Hver gang jeg nevner Svigerfar på bloggen, får jeg kommentarer om at han må skrives om oftere… Og det skjønner jeg godt 🙂

For jeg har jo skrevet mye om mitt gode forhold til Svigermor, ja faktisk så mye at VG snappet det opp og kom på besøk før jul for å lage en sak om oss. Men sannheten er jo at jeg har vært heldig og fått i både pose og sekk. For jeg har en super svigerfar også!

Annonsørinnhold

Utstyret som gir den perfekte kopp kaffe

Han er en morsom fyr – alltid blid, han har uhorvelige mengder kunnskap i toppen, og en kondis man bare kan drømme om. Dessuten stiller han alltid opp. Jeg husker jeg hadde kjøpt en bursdagsgave til Peter da vi bodde i Oslo, som måtte hentes i butikk. Og jeg kjører jo ikke bil i Oslo…

Så da bestemte jeg meg for å høre med Svigerfar om han kunne hjelpe meg. Og han svarte “ja, klart det”, før jeg rakk å fullføre spørsmålet mitt. Sånn er han! Uten unntak.

Men så får jeg jo litt dårlig samvittighet også, for svigers bor et par timers kjøring unna oss, så vi ses jo ikke veldig ofte. Derfor er målet vårt at de skal slappe av og kose seg med barnebarna sine når de først er her.

Men av en eller annen grunn, dukker det bestandig opp et eller annet Svigerfar må ordne for oss. Henge opp lameller. Fikse sluket i vasken. Male et soverom. Eller som nå sist; male en gang..

Den gangen Svigerfar vrengte buksa si og kastet seg over malepenselen 😂❤️
 

I morgen inntar svigers huset, og denne gangen er det ekstra viktig at Svigerfar ikke kaster seg over noen oppgaver. For den siste uka har han ligget rett ut med bronkitt og særs dårlig allmenntilstand, og selv om ryktene skal ha det til at medisinen har kicket inn for alvor nå – er det viktig at han tar det med ro.

Og siden det fortsatt går gjetord i min svigerfamilie om den gangen Svigerfar forsvant midt i familiemiddagen, og han ikke kom tilbake og Svigermor måtte lete etter ham – tar jeg ingen sjanser. For hun fant Svigerfar med malespannet i hånda, det viste seg nemlig at han “bare måtte male litt”. Midt under middagen.

Jeg kan altså ikke risikere å la ham komme på besøk i morgen til en uferdig gang. Da vrenger han nok buksa før han har kommet på innsiden av døra 😉

Så i dag har jeg svingt både pensel og rulle! Det gjenstår enda et strøk på et par vegger (panel altså, for noe herk!), men gangen skal bli ferdig før han kommer.

Av en eller annen grunn (heh..) har jeg begynt å bli påpasselig så ikke rørleggersprekken syns på bilder.. 😝
 

Det verste er jo at jeg er litt usikker på fargen, men det kan jeg ikke skrive – for hvis Svigerfar stikker innom bloggen i løpet av helgen, kan det fort hende Peter og jeg kommer hjem etter Vixen til en helt annen farge på veggene 😛
 

/ God fredag 😘

I dag leste jeg noe som gjorde at flere brikker falt på plass. Jeg fikk nemlig en kommentar fra Ina, som hadde lest et debattinnlegg, og kom til å tenke på meg! Og jeg ble hoppende glad, for dette var virkelig gledelig lesning 🙂 

Innlegget var en oppfordring til at vi nordmenn bør slenge oss på Finland og Sverige som nå vurderer å få en slutt på å stille klokka fram og tilbake to ganger i året. Yey! 

Annonsørinnhold

Få oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Debattinnlegget het “Sommertid hele året!”, og med fare for å gjenta meg selv: Jeg trodde ikke jeg hadde noen kampsaker, jeg.. Men dette må jo definitivt være en av dem! For hva i all verden skal vi stille klokka for? Hvorfor kan vi ikke bare kjøre på med sommertid hele året?

Det å stille klokka har jeg i grunnen mislikt i hele mitt voksne liv, men jeg begynte å hate det da jeg ble mor. Og skribenten skrev det så fint; “Småbarnsforeldre kan ikke stille barna sine.”

Og en ting jeg ikke hadde tenkt på, er at vi hver høst over natta får servert én time ekstra mørke midt på dagen. Selve oppskriften på depresjon – og dette med vinterdepresjoner er jo ikke akkurat noe uvanlig fenomen her til lands.

