Det store sjokoladetrikset

For noen uker siden leste jeg et tips som skulle gjøre tiden på vaskerommet mer lystbetont. Du vet, sortering av tøy, vasking av tøy, opphenging av tøy, bretting av tøy. Den evige runddansen som aldri noensinne tar slutt.

Tipset var enkelt: ha en skål med sunn, mørk sjokolade og forskjellige typer nøtter stående på vaskerommet. Dette skulle visst gjøre sånn at man i underbevisstheten fikk lyst til å oppholde seg der.

Så tidligere denne uka, gjorde jeg noen innkjøp.

 

Deretter plasserte jeg skålen ganske strategisk oppe i høyden, sånn at husets treåring ikke skulle oppdage den. Jeg vurderte et par sekunder om jeg burde gjemme den med tanke på trettitre-åringen også, men hallo.. Hvor ofte er gubben egentlig på vaskerommet..

 

Og det er faktisk ikke til å tro, men tipset fungerte så til de grader! Jeg har aldri vært så mye på vaskerommet siden vi flyttet hit for litt over tre år siden. Det tok ikke lange tiden før jeg hadde opparbeidet en fin strategi – og det begynte faktisk umiddelbart å bli mer lystbetont der inne.

For trikset var jo kun å ta en liten del av gangen! Ikke gape over for mye, men jobbe seg gjennom små delmål og kjenne på den gode følelsen underveis.

Det tok meg faktisk ikke mer enn én dag med målrettet jobbing og vipps så var jeg ferdig!

 

 

Og all klesvaska? Den får jeg ta meg av til uka 😉

 

/ Det viktigste først

* Følg Vaskekona på Facebook *

Med lus i maskineriet

Jeg trodde det var en spøk. Et halvt år etter at guttungen hadde begynt i barnehagen, hang den plutselig der. Lappen. De ansatte hadde hengt opp et standard informasjonsskriv om at det var oppdaget hodelus på avdelingen. Lus! Jeg måtte sjekke hvilken dato det var. Aprilsnarr? Men nei, det var lenge til april.

Så da freaket jeg ut.

 

En liten uskyldig lapp.. Skulle ikke tro det var snakk om noe så alvorlig som en luseinvasjon!!

Jeg kastet meg over telefonen, og sendte en melding til kompisen min som har barn i samme barnehage som oss. “Lus?!
Svaret kom etter to minutter. “Get used to it. Det blir ikke siste gangen, welcome to kindergarten..

Jeg var i sjokk. Lus! Finnes det fortsatt lus?! Jeg trodde helt seriøst at det var noe som hørte åttitallet til. Jeg husker jo på barneskolen, at vi fikk med oss skriv hjem i ranselen når det hadde blitt oppdaget. Jeg hadde flaks, jeg slapp unna disse små ufyselige insektene, men jeg husker at lusene var nådeløse. De tok ikke hensyn til om man vasket håret en gang i måneden eller en gang om dagen.

Men jeg husker alt snakket. Hvis vi kom til å få lus, måtte vi gjennom en lusekur. Da måtte håret gres med en lusekam, og alt sengetøy, puter og tepper og klær måtte puttes i fryseren. Jeg vet ikke helt om det siste der stemte, men det var i alle fall det som ble sagt.

Men så viser det seg altså at lusene ikke forsvant på åttitallet som jeg trodde. De lever i beste velgående enda! Og siden vi ikke ble sånne “barnehage-folk” før i fjor, så har vi jo vært skånet for disse krypene i en årrekke. Ja.. Egentlig helt siden åttitallet.

Men.. Er det ikke noe som skurrer her?

For hvorfor blir ikke hodelusene utryddet når de verken kan hoppe eller fly? Og i tillegg er de totalt avhengige av mennesker for å overleve? Det betyr jo at noen konstant må ha lus. Er det bare meg som ikke forstår hvordan dette er mulig..?

Det vil jo si at akkurat nå sitter det noen og klør. På julaften er det noen som klør. På 17. mai, på St.Hansaften, på 1.påskedag og på bursdagen til Kong Harald. Hver forbanna dag siden jeg gikk i andre klasse har det sittet noen og klødd!

Har lusene virkelig vandret fra hode til hode og unnsluppet kur etter kur helt siden enorme skulderputer og hockeysveis var på moten?

 

“Rekk opp hånda alle små rakkere som stammer fra åttitallet!”

 

Jeg skjønner jo at når man først har begynt å klø, så har man hatt lus i mange uker allerede. Da utgjør man hele tiden en smittefare for andre. Og hodelus forsvinner aldri uten behandling. Men come on..

Etter 24 timer uten næring, er lusa for kraftløse til å etablere seg på et nytt hode, og vil dermed dø. Det vil si at det svært sjeldent smitter via andre ting enn direkte fra hode til hode.

