Jepp. Så var dagen kommet. Uten så mye som et ørlite forvarsel.

Licensed from: bernjuer / yayimages.com
 

Hadde vi enda fått et lite hint om hva som ventet.. Men det var visst for mye å be om – for dette kom like plutselig som julekvelden på kjerringa.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Vi merket det så smått da vi skulle rydde kjøkkenet i går kveld. Peter skulle ta ut av oppvaskmaskinen, og så at glassene ikke var så rene som de pleier å bli etter en runde i maskinen.

Da vi skulle sjekke filteret for å se om det var tett, oppdaget vi at det lå flere centimeter med vann i bunnen – og let’s face it, det er sjeldent noe godt tegn. Og da det viste seg at filteret var gullende rent, ble vi stående som to spørsmålstegn å se på hverandre. For der stoppet vår kunnskap når det kom til reparasjon av oppvaskmaskiner.

Så hva gjør to personer som ikke har peiling da? Jo vi prøvde å sette på maskinen en gang til. Sannsynligvis ikke det lureste, men jaggu lot den seg starte! Så da jublet vi, høyt, i sånn ca 10 sekunder – for da stoppet den på ny. Let’s face it igjen: Enda et dårlig tegn.

Så da var det bare å innse det katastrofale: Oppvaskmaskinen vår har tatt kvelden. Altså, virkelig.

Kaputt. Passé. Fortapt. Defekt. Ferdig. Ødelagt. Avblomstret.

Enten må den repareres, men gammel som den er, har jeg en følelse av at det ikke lønner seg. Eller så må vi kjøpe ny, og det har jeg hørt kan være en omstendelig prosess når man har integrerte hvitevarer fra IKEA.

Jeg sier ikke at det er et stort og verdensomfattende problem – jeg sier bare at det er littebitt krise her hjemme hos familien Klonk. For ikke bare er vi fire tobente som spiser og drikker hver dag – vi er atpåtil to personer som har hjemmekontor hver dag. Det blir med andre ord litt oppvask – og det er lenge siden vi har vasket opp glass og bestikk og tallerkener!

Faktisk så lenge at både Peter og jeg måtte tenke oss om et par ganger før vi husket at det var smartere å fylle oppvaskkummen med vann, istedenfor å la vannet renne:

“Øh.. Skulle lagt meg for lengst, må bare ta oppvaska”
 

“Du vaske – æ tørke! I uniform og skinntøfla.”
 

Så i går kveld brukte Peter og jeg en hel evighet på å ta oppvasken. Han vasket opp, mens jeg tørket. Å vaske opp er sikkert hyggelig når man er vant til det, men sjukt tidkrevende når man er ute av trening! Også så fryktelig kjedelig..?

Det tok altså så inni hampen lang tid, at Peter og jeg gikk tom for samtaleemner underveis. Til slutt snakket vi om været!

Når vi nå går inn i helgen, er i alle fall en ting helt sikkert: “Venteglass” må innkjøres som rutine med en eneste gang. Ett glass på deling hele helgen! Neida..

Joda.

/ Snakkes – har en oppvask som venter ツ

For et par uker siden møtte jeg en kompis på butikken, som jeg ikke hadde sett på flere år. Vi snakket om løst og fast en stund, før jeg spurte hvordan det gikk i lærerjobben. Han sukket før han svarte:

– “Joo.. Jeg er faktisk på utkikk etter ny jobb. Noe helt annet. Jeg orker ikke mer.”

Jeg var usikker på om skulle spørre mer, men jeg klarte ikke la være.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

– “Vet du hva?”, svarte han, “Jeg er drittlei. Jeg jobber mot en utvikling jeg ikke klarer stoppe alene. Jeg er drittlei av å sitte på foreldresamtaler der jeg legger fram utfordringer vi jobber med, der tanken min jo er at vi skal jobbe sammen for å løse problemene. Det er tross alt deres datter, eller deres sønn som sliter. Isteden svarer foreldrene meg: – “Javel, hva tenker du å gjøre med det?”

