Nå skal jeg fortelle noe jeg ikke har fortalt noen før. Det handler om alkohol og min barndom.
Du har kanskje fått med deg “Av og Til” sin kampanjevideo “Hvor mange glass tåler barnet ditt?” som sprer seg på nettet for tida? Det er selvsagt ikke tilfeldig at den ruller og går nå, for det nærmer seg jul og det er dessverre veldig mange barn som gruer seg.
Denne videoen, med den lille jenta som teller hvor mange alkoholenheter faren drikker på julaften, fikk meg til å tenke tilbake på min egen barndom – og jeg innså at jeg har et par ting jeg gjerne vil si.
For i julen skal vi kose oss! Julemiddagene kommer som perler på en snor, og det er nærmest en selvfølge med alkohol i glasset. Men julen, som i mine øyne er barnas høytid, blir i mange hjem ødelagt fordi noen ikke klarer å begrense alkoholinntaket.
Og det kan være fort gjort, for det er ikke så mye som skal til. Det trenger nemlig ikke være snakk om å drikke seg snydens, for det skal ikke mange slurkene til før man helt ubevisst endrer seg. Bare bittelitt. Oppfører seg litt annerledes.. Snakker litt annerledes.. Og man merker det kanskje ikke selv – men det er det noen andre som gjør. Barna.
Jeg vet at ingen liker å innrømme dette, men der det finnes alkohol, finnes det rus. Og der det finnes rus finnes det også et rom for feilskjær. Såpass kan vi vel være enige om.
For et par år siden skrev Peter om dette på bloggen sin, innlegget fikk massiv respons, men han fikk også så ørene flagret:
“Herregud, det må da være lov å KOSE seg! Hvis du ikke klarer å ta ett glass vin eller en øl til maten uten å snøvle er det faktisk DU som har et problem!”
Vel, nå skal jeg fortelle deg en ting.
Oppveksten min var helt upåklagelig. Den var trygg og god, og jeg tror verken søsteren min eller jeg har noe vi kan rette fingeren mot. Julefeiringene likeså, det var julegaver under treet, mandel i grøten, sprø svor på ribba og massevis av kjærlighet.
Jeg husker faktisk ingen episoder der noen ble overstadig beruset etter å ha drukket for mye akevitt eller øl til maten. Men jeg husker én ting:
Jeg var alltid så glad for at tante var der.
Og det var ikke fordi hun bestandig pleide å leke med oss på gulvet, eller fordi hun alltid tok en trall ved pianoet – og med vilje sang ekstra høyt for å gjøre oss litt flaue. Eller at hun leste bøker for oss eller tok på tullebriller og lagde hatter av serviettene, som hun plasserte på hodet.
Nei, det var fordi hun aldri endret væremåte. De andre voksne ble på ingen måte overstadig beruset, men den lille forandringen jeg enset i væremåten deres, var nok til at jeg følte meg usikker. Det var nok til at jeg holdt meg i nærheten av tanten min, nok til at jeg følte at hun var min trygghet.
Og disse tankene får meg selvsagt til å tenke: når dette var nok til å gjøre meg litt usikker og forvirret – hva da med de barna som opplever høylydt krangling, gråting, vold og en jul som blir helt ødelagt? Hva gjør det egentlig med en liten kropp?
Jeg mener ikke å bli en besserwisser som peker finger eller heiser avholdsflagget – og jeg mener ikke at man ikke skal få drikke i julen. Men mitt ønske er at alle tenker seg om en ekstra gang før man kaster innpå både øl og akevitt til julematen når det er barn tilstede.
En liten akevitt kan være én akevitt for mye. Det er ikke sikkert du merker det selv, men det gjør kanskje de minste – som er ekstra ømfintlige for forandringer.
Selv syns jeg øl smaker kjempegodt til julemiddagen, men jeg kan også lett droppe den kosen. Spesielt i julen. For det minste jeg kan gjøre for mine barn hvis de våkner midt på natten, er å gi dem en trøstende kos som ikke stinker alkohol.
/ Barnas jul 🙂
Se video –> “Hvor mange glass tåler barnet ditt?”
