Jeg er på kaffeavvenning om dagen, noe jeg er tre-fire ganger i året. I perioder hvor jeg er litt stressa, er det som om kaffe stresser meg enda mer – og da må jeg bare kutte det ut i en periode. Så nå går jeg rundt med konstant hodepine, og tenker på hvor sjukt det er at kaffe har den effekten på skrotten.

Derfor har mandagen vært litt seig, men i dag er det mange ting som har fått meg til å smile!

For eksempel gikk det i dag plutselig opp for meg at det bare er to uker til vi skal stille klokka – og det gjorde meg rett og slett hoppende glad! Det å stille klokka i seg selv er jo helt katastrofe for en småbarnsfamilie med tanke på kaos i hodet og leggetider og stå-opp-tider, men det betyr samtidig at nå går det jaggu mot vår! Og det trenger vi nå. Ferdig snakka 🙂

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Like etter denne åpenbaringen, sjekket jeg innboksen og så at jeg hadde fått en skikkelig koselig melding fra ei jente, som bare ville fortelle at hun hadde oppdaget bloggen min først i forrige uke – og at hun hadde brukt helgen på å lese alle innleggene i kronologisk rekkefølge helt fra det første jeg postet i august 2015. Nå hadde hun kommet til april 2016, og hun måtte bare sende en melding og si at hun storkoste seg. Haha, så innmari trivelig å tenke på at noen har sittet i helgen og lest mine gamle historier 🙂

Også har jeg snappet i dag. Jeg vet. Vinglemor klarte ikke holde seg, for det var en liten historie om “lokalavisa” som lå og boblet, så da fant jeg ut at jeg fikk oppdatere Mystory med én gang og bare få det ut. Så nå har jeg endelig bestemt meg for å periodesnappe (yey!), for jeg har fått veldig mange tilbakemeldinger fra travle småbarnsmødre som sier at periodesnapping i grunnen er det beste, haha.. Så da velger jeg å stole på dere!

Umulius82 – mandag morra – nothing fancy

Da jeg skulle fylle bensin på bilen i sta, puttet jeg kortet i automaten. Også skjedde det ingen verdens ting. Det stod bare “VENT”, og etter nærmere to minutter (det er lenge når man står og venter!) begynte jeg å få skikkelig noia for at bankkortet mitt var slukt og borte for alltid. Det gikk enda noen sekunder, og jeg rakk akkurat å tenke “Nå får jeg ringe Pappa”, som jeg alltid gjør når jeg havner i trøbbel – før kortet plutselig ble spyttet ut sammen med en kvittering der det stod “kansellert”. Jeg ble overlykkelig over å ha fått kortet mitt i retur, men var ikke dummere enn at jeg kjørte derfra uten å prøve på nytt. Frister ikke skjebnen to ganger.

Og sist men ikke minst – jeg vet jeg kommer til å jinxe det nå – men jeg har all grunn til å smile, for jeg har to friske unger. Ikke noe snørr, ikke noe hosting, ingen tegn til feber, ingenting. Det er nesten ikke til å tro.

Mandager som dette, altså. De gjør det nesten littebitt enklere å takle at jeg krympet yndlingsgenseren til sønnen min i helgen. Den fine grønne, som svigermor hadde strikket til ham til jul.. Jeg krysser fingrene for at hun var på utkikk etter et nytt strikkeprosjekt uansett 😉

/ God ny uke – i morgen er det allerede tirsdag!

/ Sponset innlegg

Etter at vi kastet oss med på utfordringen om å leve kjøttfritt i oktober, har vi virkelig fått øynene opp for smaksrike måltider som ikke inneholder kjøtt. Ikke bare er det godt for samvittigheten å gjøre noe positivt for jorda vår – men det har vært helt topp å bli mer bevisst på hvor mye god mat man kan lage uten kjøtt!

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Hva med et skikkelig smakfullt tacomåltid?

Forrige helg testet Peter vegetarburgeren “Liv Laga” fra Hoff – og det var en fryd å lese tilbakemeldingene fra leserne hans! For denne nyheten er det tydeligvis flere som har fått med seg allerede, og folk kunne både melde om at de hadde forspist seg, samt at dette må være den beste vegetarburgeren som finnes på markedet.