Og i dag leste jeg en artikkel i VG, der politiet nå går ut med en anbefaling om å gjøre foreldremøter obligatoriske. Det er politileder Torbjørn Trommestad som har jobbet med forebyggende politiarbeid over flere år, som nå slår alarm om foreldre som lemper alt ansvar over på skole, lærere og offentlige instanser.

Kravene den norske skolen stiller til foreldrene, er minimale. Mens vi foreldre er veldig flinke til å stille krav til skole og lærere.

Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com
 

Det kan da ikke være bare meg som lurer på hva i all verden det er som skjer?! Jeg kjenner jeg blir flau – når ble det vanlig ikke å engasjere seg? Er det ikke vår plikt som foreldre å bry oss – eller er det bare enklere å si at det er lærernes ansvar dersom ungen din oppfører seg som en dritt?

Kall meg gjerne gammeldags altså, men jeg har satt to barn til verden – selvfølgelig er det mitt ansvar å følge dem opp! Det er ikke bare viktig å kjøre til og fra fotballtrening, det er vel så viktig å stille på foreldremøter.

Javel, så er det mye man må følge opp når barna er med på aktiviteter både her og der – men er ikke skole en av tingene som virkelig bør prioriteres? Noen ganger har man naturligvis ikke mulighet til å delta, men som det også nevnes i artikkelen: Det er alltid noen som burde vært der, som aldri kommer.

Og som Trommestad uttaler: – “Det er ikke et spørsmål om vanskelige saker vil oppstå i en klasse, det er spørsmål om når.” Derfor er det utrolig viktig med foreldrenettverk, og at vi foreldre møter opp og engasjerer oss. For den viktigste jobben er det vi som foreldre som må gjøre – ikke lærere, skolen eller andre offentlige instanser. Er det dette vi er i ferd med å glemme, eller hva?

Ikke bare er læreryrket i ferd med å bli et stort problem i den forstand at lærerne flykter. Det er rekrutteringskrise til lærerutdanningen, og nesten 40.000 utdannede lærere jobber i andre yrker enn i skolen. Det meldes om uoverkommelig arbeidspress og mindre og mindre tid til kontakt med barna.

La oss sørge for at lærerne ikke må slite med foreldre som ikke bryr seg i tillegg. Det er det minste vi kan gjøre!
 

/ Småsjokkert mamma

/ Annonse

Dere som følger meg på Snapchat vet jo at jeg er et skikkelig frokostmenneske, men jeg får stadig spørsmål om disse rare frokosttallerknene jeg sverger til 🙂

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg spiser jo ikke brød, og med unntak av et knekkebrød i ny og ne, er det faktisk ikke så vanskelig å droppe brød til frokost. For i følge meg selv, trenger man ikke den gode gamle brødskiva for å sparke i gang dagen. Det er riktignok en skikkelig overgang i starten, men så tenker man plutselig ikke over det lenger 🙂

For det spennende med å bytte ut brødskiva, er jo at man må finne andre ting å fylle tallerkenen med! Jeg har sverget til “litt forskjellig”-tallerkener (som ungene kaller det) i mange år nå – og kommer til å fortsette med det til jeg havner på gamlehjem 😉

En typisk frokost består av gulrot i staver, agurk-skiver, cherrytomater, sukkererter, mandler og et par bananbiter med ekte peanøttsmør. Ved siden av lager jeg en stor kopp kaffe eller te, som jeg tilsetter et par spiseskjeer kokosolje, for både energi og metthetsfølelse.

Denne kombinasjonen gir meg en skikkelig boost hver eneste morgen, og jeg har rett og slett blitt avhengig. Kanskje ikke så rart, for man blir jo ekstra gira på å gi kroppen riktig næring når man kjenner hvilken effekt det har på skrotten 🙂

De siste ukene har jeg dessuten kommet i gang med noe jeg har gledet meg til i lang tid – nemlig kollagen-tilskudd! Kollagen er som kjent et superprotein, og det er ikke uten grunn at det er i vinden for tida.

