Se for deg at du nettopp har deiset ned i flysetet. Det er fullstappet med folk foran, bak og overalt – det er altfor varmt, og det er fortsatt femten minutter til take off.
Til venstre sitter fireåringen, allerede opptatt med nettbrettet. Til høyre sitter gubben og trommer med fingrene, mens svetteperlene danser på pannen hans. På fanget har du toåringen som sliter med å sitte stille. Så mumler hun plutselig: – “Mamma? Tisse..“
Akkurat da skal jeg love deg at du er godt fornøyd med at den lille spirrevippen ikke har sluttet helt med bleie enda 😉
Mammas lille bleierumpe, snart klar for flyturen hjem 🙂
For bleieavvenning er vel og bra det altså, bare ikke akkurat når man sitter på et fly. Eller på en buss. Eller i en bil. For ikke å snakke om når man er ute og må bruke offentlige toaletter! Da kan den bleia rett og slett være en skikkelig livredder.
Da jeg satt i det flysetet og prøvde å minne den lille frøkna på at hun hadde på seg bleie, innså jeg at vårt liv som bleieskiftarbeidere er i ferd med å bevege seg over i siste fase. Og det er spennende, uvant, trist, deilig, stort og spesielt på samme tid.
Begynner å bli en stund siden stellebord og distraheringer 😉
De fleste dagene er buksebleia fortsatt kjekk å ha, men oftere og oftere er den like tørr når kvelden kommer. Og da er det fint å vite at den i alle fall er myk, behagelig mot huden og god å ha på 🙂 For Libero Touch sitter som et skudd og tar bleiekomfort til et nytt nivå.
Libero søker fortsatt bleietestere!
Libero vet at med barn i farta kan hva som helst skje, og at den viktigste testen er hverdagen. Derfor ønsker de nå å gjennomføre Nordens største bleietest på familiers virkelighet.
Og her kommer din hjelp inn! Kjøp en pakke Libero Touch, og test hvordan bleien funker i hverdagen. Har du den i hus fra før, er det bare å svinge seg rundt, klikke seg inn på Libero sine nettsider og svare på de enkle spørsmålene med en gang. Da er du dessuten med i trekningen om 3 måneders forbruk av Libero Touch i valgfri størrelse! En heldig vinner trekkes hver uke i hele kampanjeperioden.
Rett fra pakka, og veldig myk å ha på hodet også 😉
Og hvordan det gikk på flyet..? Det ble et par dobesøk. Gubben fikset det, for han satt ytterst 😉
Det sies jo at å rydde mens barna er små, er som å måke snø mens det snør.. Og i dag nådde det begrepet nye høyder hos familien Klonk 🙂
For i dag fikk mor nok, jeg fikk rett og slett mark av å se på tårnet av leker som over tid har bygd seg opp i hjørnet av stua! Sånn egentlig bryr jeg meg ikke så veldig når leker ligger strødd, for jeg har en fin Mormor som har lært meg at leker ikke er rot. Jeg rydder litt hver kveld før jeg legger meg, og det funker fint.
Men det betyr jo ikke at man ikke bør ta en liten oppryddingsrunde en gang i blant! Og det skal jeg love at var på tide hos oss i dag.. Gjemt under og innimellom og bak og bortimellom fant jeg blant annet denne gjengen. Bamser er vel og bra, men de trenger jo ikke ta opp plass i stua?
Og hva med fem biteleker som lillesnuppa for lengst har vokst fra, og tre smokkeholdere som aldri har vært i bruk..? Kjøpt inn til lillefrøknas ankomst for to år siden, også skulle det vise seg at hun ikke ville ta smokk i det hele tatt. Hvordan har de funnet seg en plass blant lekene i stua, og hvorfor er det ingen som har reagert før nå?
I dag fikk jeg også endelig samlet all legoen på ett sted. Blir spennende å se hvor lenge det varer, men det er i alle fall greit å ha én stor boks istedenfor tre små. Utrolig at jeg ikke har gjort dette før.. 😉
Jeg er som sagt stor tilhenger av rydderøsk på kveldstid, og da er det superkjekt å ha noe å putte lekene i. Helt vanlige skittentøys-beholdere funker for eksempel utmerket 🙂
Men å sortere leker til den store gullmedaljen, samtidig som to små apekatter skal hjelpe til (og aller helst leke med alt sammen på en gang), gjorde jo at det tok flere timer før vi kom i mål. Faktisk en halv dag.
