Hjelp – vi skal være med på Bloggerne!

Altså.. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. De som kjenner meg godt, vet jo hvor svak jeg er for pute-TV i alle varianter. Jeg elsker TV-programmer som er så flaue at man ønsker puta man holder foran ansiktet er hakket større. Men.. Til våren skal altså min kjære mann være med i femte sesong av “Bloggerne“. Å se Pappahjerte på skjermen blir garantert bra TV – men tror du det lar seg gjøre å filme en familiefar isolert fra resten av familien, da? Nei nettopp. Så gjett hvem som ønsker seg en hel drøss med puter til jul i år!

 

 

Yes, jepp, herrejemini, det er meg. Okei, så har jeg kanskje min egen blogg, og jeg er ikke akkurat selvhøytidelig. Jeg kaller en spade for en spade, og er ikke spesielt flau for å bjuda på verken det ene eller det andre. Men saken er den, at jeg misliker oppstuss. Samboeren min derimot, elsker det.

Så nå skal du få høre en hemmelighet som bare gubben, og Vegard Normann (produsenten og regissøren bak “Bloggerne”) vet: Peter brukte nesten et halvt år på å overtale meg til å være med. I så lang tid nektet jeg, at han til slutt måtte dra meg med til Oslo og inn på kontoret til Vegard, sånn at selve hjernen bak programmet kunne snakke meg til “fornuft”. Til tross for lovord om at dette kom til å bli artig, så tok det enda noen uker før jeg til slutt gikk med på å slippe kamerateamet inn i hjemmet vårt.

Selv om det har blitt mye filming siden i sommer, har vi klart å holde hemmeligheten for oss selv. Men da det i går ble offisielt, tikket denne meldingen inn fra en av mine beste venninner:

 

 

Og hun har jo såklart helt rett, dette er SÅ ikke meg! Heldigvis er det jo mannen min som er hovedpersonen, så jeg satser egentlig på at jeg kommer til å svinse rundt i bakgrunnen som en grå liten mus 🙂 Nytt i denne sesongen er at det skal være med hele 12 bloggere, og at programmet skal gå fra mandag til torsdag i fem uker. Uten å røpe så mye av hva som kommer til å skje – så skal jeg love deg at “El corazón de padre de familia” (“Familien Pappahjerte”, takk til google translate) kommer til å bidra med alt annet enn glitter og glamour.

Vi tenkte jo på forhånd at vi “bare kunne rydde stua og ta oss sammen og late som vi ikke er verken trøtte eller stressa” hver gang kamerateamet skulle filme oss. Jeg skal love deg at det var lettere sagt enn gjort, haha! Men selv om jeg gruer meg, så gleder jeg meg litt også. Jeg er kanskje aller mest spent på å se hvordan livet i “Casa Pappahjerte” kan bli bra tv.

Så gjenstår det å se hvem som egentlig hadde rett: Gubben som så veldig gjerne ville på TV, eller kona hans som trives best blant putene 😉

 

/  Godt det fortsatt er lenge til våren!

* Følg PuteTV-kona på Facebook *

Gavekort-forbannelsen

Jeg har alltid tenkt at gavekort er den ultimate gaven å få. Da jeg var yngre fantes det ikke noe bedre enn å tasse rundt på kjøpesenteret og lete etter den perfekte godbiten til seg selv, med et gavekort i hånda.

Men så ble man eldre, og istedenfor gavekort på Bodyshop og BikBok – tikket det heller inn forhåndsbetalte opplevelser. Gavekort på kino-billetter eller konsert-billetter eller til forestillinger på kulturhuset.

 

 

Og da ble det straks litt verre! For da måtte jo ting planlegges. Og med utløpsdato først om et år, ja, da var det jo aldri noen hast. Og vips også 1-2-3, så var hele gavekortet glemt. Et raskt søk på google viser at vi nordmenn har ubrukte gavekort for 2,5 milliarder kroner liggende. 2,5 milliarder! Det er med andre ord flere enn meg som ikke har noen bråhast med å ta dem i bruk..

