Den nye jakka

En av de tingene jeg har funnet ut med årene, er at jeg blir ufattelig sliten av prøverom. Prøverom vil meg ikke vel. Derfor er det veldig sjeldent jeg kjøper meg nye klær, jeg tar heller et røsk en gang i ny og ne, når det virkelig er krise. Og da kjøper jeg gjerne en sju-åtte-ti-tolv plagg i slengen.

 

“I den gule posen er det et par nye sko ja, men i de andre er det matvarer fra Rema, jeg lover”

 

Problemet med dette systemet er at det føles så voldsomt når jeg kommer hjem med svære handleposer, og gubben ser det. Han har aldri direkte klaget, men jeg vet at han er veldig oppgitt over at jeg kjøper nytt uten at jeg samtidig kvitter meg med ting som er slitt. Hans slagord er nemlig: “Ett nytt plagg inn, ett gammelt plagg ut.”

Derfor har jeg det siste året benyttet meg av en teknikk jeg vet mange jenter bruker: jeg gjemmer unna de nye klærne jeg kjøper, og tar dem fram litt etter hvert, sånn at mannen ikke legger merke til det.

Dette har fungert utmerket i lang tid, men i dag skulle altså hele systemet rakne fullstendig. Og det bare på grunn av ei ussel jakke.

For på forsommeren måtte jeg ta meg en skikkelig handlerunde, og da kjøpte jeg blant annet en ny jakke. Jeg trengte ikke egentlig noen ny jakke, derfor gjorde jeg som jeg pleier: klipte av lappen og hang plagget rett i skapet. På den måten slapp jeg å forklare hvorfor jeg hadde kjøpt meg en ny jakke jeg ikke trengte, og hvorfor jeg ikke heller ønsket å kvitte meg med en av mine gamle.

I dag morges var det litt småkaldt da vi skulle ut å gå tur, en ypperlig anledning til å finne fram den bortgjemte skatten. Så jeg fisket jakka fram fra skapet der den hadde godgjort seg i et par måneder, og merket til og med at den hadde tilegnet seg litt skaplukt. Perfekt.

Jeg tok den på, og latet som ingenting.

 

“Bare ute og lufter hunden i denne eldgamle jakka, jeg..”

 

Men da vi hadde kommet halvveis borti veien, møtte jeg samboerens blikk. Han hadde et litt merkelig uttrykk i fjeset, så jeg fikk straks følelsen av at noe var på gang.

– “Så fin den jakka der er..”, sa han plutselig. Jeg holdt pusten noen sekunder, men det kom ikke noe mer.

– “Ja, syns du?“, pep jeg til svar.

– “Ja, du kledde den! Er den ny, eller?

– “Nehei, den er ikke ny, nei..”, stotret jeg.

– “Okei. Kan ikke huske å ha sett den før, bare.

– “Nei, det er ikke sikkert jeg har brukt den på en stund.. Jeg.. Nei, jeg husker ikke helt.

Hvorfor i alle dager hadde jeg ikke bare vært ærlig fra starten av? Jeg som ikke kan lyve engang, hvorfor hadde jeg ikke bare sagt: “Hei, se på den nye jakka mi! Den har jeg kjøpt! Og ja, jeg har kanskje kjøpt en ny jakke, men det betyr ikke at jeg har tenkt til å kvitte meg med en av mine gamle! Og sånn er det med den saken!”

Men nå følte jeg liksom at jeg allerede satt for dypt i det til å innrømme noe som helst.

– “Hmm”, fortsatte Peter, “også har du jo kanskje flere jakker du bruker også, litt om hverandre.

– “Ja, det har jeg jo. Det er jo ikke sånn at jeg har brukt denne hele tida, liksom“, mumlet jeg til svar.

Så ble det stille i noen minutter. Jeg håpet at han ville la temaet ligge, men så fortsatte han uventet:

– “Vet du sånn ca hvor mange ganger du har brukt akkurat denne jakka, da?

What? Hva slags spørsmål var det..? Si meg, hang prislappen fortsatt på, eller hva? Men jeg hadde jo dobbeltsjekket at jeg hadde tatt den av, det var jeg helt sikker på..

– “Eh“, stammet jeg, “hvor mange ganger jeg har brukt den..? Nei.. Fire, fem kanskje?

– “Okei.“, svarte Peter og trakk på skuldrene.

Stillheten var til å ta og føle på. Hvorfor, åh hvorfor hadde jeg satt meg selv i denne situasjonen! Snakk om lavmål å juge om en sånn liten filleting.

Det gikk et par minutter før Peter brøt tausheten igjen:

– “Eh, men den jakka der.. du har kjøpt den selv, ikke sant?

Om jeg hadde kjøpt den selv? Nå begynte jeg å bli skikkelig svett, og litt småirritert:

– “Ja, den kjøpte jeg selv ja. Skal du ha navnet på butikken også, eller?! Og dato? Og kanskje pris?”

– “Neida, det går fint det.. Men..

– “Hva er det nå?”, avbrøt jeg.

– “Jo, jeg bare lurte på om du husket å betale for den før du forlot butikken..

