Kona til

Det er sjeldent man får brev i posten for tida. Det var annerledes før. I 1994 for eksempel, kjøpte jeg meg en brevvenn for 9 kroner. Jeg skrev meg på en liste og betalte 9 kronestykker, og etter tre uker fikk jeg tilsendt navn og adresse på en person i utlandet som også ønsket seg en brevvenn.

Jeg husker de fleste venninnene mine kjøpte tre, fire adresser på en gang, sånn i tilfelle det ikke ble klaff med den ene. Men jeg husker jeg syns ni kroner var i overkant mye, haha! Derfor nøyde jeg meg med èn. Og jeg hadde flaks! For på lappen min stod adressen til Alessandro fra Italia. Han viste seg å være veldig glad i å skrive brev, og vi sendte faktisk livstegn fram og tilbake i en årrekke. En ganske søt historie faktisk.

 

 

Jeg søkte på “italian guy” i bildebasen jeg bruker, og da dukket denne hunken opp. Min Alessandro så ikke helt sånn ut, men han var skikkelig trivelig også hadde han briller, akkurat som meg 😉

Men nok om min italienske brevvenn. Selv om det altså sjeldent dukker opp noe av betydning i posten, er det utrolig nok fortsatt spennende å sjekke postkassa. Ja, jeg venter jo ikke på brev fra Italia lenger, da.. Men siden regningene kommer på e-faktura, så er også den store skuffelsens tid forbi.

Men forrige helg var det tydeligvis flere enn oss som fikk post, for jeg mottok mange bilder på Snap fra folk som hadde fått månedens matkuponger! Du vet, sånne verdikuponger som man får når man er Coop-medlem. (Dette er ikke et sponset innlegg altså, jeg bare elsker å få post)

Jeg meldte meg tilfeldigvis inn for et par år siden, og for å være helt ærlig tenkte jeg at det var litt gæmlis med en sånn medlemsklubb. Men nå har jo jeg fjernet både èn og to gammelmannsflekker.. Så gleden var liksom ekstra stor da det gikk opp for meg at det heldigvis er flere enn meg som syns det er moro! Og som ikke har rundet pensjonistalder.

 

Et typisk coop-medlem

 

Kort fortalt, så bygger disse kupongene på dine tidligere kjøp. Hvis du kjøper mye melk, så er sannsynligheten stor for at du får tilbudskupong på nettopp melk. Genialt og morsomt på samme tid.

Ja.. Det var riktignok ikke så artig den januar-måneden vi hadde vært sukkerfrie i tre år og fikk kuponger på melis, kokesjokolade og marshmallows. Det så jo veldig mistenkelig ut, men greia var at jeg hadde laget julegodteri til halve familien måneden før.

Og nå har jeg altså innsett noe helt annet enn at rabatter er stas – og det er at disse kupongene jo har sin helt egen historie! Det blir som en slags minnebok. Ja, litt søkt kanskje, men du skjønner greia. Slik så denne månedens små skatter ut for vår lille husstand:

Gresk yoghurt

 

 

Når Papsen og guttungen skal kose seg skikkelig, så stikker de på butikken og kjøper noe godt. De ender som oftest opp med hvert sitt beger av denne typen. Og kanskje noe godt å drikke ved siden av. “Det er bare for guttene, mamma”, sier treåringen stolt, der han nipper til eplejuicen sin. Det er veldig trivelig når hele familien er samlet, men å få litt alenetid med husets storebror.. Kvalitetstid. Kupong godkjent.

Lettmelk

Gubben har innført kakao i mitt liv. Jeg har lært ham å spise fisk, og han koker kakao til meg ved spesielle anledninger. Som oftest skal det helst være bursdag, men forrige måned måtte det kakao til da vi hutret og frøs en kald helgemorgen. Jeg blir glad i hele meg av å tenke på kakaobarter på store og små, og kalde små føtter som får igjen varmen under pleddet i sofaen. Kupong-smil.