I fjor fikk Peter et kino-gavekort av mine foreldre til bursdagen sin. Med barnevakt inkludert! Ett helt år har vi gått og gledet oss. For i fjor vinter hadde vi nok med spebarnstiden. Så kom våren. Sommeren. Høsten med barnehagestart og spenstige basilusker. I forrige uke oppdaget jeg plutselig at det var tre dager til gavekortet utløp, og jeg spant rundt på kjøkkengulvet med panikk i blikket. Hvordan i huleste skulle vi rekke å booke barnevakt, bli uthvilte sånn at vi ikke kom til å sovne fem minutter ut i filmen, få på plass gode leggerutiner for barna sånn at barnevakten ikke skulle slite seg i hjel, OG bestille billetter til en film vi hadde lyst til å se?

Det lot sæ’kke gjørra.

Så fredag kveld satt min mamma og pappa i kinosalen og nøt 2 timer og 35 minutter med James Bond. Med billetter betalt med Peters gavekort, som de hadde innløst i hui og hast samme kveld som det utløp.
James Bond?“, sa mutter’n, “Joda, klart jeg kan se litt James Bond.

Jeg tror ikke det kun er vi småbarnsforeldre som har skyld i disse horrible tallene på ubrukte gavekort. Kan det rett og slett være den lange utløpsdatoen? Eller skyldes det enkelt og greit overflodssamfunnet vi lever i?

Som om ikke episoden med James Bond var nok, så toppet det seg da det nylig poppet inn en melding fra min lillesøster på mobilen min. I mai i år var hun nemlig ferdig utdannet arkitekt, og i den anledning hadde vi kjøpt gaver til henne, blant annet et gavekort på en times hudpleie her i Larvik. Jeg tok sjansen selv om hun bor i Oslo, hun er jo tross alt stadig vekk hjemme på besøk. Akkurat som jeg hadde sett for meg ble hun overlykkelig for gaven, og gledet seg stort til å ta gavekortet i bruk.

Men så..

 

 

/ Jeg gir opp 🙂

* Følg Gavekortkona på Facebook *

When karma strikes back

I går falt den første snøen i Larvik, og det fikk meg plutselig til å tenke på noe som skjedde meg sist vinter. Jeg vil faktisk gå så langt som å kalle det et ganske nitrist punkt i mitt liv. Vi skal tilbake til midten av mars, til den dagen da det i løpet av få timer gikk fra dette:

 

Spring is coming

 

Til dette:

 

“No, it is not”

 

Det var kveld, Peter satt oppe på kontoret og jobbet. I løpet av få timer hadde det kommet sikkert tretti centimeter med nysnø, og jeg burde så klart vært ute og måket. Men jeg husker jeg var så veldig lite lysten på å vasse ut døra, jeg kunne nemlig se at snøføyka stod på utsiden av vinduet – og sofaen var så ufattelig god å ligge i.. Dessuten hadde vi nettopp overlevd en skikkelig runde med influensa, og selv om jeg følte meg relativt pigg igjen for lengst, så kunne det jo være smart å ligge i vater bare noen få kvelder til..

Denne kvelden lå jeg altså rett ut, med fjernkontrollen i den ene hånda, og den andre hånda dypt nedi en skål med nøtteblanding. Ikke mitt stolteste øyeblikk, med tanke på all snøen som hopet seg opp på gårdsplassen, og jeg kjente et lite stikk av dårlig samvittighet overfor den stakkars gubben min som ville bli nødt til å ta seg av det senere.

Men til tross for dette, lå jeg altså der og syntes synd på meg selv, som lå på sofaen, og hadde dårlig samvittighet for at jeg lå der. Og som om ikke dette var nok, så husker jeg enda skammen jeg følte idet hunden vår plutselig kom bort og la hodet sitt på sofaen ved siden av meg. Han signaliserte at han gjerne skulle hatt seg en luftetur. Da rakk jeg nemlig å tenke tanken:

Hvis jeg later som jeg ikke ser ham, så må han nok ikke tisse lenger.