Jeg stoppet opp, rimelig oppgitt over hele denne utspørringen. Jeg snudde meg og stirret trassig på ham, før jeg oppdaget at han humret mens han nikket ned mot armen min. Så jeg kikket i samme retning.

Og det var da jeg oppdaget det.

 

 

Dama i butikken hadde glemt å ta av alarmen! Jeg kjente jeg rødmet fra hårtuppene og ned i tærna.. 

– “Hehe“, lo Peter, “Mulig den detaljen der er siste mote fra Paris, altså.. Men jeg tror vel heller du bare kan innrømme at du har kjøpt deg ny jakke”.

Greit, jeg gir meg. Det blir ikke mer juging.

 

/  Ærlighet varer fortsatt lengst 🙂

* Følg Alarmkona på Facebook *

Bare idioter gifter seg før man får barn

Den eldre damen snurpet plutselig igjen munnen og så på meg med avsky i blikket. Et par minutter før hadde alt virket normalt.

Jeg var ute og gikk tur med barnevogna, da den gamle stoppet opp og lurte på om hun kunne hilse på. Vi hadde en hyggelig samtale om småbarnstid, og hun fortalte stolt at hun hadde blitt oldemor i vinter. Men så tok alt en uventet vending da hun penset inn på ekteskap:

– “Er du ikke gift? Men dere har barn sammen..?

 

“Hva er det De sier, unge dame?”

 

Jeg registrerte først ikke misnøyen, så jeg svarte i en humrende tone: “Ja, sånn ble det nå en gang! Vi har jo tenkt til å gifte oss, men det har ikke stått på prioriteringslista vår. Først lurer vi på om vi skal male stua, haha!

Reaksjonen var så totalt uventet, at jeg mistet munn og mæle.

– “Hva er det du sier..?”, frådet den hissige oldemoren,Man gifter seg først! Noe annet er.. Ren idioti!

Jeg ble så paff at det var først etterpå det gikk opp for meg hva som hadde skjedd. Riktignok er det vel en gammeldags tankegang om at den “riktige rekkefølgen” er å få barn først etter at man har giftet seg, men jeg burde jo bare svart den gamle damen med samme mynt: “Nei! Du tar faktisk feil! Det er bare idioter som gifter seg før man får barn!

Jeg innrømmer at det hadde vært et ganske teit svar, men så gikk det plutselig opp for meg: Er det ikke egentlig et snev av sannhet i det..? Blir ikke det å gifte seg før man får barn, som å kjøpe en bil uten virkelig å ha prøvekjørt den?

For å gifte seg når man fortsatt er forelska og bare to i hele verden, det er jo lett som en plett! Den virkelige bragden er jo når man fortsatt ønsker å gifte seg etter at man har fått barn. Da vet man at man kommer til bli gamle sammen, da. Når man fortsatt er villig til å dele resten av livet sammen, etter å ha sett “alt” på fødestua, overlevd kveld etter kveld med gråtebarn og sett hverandre rakne på grunn av underskudd på søvn.

Hvem som helst kan jo ha lyst til å gifte seg når man bare har seg selv å tenke på. Noe helt annet er det når man er på åttende dagen i den samme joggebuksa og baderomsgulvet er fullt av bleier. Å bli et ektepar da, er jo ilddåpen!

 

Sitat fra boken “Pappahjerte” – bildet er fra @jahvaa sin Instagram

 

Ville det ikke vært mer fornuftig å snu rekkefølgen? Kanskje det til og med kan få ned den smådystre skilsmissestatistikken? Hva med å sette noen krav – at før man får lov til å fri må man ha:

  • – Minst ett barn sammen
  • – Antydning til blå ringer under øynene grunnet for lite søvn
  • – Ett stykk slapp bekkenbunnsmuskulatur
  • – Over gjennomsnittet god oversikt over bleiepriser
  • – Et vagt minne om at kjærstekveld var ganske så trivelig

For hvis man først har kommet seg gjennom 1000 bleieskift sammen, kan man stå side om side gjennom alt.

 

/ Ja til kjærligheten – i hvilken rekkefølge man vil 🙂

* Følg Kona til på Facebook *

Småløgner og bryllupsplaner

Her en kveld tikket det inn en småbrysk melding fra min bestevenninne. Hun gratulerte meg med ny blogg, men hadde hun blitt snytt for et bryllup..? “Kona til” kan liksom ikke misforstås, og hun kunne ikke huske noen hvit kjole eller en dag full av kleine taler.

Etter hvert har flere begynt å lure. Hvor ble det av deres invitasjon? Når var det? Hva gjorde vi? Hvor er bildene?

Sannheten er at.. vel.. vi har ikke rukket å gifte oss enda.

 

 

“Æææ, smil da kjekken! Nå blir det selfie her, ass!”

 

For å ta det litt tilbake i tid, så hadde ikke Peter og jeg nubbesjans til å rekke noe bryllup før vi fikk barn. Det gikk litt fortere unna enn planlagt, jeg hadde faktisk akkurat pakket ut siste flyttelass i Peters leilighet, før graviditetstesten spilte av en liten trudelutt.