Da jeg endelig var ferdig, tilbød Peter seg å ta med ungene på butikken – og jeg så mitt snitt til å stjele til meg litt egentid, og stakk en tur på Skeidar. Har aldri følt meg så hjemme i en møbelbutikk før:
Fra min Snapstory (umulius82)
Nå skal jeg nyte resten av tiden før leggetid, med en ryddig lekekrok med ordning och reda. For det varer nok bare helt til i morgen tidlig 😉
– “Ehm..“, kremtet Svigermor mens hun kikket på strikketøyet mitt. Jeg hadde akkurat spurt om hun kunne hjelpe meg fordi jeg hadde mistet en maske. Jeg holder fortsatt på med nybegynner-genseren i størrelse 3 år, og jeg kan fortsatt bare strikke rundt og rundt. Så fort det skjer noe annet enn glattstrikk, må jeg ty til hjelpevideoer på youtube.
Eller Svigermor.
– “NeidaChristina, du har ikke mistet en maske.. Men det ser ut som du har hentet opp en ekstra..“
Jeg, som ikke har peiling på hvordan man henter opp en maske, ble nødt til å telle over det totale maskeantallet for å sjekke om min meget strikkekyndige Svigermor var på bærtur. I følge oppskriften skulle jeg ha 160 masker, og nå hadde jeg hundreogseksti…én.
Ikke spør meg hvordan det har skjedd, for det aner jeg virkelig ikke. Det kan ikke ha vært sånn at jeg har vært opptatt med noe annet heller, for når jeg strikker, så strikker jeg. Jeg ser ikke opp fra arbeidet, og jeg klarer ikke prate, for jeg må ha tunga sentrert rett i munnen. De sier strikking er rekreasjon, men jeg er sannelig ikke sikker.
Og nå har det altså blitt et lite hull i arbeidet, der jeg angivelig skal ha hentet opp en maske.
Som du ser, valgte jeg å bare peise på videre – så hullet har jeg strikket meg et stykke forbi. Dessuten kom jeg etterhvert på at hvis man strikker to masker sammen, så reduseres maskeantallet med én. Så det har jeg gjort. Og jeg er ganske stolt, for jeg har telt over og konstatert at jeg nå er nede i 160 masker igjen 😉
Men når dette var en seier.. Så er det pokker’n ikke godt å si hvordan det går når jeg kommer tilr-a-g-l-a-n-s-fellingen. Mulig jeg bare får si meg fornøyd med et snasent pannebånd jeg kan gi til noen i julegave.
Sånn, da var det slutt på solfylte oppdateringer fra Spanias breddegrader – og tilbake til hutrende tastaturfingre oppe i nord! Peter og jeg sliter begge med leirskolefølelse akkurat nå, du vet den litt utilpasse følelsen av å ikke ha landet helt enda. Når hodet fortsatt er på tur, og man lengter tilbake og savner dem man har vært sammen med.
Men jeg vet jo at det pleier å gå seg til – og vi har jo hatt en skikkelig fin ferie! Dessuten kom vi oss helskinnet hjem 🙂
Flyturen i går gikk over all forventning, såpass bra at Peter og jeg måtte klype oss i armen flere ganger underveis. Vi hadde riktignok forberedt oss ganske godt, og jeg vet gubben sikkert kommer til å skrive et innlegg på bloggen sin i kveld med våre beste tips for en behagelig flyreise med barn.. Men helt ærlig? I går tror jeg rett og slett det meste bare klaffet, og at vi hadde en god dose flaks, haha.. Så jeg gleder meg til å lese den lista hans 😉
Men selv om barna våre oppførte seg eksemplarisk, måtte jo flyet 30.000 fot over bakken:
Og mors hvilepuls bare..
