Tidligere denne uka fikk jeg en hyggelig mail fra en journalist og småbarnsmor som skrev at hun gruet seg til å stille klokka denne helgen. Hun hadde lest innlegget mitt “Alltid sommertid“, der jeg hadde skrevet om at det er på tide å innføre sommertid hele året – og journalisten ville lage en sak på det.

Jeg tenkte at dette er et tema det er helt supert å få mer fokus på, for det å stille klokka har ingenting for seg i 2018. Og nå som Finland og Sverige sannsynligvis er i ferd med å avvikle hele greia, syns jeg ikke Norge kan være noe dårligere 😉

Intervjuet bestod av fine spørsmål: Hvorfor burde Norge gjøre som Sverige og Finland? Hvorfor er dette noe som engasjerer meg? Har det å stille klokka blitt verre etter at jeg fikk barn? Hva tenker jeg om å ha sommertid hele året? Er det sånn at jeg gruer meg til å stille klokka?

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Da jeg var ferdig i møtet på fredag, hadde jeg fått to purringer fra journalisten som trengte en sitatsjekk i full fart. Jeg stod på et stappfullt pendlertog ut fra Oslo mens jeg skummet gjennom teksten, og tenkte at det så greit ut. Tommel opp fra “Kona til” som ønsker å avvikle vintertid og sommertid!

Og så kom lørdagen:

(Faksimile: Sandefjords Blad)
 

(Faksimile: Telemarksavisa)
 

(Faksimile: Tønsbergs Blad)
 

(Faksimile: Porsgrunns Dagblad)
 

(Faksimile: Østlands-Posten)
 

(Faksimile: Drammens Tidende)
 

Så neida. Da har man lært det – aldri mer prøve å være morsom ved å bruke overdrivelse som virkemiddel x-)
 

Les også: Når man glemmer sitatsjekk

En ting jeg overhode ikke var forberedt på da jeg fikk barnehagebarn, var den utrolige følelsen av hjertesmelt som oppstår hver gang man får med ting hjem som barna har laget. Og det blir virkelig ikke noe lettere med årene, heller!

I går var det dags igjen. Peter og barna hentet meg på toget etter barnehagen, og da jeg nærmet meg bilen fikk jeg øye på en stor, gul påskekylling som dinglet med bena i vinduet i baksetet. Og over den tittet to stolte øyne med et smil som nesten gikk helt rundt.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Og bare tanken på at små hender har klippet og limt, fargelagt og malt – nei, jeg blir bare så rørt. For alt jeg vet kan det være de ansatte i barnehagen som har gjort mesteparten av jobben, men det spiller liksom ingen rolle! Barna er superstolte av å vise frem det de har laget, og det er så stas å ta med hjem.

Hvert år blir jeg like imponert over de ansatte og deres plan om å lage forskjellige ting hvert eneste år. Aldri en lik nisse, aldri en lik påskekylling. Hadde det vært meg, ville jeg sikkert tenkt at “Jaja, men disse nissene her ble jo så freshe, de kan vi lage hvert år fra nå..”

Men neida. Forskjellige ting hvert år – og sånt legger man merke til! I år var det altså en gul kylling av papp, med oransje nebb, ikke-akkurat-tettsittende øyne, og to dinglende ben som må være noe av det søteste jeg har sett noen gang. Påskesmelt!

* Sukk *
 

/ 😍

I dag skulle jeg ha et telefonmøte jeg hadde gruet meg lenge til. Han jeg skulle snakke med var svensk, og all kommunikasjon via mail hadde til nå foregått på engelsk. Hva er det egentlig med svensker og dårlig norsk-forståelse?

Engelsken min er ganske rusten, så da vi var i gang med å avtale møtedato og tidspunkt som kunne passe begge, snek jeg inn en setning om det var mulig å ta samtalen på norsk og svensk. Eller svorsk.