Jeg ante ikke dette, men sommertid ble visst opprinnelig innført i Tyskland under 1. verdenskrig, med mål om spare energi. (Norge fulgte etter samme år.) Om sommeren er sommertiden gunstig fordi vi får én time ekstra med dagslys om kvelden – og dermed kan vente en time lenger med å bruke ekstra belysning. Men i nyere tid er det mye som tyder på at energiforbruket heller går opp om sommeren, fordi vi bruker strøm på å kjøle ned boligene våre. Så dette energi-argumentet har vel lite for seg i 2018.

Jeg må innrømme at jeg virkelig kjenner på vintermørket selv hvert eneste år – og kan det være, som skribenten skriver, at mørket ikke hadde slått meg så hardt dersom jeg faktisk fikk venne meg til det gradvis, noen minutter av gangen… Jeg tror faktisk det hadde vært veldig mye bedre for oss alle med sommertid hele året. 

Så, kan vi ikke bare bli enige om å avvikle hele greia?

/ Vet ikke med deg, men jeg stemmer JA シ☀️

I dag har jeg subbet rundt som en zombie, trøtt som en rumpepinne (Mutterns uttrykk, ikke spør meg hvor hun opprinnelig fikk det fra – eller enda verre: hvordan hun fant det på).

Men i dag har jeg altså vært trøtt, og for en gangs skyld har det vært fint! For endelig skyldtes det noe annet enn mammalivet. Oh yes, helt riktig – i går kveld var det endelig duket for første møte med jentegjengen. Ingen sykdom. Ingen frafall. Yey!

Planen er å treffes fast en gang i måneden, og bare sånn for å ha ting klart, avtalte vi på forhånd at det ikke måtte bli sent. Alle skulle tidlig opp dagen etter, så vi avtalte å si adjø og farvel senest klokka 23.00.

Akkurat den planen gikk sånn passe bra, for da vi skulle si hadet, kom vi på at vi hadde glemt å snakke om klassefesten som skal arrangeres til sommeren. Også tikket minuttene avsted.

I tillegg var vi smarte og kjørte én bil, og da jeg skulle slippes av, var vi midt i en historie. Så da ble vi jaggu sittende i bilen i sikkert tjue minutter på utsiden av huset vårt mens skravla gikk.

Jeg la meg kvart over ett i natt! Herregud, også på en tirsdag. Innser at vi skranter skikkelig på sosiale sammenkomster, men vi gir oss ikke så lett. Neste gang går det nok enda litt smidigere 😉

Men i dag er det altså siste dagen i januar! Jeg elsker at det nærmer seg våren, og gleder meg til å oppsummere årets første måned ♡

JANUAR

Beste kjøp
Det må jo være de nye hyllene mine på TV-veggen! Nesten fælt å være så fornøyd med egen smak, men jeg syns de passer perfekt på den blå veggen. Akkurat passe synlige, liksom.

Beste bomkjøp
Jeg fikk jo litt pes for at jeg kaller dette punktet “beste” og ikke “verste”, men jeg syns det er noe trivielt over “beste bomkjøp”. For skjedd har skjedd, og spist er spist – og da er det like greit å tenke positivt. Så jeg har altså bestemt meg for å beholde “beste” 😉

Jeg elsker “Flying Tiger”, du vet den butikken som har så vanvittig mye småtterier man ikke vet man trenger? Jeg skulle bare kjøpe et par notatbøker, og kom ut igjen med to svære bæreposer med så mye rart at jeg har ikke sett på makan. Jeg kjøpte til og med en gapende flodhest til å ha mascaraen min i. Da skjønner du kanskje tegninga..

Peter-øyeblikk
Egentlig burde svaret på dette vært: Da jeg kom hjem i natt og oppdaget at Peter hadde malt gangen. (Nå er vi nesten ferdige med evighetsprosjektet!) Men jeg blir faktisk nødt til å svare den dagen han kom hjem med en bukett tulipaner, og jeg bare visste at jeg ikke hadde fortjent dem. PMS og skikkelig glefsing fra meg i noen dager, også presterer han å kjøpe blomster. Jeg hadde aldri gjort det hvis det var motsatt 🙈

Christina-øyeblikk
Fortsatt helt utrolig fornøyd med at jeg samlet alle gamle Flax-lodd og cashet ut penger!

