Peter er en ganske tolerant mann sånn generelt, og det er ikke ofte han blir flau over meg. Men innimellom skjer det..
Jeg er jo ikke mor for ingenting, og når vi skal på utflukt her nerrafor, er det selvfølgelig ikke bare et par småting som skal være med. Jeg pakker gjerne med litt niste til barna dersom de plutselig blir sultne, vann til å slukke tørsten, et par fruktstenger til å kjøpe seg litt tid med, bleier, våtservietter, ekstra klesskift, solkrem, pastiller, solbriller, mobil og lommebok.
Peter derimot, skjønner ikke hvorfor vi trenger å ha med noe annet enn oss selv.
I tillegg til dette, har han pugget spansk siden vi var her sist. Jeg tror han blir litt stolt når kelneren ikke ser at vi er turister, og kommer med den spanske menyen – eller når de ansatte på butikken snakker spansk og ikke engelsk til oss..
Jeg skjønner jo alt dette. Men den sekken min.. Den er så himla praktisk!
Turist? Ehh.. No.
El saco de la mama
Ålreit, så er det ingen som snakker spansk til meg her nede. Men jeg elsker den sekken! Den har massevis av deilige rom, egen lomme til laptop, skjulte sidelommer og kvalitetsglidelåser. Den har plass til både solkrem og vannflasker og våtservietter – alt en mamma trenger å ha med på tur.
Så får heller pappaen gå et par meter foran og være litt flau. For jeg vet han er takknemlig når noen plutselig har bruk for en liten brødskive eller en stor slurk med vann 😉
Nå er vi litt av et syn her vi sitter, Peter og jeg i sofaen med hver vår Mac klint oppetter veggen for best mulig dekning fra routeren inne hos naboen, haha 🙂 Ting går litt tregere her nerrafor, men det er jo akkurat sånn det skal være!
I morges sov vi så lenge at jeg måtte klype meg i armen da jeg oppdaget at klokka var 09.20. Det har seriøst aldri skjedd før! Noensinne! Du vet når man får sovefjes etter å ha ligget på puta litt for lenge? Det våknet jeg med i dag. I tillegg var det ene øyet mitt enda mindre enn det andre, noe som blir ekstra ille når jeg har sovet for lite. (Og tydeligvis for mye)
Vi spiste frokost i rolig tempo, før vi ruslet en tur på stranda. Og der ble det skikkelig fart på sakene! Se bare hvor langt jeg har kommet på genseren med raglansfelling jeg skrev om for noen uker siden:
Jeg følte meg som en egoistisk mamma som satt og strikket på stranda, men de to små var opptatt i strandkanten med å vente på bølgene sammen med Farmor 🙂
Og barnefar var opptatt med sitt…
I dag har jeg også måttet innse at karmaen ikke tar fri selv om man er på ferie. Jeg nevnte jo nudisten som hadde gått feil, i gårsdagens innlegg.. Og i dag hadde vi akkurat spist nydelige hjemmelagde hamburgere på favoritt-strandkafeen vår, da jeg lente meg mett og god tilbake i stolen og kikket ned mot stranda.
Der, midt i glaningen og uten så mye som et hint av diskresjon, sto en kliss naken og godt voksen mann. I bøyd positur, for å plukke opp en stein. Takk. Det ble ikke mye bedre av at kompisene hans sto rett ved siden av, med hendene i siden og utstyret hengende slapt til soling.
Men sånn bortsett fra det har det vært en fin dag!
… akkurat det er jeg rimelig sikker på at lillesnuppa tenkte da hun våknet i morges.. Det siste hun husket var at øynene gled igjen i et bilsete på vei fra flyplassen i Malaga åtte timer tidligere – og nå satt hun ganske forfjamset i sengen og kikket seg rundt, med tidenes sovesveis 🙂
“Hmm..? Dette var da litt annerledes enn utsikten hjemme i Larvik?”
Men å våkne opp i en seng i Spania kan jo ikke bety annet enn at vi overlevde reisen! Flyturen gikk greit, selv om jeg var rimelig svett både her og der underveis. For å si det sånn var det ingen av oss som jublet da kabinpersonalet opplyste om tjue minutters forsinkelse..
