Er Peter klar for 3 barn?

Fra tid til annen får både Peter og jeg spørsmål om vi kunne tenke oss flere barn. Vi er så heldige å ha fått to friske og fine småttiser, men helt siden vi fikk førstemann for snart 8 år siden, har vi svinset fra det ene kaoset til det andre.

Å få barn i seg selv er jo rimelig altoppslukende, å flytte fra leilighet til hus med et lite barn er rimelig kaotisk, å få nummer to snur jo hverdagen totalt på hodet på ny, og det å ha to barn med vidt forskjellig søvnmønster, fører med seg noen år med greit underskudd på søvn 😴

Nå er minstejenta vår fem år, og i helgen fikk jeg det endelige beviset på at den mest intense småbarnstida definitivt er over. Vi hadde besøk av min søster og hennes lille tass på 9 måneder – og det ble snakk om å stille klokka.

Søsteren min konkluderte kjapt med at det ventet en rimelig tøff periode framover nå, for med en sønn som til vanlig våkner 05.30, ville søndag morgen og sikkert noen dager ut i neste uke, starte 04.30.

Mens søster og jeg satt og humret fortvilet over tanken på søvnunderskudd, smalt det plutselig fra Peter:

– “Jeg vet ikke jeg, jeg syns egentlig det var ganske trivelig å stå opp så tidlig, jeg? Mekke seg litt kaffe, få på noe TV.. Se hvordan det lysner utenfor vinduet. Å være oppe mens resten av verden sover, liksom. Ganske fint det og?”

Så da er dét i alle fall avklart: Peter er definitivt over i en ny fase av foreldrerollen 🙈😂

Han har glemt alle de formiddagene han kræsjet helt og lå med nesa rett ned i parketten og småsnorket.

Alle de gangene han satt rundt frokostbordet og så ut som han hadde blitt påkjørt av et hurtigtog, og dagene da posene under øynene veide mer enn hunden vår Teo. Enten det, eller så lever han i fornektelse.

Uansett, konklusjonen blir den samme: Peter er over i den fasen der et tredje barn ikke virker avskrekkende lenger.

Så da tenker jeg vi starter med å passe tantegullet en helg og lar Peter ta morgenene. Så tar vi det derfra 😉

/ 🙊

Nå pakkes sommeren bort

I helgen har det vært høst på programmet! Verandamøblene har blitt pakket bort, grillen er satt under tak, hagen har fått seg en liten oppfriskning – og vi har tatt et lite røsk i garasjen 😁

Den store hagen vi fikk med på kjøpet da vi flyttet i fjor, har gjort at jeg har begynt å sette pris på de ulike årstidene mye mer enn før. Det er så fint å følge med på ting som spirer og gror om våren og om sommeren – men også å se hvordan de ulike bladene flyr mot bakken om høsten.

Også det å rake løv da! En sånn oppgave som er litt trøttanes å tenke på, men som er utrolig ålreit når man først kommer i gang.

Sånn er det med alt hagearbeid egentlig. Det høres utrolig kjedelig ut, men de sier jo at man blir lykkelig av å holde på i hagen, og jeg begynner å innse at de har rett.

Det er rett og slett balsam for sjela! Regner med det gir noen alderspoeng, men det får være greit 😂

Livet med barnåler..

 

… blir akkurat så morsomt som man gjør det til selv 😅

Før helgen fikk jeg dessuten en mail av fatter’n med link til en “Sjekkliste for boligen før kulda setter inn“. Jeg vet at fatter’n vet at vi ikke vet hva som må gjøres før kulda setter inn, så det var nyttige tips å ta med seg. Å sjekke takrenna med selfie-stang for eksempel – superkjekt for oss med mange trær rundt tomta 😊

Det har egentlig ikke gått opp for meg at vinteren lurer bak neste hjørne, for jeg kan ikke forstå hvor denne sommeren tok veien. Men det sier jeg i grunnen hvert år.

Så nå får vi bare nyte høsten og trøste oss med at de kalde, våte og mørke dagene som venter setter resten av året i perspektiv – og tross alt er mye av grunnen til det særnorske fenomenet “koselig” 😊⛄️

Where did the sommer go..?

