Jeg vet jammen ikke om det går. Å toppe dette, kjærlighetserklæringen du nå har på armen ❤️
Akkurat dette er noe av det jeg liker best med deg. At du finner på sånne ting. At en liten idé plutselig blir virkelighet – og ekstra moro blir det fordi du vet at jeg hadde brukt tre år på å bestemme meg for noe lignende 😂
Men du bare kjører på, og denne gangen var det veldig spesielt. Du hadde med en lydbølge av latteren min til tatovøren, hestelatteren min – og den er nå foreviget, veldig synlig på armen din.
Slik ser en hestelatter ut i lydbølger 🐴😂
Og det gjør meg så glad. For sånn er du. Romantisk og herlig.
Er det flaks vi har hatt? Vi hadde jo virkelig oddsene mot oss da en liten mini var på vei bare 6 måneder etter at vi møtte hverandre for første gang. Eller kanskje er det nettopp dette som gjorde at det har gått så bra, at vi bare vokste sammen i vår nye tilværelse med barn og ansvar og hus og stasjonsvogn.
For jeg føler meg heldig hver dag. Fordi du kysser meg på panna selv om jeg har kjeftet litt høyt fordi jeg snublet i de store skoene dine som aldri finner veien inn i skohylla. Jeg føler meg heldig fordi du kjøper roser til meg selv om jeg ikke har gjort noe for å fortjene det.
Jeg føler meg heldig fordi du har gått fra å hate barn (dine egne ord 😅) til å bli en fantastisk pappa som baker eplekake med barna rett før leggetid mens jeg er på foreldremøte. Så blir vi sittende å vente på kaka som måtte stekes “litt lenger enn du hadde trodd”, mens tennene egentlig skulle vært pusset for lengst. Og så ordner det seg alltid, og to barn sovner med store smil om munnen.
Jeg aner ikke hvordan jeg skal toppe denne kjærlighetserklæringen din. Men jeg er helt sikker på at den tatoveringen for alltid kommer til å være spesiell, for du kommer garantert til å få fram hestelatteren min når vi har passert 90 også 😍
Før sommeren skrev jeg om at vi hadde hengt opp insektshotell sammen med barna for første gang, og at vi var innmari spente på om det kom til å flytte inn noen gjester 😄🙌🏽
Og bare noen uker etterpå, kunne jeg formidle at vi hadde blitt utsatt for herverk! Flere av rommene var stappet fulle av noe grått – og det første som slo meg var selvfølgelig at det luktet rampestreker lang vei:
Men for sikkerhetsskyld googlet jeg, og det viste seg at når et “hotellrom” er leid ut, da er åpningen murt igjen med leire. De tette hotellrommene var altså et bevis på at insekter hadde kommet og lagt egg – for deretter å mure igjen hullene!
Jeg må innrømme at jeg hadde sett for meg at et insektshotell ville bestå av levende gjester som flyttet inn for sommeren, og som fløy fram og tilbake kontinuerlig, i ekte turist-stil 😂
Men nå som sommeren er over, tenkte jeg å ta en siste titt på hvordan det stod til. Og for å si det sånn, håper jeg på mange flotte tilbakemeldinger i Tripadvisor denne høsten – for her var det fullt!
Omtrent alle hullene er fylt med leire – altså ligger det masser av egg inni der som skal klekkes neste vår 🎉Nå er det viktig å sette hotellet i garasjen eller et annet kaldt sted, slik at eggene overvintrer. De må ikke tas inn i varmen, for da klekkes de 😅
Jeg la ut bilde av hotellet på snapchat i går, og fikk veldig mange tilbakemeldinger fra folk som ikke hadde fått en eneste gjest i løpet av sommeren.
Jeg er jo ingen ekspert, og vet ikke helt hva det skyldes – men har lest meg til at hotellene bør henges på solrike og lune steder, for biene kan ikke få nok sol. Det bør også være et vanntett tak over boligen, slik at det holder seg tørt.
Sist, men ikke minst – bør det være tilgang til litt leire i nærheten, siden det er dette biene bruker for å lage en celle rundt egget, og for å mure igjen åpningen. Ønsker man å være en særdeles god hotellvert, legger man ut nye, ferske, fuktige leirklumper i løpet av sesongen 😉
Dessuten har ulike arter ulike preferanser for hullstørrelse, så det beste er å tilby hotellrom med forskjellig diameter.