Huff. Stakkars vofs, han maser svært sjeldent om å komme seg ut på tur, og når han først gjør det, så er han så klart virkelig nøden.

Jeg ble liggende å gruble. Skulle jeg avbryte mannen som satt og jobbet på kontoret – og spørre pent om han kunne lufte bikkja for meg? Jeg var virkelig ikke klar for å kle på meg. Det kjentes faktisk som om jeg hadde så mye motstand at tanken på å gå ut gjorde fysisk vondt.

Til slutt innså jeg at jeg ble nødt til å bite i det sure eplet, og komme meg ut.

Eller.. Måtte jeg egentlig det?

Jeg fikk nemlig en idé. Hva med å møte hunden på halvveien? Jeg tok på ham båndet, og ledet ham ut på vaskerommet. Der har vi nemlig en verandadør, som går rett ut i hagen – så nå ville jeg kunne stå tørr og varm og god inne på vaskerommet, mens hunden kunne løpe fra seg og gjøre sitt fornødne på utsiden. I kulda, i all nysnøen.

Akkurat idet jeg skulle åpne døra forsiktig, kom det et vindkast som blåste den opp i en kjempefart. Jeg skvatt til mens jeg vaklet på toppen av dørkarmen, og rakk akkurat å tenke at det var flaks jeg klarte å holde balansen. Hunden hoppet fornøyd ut i snøen, og svinset rundt mens jeg holdt et godt tak i båndet hans fra døråpningen.

Men så må han plutselig ha fått ferten av noe, for i løpet av et kvart sekund bykset han plutselig til, og båndet strammet seg på rekordtid. Jeg husker bare at jeg stemte i et skjærende hyl, før jeg ble røsket ut av det varme, gode vaskerommet – og snart lå jeg langflat nedi nysnøen og sprellet som en fisk. Med snø over hele meg. Nedi t-skjorta, i håret, i munnen, i øynene. Snøføyka tok virkelig sats, og blåste i tillegg det den kunne få samlet av nærliggende snø rett mot meg.

Det var muligens noe med den følelsen av å skulle stable seg på beina for så å tråkke rundt i snøen i bare sokkelesten, som gjorde meg ekstra flau over meg selv. Da jeg krabbet inn på vaskerommet igjen, innså jeg at jeg nok hadde nådd et slags bunnpunkt.. Det var jo for sent å angre, men hvorfor i huleste hadde jeg ikke bare kledd på meg og tatt en runde med den stakkars hunden?

Det er vel det de kaller karma.. 😉

 

/ God helg!

* Følg Snøtrynet på Facebook *

Når gubben fyller år

I dag tidlig våknet lillesnupp og jeg før resten av huset, og det passet jo perfekt ettersom papsen hadde bursdag i dag! 34 år gammel, litt nærsynt og bare et par grå hår på hodet.. Han holder seg jammen godt! Og ettersom han elsker bursdager, ble det en skikkelig frokost kombinert med et aldri så lite gavedryss som innebar nye sokker, flaxlodd og diverse klesplagg. Det verste er at jeg hadde kjøpt ny joggebukse til ham, fordi den han har er utslitt. Og det er både trist og hyggelig på samme tid. For den brukes jo ikke til jogging, men til daffing. Jubilanten ble uansett fornøyd, kanskje spesielt med kortet som treåringen hadde plukket ut:

 

Jeg spurte dessuten om han hadde noen ønsker for dagen. Han svarte at han hadde lyst på litt is til dessert etter middagen, men at det han ønsket seg aller mest, var at vi skulle ha en kveld fri for bloggskriving. Ingen mac i fanget, ingen mobiltelefon i hånda. Også ville han at vi skulle se en hel episode av “Mr Robot”.

