Bygutt på villspor

Da gubben og jeg flyttet fra Oslo i 2013, kjøpte vi tilfeldigvis hus i min hjemby. Jeg vet hva du tenker, men det var faktisk aldri meningen å lure ham med meg tilbake til Vestfold. Vi endte uansett opp her, og jeg må si han har glidd overraskende godt inn i den landlige tilværelsen. Det er sjeldent jeg tenker at jeg er samboer med en skikkelig bygutt.

Men i blant kommer det noen gullkorn som minner meg på det 😉

I helgen tok vi turen på Høstmarkedet, et lite marked som arrangeres hver høst bare et par steinkast unna der vi bor. Der samles de lokale bøndene for å tilby sine ferskeste sesong-grønnsaker – og jeg kan ikke tenke meg noe mer trivelig å ta seg til en søndag formiddag! Men med åpningstid midt i formiddagshvilen til minstefrøkna, var det rimelig utplukka da vi endelig var på plass bare to timer etter startskuddet.

Det var tomt for det meste, men heldigvis fikk vi blant annet sikret oss rykende fersk honning rett fra biefarmen:

 

Du vet det er bra saker når honningen er fra “Stian og Sanders bikuber” 🙂

 

Og gleden var stor da vi kapret den aller siste posen med “5 kg STORE”:

 

Red. anm: gulrøtter, haha! 🙂

 

På vei hjem tok vi en svingom bortom mitt lokale grønnkål-utsalg, og plukket med oss 2 kilo grønnkål..

 

Mr and Mrs Kale

 

Da vi ruslet hjemover fra grønnkål-handelen, gikk vi og småsnakket om hvordan livet hadde vært hvis man var bonde. Jeg kommenterte at vi klager når vi blir syke, men for en melkebonde for eksempel, så passer det jo seriøst aldri å bli syk. Hvem skal melke kuene hvis bonden ligger rett ut..? Det går jo ikke an å ta seg en dag fri!

Og mens vi gikk der gatelangs og rullet med barnevogna, innså jeg plutselig at det er visse ting man ikke får med seg når man vokser opp i byen. For jeg sa:

– “Tenk deg det, kuene må melkes hver eneste dag! Ja, er det ikke faktisk så ofte som hver 12.time?”

Og da kikket bygutten min overrasket på meg, før han i fullt alvor utbrøt:

– “Hæ? Hver dag?! Skal ikke kuene melkes typ hver tredje uke, sånn cirka?

 

/ Så lo vi hele veien hjem 🙂

* Følg Bondekona på Facebook *

Når svigermor vet best

Svigermødre har rykte på seg for å ville blande seg og si sin mening om alt. Noen ganger tenker man at de tar feil og at deres påstander er helt på jordet, mens andre ganger derimot..


Heldigvis ser min svigermor minst syv hakk triveligere – og ikke minst yngre ut, enn dette.. 😉

 

For et par uker siden hadde vi svigerforeldrene mine på besøk. De bor et par timers bilvei unna, men er heldigvis flinke til å ta turen til oss i Vestfold med jevne mellomrom. Denne lørdagen hadde vi nettopp spist lunsj, da jeg hørte vaskemaskinen pipe – den signaliserte at klesvasken jeg hadde satt på litt tidligere, var ferdig.

Jeg gikk inn på vaskerommet for å hente tørkestativ, klyper og det våte, rene tøyet. Jeg tenkte jeg skulle henge det opp og sette det ut på verandaen til tørk i sola. Men gjennom den høylytte klirringen fra stativet, hørte jeg plutselig svigermors vennlige stemme fra kjøkkenet:

– “Christina? Må du henge opp tøyet? Har dere ikke tørketrommel, da?

Det har seg nemlig sånn, at svigermor og jeg er enige om det aller meste. Bare ikke når det kommer til tørketromling. Hun på sin side er ihuga fan, og tørker alt i maskinen – alltid. Bortsett fra ulltøy, påstår hun at det er null problem å gi alt som er vaskbart, en runde i trommelen. Hun sier det er tidsbesparende, jobbesparende og i det hele tatt veldig, veldig kjekt.

Særlig for sånne småbarnsmødre som meg.

