Drømmemannen som forsvant

Jeg innrømmer det så gjerne: jeg er litt hekta på Snapchat for tida. Ikke bare poster jeg mye rart der selv, men de siste ukene har jeg begynt å følge et par skikkelige kjendiser! Og det er en helt absurd greie. For plutselig føler man seg som en ordentlig starstruck flue på veggen hjemme hos en famous celebrity.

Akkurat nå er for eksempel Rihanna i Paris, og i helgen satt hun oppe i Eiffeltårnet og spiste middag og drakk vin. Og jeg fulgte med fra sofakroken i lille Larvik.

Men tilbake til selve saken. For rett før helgen hoppet jeg bokstavelig talt av glede, da jeg tilfeldigvis oppdaget at min store ungdomsforelskelse var å finne på Snap.

Vi snakker om gutten som preget plakat-veggene mine på jenterommet på midten av nittitallet, gutten jeg var overbevist om at jeg kom til å gifte meg med – gutten som fortsatt har en plass reservert i hjertet mitt. Bare fordi han var så usannsynlig kjekk i rollen som Jordan Catalano.. Oh yes. Jeg snakker selvsagt om:

Jared Leto.

 


“Hello Jared? Yes, my name is Christina, I might be just a girl from Norway, but no one loves you as much as I do..”

 

For da jeg var fjortis, gikk en fantastisk ungdomsserie på tv’n som het “My so-called life”. Tusener av pikehjerter ble fylt med sommerfugler når Mr. Leto viste seg på skjermen.

Og nå følger jeg ham altså på Snap! Forventningene var skyhøye.. Hva slags liv lever han? Hva fyller han dagene med? Hvor kjekk er han nå, tjue år etter gjennombruddet sitt? Som sagt har jeg bare fulgt ham på Snap i noen få dager..

Men.. Eh.. Jeg begynner allerede nå å innse et par ting. For javisst er han fortsatt like ansiktspen.. Men på tre dager har han postet ørten bilder som dette:

 

En av Jareds mange filmsnutter av sine to ben på tur.. (Skjermbilde av @jaredleto sin Snapstory)

 


Et av mange trær han så på veien.. (Skjermbilde av @jaredleto sin Snapstory)

 


Og det skulle vise seg at han var litt mer.. fargerik.. enn jeg hadde sett for meg.. (Skjermbilde av @jaredleto sin Snapstory)

 

Snakk om antiklimaks! Alle årene jeg ventet og drømte, og nå skulle jeg endelig få være en del av hans liv. Og alt jeg får er bilder av bein og trær? Hva skjedde med drømmemannen? Hvor er den hvite hesten? Jeg vet at det er veldig tidlig å si dette, vårt forhold er jo bare noen dager gammelt, men..

Beklager altså, Jared.. Etter alle disse årene hvor du har hatt din egen lille romleplass i en liten avkrok i hjertet mitt.. Så tror jeg kanskje ikke at du er helt min type likevel.

Og jeg tror ikke det er meg.. Det er deg.

 

/  Jaja, får ta til takke med Peter, da 😉

* Følg Ekskona på Facebook *

Jul allerede?

Det er et kvart år igjen til jul, og julemarsipanen er allerede på plass i butikkhyllene. Og som folk klager! Det postes sutrebilder over en lav sko på sosiale medier; av butikkhyller med skumnisser og nissepynt, julestrømper og fattigmann. Jul allerede nå – for en skam!

Men jeg skjønner ærlig talt ikke hvorfor folk blir så forbanna. Hvis du er en av dem som syns det er irriterende med jul i oktober, så kan du trøste deg med at det finnes noen som har det verre.

Og denne noen, ja det er meg.

 

 

For her i huset var det en som begynte nedtellingen til adventstida for en hel evighet siden, nærmere bestemt midt i fellesferien. Mens det enda var sommer, sol og lyst om kvelden. Du tenker kanskje at det er husets treåring jeg sikter til..? Neida. Det er faren hans. Og han er trettitre.

Jeg har faktisk ikke hørt makan til mas fra en voksen mann noensinne.