Denne uka var det endelig min tur til å teste nyheten fra Hoff på kjøkkenet, og siden Peter gikk for den klassiske burgermiddagen, ville jeg prøve noe nytt. Hva med å lage tacowraps med vegetarburgere i strimler? Yum! 🙂

HOFF Liv Laga vegetarburger kommer i to ulike varianter. “Original” med smaksinspirasjon fra Mexico, som inneholder potet, linser, aspargesbønner og mais. Variant nummer to er “Tomat og Ost”, som er inspirert av det italienske kjøkkenet og inneholder potet, linser, soltørkede tomater og ost.

Burgerne er forøvrig glutenfrie, og inneholder ikke soya. De varmes kjapt og enkelt i stekepanna, i ovnen eller på grillen – mens du gjør klart tilbehør etter ønske.

Verdens enkleste og beste guacamole lager du for eksempel på ett minutt!

• 1 avokado
• 1/2 – 1 hvitløksfedd
• En dæsj seterrømme/kesam etc.
• En skvis sitron
• Salt og pepper

Miks sammen – og voila!

Jeg må innrømme at jeg ble litt satt ut av Peters slafselyder underveis i måltidet, for det er lenge siden jeg har sett ham kose seg så mye. Men jeg slafset jo like mye selv, for vegetarburger-bitene smaker en hel masse!

Kryddermiksen er virkelig god, og burgerne er akkurat passe spicy og har god konsistens. Det siste syns jeg er et kjempepluss, da jeg ikke er så fan av tørr mat.

Noen liker tortillas..

..Andre liker skjell/trays..

..Mens andre bare må tvangsfôres 🙂

Liv Laga er allerede i middagsloopen vår, og kan altså brukes til så mangt. Flere fristende oppskrifter og mer info om burgerne finner du her: Real middagsmat uten kjøtt 🙂

P.S. HOFF Liv Laga vegetarburgere finner du i frysedisken i de aller fleste dagligvareforretninger.

* Følg HOFF på Facebook *

Jaja, det slo meg faktisk ikke å vise hva som faktisk lå oppi goodiebagen vi fikk på Kostholdskonferansen i går, haha! Men den inneholdt en liten fest for sånne helsekost-elskere som meg 🙂

Dette er altså ikke sponset på noen måte, alle som var på konferansen i går fikk hver sin.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

“Skarru sjekke påsan snart, eller?”

Dr Udo meets Anna..

Kryddersalt, greens-pulver og Cocosa med hvitløk

Litt lesestoff – disse to hadde jeg også sett på Snap før jeg møtte dem i går 😉

Sjokolade.. Er.. Aldri.. Feil.. 😉

Og disse her.. Peter går bananas!

Måtte deles på fire 😉

Supersnack? Yes please 🙂

Chrom, Q10 og boka til Sten Sture Skaldeman to the rescue

Denne måtte jeg åpne i går, ohlalalaa! Kokosflak med chili!

Og sist, men ikke minst, denne lå ikke i goodiebagen, men jeg ble overlykkelig da jeg så at Naturlig Liv hadde stand, for endelig fikk jeg sikret meg en Wonderbag! Jeg har ønsket meg det så lenge, men ikke fått somlet meg til å bestille. Sjekk den grønnfargen ♥

Wonderbag er rett og slett en kjele-sovepose! Den brukes til langtidskoking av mat, man gir gryteretten eller krafta eller hva enn som står på menyen et oppkok, også setter man kjelen nedi Wonderbagen slik at den fortsetter langtidskoking og holder seg varm i timesvis oppi bagen. Samme prinsipp som dynegrøt eller dynepoteter for dem som husker denne gamle tradisjonen, bare med bedre isolasjon. Vips, så sparer man strøm og tid!

Jeg gleder meg så skikkelig til å prøve den, så nå starter jakten på hva som skal bli den første oppskriften 😉

/ God søndag – nå skal vi ut og lufte fisen 🙂

Åh, for en dag! Jeg føler meg alltid litt vill og gæren når jeg forlater mann og barn i helgene, og jeg må innrømme at det var litt rart å kjøre avgårde før klokka ni i morges og se dem sitte og vinke i vinduskarmen.

Men fy fasan så godt det er med litt egentid! Jeg har innsett at det er helt livsnødvendig, spesielt når man lever et liv der det ikke er mulig å sitte på do i fred. De to små rakkerne mine må seriøst ha en radar som går av hver gang jeg forlater rommet for å gjøre mitt fornødne.