Mens jeg på min side, er skeptisk.. Veldig skeptisk. For jeg kommer fra et hjem hvor vi brukte tørketrommelen svært sjeldent, fordi det visstnok slet sånn på klærne. Derfor har jeg fortsatt, til dags dato, et noe anstrengt forhold til tørketrommelen. Jeg bruker den kun til håndklær og sengetøy, og iblant et og annet babyplagg.

Derfor blir ikke svigermor og jeg helt enige.

Så jeg pustet dypt før jeg svarte:

– “Eh, jo, vi har tørketrommel.. Men det sliter jo veldig på klærne da?

– “Sliter?“, svarte svigermor, “Det merker jeg ikke noe til. Og jeg putter jo alt i trommelen!

Dette temaet hadde jo svigermor og jeg snakket om ved flere anledninger, så jeg visste utmerket godt hva hun mente. Men det hun ikke visste, var at jeg lenge hadde gått og ventet på en mulighet til å sette henne til veggs..

 

Og jeg bare..

 

Det hadde seg nemlig sånn, at jeg i sommer bestemte meg for å teste svigermors teori. Ikke sånn egentlig for å sette henne på plass eller noe, jeg ville bare se om hun faktisk hadde rett i at tørketrommel ikke skader tøyet.

Derfor begynte jeg i det små, ved å tromle sokker og undertøy. I starten gikk det overraskende bra, men så, etter bare to-tre runder med maskintørking, begynte undertøyet å bli slarkete. Strikken i livet ble krøllete og flere av trusene begynte å miste formen sin. Jeg husker jeg ropte rimelig triumferende til mannen:

– “Aha! Se på denne trusa her! Blitt helt ødelagt, gitt.. Ja, vet du hvorfor, kanskje? Neida, jeg gjorde bare som moren din sa, da vet du.. Brukte tørketrommelen. Og hvor skal denne trusa nå, mon tro? Joda, rett i søpla med seg!

Uansett, tilfeldighetene skulle denne lørdagen ha det til at et par av de slarkete trommel-trusene faktisk befant seg blant det våte, rene tøyet jeg nettopp hadde tatt ut av maskinen. Det var på tide å vise dem til svigermor.

Jeg gjorde meg klar til å henge opp rubbel og bit på tørkestativet, mot hennes vilje. Men så plutselig stod hun i døråpningen til vaskerommet.

– “Jammen Christina”, sa hun forsiktig, “det der kan du jo putte i tørketrommelen.. Så slipper du å bruke tid og krefter på å henge opp. Det er jo bare håndklær og undertøy og litt barnetøy?

– “Eh, er du helt sikker på at det er så smart?”, svarte jeg lurt, “Jeg syns nemlig tøyet blir så slitt..

– “Men dere har jo en helt ny trommel og alt ting? De er jo ganske skånsomme nå, med forskjellige innstillinger. Se her, stryketørt for eksempel?”, fortsatte hun vennlig.

– “Ja. Men nå har det seg sånn at denne trusa her for eksempel”, sa jeg mens jeg viftet et eksemplar i lufta, “den har jeg puttet i tørketrommelen noen ganger i løpet av sommeren.. Og se hvor slitt og grusom den har blitt! Se på den strikken i livet da.. Krøllete – og hele trusa er ute av fasong!

Svigermor tok i mot den slarkete trusa, og mens hun studerte sømmene, fant jeg en Bjørn-Borg-boxer som hadde lidd samme skjebne.

– “Og hva med denne her..“, sa jeg oppglødd, “like slitt! Den var helt fin før sommeren.. Det kan jo ikke være annet enn tørketrommelen?!

Svigermor ble stille noen sekunder. Hun stod og studerte både trusa og bokseren, før hun kikket opp på meg:

– “Men denne bokseren..”, mumlet hun, “Når kjøpte du den, da?

– “Hæ? Nei.. Den kjøpte jeg da søsteren min jobbet på Carlings, den. Og det er jo faktisk ikke så lenge siden.. Hun jobbet der i, ja, skal vi se.. 2006. Jepp, 2006 var det.

– “Oi, det er noen år siden det..”, svarte svigermor, “kanskje på tide å kjøpe noe nytt?

Der stod altså svigermor med mitt slitte ti år gamle undertøy mellom hendene. Og jeg kunne ikke annet enn å innrømme at hun muligens hadde et poeng..