Kollagenmengden i huden begynner å avta i 20-årene, og det er nok årsaken til at det selges dyre hudkremer som inneholder nettopp kollagen. Problemet er bare at kollagenpeptidene absorberes dårlig gjennom huden fordi molekylet er så stort – så det beste er som alltid å bygge opp kroppen fra innsiden.

Grunnen til at jeg har gledet meg ekstra til å teste kollagentilskuddet til Oslo Skin Lab, er fordi de har forsket og funnet ut at det er lengden på kollagenpeptidene som er avgjørende for effekten. Kollagenet deres er kuttet ned til den perfekte størrelsen som har vist seg å ha bevist effekt på blant annet rynker.

Dermed blir det jo ekstra spennende, for det er liksom ikke så enkelt å se resultater på hår og negler etter bare noen uker. Men med tanke på at lærhuden vår som styrker og støtter huden består av 90% kollagen, bør det jo gi synlige resultater i løpet av noen uker. Dette blir spennende!

Kollagenet kommer i praktiske porsjonspakker, er helt uten smak, og løser seg enkelt opp i både kald og varm mat eller drikke. Men andre ord kan det tilsettes i hva enn du måtte ønske – for eksempel kaffe eller smoothie!

Jeg vet det er flere som er nysgjerrige på dette superproteinet, og trykker du her får du nå 30% rabatt – helt uten bindings- eller oppsigelsestid 🙂
 

/ Oppdatering følger om noen uker!

Å si at vi har mørketid her sørpå, er en feil man bare gjør én gang i livet. For forståelig nok setter det sinnene i kok hos dere nordpå, som virkelig vet hva det vil si å ha det mørkt om vinteren. Så den tabben begår jeg ikke på nytt 😉

Men å si at det er mørkere enn vanlig her nerrafor nå, må være lov – og denne tida frykter jeg hvert eneste år. Jeg er ei skikkelig sommerjente, jeg elsker sola, varmen og de lyse sommerkveldene – og verst er det om høsten, når jeg vet at vinteren snart banker på døra.

Det er bare noe med at disse månedene føles helt utrolig lange, og det til tross for at vi til og med har sollys midt på dagen. Kulda er såklart det verste for en frysepinne som meg, så de neste månedene kan jeg for eksempel ikke drikke et glass kaldt vann på tom mage om morgenen lenger. Da får jeg kuldesjokk fra innsiden. Jeg tuller ikke.

Men denne høsten har det skjedd så mye annet i livet mitt, at jeg ikke har tenkt på årstiden i det hele tatt. Ikke har jeg tenkt nevneverdig over at det har blitt kaldt ute, og selv det å stille klokka gikk ubemerket hen.

Og kanskje er det nettopp det at livet har blitt satt litt i perspektiv, som tok meg litt på senga i går kveld. For da jeg skulle gå kveldstur med Teo, hadde jeg kledd meg godt. Jeg hadde skjerf, lue, vinterjakke, ullsåler i turskoa og reflekser på alle kanter. Og plutselig la jeg merke til at jeg gikk der og smilte!

For det var faktisk ganske fint å tasse der i kulda! Det var mørkt, den iskalde lufta rev i nesa når jeg pustet, og det var helt, helt stille. Lyset fra alle vinduene i husene jeg gikk forbi, fikk meg til å tenke. Her går jeg, jeg lufter hunden i kulda, og om en halvtime er jeg hjemme igjen, der det er fyr i peisen og tøfler som venter i gangen.

Og der og da var det som om det gikk opp for meg at nå, nå må jeg bare ta vinterhalvåret tilbake. Kan jo ikke leve sånn..? I frykt for mørke morgener og mørke ettermiddager, kulde og snø og en iskald kropp?

Nei. Det er fint med litt kulde. Det er vakkert med snø, ungene elsker det, og snart er det jul! Dessuten kan jeg jo takke vinterhalvåret for at jeg setter ekstra stor pris på våren og sommeren, for uten det halvåret ville jeg garantert tatt det for gitt.

