Etter at lillesøster giftet seg i august, har jeg fått veldig mange spørsmål: Angret jeg på at Peter og jeg gikk for en liten vielse? Skulle jeg heller ønske vi hadde valgt et stort låvebryllup, sånn som søsteren min gjorde? Føles det trist å se tilbake på i ettertid?

Og nå som det snart er 7 måneder siden vår bittelille vielse – er det på høy tid med en evaluering 🙂

Nygift og rimelig happy 🙂
 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Peter og jeg hadde vært forlovet i over fem år da vi fant ut at vi måtte få fortgang i bryllupsplanene. Det var jo såklart ikke uten grunn at det hadde stoppet helt opp, for i en hektisk hverdag med to barn, hadde vi rett og slett ikke et snev av tid til overs å bruke på bryllupsplanlegging.

Dere som har vært gjennom hele reisen fra frieri til storbryllup, vet nok hva jeg snakker om. Det kan bli rimelig utmattende dersom man ikke er god til å holde tunga rett i munnen.

Men la oss ta det viktigste først. Jeg har aldri sett for meg at jeg kom til å gå opp et kirkegulv med alles øyne rettet mot meg. Hallo, jeg tør ikke takke ja til å bli intervjuet på Vestfoldsendinga på radioen engang, oppmerksomhet er bare ikke min greie.

Og jeg visste at Peter følte det på samme måte, han mente også at et stort bryllup kom til å bli lite “oss” og for mye pes – derfor var det ingen vanskelig beslutning for oss å ta. Bare tanken på å måtte planlegge alt fra bordkort til sanger i kirken, føltes uoverkommelig. Og det gjorde jo valget enkelt 🙂

Å gifte seg på tinghuset viste seg å passe oss midt i blinken! Akkurat passe seriøst, akkurat passe stemningsfullt. Det var over på ni minutter – og da startet jo feiringen for vår del. Med barnevakt hele helgen lå Oslo for våre føtter, og vi fikk en skikkelig fin helg med skreddersydd opplegg fra time til time. Litt som å planlegge sitt eget utdrikningslag 😉

Men på den annen side, var det helt fantastisk å få være forlover for lillesøster i august. Det var en opplevelse å få være med på et stort låvebryllup med masse gjester, taler og god stemning. Selve dagen deres ble helt perfekt – men det var jo også en grunn til at den ble nettopp det.

Jeg måtte flere ganger den dagen bøye meg i støvet for alt søster og svoger hadde planlagt, fikset og ordnet i forkant. I uka før, månedene før – året før. Og atpåtil tør jeg ikke tenke på alt jeg fortsatt ikke vet at de hadde ordnet med.

Så om jeg angrer på vårt bittelille bryllup? La meg si det sånn: For en lettelse det er at Peter og jeg og våre angivelige 100 gjester, slapp å oppleve en total kollaps på bryllupsdagen, da det viste seg at Peter hadde glemt å bestille maten – og jeg hadde glemt å booke kirken 😉

Vi fikk vår drømmedag, og jeg ville ikke gjort noe som helst annerledes ❤️
 

/ Hurra for kjærleiken – uansett vielse ツ

Flere lurer på hvordan Peter og jeg får bloggingen til å gå i hop her hjemme, og om det er sånn at vi må slåss om bloggideene. Merkelig nok er det sjeldent vi ønsker å skrive om de samme tingene, men i dag skjedde det. Jeg måtte rett og slett sette ned foten – før han gjorde det.

For hele den siste uka har Peter truet med å skrive et innlegg om meg og crocsene. Det kommer rett og slett ikke på tale at han skal få frie tøyler i denne saken, derfor måtte jeg ta noen grep selv. Jeg måtte sørge for at det er jeg som eier denne historien, og skrive om crocsene selv – for gud vet hvordan det hadde sett ut dersom Peter hadde fått utløp ved tastaturet.

Det har seg sånn, at etter min siste fødsel, kastet jeg fødeskoene mine i søpla. Jeg hadde et par svarte crocs som utelukkende hadde vært i bruk på fødeavdelingen og den påfølgende barselavdelingen. Skoene hadde definitivt gjort nytta si og jeg aktet ikke å kjøpe meg et nytt par. Ikke er jeg spesielt fan av crocs, og nå forbandt jeg jo dessuten crocs med fødsler, melkespreng og hemoroider.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Men da vi var på hytta til svigers i fjor sommer, fant Peter ut at han trengte tissetøfler. Altså sko man tråkker inn i på null-komma-svisj når man må opp og ut om natta, for eksempel.

