Nok en langhelg er ved veis ende, og atter en gang har jeg på følelsen av at Peter og jeg opplevde helgen en smule forskjellig… 😉

For når kvelden kommer og barna er i seng, puster jeg ut mens jeg rydder litt her, og rydder litt der. Saftglass og vannglass, leker og tegnestifter. For ikke å snakke om alle eiendelene som havner i hagen på en solrik dag, typiske ting jeg rydder inn om kvelden.

Og mens jeg ryddet i går kveld, tok jeg meg selv i å tenke at selv om fridagen hadde vært aldri så fin, så var det jo ikke til å stikke under en stol at det hadde vært hektisk.

Misforstå meg rett, jeg elsker at det går i ett fra morgen til kveld, men det innebærer også at de gangene man prøver å snike seg unna for å få et bittelite øyeblikk i fred og ro på do, så er det noen som roper, banker på døra, eller drar i dørhåndtaket etter sånn cirka åtte sekunder.

På gode dager klarer jeg å le av det, for det er jo helt utrolig å bli savnet så sterkt av noen, at man faktisk ikke kan gå på do og tisse uten at himmel og jord settes i bevegelse i naborommet.

På mindre gode dager, blir jeg bittelitt oppgitt. Og det er helt greit det og. For alle trenger et pusterom i blant, og på mindre gode dager kan man bli litt smågal dersom man ikke får pustet litt i fred. Det trenger ikke være mye pusting heller, bare et lite avbrekk.

Men i går gikk det altså i ett. Selv om vi var to voksne, så fikk vi rett og slett ikke satt oss nedpå i løpet av dagen. Hver gang jeg prøvde å ta meg en pust i bakken, så var det et vannglass som veltet eller en hund som satt og siklet etter en gjenglemt leverpostei-bit på bordet.

Bare for å illustrere ytteligere: Etter at jeg hadde ryddet kjøkkenet for kvelden i går, tenkte jeg at jeg skulle legge ut en Snap. Og da jeg åpnet selfie-kameraet, oppdaget jeg at jeg ikke hadde på mascara.

Det er ingen big deal for meg å glemme sminken, poenget er bare at jeg ikke oppdaget det før det var kveld. Det hadde bare vært en sånn dag, der man sitter på do med døra åpen for å ha oversikt. Og jeg var overbevist om at Peter hadde følt det på samme måten.

I alle fall var det det jeg tenkte fram til jeg skulle inn på lille-doen for å slå av lyset rett før jeg skulle legge meg. Der oppdaget jeg dette:

VG. VG Sporten. Noen har altså i løpet av denne hektiske dagen hatt tid til å ta seg en strekk på dassen. Man tar ikke med VG på do med mindre man har planer om å sitte der en stund. En god stund.

Jeg skjønner ikke helt når på dagen dette kan ha foregått, men det må ha vært mens jeg løp skytteltrafikk for å ordne opp i et eller annet.

Men det er greit det, mister. Til helgen skal jeg på do og da skal jeg ha med meg første boka i triologien av Ken Follett jeg fikk til jul for tre år siden.

/ The game is on 😉

Av @trygveskaug

/ ♥

For noen uker siden startet Peter og jeg en storstilt konkurranse i vinduskarmen, nemlig førstemann til å gro en avokadoplante!

Peter påstår det er et tegn på at vi har blitt rimelig etablerte og at vi kanskje kunne trengt litt mer spenning i hverdagen, men jeg mener han tar feil.

For dette har jo vist seg å være både spennende og veldig moro! Og det til tross for at det ikke akkurat går strålende for undertegnede..

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Har det egentlig skjedd noe her i det hele tatt..?

Vi startet friskt med to avokadosteiner hver, og mens Peter valgte to som var nesten identiske, gikk jeg for en litt annen vri. Jeg fant én stor og én liten stein, og hadde såklart klokketro på den lille!

Jeg er jo ikke så stor selv, og tenkte at nå skulle den lille steinen få vise at det ikke bestandig er størrelsen det kommer an på. Og det begynte optimistisk:

Kom igjen, du er akkurat stor nok for deg selv!

Men etter seks uker tror jeg det er på tide å innse at min ene stein er ute av konkurransen – det ser i alle fall ikke bra ut..

Rimelig råtten, stakkar..

Peter derimot, smiler fra øre til øre – for se hvordan hans stein ser ut etter seks uker!