Også dukket disse bildene opp via Minner-funksjonen på mobilen i dag morges.. Kan jo ikke klage når man snart kan børste støv av den snasne vinterdressen fra i fjor 😉

/ Halvveis i november allerede – plutselig skal vi stille klokka igjen 😉

I går skrev jeg om det totale kaoset som regjerte i første etasje da Svigermor og Svigerfar kom på besøk. Planen var jo at vi først skulle rekke å male, og så rydde alt på plass igjen før de kom, men takket være en god dose feilslått tidsoptimisme (og en middels dose altfor sterk vindaloo), gikk ikke ting helt etter planen.

Det var jo farsdag i går, og i den anledning hadde vi bestilt bord på en restaurant for en tidlig middag. Vi skulle hente Mormor på veien, og svigers skulle plukke opp foreldrene mine. Men før den tid, skulle vi altså drikke litt kaffe og leke litt med barna hjemme hos oss.

Trodde vi. For da Svigerfar hadde tråkket seg forbi rotet i gangen og oppdaget malingsspannet borte ved kjøkkendøra, utbrøt han:

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

– “Hei, skal det males her? Kan vi ikke male litt da? Hvis vi tar veggen der skapet skal stå, så kan vi skyve det tilbake på plass igjen etterpå?”

Og sånn hadde det seg at Svigerfar vrengte buksa si (genialt triks!) og lånte en gammel genser av Peter, før han satte i gang med malepenselen.

Far og sønn in action 🙂
 

Far og sønn rakk jaggu to strøk med maling i halve gangen før vi måtte suse for å rekke farsdagsmiddagen! Og etterpå ble skapet skjøvet på plass slik at ryddejobben kunne begynne.

Fy flate så deilig! Jeg har sortert, jeg har pakket bort, jeg har sendt plagg videre i den elskede arvekarusellen – det er ordning och reda i hele gangen min, og akkurat nå er jeg litt rusa på ryddelivet.

Det gjenstår litt malejobb, men kvelden er ennå ung – som tidsoptimistene sier. Og for å toppe denne dagen, fikk jeg en mail fra en journalist som ønsker å lage en sak om Svigermor og meg som har så godt forhold. Spørs om jeg ikke må spørre journalisten om jeg kan ta med meg Svigerfar også 😉
 

** Bare tre dager igjen: Husk å nominere favorittbloggerene dine til Vixen Influencer Awards ツ **

I går postet Peter innlegget “Rydd i vei før det klikker for meg“, og ingen kan beskylde ham for å bedrive clickbaits i alle fall 😉

Det har seg sånn at det plutselig har blitt et lite vinterkaos her i huset. Ikke at vi har sett noe til snøen enda, men endelig har vi fått noen minusgrader – og det førte med seg et umiddelbart behov for både vinterjakker, vinterdresser, fleece, ull, luer, votter og tjukke sokker.

Og med dette fulgte det en del spørsmål av typen: Hvilke av fjorårets plagg passer fortsatt? Hva mangler, og hva kan sendes videre i arvekarusellen?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vi er jo i gang med å male gangen, rettelse: jeg er i gang med å male gangen – hvilket er noe jeg ikke anbefaler å begi seg ut på når man egentlig ikke har tid til å male gangen.. For i over 14 dager har det sett slik ut:

Et stykk tilfeldig matchende genser på Snap
 

Hell i uhell: Jeg tror kanskje stripene på den ene veggen gjorde susen til slutt, for i går fikk gubben nok. Nå måtte vi komme i gang med malingen, så vi bestemte oss for å starte med å flytte det store skapet vi har stående i gangen, skapet som rommer overraskende mye ting og tang som trengs er kjekt å ha i en småbarnsfamilie.

Å tømme et skap er overraskende gøy. Så gøy at jeg underveis ble så gira at jeg bestemte meg for at vi måtte bytte ut skapet med en litt mindre og smartere løsning jeg hadde sett på Ikea. Jeg viste det til Peter, og han nikket enig.