Som jeg svarte samtlige på snapchat i går som var litt skuffet: Prøv igjen neste vår! Alt grønt i naturen trenger bienes hjelp – så keep up the good work ❤️
Og sånn til trøst: Det er ikke bare fryd og gammen med prosjektene våre i hagen, altså – grønnkålen tror jeg for eksempel vi skal gi et nytt forsøk til neste år 😂:
/ Takk for nå, hotelldrift – gleder oss til åpning neste vår ☀️
I januar ble jeg tante til en liten tass 😍 Siden da har jeg vært stupforelsket, og faktisk fått litt kjærlighetssorg hver gang jeg er sammen med ham og må reise igjen.
For jeg elsker babyer. Jeg elsker karamell-lukta, de småsure tåfisene, den lille kanin-nesa, de små ørene, de pittesmå neglene på de pittesmå fingerne. De små gryntene, den spede gråten, den beroligende pusten, de blå øynene.
Jeg har kost, jeg har bysset i søvn, jeg har trillet turer og jeg har gitt flaske. Jeg har elsket å ha en baby i armene uten å være totalt utmattet etter fødsel, kontinuerlig amming og utallige oppvåkninger om natten.
Helt siden han kom til verden har vi truffet hverandre jevnlig – likevel har det vært skremmende å se hvor fort han har vokst. Jeg kan på ingen måte huske at mine egne barn hadde samme voksetempo (selv om de jo hadde det), og syns han har blitt mye større fra gang til gang. Samtidig har jeg liksom trøstet meg med at han fortsatt er tantes lille baby.
Men nå er det slutt på den tida.
For siden jeg så ham sist for bare et par uker siden, har han knekt både den ene og den andre koden. Ikke bare har han lært seg å kravle avsted i et voldsomt tempo, han har også begynt å reise seg opp, plukke på alt han finner, rive ned alt som står i riktig høyde – og “rense og lufte jorda i potteplantene på gulvet” 🙈😅
Og nå slår det meg hvor utrolig fort man glemmer! Det begynner jo å bli noen år siden vi var på dette stedet i livet selv, når man må rydde bort alle små leker og ting som kan puttes i munnen, når alle pyntegjenstander må flyttes over 80 centimeters høyde, når alle gulvplanter må ned i kjelleren og alle stikkontakter må boltes igjen.
I helgen kommer den lille tassen og familien på overnattingsbesøk, så i kveld må tante gjøre skikkelig rent slik at lille Herr Kravle kan åle seg rundt uten problemer 😂
Dessuten må jeg lage noen provisoriske trappegrinder, og jeg må rydde bort alle små leker og ting og tang som kan puttes i munnen. Jeg må flytte potteplanter, og redde alt av gjenstander som kan gå i bakken.
Men det skal han ha, den lille tassen: Han er tidenes beste rydde- og gulvvask-motivasjon 😂
Jeg har alltid vært glad i å prate. Jeg liker å prate om ting, og jeg elsker både de store samtalene og de små samtalene. Jeg har kanskje ikke så mange sperrer, og derfor har jeg muligens en tendens til å spørre litt for mye.
Da jeg fikk mensen for første gang, ringte jeg Mormor for å fortelle det. Det har vi ledd mye av, hvem er det som slår på tråden til Mormor for å fortelle at mensen er i hus, liksom. Men jeg følte vel det var verdt å prate om, da. Og jeg tror nok Mormor følte seg litt beæret, tross alt.
Og så elsker jeg small talk. Da jeg bodde i Oslo, ristet Peter på hodet av meg da jeg kjørte kollektivtrafikk, for jeg ble alltid sittende et par stoppesteder for langt. Snakket meg bestandig bort, for jeg havnet uten unntak ved siden av en eller annen som også likte å prate. Og da går tida fort.
I dag er jeg 37 år, og veldig glad i livet. Jeg har så mye å være takknemlig for, og jeg smiler når jeg våkner om morgenen, og når jeg legger meg om kvelden. Men det har ikke alltid vært sånn.
