Ferske rundstykker til helgekosen

I helgen er lillesøsteren min på besøk, og det er så koselig med gjester ved frokostbordet! I morgen tidlig tenkte jeg å lage noen superenkle rundstykker, etter en oppskrift som gikk som en farsott på nettet for noen måneder siden. Jeg hadde helt glemt den, men tidligere denne uka var jeg innom bloggen til Helene Ragnhild (Norges søteste ernæringsfysiolog?) – og hun minnet meg på hvor gode disse rundstykkene er.

Men det beste av alt: fra du bestemmer deg for å lage ferske rundstykker, til de ligger nystekte og klare på benken, tar det utrolige 30 minutter! Og du trenger bare fem ingredienser 🙂

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Du trenger:

★  250 g cottage cheese (ett beger!)
★  250 g havregryn (glutenfrie hvis du foretrekker det)
★  2 egg
★  1 god teskje bakepulver
★  1/2 teskje salt

 

★  Sett ovnen på 180 grader.
★  Bland alle ingrediensene i en bakebolle, bruk gjerne en stavmikser selv om det virker litt for tørt 🙂
★  Form rundstykkene med en spiseskje, runde eller flate spiller ingen rolle så lenge de har omtrent lik størrelse. Jeg får ca 10 stykker.
★  Stek midt i ovnen i ca 25 minutter, til de blir gyldne.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Enklere blir det faktisk ikke! De holder seg ferske et par, tre dager, men du kan fint fryse dem ned også. I morgen tidlig skal jeg lage dobbel porsjon 🙂

 

/ Nam nam!

Vil du heller bake brød, så må du sjekke ut: “Supersaftig Speltbrød

Endelig litt fri fra gubben

Det er nesten helt utrolig at Peter og jeg som går oppå hverandre dagen lang, ikke oftere blir lei av hverandre. For ikke bare er vi kjærester, vi er jo på sett og vis kollegaer også, vi jobber sammen og har hjemmekontor begge to.

Til tross for dette går det altså overraskende knirkefritt. Men det betyr ikke at det ikke er deilig de gangene en av oss skal i et møte eller har andre gjøremål slik at vi må forlate huset.. Sånn som i dag.

Jeg hadde nemlig en avtale som jeg hadde gledet meg til i flere uker, jeg skulle møte min høygravide bestevenninne for massevis av skravlings og et herlig lunsjmåltid på vår favoritt-kafé.

 

 

Vi ble enige om at Peter skulle kjøre meg til kafeen, før han tok en tur på treningsstudioet i mellomtiden. Men siden han også fikk lyst til å spise lunsj ute, fant vi ut at han kunne komme til kafeen etter trening, og at han skulle ta med Mac’en sånn at han kunne sitte og jobbe mens han spiste lunsj.

Men han skulle ikke sitte sammen med oss, vi jentene skulle “for guds skyld få kakle i fred”. Dessuten var det viktig at han og jeg fikk litt tid fra hverandre, for han “trengte faktisk litt pusterom”.

Men da Peter endelig var ferdig på trening, var det midt i lunsjtid. Og ikke et ledig bord å oppdrive i hele lokalet. Så…

 

 

/ Det var den alenetiden, si 😉

* Følg Konatil på Facebook *

Livet er mer enn bagateller

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne.. For det er noe jeg har tenkt på, og det er at jeg føler meg som en annerledes blogger. Jeg pleier ikke skrive om hvordan dagen min har vært, om hva jeg har gjort med familien min og hvilke planer vi har for morgendagen. Men jeg elsker å dele historier, og det beste jeg vet er når jeg føler at innleggene mine sprer bittelitt glede. Det trenger ikke være noe stort, og det er ikke bestandig jeg får det til – men det er i alle fall mitt mål hver eneste dag.

Men så hender det jo at livet ikke bare er en dans på roser for meg heller. Og de dagene det går litt trått, tenker jeg som oftest at det er best for dere at jeg lar bloggingen ligge. For jeg vil jo helst skrive om fine ting, og da føles det bedre å droppe å poste noe, framfor å skrive ut tankene mine. Jeg vet ikke om det er bra eller dårlig. Men i kveld skal jeg gjøre et unntak.

For denne uka har vært veldig spesiell. På søndag døde en gammel klassekamerat helt plutselig. 34 år gammel, et kraftig hjerteinfarkt – et liv er plutselig over. Alle er i sjokk, og denne forferdelige hendelsen har altså utløst et helt skred av tanker. Men også noe annet, for denne uka har det tikket inn meldinger fra folk jeg ikke har snakket med på flere år. Gamle klassekompiser som er like utafor som meg, og som ikke kan forstå at den blide gutten er borte for alltid.

