Jeg har lest barnebøker på sengekanten så godt som hver kveld de siste fem årene, og innser at jeg har blitt mer og mer kresen. For det er jo ikke nødvendigvis sånn at den boka småttisen forguder, slår like bra an hos mor.
Jeg må innrømme at jeg stadig gir lave terningkast, for jeg har noen krav som må innfris. Boka må fenge fra første side, den må ha skikkelig handling og gjerne by på litt humre-humor underveis, og ha en perfekt avslutning.
Her om dagen fikk vi en haug med gamle bøker vi ikke hadde lest før. Bøkene tilhørte opprinnelig min lillesøster da hun var liten, og hadde derfra vandret videre til vår kusine, som deretter hadde sendt dem til Mormor. Og nå har de altså funnet veien til oss.
Blant bøkene var det en liten fyr jeg dro kjensel på, nemlig “Nysgjerrige Nils”. Den nysgjerrige apen og mannen med den gule hatten kjenner vel de fleste til, og boka startet i kjent stil med at Nils havner i trøbbel fordi han er så “grenseløst nysgjerrig”.
Etter at Nils først har falt over bord på en båt fordi han skulle prøve å fly som en fugl, og matrosene får fisket ham opp av havet – tar mannen med den gule hatten ham med seg hjem.
Og selv om boka for så vidt hadde en skikkelig handling og en grei avslutning – er jeg litt usikker på kveldsrutinene som dukker opp midtveis i historien:
I går tok Peter med seg ungene på tur, og jeg benyttet anledningen til å ture bort til vårt nye hus for å pusle litt i ro og fred. Mens jeg stod der i det tomme huset, måtte jeg humre litt for meg selv da jeg fikk øye på test-flekkene på kjøkkenveggen:
Grunnen til at jeg lo, var at jeg kom på hva som skjedde da Peter skulle male kontoret sitt for et par måneder siden. For da han fortalte på snapchat at han skulle male, og at han hadde fått frie tøyler til å velge farge selv – gikk følgerne hans bananas.
Veldig mange hadde både råd og tips å komme med til den fargeforvirrede mannen som skulle ut på egen hånd, og utrolig nok var rådet som gikk igjen oftest: “Styr unna farger som alle har, sånn som Minty Breeze.”
I motsetning til meg, som sverger til fargeprøver og eviglange tenkeprosesser, bestemte Peter seg for farge ved å scrolle på nettet og velge den første han syns var fin. Det eneste kriteriet var at det ikke var en farge som alle andre har.
Så dro han for å kjøpe 3 liter – testflekk ikke nødvendig, nå skulle det males, det fikk bli som det ble!
Peter var superfornøyd da han kom hjem, han forklarte stolt at han hadde valgt en farge som ikke alle andre har. Men på en eller annen måte måtte fyren i kassa ha klart å taste inn feil farge, og jeg tror latteren min kunne høres til Sandefjord da jeg oppdaget hva det stod på lokket av malespannet: Minty Breeze. Fargen alle har.
Peter var på nippet til å kjøre tilbake for å bytte, men siden svigers var på besøk og allerede stod klare med malepenslene, bestemte han seg for å kjøre på med malingen han hadde fått. Selv om det var feil.
Og sånn har det seg at kontoret til Peter har fargen alle har, men som ingen vil ha – og det humoristiske er jo at hver gang enten Peter eller jeg legger ut en snap fra kontoret, får vi ørten spørsmål fra folk som lurer på hva fargen på veggene heter.
Det er jo litt komisk, men det forklarer hvorfor fargen fortsatt er så populær hos Jotun: Den er rett og slett innmari fin! 😉
Da jeg for ikke lenge siden spurte her på bloggen om hvilken av test-flekk-fargene som ville passe best på kjøkkenet vårt, bugnet kommentarfeltet over av svar. Det var utrolig morsomt at så mange tok seg tid til å legge igjen sin mening!
.. men det kommer kanskje ikke som noe sjokk at det var farge nummer 2 som fikk flest stemmer.
Og hvilken farge er det..? Nei du vet, fargen alle har, men som ingen vil ha 😉
Barnebursdager. Det fineste i verden – men også litt kronglete. For hvor mye gir man egentlig i gave?