Først sprakk steinen, og en stor hvit rot begynte å vokse seg ut av bunnen. Nå er en liten grønn spire på vei ut på toppen også – så det ser virkelig lyst ut for min fornøyde mann.

Men løpet er definitivt ikke kjørt enda, for steinen hans skal i jord – og deretter skal det stelles, stulles og ikke minst vannes. Jeg har selvfølgelig ikke trua på at gubben klarer å følge opp dette.

Derfor heier jeg stort på min ene gjenværende stein, og satser alt på at vi tar igjen Peter sin på oppløpssiden 😉

/ It’s not over yet!

Neida, Konatil har ikke gitt ut en singel, men da jeg skulle skrive oppsummeringsinnlegg for mai i går, måtte jeg finne ut hvilke sanger jeg hørte mest på i måneden som gikk. Og da innså jeg at jeg hadde så mange favoritter fra mai, at jeg rett og slett bestemte meg for å lage en egen spilleliste på Spotify som jeg kan dele med spesielt interesserte!

Jeg elsker ny musikk, så denne lista vil stort sett bestå av dagsaktuelle låter – med noen unntak såklart. For eksempel er jakten på sommerlåta 2017 for lengst i gang, og den dagen den kåres, skal den definitivt ha vært innom Konatil sin spilleliste 😉

Når jeg hører på musikk, er det viktig med sanger som gir meg energi og påfyll. Derfor blir det nok ingen gamle, seige svisker, og definitivt ikke noe jazz på lista.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Men følg “Konatil – sommerfavoritter” på Spotify hvis du trenger litt oppmuntring, eller bare vil høre på det samme som jeg hører på når jeg henger opp tøy eller rydder huset 🙂

Satser forøvrig på å tømme lista den første i hver måned, sånn at det ikke går inflasjon 😉

/ Without music, life would be a mistake
↳ smartingen Friedrich Nietzsche

For å være ærlig, trodde jeg ikke det var 1. juni før i morgen! Men som alltid føles det ålreit å ta et lite dykk i hjernearkivet og mimre litt tilbake til måneden som har gått – og spesielt fint er det når det atpåtil er min yndlingsmåned 🙂

MAI

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Beste kjøp

Kan et bryllup kategoriseres som et kjøp? I såfall må jeg jo velge det. Alt fra kvelden på Latter, opplevelsen på Escape Room, og den magiske matreisen på Kontrast. Terningkast 6 på hele helgen! Og at jeg nå er gift, da. Et godt kjøp, haha.

Dessuten må jeg ikke glemme kortet jeg kjøpte til Peter sammen med morgengaven. Det bare lyste mot meg i butikkhylla 😉

Verste bomkjøp

Jeg kjøpte tre nye blondetruser som så veldig fine ut i butikken. Men som med mange andre blondetruser, så graver de seg langt inn i både rufsetufsa og rufsetufsen når jeg går. Så de havner nok dessverre i søpla – for man gir vel ikke bort truser? Eller selger dem på finn?

Peter-øyeblikk

Vet ikke om det skyldes at han nå er en gift mann, men jeg syns rett og slett Peter har blitt mer huslig! Han har kanskje ikke blitt mer ryddig, men i går vasket han plutselig bordet på verandaen med en klut. Kan ikke huske at det har skjedd før, i alle fall ikke uten å ha blitt oppfordret av meg på forhånd. Hadde jeg visst at dette er et resultat av endret sivilstatus, skulle vi giftet oss mye før.

Christina-øyeblikk

Det må jo bli øyeblikket da Peter tok meg på fersken med hånda langt inni godteriskapet. Jeg hørte det kom noen, men hadde ikke regnet med at han filmet. (Se video)

Fullførte prosjekt

Utdrikningslaget som har ligget og surret i hodet mitt i flere måneder er endelig overstått, og det er så deilig å ikke måtte juge til noen lenger! Spesielt svoger’n min, tror det kommer til å ta noen år å bygge opp hans tillit igjen. Han er som sagt verdens snilleste, og var så behjelpelig i dagene før utdrikningslaget. Jeg måtte dra hvite løgner på rekke og rad for at han ikke skulle forstå at han selv skulle drikkes ut den samme dagen, og selv om han såklart forstår i ettertid at jeg måtte juge, så tror jeg kanskje han syns jeg løy litt for mye til å kunne tilgi 100%..