Kjøttdeig

Her kan vi takke oppskriften på Värmande het köttfärssoppa, som jeg virkelig elsker. Jeg er ingen reser på kjøkkenet, men denne er overraskende enkel og mettende. Dobler du oppskriften, kan du spise i flere dager, eller fryse ned i porsjoner. Suppa holder det navnet lover, og er en favoritt her i huset. Supper hører høsten til! Kupong innvilget.

Ekte geitost

 

Alle vet vel at dette er den eneste geitosten som gjelder?! At denne geitosten er best, er kanskje den tingen svigerfar og jeg er mest enig om i hele verden. Og i følge treåringen fungerer denne osten i kombinasjon med både leverpostei og prim. Kan det bli bedre?

Paprika

Hvis jeg føler meg som en trettiåring når jeg legger meg om kvelden, så føler jeg meg stort sett som en nittiåring når jeg våkner om morgenen. Jeg trenger frokost, og det kjapt! For tiden har vi dilla på frokosttallerkener med forskjellig frukt og grønt og nøtter vi har tilgjengelig – og paprika skåret i staver er en klassiker hos store og små. Kupong win.

Så er det kanskje ikke så gæmlis å melde seg inn i sånne medlemsklubber likevel. Men jeg er litt usikker på hvor ungdommelig det er å kjenne ekte glede av å få ti kroner i rabatt på geitosten 😉

 

/ En kupong her, et lite smil der!

* Følg Rabattkona på Facebook *

Å freshe opp stua med litt nye ting er alltid moro, helt til man kommer på at man har barn…

For denne årstiden betyr innekos, og da liker jeg å pynte og gjøre det litt ekstra koselig. Det trenger ikke være noe store greier, kanskje et lite fat til å ha lys på, eller en fargekladd av en blomst i en ny blomsterpotte.

Men i år ser det rimelig stusselig ut hjemme hos oss. Vi er nemlig midt i den tida hvor de fleste rom må være sterile opp til cirka en halv meters høyde, fordi alt som kan friste en liten, nysgjerrig ettåring er ryddet vekk.

For nå klatrer den lille frøkna vår, og river ned alt som er. Jeg tror ikke det trenger å være bittelitt fristende engang, hun bare må bort og plukke litt. Lamper, pyntegjenstander, planter og aviser, alt får gjennomgå – så nå er det meste flyttet utenfor rekkevidde.

 

På flyttefot eller..?

 

I dag ble jeg sittende å fundere på om nye innkjøp får vente til neste år, da jeg plutselig fikk øye på det ene lyshuset som står trygt plassert i vinduskarmen. Men.. Var det ikke et eller annet inni der..?

 

Og hva med dette som hadde fått plass oppå skjenken..? Disse lyshusene har riktignok fått stå i fred for små nysgjerrige babyhender..

 

 

Men saken er jo den, at jeg har et barn til. Og han er tre år og rekker opp til det han vil. Han er i den herlige alderen hvor man for all del må huske å tømme lommene hans før man putter klærna i vaskemaskinen. Så jeg ble vel ikke akkurat overrasket da jeg tok en nærmere titt på hva som befant seg inne i lyshusene:

 

 

Jeg tror det er like greit å vente med nye innkjøp noen år til. For hvis det ikke blir knust, så blir det sannsynligvis fylt med jord, matrester eller annen gammel moro de neste fem årene uansett 🙂

 

/ Penger spart 😉

* Følg Innekos-kona på Facebook *

For en stund siden fortalte jeg historien om da jeg i sommer var hos legen for å fjerne det jeg trodde var en føflekk. (Les innlegget her) Det viste seg jo at flekken var en såkalt “gammelmannsflekk” og ingen føflekk i det hele tatt.

Grunnen til at jeg fikk mest sjokk, er at jeg i løpet av min fartstid som ekstrahjelp på sykehjemmet føler at jeg har sett min andel gammelmannsflekker. Og de satt naturligvis på gamle folk. Eldgamle folk.

Jeg skrev også i innlegget at jeg nå krysser fingrene for at neste flekk ikke dukker opp før jeg selv er en gammel dame.. Altså tidligst i 2045.

