I dag leste jeg det fortvilede innlegget til Martine Halvorsen – som handlet om at noen har spredd et nakenbilde av henne på nett. Ikke et privat nakenbilde, men et bilde som viser Martine i en garderobe på Elixia mens hun kler på seg. Det er med andre ord tatt i smug, av en annen dame i den samme garderoben.

Og som om ikke det er sykt nok i seg selv, har denne personen altså følt for å spre bildet videre. Det er lenge siden ordet “lavmål” har truffet bedre.

Jeg kan bare ikke fatte og begripe hvordan enkelte folk oppfører seg, hva er det som får en person til å tenke “Oi! Hun der kjenner jeg igjen – shit, hun er naken! Jeg må knipse et bilde av henne og vise til folk jeg ikke kjenner!”

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

At private nakenbilder kommer på avveie, er grusomt nok i seg selv – men å bli tatt bilder av i smug i en treningsgarderobe..? Det er rett og slett tragisk.

Uten sammenligning for øvrig: Dette minner meg om da jeg gikk siste året på ungdomsskolen, og en av gutta i klassen plutselig forsnakket seg. Han sa han hadde sett meg naken flere ganger, og jeg skrattlo av den dårlige spøken hans. Men latteren stilnet da jeg forstod at han ikke tullet. Han hadde sett meg naken, han hadde sett alle jentene i klassen naken. Hver uke, i to år.

Licensed from: MilanMarkovic78 / yayimages.com
 

Det viste seg at døra mellom guttenes og jentenes dusj i gym-garderoben hadde en stor lufteluke nederst. Fra jentenes side så den helt tett ut, men gutta hadde oppdaget at man hadde ganske greit innsyn dersom man bøyde seg ned og tittet inn til oss på skrå.

Og plutselig gikk det opp for oss hvorfor gutta bestandig var så ivrige med å komme seg ned i garderoben etter at gymtimene var over. Hvorfor det bestandig var så stille i guttegarderoben, hvorfor vi aldri hørte en lyd fra gutta som ellers var så høylydte. For de satt jo musestille og ventet på at det skulle bli deres tur til å kikke. Og dette hadde de drevet med i over to år.

Jeg husker enda den følelsen som om det skulle vært i går. Den uggne følelsen da det gikk opp for oss at vi hadde blitt glodd på mens vi dusjet, at gutta hadde sett oss alle kliss nakne. Det føltes som et skikkelig overtramp, ekstra ille midt i den sårbare puberteten, med pupper i vekst og former som spratt ut både her og der. Jeg husker følelsen, og den var helt for jævlig.

Selvfølgelig var det ikke vondt ment fra guttenes side og det er ikke meningen å henge ut noen, poenget er bare at det føltes så innmari bedritent. Da det sank inn at noen hadde sett oss nakne – hver uke i to år, uten at vi hadde hatt en eneste mistanke.

Og dette må jo være en bitte-bitteliten brøkdel av hvordan folk som har fått spredt nakenbilder av seg selv, føler det. Martine skriver at hun er sint, lei seg og at hun føler seg ekstremt naken akkurat nå. Noe jeg tror alle kan forstå. Jeg håper Elixia kommer til å undersøke hvem som var på senteret på det aktuelle tidspunktet, og at de forhåpentligvis får tak i vedkommende som knipset bildet.

Ting som dette er selvfølgelig ikke greit. Og som Martine skriver: Vær så snill og ikke vær en dritt. Vær så snill og vær et medmenneske.
 

* Følg Konatil på Facebook *

Peter er som nevnt i Berlin denne helgen, han reiste torsdag og kommer hjem i kveld. Ikke lange svippen, men akkurat lenge nok til å få en tobarnsmor til å svette litt ekstra mens hun sender absolutt alle aleneforeldre der ute mange gode tanker samtidig som hun bøyer seg i støvet.

For når man er vant til å være to voksne på to barn, blir det plutselig veldig dobbelt opp når den forelderen stikker av! Og da jeg våknet med dundrende hodepine på torsdag, svettet jeg i alle fall ikke noe mindre..

Jeg som aldri har vondt i hodet, var rimelig sikker på at jeg kom til å bli syk. Så jeg fant ut at jeg fikk sende en melding til Mamma, og spørre om det var sånn at hun og Pappa var hjemme i helgen og kanskje kunne hjelpe meg litt… Jeg måtte bare høre om muligheten for å få sove litt dersom det trengtes.

