Det er jo ingen hemmelighet at jeg blir rimelig oppgitt når Peter kaster seg over nye ting uten å tenke seg om først. Som den gangen han plutselig bestemte seg for å sykle Trondheim – Oslo. På bysykkel.

– “Det blir kult det, da!“, sa han – mens jeg satt der med en nyfødt sønn i armene og syns det hørtes ut som en litt dårlig idé.

Men etter gårsdagens Surströmming-challenge, har jeg innsett at jeg aldri mer skal klage på impulsiviteten hans – så lenge jeg slipper å være med! Peter tok utfordringen om å spise Surströmming på strak arm, og han lovet leserne sine at jeg også skulle være med når boksen ble åpnet.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

(Hvis du ikke allerede har sett videoen av hele seansen, så finner du den her. Legg merke til alle fluene som svirrer rundt oss mot slutten, haha!)

Det begynte som forventet, for jeg regnet jo med at lukta kom til å være grusom.. Men av en eller annen merkverdig grunn ble den bare verre og verre ettersom minuttene gikk. Det var som om stanken krøp under huden og formerte seg der.. Nei, jeg klarer rett og slett ikke forklare det.

Men det var jo da Peter var ferdig med sin lille smaksprøve, og vi gikk inn (!) for å trekke litt frisk luft, at vi forstod hva som kom til å bli det virkelig store problemet.. Hvor pokkern skulle vi gjøre av djevelskapen?! Ingen av oss var spesielt interesserte i å gå ut på verandaen igjen, og det var helt uaktuelt å ta med lukten av rumpe og lik inn i huset..

En leser spurte Peter om vi skylte boksen fin og blank før den gikk i gjenvinningssøpla, og det kan jeg herved fortelle at vi IKKE gjorde. Jeg er i overkant opphengt i kildesortering, men denne gangen var det helt uaktuelt! Peter gikk faktisk med på at det fikk bli han som stod for ryddingen: His challenge – his problem. (Sorry ass, men hadde du kjent lukta, så hadde du ikke tilbudt deg å hjelpe til du heller)

Etter nærmere tretti minutter med diskusjon, var dette den beste løsningen vi klarte å komme opp med:

1. På med engangshansker.
2. Holde den fulle Surströmmingsboksen over en bærepose, og balansere den forsiktig bort til skogsholtet rett nedi gata.
3. Grave et hull i bakken.
4. Tømme rester av “død gammel mann som har spist en annen død gammel mann”, ned i jorda.
5. Putte den tomme boksen inni plastposen og knyte godt igjen.
6. Grave igjen hullet.
7. Gå hjem igjen og putte posen med boksen oppi enda en pose
8. Putte posen med boks oppi pose sammen med engangshanskene oppi en ny pose – og knyte ekstremt godt igjen.
9. Kaste alt i søppeldunken.

Men det var ikke før senere samme kveld at jeg forstod omfanget av hva vi hadde stelt i stand. For da jeg gikk tur med hunden nedover veien, hadde jeg helt glemt den nedgravde Surströmmingen ved skogsholtet, og blodet frøs til is i årene mine da jeg snublet over denne lille stakkaren:

Det kan selvfølgelig ha vært tilfeldig.. Men når restauranter har måttet holde stengt i opptil to uker etter å ha åpnet en surströmmingboks i lokalet, mistenker jeg sterkt hva som har skjedd. Den stakkars lille musa har vært på kveldstur og inhalert en stor dose Surströmming og bare gitt opp på stedet. Jeg er ikke 100 % sikker på at den var død, for den kan definitivt også bare ha besvimt på grunn av lukta.

/ Uansett, ikke skyld på meg 🙂

* Følg Konatil-han-som-forhåpentligvis-har-lært på Facebook *

I helgen pakket vi hele familien i bilen, både tobente og den firbente – før vi suste avsted mot Akershus. Vi var nemlig bedt i 3 årsbursdag til Peters yngste nevø, og det var ekstra koselig å takke ja til fest. For når sant skal sies har vi vært virkelig dårlige på å stille i familiebursdager de siste årene, med to timers reisevei har vi glimret veldig med vårt fravær.