– “Jammen det er jo så koselig med jul!”, roper han, “Alle gavene.. Julegodteriet.. Adventskalenderen!“,

De første gangene han lirte av seg dette, måtte jeg forsikre meg om at han ikke tullet med meg. For joda, visst er det trivelig med jul – men når man kommer på at man gleder seg til å spille julemusikk samtidig som man griller maiskolber og sommerkoteletter, da er det vel lov å bli bittelitt bekymret.

Det toppet seg nemlig i sommer, da vi endelig fikk et par dager med ordentlig sol og varme. Etter flere uker med sur vind og bleike legger, kom den velkjente juli-måneden på besøk og viste seg fra sin rette side.

– “Hvor mange uker er det til jul egentlig?”, spurte gubben i fullt alvor, helt ut av det blå.

Og der stod jeg da, måpende i ola-shorts og med solbriller på hodet. Huden luktet av solkrem og på grillen lå den lekreste sommermat. Det siste jeg hadde i hodet akkurat da var kongerøkelse og julemarsipan.

Jeg klarte ikke annet enn å late som jeg ikke hørte ham, og lot dermed spørsmålet henge i lufta. Men inni meg gikk sommergleden over i julepanikk.

Julemusikk er en annen ting. Jeg har måttet innføre en regel, hvis ikke hadde jeg sannsynligvis kastet opp av “Driving home for christmas” innen juli ble til august. Og regelen er at det ikke er lov til å spille julemusikk via noen av husets høyttalere før 1.desember. Heldigvis respekteres dette..

Men hva som foregår inne i headsettet hans er jeg noe usikker på.

 

 

For her om dagen stod Spotify og spilte, da treåringen på et eller annet vis klarte å trykke seg inn på “God jul”-lista til Peter. Plutselig runget “Walking in the air” i hele stua.

Jeg så med en gang at Peter var i ferd med å drifte av sted, for han fikk umiddelbart det fjerne blikket som bestandig dukker opp når tankene hans farer av gårde. Det var som om kroppen hans sank sammen i en slags salig fryd, og munnen formet et tilfreds lite smil.

– “Går det bra med deg?”, spurte jeg.

Jeg kunne se at han hørte meg langt der inne, men det kom ingen reaksjon.

– “Peter..?

Han måtte kaste lett på hodet for å komme tilbake til nåtid.

– “Jeg gleder meg sånn til jul jeg, jenta mi”, smilte han, “Åhh, også Askepott!

Det eneste fine jeg kan komme på ved å ha en mann som elsker julen såpass mye, må være at uttrykket “Som julekvelden på kjerringa” aldri blir en realitet her i huset. For når jula først kommer, ja da har vi jo ventet i et halvt år allerede 🙂

 

/ Å, jul med din glede 🙂

* Følg Nissekona på Facebook *

Kuponger og hverdagssmil

Det er sjeldent man får brev i posten for tida. Det var annerledes før. I 1994 for eksempel, kjøpte jeg meg en brevvenn for 9 kroner. Jeg skrev meg på en liste og betalte 9 kronestykker, og etter tre uker fikk jeg tilsendt navn og adresse på en person i utlandet som også ønsket seg en brevvenn.

Jeg husker de fleste venninnene mine kjøpte tre, fire adresser på en gang, sånn i tilfelle det ikke ble klaff med den ene. Men jeg husker jeg syns ni kroner var i overkant mye, haha! Derfor nøyde jeg meg med èn. Og jeg hadde flaks! For på lappen min stod adressen til Alessandro fra Italia. Han viste seg å være veldig glad i å skrive brev, og vi sendte faktisk livstegn fram og tilbake i en årrekke. En ganske søt historie faktisk.

 

 

Jeg søkte på “italian guy” i bildebasen jeg bruker, og da dukket denne hunken opp. Min Alessandro så ikke helt sånn ut, men han var skikkelig trivelig også hadde han briller, akkurat som meg 😉

Men nok om min italienske brevvenn. Selv om det altså sjeldent dukker opp noe av betydning i posten, er det utrolig nok fortsatt spennende å sjekke postkassa. Ja, jeg venter jo ikke på brev fra Italia lenger, da.. Men siden regningene kommer på e-faktura, så er også den store skuffelsens tid forbi.

