I dag tidlig hadde jeg fått lov til å snorke nesten to timer lenger enn husets øvrige beboere, og følte meg til en forandring uthvilt der jeg skjenket meg dagens første kaffekopp. Så tikket det inn en ganske uventet sms å få en lørdags morgen..

Licensed from: leungchopan / yayimages.com
 

For det skal sies at jeg hadde skrevet det opp i kalenderen min en eller annen gang denne høsten, men jeg hadde såklart glemt det for lengst. Og da er det ekstra betryggende å føle at man blir passet på!

Sms’en som møtte meg så nemlig slik ut:

Tusen takk til kreftregisteret som passer på meg! Sms’en betyr altså at det er tre år siden jeg tok celleprøve sist, og kreftregisteret sender ut påminnelser til alle kvinner i Norges land mellom 25 og 69 år. Og det syns jeg rett og slett er et utrolig bra opplegg.

En celleprøve av livmorhalsen er noe av det viktigste en kvinne kan gjøre med jevne mellomrom, det er en effektiv måte å oppdage forstadier til livmorhalskreft på. Livmorhalskreft på et tidlig stadium gir ofte ingen symptomer, og derfor er det ekstra viktig å ta denne prøven hvert tredje år hos fastlegen eller gynekologen.

Og siden jeg vet at det er flere enn meg som syns en sånn prøve er litt “tiltak” å få unnagjort, tenkte jeg å slå et slag for alle oss som har utsatt (eller hadde planer om å utsette bare bittelitt til…) – om å ringe fastlegen på mandag og bestille den timen først som sist.

Det kan være mange årsaker til at man utsetter, men husk at dersom celleforandringer oppdages på et tidlig tidspunkt, er muligheten god for å bli helt frisk.

Jeg ringer. Ringer du? 🙂
 

/ #Sjekkdeg ♥

Det går litt sånn i rykk og napp for tida, selv om jeg egentlig ikke hadde regnet med noe annet. Men jeg har bestemt meg for å bruke tid, og det har jeg tenkt til å holde.

For jeg har for lengst innsett at jeg ikke er spesielt god på å miste noen, og at hjernen min løper litt løpsk. Litt på samme måte som da jeg lå på sykehuset og fødte barn, jeg kunne ikke forstå hvordan verden kunne gå videre for alle andre. Jeg hadde det jo så grusomt vondt – hvorfor stoppet ikke absolutt hele samfunnet opp?!

Teit tanke, men man blir litt egosentrisk når man føder barn. Og det føles litt på samme måten når noen man er glad i dør.

Men samtidig som det er vondt, er det jo etterhvert litt betryggende å se at livet går videre også. Det er jo ingenting man får gjort, og tidligere i uken ba jeg om tips på Snapchat, for hvordan man best takler panikken som oppstår når man innser at noen er borte for alltid.

Jeg har aldri, aldri, fått så mange tilbakemeldinger noensinne. (Det slo til og med den gangen jeg la ut en snap av at jeg satte en åpnet hermetikkboks i kjøleskapet – uten å ha innholdet over i noe annet først. Da kokte mobilen min, for å si det mildt. Haha! Så det har jeg sluttet med. En åpnet hermetikkboks skal rett i gjenvinningssøpla 🙂

Men tilbake til meldingene, fy søren så mye kjærlighet! Dette med dødsfall vekker åpenbart noe i oss, for på en eller annen måte treffer det jo oss alle. Vi er ikke udødelige noen av oss, og når noen dør fra oss blir vi minnet på det til fulle.

Og jeg blir så rørt av all omtanken rundt omkring! Her om dagen leverte jeg barna i barnehagen, og da jeg kom tilbake til bilen, hadde en eller annen lagt et papirhjerte med en koselig hilsen, under den ene vindusviskeren. Jeg vet ikke hvem du er, men du gjorde dagen min mye lysere!

Og sånn føles det å lese deres tilbakemeldinger for tida også. All medfølelsen, og alle deres tips og råd til hvordan man skal komme seg videre. Snakke. Mimre. Gråte. Tillate seg å tenke at prosessen vil ta tid. Gi det tid. Godta at gråten kommer, og ikke være redd for å slippe den ut.