Så begynte tida å gå. Fødsel. Familieliv. Salg av leilighet. Kjøp av hus. Flytting. Ny jobb. Ny trudelutt fra ny graviditetstest. Ville vi ha med en gigantisk gravidmage på brudebildet? Tja, egentlig ikke noe problem, det. Men så var det formen til mor, da.. Hadde jo vært koselig å ikke være uggen, oppblåst og full av promp på den store dagen?

Derfor bestemte vi oss for å vente.

Men alt snakket om giftemål de siste årene, har jo gjort at jeg føler meg som kona hans. Peter og jeg kunne jo like gjerne vært gift.

Vi er ikke nyforelska lenger, vi krangler så oppvaskbusta fyker. Men vi blir fort venner igjen. Vi trives i hver vår ende av sofaen, opptatt med hver våre ting. Men innimellom er det deilig med en armkrok. Vi har våre stunder hvor vi diskuterer om drømmen er ei hytte på fjellet, eller ei campingvogn på Öland. Om det heter “en strikk” eller “et strikk” – og om stekt makrell faktisk smaker godt. Noe vil vi nok aldri bli enige om.

Men Peter kan se meg i min mest slitne joggebukse, og enda gi meg komplimenter. Han har sett meg gråte fordi vi var tomme for havregryn og han har hørt mine helt-på-bærtur-svar når svigerfar spør meg om Larviks historie. Og han liker meg for det.

Og jeg syns ikke det er så nøye når Peter drar på butikken med tøfler på bena. Eller når han innrømmer at han ikke kan noenting om bil. Eller hus. Eller båt. Og jeg kan ta ham på fersken når han sitter foran tv-skjermen, og snufser høylydt mens han ser på at Ellen DeGeneres overrasker en fattig trebarnsmor med ny bil. Jeg elsker ham for det.

Så en dag blir det ekteskap.

Men inntil da.. Så trenger man altså ikke være gift for å føle seg som kona til 🙂

 

 

/ Ei litta skrøne får værra lov

* Følg jugekona på Facebook *

Jordbærmus og konspirasjonsteorier

Jeg elsker å legge ut små historier på Snapchat. Det beste jeg vet er når helt ubetydelige ting plutselig utvikler seg til å bli en liten Story.

Og min yndlingshistorie så langt, lagde seg plutselig selv en dag jeg tok en liten strekk på senga med min lille datter:

 

 

Tankene mine vandret til at min lille baby begynner å bli stor, og at hvilken som helst dag nå, kan det hende at ammingen er over.. Så da ble jeg litt snufsete, før jeg fant ut:

 

Med en gang jeg hadde postet bildet, begynte jeg å tenke på andre som muligens også har tenkt den tanken: Marianne Aulie. Det er jo ikke lenge siden hun fortalte at hun ville fortsette å amme sin tre år gamle datter så lenge som mulig.

Men denne datteren.. Fikk ikke hun et veldig langt navn? Et raskt søk på google ga meg svar:

 

 

Og det var da jeg så det.. Kan det være Marianne selv, og ikke mannen Aune, som har stått bak det navnevalget?

 

A-M-M-ING… Amming!!

 

Så da regner jeg med at det kanskje er barnefar Aune Sand som kommer til å få gleden av å bestemme navnet dersom det skulle dukke opp en søster eller bror. Og hvem vet, kanskje blir det noe sånt som dette:

 

Snap-historien sluttet her, men jeg ble liggende å fundere litt over om det kanskje var en smule stusselig at vi valgte å gi barna våre bare ett navn hver. Men så kikket jeg over forslaget mitt til Aune en gang til.. Og innså rimelig kjapt at vi får prise oss lykkelige over at vi fikk en “Nora” og ikke en “Bærit Ruttentutt”.

 

/ Jeg løser ikke akkurat verdensproblemer på Snap heller, kan du si..

* Følg Snappe-kona på Facebook *

Det ultimate sjekketrikset..?

I går oppdaget jeg at Peter hadde postet et innlegg som het “Snarveien til en kvinnes hjerte”. Jeg må jo si jeg ble innmari nysgjerrig. Hadde han sittet og pønsket ut nye sjekketriks eller skulle han avsløre hvordan han fikk meg på kroken for fem år siden?

Det viste seg at han hadde funnet “det ultimate sjekketrikset” søndag morgen, da han uoppfordret renset sluket i dusjen.

“Ingenting jeg har gjort så langt i livet har på så kort tid og med så liten innsats gitt så vanvittig høy uttelling”, skrev han videre.

Jeg ble riktignok veldig glad, men…

Jeg vet ikke om jeg skal si det til ham eller ikke, men jeg håper vel for hans skyld at han aldri blir singel.. For jeg tror kanskje han kommer til å gå på en skikkelig smell hvis han reiser ut på byen, selvsikker og fornøyd, og går rett opp til en dame i baren med et kjekt smil i munnviken og langer ut:

– “Halla baby.. Skal jeg rense sluket ditt?”