Men lykken var stor da vi endelig landet på spansk jord og fikk hentet koffertene våre – og kunne trille rett ut til svigers som stod klare med ventende bil. For en luksus 🙂
Klokka var nærmere 03.00 før hodet traff puta i natt, så i dag har vi vært rimelig slække i strikken. Såpass slækk at jeg måtte ta meg en nap på dagen sammen med lillesnuppa – og vi våknet begge to av at Peter stod i døråpningen og lurte på hvor lenge vi hadde tenkt til å ligge. Han hadde kommet for å hente oss, for resten av gjengen hadde nemlig vært på stranda i over to timer allerede, og de ventet veldig fordi det var langt over middagstid (!), haha..
Såpass borte vekk var jeg da jeg våknet, at jeg insisterte på at jeg fikk bli hjemme. Sol og strandtur fristet virkelig ikke der jeg lå under dyna i sovemodus i deilig aircondition-luft.. Men heldigvis ombestemte jeg meg. Jeg angret litt akkurat da jeg åpnet bildøra på parkeringsplassen på stranden og så rett inn i rompa på en mann som åpenbart ikke hadde fått med seg at nudist-stranden lå et par kilometer unna.. Men han ble heldigvis ikke værende så lenge.
Men jeg hadde altså helt glemt at stranda om ettermiddagen er helt fantastisk! Så da ble det heldigvis en herlig avslutning på en ellers ganske så daff dag 🙂
/ Og i morgen venter en ny dag med nye sovesveiser <3
Herreminhatt som dagene flyr – i morgen skal vi på ferie! Det føles helt fjernt å skulle pakke kofferten igjen, for det virker som det bare er et par uker siden vi var på tur sist. Men i morgen suser vi altså avsted på en tidlig høstferie til Spania for å besøke svigers, for litt etterlengtet kvalitetstid med Famo og Faffa. Etter at vi flyttet fra Oslo ses vi ikke like ofte lenger – derfor setter vi ekstra stor pris på at de ber oss med på tur 🙂
Men før vi kommer så langt, må det pakkes. Og organiseres. Og stresses. Og grues. For jeg er jo ikke videre glad i å fly, og jeg har dessverre ikke glemt hva jeg tenkte da jeg satt 30.000 fot over bakken med to utålmodige unger sist: Det blir veldig lenge til neste gang.
Snapchat reddet flyturen i mai.. 😉
Og nå er det altså dags igjen, haha. Denne gangen har vi fikset pass i god tid, reiseforsikringen er dobbeltsjekket, ungene gleder seg vilt – og mor har skrevet pakkeliste og sortert sommerklær jevnt og trutt den siste uka. Så jeg er i alle fall forberedt, selv om gubben ikke kommer til å pakke sine ting før 15 minutter før avreise som vanlig 😉
Dessuten fikk jeg svar på blodprøvene mine denne uka, og ikke skjønner jeg hva som har skjedd – men etter en hel sommer med mye sol og knasking av d-vitaminer, var nivåene i blodet mitt uendret siden februar! Hallo, hvordan er det mulig? Går d-vitaminene rett gjennom, eller hva? Så nå planlegger jeg en uke med intensiv solvitamin-jakt, for ikke søren om jeg skal møte høsten og mørketida med stusselige nivåer..
Eget soltak bør by på egne solingsmuligheter.. 😉
Både gubben og jeg kommer selvsagt til å blogge for fullt selv om vi er i Spania, men vi er veldig spente på hvordan det ligger an med “internettsituasjonen”.. Svigers spleiser nemlig på nett med naboen – og routeren står selvfølgelig i hans leilighet, bak en tykk murvegg. Da vi var der i mai hadde naboen heldigvis flyttet routeren oppå et skap – og signalene ble da litt bedre. Men fortsatt var det “sånn passe dekning på dagtid” – og “cirka ingen dekning på kveldstid”. Så dette blir spennende..
Nå skal jeg bruke lørdagskvelden til å fylle kofferten, og mase litt på gubben om at han må få ut fingeren selv også 😉
/ Håper vi hørs igjen etter flyturen – hvis ikke var det hyggelig så lenge det varte <3 Hilsen optimisten
Det er nesten litt komisk å tenke på, men da Peter og jeg var på visning for tre år siden, inspiserte vi huset med lupe. Åja, noen bobler i tapeten her ja? Ikke bra. En knust taklampe på vaskerommet? Veldig ikke bra. Denne knirken i parketten, da? Ai ai ai.. Og hva med vaniljefargen på veggene i gangen?