Da må det vel for pokkern være mulig å gå sammen og gjøre en felles innsats for å bli kvitt disse krypa? Hva med “Lusas dag”? En helt egen dag hvor vi inspiserer hoder og jobber sammen som et nasjonalt team, hvor kommunen som fjerner flest lus stikker av med seieren. Hva med å la flatlusa gå foran som et godt eksempel på strålende samarbeid? Intimbarbering har jo gjort at flatlusa nesten er helt utryddet.

Den eneste årsaken jeg kan komme på som forklarer hvorfor hodelusene aldri utryddes, er at det å ha lus er flaut. For når noe er flaut, da snakker man ikke om det. Og det betyr at man heller tar en lusekur innenfor husets fire vegger i stillhet, framfor å si fra til barnehagen eller skolen. I praksis medfører dette at ubehandlede barn smitter de andre om igjen og om igjen.. Og sånn har det altså pågått siden.. ja, gudvethvorlenge. Fra kur til kur, fra flause til flause.

 

“Og jeg som trodde det var flasskløe..”

 

Er det bare meg, eller er det noe lus i maskineriet her? Med fare for å høres ut som en konspirasjonsteoretiker, tror jeg at jeg er inne på noe stort her. Kan det være myndighetene som står bak og planter lusa år etter år for å dra inn ekstra kronasjer på lusekurer? Er det tifeldig at “Organisasjonen Lusfri Norge” ikke har mottatt økonomisk støtte siden 2009?

Noe så.. Lusent..

Men jeg har seriøst aldri klødd meg så mye i hodet som mens jeg skrev dette innlegget. Så enten er jeg nå bare veldig oppgitt, eller så har jeg fått lus selv. Og skulle det vise seg at jeg faktisk har fått djevelskapen i hus, ja da er i det minste morgendagens blogginnlegg i boks. For som “hodelus.no” sier:

“Det er ikke flaut å ha lus, men det er veldig flaut når andre oppdager at du ikke har sagt ifra!

 

/  Helt seriøst, nå må noe gjørras 🙂

* Følg Freak-ut-kona på Facebook *

Smoothielicious

Jeg trenger mat som gir energi i løpet av dagen. Og ved lønsjtider pleier jeg vanligvis å være ganske så tom, og ganske så skrubbsulten.. Men de siste to ukene har jeg funnet ut at en næringsrik smoothie faktisk gir et klart hode og en kvikkere kropp!

I går la jeg ut bilder av favorittsmoothien vår med fremgangsmåte på Snapchat, og veldig mange spurte om jeg kunne poste oppskriften på bloggen. Det er det jo klart jeg kan! Alt går på slump, men her kommer fremgangsmåten, samt noen små tips på veien. Denne varianten holder seg godt i kjøleskapet noen timer, derfor passer den ypperlig å lage på morgenen og nytes til lønsj. Sett noen ingredienser på handlelista di og prøv den ut du også!

 

 

Hemmeligheten bak næringsfulle smoothier, er grønnsakene du putter oppi. Frukt er vel og bra, men de inneholder mye fruktose, og dette merker i alle fall jeg veldig på blodsukkeret. Så tenk først og fremst grønnsaker, og bruk frukten som nødvendig søtning og smaksnytelse.

 

 

Grønnkål er min absolutte favoritt! En super næringsbombe med vitamin A, E, K, C og B6 og folat og kalium. Jeg måtte google, og jeg visste faktisk ikke at 100 gram grønnkål inneholder mer kalsium enn 1 dl melk.

 

 

Frosne bær gjør underverker! Deilig kald og slushy konsistens, mmmm! Jeg foretrekker å bruke bær framfor frukt, men det er jo smak og behag. Litt banan gjør seg for eksempel godt for søtningens del.

 

 

Vanligvis liker jeg å ha en klunk Tjukkmjølk oppi fordi jeg er fan av bakteriekulturen den tilfører – men i dag hadde jeg bare Biola naturell tilgjengelig. Liker at smoothien blir litt tykkere enn den blir med bare vann. Men den funker selvfølgelig helt fint uten melkeprodukter oppi også. Kanskje kokosmelk hadde vært godt? Det skal jeg jaggu teste ut neste gang.

 

 

Når sant skal sies har jeg aldri vært særlig fan av smoothie som et eget måltid. Av den enkle grunn at den ikke holder meg mett særlig lenge.. Men den er spekket med god næring, og jeg har nå funnet en genial løsning som funker for meg: smoothien kombineres med noe tyggbart ved siden av. Favoritten er oppskårede grønnsaker, eller en enkel omelett.