Men forrige helg var det tydeligvis flere enn oss som fikk post, for jeg mottok mange bilder på Snap fra folk som hadde fått månedens matkuponger! Du vet, sånne verdikuponger som man får når man er Coop-medlem. (Dette er ikke et sponset innlegg altså, jeg bare elsker å få post)

Jeg meldte meg tilfeldigvis inn for et par år siden, og for å være helt ærlig tenkte jeg at det var litt gæmlis med en sånn medlemsklubb. Men nå har jo jeg fjernet både èn og to gammelmannsflekker.. Så gleden var liksom ekstra stor da det gikk opp for meg at det heldigvis er flere enn meg som syns det er moro! Og som ikke har rundet pensjonistalder.

 

Et typisk coop-medlem

 

Kort fortalt, så bygger disse kupongene på dine tidligere kjøp. Hvis du kjøper mye melk, så er sannsynligheten stor for at du får tilbudskupong på nettopp melk. Genialt og morsomt på samme tid.

Ja.. Det var riktignok ikke så artig den januar-måneden vi hadde vært sukkerfrie i tre år og fikk kuponger på melis, kokesjokolade og marshmallows. Det så jo veldig mistenkelig ut, men greia var at jeg hadde laget julegodteri til halve familien måneden før.

Og nå har jeg altså innsett noe helt annet enn at rabatter er stas – og det er at disse kupongene jo har sin helt egen historie! Det blir som en slags minnebok. Ja, litt søkt kanskje, men du skjønner greia. Slik så denne månedens små skatter ut for vår lille husstand:

Gresk yoghurt

 

 

Når Papsen og guttungen skal kose seg skikkelig, så stikker de på butikken og kjøper noe godt. De ender som oftest opp med hvert sitt beger av denne typen. Og kanskje noe godt å drikke ved siden av. “Det er bare for guttene, mamma”, sier treåringen stolt, der han nipper til eplejuicen sin. Det er veldig trivelig når hele familien er samlet, men å få litt alenetid med husets storebror.. Kvalitetstid. Kupong godkjent.

Lettmelk

Gubben har innført kakao i mitt liv. Jeg har lært ham å spise fisk, og han koker kakao til meg ved spesielle anledninger. Som oftest skal det helst være bursdag, men forrige måned måtte det kakao til da vi hutret og frøs en kald helgemorgen. Jeg blir glad i hele meg av å tenke på kakaobarter på store og små, og kalde små føtter som får igjen varmen under pleddet i sofaen. Kupong-smil.

Kjøttdeig

Her kan vi takke oppskriften på Värmande het köttfärssoppa, som jeg virkelig elsker. Jeg er ingen reser på kjøkkenet, men denne er overraskende enkel og mettende. Dobler du oppskriften, kan du spise i flere dager, eller fryse ned i porsjoner. Suppa holder det navnet lover, og er en favoritt her i huset. Supper hører høsten til! Kupong innvilget.

Ekte geitost

 

Alle vet vel at dette er den eneste geitosten som gjelder?! At denne geitosten er best, er kanskje den tingen svigerfar og jeg er mest enig om i hele verden. Og i følge treåringen fungerer denne osten i kombinasjon med både leverpostei og prim. Kan det bli bedre?

Paprika

Hvis jeg føler meg som en trettiåring når jeg legger meg om kvelden, så føler jeg meg stort sett som en nittiåring når jeg våkner om morgenen. Jeg trenger frokost, og det kjapt! For tiden har vi dilla på frokosttallerkener med forskjellig frukt og grønt og nøtter vi har tilgjengelig – og paprika skåret i staver er en klassiker hos store og små. Kupong win.

Så er det kanskje ikke så gæmlis å melde seg inn i sånne medlemsklubber likevel. Men jeg er litt usikker på hvor ungdommelig det er å kjenne ekte glede av å få ti kroner i rabatt på geitosten 😉

 

/ En kupong her, et lite smil der!