For 15 år siden var jeg kronisk syk. Legene fant ikke ut hva som feilte meg, jeg hadde bare en drøss med symptomer. Jeg var for syk til å gjøre noen ting, men jeg husker jeg var så innmari takknemlig fordi jeg klarte å holde humøret oppe. Jeg klarte å tenke positivt selv om jeg var i starten av tjueårene og så hvordan livet suste forbi på utsiden av soveromsvinduet.
Dette tenkte jeg, til tross for at jeg hadde fått beskjed om at jeg sannsynligvis aldri kom til å bli frisk siden det hadde gått så mange år uten bedring.
Men sakte, men sikkert, begynte tårene å trille oftere og oftere. Jeg merket det ikke selv, og så ikke hvor jeg var på vei – for det er det nemlig ikke lett å registrere selv. Psyken bare er på en måte, og det er ikke sånn at man ser selv hvordan det står til bestandig. I alle fall var det ikke sånn for meg.
En dag jeg lå i sengen, var formen så dårlig at jeg ikke klarte å stå opp. Jeg hulket. Puta var klissvåt av tårer, og jeg husker jeg tenkte at nå, nå er det greit. Nå orker jeg faktisk ikke mer. Jeg ønsker ikke mer. Vær så snill.
Jeg, jenta med den sterke psyken, var så langt nede at jeg ikke forstod det selv.
Midt i et hulk ringte telefonen. Det var Pappa. Jeg husker jeg vurderte å ikke ta den, for jeg ville ikke at han skulle høre hvor tett jeg var i nesa, og dermed forstå at jeg gråt. Men jeg tok den. Og jeg ikke fikk fram et ord. Men pappa forstod likevel, og jeg husker ordrett hva han sa:
“Jenta mi.. Dette går bra. Nå tror jeg vi to skal ta en tur til legen.”
I dag er det Verdensdagen for selvmordsforebygging, og det syns jeg bør gis oppmerksomhet. Vi må snakke mer om selvmord, vi må diskutere det mer, vi må gi det faktum at selvmord er den vanligste dødsårsaken for mennesker mellom 15 og 29 år, mer oppmerksomhet! På verdensbasis tar ett menneske livet sitt hvert 40. sekund. Det er helt forferdelig!
Dessverre er det komplekst, og sannsynligvis finnes det ingen enkel løsning på de triste tallene. Men i følge leder i Norsk psykiatrisk forening, Ulrik Malt er det fortsatt sånn at folk skjønner at hjerte- og karsykdom er dødelig – men ikke at psykiske lidelser også er det.
Han skulle gjerne sett at flere oppsøkte helsehjelp tidligere.
Kanskje kan mer åpenhet føre til at alle de som faktisk sliter, og som vurderer å ta sitt eget liv, forstår at det er hjelp å få? At ved å snakke mer om selvmord, pirke borti de vonde tingene – kan vi bidra til å skape enda mer åpenhet og bryte seiglivede tabuer?
Antall selvmordsforsøk i Norge anslås til å være mellom 4000 og 6000 hvert år. Det er vanvittig høye tall. Og hvorfor er det sånn at 1/3 av helsepengene ikke går til psykiatri – når psykiske lidelser utgjør mer enn 1/3 av sykdomsbelastningen i den norske befolkningen?
Jeg vet ikke hva som hadde skjedd med meg dersom jeg ikke hadde fått hjelp. Hvis jeg ikke hadde hatt en familie som forstod meg da jeg ikke forstod meg selv, hvis jeg ikke hadde fått noen å snakke med, noen som hjalp meg å tømme hodet for tanker, snu stein for stein og få meg ut av gørra jeg hadde viklet meg inn i.
For det hjalp å prate. Det hjelper å prate. Det hjelper å få hjelp! Og det er ikke et nederlag å be om det ❤️
Ny uke, og istedenfor å skrive “blanke ark” – erstatter jeg med “en blank blogg, en blank instastory, en blank snapchat og en blank podcast som skal fylles med nye og spennende ting” 😎 Yey!
Først og fremst må jeg få takke for alle fine tilbakemeldinger på Gjesterommet-podcasten vår de siste ukene, utrolig koselig at så mange har begynt å høre på oss hver uke!
Og ekstra koselig er det når dere melder fra om det, enten via snapchat eller en kommentar på itunes eller i innboksen på Gjesterommet på facebook. Vi får med oss det dere skriver! 🙌🏽
Denne uka tenkte jeg å kjøre en liten vri på episoden, og åpne opp for flere spørsmål – siden vi får så mange bidrag til “ukas spørsmål”-spalte hver uke.