 

 

 

Har du barn, la dem hjelpe til! Treåringen min elsker det. Det er i grunnen alltid koselig med hjelp. Av en venn, søster, mor eller bestefar – slå dere løs på kjøkkenet. Litt fresh musikk på anlegget og noen snasne dansemoves – jeg lover deg at smoothien vil nå nye høyder.. 😉

 

 

Hvis du er av den småspiste typen, så tipper jeg dette er mer enn nok som en lønsj. Eller kveldsmat. Eller frokost. Men hvis du er av den sultne typen, eller ammer sånn som meg (kjekt å skylde på), så lager du noe å tygge på ved siden av. I dag ble det en omelett:

 

Dett var dett! Ooops, holdt på å glemme oppskriften, haha. Her kommer’n:

 

SMOOTHIELICIOUS til en hel familie

  • 1 gulrot
  • 1/3 agurk
  • 3 brokkoli-buketter (gjerne stilken også! Skrell den først)
  • 3-4 never med grønnkål (jeg fjerner den hardeste stilken)
  • 20 frosne jordbær
  • 2 dl frosne blåbær
  • 1 dl tjukkmjølk/biola/youghurt (helst sukkerfritt)
  • 1/2 banan
  • 4-5 dl kaldt vann (prøv deg frem til ønsket konsistens)

 

Kjør alt i en blender og nyt! Dette er bare ca-mål, og jeg tar ofte bare det jeg har i kjøleskapet. Her i huset går alt ned på høykant, selv hos minstejenta på 10 måneder. Men hun sliter litt med brain-freeze 😉 Også har jeg forresten en super flekkfjerner stående på vaskerommet..

Del gjerne din favoritt-smoothie-oppskrift med meg i kommentarfeltet!

 

/ Ut med brødskiva – inn med smoothien 😉

* Følg Lønsjekona på Facebook *

(Og umulius82 på Snap)

Dagens små skatter

Nå koser vi oss, dere!“, sier treåringen når vi sitter rundt middagsbordet. Han pleier ofte å se på hver og en av oss, mens han smiler fornøyd. Og hver gang tenker jeg at dette er en greie du helt garantert må ha arvet fra mora di. Å sette pris på de små tingene.

For jeg håper øyeblikk som disse er ting han vil ta med seg videre i livet. Han trenger jo ikke nødvendigvis å huske at 23. august 2015 spiste vi taco-rester til middag, før vi hadde norske jordbær til dessert – og at vi i tillegg toppa hele driten med to lakris-pastiller hver etter at vi hadde ryddet av bordet..

Men jeg håper at han ikke trenger så mye mer enn dette for å føle at livet er godt å leva.

Life is pretty darn good

 

Jeg samler nemlig på små øyeblikk.

En gang opplevde jeg at en smaksprøve på butikken reddet dagen min. Jeg hadde ligget syk en uke, og kjøleskapet var både tomt og trist. Så subbet jeg inn på matbutikken, og der stod han. Den blideste kokken jeg noensinne hadde sett, med pastaskruer og kjøttdeig og parmesan på store fat. Det var ikke store porsjonen jeg fikk, men det smakte så godt at jeg fortsatt blir glad av å tenke på det, ti år etter.

Og den gangen jeg var høygravid og tung og fæl, og skulle på legesjekk. Jeg kjørte inn i parkeringshuset i kjelleren der legekontoret mitt lå, skulle til å fiske frem bankkortet for å betale parkeringsavgiften, og innså at jeg hadde glemt det på kjøkkenbenken hjemme. Så begynte jeg nesten å grine før jeg kikket opp på betalingsautomaten og oppdaget dette:

 

 

I ustand.. Hei hei gledestårer!

 

Det skal ikke mer til før jeg lever i flyten og storkoser meg. Problemet er bare at når jeg først er glad for noe, da liker jeg å snakke om det også. En god stund. Og i blant kan det i følge samboeren min bli litt mye..

Vi kan sitte der i sofaen, mannen og jeg, når jeg plutselig kommer på at jeg skiftet på sengene tidligere på dagen.

Fy søren som jeg gleder meg til å sove i rent sengetøy i natt!“, kan jeg si. Mannen nikker bak pc-skjermen, veldig opptatt med å svare på jobbmailer.

Åh, det er seriøst det beste jeg vet..”, fortsetter jeg, “Hvis jeg hadde hatt tid skulle jeg skiftet på sengene hver uke.” Ingen respons nå heller.

Og best av alt: jeg brukte den blå tøymykneren!

Han med jobbmailene titter opp.

Neida, så..”, mumler jeg litt småflau over iveren, “Men den lukter jo helt sykt godt, da..

Nå hever han øyenbrynene: “Hæ?

Nei altså, jeg brukte den blå“, svarer jeg, “Den er best.