Så etter å ha dusjet (med tilskuere), kledd på meg og spist forkost – bar det avsted til noe jeg har gledet meg til i veldig lang tid nå: Kostholdskonferansen 2017!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg var heldig å sikre meg en billett før alle ble revet bort, og i dag har jeg rett og slett sittet i en fullstappet sal i seks timer sammen med 500 andre, og sugd til meg spennende inspirasjon om mat og kosthold fra den ene glitrende foredragsholderen til den andre.

Jeg elsker å høre om hvordan mat og bra/dårlig helse henger sammen, og for første gang har jeg fått oppleve Berit Nordstrand live. For et fyrverkeri av ei dame – det er jo umulig å ikke bli glad av å høre henne prate!

Det var flere “stands” utenfor i pausene, og plutselig ble jeg helt forvirra, for jeg kjente omtrent alle som stod der.. Trodde jeg. Det tok litt tid før jeg innså at de så kjente ut bare fordi jeg følger dem på Snapchat, slik som f.eks “Kostholdsdamene”.

Også fikk jeg endelig hilst på Helene Ragnhild, den søteste ernæringsdama jeg vet om! Jeg følger henne også på snap, så jeg ble helt forvirret av det og, haha.

Men nå, dagens høydepunkt: Sjekke hva som gjemmer seg i den tunge goodiebagen! Mye tyder på at det er noe spisbart.. 😉

* Følg Konatil på Facebook *

Okei da, jeg vet dere sa det kom til å skje.. Men nå har det altså gått over fire måneder siden jeg logget av og bestemte meg for å ta en pause fra Snapchat, og det har så smått begynt å klø litt i fingrene igjen.

Og det hadde jeg faktisk ikke trodd, for da jeg logget av i november, hadde både Peter og jeg kommet til et punkt der vi innså at jakten på gode Snaphistorier var i ferd med å transformere oss til dårlige kjærester og dårlige foreldre. Man kan si hva man vil om teknologiens tidsalder, men mobilfjes er og blir et forferdelig onde. Det er rett og slett ikke mulig å ha trynet i mobilen og samtidig være tilstede.

Jeg må innrømme at det har vært deilig med en pause, men dere som hører på podcasten vår, vet jo at både Peter og jeg har lagt den stressede tanken på Snapchat bak oss nå.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Jeg innser at jeg savner litt å kunne dele de humoristiske glimtene i hverdagen som er for små og tilfeldige til å ende opp som blogginnlegg, for eksempel da jeg malte TV-veggen for noen uker siden. Da hadde det vært moro å dele litt underveis når man likevel stod der ensom og alene med malerulla og klødde seg i hodet mellom slagene 🙂

I tillegg har jeg også innsett at Snap faktisk inspirerer den kreative hjernehalvdelen! Tro det eller ei, men jeg savner faktisk å se verden gjennom Snap-øyne innimellom.

De siste ukene har jeg vært litt i tenkeboksen, og jeg har nå kokt de store spørsmålene ned til et par essensielle punkter jeg må få avklart. Hvis jeg skal tilbake på Snap, må jeg:

• Først og fremst snappe når jeg er alene, for å unngå mobilfjes.
• Ikke føle at jeg må oppdatere Mystory hver eneste dag.

Men så begynner dronninga av beslutningvegring å rote det til: Hvis jeg skal snappe kun når jeg er alene, vil det egentlig ha noen underholdningsverdi? Alt det morsomme skjer jo stort sett når jeg har mennesker rundt meg, men da ønsker jeg jo ikke å sitte med mobilen.

Og vil det egentlig funke å være på Snap uten å oppdatere hver eneste dag? Jeg kommer ikke til å “legge ut noe bare for å legge ut noe” – og jeg ser for meg at det kan bli stille fra meg i ny og ne.

En annen viktig ting, er innkomne snapper. Noe av det viktigste for meg var kontakten jeg fikk med dere som fulgte meg, og jeg hadde “åpen” Snap slik at jeg kunne ta i mot fra alle som ville sende. Det fungerer veldig bra alle de gangene man åpner en Snap som er ment for deg, men ikke fullt så bra alle de andre gangene man åpner snapper som åpenbart har blitt sendt til “alle” på lista.