Crocsene var altså i utgangspunktet ment å være kun tissetøfler, men da vi kom hjem fra hytta, ble de plutselig omgjort til “ut med søpla”-tøfler, “hente posten”-tøfler, “finne noe i garasjen”-tøfler og “lufte bikkja”-tøfler.

Disse “tøflene” foran skohylla har irritert meg, det skal jeg innrømme. Ikke bare fordi de bestandig står i veien, men fordi de fortsatt minner meg om fødsler og morkaker. Helt til den siste uka.

For med sykdom i hus, har det blitt viktigere enn noen gang med enkle løsninger. Har du lyst på Grandiosa? Da blir det Grandiosa. Har ingen matlyst? Da dropper vi middag. Og ikke minst; Mamma skal bare en kjapp tur ut med søpla, kommer straks.

Og en morgen stod de der. Rett foran meg, på døramatta, da jeg var på vei ut for å hente posten.

Det viser seg altså at tøfler i størrelse 35, passer perfekt i tissetøfler størrelse 45. Sorry altså, men det er bare for praktisk.

/ Crocs for life ❥

Jeg kan fortsatt ikke tro at dette skjedde…

Helgen har vært preget av syke barn, og jo mer tid jeg har tilbrakt med dem i sofaen, jo mer godtesyk har jeg blitt. Problemet har bare vært at det ikke finnes et snev av noe annet enn vingummi i godteriskapet. Og når fysenheten kommer krypende, er det en kjent sak at det kun er sjokolade som gjelder.

Så da Peter ringte fra bilen i går og spurte om han skulle handle noe på hjemveien, var jeg ikke sen å be. Det eneste jeg kom på at vi trengte, var gulost og s j o k o l a d e.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

It´s going down!
(Licensed from: phovoir / yayimages.com)
 

Jeg gledet meg til å sette tenna i sjokkisen så fort ungene var i seng for kvelden, men før den tid måtte det preppes før leggetid. Jeg hadde akkurat fått beskjed fra femåringen om at han muligens var klar for litt kveldsmat, så jeg småløp ut på kjøkkenet for å få smelt sammen litt mat i en fei før matlysten hans forsvant igjen.

Og mens jeg stod der ved kjøkkenbenken og kokkelerte, tenkte jeg som jeg alltid gjør når fysenheten er på sitt verste: Det er jo bedre å spise sjokoladen med en gang, enn å vente til kvelden..?

Så jeg rev opp papiret på melkesjokoladen i en fei, og knekte av en rad.

Som alltid, ser jeg om det holder med én bit. Det gjør jo aldri det. Derfor stappet jeg de to resterende rutene i munnen på én gang.

Akkurat da, på verst tenkelig tidspunkt, hørte jeg tassende føtter på vei inn på kjøkkenet. I sidesynet fikk jeg se Peter og femåringen, og jeg gjorde det enhver mor gjør i en slik situasjon: Jeg snudde ryggen til dem og mumset sjokolade for harde livet for å kvitte meg med alle bevis.

Men akkurat da skjedde noe som nesten fikk ørene mine til å falle av. Jeg var sikker på at de skulle på kjøkkenet for å hente et eller annet, men så hørte jeg Peter hviske til femåringen:

– “Der er mamma! Gå bort og sjekk hva hun spiser.”

Først trodde jeg at jeg hadde hørt feil. “Sjekk hva hun spiser” – hvordan visste han at jeg spiste noe? Han ville åpenbart vise det til femåringen, men hva i all verden var det han trodde jeg tygde så febrilsk på? Agurk..? Jeg snudde meg sjokkert rundt.

– “Peter”, mumlet jeg, “Det er ikke agurk! Og det er ikke gulrot..”

Peter bare gliste, mens han fortsatte hviskingen:

– “Jeg tror jeg vet hva mamma driver med.. Jeg hørte det knitre i papir for litt siden!”

Jeg prøvde å sende Peter blikket, men han kikket ned på femåringen og så ikke på meg i det hele tatt. Samtidig prøvde jeg å få orden på alle tankene som raste gjennom hodet mitt: Hva var det Peter drev med? Visste han at jeg hadde vært på tokt i godteriskapet og at jeg hadde munnen full av sjokolade..? Hvorfor i all verden skulle han avsløre meg?!