Skrive takknemlighetslister – både med tanke på den som er borte, men også for alle de fine tingene man har i sitt eget liv. Spille høy musikk. Synge med. La tårene trille. Komme seg ut. Ikke bure seg inne, selv om det er alt man egentlig ønsker.

Jeg er så sjukt heldig som har dere. Og i dag har jeg faktisk tatt på mascara igjen etter jeg-veit-ikke-hvor-lenge uten. Ikke at mascara er noen big deal, men du skjønner greia.

Takk ♥

/ God fredagskveld, godtfolk ツ

I dag føler jeg på hele meg at det denne bloggen trenger akkurat nå, er en skikkelig gladsak! Så gjør deg klar for noe som forhåpentligvis vil få deg til å smile fra øre til øre 🙂

For du husker kanskje innlegget jeg postet for en måneds tid siden, om lille Luna på 10 måneder som hadde rest seg opp etter en peisovn og fått en alvorlig brannskade inni den ene hånda? (Les innlegget her: Når mareritt blir virkelighet)

Foreldrene til Luna ønsket å advare om at noen få sekunders uoppmerksomhet er alt som skal til. Dette er ting som kan skje oss alle, og som de skrev:

“Ikke tenk på om det er på tide å få opp den peisgrinda, ikke tenk at du skal flytte den kaffekoppen etterpå. Eller ledningen på vannkokeren som henger ned, som kanskje minsten får tak i og alle de andre brannfellene som lurer. Bare GJØR det, vær så snill, bare gjør det. Dette vil ingen oppleve!”

Da jeg postet innlegget var status at skadene til Luna ble vurdert fortløpende, og at de forandret seg fra dag til dag. Håpet var at hun kunne bli behandlet ferdig i Kristiansand, men dagen etter at jeg postet innlegget, fikk de beskjed om at de måtte reise til brannskadeavsnittet på Haukeland sykehus i Bergen.

(NB! Sterke bilder litt lenger ned!)

På Haukeland var kirurgene positive, men de kunne ikke gi noen garanti for hvordan utfallet ville bli. Alt kom an på om huden responderte godt på sårstell og om det grodde bra nok, hvis ikke ville det bli nødvendig med hudtransplantasjon.

Slik så det ut da:

Til venstre: Dagen etter ulykken. Til høyre: Dagen etter sårrevisjon
 

De siste ukene har Luna og familien reist flere turer fram og tilbake til Bergen, det har vært tøffe dager med masse smertelindring, og narkose under sårstell. Det har gått sakte framover, og de har måttet følge nøye med på området som var mest forbrent.

Men så, for noen dager siden fikk jeg melding fra Lunas mamma om en skikkelig gladnyhet: De var SÅ fornøyde etter forrige tur til Bergen! Hånden hadde grodd kjempefint, og legene var faktisk overrasket over at det så så bra ut.

Ikke lenge etter kunne de ta av bandasjen helt, for det hadde grodd ny hud i hele hånden.

Hånden var nok litt sår og rar i begynnelsen, men nå krabber altså den lille frøkna rundt og bruker hånden sin akkurat som hun gjorde før! Siden huden vokser i lang lang tid fremover, blir det viktig å følge med på at fingrene ikke “trekker” seg oppover og at huden blir for stram. Derfor må fingrene og huden i hånden tøyes tre ganger daglig.

Men endelig kan Luna og familien puste ordentlig igjen, for det er ingen tvil om at det har vært noen veldig tøffe uker for dem alle. Også fikk jeg lov til å dele et bilde av den lille solstrålen. Sjekk den herlige blidfisen, da ❤️

/ Glad onsdagsklem fra meg ☀️

I kveld hadde jeg egentlig bestemt at jeg skulle ligge under teppet på sofaen og se på et eller annet teit på TV. Med fyr i peisen, varm te i koppen og Teo snorkende ved min side.