Men i helgen passet det altså for alle – og da vi atpåtil fikk tilbud om overnatting hjemme hos den lille jubilanten, ble det stor stemning! 🙂

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Når pappa pakker bilen..

Det ble en super bursdag og en fin dag for store og små, og barna smilte fra øre til øre da de kom på at vi ikke skulle hjem før dagen etter.

Vi skulle få sove i kjelleren, på en sovesofa på barnas lekerom. Lillesnuppa fikk låne en reiseseng, mens fireåringen skulle ligge i midten mellom Peter og meg. Litt utpå natten gikk det selvfølgelig som det måtte gå. Plutselig lå vi fire stykker i den trange sofaen, og balanserende ytterst på kanten husker jeg at jeg på et tidspunkt tenkte:

– “Hvis jeg bare putter i ørepropper nå, så sovner jeg kanskje bittelitt raskere..“

Jeg vet ikke hvor logisk den tanken var, men jeg hadde i alle fall et sett med ørepropper liggende i toalettveska rett ved siden av sofaen. Så jeg stappet en inn i hvert sitt øre, og innså kjapt hvor deilig det var å ikke høre på småmumlingen fra en sovende mann, og ukjente lyder fra et ukjent hus.

Tidlig neste morgen våknet jeg av to små barn som lykkelig oppdaget at de befant seg på lekerommet, og bare kunne sprette ut av sovesofaen og fortsette leken fra i går. Den lille handlevogna ble trillet fram og tilbake, til lyden av kopper og kar som klirret høyt fra mini-kjøkkenet i kroken.

Da vi hørte resten av huset våkne til liv etter en god stund, tasset vi opp alle mann – og dagen var i gang!

Det var ikke før noen timer senere, da jeg skulle ned i kjelleren for å pakke sammen tingene våre før hjemreisen, at jeg kom på det.. Øreproppene! Hvor i alle dager hadde det blitt av dem..? De befant seg ikke i ørene mine da jeg våknet.. Hadde jeg tatt dem ut i løpet av natten? Hadde jeg lagt dem et lurt sted i halvsøvne?

Jeg tittet i toalettveska. Under hodeputa. Inni putetrekket. Under dyna. Under flere puter, under flere dyner, inni lakenet, under sofaen – overalt. Øreproppene var sporløst forsvunnet.

Jeg pakket ned alle tingene våre, ryddet bort puter og dyner – slo opp sovesofaen, men øreproppene var vekk. Jeg tok til og med en runde i lekekroken, for å sjekke om ungene kunne ha tatt dem med dit.

Herregud. Hva skulle jeg gjøre nå? Skulle jeg si fra til vertsskapet før vi dro? Hvis barna deres finner to oransje små, myke propper på lekerommet, så er det mine brukte ørepropper?

Jeg fant ut at jeg selvfølgelig fikk si fra om det som hadde skjedd, men utrolig nok glemte jeg hele greia i alt kaoset som oppstod da vi skulle pakke oss ut i bilen. Jeg hadde mer enn nok med å forsikre meg om at vi hadde fått med oss alt, at alle var ferdig tissa og at vi skulle komme oss avgårde sånn at lillesnuppa kunne sove i bilen.

Men i går kveld kom jeg plutselig på at jeg hadde glemt å si fra. Jeg bestemte meg for å sende min svigerinne en melding mens jeg gikk kveldsturen med hunden. Men da jeg var halvveis i meldingen, måtte jeg putte mobilen i lomma for å plukke opp etter Teo som hadde gjort unna sitt kveldsrituale. Og det var da jeg oppdaget det.

For midt oppi hans lille kveldsrituale, perfekt plassert oppå toppen som to oransje ører på en brun liten bjørn…

Øreproppene.

