(Licensed from: BDS / yayimages.com)
 

Jeg er redd for mye rart. Jeg er redd for å fly, jeg er redd for å lukeparkere (!), jeg er redd for norovirus.

Nå var det kanskje litt større perspektiver de snakket om på radioen i går, men de diskuterte i alle fall at DSB (Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap) nettopp har sluppet en fersk rapport med resultater fra en stor undersøkelse om hva vi nordmenn er mest redde for.

Og sånt elsker jeg å lese om! Statistikker og oversikter, dette var interessant info – selv om verken norovirus eller lukeparkering stod på lista 😉

På 1. plass over hva vi nordmenn er mest redde for, troner “Cyberangrep på styringssystemer”. Kanskje ikke så overraskende, jeg er i alle fall utrolig glad for at jeg ikke aner noe som helst om hvor mye som kan gå åt skogen dersom styringssystemer blir angrepet..

Jeg husker Bjarte Tjøstheim fortalte i Radioresepsjonen en gang, at han en morgen hadde logget seg på nettbanken, og plutselig oppdaget at sparekontoen hans stod i 0. Det hadde skjedd en feil i bankens systemer, og borte var sparepengene hans.

Heldigvis ble det rettet opp i da Bjarte ringte dem – men jeg ble da klar over at ting som dette kan skje. Hva slags styringssystemer er egentlig mest sårbare? I Norge? I verden? Kanskje best for sånne som meg å ikke vite…

På 2. plass ligger “Terrorangrep i Norge”, og på 3. plass “Kapring, skoleskyting eller annen våpenbruk mot uskyldige”:

Faksimile: DSB.no
 

“Forsyningskrise” er punktet vi er minst redde for her til lands, og jeg skal si jeg fikk litt å tenke på da jeg studerte denne lista. “Langvarig strømbrudd over 24 timer” for eksempel – det har ikke streifet tankene mine engang. Men det kan vel skje før eller siden?

På spørsmålet om hvor vi vil søke informasjon dersom det har oppstått en krise, svarte de fleste “Nettaviser”, “TV” eller “Radio”. Heldigvis var det 0% som svarte alternativet: “Papiravis, Instagram, Snapchat eller E-post”, hehe. Den dagen du drar fram papiravisa for å sjekke hvorfor flyalarmen går, er det kanskje på tide å ta en tur til fastlegen 🙂

Jeg er forøvrig skikkelig redd for naturkrefter, helt siden den gangen jeg satt værfast på Mauritius med sykloner på alle kanter, har jeg hatt noia. Vi kom oss ikke bort fra øya siden flyplassen naturligvis var stengt, og måtte teipe vinduene og holde oss innendørs. Jeg blir fortsatt helt skjelven av å tenke på at naturen gjør som den vil.

Også er jeg redd for pandemier. At virus muterer og at bakterier blir resistente.

Direktøren i DSB, Cecilie Daae, sier at Norge tross alt er et trygt land å bo i, men at vi aldri vil få et samfunn helt uten risiko. Og at det er mange mennesker over hele landet, som hver eneste dag jobber for at vi skal ha et så trygt samfunn som mulig.

Så om ikke annet, innser jeg nå at redselen min for norovirus og lukeparkering er sterkt overdrevet 😉
 

/ Men flyskrekken min, den blir 😳✈️

De siste seks årene har barnebursdagen i februar fungert som et skille her i huset. For i 2012 tasset jeg inn på Ullevål sykehus 11 februar i skikkelig kulde. Fem dager etter krøket jeg meg hjemover i smeltevann og deilig solskinn!

Og helt siden da har midten av februar fungert som en slags kneik – for i februar snur liksom det meste.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg har aldri vært spesielt glad i vinteren, men dette året syns jeg har vært spesielt tungt. Mye sykdom, lite energi og mange tanker – jeg har virkelig fått kjenne på at det er tungt når man ikke får noe gratis drahjelp. Og let’s face it: Vinteren er seig, den er mørk, den er kald – den gir ikke mye påfyll.