Men så bestemte jeg meg for å komme meg tilbake på bloggen istedet. Så her ligger jeg, TV’n er byttet ut med Mac’en i fanget – men det er fyr i peisen, varm te i koppen og Teo snorker ved min side.

Grunnen til at jeg hadde tenkt til å krype langt under teppet i kveld, er fordi begravelsen til Este fant sted i dag. Det er fortsatt helt utenkelig at bestefaren min er borte for godt, men jeg må bare fortelle at dagen i dag ble så innmari fin!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg har grått, jeg har hikset, jeg har snufset, jeg har blitt rørt til tårer av en fullsatt kirke, jeg har ledd høyt av gode historier om Este, jeg har kjent på hvor utrolig takknemlig jeg er for å ha en så fin familie.

Jeg er helt sikker på at begravelsen ble akkurat slik Este hadde ønsket. Applaus etter sangene. Høylytt latter da presten fortalte om den gangen Este var på sykkeltur i Danmark da han var 15 år, og bestemte seg for å sende et postkort hjem til sin mor.

Han fant ut at han ville oppsummere alt enkelt og greit, så han skrev:

“Hei på deg.
Har du det bra?
Jeg har det bare bra.
Hadet bra.”

Det er selvfølgelig tøffe dager nå, men vi har også vært flinke til å bruke de siste dagene godt. Jeg har vært masse hos Mormor sammen med Mamma og tante, og vi har snakket og snakket og snakket og grått og ledd. Og det har vært utrolig viktig for meg. Vi prater oss gjennom sorgen, og jeg er helt sikker på at det vil gjøre veldig godt for oss alle på sikt.

Hver kveld ringer jeg Mormor for å snakke om hvordan dagen har vært. For en prøvelse i livet, å miste kjæresten sin som har vært der i 60 år… Da er det fint å snakke litt før man legger seg om kvelden ❤️

/ God kveld – nå skal jeg ringe Mormor ツ

Så satt vi der, da. Tøffende nedover elva med hver vår fiskestang. Du bakerst, lillesøster og jeg i midten, og Mormor helt foran. Vann på alle kanter, med stille krusninger på overflaten. Bare båten, elva, oss, og den nydelige lukten av grantrær og lyng.

Så nappet det i fiskestanga, jeg hadde ørret på kroken.

– “Oioioi Tina!”, lo du, “Den tror jeg er så stor at jeg må finne fram håven!”

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg sveivet og sveivet, og ikke lenge etter løftet jeg en pitteliten ørret opp i båten. Du smilte til meg, jeg nikket tilbake – så løsnet du den lille fisken så forsiktig du kunne fra kroken, før du kastet den ut i elva igjen så den kunne svømme videre.

Jeg er så takknemlig for alt du lærte meg. For alt du gjorde for meg. For at du ble vaktmesteren min over natta den dagen jeg flyttet for meg selv og trengte hjelp til både stort og smått. For den lune humoren din. For munnspillet du tok fram til hverdags og til fest, for at du tok en trall og fikk alle til å smile.

Takk for at du alltid hadde så god tid, og for at roen din smittet over på oss andre. Takk for at du bestandig var i godt humør, og aldri hadde et vondt ord å si om noen. Takk for alle de herlige historiene fra gamledager som vi lo oss skakke av, og takk for at du var så ufattelig stolt av de to oldebarna dine.

Du og jeg, Este 🙂
 

/ Hvil i fred, verdens beste bestefar ♥ Jeg savner deg

I dag er en sånn dag hvor jeg ikke kan forstå at Peter og jeg faktisk brukte tid på å diskutere hvem som hadde glemt å passe på at havregrøten ikke skulle svi seg i kjelen.

En sånn dag der det ikke spiller noen rolle om vi glemte å pusse tenner før vi dro i barnehagen, eller om vi glemte å fjerne all sanden på gulvet i gangen før vi la oss i går kveld.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I dag sitter jeg og undrer meg over hva som får folk til å bruke sin dyrebare tid her på jorden til å være kjip mot andre. Større ting, men også mindre ting som å sitte og lire av seg dritt i kommentarfelt på nett, eller bruke tiden sin i diskusjonsforum for å spre eder og galle.