* Følg Rabattkona på Facebook *

Knust eller full av dritt

Å freshe opp stua med litt nye ting er alltid moro, helt til man kommer på at man har barn…

For denne årstiden betyr innekos, og da liker jeg å pynte og gjøre det litt ekstra koselig. Det trenger ikke være noe store greier, kanskje et lite fat til å ha lys på, eller en fargekladd av en blomst i en ny blomsterpotte.

Men i år ser det rimelig stusselig ut hjemme hos oss. Vi er nemlig midt i den tida hvor de fleste rom må være sterile opp til cirka en halv meters høyde, fordi alt som kan friste en liten, nysgjerrig ettåring er ryddet vekk.

For nå klatrer den lille frøkna vår, og river ned alt som er. Jeg tror ikke det trenger å være bittelitt fristende engang, hun bare bort og plukke litt. Lamper, pyntegjenstander, planter og aviser, alt får gjennomgå – så nå er det meste flyttet utenfor rekkevidde.

 

På flyttefot eller..?

 

I dag ble jeg sittende å fundere på om nye innkjøp får vente til neste år, da jeg plutselig fikk øye på det ene lyshuset som står trygt plassert i vinduskarmen. Men.. Var det ikke et eller annet inni der..?

 

Og hva med dette som hadde fått plass oppå skjenken..? Disse lyshusene har riktignok fått stå i fred for små nysgjerrige babyhender..

 

 

Men saken er jo den, at jeg har et barn til. Og han er tre år og rekker opp til det han vil. Han er i den herlige alderen hvor man for all del må huske å tømme lommene hans før man putter klærna i vaskemaskinen. Så jeg ble vel ikke akkurat overrasket da jeg tok en nærmere titt på hva som befant seg inne i lyshusene:

 

 

Jeg tror det er like greit å vente med nye innkjøp noen år til. For hvis det ikke blir knust, så blir det sannsynligvis fylt med jord, matrester eller annen gammel moro de neste fem årene uansett 🙂

 

/ Penger spart 😉

* Følg Innekos-kona på Facebook *

Terteskjell og fyrstekake

For en stund siden fortalte jeg historien om da jeg i sommer var hos legen for å fjerne det jeg trodde var en føflekk. (Les innlegget her) Det viste seg jo at flekken var en såkalt “gammelmannsflekk” og ingen føflekk i det hele tatt.

Grunnen til at jeg fikk mest sjokk, er at jeg i løpet av min fartstid som ekstrahjelp på sykehjemmet føler at jeg har sett min andel gammelmannsflekker. Og de satt naturligvis på gamle folk. Eldgamle folk.

Jeg skrev også i innlegget at jeg nå krysser fingrene for at neste flekk ikke dukker opp før jeg selv er en gammel dame.. Altså tidligst i 2045.

Vel. Gjett hva jeg fant i dag…

 

 

Oh yes. Bare ti centimeter fra arret etter den ene jeg fikk fjernet i sommer, har det nå dukket opp en ny gammelmannsflekk.

Og det var da jeg begynte å fundere litt.

Jeg elsker fårikål. Terteskjell med fiskepuddis og reker. Fyrstekake med ordentlig mandelsmak. Kaffe med en skvett fløte. De dype historiene i Allers. Blomster i vinduskarmen. Strikking. P1.

Jeg har begynt å ta hensyn, og klipper ikke lenger plenen på søndager. Jeg styrer unna rushtrafikken. Jeg lukker vinduene for å unngå trekk. Jeg tester ut kjerringråd og lager helst maten fra bunnen av. Jeg orker ikke å høre på P3 så lenge av gangen fordi musikken er for bråkete, og jeg syns storbyen er skummel.

 

Fra min Snapstory i sommer.. Kommentar unødvendig

 

Når jeg tenker meg om, så er en og annen gammelmannsflekk det minste av problemene mine. Slik ting ser ut nå må jeg heller begynne å se opp for grå stær og åreknuter 😉

 

/ Nå mangler bare honnørbeviset

* Følg Gamla på Facebook *

Brillefransen

Det begynner å bli noen uker siden samboeren min fikk sine første briller. Eller som han selv sier; ble en brillejesus. Et glassfjes. En brilleslange. Det å begynne med briller var visst et av hans aller største nederlag så langt i livet. Først trodde jeg han tullet, jeg har jo vært en brillefrans siden 1999.. Så denne nederlagsfølelsen han snakket om, vokste jo jeg av meg på starten av 2000-tallet.