Det store skapet er jo så stort! Vi trenger noe mindre, et smalt skap og en benkeløsning med skuffer som ungene kan sitte på når de kler av og på seg. Det blir så fint, atte.

Etter tjue minutter var skapet tomt. Hyllene var vasket, og skapet lot seg enkelt skyve på, sånn at vi kunne få vasket og klargjort veggen bak, før første malingstrøk. Vi vurderte å skru skapet fra hverandre, og se på mulighetene for en ikeatur innen nærmeste fremtid.

Men på gulvet i stua lå et lite problem:

Så mye ting! Hvor i all verden skulle vi legge alt dette i mellomtiden? Derfor fant vi ut at vi fikk beholde skapet inntil videre, og heller konsentrere oss om å male veggene først. Så kunne vi sortere sko og klær og finne ut hvor mye lagringsplass vi egentlig har behov for i gangen.

Vi bestemte oss for å vaske veggen grundig, så den var klar for maling etter at ungene var i seng for kvelden.

Men så kom kvelden, og da jeg var ferdig med å blogge var klokka allerede 22.00, men siden kvelden ennå var ung, hoppet jeg i maleklærne og tasset ned trappa. Der fant jeg Peter hvit i ansiktet mens han kaldsvettet – han hadde spist i overkant sterk indisk vindaloo-kylling tidligere på kvelden, og følte seg mildt sagt ikke i form. Maling kunne vi se langt etter, så jeg fikk ham i seng, før jeg ryddet kjøkkenet og tok kvelden selv.

Og sånn hadde det seg altså at vi måtte ønske Svigermor og Svigerfar velkommen inn til det komplette kaos i dag formiddag. En gang med én stripete vegg – og et stort, tomt skap midt på gulvet, og en stue der man knapt kunne skimte gulv noe sted. Det til tross for at jeg hadde prøvd å komprimere rotet.

På sånne dager må jeg innrømme at jeg lurer på hva svigers tenker om meg. Ikke at det er så nøye med litt rot, men det synet som møtte dem i dag… Nei. Bare nei.

Svigerfars reaksjon? Den historien kommer i morgen 😉
 

/ Det vil gå bra til slutt ツ

I dag tidlig hadde jeg fått lov til å snorke nesten to timer lenger enn husets øvrige beboere, og følte meg til en forandring uthvilt der jeg skjenket meg dagens første kaffekopp. Så tikket det inn en ganske uventet sms å få en lørdags morgen..

Licensed from: leungchopan / yayimages.com
 

For det skal sies at jeg hadde skrevet det opp i kalenderen min en eller annen gang denne høsten, men jeg hadde såklart glemt det for lengst. Og da er det ekstra betryggende å føle at man blir passet på!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Sms’en som møtte meg så nemlig slik ut:

Tusen takk til kreftregisteret som passer på meg! Sms’en betyr altså at det er tre år siden jeg tok celleprøve sist, og kreftregisteret sender ut påminnelser til alle kvinner i Norges land mellom 25 og 69 år. Og det syns jeg rett og slett er et utrolig bra opplegg.

En celleprøve av livmorhalsen er noe av det viktigste en kvinne kan gjøre med jevne mellomrom, det er en effektiv måte å oppdage forstadier til livmorhalskreft på. Livmorhalskreft på et tidlig stadium gir ofte ingen symptomer, og derfor er det ekstra viktig å ta denne prøven hvert tredje år hos fastlegen eller gynekologen.

Og siden jeg vet at det er flere enn meg som syns en sånn prøve er litt “tiltak” å få unnagjort, tenkte jeg å slå et slag for alle oss som har utsatt (eller hadde planer om å utsette bare bittelitt til…) – om å ringe fastlegen på mandag og bestille den timen først som sist.

Det kan være mange årsaker til at man utsetter, men husk at dersom celleforandringer oppdages på et tidlig tidspunkt, er muligheten god for å bli helt frisk.

Jeg ringer. Ringer du? 🙂
 

/ #Sjekkdeg ♥

Det går litt sånn i rykk og napp for tida, selv om jeg egentlig ikke hadde regnet med noe annet. Men jeg har bestemt meg for å bruke tid, og det har jeg tenkt til å holde.