Dette gjør at jeg ikke rekker å se gjennom alt som kommer inn i løpet av en dag, og da misser jeg jo også snappene som er ment til meg. Og det er kjipt, for det betyr jo at jeg går glipp av snapper som denne:

Hihi, fikk denne av en av mine søte faste følgere <3

Så sånn er altså ståa. En skulle jo tro at blogg, instagram og podcast var nok i massevis – men det er liksom noe helt spesielt med denne Snap’en, da 🙂

/ God fredag ♥

Tidligere i dag snublet jeg over en liste med paroler som skulle pryde årets 8.mars-tog. Midt blant mange viktige kampsaker, var det én sak som lyste mot meg og som skilte seg litt ut i mengden:

“La fitta flagre fritt – nei til kosmetisk intimkirurgi!”

Jeg har kanskje ikke så mye å komme med når det gjelder FN’s agenda for kvinner, antirasistisk kvinnekamp eller sexkjøpsloven. Men flagrende fitter, der er jeg ekspert.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Det er jo ingen hemmelighet at jeg brenner for at dagens ungdom må få tilbake troen på seg selv, og innse at de er gode nok som de er. For litt over en måned siden skrev jeg et innlegg der jeg tok et slags oppgjør med at operasjoner nå er i ferd med å bli sett på som den nye løsningen på alle problemer. (Les innlegget her)

Og intimkirurgi er såvisst i vinden. Hele 1 av 6 jenter er misfornøyde med hvordan underlivet deres ser ut, og det er selvfølgelig ikke “ondter” det er snakk om. Det er ikke kjønnslepper som er så lange at det oppstår gnagsår og skjennanse i hverdagen. For de aller fleste handler det kun om utseendet, at det ikke ser “normalt” ut – og har ingenting med helseproblemer å gjøre.

Her følger min historie. Her i huset har det nemlig flagret både her og der siden jeg fødte barn nummer to for snart 2,5 år siden. Førstemann ble tatt med hastekeisersnitt, så jeg har altså bare presset ett barn ut den egentlige veien.

Før jeg ble gravid, kan jeg ikke huske at jeg tenkte over hvordan jeg så ut nedentil. I forkant av fødselen var jeg livredd for alvorlige rifter, rupturer og totalrupturer. Jeg hadde lest om at en del kvinner opplever å få så store skader under en fødsel, at man ødelegges for resten av livet. Dette var min største skrekk, og jeg husker jeg ropte til Marja (min supre jordmor) mellom to rier: “Kan du finske-grepet?? Vær så snill og si du kan finske-grepet!”

Jeg hadde nemlig hørt at det fantes et spesielt grep jordmødrene kunne bruke når babyen var i ferd med å komme ut, som visstnok skulle bidra til å forhindre de store skadene. Marja var tilfeldigvis finsk (!), og hadde heldigvis full kontroll.

Jeg endte opp med tre, fire sting som takk og lov grodde som de skulle i ettertid, men selv om det nå nærmer seg 2,5 år siden fødselen, så er jeg jo ikke dummere enn at jeg vet at ting ikke er som før der nede. Når jeg går, så kjenner jeg at det flagrer. Det blafrer. Det klukker. Det flapper.

Hvem vet, kanskje har jeg flagret litt hele livet – men slik ståa er nå, vet jeg i hvert fall at en intimkirurg ville gnidd seg i hendene og satt meg opp på en time asap. Men hva er vitsen? Det plager meg ikke fysisk, og kroppen min har gjort den mest fantastiske jobben den kan gjøre, hele to ganger. Det gikk bra begge gangene, og det er jeg veldig takknemlig for. Og er ikke det tross alt det viktigste?

Om man har født eller ei, hvis det ikke er et reelt fysisk problem som skaper trøbbel i hverdagen, hvorfor i all verden skal man bry seg om hvordan det ser ut der nede? Mulig det er jeg som begynner å bli gammel, men det er ikke som at man må dra frem underlivet på jobbintervju, er det vel? Det er sannsynligvis ikke så mange som skal ned der og titte uansett – og hvis de ikke er fornøyd med hva de ser, ja så kan de vel til helsike pelle seg et annet sted?

Så damer, kvinnedagen er viktig av mange grunner, men la oss også bruke den til å minne oss selv på at vi har grunn til å være stolte. Stolte av oss selv, akkurat slik vi er. Uansett om vi har skjeve neser, små pupper, thigh gap, plattfot eller en fitte som flagrer hele året.

/ Gratulerer med dagen, damer!

Jeg elsker bloggen min. Den er mitt lille fristed der jeg selv setter dagsorden. Akkurat det er en befriende følelse, spesielt de dagene man bobler over av ideer og skrivelyst. Det gjør meg glad å skrive om fine, morsomme ting – jeg elsker smilefjes.