Men min kjære tok det faktisk såpass tungt, at på vei hjem etter at optikeren hadde gitt ham dommen – ja, da skimtet jeg en tåre i øyekroken hans. Det er helt sant. Han var stille og mutt, og ba meg gi ham et par minutter. Da jeg etter en stund plapret videre, avbrøt han meg i fullt alvor:

– “Christina! Det er som om de har fortalt meg at jeg må begynne med voksenbleier her, altså!”

 

 

For er det noe han har skrytt av helt siden han var i militæret, så har det vært hans perfekte syn. Ingen scoret bedre enn ham på synstesten, faktisk. Ingen. Tro meg, jeg har hørt den historien noen ganger..

Men det begynner jo å bli noen år siden militæret, og jeg har lenge hatt en mistanke om at all snublingen i barnas leker kunne ha en forklaring. Men det skulle altså ta tre år før han endelig fikk ut fingeren og bestilte seg en synstest.

Det var med andre ord en lamslått mann som fikk dommen av optikeren – for hun kunne fortelle at ikke bare hadde han begynt å få dårligere syn, men han hadde også skjeve hornhinner. Det doble nederlaget var dermed et faktum.

Men nå har det altså gått noen uker, og brillene har begynt å finne seg til rette på Peters nese. Jeg tror faktisk også han har nådd punktet der han har innsett at det er mer behagelig for øynene å ha dem på.

 

 

Men med briller følger også nye utfordringer.. Du kan tro han er søt, der han til stadighet løper rundt og leter etter dem. – “Christina, hvor i huleste la jeg dem sist?”, sukker han flere ganger om dagen. Og man skulle kanskje tro at han fant dem igjen sammen med enten bilnøklene, head-settet eller lommeboka.. Neida. Der ligger de jo aldri.

En rutinert brillebruker som meg, har tre, fire steder jeg pleier å legge fra meg brillene rundt om i huset. Men for en uerfaren brillefrans kan de jo ha gjemt seg hvor som helst! I vogna. På do. På kjøkkenbenken. I vinduskarmen. I bilen. På kontoret. Ja, selv på vaskerommet.

Og ikke har han hatt briller lenge nok til at han legger merke til at han ikke har dem på. Så når vi en sjelden gang deiser ned i sofaen foran tv-skjermen, oppdager han det plutselig:

– “Kan du sette på pause? Jeg må bare finne brillene..” Også spinner han rundt som en virvelvind.

Og i blant dukker det opp spørsmålsstillinger som er enda søtere:

– “Christina, pusser man brillene sine med klær? De er skitne, skjønner du. Eller, hva gjør man egentlig?

Som sagt, dette er en helt ny verden. Men på fredag skjedde det morsomste så langt.. Vi satt i sofaen og spiste taco, Peter med sitt vanlige tilbehør: jalapeno og tabasco. Han virkelig elsker sterk mat, og jeg er vant til at både panne og nese må tørkes jevnt og trutt gjennom et sterkt måltid. Men den kvelden mumlet han plutselig mellom to munnfuller:

– “Jeg tror vi må pause tv’n.. Jeg ser ikke noe..

Og da jeg kikket bort på ham for å se hva i all verden som var på ferde, oppdaget jeg at brilleglassene hans var fulle av dugg. Haha! Så da måtte vi ta en pause sånn at far fikk pusset brillene sine. Med klærna 🙂

 

/ Four eyes + four eyes = Sant 🙂

* Følg Brillekona på Facebook *

Trøtte mandagstryner

Etter at jeg postet innlegget “Trøtt i trynet” på søndag, fikk jeg helt noia. For nederst i saken spurte jeg om ikke du kunne sende meg ditt før- og etterbilde. Samboeren min bare lo, og sa at det var det ingen som kom til å tørre.. Og da jeg hadde trykket “publiser” gikk det opp for meg hvor forferdelig flaut det ville bli hvis det ikke dukket opp en eneste mail!

 

 

Men..

Gjett hvem som tok feil! Oh yes; Peter 🙂 For selvsagt fikk jeg mail!