Det tok ikke mange minuttene før Mamma svarte, og da jeg hadde lest svaret hennes, måtte jeg sette meg ned.

For joda, ikke bare hadde de tenkt til å hjelpe meg, de lurte på om de ikke bare skulle sove over hos oss hele helgen! Så kunne de hjelpe meg med barna og hunden og alt. Hva gir du meg, liksom? Hele helgen – snakk om snille foreldre!

De troppet altså opp med dyner under den ene armen, og Mammas gamle pizza-steker under den andre. Så i går ble det skikkelig lørdagskos foran TV’n, med hjemmelaget pizza ala Mutter’n, akkurat som i gamle dager!

Alle fikk bestemme hva de ville ha på sin egen pizza, til stor glede for to småttiser som fikk sitte på kjøkkenbenken og hjelpe til 🙂

Sikkert laget på slump…
 

Mutterns Pizza Express – still going strong!
 

Mamma ♥
 

Torsdag kveld skrev jeg at det kom til å bli en tung og lang helg uten Peter, men takket være to stykk foreldre som kom meg til unnsetning, er all energien intakt. I tillegg har jeg klart å hvile av meg hodepinen…

Spørs vel om det står like bra til med hodet til han som kommer hjem i kveld, men så lenge én av oss er uthvilte, går det jo bra 😉
 

/ God søndag – hørs i kveld ツ

Lørdag, små gaver, brevskriving og pakkeposting – i dag har jeg virkelig kost meg!

For i dag fikk jeg endelig sendt ut de små premiene til vinnerne av de to uhøytidelige konkurransene jeg sveivet i gang på blogg og snapchat for noen uker siden. Og mens jeg holdt på, ble jeg minnet på hvor innmari koselig det er å sende post!

Det skal jo sies at jeg elsker å få post selv, jeg kjøpte meg jo faktisk en italiensk brevvenn for 12 kroner i 1994.. Og helt siden da har jeg elsket spenningen de gangene det plutselig har dukket opp noe annet enn regninger og reklame i postkassa.

Det er lenge siden jeg har sendt noe selv, men du verden så trivelig det er!

Og siden det atpåtil var lørdag i dag, hadde jeg to hjelpere tilgjengelig som meldte seg frivillig som klistremerke-ansvarlige. Hvilken luksus 🙂

Det kan aldri bli nok stjerner ♥
 

Så nå håper jeg det er noen fornøyde jenter som åpner postkassa si i neste uke – også tror jeg nok ikke det blir lenge til neste uhøytidelige konkurranse 😉
 

/ God lørdag ★★★★★

Det går vel ikke en uke uten at noen spør meg hvordan det egentlig er å ha hjemmekontor med gubben. Dag ut og dag inn, liksom – blir det ikke litt mye? Vi må jo bli veldig lei av hverandre til tider?

Sannheten er at det er rart det går så bra som det gjør. Haha! For det er jo helt vilt å tenke på, at hver eneste dag sitter vi ved hver vår kontorpult og grubler og klekker ut ideer, skriver og sletter, og skriver litt igjen, svarer på mailer og telefoner, står fast og trenger hjelp og forstyrrer hverandre akkurat når den andre er veldig opptatt.

Så møtes vi kanskje på kjøkkenet for påfyll av kaffe, blir enige om hvem som skal lufte hunden og hva vi skal ha til middag. Dag etter dag. Vi burde jo gått hverandre på nervene for lengst 😉

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg spurte Peter hva han tror er årsaken til at det går så greit, og han var ikke helt sikker. Jeg lurer på om vi rett og slett bare har hatt flaks.. Flaks fordi jeg er et vanedyr, og flaks fordi Peter er så innmari omgjengelig. Det bare funker.

Men så var det baksiden med å være rundt hverandre hele tida, da – og det er jo at det er skikkelig uvant når den ene reiser bort. Akkurat nå er Peter på vei til Berlin sammen med foreldrene og tre søsken – og selv om han bare skal være borte i tre dager, har jeg faktisk gruet meg litt..

Det er ganske flaut, og jeg innser jo hvor innmari pinglete det er – vi snakker TRE små dager! Og egentlig burde det være helt herlig med et lite pusterom, det er bare veldig uvant. Men da er det vel kanskje på tide å være litt oftere borte..?