Men så kommer dager som dette. Der man startet morgenen med å svare på et par mailer, og skal begynne på dagens blogginnlegg om Snapchat. Så skal man bare kjapt innom en nettavis for å få med seg de siste nyhetene, og på en-to-tre har mammahjertet gått i tusen knas.

Plutselig føler man seg som en dust der man sitter og skal skrive et seriøst innlegg om Snapchat, mens noen der ute har mistet en sønn. En femåring på vei til barnehagen sammen med mamma og lillesøster, på en helt vanlig tirsdag.

Den sorgen.. Det går ikke en gang an å forestille seg. Brått blir Snapchat så uendelig ubetydelig. I dag tror jeg mange pappa- og mammahjerter har grått noen tårer.

For på dager som dette innser man at bare én bokstav skiller lykke fra ulykke. Dager der man ristes ut av sin lille boble, gråter i medfølelse og innser at livet er langt fra bare smilefjes.

/ ♥

I går hadde Muttern tydeligvis vært innom Konatil og lest innlegget om strikkeprosjektet mitt, for like etterpå tikket det inn et bilde på telefonen min:

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Først tenkte jeg det måtte være selvskryt, men så stusset jeg litt over at jeg ikke kan huske å ha sett Mamma med rødt strikketøy i fanget noen gang.. Når hadde hun rukket å strikke denne røde ullbuksa?

Svaret viste seg å være like skremmende som det var hysterisk.. For denne ullbuksa begynte visst muttern å strikke på i 1989. Nittenåttini! Det er 28 år siden, det!

Ullbuksa skulle bli min, og siden arbeidet tok sånn tid, strikket hun bare benet lenger etterhvert som jeg vokste. På et tidspunkt må jeg ha blitt for gammel for å gå med ullbukse, for da skulle den plutselig bli lillesøster sin isteden. Hun er seks år yngre enn meg, noe som må ha gitt mamma en hvilepute og en følelse av å ha litt for god tid før buksa ville komme til å passe. Så da stoppet alt tydeligvis opp.

Men nå lurer altså muttern på om hun endelig skal strikke ferdig den røde ullbuksa. Hun har siktet seg inn på det eldste barnebarnet – sønnen min på fem år. Jeg tipper buksa kommer til å passe ham om et par år, hvilket vil gi henne litt tid på å ferdigstille arbeidet.

Men, 22 år etter siste maskestrikk, tror jeg det er mer sannsynlig at ullbuksa ender opp hos det yngste barnebarnet som nå er to år. Da har muttern seks år på seg..

Men jeg er fortsatt usikker på om jeg har trua 😉

/ It obviously runs in the family 🙂

Jeg aner ikke om det skyldes det at dere vet jeg egentlig ikke kan strikke, eller om dere bare prøver å være hyggelige.. Men med jevne mellomrom er det altså noen som etterlyser en oppdatering på hvordan det går med strikkeprosjektet mitt.

Det skal egentlig bli en genser..

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Ikke bare er det trivelig at noen spør, men det er jo ganske morsomt at blogginnlegg jeg har postet for lenge siden, tydeligvis svirrer rundt i bakhodet hos noen av dere fortsatt 🙂

Den første gangen jeg skrev om strikkingen min, skulle jeg egentlig bare lete etter noen strikkepinner, da det plutselig ramlet ut et strikkeprosjekt jeg vagt husket at jeg hadde begynt på. Jeg endte opp med å rekke opp hele greia, som skulle blitt en genser til min datter på ett år. Problemet var bare at datteren min hadde rukket å bli to år allerede, og den påbegynte genseren var allerede for liten.

Den andre gangen jeg skrev om det, hadde jeg såvidt kommet i gang med strikkingen på ny – samme genser i en større størrelse. Så måtte jeg spørre svigermor om hjelp fordi jeg hadde mistet en maske, og da hun tok en titt, konkluderte hun med at jeg ikke hadde mistet noen maske, men at jeg hadde hentet opp en ekstra. Og for ei som ikke aner hvordan man henter opp masker, så var jo det et lite mirakel i seg selv.

Siden forrige oppdatering for et halvt år siden, har det gått veldig sakte framover – for jeg frykter fortsatt den såkalte raglanfellingen som jeg vet venter der fremme et sted. For ei som må google eller spørre svigermor om hjelp så fort det står annet enn “glattstrikk” i oppskriften, så høres raglan forferdelig komplisert ut.