Podcast er jo rimelig enveiskjørt, så nå har du muligheten dersom det er noe spesielt du lurer på. Enten det handler om hvordan vi spiser ostepop, om vi fyller bensin og betaler med matkortet (🙋🏻) – eller hva i all verden vi stemte i valglokalet i dag 😉 (Eller vent, tror kanskje det ble akkurat passe politikk-preik i forrige episode, ref meg og historien om Roy fra Askøy 😆)
Så værsågod – fyr løs i kommentarfeltet! De to mest ungdommelige gæmlisene er klare før denne ukas episode 😍
Podcasten vår finner dupå iTunes, Spotify, via denne linken, i din podcast-app (søk etter “Gjesterommet”) – eller siste episode rett her i innlegget:
De siste dagene har jeg fulgt nøye med på den dramatiske situasjonen med hunder over hele landet som har blitt akutt syke, som hundeeier blir man jo ekstra nervøs.
Men jeg må innrømme at det er ekstra ille fordi jeg er rimelig sikker på at vår egen Teo ble rammet av omtrent det samme for tre år siden.
“For i går var en rar og vanskelig dag. Jeg skal ikke gå i detaljer, men det som startet som en koselig fridag, snudde brått og ble til en akutt nødssituasjon for Teo. Det som startet som uskyldig magetrøbbel utviklet seg raskt til å bli skikkelig alvorlig, derfor ble barna hastet vekk til besteforeldre og vi tilbrakte resten av dagen i hui og hast.”
Jeg husker denne dagen som om det var i går. Det var Kristi Himmelfartsdag, og vi hadde så smått begynt å ordne litt i hagen. Teo virket ikke helt i form, men siden det var helligdag og stengt overalt, bestemte vi oss for å ringe dyrlegen tidlig neste morgen.
Men så eskalerte alt. Det var diaré, det var blod, det var dårligere og dårligere allmenntilstand – og Peter ringte rundt som en gal for å finne en dyrlege som kunne ta oss i mot selv om det var helligdag.
Til slutt fikk vi napp, Peter forklarte situasjonen, og den vennlige dyrlegen ba oss komme med én gang. Jeg husker enda det sjokkerte ansiktet hennes da vi kom løpende inn på kontoret hennes med en nesten livløs hund i armene.
Dette var alvorlig. Hun utførte den nødvendigste førstehjelpen med en gang, og konstaterte kjapt at det var nødvendig med innleggelse. Hun ringte et dyresykehus i et annet fylke som heldigvis var klare til å ta oss i mot, og jeg hadde fullstendig panikk. Tårene fosset, og det var nok derfor dyrlegen ventet til jeg hadde satt meg inn i bilen, før hun hvisket til Peter: “Kjør fort.”
Da jeg satt i bilen med den pjuske lille hunden ved beina, og den gjennomsiktige posen med intravenøs væske dinglende fra taket ved det høyre øret mitt, tenkte jeg at nå kommer jeg til å klappe sammen. Han betyr mye for meg, den lille tassen – og jeg visste ikke om jeg skulle gråte eller kaste opp eller besvime der jeg satt.
Vi ble tatt vel imot på dyresykehuset, blodprøver og enda mer væskebehandling ble gitt – før vi fikk beskjed om at de skulle fortsette undersøkelsene utover natten. Teo var i de beste hender, og Peter og jeg måtte reise hjem.
Heldig-heldigvis gikk det bra med Teo’n vår. I dag er jeg helt overbevist om at det var den akutte førstehjelpen den første dyrlegen ga, som reddet livet hans – for han var nærmest livløs da vi kom til henne.
Derfor gjorde det ufattelig vondt å lese om den lille hunden fra Larvik som måtte gi tapt i går, etter to døgn med denne mystiske sykdommen. For familien hadde blitt avvist hos fire dyreklinikker, samt en dyrlegevakt i Tønsberg – og den lille tassen fikk sannsynligvis ikke behandling tidlig nok.
Jeg vet at det kunne vært oss for tre år siden.