/ Jeg hadde helt glemt hvor sulten den hunden kan bli :-/

* Følg Konatil på Facebook *

PS! Vinneren av Liberos fotballdrakt er trukket – gratulerer til Hilde! Vinneren er kontaktet på mail 🙂

I dag skulle jeg lete etter ei jakke i et skap vi sjeldent bruker. Og der inne, midt blant bortgjemte hengere med dressjakker og gamle kjoler, skimtet jeg plutselig noe hvitt. Først forstod jeg ikke hva det var, men så husket jeg.. Det var jo brudekjolen min!

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Ja, rettere sagt, det som skulle vært brudekjolen min. Sommeren 2014 hadde nemlig Peter og jeg store planer om å gifte oss! Men så skjedde det som ikke skulle skje. Brura fikk kalde føtter..

Neida 🙂

Joda. Det var faktisk akkurat det som skjedde.

Jeg har nemlig aldri klart å se for meg at jeg skal gå opp et kirkegulv med alles øyne rettet mot meg. Jeg blir helt varm av tanken på å gifte meg med mannen jeg elsker, men et stort bryllup med masse gjester og stor ståhei.. Jeg tror rett og slett ikke det er noe for meg.

Våren 2014 begynte vi å leke oss med tanken på et lite bryllup. Presten, som jeg fant ved en tilfeldighet for mange år siden, var til og med klar for å vie oss. Han hadde ordnet en liten kirke i Oslo, og vi tenkte bare å ha med forlovere og nærmeste familie. Men så en kveld, snakket Peter med presten på telefonen. Og han ville bare dobbeltsjekke om vi var helt sikre på at vi ville ha et så lite bryllup som mulig.. Det var jo denne ene muligheten, liksom? Ville vi ikke ha med resten av familien også? Kanskje noen venner?

Og da var vingle-petra i gang. For da visste jeg plutselig ikke hva jeg ville lenger, for jeg var hormonell og fæl og fire måneder på vei – så jeg hikstet og sa at Peter fikk bestemme, men han sa at det fikk bli opp til meg, for det var jo jeg som var jente og sikkert hadde drømt om å få være brud hele livet, men jeg visste jo ikke hva jeg hadde drømt om, og ville jeg egentlig ha et brudebilde med en kjempekul på magen – i det ene øyeblikket syns jeg det hørtes skikkelig fint ut, som et herlig minne for resten av livet, i det andre øyeblikket var jeg livredd for at bryllupsbildene kom til å bli vonde å se på dersom noe mot all formodning skulle gå galt under fødselen (jeg har født to ganger, og i forkant av begge gangene har jeg vært overbevist om at det ikke kom til å gå spesielt bra), og hva med mormor og bestefar, kom de til å bli lei seg siden de ikke ville orke å reise helt til Oslo for å overvære vielsen?

Og sånn har det seg at den lille, enkle, hvite gravidkjolen (som jeg kjøpte for 799,- i en eller annen nettbutikk) fortsatt henger i skapet. Med prislappen på. Den satt mye finere da jeg hadde svære gravidpupper og struttende mage – og da jeg spurte om Peter kunne ta et bilde av meg med en pute på magen bare for gøy, ble han sjukt skeptisk..

Men når jeg ser på dette bildet nå, innser jeg at det hadde gått helt fint å gifte seg med en kul på magen. Så nå angrer jeg litt på at vi ikke bare gjorde det. Men jeg er i alle fall helt sikker på at det blir bryllup en vakker dag, da. Jeg kommer til å kjøpe meg en ny kjole som ikke trenger pute på magen og sokker i bh’en, men det blir bryllup.

Og det er jo tross alt det viktigste 🙂

/ C + P = Sant

* Følg Konatil på Facebook *

I dag skjedde noe som gjorde at jeg holdt pusten samtidig som ørten paniske tanker raste gjennom hodet.