Vel, gjett hvem som kjøpte huset, og som fortsatt ikke har gjort noe med alle overflate-feilene, haha 🙂 Nå har vi til og med bodd oss såpass inn at vi ikke legger merke til dem lenger!
Det sies jo at vi nordmenn får lyst til å pusse opp når sommeren er over. For da kommer høsten, og da skal vi kose oss inne – og trangen for å få det fint rundt oss blir enda større. Og her sitter jeg og beundrer alle de familiene som gyver løs på oppussing med små barn i hus, for jeg blir skeptisk bare jeg får øye på malingsrulla i boden.
Men jeg har så lyst til å kaste meg ut i det og få det fint! Det blåstripete kontoret til Peter skal egentlig gjøres om til soverom, og gangen kunne blitt så mye finere med en ny farge på veggene. I forrige uke hentet jeg noen fargeprøver for å få litt inspirasjon – og det er jo en hel jungel med nydelige farger der ute!
Det er jo ikke snakk om at jeg kommer til å klare å bestemme meg – men i høst skal det males! Foreløpig holder jeg en knapp på noe grønt.. Og noe blått.. Men så var det disse fine rosafargene også, da.. Hmm. Off.
/ Stay tuned – og tips meg gjerne om fine farger! 🙂
Puh! Min høst som blogger på heltid er i gang for fullt, og den siste tiden har det vært i overkant hektisk hjemme hos familien Klonk. Vanligvis er det jo jeg som må be Peter om å puste med magen når det koker som verst, men nå er vi plutselig to stykker som flyr rundt hverandre her hjemme med pulsen i høygir og et hode som fylles opp av datoer og møter og samarbeid og mailer og telefoner.
Det gjør jo selvsagt ikke saken bedre at jeg faktisk har vært i mammaperm kontinuerlig siden 2012.. For jeg kjenner at det er en skikkelig overgang, og ikke minst veldig uvant for hodet å ha så mange ting å holde styr på samtidig. Misforstå meg rett, det er full jobb å være i mammaperm også, men ikke akkurat sånn superkrevende for hjernen 😉
“Goggi-gia.. Goggi-gia..”
Jeg vet ikke om jeg skal ta det som et tegn, men på søndag kom VG-gutten på døra, og i avisa stod det en artikkel om stress. Jeg pleier egentlig ikke lese sånt, men denne gangen gjorde jeg det – og jaggu kom jeg over et par ting som fikk meg til å tenke litt.
I artikkelen hadde de nemlig intervjuet en stressforsker, som forklarte at døgnet for de aller fleste av oss består av en tredeling:
– Søvn
– Arbeid
– Rekreasjon
Dette høres jo veldig logisk ut, men så begynte jeg å gruble litt. For det er jo først når man ikke klarer å sette av nok tid til søvn og rekreasjon, at det blir fare på ferde. Da blir man enten syk eller så møter man veggen – eller begge deler. Og siden søvnen for de fleste småbarnsforeldre er litt så som så – må jo hemmeligheten ligge i rekreasjonen!
Så nå har jeg rett og slett begynt å være litt mer bevisst på hva som er rekreasjon for meg. Før tenkte jeg jo at det måtte innebære total stillhet og egentid eller gjerne et par timer i strekk foran TV’en på sofaen..
“Me-time” – av fantastiske @ab.bel på Instagram
Men nå har jeg bestemt meg for å vri det litt rundt. Jeg skal rett og slett bli flink til å samle opp så mye rekreasjon som mulig i løpet av dagen! For eksempel har jeg innsett at det å hente i barnehagen er skikkelig avkobling for både hode og kropp. Den gjensynsgleden i ansiktene til de to små, får meg til å smile bare jeg tenker på det.
Å snakke med mormor på telefonen, selv om jeg henger opp en klesvask samtidig – er også glede for hjernen. Eller å gå en tur med Teo, som ikke først og fremst er en arbeidsoppgave, men en herlig anledning til å strekke litt på beina og få seg litt frisk høstluft. Noe så lett som å sette på en skikkelig gladlåt mens man tar seg en liten pause – eller lese et blad mens man spiser lunsj – det skal faktisk ikke så mye mer til.
“Se der ja.. En sånn stue som i det bladet kunne jo jeg tenkt meg også.. Drømme, drømme..“
Hørt den nyeste låta til Röyksopp og Susanne Sundfør, eller? Den heter egentlig “Never ever”, men jeg kaller den bare “Recreation” 😛
Mest rekreasjon, og litt bæsj
Da jeg googlet rekreasjon for å finne en definisjon på ordet, fant jeg den søteste forklaringen jeg noensinne har sett på wikipedia, bare les dette:
“Eit omgrep som dekkjer dei tilstandane som gjer at eit menneske kjem seg til krefter i det daglege ved å frigjere seg frå dei daglege gjeremåla. (…) Det kan vere å sysselsetje seg med noko som pensar tankane vekk frå dei daglege tema, eller berre å kvile eller take det med ro i si eiga stove.“
I går prøvde jeg forøvrig å tenke at det var rekreasjon å støvsuge også, men det skulle vise seg at det ikke funket å lure hjernen.. Så støvsugingen ble satt på jobb-kontoen, mens det å legge seg i rent og duftende sengetøy om kvelden derimot 😉
Jeg føler nesten at jeg må komme med en unnskyldning. For da jentene i min første barselgruppe for fire år siden snakket om Up&Go-bleier som om det var en livsnødvendighet, forstod jeg virkelig ikke hva de mente. Vanlige bleier funket da som bare det? Hva var dette snakket om at barna ikke kunne ligge stille, og at ethvert bleieskift var en liten kamp?
For mens eldstemann var av den bedagelige typen, ble lillesøster angivelig født på farten.. Bleieskiftene må skje i en fei, aller helst i fart – og ingen distraksjon i verden er interessant nok til at et helt skift kan fullføres på stellematta. Tro meg, jeg har prøvd det meste 😉
Så fra å sverge til vanlige bleier, foretrekker vi nå helt klart buksebleier. For hvem vil vel kjempe seg gjennom et bleieskift på stellematten når det faktisk er mulig å gjøre det stående, på 1-2-3? Men da er det ekstra viktig at bleien har ordentlig passform og sitter som den skal.
Jeg foretrekker å bruke Libero Touch om kvelden også, først og fremst fordi mykheten er helt unik – men også fordi lekkasjesikkerheten er utrolig viktig når man har en lang natt i pysjen foran seg. Blir det oppvåkninger i løpet av natten, så skal det i alle fall ikke måtte innebære skifting av sengetøy i mørket 😉
Akkurat nå søker Libero bleietestere!
Libero vet at med barn i farta kan hva som helst skje, og at den viktigste testen er hverdagen. Derfor ønsker de nå å gjennomføre Nordens største bleietest på familiers virkelighet.
Og her trenger de din hjelp! Kjøp en pakke Libero Touch, og test hvordan bleien funker i hverdagen. Har du den i hus fra før, er det bare å svinge seg rundt, klikke seg inn på Libero sine nettsider og svare på de enkle spørsmålene med en gang. Da er du dessuten med i trekningen om 3 måneders forbruk av Libero Touch i valgfri størrelse! En heldig vinner trekkes hver uke i hele kampanjeperioden.
I noen utvalgte Meny-butikker finner du dessuten prøvepakker med Libero Touch buksebleier i størrelse 5. Sjekk hvilken som er din nærmeste butikk her.
Jeg syns forøvrig vi skal vurdere å lage en egen gruppe for oss som er eksperter på å skifte bleie i fart. For det er et eget fagfelt, som altså er umulig å forstå dersom man har bedagelige barn 😉
Jeg samler på historier. En kompis sa til meg en gang at han syns det var så slitsomt å gå sammen med meg ute, fordi jeg har en tendens til å tiltrekke meg skravlete mennesker. Jeg lo det bort, men av en eller annen grunn støter jeg altså ofte på trivelige folk som forteller meg historier. Og jeg elsker det!
Da jeg skrev innlegget “Savne litt” i går – kom jeg til å tenke på en dame jeg møtte på toget for mange år siden. Samtalen vi hadde satte skikkelig spor, og det er sikkert derfor jeg husker den så godt. Og det var altså noe i teksten jeg skrev i går som minnet meg på denne damen og togturen til Oslo.
Vi skal over fem år tilbake i tid. Jeg satt på toget på vei hjem, da det kom på en eldre dame i Tønsberg. Hun satte seg ned ved siden av meg, og vi begynte å prate.
Etter en liten stund spurte hun hvor jeg skulle, og jeg fortalte at jeg var på vei hjem til kjæresten min. At vi nettopp hadde flyttet sammen og at jeg gledet meg til å se ham igjen.
“Er du lykkelig?“, spurte damen.
Jeg husker jeg ble litt satt ut, for det er veldig sjeldent man får det spørsmålet. Særlig av folk man nettopp har møtt..
Jeg nikket og smilte, mens jeg hele tiden følte at hun hadde noe på hjertet. Jeg ble nødt til å spørre tilbake. Var hun gift? Og det spørsmålet ble starten på en lang historie som jeg aldri kommer til å glemme.
For hun hadde vært gift, med den store kjærligheten. Jeg så at hun mente det, for ingen klarer å bløffe det milde draget man får over øynene når man snakker om noen man virkelig elsker. De hadde kjent hverandre helt siden de var ungdom, de giftet seg da begge var tjue og de hadde fått to flotte døtre sammen.
De levde et godt og trygt liv sammen, fortalte hun. Men så hadde alt tatt en brå vending. En dag hadde mannen fått hjertestans. Hun var rimelig ordknapp rundt akkurat det, annet enn at det hadde skjedd på hytta og at livet ikke stod til å redde. Jeg holdt pusten mens toget suste videre.
En hel verden hadde gått i tusen knas. Når man får kjenne på kroppen at det bare er én skjør, liten bokstav som skiller mellom lykke og ulykke. Den første tiden hadde hun fortrengt. Dagene gikk, men hun var ikke tilstede. Jeg husker jeg lurte på om jeg skulle si at hun ikke trengte å dele dette med meg. Men samtidig var det som om hun ønsket å lette hjertet sitt litt. Så jeg sa ingenting.
De to døtrene ble trøsten hennes. For hva skulle hun gjøre? Legge seg ned og dø hun også? Det var jo ikke et alternativ.
“Men vet du hva det rareste var?“, smilte damen sørgmodig. “Vet du hva jeg savnet mest? Alle tingene mannen min bestandig gjorde, som pleide å irritere vettet av meg! Plystringen hans. Skoene han satte fra seg rett på innsiden av døra. Jakka hans som alltid hang over den ene kjøkkenstolen, som om han bare nektet å bruke knaggrekken i gangen. At han satte fra seg kaffekoppen sin på de utenkeligste steder. Hva gir du meg?! Alle de irriterende tingene! Tenk om jeg hadde visst at det var det jeg kom til å savne mest.“
Da vi gikk av på Nationaltheateret begge to, ga vi hverandre en lang klem.
Men den samtalen.. Jeg tror hun forstod at ordene hennes hadde brent seg fast i minnet mitt. Jeg lurer så på hvor damen er i dag. Om det var en mening med at hun skulle sette seg ned ved siden av akkurat meg.
Kanskje har historien hennes fått meg til å tenke annerledes på livet? For den setter meg alltid litt ut når jeg blir minnet på den. Hvor lite som skiller lykke og ulykke, og alle disse tingene man tar for gitt, som plutselig bare kan bli revet vekk. Det er både veldig skummelt og veldig fint. Vi trenger i blant å bli minnet på at man må sette pris på det man har og de man er glad i <3
Ingen sier det bedre enn diktfyren Trygve Skaug, en av mine favoritter på Instagram (@trygveskaug)
Da jeg var liten overnattet jeg ofte hos besteforeldrene mine. Jeg var så heldig å vokse opp med to sett besteforeldre, og jeg husker jeg sov over rett som det var.