Så nå krysser jeg alt jeg har for at sykdomsmysteriet oppklares, og at ingen flere hunder blir syke. Og så håper jeg at de hundene som har blitt syke og som får behandling i skrivende stund, kommer til å være like glade og fornøyde som han her, da vi hentet ham etter tre dagers behandling på dyresykehuset ❤️
Jeg skjønner ingenting. Sommeren gikk jo så fort, bare noen uker i shorts og sandaler, liksom.
Så begynte høsten å snike seg på. På tide å finne fram utstyr – både skolesekk og barnehagesekk var heldigvis klare til å fortsette der de slapp da de gikk ut i ferie.
Men hvor satte jeg gummistøvlene, igjen? Og fotballstøvlene? Stod håndballskoene i kjelleren, eller hadde de klart å snike seg innimellom skohylla?
Samme det. For da jeg for moro skyld spurte de små føttene om de kunne ta på seg håndballskoene, fikk jeg høstens største sjokk. De var for små. Altfor små!
Fotballstøvlene? For små de og.
Gummistøvlene da?! Gjett én gang.
Jeg kjente panikken komme krypende, og løp ut på soverommet for å finne yndlingsbuksa.
– “Ta den på!”, ropte jeg febrilsk, “Jeg må bare sjekke om klærne dine fortsatt passer!”
Jeg kan ikke huske at høyvannsmoten var i siget i månedsskiftet mai – juni, men nå i slutten av august var i alle fall buksene godt over ankelen. De ekstra centimeterne har altså strukket seg rett foran øynene mine, likevel har jeg ikke lagt merke til det.
Kan noen vennligst fortelle meg hva som skjer med de små kroppene om sommeren? Er det påfyll av D-vitamin som gjør at skjelettet får fart på seg? Er det kulda resten av året som sørger for å bremse voksingen slik at den siger umerkelig avsted, eller hva er egentlig greia?
Så da gikk det som det måtte gå. Nå er mer eller mindre hele garderoben skiftet ut. Arvekarusellen har rullert på ny, og jeg krysser fingrene for at det ikke går like fort unna det neste halvåret 😅
Det er ikke bare bare å være forelder, og det er mange grunnleggende ting vi skal sørge for å lære barna våre i oppveksten. Det er åpenbare ting som å ha respekt for voksne, ha empati, være inkluderende, snille og greie.
Og ikke minst er det ting som å lære barna at de må si fra dersom de ikke har det bra, og forklare at de har rett til å bli beskyttet mot ting som vold, overgrep og mobbing.
Men i tillegg, mener jeg det er et par andre (mer eller mindre viktige) ting vi som foreldre bør lære barna våre 😉
Vi vet viktigheten av at barna lærer seg å se seg for til begge sider både en og to ganger før de krysser en vei – men det er også på sin plass å lære dem at man faktisk setter opp farta når man skal gå over! Folk som dasser over fotgjengerfeltet når en bil har stoppet, gjerne med ansiktet i mobilen, er en uting. Lær barna å gi et lite vink eller nikk til bilen som stopper også, så er vi virkelig i mål 😄👏🏼
Bruke tanntråd
Puss, puss så får du en suss – det er jo noe alle vet. Men vel så viktig er det å lære barna å bruke tanntråd fra de er små. Gjør det til en fast og fin rutine, så holder de forhåpentligvis på den resten av livet 🙏🏼
Gi komplimenter
Jeg leste en bok en gang der det stod at når du gir komplimenter til en annen, gjør du to hjerter glade. Den du gir komplimenter til, og deg selv. Vi må minne barna våre på at det er hyggelig å si fine ting til andre!
Et fast håndtrykk
Dette har jeg lært av mormor! Hun mener et fast håndtrykk er alfa omega, og at vi må lære barna å klemme hånda til den man hilser på – slik at man ikke bare står der med en slapp, død hånd. Jeg er helt enig med mormor, et skikkelig håndtrykk er viktig!
Si unnskyld
Denne føler jeg kanskje er litt for åpenbar, men det er viktig å lære barna våre å ta ansvar og å gjøre opp for seg. Dette er en fin egenskap man bør bære med seg for resten av livet.