Overraskende nok fikk jeg til svar at det skulle gå greit. Men likevel var jeg superspent da telefonen ringte i dag formiddag. Jeg hadde bestemt meg for å la Mr Swede ta seg av praten, slik at jeg kunne skyte inn svar og spørsmål kun der det var helt nødvendig. På den måten ville vi unngå pinlig taushet som følge av at svensken ikke forstod hva nordmannen sa.

Jeg har dessuten et punkt jeg prøver å følge når jeg snakker med ukjente, og det er å ikke prate om været. Spør enhver ansatt i et hvilket som helst serviceyrke: Alle snakker om været! Så dette prøver jeg å unngå så godt det lar seg gjøre.

Men så ringte altså telefonen. Jeg startet med et “Hei hei, det er Christina” – bare for å bekrefte at den svenske herremannen hadde ringt riktig nummer. 

*Nervøs nordmann*
 

Men så skjedde noe veldig uventet. Rett etter hej och hallå, begynte han med smalltalk! Og dette tok meg fullstendig på senga, for etter å ha mailet fram og tilbake på engelsk i flere dager, var jeg virkelig ikke forberedt på spørsmål som “Hur är läget”, “Är alt okej i Norje”. 

Og det var da jeg mistet det.

Jeg begynte å snakke om været i min aller første setning med den stakkars svensken.

Og ikke bare snakket jeg om at vi hadde mye snø som skulle smelte, jeg la ut om hvor kaldt det var her på Østlandet til å nærme seg slutten av mars – at våren så ut til å ligge på vent i noen uker til, at vi nordmenn var i ferd med å miste håpet om at det noen gang skulle sprette fram noen krokuser langs husveggen.

Og hvordan stod det til i Sverige da, var det like kaldt der, hadde svenskene også mistet håpet om at snøen skulle forsvinne, var det sånn at han gikk med stilongs hver dag, eller klarte han å holde varmen?

*Nordmann med overtenning*
 

Herregud. Ikke vet jeg hva som skjedde, nervøsiteten må ha tatt overhånd. Og la meg bare si det sånn, resten av telefonmøtet ble en kort affære. Jeg er i det hele tatt veldig usikker på hva svensken må ha tenkt da han la på…

Det er vel kanskje for mye å håpe på at han ikke forstod et ord av det jeg sa..? Men neste gang får jeg vurdere å ta det på engelsk.
 

/ God torsdag – med eller uten stilongs 🙈

Denne uka har jeg vært hos frisøren, også var jeg så urutinert at jeg glemte å legge ut etter-bilder på instastory.. De siste dagene har jeg svart på utallige “Få se hvordan du ble på håret!”-meldinger, så her kommer et lite bildedryss siden jeg skjønner at det er ekstremt mange som er spente på min nye svisse 😉

Min faste frisør er i mammapermisjon for tida, og min nye faste frisør har nå tatt over. Det er alltid spennende med ny input, og denne gangen var jeg litt i stussen på hva jeg skulle gjøre.

Jeg tenkte:

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

1. Gå for den samme sveisen jeg hadde siste året på videregående, da jeg klippet meg helt kort med pannelugg og farget alt rødt:

(Ikke spør: Det er hårstrikk med hår på bak der)
 

Eller 2. Fortsette å farge det mørkt, selv om jeg bestandig sliter med å beholde den mørke fargen på grunn av sola om sommeren.

Eller 3. Begynne prosessen med å bli lysere, sånn jeg alltid ønsker å bli når det nærmer seg vår og sommer.

Dronningen av beslutningsvegring (meg) klarte som vanlig ikke å bestemme seg, så jeg endte opp med å gi frisøren frie tøyler. Og hun gikk for alternativ nr. 3!

Og jeg, som hadde sett for meg to-tre runder minst, med den langtekkelige lysningsprosessen – ble virkelig overrasket over hvor lyst og fint det ble på første runde! Jeg må riktignok innrømme at jeg syns jeg kler å ha litt mørkere hår, men samtidig elsker jeg å være lys om våren og om sommeren. 

