For nøyaktig ett år siden møtte jeg en helt spesiell person for første gang. Jeg husker fortsatt hva jeg tenkte, og det var to ting:
1. “Hu der er helt lik i virkeligheten som hun fremstår på TV”
2. “Hu er faktiskklin gæren”.
Og akkurat det siste der var flaks for meg. For jeg mener jo at alle trenger å ha en klin gæren person i livet sitt.. Og jeg er superglad for at jeg har funnet min gærning – nemlig Line Victoria Husby-Sørensen, aka Supporterfrue 😉
I løpet av det siste året har jeg innsett hvor fint det er å ha en annen person i denne bloggverdenen som er litt lik meg selv. Som freser litt over de samme tingene, som ikke har tid til å tenke på løsnegler eller har noe ønske om å ta fillers i leppene, og som egentlig kanskje føler seg en smule malplassert i de flestes oppfatning av hvordan den typiske blogg-stereotypen er.
Men det desidert morsomste med vårt vennskap, er hvor ufattelig ulike vi er som personer. Det er ikke for ingenting vi kaller oss for “Gassen og Bremsen”, og det er vel heller ikke nødvendig å forklare hvem som er hvem 😉
For mens jeg storkoser meg i skyggen, elsker Line Victoria oppmerksomhet. Hun kjører på, eier ikke sperrer – og er dessuten den mest vimsete personen jeg har møtt i hele mitt liv. Men hun er så ekte og så morsom, at man bare blir glad av å være rundt henne.
Et klassisk Line-eksempel, var da vi skulle gjennom sikkerhetskontrollen på Stortinget i april, da vi skulle snakke om barselomsorg med Hadia Tajik. I kontrollen stod to kjekke karer som var både gravalvorlige og profesjonelle, og jeg ble stående å vente på Line etter at jeg hadde sluppet gjennom. Bare sekunder etterpå, oppdaget jeg at de to mannfolka stod og krøket seg av latter, av et eller annet Line hadde fortalt. Og det beste er jo at hun ikke prøver å være morsom heller, hun bare er sånn!
Og akkurat nå er jeg så innmari glad for å tilhøre samme mediebyrå som henne, for i morgen skal Line og jeg på husmortur til Bergen for å møte alle de fine folka i AdLINK – og jeg gleder meg vilt!
Det er jo først og fremst på grunn av møter og jobb vi tar turen vestover, men kjenner jeg fisen på gangen, så skal nok Gassen og Bremsen klare å finne på noe gøy også 😉
Akkurat dette må jeg innrømme at jeg ikke har brukt spesielt mye tid på å tenke på. Men nå som det har dukket opp flere meninger i kommentarfeltet de siste ukene, blir jeg jo nødt til å forhøre meg litt her på bloggen 😉
For å begynne med starten: Det hele begynte da jeg la ut dette bildet:
Bildet og innlegget handlet om hvilken farge som var finest – og i kommentarfeltet kunne jeg lese følgende:
“Lov meg at dere bytter de gulvlistene, de var heeelt krise… til noen høye ferdigmalte hvite (i bomull eller klassisk hvitt, alt etter hva som er på dører og karmer generelt)”.
Gulvlistene hadde jeg ikke skjenket en tanke, for jeg hadde sett for meg at vi kanskje ble nødt til å bytte det halv-slitte gulvet i løpet av et par år uansett. Og fram til da fikk de være som de var.
Men her om dagen la jeg ut dette bildet fra vårt nyoppussede soverom:
Og da tok det ikke lang tid før det dukket opp en kommentar: “Hei. Du må ha samme farge på gulv og gulvlist.”
Akkurat. Så da var jo forvirringen komplett – og det ble ikke noe enklere da et par til meldte seg på i kommentarfeltet: “Nei, nei, du må ha hvite lister, så klart!”
Det morsomme er jo at jeg har fått med meg at interiørdamene på Instagram, de som virkelig har peiling på trender og oppussing, maler gulvlistene i samme farge som veggen akkurat nå. Og dét har jeg foreløpig ikke prøvd!
Men hva er egentlig finest?