Men i går ettermiddag kikket jeg ut av vinduet og oppdaget at det fortsatt var lyst. Klokka var 17.20! Og jeg ble altså så glad at jeg måtte gi ungene en klem. De skjønte så klart ingenting, og enda mindre da jeg mumlet: “Mamma er så glad fordi det fortsatt er lyst ute..”

Det er jo fortsatt vinter og full ståhei, men nå er det så innmari lys i tunellen for sånne frysepinner som meg. Sånne som trenger litt sol i fleisen for å kjenne at livet er ålreit. Som gleder seg til å sove i bare trusa igjen, og ikke måtte pakke seg inn i pysj og et ekstra pledd oppå vinterdyna.

I dag er det bare 5 uker og 5 dager til vi skal stille klokka én time fram til sommertid – og dagen i dag er 3 timer og 8 minutter lenger enn ved vintersolverv. (Jeg sjekker endringen hver eneste dag, haha)

Og du, har du mulighet i løpet av dagen, kom deg ut i frisk luft. Om det så bare er for fem minutter. Kle deg godt, kom deg ut, snus inn den iskalde lufta, kjenn på at det er dette som er livet. Dette er ditt liv – og det er du som er sjefen! Dine tanker gjør deg – og hvis livet suger akkurat nå, bryt alt ned i bittesmå biter. De små tingene kan også gi litt påfyll, tro meg ❤️

/ ☀️🌱

På akkurat denne dagen for seks år siden, ble jeg mamma for første gang. På selveste termindato, og attpåtil var det morsdag. Tenk noe så herlig, da – finere morsdagsgave kan man jo ikke få!

Fersking <3
 

Jeg husker så godt jeg lå på postoperativen etter keisersnittet, ute av stand til å røre meg. Spinalbedøvelsen satt fortsatt i, og jeg lå der og kikket i taket. Sykepleierne sa jeg burde sove litt, men hvordan i all verden skulle jeg klare det?

Jeg var helt utslitt, men jeg hadde akkurat blitt mamma, og jeg hadde bare sett det lille nurket noen få minutter før jeg ble trillet avsted. Og nå lå jeg der og ventet på de to guttene mine.

Det gikk fire timer før en sykepleier spurte: “Har ikke babyen din blitt trillet opp til deg enda? Det er klart du må ha babyen din hos deg! Jeg skal få noen til å ringe på dem.”

Bare noen minutter etterpå kom Peter inn, med rødsprengte øyne, trillende på den lille sengen med vår ferske lille bylt oppi. 

– “Har han grått mye?”, hvisket jeg.

– “Han her, nei..”, svarte Peter, “Ikke en lyd. Han ligger bare og sover og koser seg, han.”

Mens pappaen selv var både rødsprengt og blek på likt. Og da innså jeg at hele verden hadde rast ned i hodet på den nybakte faren. Det var han som hadde grått. Min samboer, mannen som hatet barn.

Og det hele var så uvirkelig. Jeg hadde lenge hatt på følelsen at vi ventet en gutt, men jeg kunne jo ikke være helt sikker. Men nå, etter ni måneder, var han her.

Nå skulle vårt nye liv starte. Så mange spørsmål. Så mye usikkerhet. Sove nå? Spise nå? Hvor mye melk trenger egentlig en baby? Hvor mange bleieskift i løpet av en dag?

To grønne foreldre som skulle lære mens de gikk. Så blir man kjent litt etter litt, og etter hvert klarer man plutselig å lese en liten tass uten språk. Det lille knirket der for eksempel, det betyr at han begynner å bli sulten. Fram med den magiske ammepuppen.

Men kjære lille seksåring; det var jo ikke meningen å kle på deg så mye at du nesten ble kokt på vei hjem fra sykehuset. Vi var bare livredde for at du skulle fryse. Det var ikke meningen å klippe deg litt i fingeren den gangen jeg skulle klippe neglene dine heller, men fingrene dine var så bittesmå at jeg sikkert skalv litt på hånden.