 

/ Pappahjerte – ikke akkurat Sjekkehjerte.. 😉

 * Følg Kona Til på Facebook * 

Divorce is in the air

En av tingene som var oppe til diskusjon i planleggingsfasen av denne bloggen, var hvorvidt jeg skulle ha åpent eller stengt kommentarfelt. Flere av Norges største bloggere har valgt å stenge sine på grunn av alle “Nettrollene”, derfor streifet jeg innom tanken selv også. Jeg er riktignok en liten blogger, men jeg lærer mer enn gjerne av de store. Men mannen min var kjapt på ballen:

Nei nei, det er viktig med åpent kommentarfelt! Det skal jo være en dialog og det er kjekt med tilbakemeldinger, ris og ros, og ikke minst konstruktiv kritikk.

Dette hadde han så klart helt rett i. Men lite visste jeg at det bare skulle nøyaktig fire dager med blogging til, før det skulle ta helt av med “konstruktiv kritikk”..

 

 

Torsdag kveld postet jeg et innlegg om hinting (les hele innlegget: “Ta et hint da, mann!”). Kort fortalt handlet det om at min samboer Peter ikke forstår hint, at dette er noe jeg fint kan leve med, men at jeg mente han hadde tatt hinting til et nytt nivå da han ikke forstod handlelappen jeg hadde sendt med ham på butikken.

I mine øyne var ikke handlelappen et hint. Jeg hadde riktignok skrevet ketchup med et spørsmålstegn bak, et spørsmålstegn som betydde “ikke kjøp ketchup dersom du kjøpte det da du var på butikken for 48 timer siden”.

Enden på historien var at Peter kjøpte ketchup begge gangene. Han husket at han hadde kjøpt det på mandag, men siden det også stod på onsdagens handleliste, kjøpte han altså en flaske til likevel. Bare for å være sikker.

Jeg syns dette var et fantastisk morsomt tema å skrive om. Det var veldig mange lesere som kjente seg igjen, kanskje først og fremst kvinner, men kommentarfeltet fikk også en real boost fra menn som ønsket å gi meg noen mer eller mindre velmenende råd.

Og noen av dem ønsker jeg å se litt nærmere på nå..

 

Kjetil skriver:

Haha, tror mannen din rett og slett bare er dum.

– Hei Kjetil, jeg måtte konfrontere mannen med dette, for jeg visste helt ærlig talt ikke hva jeg skulle svare deg. Men vi konkluderte begge to med at du sannsynligvis har ganske rett. Så da er jo det greit.

 

Mann skriver:

Herregud..
At du blogger om dette sier greit mye om deg..

– Kjære Mann, dette har du helt rett i. Det sier faktisk alt om meg. Lurer litt på hva du tenker når jeg forteller at jeg har skrevet et eget innlegg om hemoroider, men det kan vi kanskje komme tilbake til en annen gang.

 

Max skriver:

Du viser med denne posten en helt utrolig mangel på respekt for din mann! Han gikk inn i forholdet og sa allerede for 5 år siden at han ikke tok hint. Hvorfor prøver du da enda? Hvorfor er det så forbanna vanskelig for deg å si ting rett ut? (…) Ikke nok med det, men du er frekk nok til å dele det med hele internett!?”

– Heisann Max! Beklager at jeg måtte kutte i din lange kommentar, jeg hoppet over den delen hvor du sammenlignet osten med å “utføre felatio”. Jeg er ikke prippen eller noe altså, men det der var et freskt eksempel! Jeg måtte google “felatio” for å se om jeg kunne skrive det på en annen måte, og det kunne jeg ikke.
Du mener jeg er frekk nok til å dele hinte-innlegget med hele internett, og med tanke på at jeg opprettet denne bloggen ene og alene for å dele historier som dette, så har jeg muligens et ørlite problem.. Mener du forresten at hele internett har vært innom bloggen min? Wow, også jeg som bare har holdt på i en ukes tid!

 

Bakkelars skriver:

Mulig god humoristisk lesnad dette blogginnlegget ditt. Eg kjenner deg ikkje, men om ein skal ta det for det der står, og ein skal basere eit forhold på subtil hinting og vage hentydingar må eg berre sei at eg gjev dykk ikkje mange åra i lag! (…) Og heilt til slutt…
Om to flasker ketsjup er eit stort problem i tilværelsen burde ein kanskje vende nasa ut av kjøleskapet, få med seg dei mindre viktige tinga i verda, og engasjere seg litt?

– Hallo Bakkelars, fantastisk dialekt først og fremst! Jeg måtte kutte litt på kommentaren din. Men selvfølgelig veldig trist å høre at du ikke gir mannen min og meg mange åra i lag. Vi har jo så klart et ønske om at forholdet skal vare livet ut, men hvis du mener at eksempelet med osten og ikke minst hendelsen med ketchupflaska er nok til å tvile på framtidsutsiktene, så skal jeg helt klart ta dette til etterretning. Når det gjelder å vende “nasa ut av kjøleskapet” derimot, så blir det nok litt verre. Jeg ammer fortsatt datteren min, noe som medfører at jeg er noe så inni granskauen sulten. Så det er dessverre helt uaktuelt.