Fullførte prosjekt
Solgt barnevogn og gjesteseng på finn! Eller, egentlig er det Peter som har ordnet det – men det var i alle fall utrolig deilig å få det gjort. Jeg var skikkelig i ubalanse da barnevogna ble pakket inn i en ukjent bil, klar for nye trilleturer på en annen kant av landet. Men det hjalp veldig med forståelse fra de trivelige kjøperne. Peter fikk attpåtil bilder av vogna på sin første trilletur, og det var superfornøyde nye eiere <3

Prosjekt som videreføres til neste måned
Nå er gangen straks ferdig, og i går var jeg på posten og hentet to oppbevaringskuler jeg skal ha på veggen. Gleder meg til å få på plass alt, etter flere uker med halvveis malte vegger.

Tristeste øyeblikk
Jeg regner med det er normalt å ha ganske mange av dem etter at man har mistet noen man bestandig har tenkt skal være her for alltid. Det går litt opp og ned.

Herligste øyeblikk
Gleden når det mistes en melketann! Det var like stort som jeg husket det var i 1987.

Bilde som aldri havnet på bloggen
Dette er da Peter i et nøtteskall. Jeg trengte bilde av min plastrede nakke til innlegget om føflekken jeg hadde fjernet:

Og noen dager etter skulle jeg finne et bilde på mobilen, og oppdager helt tilfeldigvis dette:

Se på hun står klar for å bli fotografert ved siden av 😂

Friskus
Jeg har testet min første hjemmetrening! Oppdatering kommer snart 😉

Daffus
Her en dag kikket jeg på fitbit’en min rett før jeg skulle legge meg, og den dagen hadde jeg gått 2500 skritt! Er det mulig at jeg kan ha vært så lite i aktivitet i løpet av en dag? Med to barn? (Og det skjedde samme skjedde to dager til)

Favoritt-blogginnlegg
Mammas bursdagsoverraskelse – blir i godt humør hver gang jeg tenker på at vi skal på tur til våren!

Yndlingssanger
Søk opp “Konatil – januarfavoritter” på Spotify for hele januarlista 🙂 I morgen endrer den navn til februarfavoritter 🎉

/ Takk for nå januar – og velkommen februar, håper du blir fin!

– “Heeei Kona til! Hva har du på deg i kveld?”

Dette var spørsmålet som møtte meg da vi kom inn døra på Grand Hotel og Vixen i fjor. Jeg husker jeg ble helt satt ut av hvor mange folk det var der, antallet måtte være tredoblet fra året før – journalister, fotografer og kjente fjes på alle kanter.

Og hjelp, hva skulle jeg svare – for hva hadde jeg egentlig på meg?

Annonsørinnhold

Få oversikt over salgene: De beste kuppene nå

– “Eh”, stotret jeg, “En svart kjole for å forsvinne i mengden”

Journalisten lo høyt, hun trodde vel jeg hadde servert en halvdårlig vits, mens jeg bare hadde svart som sant var. Jeg ante ikke hvilket merke kjolen min var fra, men heldigvis kom det ingen oppfølgingsspørsmål 😉

Begravelse…
 

… eller prisutdeling?
 

Det er koselig å pynte seg altså, det er tross alt ikke hver dag man går i kjole. Men siden det skjer såpass sjeldent, tar det noen timer med kjolen på før jeg venner meg til følelsen.

Høye hæler kommer derimot aldri til å skje, tida der jeg kunne tenke “jeg skal bli flink til å gå på høye hæler, jeg skal bare øve meg litt” begynner vel å nærme seg slutten nå. Og det er helt greit. Noen må gå i fotformsko også, si 😉

I år er prisutdelingen på en søndag, hvilket betyr at jeg må ordne håret mitt selv. Jeg er helt grønn på hår, jeg klarer for eksempel ikke å lage krøller, så det er mye som tyder på at det blir Hair Natural. Helt greit det også, si.

Med fjoråret friskt i minne, er Peter livredd for at jeg skal få en breakdown i år også – selv om jeg gang på gang har forsikret ham om at jeg ikke er nervøs for å vinne noen pris i år. Men for å være sikker, har han i alle fall samlet en gjeng med folk som skal slarve og skåle litt på hotellrommet vårt før prisutdelingen starter. Det blir trivelig!

Hun her kommer – så liv blir det i alle fall 😉 (Line Victoria Supporterfrue)
 

I år skal jeg ha på en kjole som har hengt i skapet i to år! Faktisk kjøpte jeg den før Vixen for to år siden, men da skulle vi ha Bloggerne-kameraer på slep og måtte endre til skjørt for å ha et sted å henge den der mikrofon-dingsen.

Denne gangen skal jeg definitivt huske å sjekke hvilket merke kjolen min er fra, før jeg ankommer Grand 😉 Og bare så det er sagt; jeg har tatt det et hakk videre når det gjelder farge, for i år kommer jeg ikke i sort kjole. I år er den mørkegrå 😉
 

/ Kan fortsatt være greit å forsvinne litt i mengden シ

PS! Jeg trodde avstemmingen til ‘Folkets Favoritt’ var stengt, men her telles det visst fortsatt! 🌟 Stem på din favoritt her 🌟

(Licensed from: Sea Wave / yayimages.com)
 

I dag morges startet jeg faktisk den nye uka friskt med positive tanker. Til tross for vårt besøk på lekeland i går, gikk natten rolig for seg – og Mr. Noro meldte ikke sin ankomst.

Så da tenkte jeg som så, at det eneste riktige var å ha klokketro på at helgen hadde gjort sitt til at barnehagen endelig hadde fått vinterens absolutte favoritt-virus (NOT) ut og vekk og bort for denne gang.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Men på vei inn i barnehagen tikket det inn en melding på telefonen om at en av bestekompisene lå nede for telling i egen seng. Viruset er altså fortsatt i omløp – så i dag har Peter og jeg trippet rundt og ventet på telefon fra barnehagen. Panikken min ser altså foreløpig ikke lys i tunellen.

Det skal sies at jeg har lest samtlige av kommentarene deres, og jeg ble faktisk rørt og lettet over å høre at jeg ikke er alene om å frykte noro. Det er visst en egen fobi mot å kaste opp som heter “emetofobi”, skjønt jeg vel egentlig har mest fobi mot å få dritten i hus. Eller, jeg er faktisk litt usikker på hvor skoen trykker mest.

Men tilbake til dagen i dag, jeg gikk som sagt og ventet på telefonen fra barnehagen, som heldigvis aldri kom. Frykten er selvsagt fortsatt på plass selv om barna er friske, for akkurat nå er jo hver sykdomsfrie dag en liten seier.

Og siden jeg nå vet at det er mange i mine sko om dagen, tenkte jeg det kunne være fint å videreformidle de to tipsene som har gått igjen fra flere av dere. Etter å ha blitt kjerringråd-frelst av løk mot tørrhoste om natta, er jeg jo for lengst overbevist om at kjerringråd kan være gull.

Så kanskje disse to tipsene kan være verdt å teste ut, uansett om du har emetofobi eller ei? 😉

NB! Jeg har ikke prøvd dem selv, og kan på ingen måte garantere for noen effekt. Men jeg kommer garantert til å teste dem selv 😉
 

Kjerringråd mot norovirus

1. Pepperkorn

Svelg 10 hele pepperkorn, 3 ganger daglig.
 

2. Eplecidereddik

1-2 spiseskjeer i et glass vann på tom mage om morgenen.
 

Begge disse rådene skal visst bidra med å skape et ulevelig miljø for (blant annet) noroviruset.

Mens jeg var så godt i gang med kjerringråd, tenkte jeg å høre med google om det var flere tips i omløp. Jeg fant riktignok ingen flere kjerringråd, men helt nederst på siden fikk jeg opp hva andre har søkt på i google:

“Hvordan få spysyken med vilje”

Altså..?

Hvem..

Jeg har faktisk ikke ord 😂
 

/ ☃

Jeg har jo vært hønemor i snart seks år, så akkurat det er ikke noe nytt. Men at jeg skulle få så panikk for norovirus, nei det hadde jeg kanskje ikke sett for meg..

For det er spesielt én ting jeg husker godt fra barndommen, og det er den gangen jeg fikk norovirus etter å ha spist en halv Grandiosa. Jeg klarte ikke lukten av Grandiosa på 14 år. Var jeg hjemme hos noen som stekte Grandis, måtte jeg dra hjem – og selv i dag har jeg et anstrengt forhold til Norges egentlige nasjonalrett.