Heldigvis vet jeg når det er nok. Så da snakker jeg ikke mer om de små tingene. Men jeg registrerer dem på gledeskontoen, og den fylles sakte, men sikkert opp inni skrotten min et sted.

Rent sengetøy.
En plagsom flue som fant veien ut gjennom kjøkkenvinduet helt av seg selv.
En koselig sms fra en gammel venninne.
Et vått kyss fra treåringen, midt i panna.

Dagens små skatter.

Det beste jeg vet.

 

/ Et lite smil her, et lite smil der!

* Følg Happywife på Facebook *

Når mamma baksnakker

Det er spesielt ett punkt hvor jeg feiler som mor. Det er egentlig en ganske uskyldig ting, men like fullt noe jeg må venne meg av med. For barn tar etter foreldrene, det er noe alle vet. Og det jeg gjør er ikke pent.

Jeg baksnakker.

Og da mener jeg ikke skitsnakk om folk flest. Nei da. Jeg baksnakker gubben. Og baksnakking av foreldre er jo noe av det verste man kan gjøre med barn til stede. Jeg har hørt at dette er spesielt vanlig i skilsmissesituasjoner, men vi har jo ikke planer om å gå fra hverandre en gang.

 

 Baksnakking er bare teit, uansett hvor!

 

De små bemerkningene mine er riktig nok ganske uskyldig ment, men helt unødvendige. Det er bare det at noen ganger blir jeg så oppgitt.

Kanskje er vi på vei ut døra, ungene og jeg. Også kommer vi ikke forbi stabelen av pappas sko med vogna. Så jeg må flytte alle parene inn i skohylla mens utålmodige barn hopper opp og ned eller sutrer i vogna. Da kan det komme noen ubetenksomme gloser:

Jada unger, hvis bare pappa´n deres hadde begynt å bruke den skohylla her som alle oss andre, så hadde vi vært ute av døra for lengst!”

Eller hvis faren deres har laget middag og gått bananas med krydderet:

“Hvis bare pappa´n deres hadde husket at hele familien skulle spise denne kjøttdeigen, så hadde han kanskje ikke tatt så mye chili oppi at den ble for sterk for dere..”

Det var ikke før tidligere denne uka, at jeg fikk meg en liten aha-opplevelse. Det har seg nemlig sånn, at Peter er en ganske tålmodig fyr. Han finner seg i mye, men en ting jeg gjør som han virkelig irriterer seg over, er når jeg lar støvsugeren ligge framme dersom det fortsatt gjenstår litt arbeid.

Jeg har kanskje tatt en runde med støvsugeren, også gjenstår bare kjøkkenet. Så da legger jeg den fra meg midt på gulvet, sånn at jeg skal huske å ta resten så snart det lar seg gjøre. Peter snubler alltid i enten ledningen eller selve støvsugeren – og banner like høyt hver gang.

 

Her har mor vært på ferde igjen.. Bare stua som gjenstår!

 

Og her en kveld hadde jeg gått løs på andre etasje, men måtte avslutte arbeidet da minstejenta våknet. Derfor lot jeg støvsugeren ligge, litt sånn dårlig plassert midt på gulvet mellom alle soverommene.

Den samme natten våknet treåringen og ropte på pappa. Peter stod opp for å hjelpe, og etter et par minutter hørte jeg dem på vei ut av guttungens soverom. Så lød et voldsomt spetakkel, deretter en liten gutt som begynte å gråte.

Helt riktig. Guttungen hadde snublet i støvsugeren i mørket.. Jeg lå i sengen og holdt pusten, mens jeg tenkte at nå, nå kommer det noen gloser fra far. Etter hvert som gråten roet seg ned, hørte jeg pappaens stemme forsiktig og trøstende:

“Huff, gikk det bra? Du snublet i støvsugeren, jeg tror vi flytter den bort hit, jeg. Sånn, her kan den stå, vet du. Det var bedre. Skal vi gå og se om vi finner et plaster?”

Jeg kjente rødmen i ansiktet. Det kom ingen “åååh dette er mammas skyld!“. Ingen “moren din må seriøst lære seg å rydde bort den støvsugeren..“. Ting som jeg garantert hadde klart å lire av meg i mørket med en gråtende sønn på skulderen..

Så da lå jeg der i sengen, da. Litt flau, men mest glad. For i blant er det bare så godt å kjenne at man har en god pappa til sine barn.

En sånn pappa som mammaer som meg har litt å lære av.

 

/ Nå har jeg slutta, jeg lover 🙂

* Følg Angrekona på Facebook *

Gift rumpe

Da jeg gikk på videregående, sa kompisen min Fredrik at når man når en viss alder, så får damer det som kalles “gift rumpe”. Fredrik sa at gifte rumper var veldig flate. Jeg skjønte aldri helt hva han mente, men jeg husker moren min lo godt da jeg fortalte det hjemme. Og nå, 17 år etter, er det herved opplest og vedtatt:

Jeg har fått gift rumpe.