Jeg husker hvor glad jeg ble første gangen barnehagen vår informerte om praksis rundt bursdager, for som fersk barnehagemamma lurte jeg jo på hva som var vanlig. Selv om det sier seg selv, var de ansatte tydelige på hvor viktig det var å be alle guttene eller alle jentene på alderstrinnet, dersom invitasjoner skulle deles ut i hyllene. Det var så fint å få en skriftlig beskjed om akkurat dette.
Den samme praksisen gjelder for skolebarna, og tidligere i uka var jeg på foreldremøte på skolen der et annet tema ble tatt opp, nemlig hvor mye man gir i bursdagsgave!
For dette med gaver er faktisk litt vanskelig, det. Det blir mange bursdager i løpet av et år når alle skal feires, og ikke bare blir det fort dyrt – det kan også bli et ork å få kjøpt inn gavene som skal til.
Mange på foreldremøtet hadde lest innlegget som har florert på sosiale medier de siste ukene, om mammaen som hyller skolen til barna som har innført en regel om at hvert bursdagsbarn skal få 50 kroner cash kontant – ferdig snakka. (Les innlegget her)
I innlegget skriver moren at ordningen fungerer veldig bra av flere grunner: For det første handler feiringen om lek – ikke det å få gaver. Fokuset rettes mot bursdagsfeiringen, og ikke hva gjestene har med i gave.
Og summen på 50 kroner gjør at de aller fleste har råd til å komme, altså bidrar ordningen til inkludering. Dessuten får jubilanten selv mulighet til å kjøpe seg noe fint han/hun ønsker seg – altså kommer litt økonomisk øvelse på kjøpet 🙂
Utfordringen oppstår kanskje dersom veldig mange barn går sammen om å feire bursdag, og alle skal få 50 kroner hver?
En annen gave-løsning er den de har innført på en skole i Asker (les artikkelen her) – der alle barna som har bursdag den samme måneden feires samtidig, og at hvert bursdagsbarn får én gave til en verdi av maks 500 kroner som kjøpes inn av barnets foreldre.
På den måten slipper gjestene å ha med gave, og bursdagsbarnet får én stor gave istedenfor mange små.
Jeg syns i grunnen begge disse løsningene høres bra ut – men som fersk skolemamma er jeg veldig nysgjerrig på hvordan dere erfarne skolemødre løser gavespørsmålet på deres skoler! Hva slags løsning har dere gått for – og fungerer det bra? Eller dårlig?
I løpet av sekunder var jeg tilbake. Tilbake til den kalde april-dagen for fem år siden, da Peter og jeg hadde avtalt en privatvisning for å se på et hus vi hadde funnet på Finn. Den ordentlige visningen skulle være på mandag, men da ville jo vi være tilbake i Oslo, så vi måtte ordne det på annet vis.
Jeg husker hvor spente vi var da bilen vår rullet inn foran huset. Visste ikke helt hva som ventet oss, men vi følte at drømmen om et eget hus var i ferd med å bli virkelighet. Vi trengte mer plass, og var klare for å forlate storbyen for å slå oss ned i Larvik.
Da vi kom inn i gangen ble vi slått i bakken begge to. Det store, luftige kjøkkenet som åpnet seg foran oss – og stua inn til høyre på størrelse med et dansegulv.
Jeg husker jeg kikket på Peter og så at han tenkte nøyaktig det samme som meg. Vi var solgt. Det var her vi skulle bo.
På lørdag var det jeg som stod i døråpningen og ventet, da noen andres bil rullet inn foran huset. Jeg så de spente ansiktene, som ikke helt visste hva som ventet dem, men som følte at drømmen om et eget hus var i ferd med å bli virkelighet. Som trengte mer plass, og som var klare for å forlate en annen by for å slå seg ned i Larvik.
Fra første håndtrykk kjente jeg roen. Disse folka ga meg en god magefølelse, den riktige magefølelsen. Dersom de kom til å falle for huset, ville jeg være klar for å gi det fra meg. Jeg kan ikke forklare det, men jeg følte på hele meg at dette huset ville være perfekt for dem.
Og nå er jeg så glad. Kanskje mest på deres vegne. For de var solgt. Det var her de skulle bo ❤️
I dag fikk jeg en idé da vi satt og spiste frokost. For nå som høsten banker på døra, lurer jeg veldig på hva slags minner barna sitter igjen med fra årets sommer!
Et av mammas beste minner fra 2018 ❤️
For det er jo sånn at vi voksne kanskje har litt andre tanker om selve sommerferien, enn barna. Både i forkant av ferien, men også i ettertid.
Og er det sånn at våre to små syns sommeren vår var fin, selv om vi ikke fikk dratt til verken Legoland eller Dyreparken i Kristiansand? Vi var riktignok en tur i Spania på forsommeren, men i hele sommer har vi bare vært hjemme – med diverse små utflukter hit og dit.
Jeg mener jo bestemt at det ikke nødvendigvis er de feriene som koster mest penger som lager de beste minnene, og syns det å spise lunsj på parkeringsplassen utenfor matbutikken er det perfekte eksempelet på akkurat det 😉 (Et av våre triveligste minner en sommer for et par år siden)
Sommeren 2018 må vel sies å være en av de bedre værmessig på så langt jeg kan huske, men hva slags opplevelser fra sommerferien har lagt seg som de beste minnene hos våre to små?
Svarene kom som perler på en snor:
– Være på hytta til Farmor og Farfar – Spise is på Ingrids isbar – Sove i telt (yey!) – Kjøre i Farmor og Farfar sin bil – Være på Foldvik (Familiepark) – Sykkelturene rundt Bjønnes – Ta båten til Sverige og Grebbestad – Tur til Spania med Farmor og Farfar – Bade – Leke på lekeplassene
Og det ble fort klart at barna hadde hatt en kjempesommer, selv uten Legoland og eksotiske destinasjoner. Viser seg at selv små turer kan bli store minner 🙂
Enda en som har “hytta til Farmor og Farfar” på lista si ❤️
I dag var Peter og jeg på vei ut døra i vårt nye hus, da vi plutselig hørte en stemme rope borti gata: “Neimen, er’e ikke de nye naboene, da?”
Jeg smilte lettet til Peter, for akkurat det med å hilse på nye naboer har vi diskutert helt siden lillesøster og mannen flyttet i fjor. Hvem sitt ansvar er det å hilse på naboene: Er det de som nettopp har flyttet til en ny gate, eller er det de som allerede bor der?
Og i dag løste jo det seg ganske greit, da vi tasset bortover gata for å hilse på.
Det var en eldre dame og en eldre mann som var ute og ordnet i gården, og vi håndhilste, snakket og lo, om løst og fast i en halvtimes tid. Utrolig koselige mennesker, som ønsket oss hjertelig velkommen til vår nye gate.
Det var først da Peter og jeg satt i bilen litt senere, at jeg skulle nevne de trivelige folkene på nytt.
– “Utrolig koselige de var, de naboene..”, begynte jeg.
Så måtte jeg tenke – hva i all verden var det de het igjen? Reidun og Rolf? Lennart og Anne? Sofie og Kjell? Jeg hadde virkelig ingen snøring! Vi hadde håndhilst og presentert oss både Peter og jeg – men jeg kunne ikke huske hva noen av dem het.
– “Hva var det de het igjen, naboene..?”, fortsatte jeg.
– “Øøøøøh”, mumlet Peter, “Var det ikke Reidar mannen het da? Eller var det Roar? Leif..? Jens?”
Herreminhatt.
Da jeg skjønte hvor på bærtur vi var, innså jeg at nå får det for pokker’n være nok. Det er ikke første gang det skjer at jeg ikke husker navn, og det er bare så sløvt og så innmari flaut!
Så jeg fisket fram mobilen og googlet “Hvordan huske navn”. Det viser seg at Peter og jeg slett ikke er alene om ikke å få med oss andres navn når vi hilser, for så mye som 85 prosent av alle voksne har problemer med å huske navn.
Derfor deler jeg like godt ekspertenes beste råd videre 😉
1. Konsentrer deg og vær interessert i å høre hva personen du hilser på sier, istedenfor å tenke på at du skal si ditt eget navn. Ditt eget navn husker du, så bruk konsentrasjonen på vedkommende isteden. Det er som oftest manglende interesse som gjør at vi ikke husker navn.
2. Gjenta navnet til den du hilser på, eks “Hei Øystein, så hyggelig!” – da styrker du visst evnen til å huske.
3. Bruk assosiasjoner. Hilser du på en som heter Olav, finn umiddelbart noe du kan “hekte” navnet på. Kanskje tenker du på kong Olav – se da for deg vedkommende som står foran deg, med en stor krone på hodet. Sannsynligheten er da stor for at du i alle fall husker kronen i ettertid, dersom du skulle glemme navnet. Og da kan du muligens resonnere deg tilbake til “Olav” 😉
En av artiklene jeg trykket meg inn på, var denne fra Illustrert Vitenskap, og jeg måtte humre litt av tipset: “Spør hvordan navnet staves. Det kjøper deg tid til å tenke over navnet og huske det.” (Hei Ida, så hyggelig! Men eh, hvordan staver du navnet ditt? Èn i, ja. Og én d. Og én a. Okei.)
Helt avslutningsvis må jeg bare innrømme at vi måtte inn og søke på kartet for å finne de riktige navnene på våre nye naboer. Ganske sikker på at jeg aldri hadde hørt dem før, men nå kommer jeg til å huske dem for alltid 😉
I vinter klarte jeg jo å havne som hovedoppslag i en drøss av Norges lokalaviser, da jeg stilte opp i en sak jeg trodde skulle handle om å avvikle sommertid og vintertid.
Saken handlet jo for såvidt om at jeg syns det er på tide å få en slutt på å stille klokka fram og tilbake to ganger i året – men journalisten hadde lagt mest fokus på fleipen min om at jeg hadde gruet meg i ukevis. (Les hele historien her: “Jeg har gruet meg i ukevis!”)
Dette oppslaget førte til at jeg måtte svare på meldinger fra nord til sør i lang tid. Som denne fra “Anonym”:
Jeg måtte jo bare legge meg flat til alle som sendte melding, for det så jo virkelig ikke bra ut. Jeg ble jo provosert selv, av å lese den overskriften!
Men i dag fikk jeg en melding fra en venninne, om en nyhet som kanskje gjør at de kjipe oppslagene på sett og vis var verdt det: Aftenposten kunne nemlig melde om at et overveldende flertall vil ha slutt på klokkestilling!
Bakgrunnen er at EU i sommer hadde utført en meningsmåling, som viste at hele 80% vil ha slutt på ordningen med sommertid og vintertid. Fra før var meningsmåling-rekorden at 500.000 deltakere hadde svart, men i dette spørsmålet hadde 4,6 millioner deltakere engasjert seg. K n u s e n d e rekord!
Og det fantastiske er at EU nå sannsynligvis vil lytte til folket – og at det allerede i morgen kan komme en kunngjøring fra EU-kommisær Violetta Bulc.
Tenk om vi har stilt den forbanna klokka for siste gang! Tenk om vi slipper den forvirrende timen fram eller tilbake to ganger i året og alle samtaler av typen: “Er klokka to eller tre nå? Eller ett? Hvor mye er klokka egentlig?!”
Tenk om vi slipper å prøve å stille barna våre, tenk om vi hver eneste høst skal slippe å få servert én time ekstra mørke midt på dagen – selve oppskriften på vinterdepresjon.
Men viktigst av alt: Tenk om vi skal slippe å grue oss i ukevis 😉
Jeg vet hva du tenker – male over leoparden, da gitt! Jo, det føles det litt rart – ikke bare må dette være tapet av skikkelig kvalitet, men Peter har i tillegg blitt veldig glad i mønsteret og mener vi burde droppe hele male-prosessen.
Men vi må jo overflate-fikse litt! Det føles rart, men som jeg har nevnt før, handler det jo bare om å gjøre huset om til vårt hjem. Og da må det farger til 🙂
Jeg har fortsatt Warm-Blush-katastrofen friskt i minne, og vet derfor at de bittesmå prøve-lappene man får i malebutikken ikke på langt nær er nok til å gi noe inntrykk på veggene hjemme. Det er jo så mange ting å ta hensyn til!
Er det mye eller lite dagslys? Refleksjoner fra thuja-hekk? Lite rom, stort rom, er listene hvite eller eggehvite? En jungel av ting å tenke på dersom man er nøye! Så denne gangen har jeg klattet på maling både her og der.
Hvordan ble denne fargen mot kjøkkenbenken, egentlig?
Og hvordan ble denne fargen der det er lite direkte sollys?
I første omgang er det kjøkkenfargen jeg nå ønsker å få på plass, vi har nemlig bestemt oss for å male stua og TV-hula hakket mørkere. Så nå prøver jeg å finne en farge som føles som en farge, uten at den verken blir for mørk eller for knæsj.
Etter å ha hatt grå stue i fem år, er jeg klar for noe nytt – og har lagt min elsk på grå-grønne og grå-blå nyanser.
Disse alternativene har jeg kokt det ned til:
Ser jo nå at de er ganske like, noen av dem 😆
Den øverst til høyre hadde blitt gammel, derfor ser den rar ut.. (Men det er den fantastiske blåfargen jeg malte på TV-veggen)
De to blå nederst er begge St. Pauls Blue (som vi har på soverommet og aldri går lei). Siden vi er så glad i den fargen tror jeg det går mot den i TV-hula, selv om det nok blir mørkt. Jeg må nok lage noen test-flekker, hehe.
De andre fire står det altså om nå til kjøkkenveggene, og alle skal være gode matcher til St. Pauls Blue. Det er jo viktig siden rommene går over i hverandre 😉
Hodet mitt er på grubler’n – stort sett sitter jeg sånn hver gang vi er i huset:
Tenke, tenke, tenke..
Så til det store spørsmålet: Hvilken farge tror du blir finest på vårt nye kjøkken? Øverst til venstre? Eller den ved siden av? Nederst til venstre eller nederst til høyre? Fargene har selvfølgelig navn, men tenkte det var litt ekstra gøy å ikke nevne dem helt enda 😉
Men for enkelhets skyld, her er en rask inndeling i nummer. Legg gjerne igjen et pip i kommentarfeltet, jeg trenger din hjelp 🙂
Jeg tenker mye på malingsfarger om dagen, men jeg har ikke kommet lenger enn til stue og kjøkken. Jeg har definitivt ikke begynt å tenke på soverom, og i alle fall ikke på barnas rom.
Det vil si – jeg hadde ikke tenkt på det før i går. Da kom nemlig Peter kom hjem fra en liten handletur med lillesnuppa, og jeg fikk mer eller mindre fargesjokk.
De to skulle nemlig ut og kjøpe hyller til boden, og jeg sendte med ham en liten bestilling på en prøveboks med maling. Akkurat nå er jeg på jakt etter den beste kombinasjonen på mørk TV-hule og lysere kjøkkenvegger, og hadde ramlet over en ny farge jeg måtte sjekke ut.
Da prøvemalingen var i boks (haha, sorry), fikk min kjære mann den geniale ideen om at siden de først befant seg i malingsavdelingen, kunne jo lillesnuppa snuse på fargekartet og peke ut hvilken farge hun kunne tenke seg å ha på veggene på sitt nye soverom!
Én.. Og så to.. Og så vips! Der røyk min plan om at mor i huset kunne fortsette å ta seg av fargevalg.
Lillesnuppas ønske…
Mammas ønske…
I tillegg hadde de to luringene funnet ut at lillesnuppas egentlige rosavalg var “litt lite rosa liksom på en måte”, så papsen hadde foreslått en litt mer rosa farge… Og hadde s e l v f ø l g e l i g fått tommel opp fra den lille frøkna:
Så nå blir det.. Rosasjokk. Jeg har jo ikke samvittighet til å stikke kjepper i hjulene for de to hodene som har slått seg sammen og lagt en slagplan, så da blir det sånn. Rosa 🙂
Den eneste trøsten min er som det sies: “Årene går så fort. Plutselig er de konfirmanter”
… og innen da har hun vel ønsket å male rommet sitt på ny 😉
Okei, først av alt må jeg bare få si at jeg var litt i tvil om jeg skulle dele denne historien. Jeg er verken spesielt flau eller selvhøytidelig til vanlig, men et sted går liksom grensa for meg og. Og jeg føler vi passerte den grensa på onsdag X-)
For det har seg jo sånn at det er en grunn til at vi kaller oss Familien Klonk. Vi er en liten susefamilie som har blitt tatt av den kroniske småbarnsfeberen, eller – jeg vet ikke hva. Noe er det i alle fall, for jeg var ikke sånn før jeg traff Peter.