Vel. Gjett hva jeg fant i dag…

 

 

Oh yes. Bare ti centimeter fra arret etter den ene jeg fikk fjernet i sommer, har det nå dukket opp en ny gammelmannsflekk.

Og det var da jeg begynte å fundere litt.

Jeg elsker fårikål. Terteskjell med fiskepuddis og reker. Fyrstekake med ordentlig mandelsmak. Kaffe med en skvett fløte. De dype historiene i Allers. Blomster i vinduskarmen. Strikking. P1.

Jeg har begynt å ta hensyn, og klipper ikke lenger plenen på søndager. Jeg styrer unna rushtrafikken. Jeg lukker vinduene for å unngå trekk. Jeg tester ut kjerringråd og lager helst maten fra bunnen av. Jeg orker ikke å høre på P3 så lenge av gangen fordi musikken er for bråkete, og jeg syns storbyen er skummel.

 

Fra min Snapstory i sommer.. Kommentar unødvendig

 

Når jeg tenker meg om, så er en og annen gammelmannsflekk det minste av problemene mine. Slik ting ser ut nå må jeg heller begynne å se opp for grå stær og åreknuter 😉

 

/ Nå mangler bare honnørbeviset

* Følg Gamla på Facebook *

Det begynner å bli noen uker siden samboeren min fikk sine første briller. Eller som han selv sier; ble en brillejesus. Et glassfjes. En brilleslange. Det å begynne med briller var visst et av hans aller største nederlag så langt i livet. Først trodde jeg han tullet, jeg har jo vært en brillefrans siden 1999.. Så denne nederlagsfølelsen han snakket om, vokste jo jeg av meg på starten av 2000-tallet.

Men min kjære tok det faktisk såpass tungt, at på vei hjem etter at optikeren hadde gitt ham dommen – ja, da skimtet jeg en tåre i øyekroken hans. Det er helt sant. Han var stille og mutt, og ba meg gi ham et par minutter. Da jeg etter en stund plapret videre, avbrøt han meg i fullt alvor:

– “Christina! Det er som om de har fortalt meg at jeg må begynne med voksenbleier her, altså!”

 

 

For er det noe han har skrytt av helt siden han var i militæret, så har det vært hans perfekte syn. Ingen scoret bedre enn ham på synstesten, faktisk. Ingen. Tro meg, jeg har hørt den historien noen ganger..

Men det begynner jo å bli noen år siden militæret, og jeg har lenge hatt en mistanke om at all snublingen i barnas leker kunne ha en forklaring. Men det skulle altså ta tre år før han endelig fikk ut fingeren og bestilte seg en synstest.

Det var med andre ord en lamslått mann som fikk dommen av optikeren – for hun kunne fortelle at ikke bare hadde han begynt å få dårligere syn, men han hadde også skjeve hornhinner. Det doble nederlaget var dermed et faktum.

Men nå har det altså gått noen uker, og brillene har begynt å finne seg til rette på Peters nese. Jeg tror faktisk også han har nådd punktet der han har innsett at det er mer behagelig for øynene å ha dem på.

 

 

Men med briller følger også nye utfordringer.. Du kan tro han er søt, der han til stadighet løper rundt og leter etter dem. – “Christina, hvor i huleste la jeg dem sist?”, sukker han flere ganger om dagen. Og man skulle kanskje tro at han fant dem igjen sammen med enten bilnøklene, head-settet eller lommeboka.. Neida. Der ligger de jo aldri.

En rutinert brillebruker som meg, har tre, fire steder jeg pleier å legge fra meg brillene rundt om i huset. Men for en uerfaren brillefrans kan de jo ha gjemt seg hvor som helst! I vogna. På do. På kjøkkenbenken. I vinduskarmen. I bilen. På kontoret. Ja, selv på vaskerommet.

Og ikke har han hatt briller lenge nok til at han legger merke til at han ikke har dem på. Så når vi en sjelden gang deiser ned i sofaen foran tv-skjermen, oppdager han det plutselig:

– “Kan du sette på pause? Jeg må bare finne brillene..” Også spinner han rundt som en virvelvind.