Prosjekt som videreføres til neste måned

Jeg har enda ikke rukket å kjøpe blomster til å ha på verandaen, så det gleder jeg meg masse til å komme i gang med! Jeg elsker å plante, men jeg hater å vanne. Så det er bare å krysse fingrene for mye regn i år også. Neida.

Gladeste øyeblikk

Vielsen på tinghuset. Det var så fantastisk å si JA!

Flaueste øyeblikk

Altså, jeg lar meg ikke så lett vippe av pinnen av litt nakenhet, men han aktmodellen i utdrikningslaget.. Å tegne en naken kropp var gøy, men jeg ble litt satt ut da vi skulle tegne “Elefanten i rommet”, mens bruden skulle sitte en halvmeter unna ham og beskrive hva hun så. Og når “Elefanten” begynte å endre både form og retning, ja da må jeg innrømme at jeg ble en smule satt ut. Men det var verst for brur’a.

Bilde som aldri havnet på bloggen

Peter syns det er så harry at jeg bestandig går med mobilen i baklomma. Og jeg ser jo at det ser teit ut – det er bare så sabla praktisk!

Friskus

Denne måneden har det vært så hektisk at jeg knapt nok har rukket å spise. Men på hytta forrige helg gikk jeg rundt vannet sammen med svigers, svigerinne og svoger, ikke bare var det superkoselig – men skrittelleren satte ny rekord så det sang etter. Deilig!

Daffus

Jeg liker egentlig ikke å lufte hunden i joggebuksa, men i mai har det blitt mange joggebukseturer. Jeg føler meg rett og slett litt daffus i joggebukse, sånn er det bare.

Favoritt-blogginnlegg

Denne måneden var nok “Ruttantuttantei ♥” favoritten. Jeg tenker ekstra mye på Farfar når liljekonvalene spretter opp av jorda, og er så takknemlig for de gode minnene.

Yndlingssanger

Møme – Aloha (Blir bare ikke lei denne!)
The green children – Dreamers (Embody remix) (Refrenget ♥)
Kohilo & Kristian Park – In time (Sukk.)
Skinny Days – The one that got away (Blir bare glad!)

/ Takk for nå mai – og velkommen juni, håper du blir fin!

I dag morges hadde jeg akkurat satt meg ned på kontoret og skrudd på Macen, da jeg fikk øye på noe på skjermen som fikk tårene til å renne.

For mange ganger tenker jeg på hvordan tilfeldigheter har gjort at jeg sitter her jeg sitter akkurat nå.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Da jeg møtte Peter var jeg overbevist om at jeg ikke kunne bli gravid. Jeg hadde to lange samboerskap bak meg, og selv om graviditet egentlig ikke hadde vært noe tema i noen av forholdene – så klarte jeg bare ikke se for meg at kroppen min skulle kunne bære fram et lite barn. Det var så utenkelig, så fjernt.

Så da menstruasjonen ble forsinket seks uker etter at jeg hadde flyttet inn hos Peter, fikk jeg sjokk. Tror ikke det var den innflyttingsgaven Peter hadde regnet med, heller 😉

Graviditet nummer to kom like overraskende, for selv om det hadde gått nesten to år siden forrige fødsel, følte jeg på hele meg at kroppen min ikke var klar for en ny graviditet. Derfor var det helt utenkelig at testene skulle vise to streker sånn helt uten videre.

Eller altså, helt uten videre var det jo ikke såklart. Jeg brukte fertilitetsmonitor ved begge anledningene, og det viste seg altså at rødt lys faktisk betyr rødt lys (graviditet nummer én) og oransje lys faktisk betyr usikker periode (graviditet nummer to).

Og her sitter jeg altså i dag, fem år etter at jeg ble mor for første gang, og er utrolig takknemlig for å ha fått to flotte barn uten noen som helst form for ventetid. Jeg har venninner som har slitt i årevis med å bli gravide, og som kunne gitt hva som helst for en naturlig befruktning. Bare ett eneste lite egg som vil feste seg og begynne å vokse som normalt.

Jeg kjenner smerten deres, det gjør vondt – jeg sier jeg skjønner, men jeg kommer jo aldri til å forstå. Den håpløsheten og fortvilelsen de går gjennom, med prøving og feiling og mer prøving og feiling. Når man får beskjed om å ikke stresse, men det eneste man vil ha her i livet er en baby, og da er det ikke lett å vite hvordan man bare skal skru av det stresset som kommer selv om man prøver å være flink og tenke på andre ting. Jeg vet ingenting. Og jeg aner ikke hvorfor alt bare klaffet for min kropp. To av to ganger. Tenk at jeg skulle være så heldig.