Tre timer og femti minutter føltes utrolig nok kortere hjemover enn nedover, og på flyplassen i Norge stod Mamma og ventet på oss. De to små hadde gledet seg så til å se igjen Mormor, at de begynte å kikke etter henne fra lufta – en time før landing.. Og nå stod hun altså der, med jakker til ungene fordi det var så kaldt, med kveldsmat i matboksen og saft på drikkeflasker fordi vi hadde passert leggetid. En sånn mamma som tenker på alt, og som atpåtil spurte om hun kunne sitte i midten mellom barna i baksetet på vei hjem, selv om det er så trangt der at jeg tviler på om hun fikk puste i det hele tatt <3
Etter åtte timer på reisefot var det helt fantastisk da hodet endelig traff puta i går kveld, men det var ikke fullt så digg å våkne opp i dag morges til kofferter som måtte tømmes. Det er nemlig noe av det aller verste jeg vet!
Det tok sin tid, men nå er kofferten min endelig tom. Skittentøyet ligger i skittentøyskurven, det rene tøyet (takk for vask, Svigermor!) er på plass i skapet og alle småting er tilbake i skuffer og skap. Gubben har selvfølgelig ikke begynt å pakke ut av sin koffert enda, men det er jo akkurat sånn det pleier å være. Gi det et par dager, så legger vi ikke merke til kofferten lenger heller, bare tråkker over den som om den var et naturlig hinder i huset..
Neste år får vi vurdere svigerfars oppriktige forslag om kun å ha med håndbagasje, haha.. Ikke helt min stil, men tenk så sjukt deilig når man skal pakke ut, da 😉
/ Litt jetlag enda, godt det er freda’n i morra! 🙂
Svigerfar hater å shoppe, så denne ferien tror jeg han er strålende fornøyd med! For det har vært overraskende få shoppingmuligheter, faktisk var det først i går at Peter og jeg hadde planer om å ta en tur på kjøpesenteret mens svigers var på lekeplassen med barna.
Men innen vi var ferdige med dagens bloggjobb, hadde timene flydd fra oss – derfor måtte vi nøye oss med en tur på butikken isteden. Men lite visste jeg at jeg skulle komme til å finne høstens beste kjøp blant bleier, brød og bananer! Sjekk bare denne lekre hettehatten:
Skjermer mot sol og holder innsektene (nesten) borte
– “Jeg bare må ha’n“, ropte jeg til Peter, “Koste hva den koste vil! Deilig kvalitet og en lekker knappedetalj“
Fiffig..
Neida.. Det var jo ingen hettehatt, men noe superpraktisk og helt genialt som jeg ikke visste at jeg ønsket meg!
Hettehatten er i ferd med å bli..
.. Sim.. Sala.. Bim..
.. Nei harru sett!
Asså, shopping av klær og sko kan bare ta seg en bolle – jeg har fått meg en spansk towel twister, et hår-håndkle i mikrofiber som absorberer vann tilsvarende sju ganger sin egen vekt! Den sitter perfekt på hodet ved hjelp av en liten hempe som man fester rundt den lekre knappedetaljen bak i nakken.. Så good bye til den upraktiske håndkle-turbanen som venter på meg hjemme i Norge! Dessuten vil den ta pitteliten plass i kofferten – og billig var den og 😉
I flere uker har Peter og jeg både gledet og gruet oss, vi har nemlig fått en veldig spennende utfordring og skal leve som vegetarianere i hele oktober! Konseptet heter “Meatless October”, og helt ærlig..? Jeg er utrolig spent på hvordan dette skal gå 🙂
Vi er bare på dag tre, men allerede nå begynner det å gå opp for meg hvor mye kjøtt vi faktisk spiser til vanlig.. Både på knekkebrødet til frokost, og til middag flere dager i uka. Og nå som vi er på ferie spiser vi gjerne kombinert lunsj og middag på restaurant hver dag, derfor er det ekstra viktig å bli ordentlig mett. Og er det ikke sånn at man trenger kjøtt for å få til det, da? Eller går det an å føle metthet selv om man bare spiser vegetarkost?
Utfordringen har vi fått av Hälsans Kök, som har produsert vegetarmat i over 25 år. De lager alt fra vegetarschnitzler til soyapølser, og er helt rå på å legge ut fristende oppskrifter på vegetarretter man enkelt lager selv.