Og i blant dukker det opp spørsmålsstillinger som er enda søtere:

– “Christina, pusser man brillene sine med klær? De er skitne, skjønner du. Eller, hva gjør man egentlig?”

Som sagt, dette er en helt ny verden. Men på fredag skjedde det morsomste så langt.. Vi satt i sofaen og spiste taco, Peter med sitt vanlige tilbehør: jalapeno og tabasco. Han virkelig elsker sterk mat, og jeg er vant til at både panne og nese må tørkes jevnt og trutt gjennom et sterkt måltid. Men den kvelden mumlet han plutselig mellom to munnfuller:

– “Jeg tror vi må pause tv’n.. Jeg ser ikke noe..“

Og da jeg kikket bort på ham for å se hva i all verden som var på ferde, oppdaget jeg at brilleglassene hans var fulle av dugg. Haha! Så da måtte vi ta en pause sånn at far fikk pusset brillene sine. Med klærna 🙂

 

/ Four eyes + four eyes = Sant 🙂

* Følg Brillekona på Facebook *

Etter at jeg postet innlegget “Trøtt i trynet” på søndag, fikk jeg helt noia. For nederst i saken spurte jeg om ikke du kunne sende meg ditt før- og etterbilde. Samboeren min bare lo, og sa at det var det ingen som kom til å tørre.. Og da jeg hadde trykket “publiser” gikk det opp for meg hvor forferdelig flaut det ville bli hvis det ikke dukket opp en eneste mail!

 

 

Men..

Gjett hvem som tok feil! Oh yes; Peter 🙂 For selvsagt fikk jeg mail!

Jeg hadde håpet på fire stykker, men det kom faktisk over dobbelt så mange! Ja, til og med to som ikke ønsket å få bildet sitt publisert.. 😉

Så her kommer altså et knippe med tøffe mandagstryner, som tok utfordringen min på strak arm:

 

 

 

 

/ Tusen takk, jenter! 🙂

* Følg Happywife på Facebook *

I morges våknet jeg av et gledeshyl fra datteren min. Hun er snart ett år gammel, veldig søt – men ikke så veldig opptatt av dette med søvn. Til gjengjeld er hun veldig glad når hun er våken! Jeg hadde kanskje også vært like glad dersom jeg la meg halv sju hver kveld, men det skjer jo aldri. Derfor må jeg stort sett hver morgen dra meg ut av senga.

Og i speilet møter jeg dette trøtte trynet:

 

Og nettopp derfor er det like greit å ikke se seg i speilet..

 

Men i dag skjedde noe som umiddelbart gjorde meg betraktelig mindre trøtt – og faktisk ganske klar for å møte dagen! For akkurat i det jeg skulle legge fra meg mobilen for å få på meg fillene, må jeg på et eller annet vis ha streifet borti skjermen. For plutselig hadde det åpnet seg en app som jeg ikke husket at jeg hadde.

En app som sminker ansiktet ditt! Først tenkte jeg; nei off, orker ikke dette nå, jeg er så altfor, altfor trøtt.. Men så..

 

“Jeg er fortsatt trøtt.. Dette er ikke morsomt..”

 

“Å jøjjes, haha – det var leppestiften sin, det!”

 

“Hva med knallrøde lepper før kirketid på en søndag..?”

 

“Er det sånn jeg ser ut med smokey eyes..”

 

“Med litt roser i kinn – let this day begin!”

 

I morgen er det mandag – og tipset er herved overlevert! For skulle du våkne like trøtt som meg, så vet du hva du må prøve. Appen heter “MakeUp Genius” (ikke sponset, bare tips!), og funker på alle som har et fjes.. Hannkjønn ingen hindring 😉

Og du..

Jeg fortalte gubben at jeg hadde veldig lyst til å lage et oppfølgingsinnlegg, og at det hadde vært moro hvis du som leser kunne sende meg ditt før- og etterbilde. Han lo høyt og sa at det er det ingen som kommer til å tørre..