Jeg hadde det som plommen i egget mens jeg var på overnatting, problemet var bare at jeg syns det var så forferdelig trist når Mamma og Pappa skulle dra. Så når jeg gråt mine modige tårer idet bilen deres rullet avsted, sa Farmor eller Mormor bestandig: “Det er godt å komme vekk fra Mamma litt.“
Og denne setningen gikk på repeat fra meg resten av oppholdet. I starten hulket jeg det gjennom tårer, og etterhvert mumlet jeg det med et smil – bare for å bekrefte at jeg hadde det bra, haha 🙂
Ei som syns det var trivelig å komme seg vekk fra mamma litt, og plukke noen blomster med Farfar <3
Jeg kan jo ikke si at jeg har kjent på den samme typen savn siden jeg var liten, men jeg må innrømme at jeg syns det er litt kjipt når Peter er bortreist. Da han og fireåringen reiste på en liten helgetur i går, kjente jeg på en slags lettelse akkurat idet de suste avsted. For Peter liker jo å være litt sent ute, så når han først kommer seg ut døra, forlater han huset i bombardert tilstand. Han roter en hel masse, røsker med seg det han trenger, også må jeg rydde opp resten senere.
Så da tenker jeg bestandig at nå skal det jaggu bli godt med litt pusterom! Rydde litt, få litt orden, og slippe å irritere seg over noe som helst en liten stund. Men så får jeg ryddet, så går det noen timer, også begynner huset å føles tomt. Så tenker jeg at okei, det er jo kanskje ikke så ille at han roter litt, da. Han rydder jo de gangene jeg sier at nå blir han bare nødt. Eller.. Roter han egentlig så mye, da? Jeg er jo et lite rotehue selv, egentlig.. Og det viktigste er jo tross alt bare at han og sønnen vår kommer seg trygt hjem igjen.
Så blir jeg gående å kjenne på savnet, da. Og angre på at jeg irriterte meg over litt rot. Selv om de bare skal være borte én natt, så føles huset plutselig så stort.
Men de kom seg heldigvis trygt hjem igjen, og det er det eneste som betyr noe. Jeg kan i alle fall ikke klage.. Selv om alt er nøyaktig som det pleier igjen 😉
Jeg tror de har begynt å pakke ut litt, da.. Hvertfall nesten.. 😉
I dag morges forsvant gutta boys ut døra, klare for en liten helgetur til Sverige. Og igjen på trappa stod jentene girls – med en hel dag foran seg!
Helgedagene har blitt viktigere enn noensinne etter at snuppelura begynte i barnehagen i august. Stort sett finner vi jo på ting hele familien når alle har fri, så i dag har vi virkelig fått litt kvalitetstid sammen, bare hun og jeg.
For min del er hemmeligheten bak sånne dager å sette av tid. Ikke stresse, men heller la ting foregå litt mer på premissene til den minste. Så i dag tok vi oss god tid til å plaske og søle litt mens vi var ute på tur! Sølepytter var noe av det artigste jeg visste om da jeg var liten, så det minner jeg meg selv på når mamma-hjernen umiddelbart begynner å tenke på ekstra klesvask og gris og søl 😉
Vi spiste lang frokost og lagde smoothie til lunsj, og etter en liten hvil dro vi på besøk til Mommo og Besse. Men jeg er rimelig sikker på hva dagens høydepunkt ble.. For jentene girls er jo ikke jenter for ingenting 🙂
Oh yes. Den lille frøkna har nemlig sendt meg noen lange blikk de siste gangene jeg har tatt på neglelakk, og protestert kraftig når jeg har gjemt unna de små neglelakk-flaskene. Derfor fant jeg ut at det var på tide at hun fikk sin egen, og som forventet ble det gledeshyl og full ekstase da jeg spurte om vi skulle prøve den på med en gang.
Og etterpå..
..Var det selvsagt mammas tur 😉
En pitteliten korrigering på egen tommel, bare..
Ferdig! 😛
Det stolte ansiktet til den lille frøkna da hun fikk lakke mine negler fingre, stod nok i stil med det lettede ansiktet mitt, da det viste seg at den barnevennlige neglelakken faktisk var 100% vannbasert – og lot seg fjerne med en klut, akkurat som den hyggelige damen i butikken lovet..
Og som for å presisere hvor ålreit dagen i dag har vært, nektet den lille frøkna å ta kvelden før klokken var 21.27. Hvilket igjen betyr at det blir grytidlig på’n i morgen tidlig. Men det får være greit. For dagen i dag har vært topp 🙂