Da vi takket ja til utfordringen og oppdaget at det var midt i Spaniaferien vår, foreslo jeg for Peter at vi fikk utsette starten til etter at vi hadde kommet hjem. Men vi innså kjapt at det ville blitt juks.. 😉 Kjøttfri oktober betyr kjøttfri oktober, så nå er vi altså i gang!
Og så langt har det gått overraskende bra! Selv om 95% av menyen på spisestedene inneholder enten storfe, svin eller kylling – så har vegetarrettene vist seg å smake vel så godt som kjøttrettene. Den største utfordringen til nå, har egentlig vært å ikke glemme seg. Særlig ved frokostbordet, for reisefølget vårt spiser jo både salami og skinke – men her har svigermor funnet en glitrende løsning for en mykere start:
Føles som juks – det er ikke kjøtt, men smaker skinke!
Snart reiser vi hjem til Norge igjen, og det er jo da den virkelige utfordringen starter – når vi skal lage middagene våre selv! Men noe sier meg at vi kommer til å få skikkelig drahjelp på veien, for både instagramkontoen (Halsanskoknorge) og facebooksiden til Hälsans Kök bugner over av den ene fristelsen etter den andre:
Spanskinspirert kikertgryte, nam nam nam!
Snaskete pitabrød med vegetarboller..
Fristende veganquesedillas!
Jeg håper flere av dere har lyst til å bli med på Meatless October, og prøve ut noen vegetar-oppskrifter sammen med oss de neste ukene! Vi kommer til å lage minst 10 forskjellige kjøttfrie måltider fra Hälsans Kök, og jeg gleder meg veldig til å teste ut de ulike produktene. Oppskriftene skal vi selvfølgelig dele 🙂
Så gjenstår det å se da, hvordan det står til med metthetsfølelsen i slutten av oktober.. Og ikke minst er jeg spent på om barna kommer til å gi tommel opp eller ned til de forskjellige middagene! Hvem vet, kanskje er dette starten på en ny livsstil? 🙂
/ Har du vegetartips du vil dele, så sleng igjen en kommentar!
Jeg pleier ikke å ta bilder av folk jeg ser på gata. Og jeg legger det i alle fall ikke ut på bloggen uten å spørre om tillatelse..
Men i dag må jeg gjøre et unntak 🙂
For de spanske, gamle konene her nede er så små og søte. De sitter som oftest i skyggen under et tre, mens de smiler til folk som går forbi. Jeg vet ikke om jeg liker dem ekstra godt fordi de er like lave som meg – men Peter sier at det er helt naturlig at jeg føler meg mer hjemme blant et folk på min egen høyde, haha 🙂
Og i dag innså jeg at det er fint å være liten. For har du sett noe søtere, eller?
Jeg syns fortsatt det er skikkelig fascinerende hvor forskjellige familier kan være. Jeg er oppvokst i en familie som ikke er spesielt interessert i historie, for eksempel. Feriene i min barndom var preget av mye strand og lite intellekt – hvis det er lov å si 🙂 (Haha, sorry mams og paps)
Derfor er det ekstra uvant for meg når vi nå er på ferie med svigers, for de er hakket mer interessert i historisk grunn – og i dag har vi brukt lørdagen på å klatre i høyden i en fjell-landsby fra ørten pil og bue!
Hadde jeg visst hvor høyt og bratt og skummelt det var, så ville jeg sannsynligvis lagt inn en liten protest på forhånd.. For det er jo ikke sånn at vi er bare fire stødige, voksne mennesker på tur – vi har jo med oss to viltre, til dels ustødige små mennesker, også..
Ser du fjellgeita i oransje t-skjorte midt i bildet..? *phuh*
Litt løse mursteiner og ikke noe å holde seg i..? Nei vel..
For i Norge ville vel utskifting av trappetrinn og gjerder ført til et avstengt område der turistene måtte holde seg unna. Men sånn er det jo ikke i Spania. Så i dag klatret vi på vaklende grunn oppover den lille fjell-landsbyen Comares, 700 meter over havet – midt ute i absolutt ingenting. Bare oliventrær og mandeltrær, avokado- og mangotrær så langt øyet kunne se.