Jeg tenkte jeg skulle skrive en skikkelig klissete hilsen til ham på facebook, siden han så sterkt misliker kjærestepar som ytrer sin kjærlighet i sosiale medier.. Han mener nemlig at “sånne som oss som aldri skriver noe til hverandre, det er vi som har det bra.” Så da bestemte jeg meg for å blogge om ham isteden 😉

Men siden han sannsynligvis hadde blitt paranoid dersom jeg nå hadde viet et helt bursdagsinnlegg om hvor flott og fin jeg syns han er, tenkte jeg isteden å legge ved et par bilder som illustrerer hvorfor vi er en bra match. Vi utfyller hverandre på de fleste områder, og der jeg har en tendens til å stresse og bli oppkavet, husker han på å finne roen. Han utstråler i blant en slags avslappet aura – noe jeg er sikker på at flere enn meg har godt av å se i sin stressede hverdag:

 

Barn på fly? Null stress.

 

Ulvetimen før middag? Null stress.

 

Gratulerer med 34-årsdagen kjære, you keep me young – and calm 😉

 

/ Fnis 🙂

* Følg Kona til jubilanten på Facebook *

Sjokoladecookies

Sjokoladecookies! Bare navnet får tennene til å løpe i vann. For en stund siden ramlet jeg over en oppskrift på bloggen Paleoliv – som jeg bare måtte teste ut. Og resultatet ble rett og slett nydelig, selv om jeg trikset litt med oppskriften.

Jeg elsker å finne godbiter som lages uten raffinert sukker, og i denne oppskriften brukes honning. Den billigste honningen er visstnok ikke så mye sunnere enn sukker, men den ubehandlede varianten har mange helsefordeler! Jeg brukte en jeg kjøpte på Bondens marked i høst, og innbiller meg at den er supersunn 🙂

 

Seige og saftige herligheter..

 

Du trenger:
– 1 egg
– 100g smør
– 2-3 ss honning
– 3 dl mandelmel
– 2 ss kokosmel
– 1/2 ts bakepulver
– 1/2 ts havsalt
– 1/2 ts vaniljepulver
– 100g mørk sjokolade

Fremgangsmåte:
– Sett ovnen på 175 grader.
– Smelt smøret, og sett det til avkjøling.
– Mens du venter, hakker du sjokoladen i biter før du legger dem på vent 😉 (Her ble det litt svinn ettersom jeg fikk hjelp av Mr. Plutt på tre år)
– Visp egget inn i det avkjølede smøret
– Rør inn honningen (jeg tok tre spiseskjeer, neste gang prøver jeg med to)
– Bland inn de tørre ingrediensene; mandelmel, kokosmel, bakepulver, havsalt, vaniljepulver
– Vend inn sjokoladebitene
– Bruk en skje og fordel 10 kladder på et bakepapir

Stek på midterste rad i ovnen, sjekk ståa etter 12 minutter. Jeg lot mine stå inne litt ekstra.

 

 

Cookies’ene blir faktisk bedre når de er avkjølt – så prøv å holde fingrene av fatet til de har blitt kalde.. Jeg klarte det ikke 🙂

 

/ Neste gang dobler jeg 🙂

* Følg Cookies-kona på Facebook *

Puslespillet iHerb

I dag tidlig ringte det på døra, og der stod ingen ringere enn postmannen! Det ble jo nesten julaften, for ikke bare hadde han med seg to pakker, han hadde med et postkort også! Peter fikk helt hakeslepp, jeg tror ikke han kan ha sett et postkort siden nittitallet. Men jeg smilte godt da jeg så at avsenderen var barndomsvenninna mi som ferierer på Hawaii – tusen takk Janne-Mari, du gjorde dagen vår 🙂

 

Postkort er definitivt det nye gamle..!