Annonsørinnhold

Utstyret som gir den perfekte kopp kaffe

Jeg har dessuten alltid vært av typen som begynner å føle meg dårlig så fort andre blir dårlige, og det har jo bydd på problemer etter at jeg ble mor. Jeg er dessuten hun som forbanner de andre foreldrene i barnehagen som trosser 48-timers regelen og sender ungene tilbake før det har gått 48 timer etter siste symptom.

Når noroviruset bare looper og looper på avdelingen uten at noen skjønner hvorfor, får jeg lyst til å ringe en eller annen smittevernlege i kommunen og be om et obligatorisk kurs for alle foreldrene. Okei, kanskje ikke så ille da – men du skjønner greia 😉

Det er høyaktivitet av norovirus i Vestfold nå, og (heldigvis) har jeg en venninne som er hakket mer hysterisk enn meg. Jeg møtte henne på butikken for noen dager siden, og da hadde vi nettopp vært en tur i trampoline-parken med ungene.

– “Eh, nei. “, grøsset hun, “Vi drar ikke til sånne steder midt i verste sykdomssesong, nei. Den sjansen tar vi ikke nå”

Men hva gjør man, når det så dukker opp bursdagsinvitasjoner til selveste Lekeland? Et sted jeg hadde bestemt meg for å holde meg unna en stund, etter en noe ublid opplevelse med oppkast i ballrommet da vi var der sist.

Selvfølgelig gir man ikke tilbakemelding til foreldrene om at: “Nei beklager, i disse norotider må vi dessverre takke nei til invitasjonen”.

Ikke vet jeg om det egentlig er innafor å finne på en unnskyldning heller, jeg hadde i alle fall ikke samvittighet til det.

Så vi dro. Alle mann. Og med tanke på den stappfulle parkeringen som møtte oss da vi kom, er det mye som tyder på at det er veldig mange andre vestfoldinger som ikke deler min bekymring for tida!

Jeg hadde ordene til Mormor i hodet da vi gikk inn: “Man kan jo ikke bure seg inne heller. Blir man syk så blir man syk..”

Det er bare tanken på å frivillig oppsøke et smitte-eldorado som gjør meg litt i ulage. Det må jo være mange ganger mer smitte i omløp på et lekeland enn for eksempel på matbutikken. Oppkast i et ballrom som sprer seg videre. (Jeg trenger vel ikke nevne at norovirus kan overleve i lang tid på tørre overflater)

Men det ble en fin bursdag, altså. Ungene storkoset seg, bursdagsbarnet var strålende fornøyd og foreldrene som fikk gratis kaffe, likeså. Peter klarte til og med å luske til seg både pizzarester og en kakebit 😉

Ting så bra ut. Alle var storfornøyde, nå var det bare å hente godteposene og få på seg skoene.

Men da hørte vi plutselig et splæsj bare noen meter unna oss, etterfulgt av den distinkte lukten av et nachspiel som har bikket over.

Great.

Sjeldent har fire mennesker forlatt Lekeland i sånn en hast x-)

Så får vi bare krysse fingrene for at den stakkars lille jenta bare hadde inntatt litt for mye slush og pølser. En ekte hønemor tar selvfølgelig ingen sjanser, og dynket familien i antibac, før hun kastet barna rett i badekaret for en real skrubb da vi kom hjem.
 

/ And now we wait… 😬

Etter at jeg hadde blogget i går kveld, slang jeg meg ned i sofaen for å se litt på TV. Jeg hadde akkurat skrevet et innlegg om hvor panikk jeg har for mye folk og oppmerksomhet, og hvordan jeg forbinder Vixen-Awarden med fjorårets break down.

Så setter jeg på TV’n, finner fram kveldens episode av min fredagsfavoritt “The Graham Norton Show” – og jammen dukker det ikke opp et kjent, norsk fjes! For jenta som skulle stå for kveldens musikalske innslag, var ingen ringere enn Norges nye stolthet, sanger og låtskriver: Sigrid fra Ålesund 🙂

Printscreen: Youtube
 

Annonsørinnhold

Få oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Og plutselig satt hun klar på scenen, så naturlig og søt og blid – og skikkelig jordnær i olabukse og hvit t-skjorte. Så bare tar hun hele scenen, og gjør en helt fantastisk opptreden! Greit at hun er artist altså, men hun er 21 år gammel og vi snakker BBC med mange millioner seere. Holy moly.