Vi famlet mye i starten, Pappa og jeg. Men vi gjorde vårt aller beste. Og noe riktig må vi jo ha gjort, for i dag har vi verdens flotteste seksåring i hus.

Gratulerer med dagen, gutten vår ❤

/ ❤️

Peter og Konatil 😉
 

Jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne, for klokka er sent på kvelden og jeg er så steike trøtt at øya går i krøss. Jeg har nesten ikke sovet de siste nettene, kanskje aller minst i natt.

Du vet den følelsen når du våkner, tror det er morgen, og plutselig kommer på hva det er du gruer deg til? Også smeller det til i magen og blodet fosser gjennom årene og du bare kan glemme å sovne igjen.. Det skjedde meg i natt, ganske nøyaktig klokken 02.56. (Ja, jeg kikket på klokka)

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Derfor var det en stuptrøtt Christina som møtte i TV2s lokaler i dag morges. Bare det å møte var i grunnen en seier, for jeg var altså så nervøs at det ikke går an å beskrive med ord.

Bare se på dette.

Ikke akkurat klar for skjermen..
 

Hos TV2 var det hektisk, bare tenk på hvor mye som er i sving i løpet av en morgensending. Gjester her og der, Blomster-Finn som er ferdig for dagen, programledere som skal bytte plasser og ut på taket for å melde været, Wenche som løper fram og tilbake med ingredienser, innspillingsfolk og sminkører og jeg vet ikke hva.

Også sitter man der da, og lurer på om man skal si “Hi there hello” på stotrende engelsk til Lissie som akkurat er ferdig med å spille, men så kommer plutselig Vår Staude svinsende ut for å hilse, og vips så er det dags for å sette seg i sminkestolen.

Og sminkestolen hadde jeg faktisk gledet meg til! For jeg har aldri blitt sminket før, bortsett fra den gangen jeg ble ny i Det Nye (sorry, link til den saken får vi ta en annen gang) – og det viste seg å være skikkelig moro!

Sminke er jo helt gresk for meg, så jeg satt der og fulgte nysgjerrig med på hvilke koster som ble brukt til hva, og ikke minst hva slags farger som ble brukt hvor. Han med sminkekosten skulle jeg gjerne tatt med meg hjem, for å forvandle et søvnvrak til en relativt fresh person trodde jeg ikke var mulig!

.. Og bak meg sitter Christel Alsos <3
 

I dag vet jeg ikke helt hva som skjedde med nervene. For det var som om jeg forstod at det var for sent å snu, da vi tok heisen opp i studio. Jeg kunne jo ikke sette meg i en sofa og begynne å gråte heller. (Eller forresten, det var like før på et tidspunkt).

Men da jeg var ferdig sminket, kom programleder Peter ut på venterommet for å prate litt, og.. Makan til trivelig fyr! Han er jo tobarnsfar, og vi snakket om barnehagevirus og snapchat og egentid og jeg vet ikke hva.

Det roet meg skikkelig ned, for plutselig innså jeg at: Det var jo bare han og oss som skulle prate – så var det ikke bare å fortsette samtalen foran kameraet, på en måte?

Takk for snap, Fredrik <3
 

Jeg skal ikke si at jeg ikke kjente pulsen da jeg satt der i sofaen, vel vitende om at fredagssendingen var på lufta.. Jeg tenkte i alle fall at det var godt å ha Peter ved siden av meg som er mye flinkere til å svare på spørsmål enn meg.

Men jeg klarte det.

Fy farao – jeg hilste på frykten i døra og inviterte den inn på kaffe! Jeg hoppet ut av min deilige komfort-boble og takket ja til noe skikkelig ubehagelig. Og jeg overlevde.

Akkurat nå er jeg pære sliten, men helt overbevist om at jeg er bittelitt tøffere enn jeg var i går 😉

/ Tusen takk for alle klemmer og snapper ❤️

Det er flaut å si det, men hele livet har jeg takket nei til ting som har vært bittelitt ubehagelig. Det er jo så mye enklere dét, enn å takke ja.