 

 

/ Sorry trommel, det er ikke deg, det er meg.

* Følg Trommelkona på Facebook *

Skittentøy Zero

Når man har små barn, er det spesielt èn maskin i huset som får kjørt seg. Jeg sikter selvsagt til vaskemaskinen. Og som tilhenger av “Inbox Zero” – du vet når alle viktige jobbmailer er besvart og innboksen lyser mot deg som et rent, hvitt og vakkert ark – er det til tider svært frustrerende at man aldri klarer å oppnå samme tilfredsstillelse med skittentøyskurven.

 

“Det lar sæ’kke gjø’rra, det.”

 

Det kan virke som om det er klin umulig å komme til bunns i haugen med skitne klær. Og hvis man en sjelden gang får det til, ja så varer det garantert ikke mer enn et par timer uansett. Da gjelder det i grunnen bare å være takknemlig for at man i det hele tatt har en vaskemaskin som fungerer optimalt, og kanskje også sende noen medlidende tanker til våre formødre som vasket alt for hånd.

Denne uka har jeg derimot vært svært effektiv på vaskerommet, jeg har benyttet meg av det gode, gamle sjokoladetrikset (les mer om det her) – og både håndklær og sengetøy, skjorter og olabukser, utetøy og innetøy har fått seg en runde med vann og vaskepulver.

Jeg trodde jeg hadde prioritert alt i riktig rekkefølge.

For barnas klesskap er jo fylt opp.

Og hyllene med håndklær er helt fulle.

Skjortene til gubben henger pent på rad i skapet.

Men da jeg i morges skulle kle på meg selv, innså jeg at jeg helt har glemt å vaske undertøy og sokker på en veldig god stund.. Kan faktisk ikke huske når jeg glemte det sist, så det må være flere år siden jeg gikk tom forrige gang. I sokkeskuffen min var det i dag altså helt skrapet, bortsett fra et enslig par som såvidt kunne skimtes helt innerst, bakerst.

Jeg som vanligvis foretrekker at sokkene går sånn passelig overens med resten av antrekket, stod i dag overfor en ganske håpløs oppgave:

 

Matche antrekket..? Det lot sæ’kke gjø’rra, det.”

 

/ Men heller reservesokk, enn ingen sokk 😉

* Følg Fargeklatten på Facebook *

Unnskyld, Jared

I natt slet jeg med nattesøvnen. Og det skyldtes ene og alene dårlig samvittighet overfor Jared Leto. I går postet jeg et innlegg om at han helt siden 1994 har hatt en spesiell plass i hjertet mitt, men at jeg er usikker på om jeg fortsatt liker ham – etter at jeg begynte å følge ham på Snapchat.


“Eh uhh.. I’m sorry, so sorry!” (Bilde hentet fra @jaredleto sin Instagram)

Men så slo det meg plutselig.. Hva hvis det hadde vært omvendt? Tenk deg dersom Jared en vakker sommerdag i 1994, snublet over undertegnede. Kanskje var han en svipptur i Norge, og på et eller annet vis havnet på et tog som endte opp i Larvik. Og på perrongen stod tilfeldigvis jeg.

Også skulle det ha seg sånn, at Jared hadde en spesiell forkjærlighet for jenter på 1,60, med store hengslete gensere og litt gutteaktig stil. Kanskje syns han det var vakkert med en frekk midtskill og en snasen, oppklippet frisyre. Og det at jenta hadde en overvekt av guttevenner, og dermed null interesse for sminke – var også helt perfekt, tenkte Jared.

 

Blomsten i midten – ja det er meg. Sammen med et knippe bestevenner.

 

Mr Leto falt pladask. Da han samme dag returnerte til USA, var alt helt forandret. For på mystisk vis hadde den lille blomsten av ei Larviksjente klart å kapre en liten flik av hjertet hans. Heldigvis visste han ikke da, at det skulle ta hele tjue år før han så jenta igjen.

I 2015 – på Snapchat.

Og det er her den dårlige samvittigheten min kommer inn. For hva i huleste hadde Jared Leto tenkt hvis han kikket gjennom MyStoryen min?! Hva skjedde med drømmedama? Hvor er midtskillen hennes? Hvor er den freshe tannreguleringen? Og hvor i huleste har det blitt av rompa hennes..?

 

“Sånn så det da ikke ut i 1995?” (Fra min SnapStory @umulius82)

 


“Hva skjedde med den naturlige nittitallssveisen?”

 


“Å nei, ikke si hu er ei sånn som legger ut bilder av frokosten sin..”

 


“Jeg liker ikke sånn humor.. “

 

Så, kjære Jared. Jeg innser nå at du garantert hadde blitt minst like skuffet dersom du hadde sett igjen larviksjenta du falt for på nittitallet. Det er jo ikke bare du som har forandret stil i løpet av de siste tjue årene.

Det jeg med andre ord prøver å si er: Det er ikke deg, det er meg. Eller egentlig oss. Jeg tror vi bare liksom har vokst fra hverandre..

 

/ En får værra som en er 😉

* Følg Angrekona på Facebook *

Drømmemannen som forsvant

Jeg innrømmer det så gjerne: jeg er litt hekta på Snapchat for tida. Ikke bare poster jeg mye rart der selv, men de siste ukene har jeg begynt å følge et par skikkelige kjendiser! Og det er en helt absurd greie. For plutselig føler man seg som en ordentlig starstruck flue på veggen hjemme hos en famous celebrity.

Akkurat nå er for eksempel Rihanna i Paris, og i helgen satt hun oppe i Eiffeltårnet og spiste middag og drakk vin. Og jeg fulgte med fra sofakroken i lille Larvik.

Men tilbake til selve saken. For rett før helgen hoppet jeg bokstavelig talt av glede, da jeg tilfeldigvis oppdaget at min store ungdomsforelskelse var å finne på Snap.

Vi snakker om gutten som preget plakat-veggene mine på jenterommet på midten av nittitallet, gutten jeg var overbevist om at jeg kom til å gifte meg med – gutten som fortsatt har en plass reservert i hjertet mitt. Bare fordi han var så usannsynlig kjekk i rollen som Jordan Catalano.. Oh yes. Jeg snakker selvsagt om:

Jared Leto.

 


“Hello Jared? Yes, my name is Christina, I might be just a girl from Norway, but no one loves you as much as I do..”

 

For da jeg var fjortis, gikk en fantastisk ungdomsserie på tv’n som het “My so-called life”. Tusener av pikehjerter ble fylt med sommerfugler når Mr. Leto viste seg på skjermen.

Og nå følger jeg ham altså på Snap! Forventningene var skyhøye.. Hva slags liv lever han? Hva fyller han dagene med? Hvor kjekk er han nå, tjue år etter gjennombruddet sitt? Som sagt har jeg bare fulgt ham på Snap i noen få dager..

Men.. Eh.. Jeg begynner allerede nå å innse et par ting. For javisst er han fortsatt like ansiktspen.. Men på tre dager har han postet ørten bilder som dette:

 

En av Jareds mange filmsnutter av sine to ben på tur.. (Skjermbilde av @jaredleto sin Snapstory)

 


Et av mange trær han så på veien.. (Skjermbilde av @jaredleto sin Snapstory)

 


Og det skulle vise seg at han var litt mer.. fargerik.. enn jeg hadde sett for meg.. (Skjermbilde av @jaredleto sin Snapstory)

 

Snakk om antiklimaks! Alle årene jeg ventet og drømte, og nå skulle jeg endelig få være en del av hans liv. Og alt jeg får er bilder av bein og trær? Hva skjedde med drømmemannen? Hvor er den hvite hesten? Jeg vet at det er veldig tidlig å si dette, vårt forhold er jo bare noen dager gammelt, men..

Beklager altså, Jared.. Etter alle disse årene hvor du har hatt din egen lille romleplass i en liten avkrok i hjertet mitt.. Så tror jeg kanskje ikke at du er helt min type likevel.

Og jeg tror ikke det er meg.. Det er deg.

 

/  Jaja, får ta til takke med Peter, da 😉

* Følg Ekskona på Facebook *

Jul allerede?

Det er et kvart år igjen til jul, og julemarsipanen er allerede på plass i butikkhyllene. Og som folk klager! Det postes sutrebilder over en lav sko på sosiale medier; av butikkhyller med skumnisser og nissepynt, julestrømper og fattigmann. Jul allerede nå – for en skam!

