Fra tid til annen får både Peter og jeg spørsmål om vi kunne tenke oss flere barn. Vi er så heldige å ha fått to friske og fine småttiser, men helt siden vi fikk førstemann for snart 8 år siden, har vi svinset fra det ene kaoset til det andre.
Å få barn i seg selv er jo rimelig altoppslukende, å flytte fra leilighet til hus med et lite barn er rimelig kaotisk, å få nummer to snur jo hverdagen totalt på hodet på ny, og det å ha to barn med vidt forskjellig søvnmønster, fører med seg noen år med greit underskudd på søvn 😴
Nå er minstejenta vår fem år, og i helgen fikk jeg det endelige beviset på at den mest intense småbarnstida definitivt er over. Vi hadde besøk av min søster og hennes lille tass på 9 måneder – og det ble snakk om å stille klokka.
Søsteren min konkluderte kjapt med at det ventet en rimelig tøff periode framover nå, for med en sønn som til vanlig våkner 05.30, ville søndag morgen og sikkert noen dager ut i neste uke, starte 04.30.
Mens søster og jeg satt og humret fortvilet over tanken på søvnunderskudd, smalt det plutselig fra Peter:
– “Jeg vet ikke jeg, jeg syns egentlig det var ganske trivelig å stå opp så tidlig, jeg? Mekke seg litt kaffe, få på noe TV.. Se hvordan det lysner utenfor vinduet. Å være oppe mens resten av verden sover, liksom. Ganske fint det og?”
Så da er dét i alle fall avklart: Peter er definitivt over i en ny fase av foreldrerollen 🙈😂
Han har glemt alle de formiddagene han kræsjet helt og lå med nesa rett ned i parketten og småsnorket.
Alle de gangene han satt rundt frokostbordet og så ut som han hadde blitt påkjørt av et hurtigtog, og dagene da posene under øynene veide mer enn hunden vår Teo. Enten det, eller så lever han i fornektelse.
Uansett, konklusjonen blir den samme: Peter er over i den fasen der et tredje barn ikke virker avskrekkende lenger.
Så da tenker jeg vi starter med å passe tantegullet en helg og lar Peter ta morgenene. Så tar vi det derfra 😉
/ 🙊



