Jeg hadde håpet på fire stykker, men det kom faktisk over dobbelt så mange! Ja, til og med to som ikke ønsket å få bildet sitt publisert.. 😉

Så her kommer altså et knippe med tøffe mandagstryner, som tok utfordringen min på strak arm:

 

 

 

 

/ Tusen takk, jenter! 🙂

* Følg Happywife på Facebook *

Trøtt i trynet

I morges våknet jeg av et gledeshyl fra datteren min. Hun er snart ett år gammel, veldig søt – men ikke så veldig opptatt av dette med søvn. Til gjengjeld er hun veldig glad når hun er våken! Jeg hadde kanskje også vært like glad dersom jeg la meg halv sju hver kveld, men det skjer jo aldri. Derfor må jeg stort sett hver morgen dra meg ut av senga.

Og i speilet møter jeg dette trøtte trynet:

 

Og nettopp derfor er det like greit å ikke se seg i speilet..

 

Men i dag skjedde noe som umiddelbart gjorde meg betraktelig mindre trøtt – og faktisk ganske klar for å møte dagen! For akkurat i det jeg skulle legge fra meg mobilen for å få på meg fillene, må jeg på et eller annet vis ha streifet borti skjermen. For plutselig hadde det åpnet seg en app som jeg ikke husket at jeg hadde.

En app som sminker ansiktet ditt! Først tenkte jeg; nei off, orker ikke dette nå, jeg er så altfor, altfor trøtt.. Men så..

 

“Jeg er fortsatt trøtt.. Dette er ikke morsomt..”

 

“Å jøjjes, haha – det var leppestiften sin, det!”

 


“Hva med knallrøde lepper før kirketid på en søndag..?”

 


“Er det sånn jeg ser ut med smokey eyes..”

 


“Med litt roser i kinn – let this day begin!”

 

I morgen er det mandag – og tipset er herved overlevert! For skulle du våkne like trøtt som meg, så vet du hva du må prøve. Appen heter “MakeUp Genius” (ikke sponset, bare tips!), og funker på alle som har et fjes.. Hannkjønn ingen hindring 😉

Og du..

Jeg fortalte gubben at jeg hadde veldig lyst til å lage et oppfølgingsinnlegg, og at det hadde vært moro hvis du som leser kunne sende meg ditt før- og etterbilde. Han lo høyt og sa at det er det ingen som kommer til å tørre..

Vel – jeg tror han tar feil! Så hvis du har tid håper jeg du i løpet av morgendagen kan sende meg et bilde av ditt trøttetryne, samt et skjermbilde av det beste trøttetrynet ditt ferdig sminket i appen. Begge bildene sender du på mail til konatilblogg(at)gmail.com – og jeg blir kjempegla!

 

/ Bli med og spre litt glede, da vel! 🙂

* Følg Trøtt-i-trynet-kona på Facebook *

Ubudne gjester der bak

Jaha ja..“, mumlet journalisten fra den andre siden av kjøkkenbordet. “Konatil, ja.. Det er jo et artig bloggnavn, det..

Vi hadde lokalavisa på hjemmebesøk og den utsendte satt og nippet til kaffen sin. Stemningen var god og praten gikk lett og ledig, men den frittalende journalisten var ikke nådig da han plutselig fortsatte:

Men den underteksten, da..? Hemoroider?! Den må du nok jobbe litt mer med!

 

Jeg møtte blikket til samboeren min, og vi slet med å holde oss alvorlige. For da jeg i sommer satt og jobbet med bloggoppsettet, gikk jeg mange runder på hva jeg skulle ha som undertekst. Jeg ønsket noe kort og konsist som kunne beskrive stemningen her inne. Smilefjes taler jo for seg selv.. Og, vel.. Blir det egentlig mer uhøytidelig enn å snakke om hemoroider?

Derfor skrev jeg i mitt aller første blogginnlegg, at jeg ønsker at det skal føles som et trivelig pauserom her inne. Der hverdagen settes på vent og vi kan slarve og sladre, om mannfolk, interiør, hemoroider og smilefjes. Ja, kanskje ikke sånn kjempemye om hemoroider da, men at vi rett og slett tar det som det kommer.

Overraskende nok har det vært ytterst få som har kommentert at jeg har valgt å nevne hemoroider i toppbildet.

Men hvis du likevel har lurt litt på hvor jeg fikk ideen fra – så håper jeg du vil mimre litt sammen med meg i kveld. Vi skal nøyaktig ett år tilbake i tid, da jeg var skikkelig høygravid og skrev et gjesteinnlegg på bloggen til Pappahjerte:

 

* UBUDNE GJESTER I HEKKEN – 04.09.2014 *

Peter kaller seg kanskje for en tøff mann, men når det kommer til å prate om intimhelse er han en skikkelig pyse. Like fullt har han blitt pent nødt til å lære seg et par ting i løpet av mine to svangerskap, for med svangerskap følger en del mindre behagelige skavanker… Skavanker som man muligens ikke var klar over at kunne dukke opp.

For når man har en voksende baby inni sin egen mage, sier det seg selv at det mot slutten av graviditeten begynner å bli trangt om plassen. Urinblæra må tømmes hyppig, magesekken fylles fortere, og man blir andpusten ved selv den minste anstrengelse. Men en ting jeg ikke var klar over på forhånd, var at den voksende livmoren trykker ned mot endetarmen. Dette kan føre til at man får uønsket besøk der bak – nemlig av hemoroider.

 

Da jeg gikk gravid i 2012, skjedde dette meg mot slutten av svangerskapet. Det kom som lyn fra klar himmel, og jeg ble tatt skikkelig på senga. Jeg hadde aldri hatt sånt djevelskap før, og trodde det var noe pensjonister fikk fordi de spiste for mye fyrstekake og drakk for mye portvin. Hemoroider er helt klart ikke noe man snakker om rundt middagsbordet. Eller med naboen. Eller med noen som helst. Bare ordet i seg selv får Peter til å brekke seg, så jeg kunne ikke nevne dette for ham da det stod på som verst for et par år siden.

Litt rart er det jo egentlig, for et raskt søk på Google forteller at hele 1 av 3 nordmenn sliter med dette problemet. Og det er jo et overraskende høyt tall, spør du meg. Det betyr jo egentlig at dersom du ikke har hemoroider selv, så har naboen din det. Eller moren eller faren din. Men ingen snakker om det.. Hvilket ved nærmere ettertanke kanskje er like greit.

 

– Unnskyld, min herre, jeg så at De hadde litt problemer med å sette Dem i stolen –
– Ty!
– Om forlatelse.

 

Men nå har det seg altså sånn, at jeg jo ikke er dummere enn at jeg forstår at når jeg nå befinner meg i en relativt høygravid tilstand, så betyr det at jeg sannsynligvis snart får besøk av disse rakkerne igjen.

Enda et raskt søk på Google kan fortelle at det finnes forebyggende salver på markedet, men at de preparatene som blant annet inneholder prednisolon bør unngås når man er gravid. Salven som derimot anbefales for gravide, og som jeg tydeligvis er ute etter, har dessverre klart å gå tapende ut av navneforslag-konkurransen. Den har nemlig fått det klingende navnet «Alcos Anal».

Er det noe du ikke ønsker å be om hjelp til å finne i apotekhylla, så er det «Alcos ANAL». Jeg var derfor helt klar på at dette produktet skulle jeg finne selv når jeg tok turen til apoteket – uten hjelp fra en eller annen apotektekniker. Det var selvsagt lettere sagt enn gjort.

«Hei! Hva kan jeg hjelpe deg med – leter du etter noe spesielt?»

Jeg hadde knapt fått satt det ene benet på innsiden av apotekets lokaler, før den mørkhårede damen kastet seg over meg. Hva skulle jeg svare..
«Nei, jeg er bare ute og kikker litt»..? Ingen drar vel på apoteket for å se seg rundt.
«Nei takk, jeg vet hva jeg skal ha..» føltes heller ikke riktig.
Jeg sveipet blikket raskt rundt for å se om «Alcos Anal» lyste mot meg fra en av reolene. No such luck.