– “Se der da!”, fortsatte Peter, “Mamma har noe i munnen, hun tygger for harde livet! Gå bort og sjekk hva mamma spiser på.”

– “Eh, Peter?”, sa jeg fortvilet mellom sammenbitte sjokoladetenner, “Hva er det du driver med? Jeg holder på å lage kveldsmat til sønnen vår her..”

Peter så ut som et spørsmålstegn:

– “Eh, kveldsmat?”

– “Ja! Han har nesten ikke spist i hele dag, og han sa han var sulten – hvorfor i all verden prøver du å få ham til å finne ut hva jeg har i munnen?!”

Peter fulgte femåringen ut i stua igjen, før han kom småløpende tilbake til kjøkkenet.

– “Nei, altså..”, mumlet han, “Jeg hørte bare at det knitret i sjokoladepapir og tenkte at litt sjokolade kanskje kunne muntre opp den lille sjuklingen..”

Og her sitter jeg, og vet ikke hva som gjør meg mest forskrekket: At Peter prøvde å avsløre meg midt i gjerningsøyeblikket – eller at jeg åpenbart ikke åpner sjokoladepapiret så lydløst som jeg trodde 😉
 

/ Får bare fortsette å spise sjokkis på vaskerommet, da ❤

I dag våknet vi ikke til én, men to febersyke småttiser. Jeg kan faktisk ikke huske sist feberen stakk innom en tur, men jeg tror det var i februar. Ni måneder uten sykdom, det er jaggu meg rekord!

Det første året i barnehagen ga vi jo opp, for vi fikk smitten i hus bare noen snakket om forkjølelse. Så da stemmer det i hvertfall, det alle sier om at det første året er det tøffeste 🙂

Dagen i dag har vi tilbrakt mer eller mindre i sofaen med forskjellige typer barne-tv og jevnlig måling av pannetemperatur. I et våkent øyeblikk, midt mellom en jafs og en slurk av dagens bestilling som bestod av Grandiosa og Farris + eplejuice, fant femåringen og jeg ut at vi skulle liste opp dagens Topp 5.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Og den lista var så fin, at den kommer her – i tilfeldig rekkefølge. (Det skinner vel kanskje gjennom hvilke punkter som er kun mine)

TOPP 5

1. NY OPPVASKMASKIN

Altså, haleluja! I dag kom vår elskede nye oppvaskmaskin på døra – etter en uke med pil- og bue-oppvask. Det har vært både slitsomt, fint og lærerrikt å vaske opp for hånd, men nå skal det bli godt å få litt hjelp igjen.

Det er nesten så jeg må klype meg i armen, for da vi bestilte maskinen, fikk vi beskjed om at den ble levert på døra. Det var visst ikke hele sannheten, for i tillegg ble den gamle koblet fra, den nye installert – og den gamle tatt med tilbake. Det tok to timer for den trivelige utsendte å få den integrerte herligheten i virke igjen – så tusen hjertelig takk til Molteberg Elektriske i Nansetgata. Jeg tør ikke tenke på hvor mange timer Peter vi hadde brukt om vi skulle gjort det selv – så nå er jeg bare overlykkelig! (På ingen måte sponset – jeg setter bare umåtelig pris på god service.)
 

2. GRANDIOSA

Sykemat over all sykemat. I dag er jeg bare takknemlig for at dette produktet fortsatt er i produksjon, etter 37 år.
 

3. TANTE OG ONKELS NYE HUS

I dag har lillesøster og svoger fått nøklene til sitt nye hus! Jeg husker hvordan den følelsen var, å flytte fra en liten leilighet i Oslo, til et stort hus med dansegulv i alle rom. Det blir utrolig fint å få dem litt nærmere, og det blir ganske fint å få tømt boden vår med ting vi har oppbevart for dem siden i sommer, haha. Det kjøres innover i morgen, for å si det sånn 😉 Neida. Joda.
 

4. BLACK FRIDAY

Jeg skal innrømme at jeg har irritert meg grønn over all reklamen jeg har fått på mail og på sms den siste uka – men jeg hadde også planer om å ta meg en bitteliten tur til byen i dag for å se om jeg fikk raska til meg et par tilbud. Men så satte feber * 2 en stopper for det, og nå sitter jeg her og tenker på hvor mye penger jeg har spart. Heh 😉
 

5. KAFFE

Jeg har vært nede for telling de siste ukene, og hoster om kapp med ungene. Når jeg ikke er i form, orker jeg ikke tanken på å drikke kaffe – og de siste ukene har jeg lurt på hvordan det er mulig å overleve i hverdagen uten den vante dosen med koffein. Jeg hadde tenkt at jeg skulle “restartes” etter et par uker uten kaffe, men den ubeskrivelige daffheten går jo ikke over..?