 

Gleden var stor da jeg skulle prøve min nye sommerbukse.. Helt til jeg brettet ned kanten og stilte meg i profil.

 

Alle vet jo at muskelmassen begynner å skrumpe inn med alderen, og jeg runda riktignok tredve for noen år siden. Men..

Det rare her er nemlig at jeg for alvor oppdaget min nygifte rumpe (knis) da jeg kom hjem fra sykehuset etter å ha født barn nummer to. Jeg mener å huske at den hadde vært på plass da jeg tasset inn på fødeavdelingen noen dager tidligere.. Men da jeg kom ut var den vekk! Hvor jeg enn lette fant jeg den ikke.

Så nå lurer jeg rett og slett på om det er mulig å miste rumpa si i dragsuget av en fødsel? Og med den gigantiske pressejobben jeg utførte den natta.. Det er slett ikke umulig at deler av ræva kan ha røska seg løs.

Og når jeg til min store forskrekkelse ser at min tidligere flate mage ikke ser ut til å ønske å trekke seg tilbake.. Så kan kanskje dét være svaret? At jeg har presset deler av rumpa frem og gjennom kroppen, slik at det som nå buler som en koselig liten kosemage over buksekanten rett og slett er rester av den gamle rumpa som noen nå har bygget mage på?

 

 

Jeg vet selvsagt at noen squats og tunge basisøvelser er løsningen på problemet med bakenden, men det må jo være lov å spørre: Er det bare meg? Eller er det flere som ønsker å bli med en tur for å se etter rumpa si på hittegodskontoret til fødeavdelingen?

 

/ Meld deg på gruppereiser med Kona til 🙂

* Følg Rumpa Til på Facebook *

Pupper i innboksen

Samboeren min blir rett som det er stoppet på gata av jenter som forteller at de elsker bloggen hans. Han får hyggelige meldinger i innboksen, og mottar hundrevis av bilder på Snapchat daglig. Dette er så klart bare trivelig, og det kunne aldri falt meg inn å bli sjalu. Men så har det aldri dukket opp pikante bilder i innboksen heller.

Inntil nå..

 

– “Hahaha! Christinaaaa!”, ropte mannen fra andre etasje, “Oh lord, jeg tror jeg fikk min første dirty snap!

Vi skal noen uker tilbake i tid, jeg stod på kjøkkenet og laget frokost og skjønte med en gang at det var noe stort på gang. Han kom løpende ned trappa, rimelig oppglødd.

– “Hva skjer?“, sa jeg.

– “Haha, jeg fikk akkurat et bilde av en vagina med et sexleketøy på snap!

De oppsperrede øynene og iveren hans fikk meg til å sprute ut i latter. “Hæ? Er det sant?!

– “Ja!“, humret han tilbake. Vi lo mens vi konkluderte med at nå måtte han jo være på vei til å bli ordentlig kjendis.

Så ble det stille i flere dager, uten så mye som et livstegn fra den mystiske avsenderen. Men så en dag kunne Peter fortelle at det hadde tikket inn en ny melding. Ikke noe bilde denne gangen, bare et blunkefjes og et spørsmål om det var sånn at han hadde mottatt et bilde av en vagina..?

I iveren over å bli inkludert i dialogen, glemte jeg helt å tenke over hvor ålreit mannen min var som valgte å spille med åpne kort. Nå var jeg bare nysgjerrig, hvem var denne dama – og var egentlig vagina-bildet ment til min samboer?

– “Du blir jo nødt til å svare?”, sa jeg, “Spør om hun kan ha sendt til feil person!”

Og i den andre enden satt frøkna tydeligvis klar.. For etter få sekunder dukket en ny melding opp:

“Jeg sender aldri feil.

Okei.. Dette har du altså gjort før. Nå var jeg enda mer nysgjerrig. Hva var denne jenta ute etter? Var det flørting? Eller bare spenning?

 

 

Det tok ikke mange minuttene før et nytt bilde tikket inn. Jeg stilte meg spent opp ved siden av mannen, mens jeg kjente på følelsene som flakset rundt inni magen; jeg hadde jo ikke akkurat noe ønske om å se en vagina.. Og selv om det var jeg som hadde oppfordret ham til å svare, så merket jeg at jeg var i ferd med å bli både opprørt, irritert, og sinna på samme tid.

Og det til tross for at Peter både involverte meg, og hadde sitt på det rene.

Jeg mener: Denne dama kjenner jo ikke oss, hun vet ikke om vi har det bra. Tenk hvis vi akkurat nå hadde gått gjennom skikkelig tøffe tider med lite søvn, urolige barn, krangling og dårlig stemning? Hva hvis vi ikke hadde hatt kvalitetstid sammen på mange uker og kjærestelivet hadde stått på vent?