Men jeg skjønner ærlig talt ikke hvorfor folk blir så forbanna. Hvis du er en av dem som syns det er irriterende med jul i oktober, så kan du trøste deg med at det finnes noen som har det verre.

Og denne noen, ja det er meg.

 

 

For her i huset var det en som begynte nedtellingen til adventstida for en hel evighet siden, nærmere bestemt midt i fellesferien. Mens det enda var sommer, sol og lyst om kvelden. Du tenker kanskje at det er husets treåring jeg sikter til..? Neida. Det er faren hans. Og han er trettitre.

Jeg har faktisk ikke hørt makan til mas fra en voksen mann noensinne.

– “Jammen det er jo så koselig med jul!”, roper han, “Alle gavene.. Julegodteriet.. Adventskalenderen!“,

De første gangene han lirte av seg dette, måtte jeg forsikre meg om at han ikke tullet med meg. For joda, visst er det trivelig med jul – men når man kommer på at man gleder seg til å spille julemusikk samtidig som man griller maiskolber og sommerkoteletter, da er det vel lov å bli bittelitt bekymret.

Det toppet seg nemlig i sommer, da vi endelig fikk et par dager med ordentlig sol og varme. Etter flere uker med sur vind og bleike legger, kom den velkjente juli-måneden på besøk og viste seg fra sin rette side.

– “Hvor mange uker er det til jul egentlig?”, spurte gubben i fullt alvor, helt ut av det blå.

Og der stod jeg da, måpende i ola-shorts og med solbriller på hodet. Huden luktet av solkrem og på grillen lå den lekreste sommermat. Det siste jeg hadde i hodet akkurat da var kongerøkelse og julemarsipan.

Jeg klarte ikke annet enn å late som jeg ikke hørte ham, og lot dermed spørsmålet henge i lufta. Men inni meg gikk sommergleden over i julepanikk.

Julemusikk er en annen ting. Jeg har måttet innføre en regel, hvis ikke hadde jeg sannsynligvis kastet opp av “Driving home for christmas” innen juli ble til august. Og regelen er at det ikke er lov til å spille julemusikk via noen av husets høyttalere før 1.desember. Heldigvis respekteres dette..

Men hva som foregår inne i headsettet hans er jeg noe usikker på.

 

 

For her om dagen stod Spotify og spilte, da treåringen på et eller annet vis klarte å trykke seg inn på “God jul”-lista til Peter. Plutselig runget “Walking in the air” i hele stua.

Jeg så med en gang at Peter var i ferd med å drifte av sted, for han fikk umiddelbart det fjerne blikket som bestandig dukker opp når tankene hans farer av gårde. Det var som om kroppen hans sank sammen i en slags salig fryd, og munnen formet et tilfreds lite smil.

– “Går det bra med deg?”, spurte jeg.

Jeg kunne se at han hørte meg langt der inne, men det kom ingen reaksjon.

– “Peter..?

Han måtte kaste lett på hodet for å komme tilbake til nåtid.

– “Jeg gleder meg sånn til jul jeg, jenta mi”, smilte han, “Åhh, også Askepott!

Det eneste fine jeg kan komme på ved å ha en mann som elsker julen såpass mye, må være at uttrykket “Som julekvelden på kjerringa” aldri blir en realitet her i huset. For når jula først kommer, ja da har vi jo ventet i et halvt år allerede 🙂

 

/ Å, jul med din glede 🙂

* Følg Nissekona på Facebook *

Kuponger og hverdagssmil

Det er sjeldent man får brev i posten for tida. Det var annerledes før. I 1994 for eksempel, kjøpte jeg meg en brevvenn for 9 kroner. Jeg skrev meg på en liste og betalte 9 kronestykker, og etter tre uker fikk jeg tilsendt navn og adresse på en person i utlandet som også ønsket seg en brevvenn.

Jeg husker de fleste venninnene mine kjøpte tre, fire adresser på en gang, sånn i tilfelle det ikke ble klaff med den ene. Men jeg husker jeg syns ni kroner var i overkant mye, haha! Derfor nøyde jeg meg med èn. Og jeg hadde flaks! For på lappen min stod adressen til Alessandro fra Italia. Han viste seg å være veldig glad i å skrive brev, og vi sendte faktisk livstegn fram og tilbake i en årrekke. En ganske søt historie faktisk.