Når man har hvite taklister, bør gulvlistene være:
A. Samme farge som gulvet
B. Hvite
C. Samme farge som veggene
Her om dagen ringte Peters søster og lurte på om det var sånn at vi fortsatt var i markedet for litt arveklær, selv om vi er på flyttefot.
Barna våre er jo så innmari heldige at de har 8 kusiner og fettere på Peters side av familien, og vi har siden nyfødt-tida nytt godt av å arve både jente- og gutteklær.
Vi takket så klart ja denne gangen også, og gleden var stor da svigers i forrige uke ramlet inn døra med fem store poser med herlig arvekarusell.
Her var det som vanlig veldig mange skatter, men midt oppi posen med alle jenteklærne, lå et par fjellstøvler som jeg stusset litt over. De så nemlig ut til å være altfor store for lillesnuppa.
Så jeg spurte svigermor om hun visste om støvlene kanskje hadde havnet feil.
– “De fjellstøvlene? Nei, det er Anniken sine, de er nesten ikke brukt!”, svarte svigermor.
Anniken er barnas kusine på 10 år, så jeg tenkte at det jo var snilt gjort å sende dem med.
– “Åja”, smilte jeg, “Men da legger vi dem bare på vent. Det er nok noen år til de passer lillesnuppa”.
Da kikket svigermor spørrende på meg:
– “Lillesnuppa?”
– “Ja..?”
– “Nei, men.. Jeg tror de var ment til deg, Christina?”
Så nå føler jeg vel at arvekarusellen på sett og vis er toppet.
Jeg, Tante Christina, har arvet fjellstøvler av min niese på 10 år.
Det ble jo stor glede da lillesnuppa skulle velge veggfarge til sitt nye rom selv. Det var papsen som tok initiativet en dag de var ute på handletur, og det resulterte som kjent i skikkelig rosa maling 🙂
Saken var jo egentlig at lillesnuppa hadde plukket ut en farge på fargekartet, men at Peter syns den var “litt lite rosa liksom på en måte”, og derfor hadde foreslått en litt mer rosa farge..
Dette var altså grunnen til at de endte opp med nettopp den lyserosa fargen, selv om det så klart var to tomler opp fra den lille frøkna.
Men så, da vi fikk malingen på veggen, var det ikke bare meg som fikk litt småpanikk. For enn så fin og vakker den så ut i spannet, ble den virkelig, virkelig mye da den kom opp på alle fire veggene.
Det lyste rosa ut i gangen både morgen og kveld – og jeg var veldig spent på hva lillesnuppa kom til å si da rommet var ferdig.
Men i mellomtiden hadde det oppstått et lite problem. Veggfornyeren vi hadde fått opp på veggene, oppførte seg ikke helt som vi ønsket. Det vil si: Vi trodde det ville holde med to strøk maling, men det viste seg å være langt fra nok – derfor måtte vi kjøpe mer maling.
Og da benyttet jeg anledningen til å dobbeltsjekke med den lille frøkna.
– “Hva syns du om den nye fargen på rommet ditt? Blir det fint?”, spurte jeg entusiastisk.
Svaret som kom var vel ikke helt det jeg hadde ventet meg fra en rosaglad fireåring:
– “Eh, jeg vet ikke helt mamma…”
Etter en liten stund, kom det frem at hun hadde sett en veldig fin rosafarge bak vegglistene på soverommet der vi holdt på å legge gulv:
Minner fra et gammelt jenterom ❤️
Så da fikk jeg en strålende idé.
Jeg fant fram bildet jeg hadde på telefonen av lillesnuppa i malebutikken, da hun plukket ut fargen som ikke var rosa nok for Peter – men som så innmari fin ut:
– “Vi skulle ikke bare prøvd den fargen du pekte på på dette fargekartet, da?”
Ivrig nikking. Så da ble det sånn 😉
Mens Peter og jeg har lagt gulv, har min kjære mamma malt rosa over rosa – og det ble så fint! Selv om det fortsatt er en knall rosa-farge, lyser det ikke slik det gjorde av den første. Det er en helt annen ro i rommet, og både mams og lillesnupp og resten av gjengen er strålende fornøyde!