Hva hvis vi virkelig hadde slitt og noe sånt som dette hadde gjort alt så mye, mye verre?

 

Vi er liksom en liten familie her, vi da..

 

Jeg holdt pusten idet Peter åpnet bildet. Nå hadde jeg bare én tanke i hodet: Hvem var egentlig denne kvinnen som følte at hun hadde rett til å utfordre mannen min og dermed også forholdet vårt på denne måten? I løpet av et kvart sekund ble hele skjermen dekket av to store kvinnebryst med påskriften:

Kanskje liker du dette også?

Selvfølgelig skal det hos de aller fleste mer til enn et usselt nakenbilde for å velte et forhold. Og muligens reagerte jeg fordi jeg selv ikke er typen som sender nakenbilder til folk, og heller ikke har noe ønske om å motta sånne bilder selv. Eller kanskje jeg bare ble misunnelig på de flotte puppene som gikk mine slappe amme-vafler en høy gang..

Men jeg har så innmari lite til overs for folk som ikke respekterer grenser. I dette tilfellet en dame som sannsynligvis bare var ute etter å ha det litt moro, men som likevel tråkket midt oppi vår lille familiesalat. Ingen skade skjedd her i gården, men min mann er garantert ikke den eneste som har mottatt bilder som dette fra damer som henne.

Og jeg blir bare trist av å tenke på hvordan noe så teit kanskje kan bidra til å velte et helt familieliv, dersom bildene plutselig skulle dukke opp på helt feil sted til helt feil tid.

Og det synes jeg er verdt å tenkte litt over.

Så til deg som sender nakenbilder til etablerte familiefedre: Jeg håper du vet hva du gjør. For vit at din lille fantasi, brått kan bli en hel families mareritt.

 

/ Heller litt traust og ren på bena, enn å tråkke rundt i andres familiesalat  🙂

* Følg Prippenkona på Facebook *

Den nye jakka

En av de tingene jeg har funnet ut med årene, er at jeg blir ufattelig sliten av prøverom. Prøverom vil meg ikke vel. Derfor er det veldig sjeldent jeg kjøper meg nye klær, jeg tar heller et røsk en gang i ny og ne, når det virkelig er krise. Og da kjøper jeg gjerne en sju-åtte-ti-tolv plagg i slengen.

 

“I den gule posen er det et par nye sko ja, men i de andre er det matvarer fra Rema, jeg lover”

 

Problemet med dette systemet er at det føles så voldsomt når jeg kommer hjem med svære handleposer, og gubben ser det. Han har aldri direkte klaget, men jeg vet at han er veldig oppgitt over at jeg kjøper nytt uten at jeg samtidig kvitter meg med ting som er slitt. Hans slagord er nemlig: “Ett nytt plagg inn, ett gammelt plagg ut.”

Derfor har jeg det siste året benyttet meg av en teknikk jeg vet mange jenter bruker: jeg gjemmer unna de nye klærne jeg kjøper, og tar dem fram litt etter hvert, sånn at mannen ikke legger merke til det.

Dette har fungert utmerket i lang tid, men i dag skulle altså hele systemet rakne fullstendig. Og det bare på grunn av ei ussel jakke.

For på forsommeren måtte jeg ta meg en skikkelig handlerunde, og da kjøpte jeg blant annet en ny jakke. Jeg trengte ikke egentlig noen ny jakke, derfor gjorde jeg som jeg pleier: klipte av lappen og hang plagget rett i skapet. På den måten slapp jeg å forklare hvorfor jeg hadde kjøpt meg en ny jakke jeg ikke trengte, og hvorfor jeg ikke heller ønsket å kvitte meg med en av mine gamle.

I dag morges var det litt småkaldt da vi skulle ut å gå tur, en ypperlig anledning til å finne fram den bortgjemte skatten. Så jeg fisket jakka fram fra skapet der den hadde godgjort seg i et par måneder, og merket til og med at den hadde tilegnet seg litt skaplukt. Perfekt.

Jeg tok den på, og latet som ingenting.

 

“Bare ute og lufter hunden i denne eldgamle jakka, jeg..”

 

Men da vi hadde kommet halvveis borti veien, møtte jeg samboerens blikk. Han hadde et litt merkelig uttrykk i fjeset, så jeg fikk straks følelsen av at noe var på gang.

– “Så fin den jakka der er..”, sa han plutselig. Jeg holdt pusten noen sekunder, men det kom ikke noe mer.

– “Ja, syns du?“, pep jeg til svar.

– “Ja, du kledde den! Er den ny, eller?

– “Nehei, den er ikke ny, nei..”, stotret jeg.