Hvorfor kan man ikke heller bare bruke huet sitt til å forstå at vi lever her og nå? Dette er livet vi har fått utdelt – vi skal ikke være her til evig tid, så la oss for søren bruke tida vår på gode ting!

I går leste jeg et blogginnlegg noen hadde delt på Facebook, skrevet av Solveig Worum. Solveig fikk beskjed av legen om at hun hadde kreft for ett år siden, og plutselig satt hun og grublet over at hun måtte avbestille to sydenturer, snakke med forsikringsselskapet og planlegge hvordan hun skulle fortelle mannen sin det.

Veien hennes har vært lang. Hun har tilegnet seg erfaringer hun vil bære med seg for alltid. Hun skriver at med sykdommen fulgte en slags gavepakke – for det satte ting i perspektiv. “For det ligger skjulte gaver der og venter på deg, du må bare vite hva du skal se etter, og hva du skal fokusere på.”

Og dette syns jeg var så fint skrevet! Hvorfor er det sånn at man må kjempe kamper for å forstå at livet er kort og at man aldri vet når man møter en uventet hump i veien?

Akkurat nå er det noen som kjemper sin livs kamp der ute. Og her sitter vi og irriterer oss over svidd havregrøt og sand på gulvet.

En av levereglene til Solveig lyder som følger: “Lev i nuet, vær til stede med blikk og ord. Pust dypt. Vær takknemlig for alt du har, ikke ha fokus på det du tror du mangler.”
 

/ ❤️ til alle som kjemper

Skal jeg tro mannen min, kan det fort bli litt mye gnål om hva slags farge vi skal ha på veggene. Jeg er selvfølgelig ikke enig, og etter å ha sett hvilken fantastisk forandring soverommet fikk etter et par strøk blåmaling, har jeg i alle fall fått blod på tann!

Problemet er jo selvfølgelig at jeg bruker uhorvelig lang tid på å bestemme meg, det er vel der “gnålet” kommer inn. Men pytt sann, det viktigste er jo at man blir fornøyd til slutt.

Fargen vi har i gangen har irritert både Peter og meg helt siden vi flyttet inn, og det er nesten utrolig at vi har latt den være vaniljegul (eller nikotingul, i følge Peter) i over fire år. Men som min yndlingslærer på videregående pleide å skrive på tavla: TTT. Ting tar tid.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Før helgen gikk det endelig mot et gjennombrudd, da jeg malte en liten testflekk bak den ene døra i gangen. “Warm Blush”. Fargen jeg rett og slett ikke klarer å glemme, fordi jeg syns den er så nydelig. Ei venninne har malt den i stua, og den gir bare en sånn varm og harmonisk følelse som jeg egentlig ikke kan beskrive.

Så det var med stor selvsikkerhet jeg viste frem testflekken til min kjære mann…

Dette må jo bare bli bra 😉
 

Peter kastet ett blikk på veggen, før han utbrøt: – “Det der er jo bortimot noe av det verste jeg har sett. Det ser jo ut som en mens-flekk”.

Akkurat. Det stakk jo i grunnen kjepper i hjulene for hele prosessen – fra nikotingult til mensenrødt..?

Så jeg må innrømme at jeg har brukt helgen på å tenke. Jeg har spurt Snoogle, jeg har grublet og fundert. Skal jeg satse på magefølelsen og bare kjøre på, og håpe at mens-flekk-følelsen forsvinner så fort veggene blir dekket av det jeg mener er en nydelig, varm og harmonisk rødaktig farge? Hva hvis Peter aldri venner seg til fargen?

Men så satt jeg ved frokostbordet i dag morges og skrev dagens to-do-liste, der et av punktene var å lande på en beslutning. Så skulle jeg bare kjapt ut for å hente posten, og hva var det som lyste mot meg da jeg åpnet postkassa? Joda, en tilbudsavis med 35% avslag på all maling fra Jotun.

Sorry Peter, men klarere tegn kommer jeg aldri til å få!