Nå har jeg imidlertid kommet så langt på bolen at jeg skal felle av åtte masker på hver side av arbeidet. Jeg regner med det er der armene skal på etterhvert. Jeg husker selvfølgelig ikke hvordan jeg feller av masker, så her må jeg fram med youtube når tiden er inne, hehe 😉

Jeg må også innrømme at arbeidet så langt bærer preg av ujevnhet – fordi jeg hele tiden prøver å strikke løsere.. Jeg har for uvane å stramme tråden, og må tenke på å ikke gjøre det hele tida.

Her har jeg sannsynligvis slækket ekstra på tråden..

Neste steg i oppskriften er ermene, og jeg er nå i gang med å legge opp masker på strømpepinner. Er det meningen at det skal være så forferdelig knotete, eller gjør jeg noe feil?!

Det står i oppskriften at man skal legge opp maskene LØST, men da jeg prøvde det, falt jo pinnene ut så fort jeg slapp dem! Også måtte jeg knote bare enda mer..

Hadde det ikke vært for dere ivrige strikkere som følger bloggen min og spør med jevne mellomrom hvordan det ligger an, så hadde jeg nok forkastet hele dritten for lengst. Så jeg får bare si takk for at dere minner meg på strikkeprosjektet mitt med jevne mellomrom – det er takket være dere at jeg skal bli ferdig en vakker dag!

Så satser vi på at den dagen kommer innen lillesnupp er konfirmant. Men jeg kan ikke love noe 😉

/ God søndagskveld ♥

– “Ikke at jeg klager altså”, mumlet Peter fra kjøkkenet, “Men det skal bli så sjuuuukt deilig når du legger deg klokka åtte i kveld..”

Først skjønte jeg ikke hvem han snakket til, men så innså jeg at ordene var myntet på meg. Og vel.. De ordene var i grunnen ganske berettiget.

For dagen i går startet to og en halv time for tidlig, og etter en turbulent natt med hosting og hundetassing og tissepauser og jeg vet ikke hva – kunne det ikke vært dårligere timing å våkne 04.30.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Halv fem er ikke morgen, i alle fall ikke for meg! Så derfra og ut var den vanligvis så blide Christina transformert til Miss Grumpy Bitch.

Sorry altså, men jeg henger rett og slett ikke sammen når jeg sover for lite! Alt blir feil, hodet følger ikke med, men verst av alt: Peter blir seriøst det mest irriterende mennesket på kloden.

Litt som da Mormor gikk gravid med moren min og plutselig ikke tålte å se på Bestefar lenger. Hun hadde faktisk sagt fra til ham at hun kom til å skille seg så fort ungen var ute, men da fødselen var over, forsvant irritasjonen som dugg for solen. (De er forresten gift enda)

Nøyaktig den samme effekten har mangel på søvn på mitt syn på Peter. Pustingen hans blir irriterende. Plystringen. De lange dopausene.

I går toppet det seg da han skulle ut og hente posten, og jeg ga ham søppelposen på vei ut, sånn at han kunne kaste den samtidig. Jeg venter på et viktig brev, og sukket da jeg forstod at det ikke hadde kommet denne dagen heller. Så oppdaget jeg fire timer senere at Peter hadde glemt å hente posten, og at brevet hadde ligget der og ventet på meg hele tiden.

Eller da vi lagde lunsj og han dultet ganske hardt borti meg så jeg nesten mistet et glass i bakken, og han såvidt mumlet et unnskyld. Jeg ble fresende forbannet, selv om jeg egentlig visste at det var et uhell.

Utover dagen ble det heldigvis litt bedre. Ikke fordi Peter ble noe mindre irriterende, men fordi han skygget banen og holdt seg på god avstand fra det illsinte lemenet som var nær ved å eksplodere hvert øyeblikk.

Så beklager det, du sinnssykt irriterende mann, i dag elsker jeg deg igjen – og jeg tar gårsdagen helt og holdent på min kappe. Men jeg var i alle fall mitt ansvar bevisst og la meg grytidlig i går kveld – sånn at dagen i dag skal bli kjempefin 🙂

I følge kalenderen min blir jeg straks premenstruell, men det får vi ta til uka.

/ God lørdag, med eller uten en Grumpy Bitch i hus 🙂