Og i dag morges måtte jeg altså gråte litt, for på samme måte som jeg kjenner på det vonde når folk sliter – så blir jeg hoppende glad på andres vegne når det endelig klaffer. Og selv om jeg bare har møtt denne jenta én gang, så føler jeg at jeg kjenner henne litt – for jeg har fulgt med på den lange ferden hennes mot å bli gravid, i lang tid.

Så gratulerer så mye med positiv graviditetstest, Helene Ragnhild – jeg krysser alt jeg har for at alt går bra og at du også kan glede deg til poser under øynene og kald kaffe på nyåret en gang. Det fortjener du 😉

Da Peter og jeg fortalte familie og venner at vi ønsket å ha et bittelite bryllup, var de fleste heldigvis veldig forståelsesfulle. Men det var ett problem som gikk igjen: Hva i all verden skulle de gjøre med bryllupsgave?

For Peter og jeg mente jo at når vi tross alt valgte å snike oss unna en hel helg og atpåtil snøt dem for en fest – så skulle det da bare mangle at de ikke skulle måtte kjøpe gave til oss i tillegg.

Men jeg begynner jo nå å innse at det ikke er festen det kommer an på – og at de fleste bare syns det er veldig hyggelig når noen gifter seg, selv om den store festen uteblir.

For helt siden bryllupshelgen har det dukket opp gaver med jevne mellomrom – og i dag ringte jaggu postmannen på døra igjen. Under armen hadde han en lang pakke, og verken Peter eller jeg skjønte stort. Men så oppdaget vi hvem som var avsender – og da vi åpnet den lange pakken, ble det antydning til akutt pollenallergi i øynene hos både herr og fru..

Smelt! Gjett om disse posterne skal opp på veggen! Og avsenderen var ingen ringere enn en bloggleser som har fulgt oss siden starten, og som både Peter og jeg har blitt glad i.

Så hei til deg Cecilie, you made our day! Tusen, tusen takk! Selv om vi insisterte på at vi ikke ønsket oss noe som helst, så kan det se ut til at vi tok feil 😉

/ Herr og Fru ♥

Jeg satt på brygga i helgen og kikket på mine to små, der de svinset rundt på plenen med fetterne og kusinene sine. Ingen bekymringer, bare en sol som varmet vårbleke ben. Lek og moro så langt øyet kunne se.

Og akkurat da slo det meg; det er ting som dette som er viktig. Sommerminner for livet. En hyttetur med hele familien mens resten av verden er satt på pause – og det eneste som betyr noe er livet her og nå.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Barna mine vet ikke at dette er opplevelser de kanskje kommer til å huske for alltid. Men jeg liker tanken på at Peter og jeg er med på å lage minner de skal ha med seg videre. Og jeg elsker at det ikke trenger å være noe fancy!

I fjor hadde vi ingen spesielle planer for sommeren, men det gjorde ikke sommeren mindre fin. Vi fant på mye rart, og det femåringen husker best fra i fjor, var de gangene vi dro til en matbutikk og kjøpte lunsj som vi spiste i sola på parkeringsplassen på utsiden. Det høres kanskje spesielt ut, men det var altså så utrolig koselig!

Kanskje skyldes det mine egne barndomsminner fra utallige fine sommere med foreldre og besteforeldre, men for meg er denne årstiden virkelig spesiell. Og nå gleder jeg meg over at den såvidt er i gang. For gode sommerminner er de beste minnene å ha.

/ Og straks er det juni シ

Endelig er det fredag, og om få strakser ruller vi avsted til hytta til Peters foreldre på Kongsvinger. Hvert år er det like mye spenning i lufta for Pappahjerte og Konatil… For glem at hytta har utedo og hverken strøm eller vann – ta fra to bloggere mobildekningen, og det blir skikkelig action!

I fjor fant jeg riktignok antydning til nettforbindelse på toppen av bakken der vi parkerer bilen, og opprettet liksågodt et provisorisk hyttekontor der 😉

I helgen skal svigermor feires med brask og bram – og hele slekta skal samles på hytta. Jeg er i grunnen ganske spent, for etter at vi kom hjem fra påskeferie for en måned siden, postet jeg et innlegg som het “Påske med familien armer og bein”. Og i dag tidlig gikk det opp for meg at i påsken var vi bare halve familien Kihlman på tur. Denne helgen kommer hele. Rubbel og bit.