La meg få to spann med mensenrød Warm Blush, takk!
 

Fortsettelse følger. Helt garantert 😉
 

/ Husk God Morgen Norge i morgen ca 09.30! Da skal Peter snakke om Halloween 🙂

Beklager på forhånd, men jeg blir rett og slett nødt til å skrive om dette. Av den enkle grunn at vi blir nødt til å gå sammen for å unngå at dette fenomenet sprer seg mer enn det allerede har gjort.

Og jeg beklager også for at dette innlegget kanskje vil gjøre deg like koko i hodet som meg. For jeg holder faktisk på å bli gal!

Licensed from: dolgachov / yayimages.com
 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Egentlig må jeg takke Svigerfar fordi han gjorde meg oppmerksom på det da vi var på ferie i sommer. Han er både i overkant smart og i overkant språkkyndig, og ga Peter og meg en kjapp forklaring på hvordan ting henger sammen.

For i forhold til Svigerfar, er ikke jeg like smart og språkkyndig. Men i forhold til ferien, hadde vi det skikkelig trivelig for det!

Hvilken av de to setningene er riktige? Den første? Den andre? Eller begge to..?

Hadde du spurt meg for noen måneder siden, hadde jeg lest begge setningene uten å tenke noe mer over det. Men Svigerfar forklarte meg den korrekte bruken av “i forhold til” – og det er de gangene man kan bytte det ut med “sammenlignet med”.

Jeg er helt sikker på at mange vet om dette fra før, men likevel brukes “i forhold til” feil overalt. Hele. Tiden! Jeg var på kurs for noen uker siden, og kursleder brukte “i forhold til” feil gjennom hele helgen. Ingen big deal sånn egentlig, men har man først begynt å legge merke til det, er det skikkelig vanskelig å overse.

Og enda så klar jeg er over dette, bruker jeg fortsatt uttrykket feil fra tid til annen når jeg snakker selv! Skal man tro denne artikkelen skyldes det at det er typiske fyllord som man bruker når man kanskje nøler litt, og at selv en språkdirektør kan bruke det feil.. 😉

Den første setningen min er med andre ord riktig, for “I forhold til Svigerfar, er ikke jeg like smart og språkkyndig” har samme betydning når jeg endrer til “Sammenlignet med Svigerfar, er ikke jeg like smart og språkkyndig”.

Den andre setningen, “Men i forhold til ferien, hadde vi det skikkelig trivelig for det”, har ikke samme betydning når jeg endrer til “Sammenlignet med ferien, hadde vi det skikkelig trivelig for det”. Der burde jeg heller brukt “Men med tanke på ferien, hadde vi det skikkelig trivelig for det”.

Og det er vel den vanligste fallgruven, at man bruker “i forhold til” isteden for “med tanke på”. Som altså blir feil. Jeg mener absolutt ikke å være en besserwisser her altså, for jeg har både skrivefeil og grammatiske feil i blogginnleggene mine titt og ofte.

Som for eksempel at jeg konsekvent omtaler Mormor med stor M, og i dette innlegget Svigerfar med stor S. Det til tross for at de naturligvis ikke er egennavn – men de er det for meg 🙂

Men uansett, i forhold til dette med i forhold til, så er det ny uke i morgen i forhold til i dag. Og det er faktisk helt nydelig i forhold til at jeg nå har fått luftet hodet mitt i forhold til bruken av i forhold til 😉
 

/ Ha en forholdsvis god søndagskveld ♥

Hei og hopp, denne nye spalten har jeg gledet meg veldig til! Jeg har jo tenkt på det en stund, å videreformidle alt jeg lærer i løpet av en uke av følgerne mine på Snapchat. I kommentarfeltet også forresten, “min personlige google” hjelper til både her og der!

Og da Snapchat + Google = Snoogle, ble foreslått i kommentarfeltet som navnet på spalten, var jeg ikke i tvil. Jeg falt pladask!