Gode manerer
Bordskikk er et fint sted å starte, alle barn trenger å bli minnet på at man skal sitte pent ved bordet, takke for maten, spørre før man går fra bordet, og bære ut sin egen tallerken. I tillegg er det å takke for ting generelt, viktig! Grådighet er det ingen som liker, verken grådige barn eller grådige voksne 😉
Brus og godteri på lørdager
Det får så være at vi voksne blir fysne i ukedagene, men vi må for all del lære barna våre at godteri og brus hører lørdagen til. Sukker er sukker – og det bør fungere som lørdagskos og ingenting annet. Vi har et ansvar for våre barns helse, og de fortjener å få gode vaner med seg i sekken hjemmefra ❤️
Sette pris på de små tingene
“Nå koser vi oss!”, er en frase vi bruker mye her i huset. Jeg tror på effekten av å minne barn på gleden i de små tingene, enten det er å finne en skikkelig grønn kålmark i hagen, eller krype opp i sofakroken for å se på film en grå regnværsdag.
Dele på ting
Dette er noe jeg tenker man må minne på igjen og igjen, akkurat som at alle må få være med å leke – nemlig at det er viktig å dele på ting. Barn som deler blir likt av andre – og klarer seg dermed ofte bedre sosialt. Verdt å jobbe med!
Spare til ting
En kjempeviktig ting å lære seg helt fra man er liten, nemlig viktigheten av å spare til ting. Hvordan man tjener, sparer, bruker, eier og låner. Noe av det jeg husker best fra egen barndom, er Nintendo NES’en jeg kjøpte for min egne penger etter å ha spart i flere år. Jeg hadde ikke råd til ekstra spill, så jeg ble sabla god på Super Mario 1 🙌🏽😂
Ta vare på jorda
Vi må lære barn om konsekvenser av egne handlinger, og hvordan det lønner seg å gjøre en innsats for miljøet. Starte i det små, som å plukke søppel i naturen (og selvfølgelig vise at det er helt uaktuelt å forsøple selv!) eller å ta sykkelen istedenfor bilen når det lar seg gjøre. Fremtiden trenger miljøbevisste barn og voksne!
Sette egne grenser
Grenser forandrer seg med alderen, små barn kan for eksempel lære seg å unngå slåssing i barnehagen, mens større barn må kanskje minnes på grensesetting som å si nei til ulike former for press. Jeg leste en gang at barn som er forberedt på press og vet hvor egne grenser går, bedre takler situasjoner som oppstår. Da er det verdt å ta en liten prat om det med jevne mellomrom!
Helt avslutningsvis må vi også huske på at det er vi foreldre som er rollemodellene. Kanskje må vi minne oss selv på det i blant? God folkeskikk og høflighet smitter over på småttingene. Så la oss gjøre så godt vi kan ☀️❤️
Jeg skjønner ikke helt hva som skjedde med pågangsmotet, for i hele sommer har jeg vært så gira på å bli ferdig med å male huset utvendig. Førstestrøket ble unnagjort for lenge siden, men det litt mer trøttanes andrestrøket gjenstod.
Peter har vært særdeles treig de siste ukene, maling njaaaaa, maling njeeeeei – men det var faktisk ikke før vi stod med nesa nedi hvert vårt malingsspann i helgen, at det gikk opp for meg også:
Å male et hvitt hus hvitt, det er ganske så pyton, det 😩
Og denne mannen har også kjøpt arbeidsbukse til meg 👏🏼 Helt grusom å gå i, men pytt sann.
Vi har en sånn fin arbeidsfordeling der jeg tar meg av de nederste plankene, mens Peter henger oppunder taket. Og så skravler vi oss gjennom arbeidsoppgavene.
Men denne gangen gikk det altså så trått. Det hjalp ikke med forsøk på oppløftende ord engang, ala typen “jaja, det skal bli godt å bli ferdig da”, “Oioi, nå blir det fint her!” eller “Fyttiflaten så flinke vi er”.
Det. Var. Bare. Så. Gørr. Kjedelig.
Hvor har jeg malt? Der? Eller der? Eller der?
Selv smilet lot seg ikke lure 😐
Men nå er det altså gjort. Huset er ferdig malt (om enn ganske mange måneder på overtid) – og jeg priser meg lykkelig over at ingen falt ned fra stigen, og ingen fikk en mann i huet.
Så får vi heller krysse fingra for at ikke overtrua sparker inn, for da ligger jeg rimelig tynt an:
