For hvert år som går, blir jeg mer og mer julete. Først trodde jeg det var fordi jeg giftet meg med en mann som er helt tussete etter julen – men det er jo selvfølgelig på grunn av barna.
Jo større de blir, dess mer magisk blir julen! Og jeg elsker tanken på at dette er barndommen deres, at vi nå skaper minner som de kommer til å ha med seg for resten av livet.
Og kanskje er det derfor det blir enda tøffere å tenke på at ikke alle barn får med seg gode barndomsminner. Snarere tvert i mot – det er ufattelig mange barn som av ulike grunner ikke gleder seg, men som gruer seg veldig fordi julen er den verste tiden på året.
I går leste jeg en sak om vinmonopolet som selger egne julekalendere med brennevin. En shot hver dag fram mot jul. Flott, hva? Kanskje spesielt for de barna som lever med voksne som absolutt ikke trenger nok en anledning til å drikke mer?
Folkehelseinstituttet melder om at minst 90.000 barn lever i hjem der minst en voksen misbruker alkohol. De antar at det er dobbelt så mange som har foreldre med et risikabelt alkoholforbruk.
Og disse blir spesielt påvirket i julen. Vinmonopolet har i desember dobbelt så stor omsetning som resten av året – det er mange barn som rammes!
Og julen som skal være så magisk, hvor barna skal komme først, og samle på gode minner de skal huske resten av livet. Ikke føle seg usikre, utrygge, redde eller lei seg fordi voksne setter seg selv først.
For det er faktisk ganske enkelt: Barn trives best med edru voksne!
Jeg kan ikke bestemme hva andre skal gjøre, men i år som i fjor, og året før der, håper jeg å inspirere så mange som mulig til å bli litt ekstra bevisst på alkoholinntaket rundt barn. For det er nå en gang sånn, at der det finnes alkohol, finnes det rus. Og der det finnes rus, finnes det også et rom for feilskjær.
Og jeg syns det er greit at vi minner hverandre på at en liten akevitt kan være én akevitt for mye. Det er ikke sikkert du merker det selv, men det gjør kanskje de minste – som er ekstra ømfintlige for forandringer.
Så, hva med å sette barna først, og droppe alkoholen i julen? Hva med å kose seg med alkoholfritt – og heller la trygge og glade barn være rusen?
Det koster faktisk så lite ❤️
Jeg håper så mange som mulig skriver under på Hvit Jul-kampanjen i år, slik at det blir rekordmange underskrifter! Kampanjen går enkelt og greit ut på at man ikke skal drikke alkohol når man er sammen med barn julehelgen 24 – 26. desember.
Bli med å skape en magisk jul helt uten alkohol 😊❤️
Fram til jul tenkte jeg å tipse om forskjellige småting som jeg selv syns er verdt å gjøre i løpet av desember. Og i dag kommer en av mine absolutte favoritter!
Denne juletradisjonen hadde jeg ikke hatt dersom jeg ikke hadde blitt kjent med Peter, eller min supre svigermor 😉
For hvert år MÅ jeg lage svigermors fantastiske julesennep – og det er altså henne jeg kan takke for denne oppskriften. Denne sennepen er farlig avhengighetsskapende, og for oss blir det rett og slett ikke skikkelig desember uten 😍
Dette trenger du:
1,5 dl sukker
1,5 dl fløte
1,5 dl Colman´s sennepspulver (kan sikkert bruke andre typer)
3 ts sennepsfrø
2 egg
1 ss eddik (klar 7%)
1 klype salt
Fremgangsmåten er som følger:
Hell alt i en gryte (unntatt sennepsfrø)
Gi et raskt oppkok
Rør hele tiden
Tilsett sennepsfrø mot slutten
Kjøl ned og ha det over i egnet beholder
Og vips, så har du et stort glass med julemagi som smaker fantastisk til ribba, juleskinka, pølsa eller hva enn du måtte ønske. Styrkegraden kan variere, men den er beregnet på voksne 😉
Tips! Et glass med julesennep gjør seg perfekt som hjemmelaget gave til noen i julen!
/ Snakker vi verdens beste sennep? Jeg tror det 👏🏼
De siste dagene har den forferdelige saken om dødsfallene i Tromsø svirret rundt i hodet mitt. Mammahjertet mitt blør for dem alle – moren, de tre jentene, og den stakkars pappaen som akkurat nå sitter og våker ved to senger på et sykehus.
Uansett hva som har skjedd, er dette bare utrolig, utrolig trist.
Samtidig ruller kommentarfeltene under alle nyhetssakene. Jeg har sluttet å lese for lengst. Heldigvis flest knuste hjerter – men også en og annen usmakelighet som aldri burde blitt til mer enn en tanke i et hode.
Så dukker denne teksten opp. En post på Facebook, skrevet av en annen mamma som også har et mammahjerte som blør. Og som har en historie å fortelle. En historie som fortjener å bli lest av flere.
Så jeg sendte henne en melding, og fikk lov til å dele. Teksten under, er gjengitt med tillatelse av Cathrine Borgan Solbakken ❤️
“I dag tenke eg på Tromsø.
På mørket. På en fortvila mamma som ikke lenger kunne se lyset som også finnes her nord.
Og tankan mine går tilbake til den 2. mai 2011, i en anna liten by i Nord Norge, da eg og Sigrid fikk oppleve en gjestfrihet som vi aldri har møtt maken til. En gjestfrihet som ga oss en stor klump i halsen og mye å tenke på.
Vi hadde vært på et ukeskurs på et lite sted halvannen times kjøring utenfor den her byen, et kurs for barn med hørselstap og demmes foreldre. Der hadde vi møtt en familie fra Syria, som vi også hadde møtt på kurs tidligere. Vi kjente ikke kværandre godt, vi va kun på hils- og småsnakk om været. Og eg kjente at eg syntes det heile va litt vanskelig, språk og kulturell referanseramme va så ulik. Dem va ganske ny i landet og språkbarrieren va fortsatt tydelig tilstede.
Tilfeldigvis så måtte eg og Sigrid kjøre inn til den her byen en dag, samme dag som far i den syriske familien hadde behov for skyss hjem. Og dem bodde altså i nettopp den her byen. Eg tilbydde han skyss, men eg må innrømme at eg grua meg til bilturen. Ka i alle daga sko eg og den her mannen liksom snakke om?
På bilturen hjem gikk praten overraskende lett. Eg og pappa’en hadde mange av de samme tankan og bekymringe omkring det å ha en unge som hørte dårlig, og vi bar på samme sorg over å se at ungan våres sleit på skolen og ofte falt utenfor i lag med andre unga. På en blanding av norsk, tegnspråk, engelsk og arabisk oppdaga vi likheta i mellom oss.
Etter å ha kjørt en stund spurte faren om eg og Sigrid va sulten, det nærma seg middagstid og han ville gjerne servere oss litt mat som takk for turen. Etter å ha nølt litt takka eg ja. Faren tok opp telefonen og tok nåen samtala på et språk eg ikke forstod.
Da vi kom fram dit dem bodde fikk vi straks en omvisning i huset. Vi gikk fra rom til rom, og han viste og forklarte. Det va et for meg veldig fremmed hjem, et hjem med teppa og utsmykninger som va henta fra et land langt borte. Og når runden va over så tok han meg og Sigrid i hånda og sa at alt det her fra no av også va vårt. Eg va blitt hans søster og hit kunne vi alltid komme.
Det ringte på døra og inn strømma det folk.
1, 2, 3, kanskje 15 menneska kom inn og hilste overstrømmandes på oss. Det va heile demmes familie. Faren hadde en eldre bror som også bodde i byen og som hadde bodd der i over 10 år og som jobba som taxisjåfør, og det va han som hadde blitt oppringt med den store nyheten; for første gang skulle noen i familien få besøk av en ekte, innfødt nordmann. No skulle det lages fest.
Dem bar inn fat på fat med mat. To naboer, ei kurdisk dame og en fra et land som eg ikke huske kom også innom med mat. For meg og Sigrid va det heile surrealistisk og vi visste vel ikke heilt ka vi burde si og gjøre.