Men etter at jeg fikk barn har hjernens teflon-nivå nådd nye høyder, og det hjelper definitivt ikke at jeg har giftet meg med et surrehue av dimensjoner. Jeg har for lengst innsett at det er jeg som må fungere som familiens overhode, dersom ting skal bli gjort. Det innebærer at jeg enten må gjøre ting selv, eller minne gubben på det helt til det er gjort.
Men på onsdag skulle vi altså overta vårt nye hus klokken 12, det vil si møte husselger i huset og gå gjennom boligen i fellesskap. Lese av strømmen, underskrive overtagelsesprotokollen og sånne ting.
Klokken hadde passert 8 om morgenen, da Peter og jeg stod med hver vår kaffekopp på kjøkkenet. Plutselig pep det i Peters mobil. Så pep det i min. Vi kikket på hverandre, før vi fisket frem hver vår telefon.
– “Melding fra DNB”, mumlet Peter.
Jeg skjønte kjapt at vi hadde fått den samme sms’en begge to:
“Vi gjør oppmerksom på at megler ikke har mottatt fullt oppgjør for handelen av ***. Partene må kontakte megler med tanke på overtagelse og evt. forsinkelsesrenter. Mvh DNB”
Jeg kjente hvordan haka mi berørte brystkassen, da jeg leste meldingen for tredje gang. Jeg var i sjokk. Sakte gikk det opp for meg at jeg hadde glemt å minne gubben på at man må betale for hus man kjøper – og at det naturligvis må skje i god tid før overtagelse. Nå var det under 4 timer til vi skulle møte selger for å få nøklene!
Jeg stirret på Peter.
Peter stirret på meg.
– “Eh, ja?”, ropte jeg, “Har du ikke ordnet med oppgjøret?!”
– “Jeg?!”, ropte Peter tilbake, “Har ikke DU ordnet med oppgjøret?”
– “Jeg?? Det er jo DU som er kunde i DNB! Det er jo du som har ordnet med finansieringsbevis!”
Lenger kom vi ikke, for da ringte Peters telefon. Det var megleren.
– “Eh, hei det er Peter”, mumlet mannen min inn i telefonen, før han fortsatte:
– “Ja. Nei. Eller jo, vi har ordnet med finansieringsbevis, da. Går det ikke automatisk etter det?”
Stillheten som fulgte var til å ta og føle på, før stemmen til megler hørtes helt bort til der jeg stod:
– “Har dere ikke sendt inn papirer slik at pengene er sendt til klientkontoen???”
Så, ja. Familien Klonk hadde altså planer om å ta over et hus uten å betale for det.. Jeg kan ikke huske sist jeg var så flau.
Husselger hadde selvsagt også fått den samme sms’en denne morgenen – mon tro hva hun tenkte da den tikket inn midt i frokosten. Haha!
Takket være at DNB ikke har gjort som de fleste andre banker og lagt ned filialer over hele linja, fikk vi frest av gårde for å skrive under de nødvendige papirene i lokalene i Larvik. Kundebehandleren som tok i mot oss kikket på Peter og sa: – “Jeg er veldig dårlig på navn, men god på ansikter.. Og deg har jeg sett før. Vet ikke hvor, men det er noe kjent..”
Peter, som vanligvis prater på inn- og utpust, fikk ikke frem et ord, så jeg bare smilte stivt mens jeg heiste på skuldrene og ristet uforstående på hodet.
Det ble noen hektiske timer mellom klokka 9 og klokka 12, men som det alltid gjør for Peter – ordnet det seg til slutt.
“Vi bekrefter at oppgjør er innbetalt, og overtagelse av *** kan finne sted som avtalt.” (Legg merke til tidspunktet: 12.03 😆)
Et lite tips til andre i samme situasjon, der altså.. Sørg for å betale for huset før overtagelse 😉