Nå håper jeg det blir en stund til det rommet skal farges i ny prakt, for nå må malingen få sette seg litt altså 😉
Endelig! Nesten så jeg må klype meg litt i armen, for i dag var det for første gang et skikkelig gjennombrudd i familien Klonks oppussingsføljetong!
For nå syns jeg helt ærlig vi har stampet lenge. Vi har revet skap, vi har oppdaget hull i vegger, og manglende gulv. Vi har knotet med fargevalg til veggene, vi har fått luftbobler under veggfornyeren på et av barnerommene, og ting har generelt gått i et forbasket snegletempo.
Det har vært slitsomt å ha dette hengende over seg når vi har følt vi har trengt hjelp for å komme videre, men i dag løsnet det endelig. Og det uten svigers på besøk – det skjedde utrolig nok da Peter og jeg skulle legge gulv!
For jeg har aldri lagt gulv før, og hadde ikke den fjerneste anelse om hvor gøy det var! Jeg visste jo ikke at det var lett, og ikke hvor artig det var å holde på underveis.
Hadde noen fortalt meg at det er litt som å spille tetris – med bare de røde lange på rad og rekke, ville jeg testet det ut for lenge siden 😉
Kjekt med litt hjelp fra en småtass også 😉
Den stilen..
Så nå er jeg så lettet. Petrus og jeg har pusset opp vårt første rom, (med bare litt sagehjelp av pappa på slutten!) – og det ble skikkelig bra! Den mestringsfølelsen skal man jammen ikke kimse av altså.
Problemet er bare at nå har jeg selvfølgelig lyst til å legge nytt gulv i hele huset.. 🙊
I disse dager hvor det advares mot “digital demens”, og at vi nå er i ferd med å bli en gjeng med sløvede hjerner som følge av altfor mye digitale medier i hverdagen – tenker jeg at vi må gjøre det vi kan for å stoppe denne forsløvingen.
For jeg kjenner det jo selv, jeg er avhengig av huskelapper på mobilen, kalenderen oppdateres for de minste ting, jeg husker kun mobilnummeret til mine nærmeste (og det er sannsynligvis fordi de har hatt de samme nummerne i alle år).
I gamle dager kunne jeg telefonnummeret til alle i klassen min på rams. Okei, nesten alle da – men du skjønner hva jeg mener.
Jeg vet jo at mange sverger til å løse kryssord for å motvirke demens-utviklingen, eller slår til med et par runder sudoku. Men jeg har funnet på noe langt mer fiffig 😉
Hjernetrimmen er som følger: De dagene du og bankkortet ditt har vært ute på vift, sjekker du rett og slett nettbanken før du legger deg. Trykk på “siste bevegelser” på brukskontoen din – så får du opp en liste som for eksempel ser slik ut:
Varekjøpene er kun registrert, det er derfor ikke mulig å se i hvilke butikker de forskjellige transaksjonene er utført.
Så er spørsmålet: I hvilken butikk betalte du med kort – og hva kjøpte du?
Jeg lover deg, det er vanskeligere enn man skulle tro! Nå kan det jo hende det bare er min hjerne som er på vei inn i den digitale demensen allerede – og at du klarer dette i en fei, men jeg tviler 😉
Dette er forøvrig et utsnitt fra dagens oversikt i min nettbank:
Jeg husker at jeg kjøpte mat for 742, 33 kroner, men jeg aner ikke hva jeg betalte 192,69 kroner for. Jeg var innom flere butikker for å kjøpe diverse oppussings-utstyr, men aner ikke hvor og hva jeg betalte litt under 200 flis for.
Det har faktisk skjedd flere ganger at jeg har vært overbevist om at det har blitt gjort en feil. Som den gangen jeg logget på nettbanken og oppdaget at det hadde blitt trukket nøyaktig 100 kroner fra kontoen, på en søndag.