 

 

Jeg søkte på “italian guy” i bildebasen jeg bruker, og da dukket denne hunken opp. Min Alessandro så ikke helt sånn ut, men han var skikkelig trivelig også hadde han briller, akkurat som meg 😉

Men nok om min italienske brevvenn. Selv om det altså sjeldent dukker opp noe av betydning i posten, er det utrolig nok fortsatt spennende å sjekke postkassa. Ja, jeg venter jo ikke på brev fra Italia lenger, da.. Men siden regningene kommer på e-faktura, så er også den store skuffelsens tid forbi.

Men forrige helg var det tydeligvis flere enn oss som fikk post, for jeg mottok mange bilder på Snap fra folk som hadde fått månedens matkuponger! Du vet, sånne verdikuponger som man får når man er Coop-medlem. (Dette er ikke et sponset innlegg altså, jeg bare elsker å få post)

Jeg meldte meg tilfeldigvis inn for et par år siden, og for å være helt ærlig tenkte jeg at det var litt gæmlis med en sånn medlemsklubb. Men nå har jo jeg fjernet både èn og to gammelmannsflekker.. Så gleden var liksom ekstra stor da det gikk opp for meg at det heldigvis er flere enn meg som syns det er moro! Og som ikke har rundet pensjonistalder.

 

Et typisk coop-medlem

 

Kort fortalt, så bygger disse kupongene på dine tidligere kjøp. Hvis du kjøper mye melk, så er sannsynligheten stor for at du får tilbudskupong på nettopp melk. Genialt og morsomt på samme tid.

Ja.. Det var riktignok ikke så artig den januar-måneden vi hadde vært sukkerfrie i tre år og fikk kuponger på melis, kokesjokolade og marshmallows. Det så jo veldig mistenkelig ut, men greia var at jeg hadde laget julegodteri til halve familien måneden før.

Og nå har jeg altså innsett noe helt annet enn at rabatter er stas – og det er at disse kupongene jo har sin helt egen historie! Det blir som en slags minnebok. Ja, litt søkt kanskje, men du skjønner greia. Slik så denne månedens små skatter ut for vår lille husstand:

Gresk yoghurt

 

 

Når Papsen og guttungen skal kose seg skikkelig, så stikker de på butikken og kjøper noe godt. De ender som oftest opp med hvert sitt beger av denne typen. Og kanskje noe godt å drikke ved siden av. “Det er bare for guttene, mamma”, sier treåringen stolt, der han nipper til eplejuicen sin. Det er veldig trivelig når hele familien er samlet, men å få litt alenetid med husets storebror.. Kvalitetstid. Kupong godkjent.

Lettmelk

Gubben har innført kakao i mitt liv. Jeg har lært ham å spise fisk, og han koker kakao til meg ved spesielle anledninger. Som oftest skal det helst være bursdag, men forrige måned måtte det kakao til da vi hutret og frøs en kald helgemorgen. Jeg blir glad i hele meg av å tenke på kakaobarter på store og små, og kalde små føtter som får igjen varmen under pleddet i sofaen. Kupong-smil.

Kjøttdeig

Her kan vi takke oppskriften på Värmande het köttfärssoppa, som jeg virkelig elsker. Jeg er ingen reser på kjøkkenet, men denne er overraskende enkel og mettende. Dobler du oppskriften, kan du spise i flere dager, eller fryse ned i porsjoner. Suppa holder det navnet lover, og er en favoritt her i huset. Supper hører høsten til! Kupong innvilget.

Ekte geitost

 

Alle vet vel at dette er den eneste geitosten som gjelder?! At denne geitosten er best, er kanskje den tingen svigerfar og jeg er mest enig om i hele verden. Og i følge treåringen fungerer denne osten i kombinasjon med både leverpostei og prim. Kan det bli bedre?