Så i dag slo jeg til med en kopp til frokost, og vel. Dette skjedde:

Men nå er det kvelden, den ene febersyke ba om å få legge seg 17.15 i ettermiddag, så da er det vel bare for mor også å bysselalle så fort som mulig. For enten betyr det at det blir opp og hoppe midt på natta, eller så snakker vi morgen i fem-draget. Krysser i alle fall fingrene for at feber’n er borte i morgen シ
 

/ God fredagskveld til alle dere, der kvelden ennå er ung ♬★

Neste fredag er det 1. desember, og i år har jeg som mål å være bittelitte granne forberedt for en gangs skyld. For ikke bare er 1. desember den offisielle dagen der Peter endelig får lov til å sveive i gang julemusikken – men det er også dagen der barna sparker i gang årets adventskalender 🙂

Jeg elsker pakkekalendere, og akkurat det kan jeg nok takke Mamma for, som hvert år lagde pakkekalender til lillesøster og meg. Jeg husker enda gleden og spenningen over hva Mamma hadde funnet på – og dette er noe jeg har ønsket å ta med videre til min egen lille familie.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Og med én uke igjen å gjøre det på, er det på høy tid å komme i gang med årets planlegging. Jeg er såvidt i gang med noen innkjøp, og jeg har overhode ingen planer om å gjøre det komplisert i år heller 🙂

Fjorårets desember ♥
 

Kalenderen pleier å bestå av en miks av nyttige ting, småting, opplevelser og snoperier – og det skal den i år også. For eksempel kommer det til å ligge blinkende reflekser i en av de første pakkene, og en kinotur for å se “Ekspedisjon Knerten” i en annen. Dette er ting vi kommer til å bruke penger på uansett i desember, så da føler jeg meg litt ekstra smart 🙂

På radioen (P1, hehe) hørte jeg en mamma fortelle at hun hvert år ga sønnen sin 24 opplevelser de skulle gjøre sammen hele det neste året. For en utrolig fin ting! Barn har like godt av å ha ting å se fram mot og glede seg til som oss voksne – så det er en kjempeide som jeg kommer til å benytte meg av når barna blir litt eldre.

Selve pakkekalenderen er forresten ikke det eneste jeg har tatt med meg fra min mor, for jeg husker hun satt ved kjøkkenbordet hvert år den 30. november, og ga oss streng beskjed om å ikke komme inn på kjøkkenet.

Hun var ute i siste liten som alltid – og som mor, så datter: Selv om jeg er i gang med planleggingen allerede, skal jeg banne på at det samme kommer til å skje i år igjen…

Rett før midnatt, 30. november i fjor..
 

PS! Anbefaler å sjekke ut “Mammabanden” på Snapchat i dag, der seks forskjellige frøkner snakker om hva slags adventskalendere de skal lage i år. Veldig mange bra tips!
 

/ Har du gode pakkekalender-tips? Legg gjerne igjen en kommentar シ

Hvorfor var det ingen som fortalte meg om den hemmelige konkurransen?

I slutten av april fortalte jeg at jeg har vært trampolinemotstander helt siden jeg hørte en lege fortelle om de kompliserte bruddene han var vitne til i sommerhalvåret.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Der og da bestemte jeg meg for at vi aldri skulle ha trampoline i hagen, jeg orket rett og slett ikke tanken på de skadene som hopping på trampoline kan medføre.

Men så var vi på førstehjelpskurs i april, og jeg benyttet sjansen til å lufte min skepsis. Også viste det seg at kursholderen fra ambulansetjenesten var udelt positiv til trampoliner. Altså virkelig. Så da ble jo jeg også udelt positiv. (Det er en grunn til at jeg ikke engasjerer meg i politikken.. #lettpåvirkelig)

Og bank i bordet, det ble ingen brudd eller skader selv om trampolina har vært flittig i bruk i sommer, og langt utover høsten. For på grunn av den globale oppvarmingen eller jeg-vet-ikke-hva, så strekker jo høsten seg lenger og lenger utover vinterstid for hvert år som går.