Les også: “Norwegians have a word: Koselig” 

/ Rake, rake, rake til vinter’n kommer 😊

Still klokka – pass på hjertet!

Om du har fulgt meg en stund, vet du at jeg ikke er spesielt fan av å stille klokka. Dette fikk jo lokalavisa vår med seg for et par år siden, det var faktisk da jeg lærte at man skal være forsiktig med å prøve å være morsom ved å bruke overdrivelse som virkemiddel 🙈😆

Denne saken ble spredt i 12 aviser over hele Norge, og jeg fikk en drøss av meldinger fra folk som lurte på om jeg ikke hadde viktigere ting å bekymre meg for. Hvilket er veldig forståelig 😂

Men nå viser det seg altså at det faktisk er verdt å grue seg til å stille klokka! For i følge denne saken i Trønder-Avisa, kaller man nemlig det å stille klokka til sommer- og vintertid for “verdens største søvneksperiment”.

Hele 1,6 milliarder mennesker i 76 land er med når klokka stilles, og det er om våren det blir problemer. For om våren mister vi som kjent en time når klokka stilles en time fram, og dagen etter at vi har stilt klokka, “øker antall innleggelser med hjerteinfarkt med 24% på verdensbasis. Den samme tendensen ses ved bilulykker og selvmord.”

Hæ? Er ikke dette noe av det verste du har hørt?! Hvordan har dette kunnet pågå i så mange år, uten at noen har satt spørsmålstegn ved om denne klokke-stillinga faktisk er nødvendig? Når det attpåtil går på helsa løs? Hvorfor har ikke vinter- og sommertid blitt avviklet for lengst?

Tendensen bekreftes her i Norge av søvnforsker og professor Bjørn Bjorvatn ved Universitetet i Bergen, som sier det er dokumentert at kuttet på én time søvn om våren, fører til flere trafikkulykker, flere hjerteinfarkt og flere innleggelser på psykiatriske avdelinger dagen etter.

Jeg er helt sjokkert, jeg. Heldigvis kan vi trøste oss med at det går mot en avvikling av sommer- og vintertid, forhåpentligvis i 2021.

Fram til da, får vi heller klamre oss til timen vi skal stille i helgen. Søndag morgen får vi jo en time ekstra søvn (NB! Gjelder som oftest ikke småbarnsforeldre 😅) – og når vi får mer søvn er det dokumentert 21% reduksjon i hjerteinfarkt.

Og det er jo definitivt noe å ta med seg 😉👍🏼

/ Husk altså: Klokka skal stilles en time tilbake 🍂😉

Når penis må i fengsel

Dessverre er det fortsatt mange idioter som ikke har fått med seg at det er ulovlig å sende bilder av sin egen penis til noen som ikke har bedt om det.

Dessverre er det fortsatt mange idioter som tror det er helt greit, og som tenker at det ikke kommer til å få konsekvenser.

Og det er jo litt rart, for det siste man ønsker er faktisk å få bilde av en erigert penis fra en ukjent mann, midt i fleisen via sin egen mobil mens man spiser lunsj.

Skal det være en ståtiss til den pærebiten? (Svaret er neitakk. Alltid neitakk.)

Og derfor er dette så fantastisk! For endelig, endelig er en mann blitt dømt til fengselstraff etter å ha sendt bilder av sin egen penis til flere jenter på Snapchat.

Denne uka fikk mannen i 20-årene dommen i Kristiansand tingrett:

Skjermbilde: Bergens Tidende

60 dager i fengsel! I dommen stod det blant annet:

“– Seksuelt krenkende atferd over internett er et økende problem i samfunnet, og allmennpreventive hensyn taler for at det i utgangspunktet reageres strengt”.

Dette er bra. Dette er viktig! Og forhåpentligvis vil denne rettslige avgjørelsen også ha en preventiv virkning.

I retten forklarte mannen at han ikke tenkte seg om da han gjorde handlingene, og at det ble en vane. At han var klar over at jentene ikke ønsket slike bilder han sendte dem, men at han gjorde det likevel.

Jeg tar av meg hatten for jentene som faktisk tok grep og anmeldte fyren – for å sende sånne uønskede og uoppfordrede bilder, er altså ulovlig, og et brudd på § 298: Seksuelt krenkende atferd offentlig eller uten samtykke.