Den siste uka har jeg vært litt fra og til på Snapchat, men det har dukket opp mye bra for det! Først ut var vaskemaskin-problematikken, eller mer konkret pipingen vaskemaskinen avgir når den er ferdig. Jeg la ut noen videoer der jeg forklarte hvor noia Peter har for den pipelyden, og at vi må løpe inn på vaskerommet for å slå den av så fort bråket starter. Den piper 18 ganger totalt, og det gjelder å få slått av maskinen senest innen pip nummer 4.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Umiddelbart etter at Snapstoryen var ute, rant det inn med meldinger av denne typen:

Konklusjon: Det er  Peter som ikke kan fordra pipingen, jeg elsker den! Ikke akkurat pipelyden i seg selv, men det er jo pipingen som gjør at jeg husker å få tøyet ut av vaskemaskinen. Ingen piping = Glemt tøy. Glemt tøy = Surt tøy. Derfor kan jeg ikke skru av denne funksjonen 😉

Så var det den ristede maisen:

Peter sliter som kjent veldig med at hodet mitt bråker når jeg tygge. Jeg visste riktignok ikke at jeg hadde “bråkehue” før jeg møtte ham, men jeg regner med han har rett 😉 Uansett er rista mais noe av det verste på bråke-skalaen, og jeg spiser det kun når jeg er alene.

Snoogle svarer:

Konklusjon: Etter å ha undersøkt “misofoni” nærmere, ser jeg at han oppfyller de fleste av kriteriene. Snoogle-diagnose satt 😉

Forrige søndag skulle jeg bestemme meg for hvilket skjerf jeg skulle kjøpe, og la ut følgende snap:

Det tok ikke lang tid før flere hadde en liten ting de ville gjøre meg oppmerksom på..

Helt avslutningsvis må jeg ha med et eksempel på det som viser seg å være Snoogles eneste svakhet, nemlig sprikende tilbakemeldinger. Rett før helgen klemte jeg fingeren min, og fikk en liten blodblemme. Jeg la ut en snap av fingeren, der jeg uttrykte irritasjon over det som så ut som en flekk som burde vært vasket vekk.

Da kom en smule sprikende tilbakemeldinger i retur:

Konklusjon: Prøvde å stikke hull, men blodet hadde allerede størknet. Så da forsvinner den vel av seg selv 😉

Tusen takk til Snoogle for denne ukas hjelp! Jeg gleder meg til neste uke og til fortsettelsen, og syns det er fint å spre noe av det på bloggen sånn at det kanskje er flere enn meg som kan lære et og annet vi kanskje ikke visste fra før 😉
 

/ Snoogle ♥

I dag formiddag tok Peter med seg barna til byen for å ordne et par småting, mens jeg, som hadde trukket vinnerloddet, ble igjen hjemme. Rettere sagt: Jeg, Spotify, støvsugeren og den røde vaskebøtta…

Det skal sies at jeg syns det var helt greit, for da barn nummer 1 våknet 6.30 i morges og klarte å vekke barn nummer 2, hørte jeg som i det fjerne at Peter spratt opp av senga og fikk begge barna inn på badet. Like etter tasset de ned trappa, og vips så sovnet jeg igjen. Og da jeg våknet to timer senere var jeg så takknemlig at jeg følte det boble innvendig.

Jeg vasket altså huset med glede, men enda gladere ble jeg da den lille gjengen kom hjem fra sin lille bytur. For da det banket på døra, stod det to små på trappa da jeg åpnet. Med en blomsterbukett mellom seg, stolte som haner begge to.

Buketten var en kombinasjon jeg aldri hadde sett før, og Peter humret mens han forklarte:

– “Ja, de ble ikke enige. Den ene ville ha roser og den andre ville ha sølvsprayet Eukalyptus… Så da ba jeg mannen i butikken om å lage en bukett til oss. Han sa det var første gang han hadde kombinert disse to i den samme buketten..!”

Men de to små smilte fra øre til øre, det er lenge siden jeg har sett dem så stolte og fornøyde. Og spør du meg, ble jo buketten skikkelig fin! Hvem vet, kanskje mannen i blomsterbutikken lærte seg en helt ny kombinasjon i dag 😉
 

/ God lørdag ♥