Si meg, er ikke dette gjerdet litt for lavt i forhold til forsvarlige mål?
Enda en liten fjellgeit..
Og en til..
Selv om det var bratt, var det jo helt sjukt å tusle i gatene til en liten landsby hvor det bor 1000 fastboende hele året rundt. Tenk at de sitter oppi der, mens livet går sin vante gang for oss hjemme i Norge? Jeg blir helt rar av å tenke på det 🙂
Men helt på toppen lå noe av det merkeligste jeg noensinne har sett. En kirkegård der gravene var bygget i høyden! Jeg ble helt satt ut, det var så spesielt å gå der og kikke på alle blomstene og alle gravstenene. Selv om det var logisk, så var det også inmmari rart. Vil du lese mer om verdens rareste kirkegård, så har Peter skrevet mer om det på sin blogg, innlegget finner du her.
Men en utflukt som jeg ville tenkt var helt upassende å ha med barn på, viste seg å bli en opplevelse for livet – for både store og små. Ungene storkoset seg, og jeg begynner å innse at litt historie føles mye mer givende enn en dag på stranda, haha 🙂
I alle fall var det god stemning, helt til vi skulle ta fatt på hjemveien:
Her nerrafor går livet sin vante gang, selv om vi støtte på et ørlite problem i dag tidlig. Peter og jeg skulle på supermarkedet for å kjøpe frokost til en sulten flokk, klokka var 08.45 – og butikken som skulle åpnet kl 08.30 var fortsatt stengt. Vi regnet med at det er sånt som skjer her i Spania, så vi ble stående å vente litt. Etter en stund tuslet vi slukøret hjem, og det var jaggu bra, for butikken har vært stengt i hele dag! Mon tro om det er helligdag eller noe sånt? Vi finner ikke ut av det, men de fleste butikkene har holdt stengt i dag, så vi håper å få tak i noe mat i morgen, haha 🙂
Men nå er det på tide med en oppsummering av høstmåneden september, for i morgen banker oktober på døra, og et lite tilbakeblikk er på sin plass 🙂
Sekken! Haha, jeg lover at dette blir siste gang jeg gnåler om sekken som jeg er så glad i, men sannheten er at jeg måtte kaste den gamle jeg hadde da vi kom hjem fra Spania sist. Den hadde rett og slett tatt kvelden – og glidelåsene ville verken opp eller ned. Så før vi skulle på tur igjen, måtte jeg kjøpe en ny. Den har mange praktiske lommer, og her om dagen ramlet det ut en lapp der det stod at det fulgte med garanti. Så viser det seg altså at det er 30 års garanti på den stakkars sekken! Haha, hva gir du meg?! Betyr ikke det at hvis sekken tar kvelden når jeg fyller 63 år, så har jeg fortsatt ett år på meg til å klage og få en ny? Hahaha, jeg får helt fnatt av den tanken 😀
Sekken <3
Fullførte prosjekt
Endelig kan jeg skrive: Stakittgjerdet! For en verkebyll det gjerdet vårt har vært det siste halve året.. Men nå er det kritthvitt og skinnende, uten grønne flekker og avskallet maling. Takket være fantastisk hjelp fra svigers. Jeg rullet tre ganger opp og ned, så kom svigermor og svigerfar og tok over. For noen folk 🙂
Prosjekt som videreføres til neste måned
Maling av vegger i diverse rom. Nå er jo dette et prosjekt som foreløpig er i planleggingsfasen, men jeg begynner å få litt mer oversikt over farger og hvilke rom som skal prioriteres i høst. Jeg var egentlig lei av kontrast-vegger, men innser at jeg har såpass lyst på en mørk vegg bak TV’en at jeg må kjøre på. Peter vet det ikke enda, men han hadde tross alt sort TV-vegg da jeg ble kjent med ham.. Så håper litt maling går greit 😉
Bilde som aldri havnet på bloggen
Hahaha! Off, dette ser ikke bra ut.. Men greia er at svigermor har ønsket seg vannpipe i lang tid, og har endelig fått det i gave. Men hun har ikke fått den til å virke, så det skulle liksom sønnen få til, da.. Og han bare: “I got this”
Gladeste øyeblikk
Tenkte først å skrive da jeg vurderte å klappe høyt i flysetet da vi landet på spansk jord – men svarer istedet den morgenen da jeg våknet med lillesnuppa i armkroken og kikket på klokka og oppdaget at den var 09.20. Halleluja, lever faktisk på det glade øyeblikket enda 😉
Tristeste øyeblikk
Søndag kveld, da jeg kikket på klokka for å sjekke om det snart var tid for nedflyving, og oppdaget at vi hadde flydd i 38 minutter – og at det var tre timer igjen. Ikke sykt trist, men trist nok.