For som piloten som trøstet Mormor med flyskrekk sa: – “Hvis du er redd for å fly, da har du flydd for lite” 😉
 

/ Men jeg gleder meg til hjemmekontor igjen på mandag 😉

Det er noe jeg har tenkt på veldig lenge, og det er at jeg tror det er på høy tid å lage en fast ukentlig spalte på bloggen!

For bortsett fra oppsummeringsinnlegget jeg lager i slutten av hver måned, har jeg faktisk ingen faste poster på programmet til Kona til. Med andre ord er det jo absolutt på tide 🙂

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Ideen har jeg som sagt tenkt på en stund, og jeg blir minnet på den omtrent daglig på Snapchat. Det har seg nemlig sånn, at hver gang jeg legger ut en liten story på Snap, får jeg snapper i retur fra mine trivelige følgere.

Stort sett er det reaksjoner på det jeg legger ut – for jeg pleier jo ganske ofte å spørre om ting. For det må jeg bare si, jeg har da ikke tenkt til å ha “min personlige google” (som jeg kaller følgerne mine) – uten å bruke den! Slik luksus må jeg jo bare benytte meg av 😉

Og siden jeg ofte spør, får jeg svar – hvilket betyr at jeg hver eneste dag lærer noe nytt! Som i går for eksempel – da var det en observant følger som hadde sett på snapstoryen til min mann, at vi hadde lyng i en blomsterpotte på kjøkkenbordet. Og det skulle man ikke ha – for det betyr visst ulykke. Aldri hørt før, lærte noe nytt!

En typisk ting jeg kunne delt videre i denne nye, faste spalten min. Jeg tror det kommer til å bli artig, og jeg gleder meg allerede til å komme i gang!

Jeg vet ikke helt hva jeg skal kalle spalten enda – men akkurat det satser jeg på kommer til å løse seg ganske kjapt. For jeg er jo så heldig at jeg har min personlige google som pleier å komme meg til unnsetning 😉
 

/ Alle triks og tips og ny lærdom blir selvfølgelig videreformidlet anonymt ツ

Ålreit folkens, jeg har fått en idé – og det beste av alt er at jeg syns den er råbra! 😉

For akkurat nå har Peter og jeg viklet oss inn i trøbbel som vi ikke klarer å komme oss ut av. Jeg sikter til middagskrisa! Vi har rett og slett kjørt oss fast i de samme rettene som vi looper – og nå er vi i ferd med å gå lei.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det er ikke lenge siden Peter skrev på bloggen sin at barna har begynt å grynte på nesa når vi skal ha taco – så nå må vi faktisk legge hodene våre i bløt for å utvide middagsmenyen i ukene framover.

Det er jo både utrolig og ganske flaut, for butikkene bugner over av ferske råvarer og alskens ingredienser. Også sitter vi rundt middagsbordet og trøkker i oss de samme gamle rettene med de samme gamle smakene.

Men plutselig innså jeg at jeg sitter i en gullegod posisjon, for jeg har jo dere! Og jeg er faktisk skråsikker på at det er flere som er i samme båt akkurat nå – så hvorfor ikke bare hjelpe hverandre ved å dele våre beste middagsoppskrifter?!

Kanskje er det flere enn oss som sårt trenger litt ny inspirasjon å ta med i middagsloopen i ukene framover.

Noen kriterier:
– Først og fremst er jeg ute etter de sunnere hverdagsmiddagene – men feel free til å dele helgekos-mat også.
– Det er et stort pluss hvis det er barnevennlig og inneholder grønnsaker, for det har vi voksne godt av å spise også 😉 (Men det er ingen krise, for det meste kan serveres med salat eller dampede grønnsaker)

Del komplett oppskrift i kommentarfeltet, så skal jeg sette sammen forslag til ukesmeny! Dette tror jeg kan bli skikkelig artig – og forhåpentligvis til stor hjelp for flere enn meg 😉

Denne må nok med: Mutterns ost- og skinkepai
 

/ Del i vei! ❤

Det er fem måneder og fire dager siden Peter og jeg giftet oss, og enda har jeg ikke byttet etternavn.

Først og fremst har det skyldtes latskap, for jeg orket ikke ordne nytt pass og endre navn i billetten vi hadde booket til spaniaturen i september. Men planen har jo hele tiden vært å gjøre mitt eget etternavn til mellomnavn, og å ta Peters “Kihlman” som mitt nye etternavn.