Peter spurte om jeg kanskje hadde vippset noen, siden det var et rundt beløp. Men det hadde jeg ikke gjort, og jeg forbannet banken min og var helt sikker på at det hadde skjedd noe feil. Det var i alle fall ikke et varekjøp jeg hadde utført selv!
Men så begynte det å demre litt.. Jeg hadde jo vært innom Plantasjen og kjøpt 3 lyng-planter for 100 kroner… Sorry banken, my bad.
Denne hjernetrimmen funker dårlig på dager der bankkortet har fått ligge i fred, men da kan man jo gjøre andre ting. Pugge mobilnummer for eksempel シ
/ 33125918 – telefonnummeret til bestevenninnen min på 90-tallet ❤️
Akkurat i dag føler jeg egentlig bare for å bøye meg i støvet for alle som har pusset opp bolig og samtidig fått livet til å gå rundt.
Kan noen fortelle meg hvordan nordmenn orker å ligge på oppussingstoppen..? Jeg skjønner det ikke, spesielt ikke når det går opp for meg at det Peter og jeg driver med om dagen, kun er skikkelig enkel “overflate-oppussing”.
Det hadde kanskje vært gøyere (og gått litt mer smidig) dersom vi hadde peiling på hva vi driver med, men akkurat nå er det mest sånn: “Åja, disse ledningene her må skiftes ut ja, skal vi bare vente på at elektrikeren kommer, eller skal vi løsne ledningene og male under.. Åja, det manglet visst tapet under disse ledningene ja, men da får vi vel sparkle litt da! Hva slags sparkel? Åja, den som må tørke i 24 timer ja. Okei, da prøver vi den. Det ble ikke så pent, da. Legge på mer sparkel, da? Vente nye 24 timer, da.”
Selv noe så enkelt som å male vegger og legge nytt gulv er i ferd med å ta knekken på overskuddet hos både far og mor. For alt tar jo så forbanna lang tid! Og vi surrer rundt som små maur i en forlatt maurtue, mens vi prøver å jobbe så fort vi kan innimellom jobb og barn og barnevakt og en øye-operert hund og livet.
Og så skal vi plutselig male soverommet vårt (som vi egentlig hadde tenkt til å vente med), for elektrikeren skal skifte ut ledninger der også – og da skal det helst stå ferdig til han kommer.
Og jeg blir helt kvalm når jeg tenker på fargevalg, jeg tror det skyldes alt styret med den rosa fargen på det ene barnerommet – det har i alle fall resultert i at jeg ikke har peil på hvilken farge som vil passe på soverommet (som i tillegg ligger ved siden av det rosa, og som vel bør gå sånn passe overens ettersom dørene sikkert kommer til å stå mest oppe).
Som om ikke det var nok, har jeg nå plutselig fått litt panikk for at alle rommene i hele huset kommer til å ha hver sin farge til slutt, som et slags sirkus. Men samtidig orker jeg ikke tanken på å male soverommet grått – eller hvitt, eller dempet sort.
Og helst skal vi male i morgen, det vil si, hvis sparkelet har tørket da – det vet man jo aldri. Jeg gjentar: Hvordan klarer folk å overleve totalrenovering av hus? Jeg skjønner det bare ikke.
Det slår aldri feil: Hver eneste gang familien får på seg yttertøyet og svinser ut i skogen, tar det bare minutter før Peter og jeg ser på hverandre med senkede skuldre og nikker.
For skogen er magisk – naturen er magisk, det er som om energien fylles opp når man går der blant trærne og sniffer inn den friske lufta mens man hører vinden rasle i trekronene.
Naturen gjør underverker for både store og små, og jeg elsker å se hvordan barna svinser rundt – finner pinner, klatrer på steiner, balanserer, utforsker, leker, hopper og koser seg.
Og mens Peter har en tendens til bare å traske avsted i de skoene som stod best tilgjengelig og i den jakka som hang ytterst på knaggen, sørger frysepinnen av en mor (meg) for at vi andre alltid er godt nok kledd.
For det viktigste for meg, er at alle holder varmen! Jeg kan ikke tenke meg noe verre enn å være ute og fryse, og etter 36 års erfaring har jeg for lengst lært meg at: Fryser du på bena, fryser du snart overalt 😉
Klær og sko er kjempeviktig, og når det kommer til eventyrlystne barneføtter er det ekstra viktig at de er godt skodd.
De siste fem årene har vi brukt vinterstøvler fra ECCO, og til tross for aktiv barnehagebruk gjennom hele høsten, vinteren og våren – er det enda ikke et eneste par som har blitt slitt ut.
Jeg tør derfor påstå at ECCO Snow Mountain vinterfórede støvler kanskje er årets beste kjøp av skotøy til aktive barneføtter.
» BOA®-lukkesystem (som barna elsker!) – som sikrer stram og enkel lukking
» Godt grep på snø og is med banebrytende gummilignende T.PU-yttersåle
Ecco ser på seg selv som beskyttere av små føtter – og de flinke danske designerne lager barnesko spesielt designet for det skandinaviske klimaet. Det trengs 🙂
Kort oppsummert er ECCO Snow Mountain en drøm for barneføtter som trenger skikkelig beskyttelse på kalde høst- og vinterdager.
Helt siden Peter ble pappa, har vi ledd av hvor lettrørt han har blitt. Her hjemme er det han som snufser av Youtube-klipp, Idol-auditioner, og rørende historier. Jeg blir jo rørt jeg og, men føler kanskje ikke at tårene sitter like løst.
Og én ting er jo å bli rørt i sofakroken hjemme, noe helt annet er å snufse i full offentlighet. For ute blant folk har jeg i hvert fall full kontroll.
Problemet er bare at jeg ikke har fått testet lettrørtheten min i offentligheten på veldig mange år. Etter at jeg fikk barn har det stort sett kun vært barnehage-avslutninger der jeg har måttet tørke noen tårer – men ellers har jeg ikke sett verken rørende kinofilmer eller andre ting som har utfordret mitt emosjonelle følelsesliv.
For på onsdag hadde jentene og jeg bestemt at vi skulle dra på show! Vi hadde kjøpt billetter til “Lykkebobler med Dora og Bjørg”, altså stand up-komikeren Dora Thorhallsdottir – og kunstnersøsteren hennes Bjørg.
Det eneste jeg visste om forestillingen på forhånd, var at den skulle vare i nærmere 3 timer. Og siden det hadde fått det klingende navnet “Lykkebobler” (og det faktum at Dora har vært en av mine humor-favoritter i lang tid) – gledet jeg meg stort til en lattermild aften.
Peter var overlykkelig fordi jeg skulle ut av huset, han mente jeg hadde godt av å komme meg ut og tenke på litt annet enn flytting og jobbstress og oppussingskaos – og at en kveld med jentene var akkurat det jeg trengte.
Så da mørket senket seg i den fullstappede salen, smilte jeg fra øre til øre. Om du kjenner til Dora fra før, vet du sannsynligvis at hun har et meget smittende humør – og det tok ikke lang tid før humringen bredte seg i hele salen.
Men etter fem minutter fikk vi servert en rørende historie fra scenekanten – jeg kjente jeg fikk antydning til “rusk på øyet”, og måtte svelge noen ganger for å få bort klumpen i halsen – mens jeg tenkte: “Hei, enda godt de starter med den rørende historien først – så er vi ferdige med den!”
Så fortsatte det med litt herlig livsvisdom, masse humor og skratt-latter, noen rørende historier til, før selveste Cecilia Vennersten kom ut på scenen. Du vet hun som sang sangen “Det vackraste” på 90-tallet – damen de fleste husker, men som de færreste kanskje har sett noe til de siste årene.
Det viste seg at Cecilia var med som musikalsk innslag underveis i forestillingen, og for å si det sånn har ikke den stemmen hennes blitt noe dårligere med årene. Men ganske uventet, tok Cecilia plutselig mikrofonen for å si noen ord.
Hun startet med å fortelle hvordan det hele begynte for hennes del, at hun var med på Melodifestivalen og sang “Det vackraste” – og at det eskalerte derfra. Hvordan hun reiste land og strand rundt for å synge den sangen, som viste seg å ha en dypere mening enn hun først hadde trodd.