– “Okei. Kan ikke huske å ha sett den før, bare.

– “Nei, det er ikke sikkert jeg har brukt den på en stund.. Jeg.. Nei, jeg husker ikke helt.

Hvorfor i alle dager hadde jeg ikke bare vært ærlig fra starten av? Jeg som ikke kan lyve engang, hvorfor hadde jeg ikke bare sagt: “Hei, se på den nye jakka mi! Den har jeg kjøpt! Og ja, jeg har kanskje kjøpt en ny jakke, men det betyr ikke at jeg har tenkt til å kvitte meg med en av mine gamle! Og sånn er det med den saken!”

Men nå følte jeg liksom at jeg allerede satt for dypt i det til å innrømme noe som helst.

– “Hmm”, fortsatte Peter, “også har du jo kanskje flere jakker du bruker også, litt om hverandre.

– “Ja, det har jeg jo. Det er jo ikke sånn at jeg har brukt denne hele tida, liksom“, mumlet jeg til svar.

Så ble det stille i noen minutter. Jeg håpet at han ville la temaet ligge, men så fortsatte han uventet:

– “Vet du sånn ca hvor mange ganger du har brukt akkurat denne jakka, da?

What? Hva slags spørsmål var det..? Si meg, hang prislappen fortsatt på, eller hva? Men jeg hadde jo dobbeltsjekket at jeg hadde tatt den av, det var jeg helt sikker på..

– “Eh“, stammet jeg, “hvor mange ganger jeg har brukt den..? Nei.. Fire, fem kanskje?

– “Okei.“, svarte Peter og trakk på skuldrene.

Stillheten var til å ta og føle på. Hvorfor, åh hvorfor hadde jeg satt meg selv i denne situasjonen! Snakk om lavmål å juge om en sånn liten filleting.

Det gikk et par minutter før Peter brøt tausheten igjen:

– “Eh, men den jakka der.. du har kjøpt den selv, ikke sant?

Om jeg hadde kjøpt den selv? Nå begynte jeg å bli skikkelig svett, og litt småirritert:

– “Ja, den kjøpte jeg selv ja. Skal du ha navnet på butikken også, eller?! Og dato? Og kanskje pris?”

– “Neida, det går fint det.. Men..

– “Hva er det nå?”, avbrøt jeg.

– “Jo, jeg bare lurte på om du husket å betale for den før du forlot butikken..

Jeg stoppet opp, rimelig oppgitt over hele denne utspørringen. Jeg snudde meg og stirret trassig på ham, før jeg oppdaget at han humret mens han nikket ned mot armen min. Så jeg kikket i samme retning.

Og det var da jeg oppdaget det.

 

 

Dama i butikken hadde glemt å ta av alarmen! Jeg kjente jeg rødmet fra hårtuppene og ned i tærna.. 

– “Hehe“, lo Peter, “Mulig den detaljen der er siste mote fra Paris, altså.. Men jeg tror vel heller du bare kan innrømme at du har kjøpt deg ny jakke”.

Greit, jeg gir meg. Det blir ikke mer juging.

 

/  Ærlighet varer fortsatt lengst 🙂

* Følg Alarmkona på Facebook *

Bare idioter gifter seg før man får barn

Den eldre damen snurpet plutselig igjen munnen og så på meg med avsky i blikket. Et par minutter før hadde alt virket normalt.

Jeg var ute og gikk tur med barnevogna, da den gamle stoppet opp og lurte på om hun kunne hilse på. Vi hadde en hyggelig samtale om småbarnstid, og hun fortalte stolt at hun hadde blitt oldemor i vinter. Men så tok alt en uventet vending da hun penset inn på ekteskap:

– “Er du ikke gift? Men dere har barn sammen..?

 

“Hva er det De sier, unge dame?”

 

Jeg registrerte først ikke misnøyen, så jeg svarte i en humrende tone: “Ja, sånn ble det nå en gang! Vi har jo tenkt til å gifte oss, men det har ikke stått på prioriteringslista vår. Først lurer vi på om vi skal male stua, haha!

Reaksjonen var så totalt uventet, at jeg mistet munn og mæle.

– “Hva er det du sier..?”, frådet den hissige oldemoren,Man gifter seg først! Noe annet er.. Ren idioti!

Jeg ble så paff at det var først etterpå det gikk opp for meg hva som hadde skjedd. Riktignok er det vel en gammeldags tankegang om at den “riktige rekkefølgen” er å få barn først etter at man har giftet seg, men jeg burde jo bare svart den gamle damen med samme mynt: “Nei! Du tar faktisk feil! Det er bare idioter som gifter seg før man får barn!