Jeg satt ved kjøkkenbordet og spiste middag med den lille familien min, da Peter plutselig henvendte seg til fireåringen:

– “Du, da jeg hentet deg i barnehagen i sta.. Så fikk jeg høre av en av de voksne at du hadde fortalt de ansatte en hemmelighet i dag?“

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg møtte blikket til Peter, før jeg kikket bort på sønnen vår som satt ved enden av bordet. Først rynket den lille pannen hans seg mens han tenkte, så nikket han plutselig bekreftende før han spiddet en matbit med gaffelen og puttet den i munnen.

Sekundene tikket, men ingen sa noe mer.

– “Ehm..“, kremtet jeg forsiktig, “En hemmelighet..? Hva da?“

Den lille gutten var tydelig opptatt med middagen, så jeg kikket nervøst på Peter. Men Peter bare nikket, før han fortsatte:

– “Ja, og det var visst en skikkelig hemmelighet også, eller hva?“

Ved bordenden nikket fireåringen nå iherdig, og jeg stoppet å tygge – selv om jeg hadde munnen full av mat.

Herregud. En skikkelig hemmelighet.. Hva i alle dager kunne han ha fortalt de ansatte i barnehagen? Jeg kjente jeg begynte å svette i håndflatene.. Jeg visste ikke at han hadde hemmeligheter engang! Men barnehageansatte hører vel rimelig mye rart i løpet av en dag, så hvor ille er det egentlig når de ser seg nødt til å ta det opp med foreldrene når de kommer for å hente?! Dette kunne umulig være bra.

– “Vil du si hva hemmeligheten var selv?“, sa Peter forsiktig, “Eller skal pappa fortelle det..“

Den lille gutten trakk likegyldig på skuldrene, og Peter må ha oppdaget at jeg satt musestille med et blikk som lyste av fortvilelse. For nå smilte han til meg før han fortsatte i en beroligende tone:

– “Hemmeligheten handlet om lillesøsteren din, ikke sant?“

Mer nikking fra bordenden. Så kom det:

– “Ja. Jeg sa en skikkelig hemmelighet. Jeg sa atte Nora ELSKER Freddy Kalas.“

/ Puh! 😉

For mer moro fra barnemunn, les også:
– Faen, dere..

– “Hvor la du lommeboka mi og bilnøklene som jeg ga deg i sta?”, spurte Peter.

– “Jeg la dem i veska mi”, svarte jeg, “Vent to sekunder, så skal jeg finne dem for deg..”

Jeg stod ved kjøkkenbenken og renset en grillet kylling, og hadde derfor hendene fulle.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

– “Kan jeg ikke finne dem selv, da?”, mumlet Peter.

– “Neida”, svarte jeg nervøst, “Jeg gjør det, jeg! Bare vent litt, jeg er straks ferdig med kyllingen..”

– “Glem det, hakke tid. Jeg ordner det selv”, hørte jeg Peter si, allerede fremme ved den sorte veska som stod lent mot veggen ute i gangen. Jeg kjente et snev av panikk, før jeg ropte:

– “Vent! Ikke.. Bare la meg finne dem for deg, okei?”

Men Peter latet åpenbart som om han ikke hørte meg, og jeg måtte tenke fort idet han bøyde seg ned og strakk hendene mot veska:

– “STOPP!”, ropte jeg, “Okei, hør nøye etter nå! Nøklene og lommeboka ligger sammen i rommet i veska som er innerst mot veggen. Innerst, hører du? Også helt til venstre. V-E-N-S-T-R-E! Ikke midt på, ikke til høyre. Bare rett ned til venstre. Finner du dem?”

Jeg så bare den brede ryggen hans, men lyden av romsterende hender nådde helt bort til der jeg stod.

– “Peter! Ikke rot, okei?”, småskrek jeg, “Bare stikk hånda rett ned helt til venstre der. De ligger rett ned der, det er jeg 100% sikker på..”