Og alle skriver det samme.. Dette er helt grusomt, jeg kan ikke tro at jeg har gått her hjemme og irritert meg over rot på badet eller en oppvask som burde vært tatt. Bagateller! Teite bagateller! Man glemmer jo helt hvor skjørt livet er, men så kommer noe som dette og setter alt i perspektiv.

Og da blir man bare så redd og ydmyk og alt på en gang. Og selv om jeg ikke egentlig tenker å skrive slike innlegg, så klarer jeg ikke å gå videre uten å få det ut heller.

Derfor velger jeg å lette litt på hjertet, tømme tankene mine og minne om hvor skjørt livet er. Det er faktisk bare én bokstav som skiller lykke fra ulykke, og det er ikke verdt å henge seg opp i teite bagateller som oppvask og støvdotter, når livet er så veldig mye mer enn små bagateller. Jeg vet ikke hva mer jeg ønsker å skrive egentlig, jeg er fortsatt litt i sjokk.

Så bare.. husk det da. Ikke meningen å høres ut som en prest her, men elsk hverandre og ha det fint. Livet er for kort og dyrebart til noe annet.

 

 

/ Du var en bra fyr A.E, smilet ditt vil bli savnet <3

Date night

Det er ikke hver kveld Peter og jeg er ute på vift! Men i går hadde jeg fikset barnevakt sånn at jeg kunne ta med gubben ut på en forsinket bursdagsmiddag med et vennepar 🙂

Det tøffeste med å ha blogg som jobb, er uten tvil at det er ekstremt vanskelig å ta seg fri. Siden innlegg er ferskvare, ligger man bestandig litt bakpå – og fordi vi i tillegg har dobbel mengde bloggstress under samme tak, er det faktisk helt nødvendig for oss å forlate huset for å klare å koble ut.

Så i går var det rett og slett fantastisk deilig med en luftetur 🙂

Men.. Det slår jo aldri feil. Når ungene er i seng for kvelden, og man hopper i dusjen for å våkne litt, får på seg noen filler som ikke er dekket av gamle leverpostei-flekker, og får smelt på litt mascara:

 


Oooooh hello there, Trøttesen..

 

Jeg vet ikke om det er mørketida som gjør det, eller om det først og fremst skyldes at 2-åringen har begynte å våkne én time tidligere enn normalt hver morgen – men jeg er altså så trøtt i trynet om dagen!

Gårsdagen var selvsagt intet unntak, så mens gubben gjorde seg klar for avreise i går kveld, svinset jeg rundt på parketten for å få fart på maskineriet. Og da kom jeg plutselig på at venneparet vårt jo er i nøyaktig samme situasjon som oss – med småbarn i hus og tidlige morgener. Med andre ord: like trøtte som oss 😉

 


Litt svinsing på parketten, så blir det bra!

 

Men så kommer man seg ut døra, skravler og gleder seg i bilen, møter venneparet på parkeringsplassen, finner et fint bord i restauranten – mens man innser at det er skikkelig trivelig og at man gjerne skulle gjort det mye oftere.

Men midt blant latter og gode historier, var det jo ingen tvil om at det var to slitne fedre og to trøtte mammaer som var ute på vift.. For det ble sagt ting som:

– “Vi har ikke vært ute og spist siden vi var på Peppes med dere. Var det i april? Eller mai?” (Forvirret småbarnsfar)

– “Sorry gjespingen, jeg må bare komme meg over kneika, så går det over” (Trøtt småbarnsmor)

– “Hvor mye er klokka, det begynner vel å bli sent? Er den bare kvart på ti?!” (Forbauset småbarnsfar)

“Oi, nå har jeg begynt å lespe. Unnskyld, jeg gjør det når jeg blir sliten” (Sliten småbarnsmor)

 

Men fy flate så viktig det er å komme seg litt ut i blant.. Lade batteriene, og mingle med andre som har det akkurat som deg 🙂

 

/ Hurra for gode venner!

* Følg Konatil på Facebook *

Den lille historien om toppbildet

Peter holder for tiden på å snekre sammen et nytt toppbilde til bloggen sin. Og det fikk meg til å tenke på den lille historien som skjuler seg bak mitt eget!

 

 

For da jeg bestemte meg for å lage min egen blogg i august i fjor, hadde jeg selvsagt tenkt på det i noen uker. Men jeg hadde feiget ut gjentatte ganger, og til slutt var det Peter som sparket meg i rumpa og fikk meg til å ta det endelige steget. Og da måtte ting skje i en fei!