Peter-øyeblikk
Da Peter “bare skulle kjøpe seg en liten bok” på flyplassen, som det viste seg at han ikke hadde plass til i sin egen bag – og som jeg måtte drasse på resten av turen. Til slutt måtte jeg pakke om hele sekken og legge mursteinen i bunnen.. Takk, Pete 😀
Friskus
Denne måneden har vært helt kaotisk fra ende til annen, så jeg føler ikke jeg har hatt et eneste friskus-øyeblikk.. Teller smoothie til lunsj? Hehe 😉
Daffus
Jeg liker å ha på Fitbiten på armen, og den vibrerer når jeg har gått 10.000 skritt. Enten går jeg for lite, eller så slurver den med tellingen.. Men nå vurderer jeg altså å justere det tallet ned litt, for den vibrerer jo nesten aldri :-/
Middagsrett
For å være ærlig husker jeg ikke hva vi drev med før vi dro på ferie.. Så jeg må nesten svare den fantastiske burgeren på strandkafeen vi pleier å spise på når vi er på stranda her nerrafor. Himmelske greier:
Dette er jo flaut, men jeg klarer ikke bestemme meg! Først skrev jeg En søt historie om kjærlighet som handler om to stykker jeg tenker litt på hver eneste dag. Så skrev jeg om Mormor-ekspressen, en dame jeg er veldig glad i og som jeg prater med nesten hver dag. Så delte jeg bildene fra Den gang jeg ble ny, haha – og så postet jeg historien om Damen på toget som jeg møtte for mange år siden. Tror jeg bare konkluderer med at det har vært litt av en bloggmåned!
/ Takk for nå september – og velkommen oktober, håper du blir fin!
Altså, jeg kan jo ikke la være å skrive om dette! Jeg er jo den superstolte Konatil! For da Peter fikk beskjed om at han var en av de nominerte til prisen “Årets Blogger”, stod jubelen i taket. Jeg tror ikke det er mulig å forstå hvor stort det er å være 1 av 10 møysommelig utvalgte kandidater til å vinne en sånn pris.
Jeg lever med denne mannen, jeg vet hvor mye han jobber for å produsere innlegg på innlegg, komme opp med ideer, knipse bilder, poste på Instagram og oppdatere Snapchat. Blogging er kanskje en veldig rar jobb, men det er sabla mye jobb – og den mannen har seriøst ikke hatt en eneste dag fri siden han startet å blogge på fulltid for flere år siden.
Vel, kanskje bortsett fra den gangen vi fikk hånd-, fot- og munnsyken i hus, og lå rett ut hele gjengen.. Men jeg tror vi alle kan forstå at det måtte en fridag til da:
Manglet bare reggisen, haha 😉
De andre nominerte har nok heller ikke hatt en fridag de siste årene, men det er såvidt meg bekjent ingen av dem som har blogget på fulltid i to år samtidig som de har hatt to barn under fire år å bryne seg på hjemme. Det sier litt om kona hans den vanvittige ståpåviljen hans 😉
Så hvis du ikke allerede har gjort det, blir jeg innmari glad hvis du vil kaste deg rundt og gi Pappahjerte en stemme på denne siden til Se og Hør.
Hadde det ikke vært for ham, ville ikke Konatil sett dagens lys – men hadde det ikke vært for Konatil, så ville vel sannsynligvis ikke pappahjertet startet å banke for fire år siden heller 😉