Paprika

Hvis jeg føler meg som en trettiåring når jeg legger meg om kvelden, så føler jeg meg stort sett som en nittiåring når jeg våkner om morgenen. Jeg trenger frokost, og det kjapt! For tiden har vi dilla på frokosttallerkener med forskjellig frukt og grønt og nøtter vi har tilgjengelig – og paprika skåret i staver er en klassiker hos store og små. Kupong win.

Så er det kanskje ikke så gæmlis å melde seg inn i sånne medlemsklubber likevel. Men jeg er litt usikker på hvor ungdommelig det er å kjenne ekte glede av å få ti kroner i rabatt på geitosten 😉

 

/ En kupong her, et lite smil der!

* Følg Rabattkona på Facebook *

Knust eller full av dritt

Å freshe opp stua med litt nye ting er alltid moro, helt til man kommer på at man har barn…

For denne årstiden betyr innekos, og da liker jeg å pynte og gjøre det litt ekstra koselig. Det trenger ikke være noe store greier, kanskje et lite fat til å ha lys på, eller en fargekladd av en blomst i en ny blomsterpotte.

Men i år ser det rimelig stusselig ut hjemme hos oss. Vi er nemlig midt i den tida hvor de fleste rom må være sterile opp til cirka en halv meters høyde, fordi alt som kan friste en liten, nysgjerrig ettåring er ryddet vekk.

For nå klatrer den lille frøkna vår, og river ned alt som er. Jeg tror ikke det trenger å være bittelitt fristende engang, hun bare bort og plukke litt. Lamper, pyntegjenstander, planter og aviser, alt får gjennomgå – så nå er det meste flyttet utenfor rekkevidde.

 

På flyttefot eller..?

 

I dag ble jeg sittende å fundere på om nye innkjøp får vente til neste år, da jeg plutselig fikk øye på det ene lyshuset som står trygt plassert i vinduskarmen. Men.. Var det ikke et eller annet inni der..?

 

Og hva med dette som hadde fått plass oppå skjenken..? Disse lyshusene har riktignok fått stå i fred for små nysgjerrige babyhender..

 

 

Men saken er jo den, at jeg har et barn til. Og han er tre år og rekker opp til det han vil. Han er i den herlige alderen hvor man for all del må huske å tømme lommene hans før man putter klærna i vaskemaskinen. Så jeg ble vel ikke akkurat overrasket da jeg tok en nærmere titt på hva som befant seg inne i lyshusene:

 

 

Jeg tror det er like greit å vente med nye innkjøp noen år til. For hvis det ikke blir knust, så blir det sannsynligvis fylt med jord, matrester eller annen gammel moro de neste fem årene uansett 🙂

 

/ Penger spart 😉

* Følg Innekos-kona på Facebook *

Terteskjell og fyrstekake

For en stund siden fortalte jeg historien om da jeg i sommer var hos legen for å fjerne det jeg trodde var en føflekk. (Les innlegget her) Det viste seg jo at flekken var en såkalt “gammelmannsflekk” og ingen føflekk i det hele tatt.

Grunnen til at jeg fikk mest sjokk, er at jeg i løpet av min fartstid som ekstrahjelp på sykehjemmet føler at jeg har sett min andel gammelmannsflekker. Og de satt naturligvis på gamle folk. Eldgamle folk.

Jeg skrev også i innlegget at jeg nå krysser fingrene for at neste flekk ikke dukker opp før jeg selv er en gammel dame.. Altså tidligst i 2045.

Vel. Gjett hva jeg fant i dag…

 

 

Oh yes. Bare ti centimeter fra arret etter den ene jeg fikk fjernet i sommer, har det nå dukket opp en ny gammelmannsflekk.

Og det var da jeg begynte å fundere litt.

Jeg elsker fårikål. Terteskjell med fiskepuddis og reker. Fyrstekake med ordentlig mandelsmak. Kaffe med en skvett fløte. De dype historiene i Allers. Blomster i vinduskarmen. Strikking. P1.

Jeg har begynt å ta hensyn, og klipper ikke lenger plenen på søndager. Jeg styrer unna rushtrafikken. Jeg lukker vinduene for å unngå trekk. Jeg tester ut kjerringråd og lager helst maten fra bunnen av. Jeg orker ikke å høre på P3 så lenge av gangen fordi musikken er for bråkete, og jeg syns storbyen er skummel.

