg kanskje ikke så flink til å kvitte meg med ting – jeg har for eksempel en gjeng med kladdebøker fra barne- og ungdomsskolen som har vært med på mange flyttelass – men jeg har jo mange ting som betyr noe også!

Mens jeg satt på legekontoret i dag, kunne jeg nesten se for meg hva som foregikk hjemme.. Den ene pyntegjenstanden etter den andre var på vei ut av huset. Og det var ingenting jeg kunne gjøre med det. Hva med de svarte bilderammene jeg fikk av tanta mi i 2008? Hva med lykten jeg kjøpte før visning da vi skulle selge leiligheten vår i 2012? Både bilderammene og lykten har stått urørt de siste årene, men.. Du vet..

Skal jeg fortsette å insistere på å få gå over søplesekkene før de havner på dynga? Eller skal jeg la det gå.. Kanskje er det et og annet minne jeg vil savne, men sannsynligvis er det jo mye jeg ikke kommer til å legge merke til også. Som denne for eksempel, som viste seg å være en gave til gubbens ekskjæreste, haha!

“Let it gooooo, let it gooooo..”

En ting er i alle fall sikkert, og det er at jeg må bli frisk i en fei. For nå er Mr. Rotehue snart ferdig med stua, og da står kjøkkenskapene for tur. Og der er det mye jeg vet at vi egentlig har bruk for.. 🙂

/ Vet aldri, da..

* Følg Sjuklingkona på Facebook *

Det er noe herk å legge på seg. I 2008 var jeg på all inclusive i Bulgaria, og i løpet av én uke hadde jeg helt seriøst spist og drukket meg ut av begge buksene jeg hadde med i kofferten. Derfor måtte jeg reise hjem til Norge med både bukseknapp og glidelås åpen. Veldig morsomt for de jeg reiste sammen med, ikke fullt så artig for meg.. Men det var en super ferietur da, haha 🙂

I tillegg til en forbrenning som fungerer sånn midt på treet, syns jeg for eksempel det med måtehold er veldig vanskelig. Å spise bare én sjokoladebit for eksempel, hvem i huleste klarer det?! Hvem kan med hånda på hjertet si “Ja, denne bittelille godbiten, den var akkurat det jeg trengte nå! Og så sannelig.. Nå føler jeg meg faktisk forsynt også!“

Jeg tror ikke det er mulig. Jeg klarer i hvert fall ikke det..

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Og siden jeg i tillegg er så heldig å bo med en mann som simpelthen elsker utfordringer, så hadde vi faktisk totalt sukkerstopp fra 2012 til 2014. Vi snakker skikkelig stopp altså, uten unntak selv om det var julaften eller bursdagsselskap. Det gikk overraskende greit faktisk, og hadde det ikke vært for at jeg ble gravid for andre gang, så hadde vi kanskje fortsatt en stund til. Men litt ute i svangerskapet fikk jeg noen voldsomme cravings husker jeg, og som de fleste gravide vet: Når babyen vil ha noe, så må babyen få det. Så de gangene babyen krevde en Toppris, så spiste jeg en Toppris. Heldigvis var det ikke sånn innmari ofte da, og det var jo flaks for både babyen og den dårlige forbrenningen 🙂

Men for en stund siden var vi på middag hos mamma og pappa, og mamma hadde bakt en helt sinnsykt nydelig sjokoladekake. Du vet, av typen som ser ut som en nydelig sjokoladekake, også viser det seg at den er fantastisk nydelig isteden. For i midten var den helt rennende, som en sjokoladefondant. Vi kunne høre hvordan tennene løp i vann da den herlige lukten var i ferd med å spre seg i leiligheten.

“Jaja, dere får kose dere!”, smilte søsteren min, “Jeg har sukkerstopp nå, jeg! Helt fram til jul faktisk..“

Det ble helt stille i stua. Jeg kikket bort på Peter, som slo blikket ned i bordplata. Åh, det var som om jeg kunne lese tankene hans! Der satt han, med et splittet hode. Halvparten lengtet etter å stikke skjea i den varme, nystekte sjokoladekaka.. Og den resterende halvparten var rede til å hoppe på en ny utfordring på stående fot.

Selv om han så helt fortvilet ut der han satt, så fortsatte han å late som ingenting. Og når kaka til slutt kom på bordet, skjønte jeg vel kjapt at han ikke kom til å hoppe på noen utfordring, for som han fikk presset frem mellom to munnfuller: “Noe sånt.. må nesten.. planlegges.. litt i forkant..“

Så nå er vi litt i tenkeboksen, da. For vi vet liksom ikke helt hva som er verst. Skal vi fortsette som vanlig, spise litt sukker fram til jul og satse på at vi klarer å “bare spise litt” gjennom julen også? Eller kommer det til å bli mye julesnop uansett? I såfall vil jo kroppen bare ha godt av et par måneder som sukkeravholds før det braker løs..

Eller skal vi rett og slett kutte ut sukker fram til jul, og virkelig glede oss til å kose oss litt ekstra i julen.. Vil man ikke sette mer pris på det da? Eller er sannsynligheten da større for at man går på en skikkelig sukkersmell når man først kan tillate seg litt kos igjen..

Måtehold kanskje?

For “alt med måtehold”, sier de jo – men det sa de til meg i Bulgaria i 2008 også.. Og vi så jo hvordan det gikk.

/ Pass deg for all inclusive 😉

* Følg Sukkerstoppkona på Facebook *

Fy flate. Endelig er dagen her! Mannen og jeg har laget vår egen lille podcast – den heter “Gjesterommet”, og i dag er første episode ute! Hurra!

Sjef og nestsjef – men hvem er hvem? 😉

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Tenk om jeg hadde visst dette da jeg i 1990 satt på jenterommet sammen med venninnene mine og lagde radio på opptakskassetter. At om tjuefem år, skulle jeg komme til å lansere mitt eget lille radioprogram.. Jaja, strengt talt er det jo en Podcast da – og egentlig er det ikke min podcast heller, men vår!

For denne podcasten er gubbens og mitt prosjekt. Den er som et slags fjerde barn, nest etter to kids og en hund. Tanken er å mate og gi kjærlighet til den med jevne mellomrom framover, og vi håper du har lyst til å være med oss på ferden! Vi lover masse god stemning og litt utdriting, litt kos og litt hverdagsromantikk 🙂

Link til den aller første episoden finner du på Gjesterommets Facebookside, eller på Soundcloud. Følg oss gjerne på facebook, for der vil vi legge ut nye episoder, oppdateringer og ting vi snakker om på podcasten.

Men det er jo ingen vits i å lage podcast dersom bare vi syns det er gøy! Derfor ønsker vi oss gjerne tilbakemeldinger fra deg som hører på. Det kan være ting du lurer på, ting du vil vi skal snakke om, ting du liker eller ikke liker, ting vi snakket om som du lo av, eller ting du syns var helt bak mål.

Og du: alle som legger igjen en kommentar (snill eller slem) på facebooksiden etter å ha hørt første episode, er med i trekningen av en flott premie 🙂

/ Håper vi hørs 🙂

* Følg Gjesterommet på Facebook *