Og etterhvert som datoen krøp seg utover i november, og jeg begynte å bli synlig stresset for den stakkars trampolina, forklarte Peter at det er vanlig å spekulerte i når man skal demontere for vinteren. At det er en konkurranse, der naboen som demonterer så nært opptil første snøfall som mulig, vinner.

Etter hvert som gradestokken krøp nedover, poppet en etter en av naboene våre ut i hagen for å redde trampolina før den første snøen dukket opp. Spillereglene i konkurransen for øvrig er som følger: Legger det seg snø på duken har du tapt – bedre lykke neste år 😉

På søndag bestemte jeg at vi hadde strukket strikken mer enn langt nok – og vi fikk vasket og demontert sommerens høydepunkt. Og gjett om jeg var glad for det i dag!

Det er forresten fullt mulig at dette ikke er noen konkurranse i det hele tatt og bare noe Peter fant på fordi han ikke gadd å rigge ned trampolina, men hvis det faktisk er en konkurranse, tror jeg kanskje vi vant i år 😀
 

/ Tiddelibom シ

Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com
 

For to dager siden gjorde jeg Peter småflau, da jeg sendte en mail til Norsk Helseinformatikk og etterspurte en ørliten endring i infoteksten om “Hånd-, fot- og munnsykdom”. (Les mer her)

På vegne av Peter, meg selv, og mange av dere andre som også har opplevd å bli slått i bakken av dette viruset, spurte jeg egentlig bare om de kunne snike inn en setning ala den som står i artikkelen om “Vannkopper”, som for eksempel at: “Feber og sykdomsfølelse er verst hos voksne, barn er oftest mindre sykdomspåvirket.”

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

For jeg mener innbitt at det ikke er vi som er pingler – men at vi voksne ofte rammes hardere enn barna 😉

Og i går fikk jeg altså svar fra en herremann, som både var redaktør, og spesialist i allmennmedisin! Svaret var ikke akkurat veldig oppløftende for min lille kampsak, spesielt ikke den ene setningen…

“Hei!

Jeg har sjekket på Folkehelseinstituttets hjemmesider, og i et par store internasjonale oppslagsverk (UpToDate og BestPractice). Alle steder beskrives standard forløp som mildt, og ingen nevner noen forskjeller mellom barn og voksne når det gjelder grad av plager.

Derimot skriver og vet alle at plagene kan variere fra person til person. Noen får svært mange og smertefulle sår i munnen, og har problemer med å få i seg mat og drikke. Andre har ikke utslett i munnen i det hele tatt, og plages svært lite. Det er også en god del personer som har antistoffer og er immun uten å kunne huske at de har hatt sykdommen – det vil si at sykdommen noen ganger forløpet uten å gi plager.

Jeg tror vi ender opp med at det er store individuelle forskjeller, men at voksne generelt er mer pysete enn barn 😄“
 

Javel, ja. “Mer pysete” altså. Jeg innser at slaget er tapt, men han vet, og jeg vet, og Peter vet, og alle dere andre voksne som også har vært nede for telling vet, at dette blir ord mot ord 😉
 

/ Hilsen ikke enig – og hvertfall ikke pysete

Etter at oppvaskmaskinen vår tok kvelden, har jeg naturlig nok brukt litt ekstra tid på kjøkkenet den siste uka. Jeg får fortsatt litt mark av tanken på å vaske opp, men når jeg først står der ved kjøkkenbenken, er det ikke så hakkanes gæli likevel 🙂

For jeg mener selv jeg har vært litt smart, jeg har nemlig bestemt meg for å gjøre oppvasken så trivelig som mulig når det først må gjøres. Det skal sies at Peter har vasket opp sin andel og vel så det – men når det er min tur, bruker jeg altså tida godt. Enten har jeg på musikk mens jeg reflekterer litt over ting og tang, eller så hører jeg på Podcast.

Men her en ettermiddag skulle tanten min være gjest på NRK P1 Vestfoldsendinga, en radiokanal jeg aldri hører på. Jeg har bestandig tenkt at P1 er for gamlinger, og at pausemusikken utelukkende består av danseband og jazz.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I alle år har jeg nemlig sverget til P3, mest fordi jeg elsker stemmen til Ronny Brede Aase. Problemet er jo at han som kjent er ferdig på lufta klokka 10.00, og derfra og ut må jeg innrømme at jeg bare vet én ting, og det er sannsynligvis noe som topper gæmlis-skalaen… For 60% av musikken som spilles er i ferd med å ta knekken på meg. Jeg får fysisk vondt i ørene, det er for bråkete, det er umulig å jobbe til, tenke til, eller høre på for å slappe av.