Jeg innrømmer at det hadde vært et ganske teit svar, men så gikk det plutselig opp for meg: Er det ikke egentlig et snev av sannhet i det..? Blir ikke det å gifte seg før man får barn, som å kjøpe en bil uten virkelig å ha prøvekjørt den?

For å gifte seg når man fortsatt er forelska og bare to i hele verden, det er jo lett som en plett! Den virkelige bragden er jo når man fortsatt ønsker å gifte seg etter at man har fått barn. Da vet man at man kommer til bli gamle sammen, da. Når man fortsatt er villig til å dele resten av livet sammen, etter å ha sett “alt” på fødestua, overlevd kveld etter kveld med gråtebarn og sett hverandre rakne på grunn av underskudd på søvn.

Hvem som helst kan jo ha lyst til å gifte seg når man bare har seg selv å tenke på. Noe helt annet er det når man er på åttende dagen i den samme joggebuksa og baderomsgulvet er fullt av bleier. Å bli et ektepar da, er jo ilddåpen!

 

Sitat fra boken “Pappahjerte” – bildet er fra @jahvaa sin Instagram

 

Ville det ikke vært mer fornuftig å snu rekkefølgen? Kanskje det til og med kan få ned den smådystre skilsmissestatistikken? Hva med å sette noen krav – at før man får lov til å fri må man ha:

  • – Minst ett barn sammen
  • – Antydning til blå ringer under øynene grunnet for lite søvn
  • – Ett stykk slapp bekkenbunnsmuskulatur
  • – Over gjennomsnittet god oversikt over bleiepriser
  • – Et vagt minne om at kjærstekveld var ganske så trivelig

For hvis man først har kommet seg gjennom 1000 bleieskift sammen, kan man stå side om side gjennom alt.

 

/ Ja til kjærligheten – i hvilken rekkefølge man vil 🙂

* Følg Kona til på Facebook *

Småløgner og bryllupsplaner

Her en kveld tikket det inn en småbrysk melding fra min bestevenninne. Hun gratulerte meg med ny blogg, men hadde hun blitt snytt for et bryllup..? “Kona til” kan liksom ikke misforstås, og hun kunne ikke huske noen hvit kjole eller en dag full av kleine taler.

Etter hvert har flere begynt å lure. Hvor ble det av deres invitasjon? Når var det? Hva gjorde vi? Hvor er bildene?

Sannheten er at.. vel.. vi har ikke rukket å gifte oss enda.

 

 

“Æææ, smil da kjekken! Nå blir det selfie her, ass!”

 

For å ta det litt tilbake i tid, så hadde ikke Peter og jeg nubbesjans til å rekke noe bryllup før vi fikk barn. Det gikk litt fortere unna enn planlagt, jeg hadde faktisk akkurat pakket ut siste flyttelass i Peters leilighet, før graviditetstesten spilte av en liten trudelutt.

Så begynte tida å gå. Fødsel. Familieliv. Salg av leilighet. Kjøp av hus. Flytting. Ny jobb. Ny trudelutt fra ny graviditetstest. Ville vi ha med en gigantisk gravidmage på brudebildet? Tja, egentlig ikke noe problem, det. Men så var det formen til mor, da.. Hadde jo vært koselig å ikke være uggen, oppblåst og full av promp på den store dagen?

Derfor bestemte vi oss for å vente.

Men alt snakket om giftemål de siste årene, har jo gjort at jeg føler meg som kona hans. Peter og jeg kunne jo like gjerne vært gift.

Vi er ikke nyforelska lenger, vi krangler så oppvaskbusta fyker. Men vi blir fort venner igjen. Vi trives i hver vår ende av sofaen, opptatt med hver våre ting. Men innimellom er det deilig med en armkrok. Vi har våre stunder hvor vi diskuterer om drømmen er ei hytte på fjellet, eller ei campingvogn på Öland. Om det heter “en strikk” eller “et strikk” – og om stekt makrell faktisk smaker godt. Noe vil vi nok aldri bli enige om.

Men Peter kan se meg i min mest slitne joggebukse, og enda gi meg komplimenter. Han har sett meg gråte fordi vi var tomme for havregryn og han har hørt mine helt-på-bærtur-svar når svigerfar spør meg om Larviks historie. Og han liker meg for det.

Og jeg syns ikke det er så nøye når Peter drar på butikken med tøfler på bena. Eller når han innrømmer at han ikke kan noenting om bil. Eller hus. Eller båt. Og jeg kan ta ham på fersken når han sitter foran tv-skjermen, og snufser høylydt mens han ser på at Ellen DeGeneres overrasker en fattig trebarnsmor med ny bil. Jeg elsker ham for det.

Så en dag blir det ekteskap.

Men inntil da.. Så trenger man altså ikke være gift for å føle seg som kona til 🙂

 

 

/ Ei litta skrøne får værra lov

* Følg jugekona på Facebook *