Så nå er i alle fall håret i rute 🙂

/ 💇🏼👍🏼

I dag måtte jeg ta meg en liten bytur for å redde påsken til Mormor 😉

… og selv om sola skinner, er det fortsatt altfor kaldt!
 

Jeg har jo skrevet om Mormor på denne bloggen før, familiens rivjern som har ting på stell. Hun som hater “å sitte med henda i fanget” og som har bittelitt støv på hjernen. Hun som alltid kommer et kvarter før tiden, og som river seg litt i håret over familien Klonk som bestandig kommer en halvtime for sent.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det har seg sånn, at selv om armene hennes blir vondere og vondere, og jeg må massere ryggen hennes litt hver gang jeg er på besøk – er det ingenting som kan stoppe strikkepinnene. For til tross for noen ondter, går pinnene som de aldri har gjort før, og den ene genseren etter den andre ser dagens lys i stua til Mormor.

Selv broren til han som er gift med det ene barnebarnet hennes har fått et sokkepar i vinter, og det er godt å se at Mormor holder seg i sving. Da hun ringte meg i går og lurte på om det var sånn at jeg hadde noe hun kunne strikke litt på i påsken, svarte jeg ydmykt at jeg gjerne sa ja takk til en genser til!

Så i dag dro jeg til byen på jakt etter garn, og falt pladask for disse blå nøstene:

Så nå føler jeg meg som verdens heldigste som kan glede meg til å hoppe inn i en kliss ny genser når påsken er over! Eller forresten, det er fortsatt lenge til påske – og det forundrer meg ikke om genseren er ferdig før påsken i det hele tatt har begynt 😉
 

/ Glad i deg, Mormor! 🐣❤️

I går skulle jeg sende bursdagsmelding til en venninne som ble 36, og det var først da jeg hadde skrevet den første setningen i meldingen, at jeg innså at vi ikke er ungdom lenger: “Hipp hurra – gratulerer så mye med 29-års dagen!”

Og akkurat dét skriver man ikke før man har rundet en viss alder, det skal jeg love deg 😉

Jeg måtte humre litt mens jeg begynte å tenke, for det er faktisk flere ting rundt det å fylle år som tyder på at klokka tikker og at livet som ungdom er over… Derfor samlet jeg de 10 viktigste punktene jeg mener indikerer at det er fare på ferde 🙂

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

1. Uriktige bursdagshilsener
Som jeg skrev over: Når man har begynt å juge på alderen, som for eksempel å skrive “Gratulerer med 29-års dagen” til en 36-åring.
 

2. Usikker på hvor gammel man blir
Når man i fullt alvor må regne ut hvor gammel man blir ved å sjekke årstallet man ble født
 

3. Ingen feiring
Når man fint kan hoppe over feiringen, fordi man av ulike årsaker ikke lenger ser poenget.
 

4. Ingen gaver
Man får ikke lenger bursdagsgaver av tanter og onkler som man gjorde da man var liten.
 

5. Flaxlodd
Man blir oppriktig glad for å få Flaxlodd, som for øvrig er den samme gaven man selv pleier å gi familiemedlemmer som aldri ønsker seg noe.
 

6. Opplevelser og spiselige gaver
Man ønsker seg opplevelser og spiselige gaver (og Flaxlodd) istedenfor harde pakker og kan finne på å bli hoppende glad for en kurv med sjokolade eller en pose med kaffebønner.
 

7. Gelé
Bursdag er ikke lenger synonymt med gelé.
 

8. Takknemlighet på Facebook
Dagen etter den store dagen skriver man en melding på Facebook der man takker for alle bursdagshilsener, oppsummerer hvor mange man fikk og konkluderer med at det ikke er så ille å bli et år eldre likevel.
 

9. Trøstegave
Man kan fort komme til å kjøpe en gave til seg selv, bare fordi “man tross alt har bursdag”.
 

10. Quotes
Når man skriver, sier eller tenker setningen: “Liker ikke å bli eldre, men alternativet hadde tross alt vært verre”.
 