Da jeg gikk i 4.klasse på barneskolen, skulle vi ha juleavslutning med forestilling for foreldrene. Vi skulle spille Juleevangeliet, og alle jentene ville selvfølgelig være Maria. Jeg var sånn passe gira selv, men hang meg på gjengen som vanlig. Selvfølgelig kunne jo jeg være en av hovedpersonene! Men da læreren skulle trekke lapp om hvem som ble den heldige, holdt jeg på å gjøre i buksa da han leste opp navnet. For det ble meg.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Ikke bare skulle jeg spille Maria, jeg skulle synge også. Jepp, to vers, solo, helt alene. For ei jente som ikke liker oppmerksomhet, var det jo fullstendig krise. Jeg husker nesten ingenting fra selve kvelden, bare at jeg kikket utover salen og så alles øyne som var rettet mot meg mens jeg stod der og sang. Det var faktisk ikke gøy.

Jeg tror denne opplevelsen som Maria i spotlighten, ga meg sceneskrekk. Det brant seg i alle fall såpass fast i hukommelsen at jeg har unngått slike ubehagelige ting helt siden da.

Men så kommer det dager der jeg skriver litt om sceneskrekk og prestasjonsangst på denne bloggen, også får jeg meldinger og kommentarer om at jeg ikke er alene. Om at det er flere som har det som meg, og som syns det er fint å lese om andre som også sliter.

Også begynner hodet å gruble litt. Hvor lenge skal man oppholde seg i denne komfort-boblen sin, egentlig? Jeg er 35 år, er det kanskje på tide å begynne å pushe grensene sine litt nå? Eller skal jeg fortsette å gjemme meg for den barnslige frykten en stund til, og unngå å takke ja til alt som er “bittelitt ubehagelig”?

Jeg trosset jo sceneskrekken min på Vixen i fjor og holdt en takketale. Jeg overlevde. Ble jeg kanskje litt sterkere etterpå også? Vanskelig å si, men kanskje litt?

En ting er i alle fall sikkert, hvordan skal man bli tøffere hvis man aldri møter frykten sin i døra?

Så i går gikk det en liten f i meg. God Morgen Norge hadde vært på tråden hele uka, de ville ha med både Peter og meg i studio. Fredagssendingen. Fastelavensboller med Wenche. Christel Alsos. Lissie. Det blir så bra, så!

Så jeg sa ålreit. Jeg sa ålreit mens jeg kjente hjertet galoppere i vei. Jeg sa ålreit, mens hendene ble klamme og den teite panikken spredde seg i mellomgulvet. Live-TV. Eh ja, bittelitt ubehagelig.

Men det verste er at jeg gjør det litt for dere. Haha, det må være noe av det dummeste jeg har skrevet noensinne, men pokker’n altså. Kall meg teit, men jeg liker å tenke at det er dere som pusher meg litt! Som forteller meg at det kommer til å gå bra.

Jeg syns liksom jeg hører dere: “Men tenk så gøy da! Å sitte der og prate med Vår og Peter, og kjenne lukten av Wenches fastelavensboller. Ikke tenk på at det sendes på TV, bare tenk at dere sitter og skravler. Skravling kan du jo! Smalltalk er jo det beste du vet.”

Og det er det jo. Så det får gå som det går. Jeg overlever nok – og kanskje blir jeg til og med litt sterkere etterpå 🙂

/ Men send meg gjerne en klem <3

Jeg har tenkt mye på hvor heldig jeg var i mine to svangerskap, der jeg begge gangene fikk “gleden” av å vralte inn på fødeavdelingen ved termin. Alt hadde sett bra ut underveis, og jeg var så heldig at tanken på selve fødselen var min største bekymring.