Det eneste jeg visste var at bloggen skulle hete “Konatil”, men bortsett fra det, hang alt i løse lufta. Jeg måtte finne blogg-design og jeg måtte ha et toppbilde, og det litt kjapt.

Det var midt i juni, og plutselig en dag sto Peter på stuegulvet og viftet med kameraet.

– “Hei! Nå er det fint lys i stua! Vi knipser et bilde du kan bruke som toppbilde på bloggen! Still deg her borte!”

Men jeg lå som en krøll på sofaen, formen var dårlig og jeg følte jeg var i ferd med å bli syk. Det siste jeg ville var å bli tatt bilde av.. Så jeg nektet.

Men Peter ga seg selvsagt ikke. Så jeg karret meg opp av sofaen, bannet og svertet litt på veien – subbet opp trappa til badet i 2.etasje, smalt på litt mascara, tasset ned igjen, og stilte meg opp foran veggen Peter hadde sett seg ut.

Det ble en fotosession vi begge husker, haha 🙂 Det begynte rimelig dårlig med Peters manglende instruksjoner, og knipsing i vilden sky – og jeg med et energinivå på bunn og en rimelig kort lunte. Men etterhvert løsnet det heldigvis, og vi lo oss skakke av hvor lite fotogen jeg er.. 🙂

Til slutt var bildene i boks, men formen min ble ikke bedre utover kvelden. Neste morgen lå jeg under dyna og hutret og frøs, og jeg skjønte ingenting, for jeg var verken forkjøla eller hadde andre symptomer. Men jeg følte meg helt elendig!

Til slutt måtte jeg ringe legen, og etter en CRP og en kjapp utspørring, konkluderte han med at jeg hadde brystbetennelse – og at jeg måtte begynne på antibiotika fort som fy.

 


En mor lar ikke en mastitt stå i veien for litt klistremerke-plastring!

 

På tredje dagen med antibiotika var jeg på beina igjen, og selv om jeg til dags dato mener å skimte litt sykdom i øynene på toppbildet – er det noe sjarmerende over det også. Som en slags søt liten hemmelighet 🙂

 

 

/ Nytt toppbilde får vente en stund til 🙂

* Følg Konatil på Facebook *

Ikke flaut med lus i hus!

/ Sponset innlegg

Jeg husker fortsatt den første gangen det hang en lapp i barnehagen om at det var oppdaget hodelus på avdelingen. Lus! Jeg fikk rett og slett sjokk, for barnehageferskinger som vi var, trodde vi at lus var noe som ble utryddet på åttitallet.

Så viser det seg altså at lusene lever i beste velgående, og dét til tross for at de verken kan hoppe eller fly, og at de er totalt avhengige av mennesker for å overleve. I praksis betyr det at noen konstant må ha lus! Er det bare meg som ikke forstår hvordan dette er mulig..?

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

For det vil jo si at akkurat nå sitter det noen og klør. På julaften er det noen som klør. På 17. mai, på St.Hansaften, på 1.påskedag og på bursdagen til Kong Harald. Hver eneste dag siden atten-pil-og-bue har det sittet noen og klødd!

Den eneste årsaken jeg kan komme på som forklarer hvorfor hodelusene aldri utryddes, er at det er flaut å ha lus. Det er flaut å si fra til barnehagen eller skolen, og derfor prøver man kanskje heller å fjerne lusa i stillhet. Men innen man er kvitt dem, har lusa allerede klatret videre til neste hode.

Og det er jo bare dumt, for hvis vi det ikke hadde vært så flaut å si fra om at man har lus, så hadde vi kanskje vært kvitt dem for lengst. Lus handler ikke om manglende hygiene, så la oss begynne å prate mer om lus! Da husker kanskje vi som foreldre å sjekke barna jevnlig, fremfor å ta en rask titt de gangene det kommer et infoskriv fra barnehagen/skolen.

I tillegg til å prate om problemet, er det lurt å:

– Sjekke barna for lus hver uke. Gjerne hver fredag! Da rekker du å ta en lusekur i helgen 🙂
– Unngå å låne hodeplagg, skjerf, hårstrikk, kam av hverandre.
– Bruke hårstrikk.
– Sjekke resten av familien dersom det oppdages lus hos ett familiemedlem.
– Sette i gang behandling med én gang dersom lus oppdages.
– Gi barnehagen/skolen beskjed!