 

Bolla skriver:

Jeeeze. Du virker og være en skikkelig kranglefant frue. Om du ikke gidder å sette inn osten selv, så spør mannen din om han kan gjøre det da. Ved å påpeke at den står fremme, er det vel normalt en selvfølge at du har tenkt å sette den inn selv? Og, “hadde ikke tid til å sjekke om vi hadde ketchup”?!? Er det ikke i kjøleskapet dere pleier å ha den? Hvor lang tid trenger du på å åpne kjøleskapsdøra og sjekke? (Tydeligvis lang tid, med tanke på at det var helt krise å sette inn osten selv…).

– Hei Bolla. Herregud så trist at jeg allerede har etablert bloggnavn! “Kranglefantfrue” er det jo så mye mer schwung over enn “Kona til”! Det stemmer at vi pleier å ha ketchupen i kjøleskapet, akkurat nå står begge to i hylle nr to nedenfra. Det var der det var ledig plass. Litt usikker på hvor lang tid jeg trenger på å åpne et kjøleskap, men jeg skal love deg at det tar ekstra lang tid med en telefonsamtale og ei handleliste i den ene hånda, og en baby på den andre armen – sånn det var den dagen hinte-hendelsen fant sted. Men du.. Den osten var bare et eksempel, altså.

 

Jan skriver:

Divorce is in the air?

– Hei Jan! Dette er noe vi vil vurdere i nærmeste fremtid, ja. I utgangspunktet trodde jeg vi hadde det ganske greit, men det er jo dette som er det fine med kommentarfelt – nye tanker og ny inspirasjon kan dukke opp når man minst venter det. Tror hvertfall jeg skal vurdere å ikke mase om ny veranda fram til skilsmisse-spørsmålet er avklart.

 

Det var ikke bare i kommentarfeltet til blogginnlegget det rant inn med kommentarer, folk hadde det ganske artig under innlegget på facebook også. Må si jeg hadde sansen for denne løsningsorienterte karen:

 

 

Også denne frøkna, da:

 

 

.. Og sist, men ikke minst, svaret til Peter:

 

 

Og siden Peter ikke har hørt noe enda, så holder vi vel i hvert fall sammen til over jul 🙂

 

/ Ny uke, nye kommentarer!

* Følg Kona Til på Facebook *

Krampelatter og flauepute

Du vet de historiene som nekter å falme, selv om det har gått flere år? Vi har en sånn gjenganger i vår familie. Som en av oss kommer på fra tid til annen, så blir den gjenfortalt – før vi ler så vi rister. Og det så klart til tross for at alle husker historien like godt.

 

-“.. og til slutt gikk nordmannen inn, og da løp grisen ut!”

 

Vi skal mange år tilbake i tid, til før søsteren min og jeg hadde flyttet hjemmefra. Det var en helt vanlig aprilkveld hjemme hos mine foreldre, mamma stod midt på stuegulvet og hang opp en klesvask, mens pappa og jeg satt fordypet i hver vår avis. TV’n stod på i bakgrunnen og lillesøsteren min satt henslengt i en stol med et blad i fanget.

Tidligere på kvelden hadde mamma vært ute og gått tur sammen med sin gode nabo-venninne som nettopp hadde vært gjennom en rimelig tøff skilsmisse.

– “Hvordan stod det til med naboen?”, spør pappa fra nedi avisa.

– “Nei du vet”, sukker mamma, “hun har vel hatt det bedre.

– “Huff”, sier pappa, “hadde det skjedd noe spesielt nå, eller?

– “Neida, det var ikke noe nytt. Men hun sover dårlig om natta. Og sånt forplanter seg ofte, vet du.

Det blir stille en stund. Aviser leses videre mens våte klær finner sin plass på tørkestativet.

Tja”, mumler fattern etter en stund, “hun savner kanskje å ha følge?

Mamma mumler et svar jeg ikke klarer å tyde, så jeg ser bort på pappa som ser tilbake på meg – og siden han også ligner et spørsmålstegn, konkluderer jeg kjapt med at han heller ikke fikk med seg hva som ble sagt.

Vi tenker ikke mer over det og leser videre, men hører i bakgrunnen hvordan muttern intensiverer opphengingen av klær. Det ristes iherdig i bukser og gensere, det strekkes og ristes enda litt til. Det høres ut som om mamma er opprørt, og da jeg ser opp på henne, oppdager jeg at hun er sprutrød i fjeset. Munnen er snurpet igjen, noe som er svært uvanlig til henne å være.

Jeg dulter borti fattern, og peker i retning mamma.

– “Eh, pappa..“, mumler jeg,Jeg tror kanskje du sa noe feil..?

Han sperrer opp øynene da han oppdager hvor stressa kona hans er, før han spør forsiktig:

– “Altså.. Sa jeg noe galt i sta, eller?

Muttern slenger fra seg en våt sokk.

– “Herregud ja! Du kan da ikke spørre om sånt? Jentene sitter her og.. Ja.. Nei! Det går vel an å bruke huet littegranne!

 


Og pappa bare..