Men altså, av frykt for å gå glipp av innslaget med tante, tunet jeg radioen inn på P1 et kvarter før hun skulle på lufta. Jeg tenkte at jeg heller fikk skru ned musikken hvis det ble for ille – jeg kan klare en danseband-låt eller to altså, men grensa går ved Jazz.

Men så fikk jeg altså sjokk.

Hva har skjedd med P1 siden jeg sveipet innom sist? Hvor ble det av dansebandene og de gørrkjedelige samtalene..? Nå er det jo masse bra musikk, spennende gjester og varierte temaer!

Så nå står P1 og mumler i bakgrunnen konstant. Musikken er så sjukt behagelig at jeg tar meg i å smile hver gang en ny låt kommer på. Jeg vet ikke, det er bare noe med den lune stemningen som minner meg om bestefar. Og det liker jeg.

Også lærer jeg nye ting! Med flere ulike temaer med gjester i studio flere ganger i timen, har jeg i dag for eksempel lært at overvekt blant psykisk utviklingshemmede er et stort problem, og at folk som opplever å bli bedratt ofte reagerer med å få en posttraumatisk stressreaksjon, på samme måte som en som har opplevd en alvorlig ulykke.

Enten er jeg i ferd med å bli eldgammel, eller så har jeg bare passert P3’s målgruppe på 15-29 år…

Uansett hva det er: Jeg elsker det. Så føles det selvfølgelig som et stort og skummelt steg å ta, for jeg innser at jeg står ved et veiskille, men jeg er klar. Så goodbye P3 og finger i øra, hello P1 og te i koppen 🙂
 

/ God tirsdagskveld シ

Tidligere i uka måtte jeg lese meg litt opp om matforgiftning (hehe), og hver gang jeg lurer på noe som omhandler kroppen, sverger jeg til “Norsk Helseinformatikk” sine nettsider: nhi.no.

Mens jeg snoket rundt der inne, så jeg en liste over “Mest leste artikler i dag”, og da jeg fikk øye på hvilken sykdom som tronet på toppen, gikk det kaldt nedover ryggen min.

For det er visst ingen tvil om hvilken sykdom det er som herjer om dagen, og selv om det nå er to år siden vi hadde den i hus selv – husker jeg fortsatt den dagen Peter våknet med ansiktet fullt av røde prikker og var for syk til å spise taco. Jeg trodde det var byllepest, mens Peter trodde det var AIDS, og det var rimelig kaotisk i heimen noen timer.

Man down..
 

Men så fant vi altså ut at vi hadde blitt smittet av den store barnehageepidemien: “Hånd-, fot- og munnsykdom”. Jeg lo jo ikke særlig lenge av Peters røde prikker, for ikke lenge etter var jeg full av blemmer i halsen selv. Jeg levde på én Lollipop-is om dagen, og klarte såvidt få i meg en slurk med vann.

Det skjer forresten rett som det er at vi får skjermdumper fra lesere som har googlet sykdommen, og funnet dette:

Faksimile: Google – Se han som dukker opp i midten 😂
 

Begge barna våre hadde hatt viruset først, men de kom seg gjennom det uten særlig klaging. Og det fikk meg jo til å lure: Var det de som var tøffere enn toget – eller kunne det tenkes at viruset rammer voksne hardere enn barn?

Og sånn begynte jeg å samle informasjon i det stille. Overraskende mange av leserne mine hadde blitt vesentlig dårligere enn sine barn – akkurat som Peter og meg. For det viruset er noe av det verste jeg har vært borti, og jeg må innrømme at jeg rynket litt på nesa da jeg så at nhi.no klassifiserer sykdommen som “mild” og med “mildt forløp”.

Så.. Ikke si noe til Peter, men i dag sendte jeg en mail til Norsk Helseinformatikk, for å få klarhet i et par ting. (Peter får helt fnatt når jeg sender mailer hit og dit – men jeg får rett og slett ikke sove skikkelig igjen før jeg kommer til bunns i denne saken):

Nå er jeg sjukt spent på om jeg får noe svar! Dette er vel ikke akkurat en kampsak, men det er jaggu ikke langt unna heller, haha 😉

Resten av alle mine tanker går til dere som sliter med dette hersens viruset akkurat nå. Det går over, selv om det ikke virker sånn. Og etterpå er vi immune for alltid ❤️
 

/ Små kamper er kamper de og ツ

I går hadde Peter bursdag! Men..