Men i tillegg til kortet fikk vi altså to pakker, og de kom fra vår kjære venn iHerb. I alle disse år har jeg gått og trodd at det var komplisert og kjempeskummelt å bestille varer fra denne herlige nettbutikken som bugner av helsekost.. Men nå vet jeg heldigvis bedre – og jeg har dessuten blitt en skikkelig proff! Føler jeg selv, da. Derfor tenkte jeg å komme med noen tips til deg som også har lyst til å bli like proff som meg.

Det er nemlig mye penger å spare på å bestille varer på nett, særlig hvis du liker å eksperimentere med alt fra gojiibær til kokossmør på kjøkkenet. Dessuten finner man alltid flere godbiter som ikke er å få tak i i Norge. (Obs! Jeg har aldri prøvd å bestille legemidler eller urter, men vet at det foreligger restriksjoner på dette. Jeg er altså ikke helproff..)

Når du skal bestille er det et par ting du må huske på:

– Logg inn! Lag deg en bruker med en gang, på den måten får du muligheten til å velge norsk valuta – samt at det er oversiktelig å kunne følge med på handlekurven med tanke på fraktkostnader. Dessuten kan du legge ting i “Wish list”, hvis du finner noe du ønsker å bestille en annen gang.

– Tollgrensen er på 350 kroner inkludert frakt, altså må du betale en avgift dersom den samlede verdien på produkter og frakt overstiger 350 kroner. Det gjør ingenting dersom den overstiger, men det er irriterende å måtte betale ekstra avgifter.

– Det er tre fraktalternativer, den billigste er “Airmail” som pleier å koste mellom 30 og 60 kroner. Men dette alternativet kan du bare velge dersom pakken veier inntil 1,8 kilo. Dersom pakken blir for tung, fjernes “Airmail” automatisk som et fraktalternativ. Da lønner det seg å ta ut et produkt eller to fra handlekurven, og heller bestille to (eller flere) pakker. (Trykk på “Save for later”, så havner varene på “Wish list” som du finner under profilen din)

Og det er her puslespillet kommer inn! Jeg blir gjerne sittende i evigheter å sjonglere fram og tilbake på varer, sånn at hver pakke kommer så nære 350 kroner i verdi som mulig, og 1,8 kilo i vekt. Her er rekorden min, haha:

 

Flaks at kursen holdt seg stabil..

 

Jeg har som oftest tålmodighet til å vente 1-2 uker på varene, men dersom du ønsker å få dem i hus litt kjappere, kan du velge en av de to dyrere fraktalternativene. Disse har i tillegg sporing, og du får refundert pengene dersom pakken av en eller annen grunn sendes tilbake til iHerb. Det kan jo være kjekt, selv om jeg aldri har opplevd at en pakke ikke har kommet fram 🙂

Fram til 30 november er det 10% rabatt på alle bestillinger – typisk nå som jeg har bestilt ferdig for en stund! Kanskje jeg må inn og snuse litt til nå som det nærmer seg jul..

 

Noe av ukas fangst – kokossmør er det store her i huset for tida. Den med kakao spises med skje rett fra burken.. NAM!

 

Jeg er hele tiden på jakt etter nye godbiter, så tips meg gjerne hvis du har noen iHerb-favoritter! Og stikk innom bloggen senere i dag også, for da kommer endelig oppskriften på de sunnere sjokoladecookies’ene som jeg nyter med god samvittighet midt i uka 🙂

 

/ God tirsdag 🙂

* Følg iHerb-kona på Facebook *

Sangen gjør meg gal

Det er mye ved det å bli forelder man naturlig nok ikke kan se for seg på forhånd. Som hvor lang tid det kan ta å komme seg ut døra. Eller hvor ofte man kan bli syk i løpet av et barnehageår. Alle bekymringene, men selvfølgelig også all gleden. Jeg trodde for eksempel aldri jeg skulle bli en sånn mor som sa det var greit med “litt” hopping i sofaen. Eller som tillater kasting av ball innendørs, så lenge man kaster “veldig løst”.

Og verken mannen min eller jeg visste at barn kan få de rareste diller! Vi hadde aldri trodd at ting som går i loop kan få to småslitne foreldre til å gå på samtlige av husets vegger.