Så får vi bare krysse fingrene for at denne dommen fører til at færre sender dickpics, for selv om avsenderne kanskje har vanskeligheter med å forstå at andre ikke er like opptatt av den erigerte penisen som de er selv – så er det vel ingen som setter pris på at penis må i fengsel.

/ Hurra for det norske rettsvesen 👊🏼💥

Løk + Hoste = Sant ❤️

Sesongen er i gang! For nå renner det inn med bilder på Snapchat av skåler med oppskåret løk som er på vei inn på hostende barnerom, gjerne etterfulgt av et spent mammafjes som krysser fingrene for at løken skal redde nattesøvnen.

Jeg snakker selvsagt om den uunngåelige hoste-sesongen 😅

Og med det sier jeg bare: Takk Gud for løken!

For Familien Klonk har også unnagjort høstens runde med forkjølelse, og nok en gang må jeg altså bare få lovprise løken. Fy flate for en kraft!

Nå har vel de fleste fått med seg dette supre trikset mot tørrhoste, men skulle det være en og annen som fortsatt ikke har blitt tipset – så gjentar jeg gladelig magien her 🌟

Enkelt og greit: Har du fått forkjølelsen i hus som innebærer den klassiske tørrhostingen om natta, kutter du en halv gul løk i biter, som du har i en skål som plasseres på soverommet.

Unngå utlufting, løklukten må få spre seg skikkelig i rommet (men det kan være greit ikke å plassere skålen rett ved ansiktet). Så er det bare å la løken spre sine magiske vinger. Og voila – hostingen opphører! 🙌🏽

Jeg vet det høres ut som galskap, men det virker. Prøv selv!

Jeg er såpass overbevist om løkens gode egenskaper at jeg til og med tør påstå at løken forkorter sykdomsforløpet. Dette kan jeg selvsagt ikke bevise, men forkjølelsene henger ikke like lenge i, dersom det har vært løk med i bildet 😊

Så husk å skrive ned “løk” på handlelista – høsten og vinterens desidert viktigste ingrediens å ha liggende i kjøleskapet!  😘

/ God bedring til alle hostere som trenger det ❤️

Les også: Spørsmål og svar om løktrikset

Det rørende bildet

Tenk at jeg aldri har sett det før. Bildet. Tatt for fem år siden, av jordmor Marja som nettopp hadde tatt imot en ny, liten verdensborger.

Vår lille verdensborger.

Med en pappa så stolt, at han kunne kastet seg rundt og løpt et maraton. Pappahjertet som allerede banket sterkt for storebror, hadde nå vokst seg dobbelt så stort – klart for å romme kjærligheten til en helt fersk lillesøster.

Og det blikket. Noe av det fineste jeg har sett. Så ekte. Grenseløs stolthet, sårbarhet, lettelse, kjærlighet, omsorg og trygghet.

En fødsel er noe av det største og stolteste man kan oppleve. Og dette bildet sier egentlig alt.

/ ❤️

Blogging og en grusom quinoa-salat

Jeg pleier å si at det er utrolig enkelt å drive en blogg det første året, når ideene kommer dinglende som perler på en snor. Og så blir det kanskje litt mer krevende når lageret ikke er like fullt av uskrevne morsomheter lenger 😅

Men samtidig er det jo da det virkelig blir spennende å produsere innhold! Men det er først nå, på på mitt femte år med blogg – at jeg har innsett et par ting. For det er jo ikke lenger bare bloggen som skal oppdateres, det er Instagram, Snapchat, Facebook, og ikke minst en podcast som skal fylles med skravlerier hver uke.

Og de ulike plattformene krever naturligvis ulikt innhold. Bloggen er jo bloggen, på bloggen føler jeg alt er lov. Snapchat er mer for de daglige morsomhetene som er for små til å havne på bloggen, på Instagram poster jeg bilder jeg ikke ønsker skal forsvinne etter 24 timer, mens podcasten har utviklet seg til å bli det virkelig personlige.