Hodelus forsvinner aldri uten behandling, derfor er det kjempeviktig med et effektivt lusemiddel. Selv om vi har sluppet unna lusa så langt, har vi en pakke liggende klar i skapet, for sikkerhetsskyld. Da er vi forberedt dersom lusealarmen plutselig skulle gå!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Nyda er en ny type hodelusbehandling som er giftfri. Den selges på alle apotek, er førstevalget til Folkehelseinstituttet, og er veldig effektiv fordi væsken som kommer i kontakt med lus og egg, trenger dypt inn i pustesystemene og hindrer videre opptak av oksygen. Dette fører til at eggene ikke klekkes, og at lusene ikke får puste og dør i løpet av 58 sekunder.

KONKURRANSE!

Jeg gir bort et par pakker til noen heldige lesere som også ønsker å bekjempe lus! Det eneste du trenger å gjøre, er:

– legg igjen en kommentar med hvilket årstall du hadde forventet at lusene ble utryddet 😉 (selv hadde jeg trodd 1989)
– husk å fylle inn epost-adresse, ellers får jeg ikke kontaktet deg hvis du vinner!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Avslutningsvis må jeg få minne om ordtaket til “Hodelus.no”:

“Det er ikke flaut å ha lus, men det er veldig flaut når andre oppdager at du ikke har sagt ifra!

PS! Konkurransen er avsluttet, og vinnerne er kontaktet! Gratulerer til Camilla og Camilla 🙂

 

/ Lykke til!

* Les mer om NYDA her *

Når to små “sovner” i baksetet

Regnet trommer mot frontruta idet jeg svinger bilen inn i oppkjørselen. Vanligvis pleier jeg å rygge på plass, men nå er det kveld. Klokka har passert leggetid og i baksetet sitter to trøtte småtroll. Fra anlegget dundrer Izabell med “Kontroll”; en rutinert småbarnsmor gjør selvsagt alt i sin makt for at ingen skal duppe av på vei hjem.

“Ingen har sovna baki der?”, roper jeg energisk idet jeg skrur av tenningen, men fra baksetet er det stille. Jeg kaster meg rundt, før jeg lettet oppdager at begge de to små sitter med øynene lukket – men med hvert sitt lure smil om munnen.

“Åneeeeei!”, sukker jeg høyt, “De har sovnet! Begge to! Hva gjør jeg nå, da?!”

Jeg ser det er såvidt de klarer å holde seg, og at de jobber med å kvele små grynt begge to. Jeg drar hetta over hodet for å beskytte meg mot regnet, før jeg tar sats og hopper ut av bilen. Jeg løfter lillesøster ut først, og hun henger som et slips i armene mine. Jaggu ikke dum, til å være så liten.. Jeg bærer henne inn i gangen, og legger henne forsiktig ned på gulvet. Teo er overlykkelig for å se oss, og hopper og spretter som en unghund.

“Nå håper jeg at Teo passer på den lille babyen min som har sovna, for nå må jeg ut og hente storebror!”, sier jeg.

Den lille bylten på gulvet kniper igjen øyene sine mens smilet går fra øre til øre, og jeg løper ut i regnet igjen. Jeg åpner bildøra, og oppdager at setet til storebror er tomt. Men jeg får øye på en lue, og ser at han prøver å gjemme seg nede ved beina.

“Ånei! Han har tatt av seg sikkerhetsbeltet i søvne og sklidd ut av setet sitt! Hvordan er det mulig?!”

Jeg strever med å få tak under armene hans, såpass lenge at han til slutt hjelper til litt selv. Jeg bærer den litt for store gutten som om han var en baby, mens jeg mumler at dette, dette må jeg fortelle ham når han våkner i morgen tidlig! Tenk at han hadde klart å ta av beltet i søvne..? Det er jo helt utrolig..

Jeg hører ham kvele et knis, og når jeg kommer inn i gangen, oppdager jeg at lillesøster har ålet seg fem meter inn på kjøkkenet.

“Oi, nå har lillesøsteren din begynt å krype i søvne! Jeg tror hun har blitt en snegle!!”

Den lille jenta fniser fornøyd, fortsatt med øynene lukket. Jeg ser nysgjerrigheten tar overhånd hos storebror, og at han glipper på det høyre øyet for å sjekke hvor lillesøsteren befinner seg.

Jeg bruker noe som virker som en evighet på å kle av begge to jakker og sko. Jeg kikker på klokka, og innser at jeg må finne på noe effektivt før overtrøttheten garantert kommer til å kikke inn hos dem begge. Mens jeg henger opp jakkene på knaggene, kremter jeg høyt før jeg sier:

“Sistemann opp trappa er en gammel fis!”