 

Fra min Snapstory i sommer.. Kommentar unødvendig

 

Når jeg tenker meg om, så er en og annen gammelmannsflekk det minste av problemene mine. Slik ting ser ut nå må jeg heller begynne å se opp for grå stær og åreknuter 😉

 

/ Nå mangler bare honnørbeviset

* Følg Gamla på Facebook *

Brillefransen

Det begynner å bli noen uker siden samboeren min fikk sine første briller. Eller som han selv sier; ble en brillejesus. Et glassfjes. En brilleslange. Det å begynne med briller var visst et av hans aller største nederlag så langt i livet. Først trodde jeg han tullet, jeg har jo vært en brillefrans siden 1999.. Så denne nederlagsfølelsen han snakket om, vokste jo jeg av meg på starten av 2000-tallet.

Men min kjære tok det faktisk såpass tungt, at på vei hjem etter at optikeren hadde gitt ham dommen – ja, da skimtet jeg en tåre i øyekroken hans. Det er helt sant. Han var stille og mutt, og ba meg gi ham et par minutter. Da jeg etter en stund plapret videre, avbrøt han meg i fullt alvor:

– “Christina! Det er som om de har fortalt meg at jeg må begynne med voksenbleier her, altså!”

 

 

For er det noe han har skrytt av helt siden han var i militæret, så har det vært hans perfekte syn. Ingen scoret bedre enn ham på synstesten, faktisk. Ingen. Tro meg, jeg har hørt den historien noen ganger..

Men det begynner jo å bli noen år siden militæret, og jeg har lenge hatt en mistanke om at all snublingen i barnas leker kunne ha en forklaring. Men det skulle altså ta tre år før han endelig fikk ut fingeren og bestilte seg en synstest.

Det var med andre ord en lamslått mann som fikk dommen av optikeren – for hun kunne fortelle at ikke bare hadde han begynt å få dårligere syn, men han hadde også skjeve hornhinner. Det doble nederlaget var dermed et faktum.

Men nå har det altså gått noen uker, og brillene har begynt å finne seg til rette på Peters nese. Jeg tror faktisk også han har nådd punktet der han har innsett at det er mer behagelig for øynene å ha dem på.

 

 

Men med briller følger også nye utfordringer.. Du kan tro han er søt, der han til stadighet løper rundt og leter etter dem. – “Christina, hvor i huleste la jeg dem sist?”, sukker han flere ganger om dagen. Og man skulle kanskje tro at han fant dem igjen sammen med enten bilnøklene, head-settet eller lommeboka.. Neida. Der ligger de jo aldri.

En rutinert brillebruker som meg, har tre, fire steder jeg pleier å legge fra meg brillene rundt om i huset. Men for en uerfaren brillefrans kan de jo ha gjemt seg hvor som helst! I vogna. På do. På kjøkkenbenken. I vinduskarmen. I bilen. På kontoret. Ja, selv på vaskerommet.

Og ikke har han hatt briller lenge nok til at han legger merke til at han ikke har dem på. Så når vi en sjelden gang deiser ned i sofaen foran tv-skjermen, oppdager han det plutselig:

– “Kan du sette på pause? Jeg må bare finne brillene..” Også spinner han rundt som en virvelvind.

Og i blant dukker det opp spørsmålsstillinger som er enda søtere:

– “Christina, pusser man brillene sine med klær? De er skitne, skjønner du. Eller, hva gjør man egentlig?

Som sagt, dette er en helt ny verden. Men på fredag skjedde det morsomste så langt.. Vi satt i sofaen og spiste taco, Peter med sitt vanlige tilbehør: jalapeno og tabasco. Han virkelig elsker sterk mat, og jeg er vant til at både panne og nese må tørkes jevnt og trutt gjennom et sterkt måltid. Men den kvelden mumlet han plutselig mellom to munnfuller:

– “Jeg tror vi må pause tv’n.. Jeg ser ikke noe..

Og da jeg kikket bort på ham for å se hva i all verden som var på ferde, oppdaget jeg at brilleglassene hans var fulle av dugg. Haha! Så da måtte vi ta en pause sånn at far fikk pusset brillene sine. Med klærna 🙂

 

/ Four eyes + four eyes = Sant 🙂

* Følg Brillekona på Facebook *