Fortsatt bare lyden av romsterende hender.

– “Peter!”, ropte jeg på nytt.

– “Herregud!”, kom det plutselig fra gangen, “For et helvetes kaos! Hvordan er det mulig å ha så mye drit oppi ei jævla veske? Går du rundt og drasser på dette hver gang du er ute? Hva skal du med alt dette? To notatblokker? Holder det ikke med én? Femten kulepenner? Haha! I tilfelle 14 av dem ikke virker..? Lypsyl, håndkrem, solkrem, handlenett, drikkeflaske, gamle papirer, fire bleier, to ladere, antibac-servietter, antibac-flasker.. Her er et par sandaler! Haha! Har du med deg ekstra sko når du er ute??”

Jeg trakk pusten dypt. Så fortsatte jeg å rense kyllingen.

– “Der ja!”, hørte jeg etter en stund, “Nøkler og lommebok.”

Jeg gikk ut i gangen og det var akkurat som jeg fryktet. Der det før hadde stått kun en ryddig veske, så det nå mer ut som et åsted. Veska var splittet på midten og innvollene lå strødd overalt. Mitt perfekte system, slitt i fillebiter av en illsint okse. Veska som inneholder så mye, men ikke en ting for mye. Myrdet.

Så kjære Peter, kjære alle menn: Vær så snill, ikke let. Dere leter med mannehender som er klumsete og grove. Dere graver bare vilt som om dere var på sporet av noe stort. Dere bryr dere ikke om hele det delikate økosystemet som er en nennsomt pakket veske.

Dere tror kanskje bare det handler om nøkler og tyggis, men for oss er det en hel verden der nede. Det er et system i kaoset, et system dere aldri vil forstå. Så vær så snill: Neste gang, la meg finne nøklene. For å se deg romstere i veska mi, er som å se en flokk pirajaer gå løs på en saftig biff.

/ Kjære menn, dere vil aldri forstå.

* Følg Konatil på Facebook *

/ Sponset innlegg

I helgen sparket vi endelig i gang hyttesesongen med grilling, iskrem og fotball i strålende solskinn! Og det er først når vi kommer på hytta til mamma og pappa om sommeren at vi virkelig tenker over hvor store barna har blitt siden i fjor. Særlig lillesnuppa, som har gått fra å være en liten bylt i skyggen under parasollen, til å sparke fotball med storebror på gresset foran hytta.

I fjor lå hun bare og så på, men i år er hun hakket unna å grisetakle fatter’n og sette ballen rett i krysset 😉

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Og derfor er det ekstra moro at Libero har en egen fotballkampanje nå, med skikkelig tøffe fotballbleier! I forbindelse med fotball-EM i sommer, vil Libero UP&GO og Libero Comfort i en begrenset periode ha et design som er inspirert av fotball og fargene fra det norske flagget.

Selve kampanjen går ut på å løfte morgendagens stjerner, som er dagens bleiebarn. Tenk på det! Et eller annet sted, akkurat nå, løper fremtidens Ronaldo rundt og sparker ball. I bleie. Det er en morsomt tanke, det 🙂

I hver bleiepakke finnes unike koder, og alle som registrerer 12 koder på Libero sine sider, mottar en fotballdrakt med eget navn på ryggen! Drakten falt veldig i smak her i huset, selv om det er en rimelig misunnelig storebror som gjerne skulle hatt en selv også..

KONKURRANSE!
Har du lyst til å vinne en fotballdrakt (str 86/92 – uten navn på ryggen) til en liten forballsparker? Legg igjen et “Ja, erru gæren!” eller noe annet smart i kommentarfeltet, så trekker jeg en tilfeldig vinner. Men husk å fylle inn mail-adressen din sånn at jeg får kontaktet deg!