I løpet av et halvt sekund er fireåringen på beina, og kaster seg mot trappa. Da våkner jaggu lillesøster til liv også – og med lyden av fire bein som tramper i trappetrinn etter trappetrinn – legger en lettet mor luene på plass mens hun smiler fornøyd 🙂

 

 

/ Sov godt små “babyer” 🙂

* Følg Konatil på Facebook *

Oppvask og bursdagshilsen

I går kveld var det ikke bare de 35 bursdagslysene på kaka som hadde brent ut.. Både Peter og jeg var helt kaputt etter en lang ettermiddag med pølser, is og gaver – jeg sloknet i senga med fireåringen, og da Peter vekket meg klokka 21, spurte han om vi ikke bare skulle gå og legge oss. Haha, det var bursdagskvelden sin, det!

Litt stusselig, men vi angret ikke da minstefrøkna startet dagen litt over fem i dag morges.. Jeg hadde tenkt til å skrive noen ord til jubilanten i går kveld, men ble isteden liggende å tenke på det i senga. Og en eller annen gang i løpet av natten, fikk jeg et lyst øyeblikk der jeg innså at bestikkurven i oppvaskmaskinen vår symboliserer forholdet til Peter og meg på en prikk!

 

 

Ålreit, jeg innser at denne trenger en forklaring 🙂

I motsetning til Peter og meg, har bestikkurven vår vært halvveis ødelagt i flere år nå. Vi har til og med vært på Ikea for å få tak i en ny, men siden de ikke kunne hjelpe oss der, har vi rett og slett glemt hele greia. Og på samme måte som at gode forhold handler om å snakke med hverandre og leve i en slags symbiose – har Peter og jeg for lengst funnet ut hvordan vi lever med en ødelagt bestikkurv.

For at alt skal gå knirkefritt i oppvaskmaskinen vår, er det noen regler som må følges:

 

 

Lilla rom: Alt, bortsett fra teskjeer.
Rødt rom: Ikke bestikk, kun redskaper med tjukke håndtak.
Grønt rom: Alt, bare ikke det smale bestikket.
Gult rom: Alt går nedi!
Svart rom: Alt, bortsett fra det smale bestikket.

Det morsomme er at vi aldri har snakket om denne organiseringen, det har bare blitt sånn av seg selv. Litt sånn prøving og feiling hver for oss, også har vi tilsynelatende kommet fram til de samme konklusjonene.

Grunnen til at jeg tenkte på dette i natt, var at da jeg skulle rydde ut av maskinen etter bursdagsfesten i går, oppdaget jeg at det var helt kaos i rekkene. Kniver hadde kilt seg fast, skjeer hadde sneket seg gjennom store hull og alt var bare surr. Min kjære mamma hadde hjulpet til med å rydde inn etter kalaset, og hun kjenner jo ikke de uskrevne reglene i bestikkurven.

Jeg er selvfølgelig kjempeglad for ryddehjelp, og det fikk meg altså til å tenke på hvordan små ting og bagateller som en bestikkurv, er med på å få et forhold til å flyte. Hadde Peter til stadighet satt småskjeene i det lilla rommet, hadde jeg helt sikkert blitt ganske grinete etter hvert. Og hadde jeg gang på gang ryddet vekk kaffen og satt den på steder Peter ikke kunne finne den, ville det fort blitt grus i maskineriet 😉

Innser at dette ikke ble stort til bursdagshilsen, men snarere et lite tankekors om at det kan ligge mye kjærlighet i de små tingene i hverdagen også. Som å vite hvor teskjeene skal stå 🙂

 


“Åå, du er som en potetskreller i det røde rommet, du kjære..”

 

.. Og ja, innser at det er på høy tid å få bestilt en ny bestikkurv 😉

 

/ Har du og kjæresten noen snåle småting som flyter av seg selv, del gjerne i kommentarfeltet!

* Følg Konatil på Facebook *

Hipp hipp heisann!

Hurraaa! I dag fyller Peter trettifem, og det er altså så moro å feire en mann som elsker å ha bursdag! Hvert år blir jeg like forbauset over hvor stas han syns det er, og det føles nesten befriende at han ikke har noe som helst problem med å bli eldre 🙂

I morges ble han vekket med gaver på senga, og i ettermiddag venter både pølsefest og isbar! Men det viktigste i dag er selvfølgelig å synge bursdagssangen. Mange ganger 😉

 

 

/ Hurra for gubben! Og god fredag til alle oss som ikke har bursdag 😉

* Følg Konatil på Facebook *