På mange måter er det podcasten jeg føler jeg deler mest i for tiden. For det blir annerledes å prate om ting. Jeg opplever mange ting i hverdagen som er for små eller ubetydelige til å bli et blogginnlegg eller en story på Snap, men som kan bli en fin liten historie å prate om i en podcast.

Som for eksempel den grusomme quinoa-salaten jeg lagde da jeg skulle på mammakveld forrige lørdag. Det er jo ikke nødvendigvis en ting jeg ønsker å skrive et eget innlegg om, at jeg skulle prøve en helt ny oppskrift på en fresh salat til tapasbordet – men som viste seg å smake skikkelig dritt.

Men siden Peter sa at jeg måtte ta den med i tilfelle det var noen som likte den, gjorde jeg det. En sånn typisk ting man kan snakke om, men ikke skrive om 🙈😅

Og derfor elsker jeg podcast. En herlig liten sofakrok som kompletterer de andre plattformene mine, der alt smått passer inn og blir til noe likevel 😊

/ Hør mer om den grusomme salaten, festen og mer moro vi hadde på hjertet i siste episode av Gjesterommet 📡

Bursdagsjenta ❤️

“Venter dere gutt eller jente?”,

Jordmoren som akkurat hadde kommet på vakt, smilte spent mens hun kikket på meg. Jeg var overhode ikke klar for å svare, der jeg lå og klamret meg fast til lystgass-maska.

“Vi vet ikke”, humret Peter fra stolen borte i hjørnet.

“Vet dere ikke kjønnet på barnet?!”, ropte jordmoren sjokkert, – “Dét kan jeg ikke huske sist jeg opplevde!”

Like lite som vi visste at det var en gutt jeg ruget på for 7 år siden, visste vi at det var akkurat deg som lå i magen min denne dagen. Klar for å komme ut av mammas trygge hule, klar for å hilse på verden.

Ei lita jente.

Jeg kommer aldri til å glemme øyeblikket jeg fikk en liten bylt opp på brystet. Og jeg husker jeg tenkte at det var helt perfekt at det ble deg.

Den lille jenta med det kullsvarte håret, som skulle vise seg å ha både godt humør og bein i nesa på plass, fra første stund.

Og sånn har det i grunnen vært helt siden vi kom hjem fra sykehuset for fem år siden. Så mye latter, så mange smil, så mye omsorg og så mye nysgjerrighet.

Pappas tøffe gener har definitivt blitt sendt videre, du har kostet oss en formue i plaster til nå, og jeg vet at den budsjettposten kommer til å stå en god stund til. En brukket overarm og noen hull i hodet, og jeg er helt sikker på at jeg allerede nå kan grue meg til den dagen du ringer hjem for å fortelle at du er klar for ditt første fallskjermhopp.

Livet med deg har vært en eneste stor glede i fem år.

I dag er dagen bare din, og vi gleder oss til å feire deg ❤️

/ Gratulerer med dagen, jenta mi 😍

Taxi-Jørgen og mannen på Øya

I morges tok jeg mitt daglige sveip over nyhetsbildet, og oppdaget til min store glede en sånn sak som gjør at man får tilbake troen på menneskeheten.

Det var TV2 som hadde delt saken om Taxi-Jørgen, en taxi-sjåfør med hjertet på rett sted. Han kom nemlig kjørende for å hente Hilde på 79 år, som hadde forhåndsbestilt en taxitur for et legebesøk.

Men da taxisjåfør Jørgen svingte inn foran Hildes adresse, stod det ingen og ventet. Dette syns Jørgen var rart, for han hadde kjørt Hilde før – og hun pleide bestandig å være klar til avtalt tid.

Da Jørgen ikke fikk svar da han prøvde å ringe henne, ble han urolig og slo på tråden til hjemmetjenesten. De rykket ut, og fant den stakkars 79 åringen forslått og dehydrert etter et fall. Der hadde hun ligget i mange timer, ute av stand til å skaffe hjelp.

Taxi-Jørgen reddet muligens et liv denne dagen – og det er så godt å tenke på at det finnes folk som bryr seg litt ekstra. Hvor enkelt hadde det ikke vært og kjørt videre til neste oppdrag denne morgenen? Bare tenkt at det sikkert fantes en forklaring på hvorfor kunden ikke trengte taxi likevel, og gått videre med livet sitt når vedkommende ikke svarte på telefonen?