 

 

Det var kanskje optimistisk å tro at vi hadde nådd bunnpunktet da både gubben og jeg kunne replikkene til Masha og Mishka på rams. Den ene episoden der Mishka har vaskedag, ble seriøst spilt om igjen og om igjen i flere måneder i strekk. Det var faktisk en periode der, hvor Peter og jeg lurte på om vi kom til å overleve..

Men like fort som den store bjørnen og den lille jenta hadde kommet inn i livet vårt, så ble de plutselig borte. Treåringen vår hadde tydeligvis bestemt seg for å gå videre, og nå er det minst et halvt år siden vi har sett Masha.

Det var ikke før i helgen at jeg innså at vi har nådd vårt hittil kraftigste bunnpunkt. Da jeg våknet for fjerde gang midt på natten, med ordene “Haha! Hihi! Hoho!” surrende rundt inni hodet mitt.

 

Guttungen vår har nemlig tatt kontroll over Spotify. Når vi er ute og kjører bil, sitter han i baksetet og kobler musikken opp på anlegget. Når vi står på kjøkkenet og lager mat med Spotify på høyttaleren, kommer det en liten barnefinger som scroller i vei til den finner en bestemt sang. Når vi leker butikk i stua, spør han om vi ikke kan ha på litt musikk i bakgrunnen. “Neida, bare sitt her imens, jeg ordner det”, sier han før han løper for å hente iPaden. Der Spotify selvsagt ligger klar.

Og valget av sang, er rimelig spesielt. Jeg tror nemlig ikke han liker låta særlig godt selv heller, for han smiler lurt hver gang han hører Peter og meg sukke høylytt når orkesteret drar i gang og den smånasale stemmen til vokalisten runger ut i rommet..

Vi snakker nemlig om en sang som kom ut i 1972. Av en kjent og kjær barnestjerne ved navn Anita Hegerland. Ikke spør meg hvordan sønnen vår har funnet denne låta, men han har i alle fall bestemt seg for at den er verdt noen tusen gjennomlyttinger i uka..

Hvis du ikke har hørt den før, så må du nesten gi den et par sekunder. Vær så snill. For min skyld..

 

 

Dette er riktignok den svenske versjonen, men den er jo minst like enerverende. Ikke et vondt ord om Anita Hegerland, altså. Flott dame, og sikkert en vanvittig flink barnestjerne på 70-tallet.. Men når du våkner gjentatte ganger i løpet av natta med denne nasale stemmen i hodet:

– “.. ja ta med broren din og søster’n din, ja alle kan bli med deg og jeg skal vise vei..”

– “Haha! Hoho! Hihi!”

– “.. snart er vi deeeeeeeeeeeeeer!

– “Han er så raaaaaaaaaaar!

– “Vi må gå hjeeeeeeeeem!”

– “Men hva gjør deeeeeeeeet!”

… da skal jeg love deg at det er noe inn i hampesvarten fristende å bare rive av seg begge ørene.

 

/ Let it go 🙂

*** Følg Lurifix-kona på Facebook ***

Det lukrative blogglivet

Ryktene skal jo ha det til at vi bloggere blir nedlesset med gaver og gratis produkter i posten hele tida. I allefall de kvinnelige bloggerne. For jeg har jo vært samboer med en mannlig toppblogger i noen år nå, og i løpet av tre år som aktiv blogger, har han mottatt hele to gratis gaver i posten: En grønn og hvit caps, og ett års forbruk av Spenol. Oh yeah.

 

Men nå kan jeg altså få meddele at jeg har mottatt min første gave! Faktisk også utelukkende på grunn av bloggen jeg driver. Gaven dukket riktignok ikke opp i posten, men ble overlevert høyst personlig, av en person som står meg veldig nær. Noe som bare gjør det hele spesielt komplisert. For etter alt oppstusset rundt bloggere og merking av reklame og sponsede innlegg, så er jeg nå litt forvirret – burde jeg teknisk sett ha merket dette som et “sponset innlegg”?