Mens du venter i spenning, kan du sjekke ut denne lille fotballfilmen som Libero har laget, med morgendagens stjerner i søt fotball-action:

Noen vil kanskje mene at jeg er litt skrotnisse.. Men jeg syns altså det er fint å rose folk. Hvis jeg leser en skikkelig bra artikkel i en avis for eksempel, så hender det at jeg sender skribenten en mail hvor jeg skriver hvor godt jeg likte artikkelen. Ikke noe snikksnakk liksom, bare en hyggelig mail med rene fakta. Stemmen til Ronny Brede Aase er et annet eksempel; jeg syns det er så fantastisk å våkne opp til den hver morgen, at jeg sendte ham en facebook-melding i 2010 for å fortelle ham det.

Kanskje er det nettopp på grunn av dette, at jeg setter sånn pris på tilbakemeldinger fra dere som leser bloggen min. Jeg tar til meg både ros og ris, begge deler er like viktig – men innimellom må jeg innrømme at jeg blir helt fnisete av alt dere får med dere!

For siden jeg “bare” skriver om hverdagsting, blir jeg veldig overrasket de gangene det oppstår tilbakemeldings-storm i innboksen min. Som for eksempel at jeg bruker tanntråd etter tannpussen eller at jeg plukker liljekonvaler i mai. For tanntråd skal jo brukes FØR tannpussen, og hvordan kan jeg finne på å ha liljekonvaler i hus – vet jeg virkelig ikke hvor giftige de er?!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Men én spesiell ting har toppet engasjements-lista.. Og som en slags takk til alle dere som har sendt bekymrede meldinger og kommentarer om temaet, så har jeg en gladnyhet på lur:

Peter har flyttet inn på soverommet igjen!

Oh yes, det at Peter og jeg har sovet på hvert vårt soverom har nemlig vist seg å være til stor bekymring for flere av mine lesere. Mang en gang har jeg jo fortalt at Peter og jeg sover litt her og der som det passer seg, først og fremst fordi vi har måttet finne løsninger der alle i husstanden får mest mulig søvn. En periode sov jeg på gjesterommet med lillesnupp, en periode hadde vi en madrass på gulvet inne hos fireåringen.

Og det er jo selvsagt ikke bra! Å sette forholdet på pause fordi man setter barna foran alt annet, det kan straffe seg med tiden, det. Plutselig sitter man der med store barn – og først da lurer man på om ikke gubben skal flytte tilbake fra gjesterommet. Også oppdager man at man trives best med å sove alene, og da kan man angre da! Tenk om det er for sent?

Så nå har vi altså tatt grep. Peter is back.

Så nå gleder jeg meg til søvngjengeri stort sett hver eneste natt, angrep på usynlige tyver i klesskapet, snorking, småprumping og ikke minst lyden av gnissende tenner. Men han er min lille småprump, og det føles veldig godt å ha ham tilbake igjen 🙂

/ Krysser fingrene for at det ikke er for sent 😉

* Følg Konatil på Facebook *

Noen dager får man bare nok. Nok av den kranglete strekken i ryggen. Nok av grinete unger som nekter å sove formiddagshvil. Nok av den masete kjerringa som gnåler om hva som må kjøpes inn til middag. Nok av unger som roper: – “Se nå, pappa! Se nå, pappa! Så du det, pappa? Se nå, pappa!”

På dager som dette pleier jeg å finne Peter i “time out” på do. Eller på verandaen, under teppet på sofaen, på senga, på gulvet i stua, i garasjen eller i boden.

Men i dag ble time-out’en hans ekstra lang, for han var rett og slett borte vekk. Og det var ikke før vi hørte et fly på himmelen og kikket opp, at vi oppdaget ham..

Da vet du at gubben er desperat etter litt egentid, da 🙂

/ Flaks han ikke trillet ned.. 🙂

* Følg Konatil på Facebook *

Herregud. Jeg har funnet ut hvem som tuklet med Jacob Oftebro.

Øyetukling – på godt norsk..