Det ringte på døra en gang til og utenfor stod et pizzabud. Faren hadde bestilt pizza, sånn i tilfelle eg og Sigrid ikke likte demmes mat. Det va tydelig at det aldri noensinne hadde blitt bestilt pizza før, for ungan som va tilstede hadde øya som lyste av lykkelig forventning. Faren tok meg i hånda igjen og fortalte at han hadde bestilt en med kylling og en med svinekjøtt. Den med svin va til meg og Sigrid, fordi han ønska å vise oss at det her hjemmet hannes va virkelig vårt hjem også. Og at han ønska å vise at han respekterte at vi pleide å spise svin.
Etterhvert nådde nyheten oss om at Osama bin Laden va blitt skutt samme dag, der vi da satt tett pakka i hop i en liten stue. Diskusjonen gikk høylytt og både menn og kvinner deltok. Eg og Sigrid forstod lite og ingenting, men vi forstod at her va det mange følelsa på en gang hos de fleste. Da tok faren ordet og på stotrende norsk ga han beskjed om at alle måtte snakke norsk, av hensyn til meg og Sigrid. Og folk beklaga flau sin uhøflighet. Bror til far prøvde å forklare; Osama bin Laden hadde vært en stor leder for mange, men han hadde forårsaka mye ondt. Han fortjente straff, men i følge demmes tro så skulle ingen ta liv- verken Osama bin Laden eller Obamas soldater.
Det va en logikk eg kunne forstå. Å møte ondt med ondt gir ikke automatisk godt.
Besøket gikk mot slutten og vi fikk både klemma og varme håndtrykk. Kona til broren takka meg varmt for å ha kommet på besøk og ho sa at det va så godt å endelig kunne si til ungan at dem hadde hatt besøk av en nordmann. At dem telte med og hørte til dem også. At dem ikke lenger sko stå utenfor, men at det her landet også va demmes. Det e ondt å tenke på at en hel familie må ha levd på yttersia, sjøl om dem tilsynelatende va inne.
De siste dagan har eg knapt nok klart å lese nettavisan sine kommentarfelt. Det spekuleres, konspireres og hoveres. Det skrives om utlendinger som kommer hit å tråkke på våres kultur og våres kristne tradisjona. Lyset i det heile e de stemman som klare å se at her ligg det en enorm tragedie bak. Uavhengig av kultur, religion og hudfarge. Men stemman som spekulerer rope høgt. Og dem skriv ord med store bokstava.
Og eg tenke, eg sko ønske vi alle klarte å være litt meire raus, litt meire hjertevarm, se kværandre litt bedre – uavhengig av om vi kommer fra Kåfjord, fra Tromsø, fra Syria eller Sudan.
Og så sko eg ønske at nåen av dem som rope høgest om kristne verdia kanskje kunne pusse litt støv av Jesus og hente han fram.
Det nærme seg tross alt jul.”
På søndag inntok Rampenissen flere tusen norske julehjem. Facebook-feeden min var full av bilder av rampete rampestreker: Frokost som ble spist under spisebordet, dopapir over hele stuegulvet, og barneklær teipet fast til veggen.
Fjompen og Prompen hos min venninne Silje, klare for en rampete adventstid hos to tvillinggutter 🎄
Rampenissen er altså en nisse som flytter inn i adventstida, kanskje viser han seg, kanskje etterlater han seg bare små spor og hint om at han har vært på ferde i løpet av natta. Og skal jeg tro ryktene, er tradisjonen med Rampenissen minst like morsom for de voksne som for barna.
Men til tross for dette, har verken Peter eller jeg trykket Rampenissen til vårt bryst. Og siden han aldri har vært et tema her i huset, var jeg i år spent på om det kom til å komme noen reaksjoner, da ivrige små venner på alle kanter kunne fortelle om den ene rampestreken etter den andre.
De siste to dagene har det haglet kommentarer som:
– “Rampenissen er den kuleste!”
– “Hæ – er ikke Rampenissen hjemme hos dere?!”
– “Åh, det kan hende han kommer, dere må følge med!”
Så, ville det bli skuffede fjes fordi han aldri kommer på besøk til oss? Ville kanskje Rampenissen vært mer ønskelig enn vår favoritt av en pakkekalender?