Denne uka startet skikkelig dårlig. På mandag skulle Peter ha et filmteam på besøk hele dagen, så jeg gjemte meg på kontoret. Da det var tid for lunsj, snek jeg meg ned på kjøkkenet og grafset til meg noen gamle matrester i kjøleskapet, før jeg tasset stille opp på kontoret igjen.

Dagen i forveien hadde jeg laget rå salmalaks som gikk ut på dato samme dag, med soyasaus, lime, ingefær, koriander og vårløk. Det ble igjen en liten skål, som jeg slurpet i meg til lunsj denne mandagen. Jeg stusset over at konsistensen var veldig rar, men det luktet så deilig av ingefær og soyasaus at jeg ikke tenkte mer over det.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Tre timer etterpå, tenkte jeg mer over det.

Da hang jeg over toalettet i ganske ufin positur, og angret på hele mitt restemåltid. Jeg hadde altså klart å bli matforgiftet, og lå mer eller mindre rett ut de neste 24 timene.

Onsdag morgen våknet jeg med dundrende hodepine, vond hals, kriblende hoste og en kropp totalt tappet for energi. Jeg følte meg som en gammel tyggis, og da lørdag og Peters bursdag nærmet seg, var jeg helt uforberedt.

Jeg hadde ikke ordnet gave engang, også Peter som er så glad i bursdager! Han elsker å feire, og det eneste jeg hadde fikset for lenge siden, var barnevakt sånn at jeg kunne ta med Peter ut og spise.

Dagen før dagen hostet og harket jeg meg bort på Coop, og kjøpte flaxlodd og dadler. Jeg tuller ikke, det var det beste jeg fikk til.. Det skal sies at det var sånne supergode dadler med sjokolade- og lakristrekk, men likevel. Jeg kjente jo på gæmlispoengene der jeg stod i kassa og sa: “Også skulle jeg gjerne hatt fire Flaxlodd, erru grei”.

Til Peter 36år – eller Peter 86 år? 🙈
 

Bursdagsmorgenen gikk heldigvis bedre enn forventet, takket være mine to små hjelpere. De var ivrige på å pynte både gavepapiret og kanelbollene fra fryseren – i tillegg til å tegne hver sin tegning. Så da vi listet oss opp på soverommet for å overraske papsen med det obligatoriske “boller og kakao på senga”, var det en fornøyd jubilant som smilte fra øre til øre.

❤️
 

Svigermors bakst fra fryseren – litt pimpet opp for anledningen 😍
 

Jeg var fortsatt litt stresset for at jeg ikke hadde kjøpt en skikkelig gave, men plutselig fikk jeg melding fra barnevakten som lurte på om ikke barna ville sove over hos dem, istedenfor at barnevakten kom til oss. Hurra! Det var jo egentlig en gave i seg selv, men da Peter mumlet at han ikke hadde en eneste bukse å ha på seg, trodde jeg ikke mine egne ører. Alt ordner seg for snille jenter!

Så da barna var levert hos barnevakten, dro vi rett til kjøpesenteret for å finne et par nye plagg til far – og vips var årets bursdagsgave i boks. Ikke så veldig spennende kanskje, men spenning hadde jo Flaxloddene sørget for litt tidligere på dagen 😉

Deretter bar det til en indisk restaurant i Sandefjord for bursdagsmiddag med et vennepar – og så ventet altså en natt med uavbrutt søvn. For første gang var Peter og jeg alene hjemme i eget hus, og det var helt magisk.

Jeg bråvåknet 7.30 i morges, og følte jeg hadde sovet bort halve dagen. Så snudde jeg meg rundt og prøvde å sove litt mer. Ufattelig deilig, og innmari uvant!

Det så kanskje litt stusselig ut på torsdag, etter handleturen på Coop – men alt i alt endte det opp med å bli tidenes bursdag for gamlefar.

For én ting har jeg i alle fall lært: Neste år dropper jeg gaver – og går rett for å booke barnevakt. Det er bare å innse det: Ingenting slår en skikkelig god natts søvn med påfølgende sovemorgen 🙂

Storeskje og lilleskje 😂
 

/ Hipp hipp for den uthvilte ☀️