Hei, jeg heter Christina – og jeg øver meg på å stjele til meg litt egentid 🙂

For det er ikke lenge siden jeg skrev at jeg ikke hadde sett snurten av egentid på en hel evighet. Faktisk hadde de rullerende sykdomsrundene gjort at jeg måtte prøve å nyte søvn om natta som egentid. Hva gir u meg lissom. Hodet kan eksplodere av mindre.

Ei i barselgruppa mi pleide å krabbe opp på loftet når det kokte som verst. Der hadde hun en stol, som hun satte seg på hver gang hodet var i ferd med å gå i lufta. Jeg tenker at de fleste av oss burde hatt et sånt loft og en sånn stol.

Tidligere denne uka snakket jeg med ei venninne som sa at hun hadde innført tvangs-avslapning. Utrolig lite trivelig ord, men det gjorde visst susen. Med jevne mellomrom satte hun rett og slett av en hel kveld til ren avkobling, det kunne være alt fra å se en film, lese en bok, høre på podcast eller treffe venner. Koble av, roe ned – ikke noe husarbeid, ingen jobb.

Jeg svarte at det største problemet mitt, er at jeg aldri kommer til bunns i de daglige gjøremålene. At det ikke er noe tid igjen om kvelden etter at alle pliktene er unnagjort. Kjøkkenbenken, klesvasken og diverse ryddeprosjekter. Den herlige runddansen.

Da kikket venninnen min dumt på meg før hun sa:

– “Eh, ja. Sånne ting må du jo bare lære deg å se forbi, da! Det eneste du skal konsentrere deg om, er å synke ned i sofakroken uten dårlig samvittighet. Du skal faktisk gi f’en i den samvittigheten”

Og nå er jeg altså i gang! Jeg har innsett at jeg blir nødt til å glemme alle de ørten-pørten tingene som venter. Den skittentøyskurven blir aldri tom uansett hvor mye det prøves.

Så denne uka har jeg sneket til meg et par sider her og der, i boka jeg begynte å lese i fjor sommer. Det går sakte, men sikkert framover. (Herreminhatt, tenk om jeg klarer å lese ferdig en bok i 2018)

Dessuten har jeg bestemt meg for å øve meg på å ha ro i rumpa til å sitte i sofaen og se på TV. Si hva du vil om TV, men det må til – hjernen trenger det. Så nå har jeg satt Kjendis-Farmen på opptak. Haha! Noe lett og ledig og underholdende: Farmen fits the profile.

Jeg henger jo konstant bakpå (så ingen spoilers, takk!), men jeg har allerede rukket å se såpass at jeg har blitt glad i både Action-Frank, trillingene, og latteren til Inga Berit (som ikke har forandret seg på 14 år).

Hvorfor har ingen fortalt meg at man bare må ta seg tid til egentid, selv om huset står på hodet? Alternativet er jo at hodet til mor eksploderer, og det er vel ingen tjent med 😉

Hvordan løser du egentid-behovet? Tips til smarte løsninger tas imot med takk シ

/ Bill.mrk “Leser bok og ser på Farmen på fritida” 🙈

NB! Innlegget inneholder både mensen-preik og jentesnakk 💁🏻👍🏼

(Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com)
 

Det er allerede tre måneder siden jeg skrev at jeg fikk en sms med påminnelse fra Kreftregisteret, om at det var tid for å ta celleprøve. Og det må jeg si: Er det noe som v i r k e l i g er et tiltak – så er det å få bestilt time til gynekologisk undersøkelse.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Bare tanken på å ligge i den forhatte legestolen.. Ja, bare tanken er vel egentlig nok 😉

Sist gang jeg tok celleprøve var hos fastlegen for tre år siden, på seks-ukers-kontrollen etter fødselen. Og da sto celleforandringer helt nederst på lista over bekymringer. Helt ærlig var jeg kun opptatt av hvordan det sto til nedentil etter noen sting foran, og diverse hemoroide-utbrudd der bak.

Også husker jeg fastlegen min sa: – “Ok, nå kan du prøve å knipe.”

Hvorpå jeg måtte svare: – “Eh, jeg kniper allerede…”

Alt var, etter forholdene, heldigvis bra den gangen (bortsett fra det med knipingen), men nå var det altså dags igjen etter tre år.

Og denne gangen ba jeg fastlegen min om en henvisning til gynekolog, når det først skulle gjøres liksom. Jeg hadde en del spørsmål om hvordan en fødsel eller to påvirker smerter i syklusen, dessuten ønsket jeg (etter tips fra en leser!) å få tatt en ultralyd av eggstokkene mens jeg først lå der.

En sånn rutinesjekk trenger ingen hastetime, så timen som kom i posten i november, var ikke før i starten av januar. Men da timen nærmet seg, innså jeg at den kom til å kræsje med perioden min, så jeg fant ut at jeg fikk ringe og få den byttet.

Nå er det jo ikke hver dag man snakker med ukjente på telefonen om mensen, så jeg ble litt usikker på hva jeg skulle si. Helt glemt var selvfølgelig at damene på legekontoret snakker om ting som dette i telefonen hver eneste dag.

– “Ehh”, stotret jeg, “Timen min neste fredag, den kræsjer dessverre med.. Perioden min..”

– “Okei!”, svarte den hyggelige damen, “Ønsker du å flytte den så blir det nok litt ekstra ventetid, men den fredagen, er det langt ut i perioden?”

– “Eh”, sa jeg, “hvis det dukker opp til tida, så er det sånn cirka andre dagen..”

– “Javel, for hvis du blør mye er det greit å flytte timen, men hvis du blør bare litt, så kan du godt møte.”

Der og da gikk det opp for meg hvor ufattelig lite jeg har snakket høyt om mensen i mitt liv… Noe så naturlig, og der satt jeg og rødmet akkurat som i fjortis-tida!

Enden på visa var at timen ble flyttet, og jeg må innrømme at det føltes veldig riktig å være der i dag uten mensen. Alt gikk fint, celleprøven ble tatt, eggstokkene så smashing ut (mine ord, ikke gynekologens), og jeg har fortsatt en gjeng med egg igjen inni der. Jeg fikk spurt mine spørsmål, og fikk bekreftet at hele syklusen kan oppleves annerledes etter en fødsel, uten at det trenger å være noe galt 😉

Og heldigvis havnet jeg ikke hos den samme gynekologen som kom på vakt da jeg lå i lystgass-rus på sykehuset i oktober for tre år siden.. Da jeg kjente igjen navnet hans fra barndommen, og røsket vekk lystgassen før jeg ropte: “HEEEEEY! Tjølling-gutt!!” da han entret rommet og skulle ta en titt på hvordan det stod til der nede. Peter omtaler dette fortsatt som et av de flaueste øyeblikkene i sitt liv.

Da gjenstår bare en liten oppfordring: Jeg er 100% sikker på at jeg ikke er alene om å mislike den forhatte legestolen såpass at jeg har utsatt å bestille den timen.. Men stol på meg, ring fastlegen og få det gjort!

Er du seksuelt aktiv, eller har fylt 25 år, anbefales det å få tatt en sjekk hvert 3. år. Men merker du noe unormalt, eller har hatt flere partnerbytter og/eller ubeskyttet sex siden forrige sjekk – er det lurt å bestille en time selv om det ikke har gått 3 år siden forrige gang.

Jeg lover deg – det føles veldig bra etterpå シ
 

/ God fredag! 🎉 

I serien “ting jeg som mor ikke vet noe om”: Hvor mye er egentlig en tann verdt i 2018?!

(Licensed from: Talanis / yayimages.com)
 

Det begynner å bli noen år siden 80- og 90-tallet, da mine egne tenner ble vekslet inn i vaskekte pengeskatter. Ikke husker jeg hvor mye jeg fikk, eller om beløpet endret seg fra gang til gang. Var det sånn at hjørnetennene var mer verdt – og fikk man ekstra betalt dersom tanna falt ut mens man var på skolen?

Jeg må faktisk innrømme at jeg hadde et anstrengt forhold til hele greia med tannfeen og vannglasset. For jeg var jo selvfølgelig klar for en slant med penger, men jeg kunne ikke fordra mynter! Og enda verre var tanken på at de attpåtil var våte. Yæk!

Jeg husker jeg spurte Mamma hva som var grunnen til at tannfeen aldri hadde med seg sedler, men dessverre husker jeg ikke hva hun svarte. Irriterende nok fikk jeg først i ettertid høre at dersom man legger tanna i et glass uten vann, betyr det at man får papirsedler…

(Licensed from: Debora / yayimages.com)
Skal si tannfeen har store … roser i kinnene 😅
 

Uansett er det jo ganske sjarmerende at tannfeen fortsatt lever i beste velgående i 2018. Men hva er tanntaksten? Og hvilke regler bør jeg vite om? 😉
 

/ Med vennlig hilsen mor under stadig opplæring シ

I dag kom spørsmålet jeg har ventet på. Jeg stod på badet, da jeg plutselig hørte fra kontoret til Peter:

– “Du? Det treningsabonnementet ditt… Er det sånn at jeg kanskje skal si det opp, eller kommer det til å skje et mirakel snart, tror du?”

 Arkivbilde. Jeg presiserer: Arkivbilde 😂
 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Trening. Jeg som var så innmari klar i juni, da jeg hadde fått medlemskap på treningssenter av Peter i bursdagsgave. Da jeg blogget om min første treningsøkt på 15 år. Da solen skinte, da barnehagen kunne melde om kun et par tilfeller av antydning til rennende nese, da sommeren var på topp og kroppen min likeså.

Så fulgte en tøff høst der kreftene forsvant, lungebetennelsen kom snikende og plutselig var det jul. Og så innså jeg at jeg ikke har satt mine bein i joggeskoa på fem måneder. Det er nesten et halvt år!

Også sitter jeg her og tenker – hvordan klarer folk det? Å karre seg på trening når kroppen er sliten, barna er syke, mannen er stressa, det er iskaldt ute og du helst vil være inne og fyre i peisen?

Når du våkner om morgenen med sår hals, og du kjenner at du helst skulle sovet et par timer til – når du merker at du blir sliten av å tenke på trening, er det da lurt å sparke til med en treningsøkt? Eller skal man bare innse at det ikke er tiden akkurat nå, og vente til det passer litt bedre?

Eller kommer det aldri til å passe litt bedre..? På samme måte som det aldri passer å bli syk – så finnes kanskje ikke den perfekte dagen for å svette seg rød i fleisen heller? Er det bare den velkjente kneika man må komme seg over, også blir alt så mye bedre?

Jeg vet ikke. Helt ærlig, jeg er skikkelig forvirra.

Så jeg latet som jeg ikke hørte noe, da jeg stod på badet i dag morges og hørte stemmen til Peter rope fra kontoret.

Men jeg hørte den. Klart og tydelig. Jeg er bare ikke helt klar for å svare enda 😉

Før- og etterbilde i ett 🙈
 

/ Oppdatering kommer, når jeg finner ut av det. I morgen, om en måned eller i 2019.

Nå skal det riktignok ikke så mye til for å gjøre meg rørt, men i dag morges dukket denne videoen opp på Facebook, og jeg begynte jaggu å snufse litt mens jeg drakk morgenkaffen ❤️

Videoen over er laget av frivillig.no – og ikke bare får den frem et supert budskap, men jeg blir ekstra rørt av å tenke på at Norge ligger i verdenstoppen når det gjelder frivillig arbeid. For det betyr at det er mange nordmenn som hver eneste uke vier sin dyrebare tid til å hjelpe andre!

Og hvor fint er ikke det? Jeg føler knapt jeg rekker halvparten av det jeg skal i løpet av en uke, og jeg er helt sikker på at folk flest føler det på samme måte som meg. Men likevel er det veldig mange som bidrar for fellesskapet, og det gjør meg varm i hjertet.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg må også innrømme at jeg har tenkt at frivillighet er noe som først og fremst hører den eldre garde til, og på sett og vis stemmer jo det. Mange pensjonister er flinke til å fylle dagene sine, men nå som jeg har lest meg opp litt, innser jeg jo at det virkelig er behov for hjelp fra alle aldersgrupper!

Etter en rask titt på frivillig.no, fant jeg overraskende mye spennende. Bor du i Oslo kan du for eksempel bli serveringshjelp i en bar på et sykehjem! Eller hva med å bidra som leksehjelper et par timer i uka? Kafémedarbeider til Suppeonsdag? Bli aktivitetsvenn for en person med demens? Telefonvakt i Ungdomstelefonen til Skeiv Ungdom? Lære eldre å bruke nettbrett? Eller hva med “Bli ukas høydepunkt i en småbarnsfamilie!” Den siste der gjorde meg ekstra nysgjerrig 😉

Hentet fra frivillig.no på Facebook
 

Jeg syns den supersøte programlederen Jannecke Weeden skrev det sabla godt på sin Instagram på nyttårsaften: 

“Jeg mener det er alt for mye bitterhet og misunnelse i vårt lille land, og hvis vi alle bare konsentrerte oss om å være gode mot hverandre, søke egen lykke og ønske det beste for den neste, så ville alt vært såre enkelt.”

Jeg husker jeg leste det og tenkte at det er søren meg absolutt alt oppsummert i én setning, det. Kanskje litt mer frivillighet kan gjøre verden til et bedre sted シ
 

/ God tirsdag!

1 kommentar

Gir du barnet ditt arbeidsoppgaver? Det kan kanskje være lurt 🙂

(Licensed from: gemenacom / yayimages.com)
 

Før jeg fikk egne barn, husker jeg hvor fast bestemt jeg var på at jeg aldri skulle bli en sånn mor som gjorde alt for barna sine. Jeg skulle tvert imot sørge for at barna mine ble selvstendige, de skulle bidra med oppgaver i heimen så fort de ble store nok.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Og på sett og vis føler jeg at vi har lykkes, barna våre er ganske selvstendige, og de hjelper til med forskjellige ting hver eneste dag. Jeg kunne nok vært strengere og mer konsekvent på mange områder, og har for lengst innsett at jeg har gått i den typiske foreldrefella: Det er altfor mange ting som “går kjappere når jeg gjør det selv”.

I går kom jeg over en dansk artikkel, som handlet om hvor viktig det er med plikter for at barn skal lære seg å ta ansvar, og få en følelse av å bidra til fellesskapet. Det viser seg at dette er gjennomgående hos de barna som er gladest og trives best – og at plikter gir barn en indre struktur.

Forskning viser dessuten at det styrker barnas sosiale og adferdsmessige utvikling når de hjelper til hjemme – og i studier der man har fulgt barn over en årrekke, kunne forskerne også se at barn som har hatt plikter hjemme, klarer seg bedre som voksne – de er gladere og har det bra mentalt!

Mot slutten av saken fulgte en fiffig liten liste over hva slags arbeidsoppgaver barna kan få i ulike aldere – og den syns jeg var fin! Kanskje er det flere enn meg som kan trenge en liten påminnelse om at barn trenger ansvar og at konkrete arbeidsoppgaver er bra? 🙂
 

Barn 2 – 3 år
I denne alderen kan barna hjelpe til med små oppgaver, sammen med en voksen. Hovedpoenget er at de skal venne seg til at ikke alt blir gjort for dem.

• Legge skittentøy i skittentøyskurven eller vaskemaskinen
• Rydde leker
• Mate kjæledyr
• Hjelpe med å dekke på bordet
• Små oppgaver på kjøkkenet sammen med en voksen (skylle frukt, tørke av bordet, lage mat)
• Finne matvarer i butikken
• Bære sin egen ryggsekk
• Henge opp jakke og sette skoene pent
• Legge klær i klesskapet

Barn 4 – 7 år
Når barna blir litt større, er de klare for mer ansvar, og vil gradvis kunne løse flere og flere oppgaver selv.

• Dekke på og rydde av bordet
• Tømme og fylle oppvaskmaskinen
• Rydde rommet
• Re opp sengen
• Vanne planter, hjelpe en voksen med hagearbeid
• Finne matvarer i butikken – bære lette ting som for eksempel dopapir, og hjelpe til med å rydde det på plass hjemme
• Henge opp klesvask
• Pakke ryggsekken til barnehage/skole
• Bære egen ryggsekk til barnehage/skole

Barn 8 – 10 år
I denne alderen skjer det et skifte, de tingene som barna tidligere har hjulpet til med, skjer nå helt automatisk. Med andre ord er det på tide med større ansvar, og gjerne oppgaver som har betydning for hele familien.

• Rydde rommet
• Rengjøring, for eksempel støvsuge
• Gå tur med hunden
• Gå ut med søpla
• Hente posten
• Hjelpe til med å handle matvarer
• Rydde på plass matvarer
• Brette klær og legge det på plass
• Hjelpe til med å smøre matpakke

10 år og eldre
De fleste store barn trenger å føle at det er bestemte oppgaver de har ansvaret for å klare selv. Hva slags oppgaver vil selvsagt variere fra person til person, men dette kan være noen eksempler:

• Lage en middag i uken, med ansvar for innkjøp av matvarene som trengs
• Vaske egne klær, henge opp og brette
• Passe småsøsken
• Holde styr på lommepenger
• Være alene hjemme
• Ha faste rengjøringsoppgaver
• Smøre egen matpakke
• Gå tur med hunden
• Komme seg til og fra skole, fritidsaktiviter og venner på egenhånd
• Planlegge lekser
• Rydde rommet
• Dekke på og rydde av bordet
• Sette på vekkerklokke og stå opp selv
• Fylle og tømme oppvaskmaskinen
• Pusse tennene
• Hjelpe til med å rydde i huset
• Ha ansvaret for mindre innkjøp

(Licensed from: lsantilli / yayimages.com)
 

Jeg har jo forholdsvis små barn i hus selv, og aner ikke om det faktisk stemmer at barn som har hatt plikter hjemme, klarer seg bedre som voksne og at de er gladere og har det bra mentalt…

Men det hadde vært gøy hvis det stemte. Og tanken på at vi ikke er så fryktelig mange år unna at barna både handler inn og lager middag til oss, gir meg faktisk litt gåsehud 😀
 

/ Har du noen tanker om temaet, må du gjerne legge igjen et pip i kommentarfeltet シ

Tidligere denne uka var Peter hos naprapat for å få orden på den vonde armen sin. Da jeg spurte hvordan det hadde gått, svarte han at naprapaten hadde hatt både øvelser og tøyeteknikker på lur, men at han “hadde gitt streng beskjed om at han ikke kunne male”.

Haha! Er det bare meg, eller var dette et veldig tilfeldig forbud å gi..? Det lukter i alle fall at det er noe man som pasient må spørre spesifikt om, dersom man for eksempel er på jakt etter en unnskyldning for å slippe å male resten av gangen 😉

For da sykdomsmaratonet kom krypende i november, stoppet alt opp – og gangen vår står fortsatt og skinner halvferdig. Det er så klart utrolig irriterende å se på halvmalte vegger hver dag, og på mange måter føler jeg at gangen er et symbol på at det meste henger litt på halv tolv akkurat nå.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Jeg fikk faktisk en åpenbaring da vi satt i bilen i går. Da gikk det opp for meg at den eneste egentiden jeg har hatt de siste ukene, har vært når jeg har sovet om natta. Og selv da har jeg ligget på vakt og lyttet etter surklete hosting.

Sorry to say, men jeg tror jeg er i ferd med å miste huet. Barna mine vil selvfølgelig alltid komme først, og jeg passer så klart også på min elskede mann når han er syk, men jeg tror ikke jeg har pustet på mange uker. Altså sånn “trekke pusten og føle at man lever, for nå var det godt å være litt for seg sjæl”-pusting. Jeg kan seriøst ikke huske sist.

Og det forklarer kanskje noe annet som har skjedd: Over natta ble jeg bare ferdig med vinteren! Og det gjør at jeg har konstant småpanikk, for jeg er bare så innihampesvarten klar for våren akkurat nå. NÅ. Og det er ganske kjipt med tanke på at vi bare skriver 14. januar.

Med alt dette i hodet, har jeg nå trommet sammen noen nødvendigheter:

1. Det er søndag i dag – altså ny uke i morgen (og nye muligheter, heh..)

2. Dagen i dag er 47 minutter og 29 sekunder lenger enn på Vintersolverv (altså går det i det minste den rette veien)

3. Om noen år har ungene flyttet ut, og da sitter jeg der og gråter fordi jeg har for mye egentid (true story)

4. Jeg har ikke mistet huet (hehe)

5. Jeg skal ta meg en fridag for å male ferdig gangen (og da skal jeg jaggu kose meg glugg)

Sånn, det hjalp faktisk litt. Ny uke – bring it on 😉

/ Vår, tralala vår ☀️

Kjære Mamma – dette innlegget inneholder bursdagsgave-spoiler, så vent med å lese til i kveld シ

Denne uka hadde moren min bursdag, og for å være ærlig er det altfor tett etter jul. Dette har nemlig bydd på skikkelig hodebry for meg så lenge jeg kan huske, for alle gaveønskene hennes ble jo brukt opp til jul!

Nå skal det sies at hun bestandig har vært en utfordring å finne gaver til, for ønskene hennes har med årene gått fra “snille barn” til “Ikke kjøp noe, jeg har det jeg trenger”.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Men i år ville vi finne på noe hyggelig, og det var lillesøster som satte i gang idémyldringen da hun lurte på om vi ikke skulle spleise på en konsertbillett eller noe annet kulturelt. Og sånn begynte ballen å rulle, telefoner ble tatt, datoer sjekket ut, og resultatet ble en skikkelig trivelig bursdagsgave jeg håper Mamma blir glad for!

Jeg elsker å snekre sammen hjemmesydde gavekort, med klipping og liming og forklarende tekst 🙂

Lørdag må du pakke ↑, mutter’n – for da skal Gjengen på tur!
 

Dette er altså Gjengen ❤️
 

.. og vi skal kjøre ↑
 

… kvelden avsluttes på Nationaltheatret sammen med Else ☀️
 

Årets gave er altså at familiens damer skal på Oslotur, og jeg gleder meg som en liten unge 🙂

Jeg føler dette er mer enn bare en bursdagsgave, for fjoråret gjorde noe med oss. Vi mistet en bestefar, pappa og ektemann som betydde uendelig mye for oss, og hele den prosessen gjorde oss sammensveiset. Vi snakker sammen på en ny måte, det er som om vi setter pris på hverandre på en annen måte – og det er så innmari koselig å ha en sånn fin ting å se fram til!

Gratulerer med dagen din, Mamma – veldig glad i deg シ
 

* Bare 2 dager igjen å stemme på – VIXEN Influencer Awards 2017 *

Med unntak av de barnehagebarna som på mirakuløst vis slipper unna de fleste virusrunder hver høst, vinter og vår – så har jeg inntrykk av at resten av oss er heldige utvalgte som gjerne får med oss det som går.

Et hostevirus som nekter å slippe taket, en kronisk snørrete nese, feber som kommer og går – og en allmenntilstand som svinger i takt med den norske vinteren. Med andre ord litt opp og litt ned fra start til slutt.

Egentlig kan jeg ikke klage, for fram til i vinter hadde vi ni (9!) hele, fantastiske, vanvittige måneder uten sykdom. Med to barnehagebarn i hus, er jo det et kunststykke i seg selv.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Men siden slutten av november har det til gjengjeld gått slag i slag. Og i sånne perioder er det så innmari godt å vite at vi ikke er alene. Snapchat’en min er overfylt av foreldre som er minst like fortvilet som meg – som har vært syke siden førjulen og som har mistet troen på at friske barn er innen rekkevidde.

(Licensed from: tomwang / yayimages.com)
Klassisk småbarnsfar på jobb
 

Denne uka har feberen vært på besøk hos oss igjen, heldigvis ikke noe alvorlig, men nok til at barnehagen har vært uaktuell. Og det har seg jo sånn at verden tvinges til å stoppe litt opp når barna blir syke.

Ikke bare må tempoet skrus ned betraktelig, men for de av oss som er så heldige å ha en partner å dele ansvaret med, må arbeidsoppgaver fordeles. Rettere sagt: det må avgjøres hvem som skal ta seg av sjuklingen.

Og dette er en typisk ting jeg aldri tenkte på før jeg fikk barn selv – nemlig det faktum at hver eneste dag er det en hel gjeng med mødre og fedre der ute som har klart å karre seg på jobb, men som ikke akkurat har de beste forutsetningene for å være der.

Elektrikeren som kommer for å legge opp en ny stikkontakt, jenta i ferskvaredisken som smiler blidt, sykepleieren som hilser hei hei. Hvor mange av de du møter i løpet av en dag har sovet dårlig natten før på grunn av et småtroll som hadde feber, vedvarende hosting som ikke ga seg – eller oppkast som måtte vaskes bort?

Hvis ikke det er verdt å tenke litt over, så vet ikke jeg 🙂

Hele denne uka har jeg vært en gusten zombie, men jeg er utrolig priviligert som jobber hjemmefra og dermed til dels klarer å sjonglere jobb og hverdag når barna blir syke. Og det gjør meg jo ekstra ydmyk.

For akkurat nå fatter jeg ikke hvordan jeg skulle fått det til, å stille i viktige møter etter 3 timers søvn, holde foredrag, operere bort en blindtarm, eller bare komme smilende på jobb når man er så trøtt og sliten at det føles som man har tapt en krig.

Så hatten av til alle som står på og sliter. Som får sykdomskabalen til å gå opp og som holder ut virussesongen. Fatt mot, kjære medforeldre, den verste sykdomssesongen er akkurat nå. I mars blir det bedre 😉
 

/ God bedring til alle som trenger det – og god fredag!

I dag sorterte jeg noen gamle bilder jeg hadde liggende på Mac’en, da jeg plutselig kom over et bilde jeg hadde glemt – og som ga meg umiddelbar latterkrampe.

For jeg hadde helt glemt det lille mysteriet vi opplevde for ett års tid siden. Det var en helt vanlig kveld, ungene skulle ha kveldsmat, og jeg hadde akkurat tatt opp to rundstykker av typen “Mormors hjemmebakte” som jeg hadde liggende i fryseren.

Denne kvelden hadde eldstemann bestilt én halvdel med leverpostei og én med prim, mens lillesøster som vanlig insisterte på å få rundstykket like helt. Ikke bare udelt og uten pålegg, hun ville atpåtil ha det frossent.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Ingen grunn til å ta den diskusjonen, derfor svinset hun ut av kjøkkenet mens hun gnagde i vei på det iskalde rundstykket.

De neste minuttene var det stille, jeg hørte bare lyden av barne-tv mens jeg ryddet litt på kjøkkenet. Men så lød et lite rop fra lillesøster i stua, og jeg hastet inn for å se hva som hadde skjedd. Og der satt hun i sofaen med store øyne: Det frosne rundstykket hennes hadde forsvunnet mens hun så på Charlie og Lola!

Jeg humret mens jeg så på den sjokkerte lille jenta, før jeg bøyde meg ned for å ta en titt under stuebordet. Der var det tomt, så jeg flyttet blikket til under sofaen. Intet rundstykke der heller. Ingen smulerester på bordet, med andre ord hadde rundstykket helt sikkert blitt lagt et eller annet sted i sofaen.

Men etter å ha endevendt alle putene i hele sofaen, begynte jeg å lure litt.

– “Du har ikke spist det opp, da?”, spurte jeg.

Lillesøster ristet på hodet med triste øyne, og jeg innså at hun ikke kunne ha rukket det heller.

Når mat plutselig forsvinner her i huset, er det bestandig én hovedmistenkt: Vår firbente “Teo Matvrak”. Alltid på vakt, og selv om han utrolig nok aldri stjeler mat fra bordet, lever både smuler på gulvet og matrester i sofaen farlig.

Det var bare det at nå lå Teo i kurven sin i gangen, og jeg kunne heller ikke huske å ha hørt slafselyder, noe jeg antok vi ville hørt dersom han hadde slått kloa i fristende hjemmebakst…

Jeg tok en ekstra leterunde i sofaen, og klødde meg i hodet mens jeg grublet over hvor i all verden det frosne rundstykket kunne ha tatt veien. Jeg kikket i vinduskarmene. På tv-benken. I lekekroken. På do. Alle tenkelige steder lillesnuppa kunne vært innom på vei til sofaen.

Men rundstykket var og ble borte, så jeg sa at jeg fikk hente et nytt et i fryseren. På veien ut til kjøkkenet, kastet jeg et blikk på Teo i hundekurven.

Hmm… Så han ikke litt rar ut der han lå og kikket på meg som gikk forbi? Jeg snudde, og gikk bort til ham.

Og ganske riktig..

Ikke godt å si hvor lenge han hadde ligget sånn, eller hva slags tanker som må ha gått gjennom hodet hans idet han satte tennene i en gjennomfrossen godbit og innså at den ble sittende litt fast.

Men det blikket.. 😂

/ 🐶