For jeg har for lengst innsett at jeg ikke er spesielt god på å miste noen, og at hjernen min løper litt løpsk. Litt på samme måte som da jeg lå på sykehuset og fødte barn, jeg kunne ikke forstå hvordan verden kunne gå videre for alle andre. Jeg hadde det jo så grusomt vondt – hvorfor stoppet ikke absolutt hele samfunnet opp?!

Teit tanke, men man blir litt egosentrisk når man føder barn. Og det føles litt på samme måten når noen man er glad i dør.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Men samtidig som det er vondt, er det jo etterhvert litt betryggende å se at livet går videre også. Det er jo ingenting man får gjort, og tidligere i uken ba jeg om tips på Snapchat, for hvordan man best takler panikken som oppstår når man innser at noen er borte for alltid.

Jeg har aldri, aldri, fått så mange tilbakemeldinger noensinne. (Det slo til og med den gangen jeg la ut en snap av at jeg satte en åpnet hermetikkboks i kjøleskapet – uten å ha innholdet over i noe annet først. Da kokte mobilen min, for å si det mildt. Haha! Så det har jeg sluttet med. En åpnet hermetikkboks skal rett i gjenvinningssøpla 🙂

Men tilbake til meldingene, fy søren så mye kjærlighet! Dette med dødsfall vekker åpenbart noe i oss, for på en eller annen måte treffer det jo oss alle. Vi er ikke udødelige noen av oss, og når noen dør fra oss blir vi minnet på det til fulle.

Og jeg blir så rørt av all omtanken rundt omkring! Her om dagen leverte jeg barna i barnehagen, og da jeg kom tilbake til bilen, hadde en eller annen lagt et papirhjerte med en koselig hilsen, under den ene vindusviskeren. Jeg vet ikke hvem du er, men du gjorde dagen min mye lysere!

Og sånn føles det å lese deres tilbakemeldinger for tida også. All medfølelsen, og alle deres tips og råd til hvordan man skal komme seg videre. Snakke. Mimre. Gråte. Tillate seg å tenke at prosessen vil ta tid. Gi det tid. Godta at gråten kommer, og ikke være redd for å slippe den ut.

Skrive takknemlighetslister – både med tanke på den som er borte, men også for alle de fine tingene man har i sitt eget liv. Spille høy musikk. Synge med. La tårene trille. Komme seg ut. Ikke bure seg inne, selv om det er alt man egentlig ønsker.

Jeg er så sjukt heldig som har dere. Og i dag har jeg faktisk tatt på mascara igjen etter jeg-veit-ikke-hvor-lenge uten. Ikke at mascara er noen big deal, men du skjønner greia.

Takk ♥

/ God fredagskveld, godtfolk ツ

I dag føler jeg på hele meg at det denne bloggen trenger akkurat nå, er en skikkelig gladsak! Så gjør deg klar for noe som forhåpentligvis vil få deg til å smile fra øre til øre 🙂

For du husker kanskje innlegget jeg postet for en måneds tid siden, om lille Luna på 10 måneder som hadde rest seg opp etter en peisovn og fått en alvorlig brannskade inni den ene hånda? (Les innlegget her: Når mareritt blir virkelighet)

Foreldrene til Luna ønsket å advare om at noen få sekunders uoppmerksomhet er alt som skal til. Dette er ting som kan skje oss alle, og som de skrev:

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

“Ikke tenk på om det er på tide å få opp den peisgrinda, ikke tenk at du skal flytte den kaffekoppen etterpå. Eller ledningen på vannkokeren som henger ned, som kanskje minsten får tak i og alle de andre brannfellene som lurer. Bare GJØR det, vær så snill, bare gjør det. Dette vil ingen oppleve!”

Da jeg postet innlegget var status at skadene til Luna ble vurdert fortløpende, og at de forandret seg fra dag til dag. Håpet var at hun kunne bli behandlet ferdig i Kristiansand, men dagen etter at jeg postet innlegget, fikk de beskjed om at de måtte reise til brannskadeavsnittet på Haukeland sykehus i Bergen.