 

Nå har også lillesøster klappet igjen boka si, og følger interessert med på samtalen. Ingen av oss forstår mammas voldsomme reaksjon, dette er veldig ulikt henne. Men at hun er opprørt – det er det ingen tvil om.

– “Men i alle dager”, utbryter pappa, “var dét så ille, da? Jeg spurte bare om hun savnet å ha følge?

Tre par øyne er nå rettet mot muttern, som står der bak det overfylte tørkestativet. Hun kikker forvirret opp i taket et par sekunder, før det kommer spakt:

– “Følge..?

Pappa nikker forsiktig, mens vi andre holder pusten. Så spruter mamma ut i latter. Og da mener jeg krampelatter.. Hun ler så hun nesten må ned i knestående, og vi andre forstår fortsatt ingen verdens ting.

Etter noe som virker som en evighet med hiksting, får hun endelig pusten tilbake. Midt i alt kaoset må hun ha glemt at de to døtrene hennes fortsatt befinner seg i stua, for hun kikker på mannen sin mens hun tørker tårer og fniser:

– “Ja altså.. Jeg syns du sa.. Jeg trodde.. Jeg trodde du spurte om hun savnet å få kølle

 

 

/ Følge eller kølle – god fredag! 🙂

* Følg KonaTil på Facebook *

Ta et hint da, mann!

Etter fem år som kjærester er det fortsatt ett område Peter og jeg ikke får det til å funke. Og i går gikk vi på nok en smell..

 

 

Det har seg nemlig slik, at noe av det første Peter fortalte meg da vi ble sammen, var følgende setning: “Hvis du hinter og jeg ikke forstår det, så er det ditt problem.”

Jeg må innrømme at jeg i starten bare fniste det bort og ikke trodde det var så alvorlig som han skulle ha det til. Men det skulle altså vise seg at “hinting” uten tvil er det vi har kranglet mest om siden vi møtte hverandre for første gang.

Jeg kan si “Oi, osten ligger ute på kjøkkenbenken” hvorpå han kan svare “ja, det gjør den visst“. I mine øyne ligger det da et åpent spørsmål i lufta, som lyder noe sånt som dette: “Hvem av oss kan lettest slippe det vi har i hendene og få den osten inn i kjøleskapet? Kanskje er det meg? Kanskje er det deg..? Eller skal vi la den ligge og svette litt, siden vi har andre viktigere ting på programmet?

Her er det så klart ingen fasit på hvem som skal gjøre hva, jeg mener bare at det er fint å komme til en enighet med en gang.

Peter er ikke helt der. I hans hjerne eksisterer det ingen link fra “osten ligger ute” til “jeg legger den i kjøleskapet”. Tar han ikke hintet, så fortsetter han bare videre i livet. Og brått er hele osten glemt.

 

“Ost? Hvilken ost.”

 

Dette er selvfølgelig en ting jeg fint kan leve med, det er bare så frustrerende at det på fem år ikke har bedret seg det spor.. Misforstå meg rett, jeg prøver å ikke hinte, men noen ting mener jeg bare er så fryktelig innlysende. Og noen ganger føler jeg faktisk at det bare blir verre.

For det som skjedde i går, tok liksom hinting til et nytt nivå..

På mandag denne uka hadde Peter vært på butikken og handlet matvarer. Når Peter er på butikken, handler Peter kun de tingene som står på lista. Og det er jo egentlig helt strålende, for jeg er rimelig sikker på at vi sparer en del kroner på nettopp det. Når jeg handler, så tar jeg ofte reol for reol, for å sjekke med hodet mitt om det kan være ting vi har glemt å skrive på handlelista. Det blir nok litt dyrere med denne teknikken, for jeg oppdager jo ting vi “helt sikkert har bruk for” – men så er det også sjeldent vi går tom for dopapir eller såpe.

Det har seg sånn at vi i lang tid har manglet ketchup i kjøleskapet. Et produkt vi bruker sjeldent, men som vi likevel må ha stående. Dette hadde Peter husket å skrive på handlelista før mandagens innkjøp. Men siden jeg ikke var hjemme da matvarene ble pakket ut, visste ikke jeg at ketchup ble kjøpt inn på mandag. Så da jeg skulle skrive handleliste før onsdagens mini-handel, skrev jeg følgende:

 

 

Et spørsmålstegn bak et produkt på lista, betyr i mitt hode: “dersom vi fortsatt ikke har kjøpt ketchup, så kjøper vi ketchup”. Det var nøyaktig 48 timer siden forrige handel, så jeg tenkte at det da er rimelig sannsynlig at man husker hva man kjøpte sist.

Åpenbart ikke.

 

“Come on ketchup – her kommer vi til å bli gamle sammen”

 

Jeg måtte så klart høre hva som hadde skjedd:

– “Peter, hvorfor kjøpte du ketchup? Vi har jo en fra før?

– “Hæ? Det sto jo på lista.

– “Eh ja, men det stod et spørsmålstegn bak. Så du ikke det, da?

– “Jo.”

– “Ja, hvorfor kjøpte du ketchup da? Du må jo ha kjøpt en på mandag også?

– “Det sto på lista, sier jeg jo.