Det var to andre kunder i lokalet i tillegg til meg, og selvsagt var det dørgende stille. Det bråker dessverre aldri på apoteket.

 

Jaha, så det er du som er klar for litt.. ALCOS ANAL?!

 

Jeg turte ikke møte blikket til den hyggelige damen som ventet på svaret mitt. I stedet begynte jeg å stotre.

«Eh ja, jo jeg tenkte jeg skulle være litt tidlig ute.. Eller tja, du vet, jeg har hørt at man skal være litt forsiktig når man er gravid..» Great, dette gikk jo fint. Damen rynket pannen forsiktig, men lot meg fortsette:

«Jeg skal ha.. Alcos Anal..», hvisket jeg så lavt jeg kunne.

Damen fortrakk ikke en mine. Profesjonelt.

«Ja, det har vi her borte!», svarte hun, en smule for høyt, stillheten i rommet tatt i betraktning. «Problemet er bare at vi er helt utsolgt, og leverandøren klarer ikke levere på en stund.»

«Eh, okei. Har du noe annet da, som fungerer på tilsvarende måte og som er godkjent under graviditet?», mumlet jeg.

«Ja, denne salven her», fortsatte damen i samme volum som før, «denne lindrer kløe og smerte og annet ubehag som man har i og omkring endetarmsåpningen. Gjør stort sett samme nytten som Alcos Anal, bare med andre virkestoffer

Jeg hadde nå tiltrukket meg de to andre kundenes oppmerksomhet, begge kikket nysgjerrig i min retning.

«Ja, eh, eh, altså», stammet jeg, «jeg skal liksom bare bruke dette forebyggende jeg da, det er ikke sånn at jeg allerede har et problem, men jeg tenkte at det var best å være tidlig ute sånn at problemene ikke oppstår kanskje, jeg har hørt at det kan være veldig plagsomt, og.

Oh lord. Rødmen i fjeset mitt må ha gitt mitt ufødte barn i magen midlertidig blodmangel – for jeg må ha vært tomatrød på dette tidspunktet. Damen smilte til meg, ville åpenbart ikke avbryte mitt lille foredrag.

«Eh, ja takk, jeg tar den salven der, jeg», gryntet jeg før jeg løp til kassa, betalte i en kjempefart og stresset ut av butikken.

På hjemveien kom jeg plutselig på ordene fra jordmoren på fødselsforberedende kurs: «Det finnes mange gravide som ikke får en eneste hemoroide, så ikke gå og vent på dem!»

Men en ting er i alle fall sikkert; skulle de først dukke opp, så er det i det minste en mager trøst at leverandøren ikke klarer å levere nok «Alcos Anal» i forhold til etterspørselen. For det kan jo ikke bety annet enn at du muligens har en liten salvetube innerst i skuffen på badet, du også 😉

 

“Aiii.. Au.. Fingra av fatet, takk!”

 

/ Og ja.. Fikk forresten bruk for den kremen..

* Følg hemoroidekona på Facebook *

Det beste med høsten

Hvert år får jeg like panikk når jeg innser at sommeren er på hell. Men så tar det heldigvis ikke lange tiden før jeg husker at høsten faktisk er kjempefin!

Det deilige, friske draget i luften som gjør det så godt å puste. De flotte fargene på bladene på trærne. Når man har vært ute i høstregnet med hunden, og får igjen varmen under pleddet i sofaen. Den lune stemningen i stua når man tenner stearinlys.

 

 

Men likevel er det én ting som slår alt dette. En ting som for meg gjør høsten komplett.

For det beste med høsten er når det plutselig ringer på døra og mormor kommer med kjelen.

Fårikålkjelen!

Oppi kjelen ligger verdens beste fårikål, laget med store mengder kjærlighet. Uansett hvor hardt jeg prøver selv blir den aldri like god som mormors fårikål. Den er kokt dagen i forveien, sånn at smaken har fått satt seg ordentlig. Kålen har mistet sin struktur, og pepperkornene danser fritt.

Akkurat sånn jeg elsker den.

 

That´s what friends are får <3

 

/ Takk for at du skjemmer meg bort, Mormor 🙂

* Følg Fårikål-kona på Facebook *