(NB! Sterke bilder litt lenger ned!)

På Haukeland var kirurgene positive, men de kunne ikke gi noen garanti for hvordan utfallet ville bli. Alt kom an på om huden responderte godt på sårstell og om det grodde bra nok, hvis ikke ville det bli nødvendig med hudtransplantasjon.

Slik så det ut da:

Til venstre: Dagen etter ulykken. Til høyre: Dagen etter sårrevisjon
 

De siste ukene har Luna og familien reist flere turer fram og tilbake til Bergen, det har vært tøffe dager med masse smertelindring, og narkose under sårstell. Det har gått sakte framover, og de har måttet følge nøye med på området som var mest forbrent.

Men så, for noen dager siden fikk jeg melding fra Lunas mamma om en skikkelig gladnyhet: De var SÅ fornøyde etter forrige tur til Bergen! Hånden hadde grodd kjempefint, og legene var faktisk overrasket over at det så så bra ut.

Ikke lenge etter kunne de ta av bandasjen helt, for det hadde grodd ny hud i hele hånden.

Hånden var nok litt sår og rar i begynnelsen, men nå krabber altså den lille frøkna rundt og bruker hånden sin akkurat som hun gjorde før! Siden huden vokser i lang lang tid fremover, blir det viktig å følge med på at fingrene ikke “trekker” seg oppover og at huden blir for stram. Derfor må fingrene og huden i hånden tøyes tre ganger daglig.

Men endelig kan Luna og familien puste ordentlig igjen, for det er ingen tvil om at det har vært noen veldig tøffe uker for dem alle. Også fikk jeg lov til å dele et bilde av den lille solstrålen. Sjekk den herlige blidfisen, da ❤️

/ Glad onsdagsklem fra meg ☀️

I kveld hadde jeg egentlig bestemt at jeg skulle ligge under teppet på sofaen og se på et eller annet teit på TV. Med fyr i peisen, varm te i koppen og Teo snorkende ved min side.

Men så bestemte jeg meg for å komme meg tilbake på bloggen istedet. Så her ligger jeg, TV’n er byttet ut med Mac’en i fanget – men det er fyr i peisen, varm te i koppen og Teo snorker ved min side.

Grunnen til at jeg hadde tenkt til å krype langt under teppet i kveld, er fordi begravelsen til Este fant sted i dag. Det er fortsatt helt utenkelig at bestefaren min er borte for godt, men jeg må bare fortelle at dagen i dag ble så innmari fin!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg har grått, jeg har hikset, jeg har snufset, jeg har blitt rørt til tårer av en fullsatt kirke, jeg har ledd høyt av gode historier om Este, jeg har kjent på hvor utrolig takknemlig jeg er for å ha en så fin familie.

Jeg er helt sikker på at begravelsen ble akkurat slik Este hadde ønsket. Applaus etter sangene. Høylytt latter da presten fortalte om den gangen Este var på sykkeltur i Danmark da han var 15 år, og bestemte seg for å sende et postkort hjem til sin mor.

Han fant ut at han ville oppsummere alt enkelt og greit, så han skrev:

“Hei på deg.
Har du det bra?
Jeg har det bare bra.
Hadet bra.”

Det er selvfølgelig tøffe dager nå, men vi har også vært flinke til å bruke de siste dagene godt. Jeg har vært masse hos Mormor sammen med Mamma og tante, og vi har snakket og snakket og snakket og grått og ledd. Og det har vært utrolig viktig for meg. Vi prater oss gjennom sorgen, og jeg er helt sikker på at det vil gjøre veldig godt for oss alle på sikt.

Hver kveld ringer jeg Mormor for å snakke om hvordan dagen har vært. For en prøvelse i livet, å miste kjæresten sin som har vært der i 60 år… Da er det fint å snakke litt før man legger seg om kvelden ❤️

/ God kveld – nå skal jeg ringe Mormor ツ