Jeg begynner å se en antydning til irritasjon..

– “Haha, tuller du nå, eller?!“, fortsetter jeg.

– “Hva da tuller? Det sto på lista! Skal jeg vise deg, eller?

– “Nei, jeg vet hvordan lista ser ut, det var jo jeg som skrev den!

– “Ja, men herregud! Hva maser du etter da? Du skrev ketchup – jeg kjøpte ketchup!

– “Jo, men det spørsmålstegnet betydde jo at det var et spørsmål om vi fortsatt manglet ketchup eller ikke.. Og det var du som handlet på mandag, så jeg visste jo ikke om du hadde kjøpt en flaske da.

– “Men du sjekket ikke kjøleskapet før du skrev ned ketchup på lista?

– “Nei, det rakk jeg ikke, det var derfor jeg skrev et spørsmålstegn!

“Javel.. men det sto jo ketchup på lista, så da kjøpte jeg ketchup”

– “Men seriøst.. Det gikk ikke opp et lys for deg da du puttet den i handlekurven da? Akkurat dette kjøpte jeg for to dager siden..?

– “Jammen det sto ketchup.

Og sånn omtrent her ga jeg opp. Han forstår virkelig ikke hint. En del av meg har lyst til å føre opp “15 kilo pinnekjøtt?” på neste handleliste og se hva han kommer hjem med.. 

Men det tør jeg rett og slett ikke. For en ting har jeg lært etter gårsdagen: Handleliste er handleliste.

Ferdig snakka.

 

/ 15 kilo. 15 kilo? 15 kilo.

* Følg KonaTil på Facebook *

Hemmelig kodespråk

Det er én ting som bekymrer meg i blant, og det er at jeg til tider kan føle meg litt under gjennomsnittet intelligent. De fleste mennesker kan litt om alt, jeg kan fint lite om veldig mye. Og her om dagen fikk jeg det endelige beviset på at jeg sannsynligvis er litt dum.

 

 

For gubben og jeg snakker ofte om hvor lenge vi vil klare å henge med som leksehjelp den dagen våre to barn begynner på skolen. I hvilke fag må de spørre muttern om hjelp, og hvor kan fattern stille med kunnskap?

Matematikk, naturfag, religion og historie – jeg kan jo ikke fortelle barna mine at det mamma husker best fra årene med skolegang, er fornavn, etternavn, adresser, hustelefonnummer (!) og fødselsdatoer til en hel skokk med gutter. Jeg vet.. Det er trist, men sant.

Samtidig vet jeg at det fattern sannsynligvis husker best fra skolen er hvordan det så ut inne på rektors kontor. Og det er ikke til stor hjelp det heller..

Men her forleden ble det plutselig helt innlysende i hvilket skolefag mor i huset kommer til å falle av lasset først. Jeg hadde nemlig helt glemt hvor forferdelig dårlig jeg er i engelsk.

 

What said you?

 

For tiden har vi en 3-åring i hus som får med seg alt som blir sagt. Og da mener jeg alt. Han kan sitte opptatt med hva som helst annet, mens vi voksne prater om alt og ingenting. Plutselig kan han snu seg og si: “Mamma, snakker du om mormor nå? Snakker du om min mormor eller din mormor?” Og Peter og jeg kikker på hverandre med skremte blikk, før vi avslutter samtalen.

På grunn av mitt noe anstrengte forhold til nettopp engelsk, har jeg fram til nå unngått å bruke det som kodespråk når vi voksne trenger å kommunisere uten at treåringen forstår hva vi sier. Og siden Peter og jeg møtte hverandre for fem år siden, har det vært ytterst få anledninger hvor gubben har hørt meg snakke noe annet enn norsk.

Vi har vært i utlandet noen ganger, men der har det blitt mest syden-engelsk av typen “Yes, please”, “One water, please” og “Thank you”. På grunn av dette er engelsken min, som i utgangspunktet var ganske rusten, blitt.. vel.. verre.

 

“One water for the lady”

 

Her om dagen satt vi rundt middagsbordet, da jeg kom på at vi hadde fire pinner med hjemmelaget banan-is i fryseren. Jeg lurte på om vi skulle ta dem til dessert, eller om vi skulle spare dem til helgen. Jeg gjør mange blemmer som mor, men å snakke om is midt i middagen, der går faktisk grensa.

Så da bestemte jeg meg for å hoppe i det, jeg skulle prøve å formidle en melding til Peter på kodespråket jeg til nå hadde unngått: 

– “Ehm, PEE-taa..” (Jeg aner ikke hvorfor jeg gikk for den engelske uttalen av “Peter”..)

..men snakk om å få alles oppmerksomhet på sekundet. Seks øyne var nå rettet mot meg, og jeg latet som jeg ikke så det før jeg fortsatte: 

– “Eeeehmmm.. You know about the four cold things.. Eeeehm.. I make the other day.. Maybe tuesday.. I don´t know..”

Omtrent her gikk det opp for meg at jeg både rødmet, stammet og var blitt svært så nervøs.