Her forleden kom nemlig Mormor på besøk.

– “Ja, sånn – se her!”, sa hun i det hun entret kjøkkenet, “Nå har du en sånn en. Vær så god!

Jeg kikket på henne, og deretter på posen hun nettopp hadde plassert foran meg på kjøkkenbenken.

– “Men mormor da”, sa jeg, “hva er dette for noe?

– “Nei, jeg leste på bloggen din da vet du. At du ikke hadde en sånn en. Så nå har du det!

Jeg kikket nysgjerrig på posen, før mormor fortsatte:

– “Ja, den er helt ny altså. Eller altså, jeg kjøpte to til meg selv, fordi jeg trodde jeg kunne bruke begge to samtidig. Men så gikk ikke det da vet du, så da tenkte jeg at du kunne få den ene. Ja, du skrev jo som sagt på bloggen at du ikke hadde sånn.

Jeg tittet oppi posen, og da forstod jeg.

 

 

Mormor hadde lest et oppskriftsinnlegg jeg postet for noen uker siden, der jeg hadde skrevet underveis: “Ha grønnsakene i en ildfast form, og topp med 4 ss olje, salt og pepper. Jeg hadde ikke stor nok form, så jeg brukte stekebrett.

Verdens søteste Mormor! Den ildfaste formen var jo superfin, men jeg aner verken hvor hun kjøpte den, hva den kostet eller hvilket merke det er.. Blir ikke dette da egentlig et rent reklameinnlegg for Mormor AS isteden? Det gjør meg i såfall litt usikker på hvordan jeg innrapporterer skatt, ettersom jeg jo må betale skatt dersom jeg skriver reklame.

Er det noen som vet hva som er 35% av verdien på verdens beste Mormor?

 

/ Men fra nå av blir det hvertfall grønnsaker i ildfast form 🙂

* Følg Sponsekona på Facebook *

Gullpenn til gubben?

I går hørte jeg et massivt gledesbrøl fra kjøkkenet. Det var selvsagt gubben som skreik, og først trodde jeg at han hadde funnet en bortgjemt sjokoladebit i kjøkkenskapet. Så tenkte jeg at han muligens hadde skrapet et Flaxlodd og vunnet en god slump med penger, men til slutt kom jeg på at det måtte være gode nyheter fra årets Vixen Blog Awards..

Og helt riktig: det viste seg at gubben i år er nominert i hele TRE kategorier! Hurra! Etter at vi hadde hoppet rundt som gale i et par minutter, til barnas store forskrekkelse, mumlet Peter forsiktig:

– “Ja, ehh.. Atte.. Ehhh.. Du er dessverre ikke nominert, da men..

Jeg fikk fullstendig latterkrampe, for okei, la oss stikke finger’n i jorda først som sist.. Vixen har hele fjorten kategorier, og hvor i huleste hadde egentlig konatil passet inn? I kategorien “årets trenings- og helseblogg”?

 

 

 Neppe.. Eller hva med årets interiørblogg?

 

 

Nja.. Hva med årets beautyblogg, da?

 

 Du vet du er småbarnsmor når du må bruke en app for å få på deg sminken..

 

Nei, jeg skjønner ikke helt i hvilken kategori en blogg med “hemoroider og smilefjes” kunne passet inn, for å være ærlig.. Haha!