Da vi kom hjem fra ferie kokte det litt bort i kålen, kanskje mest fordi jeg har det med å tenke at vi fortsatt lever i nitten-pil-og-bue. Med andre ord så jeg for meg papirsøknader som måtte printes ut og fylles ut, postes, sendes – hit og dit og fram og tilbake.

Derfor glemte jeg det litt. Helt til i dag morges.

Da fikk jeg det plutselig for meg at jeg måtte få ut fingeren og google søknad om navneendring. Og til min glede oppdaget jeg jo at den selvfølgelig skulle fylles ut og leveres elektronisk.. Så da tenkte jeg “Berre gjer da!” – og vips så var det jaggu gjort:

Vanligvis er jeg av typen som dobbeltsjekker alt ned til hver minste detalj med Peter først, men nå tenkte jeg det fikk stå til. Vi hadde jo snakket om det før bryllupet, og uansett kom det sikkert til å ta mange uker før søknaden ble behandlet.

Men umiddelbart etter innsending, fikk jeg panikk – jeg hadde jo helt glemt svigermor og svigerfar! Jo mer jeg tenkte over det, jo mer innlysende ble det at det vel er normal høflighet å spørre først, når man skal kapre et familienavn..? Det hadde jeg jo ikke tenkt på engang!

Så jeg kastet meg over telefonen, sendte en melding til svigermor, og presiserte at hun måtte høre med svigerfar også.

Det tok fire minutter før meldingslyden pep i telefonen. Jeg kastet meg over den, og kunne lese at ikke bare var de veldig glade for at jeg ville ta familienavnet: “Vi er kjempeglad for at du er en av oss 😊“

Da ble jeg så rørt at det kom noen gledestårer – svigers, asså <3

Og bare sånn for liksom å understreke at vi lever i effektivitetens tidsalder: navneendringer tar visst ikke så lang tid som jeg trodde. For bare få strakser siden tikket det inn en mail om at mitt nye navn allerede er godkjent! Så la meg få presentere meg selv: God dag, dette er Fru Kihlman 🙂

/ “Nei, det er med -H. Og bare én N. Vent litt så skal jeg stave det for deg”

Jeg trodde kanskje det kom til å gå seg til, men det gjør visst ikke det. Jeg kommer bestandig til å bli litt mimrete når barna mine har bursdag – og i dag er det lillesnuppas store dag!

Før i tida ble jeg helt matt av alle som snakket om hvor fort tida går når barna er små. At dagene bare flyr avsted, og at plutselig er de store. Jeg skjønte ikke helt greia, men nå sitter jeg her og tenker på at det snart er ett helt år siden vi skiftet den siste bleia. Hjelpes!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Og siden det er bursdag, betyr det at det på denne dag er hele tre år siden jeg hadde lyst til å kaste lystgassen veggimellom, og pælme både jordmødre og den vordende tobarnsfaren ut vinduet på Tønsberg Sykehus. Da jeg ga opp halvveis og sa: “Nei takk, nå tenker jeg vi bare avlyser her, for jeg har nemlig ikke mer krefter igjen”, før jordmor Marja fikk meg til å mobilisere siste rest. Og akkurat da Peter hadde satt seg godt til rette for å spise en daff pastasalat fra kantina, ble den lille frøkna født.

Babyen gråt, Pappaen gråt, jeg gråt – for plutselig var vi blitt en liten familie på fire – pluss en hund. Peter og jeg hadde fått ei lita jenta, og alt hadde gått bra! Og bekymringen min over hvordan i all verden et mammahjerte som allerede hadde vært fullt i 2,5 år skulle få plass til en til, forsvant som dugg for solen.

For det viste seg å være sant som det sies: Mammahjertet blir ikke fullt, det vokser seg bare dobbelt så stort. Og det syns jeg det er fint å mimre litt over i dag ♥

Hurra for den lille godjenta vår som fyller tre år i dag!

/ Stolt mimre-mamma ♥

Peter mener det er litt usikkert hvem jeg hadde i tankene da jeg kjøpte bursdagspresang til lillesnuppas 3 års dag 😉

For i år var det aldri noen tvil om hva den lille jubilanten skulle få! Jeg hadde planen klar for flere måneder siden, og gaven har stått på vent i boden i lang tid. Valget falt på noe jeg selv var veldig opptatt av da jeg var liten, og som jeg husker ga meg utrolig mye moro og glede i mange år.