/ Er det punkter jeg har glemt – legg gjerne igjen et pip i kommentarfeltet  🎉🎁

For 6 år siden i dag, var jeg ute og trillet tur i Oslos gater. Jeg husker hvordan jeg så smått begynte å komme meg etter keisersnittet, og at sola skinte kjærkomment rett i fleisen – med en skikkelig bekreftelse på at våren var på vei.

Jeg tasset fra Sagene og nedover Uelandsgate mot Alexander Kiellands plass. og plutselig fikk jeg øye på en eldre dame i en campingstol. Hun satt på gresset ved den veldig trafikkerte veien, som om det var den naturligste tingen i verden.

Synet av den gamle damen gjorde meg litt gladtrist, trist fordi Peter og jeg på den tiden drømte om å flytte fra Oslo og få oss eget hus med hage. Jeg fikk helt klaustrofobi av tanken på å bo i en leilighet i Oslo, uten mulighet for å sitte på en solfylt balkong og nyte sola.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Men så ble jeg litt glad også, av å se denne løsningsorienterte damen. Skitt la gå om plasseringen var rett ved et av Oslos mest trafikkerte veikryss. Skitt la gå om omgivelsene var grå av eksos, eller at blikkene fra bilistene og forbipasserende var mange.

For når vårsola titter frem i mars, må man gjøre det beste ut av situasjonen. For vårsola trumfer alt ❤️

/ ☀️🌱

Det har gått 19 dager siden jeg oppdaget ham, og jeg venter fortsatt i spenning 😉

Jeg har en app på telefonen der jeg kan sjekke bloggen min, om det har kommet nye kommentarer, hvilke innlegg som er postet eller ikke postet. Og i den appen kommer det også automatisk opp de siste 20 blogginnleggene som har blitt publisert på blogg.no.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Og for 19 dager siden poppet det opp en helt nyoppstartet blogg, med et litt spesielt navn. Jeg humret da jeg så det, for jeg fikk jo umiddelbart noen assosiasjoner..

Inspirert av “Kona til” eller ei – jeg har så mange spørsmål! Det har gått 19 dager siden bloggen ble opprettet – når kommer det første innlegget? Hva slags blogg kommer dette til å bli?

Er det en mann med store ambisjoner, er det en mann med store eller små ting på hjertet – er det en familiefar, en pensjonist, en godt gift mann eller en dårlig gift mann – hva slags tanker kommer denne personen til å dele med sine lesere?

Og kanskje har han ikke hørt om “Kona til” i det hele tatt. Kanskje kom han på ideen helt selv. Kanskje vil han en vakker dag høre om “Kona til” og tenke – hey, har jeg startet en trend her, er det en kone der ute som har blitt inspirert av meg?

Men kanskje, kanskje kan det være “Kona til” som har gitt en person ideen om å starte en egen blogg. Og den tanken får meg til å smile. Kanskje er “Mannen til” en ny toppblogger, en mann alle har hørt om i 2020, som har viktige ting på hjertet – ting som allerede nå bare venter på å skrives og publiseres.

Tenk om han er littebitt inspirert av meg. Det er en fin liten tanke på en søndag シ
 

/ Mannentil – hvem du enn er: Jeg gleder meg til ditt første innlegg! No pressure 😉

Hvordan i all verden kan disse to være far og sønn..?! 😉

Fra venstre: Susehuet, og faren hans
 

Det tok noen uker før jeg fant jeg ut at jeg hadde blitt kjæreste med et surrehue. Peter er konstant ute i siste liten og ting er liksom bestandig litt på halv tolv. Og det kan være ordentlig frustrerende, spesielt siden jeg selv er glad i å være ute i god tid og at ting generelt er på stell.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Peter og jeg har for eksempel prestert å reise på ferie uten reiseforsikring, fordi Peter trodde han hadde forsikring via jobben. Det tror jeg forøvrig aldri jeg kommer til å glemme, for den følelsen man får når man står på et tyrkisk sykehus og prøver å forklare at man dessverre ikke har gyldig reiseforsikring mens mannen ligger på operasjonsbordet med en skadet hånd, nei den følelsen unner jeg ingen.