For egentlig har jeg bare ett stort ønske for årets Vixen, og det er at min kjære mann skal stikke av med prisen “Årets Gullpenn“. Denne prisen er kun basert på tekst, den er aldri delt ut tidligere og skal gå til en blogger som skriver unikt, kreativt, inspirerende og underholdende. Det er mange sterke konkurrenter, men jeg mener at Pappahjerte virkelig fortjener å vinne. Sleng inn en stemme, så blir jeg fryktelig glad! 🙂

Sånn helt avslutningsvis må jeg bare få si et par ord til alle dere som titter innom bloggen min jevnlig. Jeg er så takknemlig, uansett om du legger igjen en kommentar, trykker “liker”, eller bare lister deg stille ut igjen. Det er takket være deg og dere at jeg fortsetter å gjøre det jeg liker best, nemlig å skrive! Så tusen, tusen takk 🙂

Men i kveld krysser jeg mest fingrene for at gubben får en stjerne i taket for sin iherdige blogginnsats og tar med seg gullpennen hjem til kona si, så hvis du vil hjelpe meg med det:

–> Stem frem Pappahjerte!

 

/ Jeg ønsker meg en Gullpenn på peishylla 🙂

* Følg Kona Til på Facebook *

Frokosttips

Jeg får mange spørsmål om kostholdet vårt, og særlig frokostrutinene våre er det mange som stusser over. Og det kan jeg godt forstå! Men egentlig er det ikke så mye hokus pokus, vi tenker rett og slett bare litt utenfor (mat)boksen 🙂

Sommeren 2014 startet samboeren min “Sofagrisprosjektet”, som gikk ut på at han skulle se hvor godt trent han kunne bli på 365 dager. Prosjektet gikk ikke helt etter planen, fordi noen hadde glemt å ta med i beregningen at han skulle bli tobarnsfar bare noen uker etter oppstart.. Det ble altså ikke så mye trening som han hadde sett for seg, men vi lærte ufattelig mye om mat og kosthold!

For ved siden av treningen, bestemte vi oss for spise så naturlig og ren mat som mulig: kjøtt, fisk, fugl, egg, grønnsaker, sunt fett (avokado, kokos, oliven), nøtter, frø og frukt. Vi kuttet blant annet ut sukker, melkeprodukter og kornprodukter – og selv om det føltes fryktelig uvant i starten, så ble det etter hvert utrolig morsomt å eksperimentere med oppskrifter og ikke minst det å tenke nytt.

 

Noe av det beste med å bo på landet, er lokale bønder med utsalg i nærheten 🙂

 

Den største utfordringen vår var frokosten, for vi var totalt avhengige av kornprodukter. Vi var storspisere av brødskiver, knekkebrød og havregrøt, ting vi nå plutselig skulle holde oss unna. Det tok noen uker før vi fikk på plass en god rutine, men siden har vi aldri sett oss tilbake!

For ettersom vi måtte tenke nytt og ikke lenger kunne gå for “korn med pålegg”, måtte vi være kreative. Derfor begynte vi å lage frokosttallerkener, eller “litt forskjellig”, som treåringen kaller det 🙂

Det tok ikke mange ukene før vi følte at frokosten begynte å gi energi – og det føltes veldig godt å kunne tilby barna litt variasjon. Noen dager spises alt opp, andre dager bare noe. Men vi sverger altså til skikkelig frokost hver eneste dag. Det tar riktignok litt lenger tid enn å slenge ei salamiskive oppå en brødblings, men det kjennes ut som om det er verdt det. En typisk frokost kan se slik ut:

 

Min tallerken ja.. Bildet er fra i fjor da jeg fullammet.. #skrubbis

 

Vi har på en måte trikset og mikset litt med kostholdet vi fulgte under Sofagrisprosjektet, for eksempel spiser vi noe melkeprodukter igjen. (Gulost og syrnede produkter) Dessuten spiser vi toast, men vi bruker stort sett glutenfritt brød. Ja, også ekte smør, da.. Masse smør!

Tips!
1. En god frokost gir en god start på dagen – tenk næringsinnhold!
2. Begynn i det små: spiser du brød eller knekkebrød, pimp tallerkenen med litt frukt og grønt ved siden av.
3. Har du barn, fortsett å servere ting som kanskje ikke røres første gang.. 😉
4. Finn ut hva som funker best for deg og din kropp!

 

/ Bon appetit 🙂

* Følg Frokostkona på Facebook *