Årets bursdagsgave ble: Dukkehus!

Med dører..
 

..Som kan åpnes begge veier..
 

Dessverre aner jeg ikke hvor mitt eget dukkehus fra 80-tallet har tatt veien, det hadde vært så artig å tørke støv av mitt gode, gamle fra barndommen.

Men hell i uhell; det har jo skjedd et par ting med dukkehusene på tretti år, da 😉

Det er lys i stekeovnen! 😉
 

Og via denne lille tv-benken kan man streame musikk fra mobilen. Klyp meg i armen!
 

Mangler seng, men det fikset arkitekt-tanta på et blunk ved hjelp av litt papp og litt teip 😉
 

Og så fort lillesnuppa snur ryggen til, må Mamma bare ordne littebittegranne..
 

Ble personlig veldig fornøyd med lesekrok-stylingen.. 😉
 

Og har man først et dukkehus i hus, fant jeg ut at det jo er en kjempeidé å ønske seg flere møbler dersom man ber inn til familieselskap! Litt samkjøring, og vips så unngår man å kjøpe de samme tingene.

Så gjenstår det å se hvem som kommer til å leke mest med huset framover, da.. For det er jo faktisk nesten like artig som i gamle dager – i tillegg til at møblene er finere og at man atpåtil har Spotify i TV-benken..

Derfor kan det vel hende at mor og datter må fortsette å små-krangle om hvor kjøleskapet skal stå, i alle fall for en liten stund til 😉
 

/ God søndag ツ

I morgen skal vi feire lillesnuppas 3 års dag, og vel.. Vi er vel ikke akkurat i rute!

I dag morges var planen klar (vi hadde til og med skrevet det ned på papir):

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

1. Kjøre barn i barnehage
2. Peter lufter hunden
3. Christina hjelper Mormor
4. Svipptur til Tønsberg for å levere kameraet til reparasjon
5. Handle kakeingredienser og bursdagsting
6. Hjem og jobbe
7. Lage kakebunnen
8. Hente ungene i barnehagen
9. Lage middag
10. Gjøre ferdig kaka
11. Lage gele
12. Lage eplekakeboller
13. Rydde
14. Støvsuge
15. Tørke støv
16. Vaske gulv
17. Vaske bad
18. Vaske vinduene (dersom det blir tid)

Men så viste det seg at det var ett problem. Jeg hadde glemt at jeg er gift med en tidsoptimist.

Peter “let it gooooo” Kihlman
 

For da jeg kom hjem fra besteforeldrene mine, hadde Teo enda ikke vært ute på morgentur. Peter satt i sin egen kakeverden ved kjøkkenbordet, for han hadde spurt leserne sine om råd: Hvilken kake skulle han bake til lillesnuppas 3 års dag?

Etter mye fram og tilbake hadde han landet på at det måtte bli en Frost-kake, med sjølvaste Elsa tronende på toppen. Og nå satt han ved kjøkkenbordet og drømte seg bort mens han googlet hva slags ingredienser han trengte, og hvordan han skulle gå frem for å lage det som skulle bli den fineste kaken i manns minne.

Planen var å kjøre til Tønsberg senest 10.30, men innen Peter var ferdig med sitt – hadde klokka passert 11.45. For å gjøre en lang historie kort: Å få tak i ingredienser til en så fin og spesiell kake, er ikke bare bare. Ikke er det lett å finne en Elsa-dukke som koster litt mindre enn 699 norske kroner, heller.

Ting tok med andre ord overraskende lang tid – og da vi endelig satte snuta hjemover, hadde fredagsrushen startet for lengst. Vi måtte innom en matbutikk på hjemveien for å kjøpe resten, og da vi omsider parkerte foran huset, kikket vi på klokka og innså at det var på tide å hente ungene.

Da så det ut som det var like før Peter begynte å grine.

Klokka er snart 22.30, men takket være to små og flinke hjelpere i ettermiddag, er i alle fall kakebunnen ferdig. Men alt etter punkt 9 på lista, gjenstår før vi kan ta kvelden.

Det er vel mye som tyder på at punkt nummer 18 utgår 😉
 

/ Men bursdag blir det uansett! 😉