(Licensed from: bartoszbienia / yayimages.com)
 

Så heldige er det dessverre ikke alle som er, og i dag fikk jeg en mail fra noen studenter som gjorde meg oppmerksom på en ildsjel som heter Carina. 25. april 2016, fødte Carina lille Thea. Thea ble født i svangerskapsuke 27, hun var ekstremt prematur, og veide 1214 gram (altså, jeg kan ikke forstå hvor lite det er…)

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I tiden som fulgte på sykehuset, ble det mange timer med “Kengurumetoden” på Nyfødtintensiv-avdelingen. Dette er altså en metode for behandling og pleie av premature barn, som betyr hud-mot-hud-kontakt mellom mor/far og det premature barnet. De nybakte foreldrene bytter ofte på å sitte med den lille på skift, 24 timer i døgnet, 7 dager i uka.

En helt fersk pappa Alexander Dybdahl – med en enda ferskere liten Thea <3
(Foto: Carina Juliussen)
 

Problemet er bare at sykehusene mangler stoler! Sykepleierne må løpe rundt på jakt etter lenestoler, og det er rett og slett ikke nok stoler til å dekke behovet. Jeg er helt enig med Carina som mener at de fantastiske sykepleierne som jobber på nyfødt-intensiven har viktigere ting å gjøre, enn å dra tunge stoler gjennom gangene.

Det som startet som en finn-annonse, der Carina håpet å få tak i to solide lenestoler for å dekke behovet på Ullevaal Sykehus, har i dag blitt til det lille prosjektet: “Bare en stol”.

Nå jobbes det med å samle inn penger for å nå målet: 59 stoler mangler, før alle sykehusene i Norge har stolene de trenger!

Studentene som kontaktet meg, har i dag opprettet en innsamlingsaksjon på bidra.no. Det er sjeldent jeg videreformidler ting som dette, men for for-tidlig-fødte-barn er en stol like viktig som medisinsk behandling! Og jeg ble så glad i hjertet mitt av å lese om Carina, som ønsker å hjelpe andre i samme situasjon som hun selv var i for snart to år siden.

Spre ordet – og trykk her for å lese mer om prosjektet, eller for å bidra 🌟
 

/ Noen av de største miraklene i verden er ganske små ❤️ 

Noe av det gøyeste med å få malt ferdig, er å henge opp ting på veggene. Ting som dette tar vanligvis lang tid hos meg, men denne gangen hadde jeg faktisk et par ting liggende på lur.

For med to små i hus blir det jo litt luer og votter og halser på vinterstid, og det er viktig at de lærer seg å legge ting på plass. En egen skuff eller en egen kurv i gangen kan være lurt, slik at de har sitt eget system. (Dessuten er det veldig viktig at de ikke tar etter far sin, så jeg prøver å fortelle dem at skohylla er til for å brukes, selv om sko i størrelse 45 aldri finner veien dit 😉 )

Jeg tenkte lenge på å kjøpe et par kurver til å henge på veggen, men før jul i fjor ramlet jeg helt tilfeldig over disse “oppbevaringskulene” (ikke sponset) – som barna bare kan stappe tingene sine oppi!

De rommer overraskende mye, og siden de er gjennomsiktige er det lett å finne det man leter etter. Barna syns det er gøy, og ekstra stas er det å ha hver sin.

Nå gjenstår bare å kjøpe en sittebenk med oppbevaringsskuffer til å ha langs denne veggen, perfekt til støvler, sko og klær som ikke er i sesong. Kan man få nok oppbevaringsplass forresten? Jeg tror ikke det 😉

Jeg kjenner jeg ikke er 20 år lenger, gitt – det tar på å være på vift til langt på natt og deretter dele seng med en mann og en dobbeldyne. Jeg er fortsatt trøtt, men i dag har vi i alle fall kommet oss hjem til Larvik etter tre netter hos svigers.