– “Yeees”, mumlet jeg videre, “I was thinking about them now. I don´t know why. So not ask. But I wonder if ice, you know, if like.. ice and ehm.. yes..” 

Det forskremte blikket Peter sendte meg nå, sa mer enn tusen ord. Det hadde gått opp for ham at jeg ikke tullet. Jeg måtte prøve å redde meg inn: 

– “Uhm, the frozen project.. In the cold box out in the.. in the.. “bod”…. maybe the safest is to not talk about it”, turet jeg videre, “in case, like, you know, our little son can understand the word I-C-E-S.. nei, sorry no, altså, I-C-E-C-R-I, nei søren. Vent, just wait.. I-C-E..”

– “Christina..?”

Jeg kikket opp på Peter. Jeg har aldri sett ham se sånn på meg før, det må ha vært en salig blanding av medlidenhet, oppgitthet og.. frykt?

– “Ehm”, fortsatte han, “Bra jobbet altså.. Jeg tror ikke guttungen forstod hva du mente. Men ehm.. Det hjelper jo lite, for det gjorde ikke jeg heller..” 

Så det ble ikke noe mer snakk om dessert den dagen. Og banan-isen? Jo, den ligger der fortsatt.. Lagt på is, akkurat som engelsken.

 

 

/ Thanks for me

* Follow “The wife of” on Facebook *

Faen dere..

Oh yes. I dag kom endelig dagen jeg har ventet på! Jeg visste den ville komme, og jeg visste det ville svi.

Det har seg nemlig sånn at min kjære samboer, og far til mine to barn, sliter med selvkontrollen når det kommer til en ting: banning. Han fører et relativt pent språk i det daglige, men det skal ikke mye motgang til før de mindre pene glosene hagler. Ei irriterende flue, for eksempel. Eller et manglende blinklys fra bilen foran i trafikken. Ja, selv en liten agurkskive som deiser i bakken er vel egentlig nok.

Og det spiller ingen rolle hvem som er i nærheten, for som han sier: “Det bare må ut.

 

Her er det like før..

 

Da mannen min og jeg møtte hverandre for fem år siden, bannet jeg visstnok en del i det daglige. Jeg la ikke merke til det selv, men han påpekte ganske rett på sak at han syns det ble litt mye til tider. Så da sluttet jeg nesten helt å banne. På dagen. Så nyforelska var jeg.

Derfor føler jeg nå at jeg har retten på min side, når jeg kjefter på at han tyr til banning selv ved den minste motgang. “Hysj på deg!“, snerrer jeg. “Hvis du absolutt må banne, så gjør det når barna ikke hører deg!” Men det går rett og slett ikke inn. Han påstår at han helt fint klarer å beherske seg når barna er i samme rom, men det er jo selvsagt ikke sant.

Og i dag kom endelig beviset.

I det siste har 3-åringen lekt mye med noen små puslebrikker, og hver kveld har disse ligget pent sortert etter farge midt på stuebordet. I blant har vi latt dem ligge, men i går kveld ryddet vi dem bort. Og det gikk jo selvsagt ikke upåaktet hen, da 3-åringen stod opp i morges..

 

 

Mannen og jeg satt i sofaen og spiste frokost da han entret stua.

Åhhh…“, sukket den lille gutten da han oppdaget at bordet var ryddet. Han så seg rundt etter esken med puslebrikker, og fant dem raskt i hylla under tv’en. Han fisket den fram, og åpnet lokket. I det han helte brikkene ut på bordet, kikket han bort på oss med et oppgitt blikk, ristet litt på hodet og sa:

Faen dere..“, før han satte i gang med pusling og sortering som om ingenting hadde skjedd.

Både mannen og jeg holdt pusten. Det er noe så åpenbart feil med banneord som kommer fra et barns munn. Men denne settingen og den fullstendig oppgitte guttungen.. Det er sjeldent jeg har problemer med å ikke sprute ut i latter, men nå slet jeg skikkelig.

Hva sa du..?“, presset jeg fram mens jeg svelget hardt. Gutten kikket på meg før han gjentok:

Faen, dere.

Hei! Det der er ikke pent å si! Sånn snakker vi faktisk ikke..“, begynte jeg på vaklende vis. Mannen satt som forstenet i sofaen og laget ikke en lyd.

Eh, men forresten..”, fortsatte jeg, “Hvor har du lært det ordet?

Stillhet.

Både faren og jeg holdt pusten. Det føltes som om sannhetens time var kommet. Det var nå vi skulle få den ordentlige dommen: var det far som hadde forsnakket seg med barna til stede, eller var det mor som hadde gjenopptatt uvanen og slengt rundt seg med gamle styggheter? Kunne det være fra nabobarna – eller noen i barnehagen?

Hvem har du lært å snakke sånn av?“, gjentok jeg.

Han der“, svarte guttungen og pekte på faren sin.

På sånne dager er det bare så herlig å kunne synke tilbake i sofaen, smile tilfreds og sende et lurt blikk bort til sin kjære, et blikk som veldig tydelig sier: “Dette.. Ja nei, dette får du ordne opp i sjæl..

 

/ 1-0 til meg 😉

* Følg KonaTil på Facebook *