Jeg må innrømme at jeg var spent. Og jeg forberedte meg på en aldri så liten forklaring på hvorfor ikke Rampenissen kommer til oss. Men det som skjedde, var jeg virkelig ikke forberedt på.
For da jeg var ferdig med å rydde kjøkkenet etter middagen i går, kom jeg ned i stua og oppdaget dette:
Årets pakkekalender henger som alltid i den fine trestigen som bestefar har laget til meg – og nå var hele stigen pakket inn i papir. Hva i all verden hadde skjedd?
Et fornøyd smil tittet opp på meg fra sofaen.
– “Jeg pakket inn adventskalenderen vår, Mamma. I tilfelle Rampenissen kommer. Jeg håper ikke han kommer hit, men hvis han kommer, så må han IKKE finne den fine kalenderen vår.”
Jeg elsker julen. Men samtidig må jeg innrømme at jeg er en av de mange nordmenn som først og fremst feirer jul fordi det er en utrolig koselig tradisjon.
Når juletreet pyntes, ribba stekes, gløggen drikkes eller julegavene kjøpes inn, er Maria, Josef og det lille Jesusbarnet det siste jeg tenker på.
Og det er jo ganske hyklersk, for jeg er jo ekstremt takknemlig for denne religionen som tross alt gjør at vi kan nyte fridager, spise god mat og gi hverandre fine julegaver.
Jeg er ikke personlig kristen, men i år fikk jeg det altså plutselig for meg at det kan være greit å huske litt på julens religiøse budskap også.
Så da det dukket opp et brev fra vår lokale menighet i postkassa, med en invitasjon til juleverksted adressert til min datter, var jeg ikke vond å be. Klart vi skal være med!
Så i helgen var datteren min og jeg på juleverksted på menighetssenteret sammen med en gjeng andre 5-åringer og deres foreldre – og det var altså så trivelig!
Vi bakte pepperkaker, hørte på julesanger, snekret julekrybbe, lagde julekort, spiste risgrøt, og fikk høre om hvorfor vi feirer jul. Og det var helt topp! Julestemningen kom sigende sammen med lukten av nystekte pepperkaker, og best av alt: Vi fikk ta med oss julens eget-snekrede budskap med hjem:
Se på dette da. Julens budskap, akkurat det hjemmet vårt har manglet i alle år – og som fra nå av og for alltid, skal få hedersplassen i stua og minne oss på hvorfor vi feirer jul.
For skal man første feire jul, er det jo veldig fint med litt Jesus i stua ⭐️😉
Jeg må innrømme at det verste med å tåle gjærbakst og gluten så dårlig, er savnet etter noe av det beste jeg vet: Skolebrød, boller med rosiner, kanelsnurrer, julekake.
Selv om jeg har måttet styre unna alt dette i snart 20 år, løper tennene i vann hver gang jeg kjenner lukten. Det er som om magen aldri glemmer livets beste desserter 😉
Men i fjor fant jeg en ganske god erstatning for den gode gamle julekaka! Og den er såpass bra at jeg ønsker å dele den videre med alle dere som av ulike grunner skulle spist litt mer julekake, eller som bare ikke kan få nok av den nydelige julekake-smaken ✌🏼
Julebrunost! Denne brunosten har eldstemann drømt om siden jul i fjor, og selv om vi er litt strenge på at julestemningen ikke skal rulles i gang før 1. desember, er vi allerede godt nedi ost nummer to 🙈
Det smaker kardemomme av denne søte og krydrede osten, og den passer perfekt som pålegg på hva enn man måtte ønske når man skal kose seg. Brød, knekkebrød, vafler, nøttebrød, lomper – nam!
Så når Askepott ruller over skjermen på julaften klokka 11, og Peter sitter dypt nedi sofaen med fersk julekake med smør og brunost på, skal jeg sitte ved siden av og nyte julebrunosten min til fulle. Ikke helt det samme som mormors nydelige julekake selvfølgelig, men det duger 😉
/ Livet blir litt bedre med noen herlige lifehacks 🎄👏🏼