Hvordan alt og alle ville ha en bit av henne i veldig mange år, og at hun stilte opp på alt hun ble spurt om, fordi hun trodde hun måtte. Men en dag sa hun stopp. Hun ville jo bare stå på scenen og synge, ikke utlevere seg selv i TV-programmer og reportasjer, og blottlegge sjelen sin fordi hun trodde det ikke var et alternativ å si nei.
“Det vackraste” fortsatte å følge henne på godt og vondt. Hun møtte en mann, som viste seg å være mannen i hennes liv – en sånn fin liten kjærlighetshistorie. Men bare én måned etter at de ble kjærester, ble han syk. Han hadde fått kreft, men var overbevist om at det ville gå bra. Det kom jo til å ordne seg, for sånn var han – en positiv kar som så løsninger på problemene.
Men det gikk ikke bra.
Bare fem måneder etter at de møtte hverandre, døde han. Cecilia var knust, og spurte familien hans om det var noe hun kunne gjøre. Hun sa hun ville gjøre hva som helst, hva enn det måtte være.
Og familien hadde ett ønske. De ville at hun skulle synge “Det vackraste” i begravelsen.
Og det gjorde hun.
Og da Cecilia stod der på scenen foran oss.. Og viste hvordan hun hadde stått i kirken, og kikket ned på kisten til kjæresten sin mens hun sang med klar og stødig røst, inn i mikrofonen:
“Det vackraste jag vet…
.. Är att se dej när du sover”
Da ble det klart at jeg ikke har spesielt god kontroll på tårene mine i offentligheten likevel. Det rant over. Jeg satt i en sal med over 500 mennesker, mens tårene fosset i strie strømmer nedover kinnene mine.
Jeg forbannet meg selv for å ha ryddet i håndvesken min før vi dro. Ikke et eneste snørr-papir å oppdrive (alle mødre med respekt for seg selv har snørr-papir i veska!), så jeg snudde hodet sakte til siden og presset kinnet mot skulderen sånn at genseren kunne ta det verste.
Etter en stund kjente jeg hånden til venninnen min stryke meg på armen mens hun hvisket “Går det bra med deg, Christina”, og jeg klarte ikke annet enn å nikke der jeg satt og konsentrerte meg om ikke å hikste for høyt.
For selvfølgelig skulle vakre Cecilia synge sangen i sin helhet da hun hadde fortalt historien sin ferdig, og det skal jeg si deg – den sangen kommer aldri, aldri, aldri, til å bli den samme igjen – og det ble nesten for sterkt å høre hele fra start til slutt mens tankene bare gikk til den triste kjærlighetshistorien og den hjerteskjærende begravelsen.
Og vet du hva som skjer etter at man først har åpnet slusene på den måten? Nei, joda, da stenges de ikke igjen med det første. Derfra og ut fosset tårene uansett om jeg lo eller gråt – det var nesten verst de gangene jeg fikk så latterkrampe at jeg måtte hikste etter luft.
Jeg var helt utslitt da jeg satte meg i bilen for å kjøre hjem. Tårekanalene hadde kjørt berg- og dalbane i tre timer, all sminken var borte for lengst, jeg hadde rødkantete øyne og var tett i nesa.
Og da jeg åpnet døra hjemme og Peter fikk øye på meg fra sofaen, sendte han meg det mest forskrekkede blikket jeg har sett på mange måneder.
Min stakkars mann som hadde ment at en kveld med jentene var akkurat det jeg trengte – lurte nå på hva i all verden som hadde skjedd.
– “Jeg har vært på show”, sa jeg.
Men for en kveld! Snakk om å bli tatt på senga! Snakk om å lære litt om livet, om å kjenne på følelsene sine, føle sin egen frykt – snakk om å le seg fra sans og samling, snakk om å lære livsvisdom, og å åpne slusene.
Og ikke minst å lære litt om seg selv. For jeg har kanskje ikke blitt så lettrørt som Peter når jeg ser en Idol-audition i sofakroken, men jeg åpner i hvert fall slusene når jeg må.