Vel – jeg tror han tar feil! Så hvis du har tid håper jeg du i løpet av morgendagen kan sende meg et bilde av ditt trøttetryne, samt et skjermbilde av det beste trøttetrynet ditt ferdig sminket i appen. Begge bildene sender du på mail til konatilblogg(at)gmail.com – og jeg blir kjempegla!

 

/ Bli med og spre litt glede, da vel! 🙂

* Følg Trøtt-i-trynet-kona på Facebook *

“Jaha ja..“, mumlet journalisten fra den andre siden av kjøkkenbordet. “Konatil, ja.. Det er jo et artig bloggnavn, det..“

Vi hadde lokalavisa på hjemmebesøk og den utsendte satt og nippet til kaffen sin. Stemningen var god og praten gikk lett og ledig, men den frittalende journalisten var ikke nådig da han plutselig fortsatte:

“Men den underteksten, da..? Hemoroider?! Den må du nok jobbe litt mer med!“

 

Jeg møtte blikket til samboeren min, og vi slet med å holde oss alvorlige. For da jeg i sommer satt og jobbet med bloggoppsettet, gikk jeg mange runder på hva jeg skulle ha som undertekst. Jeg ønsket noe kort og konsist som kunne beskrive stemningen her inne. Smilefjes taler jo for seg selv.. Og, vel.. Blir det egentlig mer uhøytidelig enn å snakke om hemoroider?

Derfor skrev jeg i mitt aller første blogginnlegg, at jeg ønsker at det skal føles som et trivelig pauserom her inne. Der hverdagen settes på vent og vi kan slarve og sladre, om mannfolk, interiør, hemoroider og smilefjes. Ja, kanskje ikke sånn kjempemye om hemoroider da, men at vi rett og slett tar det som det kommer.

Overraskende nok har det vært ytterst få som har kommentert at jeg har valgt å nevne hemoroider i toppbildet.

Men hvis du likevel har lurt litt på hvor jeg fikk ideen fra – så håper jeg du vil mimre litt sammen med meg i kveld. Vi skal nøyaktig ett år tilbake i tid, da jeg var skikkelig høygravid og skrev et gjesteinnlegg på bloggen til Pappahjerte:

 

* UBUDNE GJESTER I HEKKEN – 04.09.2014 *

Peter kaller seg kanskje for en tøff mann, men når det kommer til å prate om intimhelse er han en skikkelig pyse. Like fullt har han blitt pent nødt til å lære seg et par ting i løpet av mine to svangerskap, for med svangerskap følger en del mindre behagelige skavanker… Skavanker som man muligens ikke var klar over at kunne dukke opp.

For når man har en voksende baby inni sin egen mage, sier det seg selv at det mot slutten av graviditeten begynner å bli trangt om plassen. Urinblæra må tømmes hyppig, magesekken fylles fortere, og man blir andpusten ved selv den minste anstrengelse. Men en ting jeg ikke var klar over på forhånd, var at den voksende livmoren trykker ned mot endetarmen. Dette kan føre til at man får uønsket besøk der bak – nemlig av hemoroider.

 

Da jeg gikk gravid i 2012, skjedde dette meg mot slutten av svangerskapet. Det kom som lyn fra klar himmel, og jeg ble tatt skikkelig på senga. Jeg hadde aldri hatt sånt djevelskap før, og trodde det var noe pensjonister fikk fordi de spiste for mye fyrstekake og drakk for mye portvin. Hemoroider er helt klart ikke noe man snakker om rundt middagsbordet. Eller med naboen. Eller med noen som helst. Bare ordet i seg selv får Peter til å brekke seg, så jeg kunne ikke nevne dette for ham da det stod på som verst for et par år siden.

Litt rart er det jo egentlig, for et raskt søk på Google forteller at hele 1 av 3 nordmenn sliter med dette problemet. Og det er jo et overraskende høyt tall, spør du meg. Det betyr jo egentlig at dersom du ikke har hemoroider selv, så har naboen din det. Eller moren eller faren din. Men ingen snakker om det.. Hvilket ved nærmere ettertanke kanskje er like greit.

 

– Unnskyld, min herre, jeg så at De hadde litt problemer med å sette Dem i stolen –
– Ty!
– Om forlatelse.

 

Men nå har det seg altså sånn, at jeg jo ikke er dummere enn at jeg forstår at når jeg nå befinner meg i en relativt høygravid tilstand, så betyr det at jeg sannsynligvis snart får besøk av disse rakkerne igjen.

Enda et raskt søk på Google kan fortelle at det finnes forebyggende salver på markedet, men at de preparatene som blant annet inneholder prednisolon bør unngås når man er gravid. Salven som derimot anbefales for gravide, og som jeg tydeligvis er ute etter, har dessverre klart å gå tapende ut av navneforslag-konkurransen. Den har nemlig fått det klingende navnet «Alcos Anal».

Er det noe du ikke ønsker å be om hjelp til å finne i apotekhylla, så er det «Alcos ANAL». Jeg var derfor helt klar på at dette produktet skulle jeg finne selv når jeg tok turen til apoteket – uten hjelp fra en eller annen apotektekniker. Det var selvsagt lettere sagt enn gjort.

«Hei! Hva kan jeg hjelpe deg med – leter du etter noe spesielt?»

Jeg hadde knapt fått satt det ene benet på innsiden av apotekets lokaler, før den mørkhårede damen kastet seg over meg. Hva skulle jeg svare..
«Nei, jeg er bare ute og kikker litt»..? Ingen drar vel på apoteket for å se seg rundt.
«Nei takk, jeg vet hva jeg skal ha..» føltes heller ikke riktig.
Jeg sveipet blikket raskt rundt for å se om «Alcos Anal» lyste mot meg fra en av reolene. No such luck.

Det var to andre kunder i lokalet i tillegg til meg, og selvsagt var det dørgende stille. Det bråker dessverre aldri på apoteket.

 

Jaha, så det er du som er klar for litt.. ALCOS ANAL?!

 

Jeg turte ikke møte blikket til den hyggelige damen som ventet på svaret mitt. I stedet begynte jeg å stotre.

«Eh ja, jo jeg tenkte jeg skulle være litt tidlig ute.. Eller tja, du vet, jeg har hørt at man skal være litt forsiktig når man er gravid..» Great, dette gikk jo fint. Damen rynket pannen forsiktig, men lot meg fortsette:

«Jeg skal ha.. Alcos Anal..», hvisket jeg så lavt jeg kunne.

Damen fortrakk ikke en mine. Profesjonelt.

«Ja, det har vi her borte!», svarte hun, en smule for høyt, stillheten i rommet tatt i betraktning. «Problemet er bare at vi er helt utsolgt, og leverandøren klarer ikke levere på en stund.»

«Eh, okei. Har du noe annet da, som fungerer på tilsvarende måte og som er godkjent under graviditet?», mumlet jeg.

«Ja, denne salven her», fortsatte damen i samme volum som før, «denne lindrer kløe og smerte og annet ubehag som man har i og omkring endetarmsåpningen. Gjør stort sett samme nytten som Alcos Anal, bare med andre virkestoffer.»

Jeg hadde nå tiltrukket meg de to andre kundenes oppmerksomhet, begge kikket nysgjerrig i min retning.

«Ja, eh, eh, altså», stammet jeg, «jeg skal liksom bare bruke dette forebyggende jeg da, det er ikke sånn at jeg allerede har et problem, men jeg tenkte at det var best å være tidlig ute sånn at problemene ikke oppstår kanskje, jeg har hørt at det kan være veldig plagsomt, og..»

Oh lord. Rødmen i fjeset mitt må ha gitt mitt ufødte barn i magen midlertidig blodmangel – for jeg må ha vært tomatrød på dette tidspunktet. Damen smilte til meg, ville åpenbart ikke avbryte mitt lille foredrag.

«Eh, ja takk, jeg tar den salven der, jeg», gryntet jeg før jeg løp til kassa, betalte i en kjempefart og stresset ut av butikken.

På hjemveien kom jeg plutselig på ordene fra jordmoren på fødselsforberedende kurs: «Det finnes mange gravide som ikke får en eneste hemoroide, så ikke gå og vent på dem!»

Men en ting er i alle fall sikkert; skulle de først dukke opp, så er det i det minste en mager trøst at leverandøren ikke klarer å levere nok «Alcos Anal» i forhold til etterspørselen. For det kan jo ikke bety annet enn at du muligens har en liten salvetube innerst i skuffen på badet, du også 😉

 

“Aiii.. Au.. Fingra av fatet, takk!”

 

/ Og ja.. Fikk forresten bruk for den kremen..

* Følg hemoroidekona på Facebook *

Hvert år får jeg like panikk når jeg innser at sommeren er på hell. Men så tar det heldigvis ikke lange tiden før jeg husker at høsten faktisk er kjempefin!

Det deilige, friske draget i luften som gjør det så godt å puste. De flotte fargene på bladene på trærne. Når man har vært ute i høstregnet med hunden, og får igjen varmen under pleddet i sofaen. Den lune stemningen i stua når man tenner stearinlys.

 

 

Men likevel er det én ting som slår alt dette. En ting som for meg gjør høsten komplett.

For det beste med høsten er når det plutselig ringer på døra og mormor kommer med kjelen.

Fårikålkjelen!

Oppi kjelen ligger verdens beste fårikål, laget med store mengder kjærlighet. Uansett hvor hardt jeg prøver selv blir den aldri like god som mormors fårikål. Den er kokt dagen i forveien, sånn at smaken har fått satt seg ordentlig. Kålen har mistet sin struktur, og pepperkornene danser fritt.

Akkurat sånn jeg elsker den.

 

That´s what friends are får <3

 

/ Takk for at du skjemmer meg bort, Mormor 🙂

* Følg Fårikål-kona på Facebook *

Det pleier å gå stille og rolig for seg på Snapchat’en min. Jeg legger stort sett ut bilder av hverdag, og veldig lite bilder av bling-bling. Akkurat sånn jeg liker det.

Men i forrige uke ble jeg tatt litt på senga, for jeg hadde ikke forventet at så vanvittig mange skulle gå helt bananas! Bare minutter etter at jeg hadde postet en liten serie med bilder, begynte det å strømme inn meldinger fra fjern og nær, folk og fe – som omtrent samtlige hadde satt smoothiene sine i halsen.

Hadde jeg visst hvilket opprør jeg satte i gang, hadde jeg aldri postet bildene.

For jeg var i gang med å lage smoothie da jeg helt tilfeldig oppdaget følgende setning bak på posen med frossen, importert smoothie-frukt:

 

Skal bærene benyttes i en rett som ikke skal varmebehandles, anbefales det å gi de fryste bærene et raskt oppkok på 1 minutt før bruk.

 

Hva fasan.. Koke frukten før man putter den i smoothien? Er ikke det litt av poenget med smoothie da, at den skal bli kald, god og smooooth..? I ren frustrasjon kastet jeg meg over Snap og spurte om noen visste hvor man kunne få tak i frukt som ikke måtte kokes før bruk.

Oh. Lord.

For en respons! Ingen svarte meg på spørsmålet mitt, men det haglet inn veldig mye annet:

Koke frossen frukt?!

Kunne man bli syk?

Hva med små barn? De har jo også drukket hjemmelaget smoothie?

Vi har jo aldri blitt syke?

Legen min sier at frysing dreper bakterier?

Er dette hysteri?

Og sånn kunne jeg fortsatt i en evighet.. Det var åpenbart flere enn meg som ikke hadde lagt merke til anbefalingen på pakken! Så selv om produktet (noe misvisende?) heter “Smoothie-blanding”, så anbefales det altså et oppkok for å være på den sikre siden. Rett og slett fordi det har blitt påvist snusk og bakterier i frosne, importerte frukt- og bærblandinger opptil flere ganger tidligere.