Siden Mamma og Pappa solgte barndomshjemmet mitt for snart 10 år siden, er liksom hjemmet til svigers det nærmeste jeg kommer barndom i veggene. Jeg føler meg veldig hjemme der – og selv om jeg ikke kjente Peter da han var liten, er det veldig koselig å sove på det gamle promperommet hans 😉

Dagen startet forøvrig kjempedårlig da jeg oppdaget at Snapchats siste oppdatering hadde funnet veien til min telefon. Folk sier at endringene kommer til å gå seg til, men jeg er usikker på akkurat det. (Vi fikk ny oppvaskmaskin for snart to måneder siden, og jeg savner fortsatt den gamle, for å si det sånn)

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Altså, makan til kaos er det lenge siden jeg har vært borti. Jeg skjønner ingenting, jeg ser bare storyen til 4 – 5 av de jeg følger, og jeg har isteden fått en hel haug med uinteressante amerikanske folk i feeden min… Kan noen forklare meg hvordan jeg får dem bort? Uansett hva jeg gjør, kommer de tilbake neste gang jeg logger på.

Ryktene skal ha det til at man må sende en snap til de man ønsker å se mer av, for å få dem over på venstre side i feeden. Jeg sendte en melding til Peter, men han dukker fortsatt ikke opp – så jeg aner ikke om det faktisk funker. Men jeg har fått vanvittig mange snapper i hele dag – TUSEN TAKK! Jeg føler meg beæret over å få være med dere videre i oppdateringskaoset ❤️

Nå skal jeg få på TV’n og frese gjennom litt Farmen Kjendis, for nå ligger jeg veldig langt bakpå. Snart finaleuke og greier! Også er dagen i dag 2 timer og 32 minutter lenger enn den var på vintersolverv. Tenkte bare å nevne det 😉
 

/ God tirsdagskveld 🌟

Akkurat nå kjenner jeg at jeg angrer litt på at jeg ikke tok bilder i går.. Men det er det verste jeg kan tenke meg å gjøre i sånne sosiale sammenkomster, spesielt med kjente fjes på alle kanter.

Kvelden begynte bra, jeg var så fornøyd med meg selv, for jeg klarte faktisk å snike meg forbi presseveggen uten at noen merket det. Peter og Line Victoria (Supporterfrue) var ganske gira begge to på å la fotografene få sitt, at de ikke la merke til at jeg forsvant.

Men plutselig hører jeg en dame rope, så jeg snur meg – og kikker rett inn i et smilende fjes. Så vinker hun på meg, jeg rister på hodet, hun smiler samtidig som hun sender strengeblikket, jeg rister på hodet igjen, før hun stirrer som for å si “Åjoda, du kommer her”. Så begynner hun å gå mot meg – og jeg lurer et par sekunder på om jeg skal legge på sprang, før jeg innser at jeg har på pensko med hæler, og at jeg tross alt ikke er ti år gammel.

Så jeg ga opp. Inn i presseveggen med seg – hei hallo, like kleint som i fjor.

Jeg har funnet et bilde av Peter og meg fra presseveggen, men det er jo ikke lov å legge ut andres bilder uten tillatelse. Så jeg sendte en melding til hun som hadde skrevet artikkelen, men bildet var ikke hennes. Så sendte jeg en melding til fotografen, men han jobbet for NTB, og sa at jeg måtte kontakte dem. Så for noen timer siden sendte jeg NTB en mail med spørsmål om jeg kan bruke bildet i et blogginnlegg, men der er det vel bare vaktsjefen som er på jobb nå, så jeg får vel ikke svar før i morgen. Litt sent det, gitt.

Det med at jeg hadde på pensko med hæler i går var jo selvsagt en krise, for på lørdag ble det bestemt i en fei at vi skulle reise til svigers istedenfor at de skulle komme til oss. Dermed måtte jeg pakke i en fei, og jeg fant ikke de svarte, myke skoene mine! Dermed måtte jeg ta de med hæler, og det er jo ingen hemmelighet at jeg ikke er så god på sånt. Så i går tasset jeg halve kvelden rundt i bare strømpebuksa. Gikk så fint, så 😉

Det blir faktisk bare gøyere og gøyere med Vixen for hvert år som går, det er utrolig trivelig å se igjen folk man ikke har snakket med på evigheter. I går var det faktisk så mye folk at jeg ikke kan ha sett halvparten av dem som var der. Kanskje fordi jeg bare er 159 cm på strømpelesten uten pensko, hehe 😉

Rosinen i pølsa var selvfølgelig at Peter fikk Juryens ærespris, jeg har seriøst aldri sett Peter så satt ut og tom for ord som da han skulle prøve å holde en takketale. Men det gikk jo så bra!