Og ikke nok med det, Graham inviterer henne bort i sofaen etterpå, og der sitter altså den unge jenta sammen med Helen Mirren, Liam Neeson og Jamie Dornan og svarer så godt for seg at jeg faktisk blir stolt av å være norsk!

Det kan jo hende jeg tar feil, men jeg tviler på at hun der lå i fosterstilling på hotellrommet og gruet seg før sending 😉

Og det fant jeg rett og slett så inspirerende at jeg plutselig begynte å tenke på hva i all verden det er jeg kløner med i mitt eget liv om dagen. Kanskje burde man jo bare være litt mer som Sigrid, for eksempel når man gruer seg til å stå og smile foran en klein pressevegg om en ukes tid.

Kanskje skal jeg være litt mer som Sigrid, jeg – og bare nyte det å leve litt i øyeblikket, for den gleden og tilstedeværelsen hennes, smittet hele veien fra England til Larvik 🙂

Hele innslaget til Sigrid finner du her:

Jeg hadde egentlig bare tenkt til å skrive om at jeg har knekt en Flaxlodd-kode i dag, men så skjedde det noe fantastisk 😀

For hjølp! I går ble det klart hvem som er finalister i Vixen Influencer Awards som går av stabelen om en uke – og der stod jaggu navnet mitt! Dere har stemt! Herreminhatt så heldig jeg er som har lesere som har tatt seg tid til å avgi stemmer. You guys ❤️

Annonsørinnhold

Fredrik & Louisa🌸 Tusenvis av parfymer og deodoranter opptil 35% rabatt

Jeg er selvfølgelig livredd, men av frykt for at det kan bli litt mye mas om nerver (som det ble i fjor), har jeg bestemt meg for ikke å skrive så mye om det i år. Dere kjenner meg jo nå, dere vet at jeg har panikk for ting som dette (nevnte jeg presseveggen..?) – og da jeg oppdaget navnet mitt på lista, kom nervene jeg hadde i fjor som kastet på meg. Grusomme flashbacks til timene før fjorårets utdeling.

I år går det riktignok litt bedre, for det er klart det hjelper veldig å være nominert til Folkets Favoritt sammen med fire store navn. Sannsynligheten for at jeg stikker av med kveldens gjeveste pris er veldig liten. Og det morsomste å tenke på, er at uansett hvem av de andre som vinner, så kommer jeg til å juble så vanvittig høyt at alle vil tro det er påtatt. Men alle dere kommer til å vite at det er i ren lettelse 😀

Og bare så det er sagt: Jeg beklager at jeg virker utakknemlig. Det er kanskje bare for stort for meg til å forstå. Bare nominasjonen i seg selv betyr alt for meg. Tenk det, “Folkets Favoritt”!

Også må det jo nevnes at det er litt kaos i kulissene for tida, blant annet er det flere av de nominerte som har blitt diskvalifisert. Så det kan godt være litt flaks at jeg står igjen som 1 av 5. Men det får jeg nok aldri svar på 🙂

Men apropos Flax… (Sorry) I dag feiret jeg finaleplassen ved å gjøre noe jeg aldri har gjort før. Jeg dro til en tippekommisjonær for å levere inn en hel gjeng med Flaxlodd! Men denne gangen hadde jeg bestemt meg for å bryte den evige runddansen der man bytter inn gamle lodd i nye lodd, og gikk heller for pengene.

Og det gjorde jeg lurt i, for alle oppsamlede lodd og julekalendere hadde bygd seg opp til hele 1200 kroner! Og alt det går rett i familiekassa. Penger øremerket kino, popcorn og familiekos. Og sammen med pengene fra Peters bannekasse, begynner det å bli en ganske anselig sum 😉

/ Litt flaks, mye glede og tusen tusen takk! ❤️

Nå har jeg jo bare blogget siden 2015, men i dette tidsrommet har jeg fått ytterst få henvendelser av den tvilsomme typen. Det kommer overraskende mange mailer og meldinger i løpet av en uke, og jeg gjør mitt ytterste for å svare alle.

(Licensed from: leeser / yayimages.com)
 

Men én spesiell mail brukte jeg over to måneder på å besvare. Ikke fordi jeg var i tvil om hva svaret måtte bli, men fordi den noe spesielle henvendelsen var såpass trivelig formulert at jeg slet med å ordlegge meg godt nok tilbake. 