Men det gikk jo bra. Og det er jo det som er det fine med susehuer, de lander som oftest på bena uansett. Men derfor lærer de heller aldri 😉

I går ettermiddag pakket vi bilen for et par netter hos svigers, siden Peter og jeg skulle være i et møte i Oslo i dag tidlig. Og da vi kom fram, stakk Svigerfar til meg denne lappen. En lapp, som får meg til å tvile på om Peter i det hele tatt har arvet noe som helst fra sin far. For dette er jo bare vakkert!

Svigerfar har laget en nydelig huskeliste til vi skal på vår årlige spaniatur om noen måneder! Her er alt, flygning ned og flygning hjem, boardingcards og kofferter. “Gydlig reiseforsikring sjekket”, haha – og “PC’er og stæschj”.

En ting er i alle fall sikkert: Peter har litt å lære av sin far!

Og til Svigerfar: Jeg kan informere om at det er jeg som har hatt ansvaret for reiseforsikringen helt siden den Tyrkia-turen vår. Så alt er på stell. Men jeg hadde faktisk glemt at jeg har byttet navn siden sist jeg var utenlands, så takk for påminnelsen om at jeg må bestille nytt pass!
 

/ Litt susehue jeg også si, enda godt man har svigerfar 😉

Fra tid til annen føler jeg at jeg lever i en rotete drøm som aldri ser ut til å ta slutt. For jeg elsker jo egentlig å ha det ryddig rundt meg, det er bare det at det altfor ofte tårner seg opp med ting som gjør at jeg må utsette ryddingen. Bare litt.

Og faller man “bare litt” bakpå, så blir det ofte veldig mye verre i løpet av veldig kort tid. Derfor har jeg innført et prinsipp i heimen, der jeg har pålagt Peter og meg selv å rydde litt hver dag. På den måten skal vi unngå å havne bakpå.

Og bakpå, der er jeg med kontorpulten min. De siste ukene har jeg nemlig sittet i stua og jobbet, for kontorpulten min i 2. etasje har fungert som et slags lager for alle mulige slags småting som ikke har funnet sin plass.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg vet faktisk ikke hvordan det ble kaos på kontorpulten, men jeg tror det begynte med at jeg måtte tømme veska mi – og alle vet jo at en typisk dame-veske inneholder absolutt alt man kanskje kan komme til å trenge i løpet av en dag.

Derfor har jeg altså sittet i stua en stund nå, og der har jeg lenge hatt noe helt annet hengende over meg, som jeg vet har vært med på å lage hjernestress hver eneste dag. Nemlig en innboks full av ubesvarte mailer!

Helt siden jeg startet bloggen i 2015, har jeg fått masse mailer hver uke. Og jeg mener jo at hver og en mail fortjener et godt svar. Problemet er jo bare at dette tar litt tid, og det er fort gjort å havne bakpå.

Men i dag har jeg tatt grep. Den eldste mailen var tre måneder gammel, og jeg var helt flau da jeg måtte beklage at jeg dessverre ikke hadde rukket å svare før jul… Men nå er jeg altså i mål. Se på dette, da! Eye candy ❤️

Jeg kan ikke huske sist det så slik ut! Ingen uleste mailer, ingenting som er satt på vent, alle har fått svar og jeg kjenner at hodet mitt er uendelig mye lettere. Så det anbefales – og fra og med nå skal mailer svares på fortløpende. Ikke utsette noe som helst, berre gjera da! (Fritt oversatt etter han treningsduden på NRK)

Jeg skal i alle fall ikke motta mailer denne uka, som ikke blir besvart før i sommerferien 😉

/ Nå gjenstår bare å rydde plass til seg selv på kontoret 🙈