Yæk! Så på fredag kokte jeg både frukt og bær før jeg satte det til avkjøling. Ikke bare tok det mye lenger tid enn jeg hadde til rådighet, men smoothien ble ikke på langt nær så god som den pleier å være. I tillegg var jeg selvsagt tom for isbiter..

 

What’s in the making? Gloheit og dvask smoothie..

 

Men midt oppe i alt kaoset, dukket det plutselig opp en ganske uventet melding..

Og det var fra deg som skrev at det føltes som du hadde fått livet i gave etter at jeg gjorde deg oppmerksom på advarselen bak på posene.. For du hadde drukket smoothie med frossen frukt oppi omtrent hver dag det siste året, og aldri blitt syk. Haha! Det gjorde dagen min 🙂

Men nå står jeg igjen med et dilemma: Koke frukt og få dvask og lunken smoothie, eller bare kjøre den frosne frukten rett i blenderen og krysse fingra?

 

Eller..?

 

/ Det blir lenge til neste skandale på Snap, jeg lover!

* Følg Kokekona på Facebook *

Å lage middag til en hel familie er litt som å spille bingo: noen føler seg som vinnere, andre føler seg som tapere. Ikke alle kan bli like fornøyde med valg av matrett hver gang, men innmellom treffer man blink. Og i forrige uke satt det for første gang på evigheter, fire vinnere rundt middagsbordet vårt! Når det først skjer, ja da blir jeg pent nødt til å dele oppskriften.

 

“Alle likte maten, time to paaarteyyy!”

 

Jeg prøvde meg på noe helt annet enn de ti kjedelige rettene vi har en tendens til å loope her i huset, og kastet meg over intet mindre enn en grateng-oppskrift. Dette trenger du for å lage

“Barnas beste skinke- og blomkålgrateng:”

– 600g bayonneskinke (du vet sånn ferdigkokt skinke, i ett stort stykke)
– 1 blomkål
– 200g fullkornsskruer (jeg brukte de med forskjellige farger)
– 1/2 purreløk
– 1 pakke revet parmesan (eller annen ost)
– 3 ss hvetemel
– 3 ss smør
– 5 dl melk
– salt & pepper
– evt litt olje til steking

 

 

1. Sett stekeovnen på 220 grader, og sett 3 liter vann til koking i en kjele.

2. Del 1 hel blomkål i små buketter, og finhakk 1/2 purreløk. Så deler du ca 600g bayonneskinke i små terninger.

3. Kok ca 200g fullkornsskruer i vannet fra punkt 1 i ca 10 minutter. Kok blomkålen med pastaen de siste 3 minuttene av koketiden.

(Hvis du leser dette Peter, så var det derfor blomkålen i vår grateng var litt hard.. Jeg glemte nemlig det siste punktet der, innser jeg nå.. Haha!)

4. Varm opp en stekepanne til middels høy/høy varme med litt olje, og stek skinke og purreløk i 3-4 minutter til skinken er gyllen og purreløken blank. Her kan du gjerne instagramme eller snappe litt, hvis du er like harry som meg.

5. Smelt 3 ss smør i en kjele. Strø over 3 ss mel under omrøring (bruk visp!) når smøret har smeltet. Spe så på med 5 dl melk, litt etter litt for å unngå klumper. La sausen småkoke i ca 5 minutter. Smak til med salt og pepper. Ønsker du en ekstra god smak, kan du tilsette litt revet ost eller muskatnøtt. Jeg gjorde ikke det, for jeg var stressa fordi alle begynte å bli sultne.

6. Fordel pasta, blomkål, skinke og purreløk i en ildfast form. Jeg la det litt lagvis. Hell så over den hvite sausen, og bland godt slik at alt er dekket med saus. Topp med 1 pakke revet parmesan, eller annen revet ost. Putt formen i ovnen i 12 – 15 minutter.

 

 

Så er det bare å servere! Tipper denne gratengen kan varieres i det uendelige, men her har du i alle fall basen. Oppskriften fant jeg oppi Adams matkasse – takk til Adam som sa jeg kunne dele!

 

/ Håper du har en fin tirsdag!

* Følg Middagskona på Facebook *