Mailens avsender var en høflig herremann, som hadde et ønske han lurte på om jeg kunne oppfylle. Han lurte på om det var en mulighet for å kjøpe den blå buksa og den stripete t-skjorten min?

Det hadde seg nemlig sånn at han samlet på antrekk han likte, og som var brukt av personer han beundret på TV, og i media generelt. Han hadde nylig sett et bilde på bloggen min der jeg hadde på meg disse klærne, og det ville bety mye for ham hvis han kunne kjøpe dem.

Altså. Jeg må innrømme at jeg ble litt fnisete, for forespørsler av dette kaliberet er virkelig ikke hverdagskost. Dessuten var mailen så hyggelig og fint formulert, at jeg nesten fikk litt vondt av fyren..

Men jeg kunne jo ikke selge klærne mine, kunne jeg vel? Eller kunne jeg det, og deretter gitt pengene til et veldedig formål?

Dessuten var jeg veldig usikker på hvilken bukse og t-skjorte han siktet til, for jeg kunne ikke huske å ha hatt på meg det nylig. Men da jeg scrollet meg nedover på bloggen, var det bare ett bilde av meg selv i blå bukse og stripete t-skjorte…

Og plutselig gikk mailen fra trivelig til litt tvilsom 😉

Ikke at jeg tviler på mannens intensjoner eller at han liker klærne altså, men jeg får meg liksom ikke til å selge en brukt bukse med en stor sprekk i.. x-)
 

/ God fredag! Hilsen rørleggeren

Du vet sånne gode venner, som bare er der – selv om dere ikke har snakket sammen på en hel evighet?

Halve gjengen ❤️ (Jeg er hun til høyre med lugg og øyne som forsvinner)
 

Allerede i 1. klasse på barneskolen ble vi en gjeng. Seks jenter som skulle følge hverandre i tykt og tynt til vi var ferdige med ungdomsskolen.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg husker enda panikken jeg følte da vi skulle søke på videregående skole, og det gikk opp for meg at veiene våre kom til å bli splittet. Vi hadde søkt oss til forskjellige skoler, og jeg var helt alene om skolevalget mitt.

På videregående startet vi nye liv, og selv om vi klarte å holde kontakten, så vi hverandre mye sjeldnere. Vi hadde en fast samling 2. juledag hvert år, og et sommertreff i juni/juli.

Men så ble disse treffene vanskeligere å holde på også. Én flyttet utenlands, mens resten av oss ble spredd utover Norge. Så ble vi gravide på rad og rekke, og noen hektiske år med lite tid til sosialisering ventet.

Men så, i julen som var, ble vi 4 som har flyttet tilbake til hjemtraktene, enige om å ta grep. Vi kunne jo ikke fortsette sånn, det er jo dette som er livet – ikke blir vi yngre, og det er klart vi skal prioritere å sette av tid til hverandre! Så vi avtalte en lørdag, ut og spise på restaurant – kom den som kan.

Vi bestilte bord til klokken 18.00. Planen var å dra hjem til en av oss etter middagen, men da vi kikket på klokka utpå kvelden, innså vi at vi hadde sittet og skravlet og ledd i nesten seks timer! Vi beklaget oss til servitøren for at vi hadde kapret et bord en hel kveld midt i julebordsesongen, men han forsikret oss om at det hadde gått greit 😉

Da vi skulle dra hvert til vårt, bestemte vi oss for å starte friskt i januar 2018, med en samling i måneden. Vi hadde hatt en fantastisk fin kveld, vi hadde innsett hvor mye vi savnet kontakten, og følte oss uovervinnelige. Vi var forbi småbarnsperioden, selvfølgelig skulle vi møtes hver måned framover, det var jo ingenting som kunne stoppe oss nå!

Dagen i dag, torsdag 25. januar, ble huket av i kalenderen. Pappaer og barnevakter ble booket, mens vi jentene gjorde oss klare for hjemmekos og skravling. I fire uker har vi telt ned, for som sagt – hva skulle kunne stoppe oss nå?

Vi hadde bare glemt én ting: Vi har barnehagebarn. Og rett etter at jeg hadde pusset tennene i går kveld, plinget det i telefonen. Jeg så at det var gruppechatten vår, og instinktivt bare visste jeg hva som kom.

Og ganske riktig. Omgangssyken i hus både her og der.

Så eh.. Vi prøver igjen til uka シ
 

* Følg Konatil på Facebook *