Bilde med tillatelse, har tatt det sjæl 🙈
 

I år var det ikke noe After Party i regi av Vixen, så alle ble litt satt ut da festen plutselig var over. Selv for en trøtt småbarnsmor føltes det litt tidlig å ta kvelden kl 23, så det ble en liten samling på rommet vårt, før vi fant ut at vi måtte ordne en obligatorisk burger som nattmat.

Jeg må innrømme at det meste har blitt mye lystigere etter at Line-Victoria (Supporterfrue) kom inn i livet mitt, og hun stod som vanlig for de fleste latterkulene i går også. Men mot slutten av kvelden ble hun borte, og jeg sendte en melding og spurte hvor hun hadde blitt av. Hun svarte at hun var på vei til rommet vårt, men minuttene tikket og ingen Line dukket opp. Så sjekket jeg om hun hadde oppdatert snapstoryen sin..

Halv to var det kvelden, og jeg gledet meg som en unge til å krype under dyna. Det var bare ett stort problem. Ser du hva som er feil på dette bildet?

Dobbeldyne. D o b b e l d y n e. Dobbeldyne! Nei og nei og nei. I hele natt har jeg våknet hver gang Peter har røsket dyna over på sin side, jeg kan ikke forstå hvorfor det produseres dobbeldyner, og jeg kan i alle fall ikke forstå hvorfor det finnes dobbeldyner på hotellrom!

I tillegg var det demonstrasjoner utenfor Stortinget i dag morges, så vi bråvåknet til høylydt roping og aggressive kamprop. Ikke akkurat den sovemorgenen og nydelige natten på hotell jeg hadde drømt om, men 😉

Dobbeldyne og furtetryne 😏
 

Men festen var altså helt topp! Og jeg er ufattelig stolt av Peter som fikk kveldens gjeveste pris. Og at fantastiske Marna ble “Folkets Favoritt” andre året på rad – og at Kristin Gjelsvik som vant “Årets Livsstil” brukte tiden sin veldig godt på scenen ❤️

Jeg syns årets utdeling er et bevis på at ting er i endring, og det til det positive. Og jeg er kjempestolt av å få være med på moroa.
 

/ Ett år til neste gang シ

Puh, kjapt innom – endelig er den store dagen her! Dagen som har virket så fjern, så lenge. Om bare få timer er vi klare for prisutdeling, og jeg kjenner faktisk nervene fra i fjor godt i magen.. 🙂

Jeg har grublet litt, og tror rett og slett jeg klappet sammen i fjor fordi jeg innså at det faktisk kunne være en mulighet for at jeg stakk av med en pris. I år er jeg mye roligere, jeg tar det som et tegn – og har ikke tenke på noen takketale 😉 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Men jeg vil bare si at jeg er ufattelig stolt over å stå på finalist-lista! Jeg vil veldig gjerne takke alle dere som stemte på meg – jeg tror dere forstår hvor mye det betyr.

Peter og jeg sitter på hotellrommet i skrivende stund, nå hopper vi straks inn i finstasen før vi tar imot et par, tre, kanskje sju, åtte bloggere som stikker innom for litt slarving på rommet. Så er planen å tasse i flokk til festen!

Jeg har foreløpig ikke klart å finne ut om sendingen kan streames noe sted, så jeg antar det ikke står på planen i år. Men jeg regner med det blir en del snapping både her og der utover kvelden 🙂

…Og om noen timer venter denne senga på meg 😍
 

/ Hørs i morgen, litt utpå dagen 😆