Med dette friskt i minne, var jeg i ettermiddag på vei hjem, da jeg kom til rundkjøringen ved Øya. Regnet høljet ned, og på gang- og sykkelstien tvers overfor bensinstasjonen, stod en gutt med skolesekk på ryggen og med et ansikt fullt av gråt.

Rett ved siden av ham stod en mann halvveis lent over sykkelen hans, mens han åpenbart prøvde å fikse på en pedal som hadde løsnet eller et kjede som hadde hoppet av.

Først tenkte jeg ikke stort over det, men så oppdaget jeg den hvite stasjonsvogna som stod noen meter lenger borte. Mannen hadde tydeligvis kjørt forbi i bil, og sett gutten som sto og sleit med sykkelen – og bestemt seg for å hjelpe ham.

Og ved siden av den gråtkvalte gutten, hang altså mannen over sykkelen i klær som absolutt ikke var egnet for massivt regnvær.

Men han gjorde det.

Svingte bilen sin til siden, forlot den tørre og varme kupeen, og bega seg ut i styrtregnet for å hjelpe til. Gjorde det han kunne for å fikse sykkelen, mens den gråtkvalte gutten stod rådvill og så på – og mannen ble gjennomvåt av det kalde høstregnet.

Og det gjorde meg så glad. På dager der nyhetsbildet er preget av den ene grusomheten etter den andre, er det så fantastisk å høre rørende historier om nestekjærlighet, og å se folk som oppriktig bryr seg om andre.

Jeg ble varm i hjertet. Det finnes sånne folk.

/ God tirsdag ❤️

På tide å ta noen grep!

I podcasten vår har jeg jo fortalt at formen min ikke har vært på topp de siste ukene, og at jeg til slutt fikk somlet meg til legen for å ta den årlige blodprøve-sjekken. Men der var det ingenting som kunne forklare mine plutselige blodtrykksfall.

Kanskje var det derfor tankene begynte å spinne litt, da jeg så følgende bilde på Instagram:

Hvis du gjør dette i 30 dager, kommer du til å føle deg mye bedre:

  • Sove 8+ timer
  • Drikke minimum 2 liter vann om dagen
  • Få dagslys hver dag
  • Ikke spise sukker
  • Lese 30 minutter daglig
  • Trene 3 ganger i uka
  • Spise frukt hver dag
  • Ingen alkohol

Vanligvis fiser jeg raskt forbi sånt, men dette var på en måte litt inspirerende! For jeg vet at jeg ikke har behandlet skrotten min så bra som jeg burde det siste halve året. Jeg sover for lite, og selv om jeg har verdens beste jobb, sliter jeg med å legge den bort og ta meg helt fri.

Og jeg vet at det ikke bare er meg som føler på slitenheten for tida, jeg tror faktisk ikke jeg vet om noen som ikke har en eller annen utfordring knyttet til energi og overskudd.

Kan det rett og slett være at kroppene våre prøver å si fra om at det er litt mye? Det går jo i ett for alle som en i denne tidsalderen vi lever i. Det kan være for mye jobb, det kan være for lite søvn, eller at man sliter med å spise sunt nok slik at kroppen får i seg bra nok næring – eller at man ikke klarer å logge av.

Jeg tror kombinasjonen av de mange faktorene i dagens typiske livsstil, gjør at vi er slitne. Så akkurat nå føler jeg for å ta noen grep! Har du lyst til å være med?

Jeg vil lage en challenge-liste med helt overkommelige ting, inspirert av listen over. Tanken er at du og jeg setter sammen hver vår liste etter eget behov – og følger den i 30 dager. Så tar vi en evaluering når måneden har gått 😉

Tenk så deilig dersom kroppen fylles med energi og gnisten kommer tilbake for fullt!

Essensielt er søvn, sunn mat, aktivitet og prioritert egentid i form av avkobling. Ting jeg føler kanskje gikk mer av seg selv i tidligere generasjoner, men som vi kanskje trenger et lite spark i rumpa for å huske på i 2019.

Er du med? I så fall: Hvilke ting mener du skal med på forslagslista? ❤️

/ Ny uke er i gang! ☀️