Men jeg er klar! Det blir moro, det er meldt strålende vær, og jeg har alle intensjoner om å snike meg unna samtlige former for Quiz. Vet ikke hva det er med spørsmål og svar i alle former og fasonger, men hele familien Kihlman elsker det. Egentlig et lite under at en quiz-hater som meg er tatt inn i varmen.. 🙂

Vi hørs forhåpentligvis fra hyttekontoret blant kongler og mygg – uansett skal jeg i alle fall prøve å få oppdatert Snap i løpet av helgen! (umulius82)

/ God fredag! ★

Lørdag for noen uker siden skulle jeg gjestesnappe for Mammabanden, altså ta over snap-kontoen til Mammabanden hele dagen. Jeg måtte velge meg et tema for dagen, og jeg trengte ikke tenke særlig lenge. For det er én spesiell ting som har vært i hodet mitt i det siste 😉

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

For noen uker siden leste jeg nemlig en kronikk skrevet av biskop Per Arne Dahl, som handlet om at norske par hakker for mye på hverandre. (Artikkelen finner du her)

Og, eh… Det er jo ikke til å stikke under en stol at undertegnede følte seg en smule truffet av biskopens ord. For hallo… I en hverdag preget av hektisk tempo, to barn, to jobber, en hund og et stort hus, sier det seg selv at det er umulig å være smørblid mot partneren sin hele tiden. Man skal ikke være smørblid mot partneren hele tiden.

Men et eller annet sted på veien, går det en grense – nemlig den grensa hvor den hakkete anklage-tonen går. Biskopen skrev at vi gjerne slenger ut ting som: “Var det ikke det jeg sa” eller “Nå minner du meg om mora di” – setninger som er akk så lette å buse ut med, men som legger igjen en uhyggelig odør i rommet.

For min del sliter jeg spesielt de kveldene jeg er på vei i seng, trøtt som en dupp, og føler det er rot i hele huset. Da kan det gå ei kule varmt. Da kommer det ofte ei lekse om skoene jeg snubler i på dørmatta, om glassene og kaffekoppene som faktisk ikke finner veien til oppvaskmaskinen av seg selv, eller om håndklærne som henges til tørk alle andre steder enn på badet.

Og da klarer jeg bare ikke si det i en hyggelig tone. Det bare renner over, og ut kommer hele regla, på innpust og utpust. Ikke særlig sjarmerende, jeg vet.

Men så puster jeg med magen et par ganger, og innser at jeg hadde klikka hvis Peter snakket sånn til meg. Og selv om jeg fortsatt irriterer meg grønn over rotingen, så sier jeg unnskyld. Unnskyld for at jeg sa det på den måten – jeg kunne ordlagt meg annerledes.

Og det hjelper jo litt, for å si sorry er en bra ting, og som Per Arne Dahl så fint sa det; “Det er så mye hakking og utskjelling og bebreidelser at par og familier er utsatt for en av de farligste epidemier som finnes: den energilekkasjen som har som symptom at vi tar hverandre for gitt og forholder oss til dagene som en selvfølgelighet.”

Og dette med å ta hverandre for gitt, syns jeg er ufattelig skummelt. Så skummelt, at jeg har det å ikke ta Peter for gitt, på dagsplanen min hver eneste dag.

For på Mammabande-snappen den lørdagen, ble det litt tårer og snørr da jeg prøvde å gjenfortelle historien om damen jeg møtte på toget. Damen som fortalte at hun hadde mistet mannen sin i en ulykke året før, og som satt igjen alene og savnet alle tingene hun hadde irritert seg grønn over mens han fortsatt var i live. Hvor mye hun skulle gitt for å se sokkene hans ligge og slenge under stuebordet som de gjorde før. Hvor mye hun angret på at hun hadde hakket på ham, og hvor mye hun kom til å savne ham – hver eneste dag for resten av livet.

Det er faktisk verdt å tenke litt på.

Jeg la også ut et sitat av biskopen på snappen, som flere hundre av dere tok skjermbilde av. Og det var så fint skrevet, at det fortjener å leses en gang i blant:

“Elsk ikke den nye, ukjente som tilfeldigvis kommer din vei, men elsk den som allerede har den samme adressen som deg.”

/ For alltid, Peter ♥