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

For noen uker siden oppdaget jeg jo at noen hadde tegnet med kulepenn på det nydelige bildet mitt av Oftebro. Et bilde som har hengt på kjøleskapsdøren og hilst oss god morgen i snart åtte måneder! (Les innlegget her)

Flere av dere mente det måtte være Peter som hadde gjort det, eller at han hadde fått en av ungene til å gjøre det for ham. Men jeg vet jo hvor ekstremt dårlig han er til å juge, så denne gangen var jeg rett og slett skråsikker på at det ikke var ham.

Men så en kveld, overhørte jeg Peter som snakket i telefonen:

– “Du kødder?”

Stillhet.

– “Ja, er du sikker? Har han innrømt det, eller hva?“

Enda litt mer stillhet.

– “Men.. Hvorfor?!”

Pause.

– “Herregud, det er så typisk han..”

Mer stillhet.

– “Neida, det gikk greit.. Men det var jo en grunn til at hun hadde hengt det bildet på kjøleskapsdøra liksom.. Hun syns det var veldig fint, da..“

Nå satt jeg i stua med ørene på stilk, fryktelig nysgjerrig på hvem som var i andre enden. Jeg begynte å få en gryende mistanke.. Og da Peter endelig avsluttet samtalen, tittet jeg inn på kjøkkenet og sa i en spørrende tone:

– “Var det moren din, eller?”

– “Ja. Hvordan visste du det?”

Jeg kastet et blikk mot kjøleskapsdøra, der stakkars Jacob fortsatt hang med sitt sorte kulepenn-blikk. Så tittet jeg bort på Peter igjen, som nikket bekreftende:

– “Jepp. Det var fattern.”

.. og svigerfar bare..

Alt dette fant jeg ut rett før avreise til Spania – ferien vi skulle tilbringe sammen med nettopp svigerfar og svigermor. Jeg var altså ikke rent lite spent på om Oftebro kom til å bli et tema på turen..

Men nå kan jeg herved informere om at svigerfar og jeg har vært på tur sammen i 10 dager, der han har visst at jeg har visst – og jeg har visst at han har visst, og ingen av oss har nevnt det ovenstående med ett eneste ord.

Men vit dette kjære svigerfar.. At hvis den dagen kommer, at favorittboka di tilfeldigvis helt plutselig har falt i do, så var det ikke meg 😉

/ Men jeg vet at du vet at jeg vet.. 😉

* Følg Konatil på Facebook *

Nå tror jeg det skal bli fint å komme hjem til Norge igjen! Ikke at vi har lyst til å forlate Spania, men det er liksom begrenset hvor lenge man orker å lese en blogg som bare skriver om det herlige sydenlivet.. Eller hva? 😉

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Det har gått litt trått på både blogg og snap for min del her nede, men jeg må nesten legge skylden på Peter. Føler han har kapret de beste historiene og de beste snappene, den sniken!

Om få strakser setter vi oss altså på flyet hjem, og mine ben er like hvite som da vi kom for ti dager siden. Ikke at jeg er så opptatt av brunfarge, men du vet.. Jeg hadde kanskje håpet å se forskjell på meg og min lille datter på 1,5 år.

Vi har i alle fall smurt oss godt med solfaktor, og ferien har vært tipp topp! Svigers har tatt hensyn til at jeg må spise mat hver tredje time for ikke å klikke, og svigermor har trålet skobutikker med meg for å finne sandaler i størrelse 35.

Tro det eller ei fant jeg ikke et nytt par – men jeg valgte likevel å la de slitte, jordbærduftende tyggis-sandalene mine finne veien til søppelbøtta her nede 🙂

Snufs 🙁

Jeg er som vanlig livredd for å fly, men hvis alt går etter planen og vi lander trygt i kveld – så oppdateres denne bloggen fra norsk jord om en liten stund 🙂 (Vi må bare se siste episode av Skam først)

/ Hjem til leirskolefølelsen :-/

* Følg Konatil på Facebook *