Jeg har jo vært hønemor i snart seks år, så akkurat det er ikke noe nytt. Men at jeg skulle få så panikk for norovirus, nei det hadde jeg kanskje ikke sett for meg..

For det er spesielt én ting jeg husker godt fra barndommen, og det er den gangen jeg fikk norovirus etter å ha spist en halv Grandiosa. Jeg klarte ikke lukten av Grandiosa på 14 år. Var jeg hjemme hos noen som stekte Grandis, måtte jeg dra hjem – og selv i dag har jeg et anstrengt forhold til Norges egentlige nasjonalrett.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg har dessuten alltid vært av typen som begynner å føle meg dårlig så fort andre blir dårlige, og det har jo bydd på problemer etter at jeg ble mor. Jeg er dessuten hun som forbanner de andre foreldrene i barnehagen som trosser 48-timers regelen og sender ungene tilbake før det har gått 48 timer etter siste symptom.

Når noroviruset bare looper og looper på avdelingen uten at noen skjønner hvorfor, får jeg lyst til å ringe en eller annen smittevernlege i kommunen og be om et obligatorisk kurs for alle foreldrene. Okei, kanskje ikke så ille da – men du skjønner greia 😉

Det er høyaktivitet av norovirus i Vestfold nå, og (heldigvis) har jeg en venninne som er hakket mer hysterisk enn meg. Jeg møtte henne på butikken for noen dager siden, og da hadde vi nettopp vært en tur i trampoline-parken med ungene.

– “Eh, nei. “, grøsset hun, “Vi drar ikke til sånne steder midt i verste sykdomssesong, nei. Den sjansen tar vi ikke nå”

Men hva gjør man, når det så dukker opp bursdagsinvitasjoner til selveste Lekeland? Et sted jeg hadde bestemt meg for å holde meg unna en stund, etter en noe ublid opplevelse med oppkast i ballrommet da vi var der sist.

Selvfølgelig gir man ikke tilbakemelding til foreldrene om at: “Nei beklager, i disse norotider må vi dessverre takke nei til invitasjonen”.

Ikke vet jeg om det egentlig er innafor å finne på en unnskyldning heller, jeg hadde i alle fall ikke samvittighet til det.

Så vi dro. Alle mann. Og med tanke på den stappfulle parkeringen som møtte oss da vi kom, er det mye som tyder på at det er veldig mange andre vestfoldinger som ikke deler min bekymring for tida!

Jeg hadde ordene til Mormor i hodet da vi gikk inn: “Man kan jo ikke bure seg inne heller. Blir man syk så blir man syk..”

Det er bare tanken på å frivillig oppsøke et smitte-eldorado som gjør meg litt i ulage. Det må jo være mange ganger mer smitte i omløp på et lekeland enn for eksempel på matbutikken. Oppkast i et ballrom som sprer seg videre. (Jeg trenger vel ikke nevne at norovirus kan overleve i lang tid på tørre overflater)

Men det ble en fin bursdag, altså. Ungene storkoset seg, bursdagsbarnet var strålende fornøyd og foreldrene som fikk gratis kaffe, likeså. Peter klarte til og med å luske til seg både pizzarester og en kakebit 😉

Ting så bra ut. Alle var storfornøyde, nå var det bare å hente godteposene og få på seg skoene.

Men da hørte vi plutselig et splæsj bare noen meter unna oss, etterfulgt av den distinkte lukten av et nachspiel som har bikket over.

Great.

Sjeldent har fire mennesker forlatt Lekeland i sånn en hast x-)

Så får vi bare krysse fingrene for at den stakkars lille jenta bare hadde inntatt litt for mye slush og pølser. En ekte hønemor tar selvfølgelig ingen sjanser, og dynket familien i antibac, før hun kastet barna rett i badekaret for en real skrubb da vi kom hjem.
 

/ And now we wait… 😬

Etter at jeg hadde blogget i går kveld, slang jeg meg ned i sofaen for å se litt på TV. Jeg hadde akkurat skrevet et innlegg om hvor panikk jeg har for mye folk og oppmerksomhet, og hvordan jeg forbinder Vixen-Awarden med fjorårets break down.

Så setter jeg på TV’n, finner fram kveldens episode av min fredagsfavoritt “The Graham Norton Show” – og jammen dukker det ikke opp et kjent, norsk fjes! For jenta som skulle stå for kveldens musikalske innslag, var ingen ringere enn Norges nye stolthet, sanger og låtskriver: Sigrid fra Ålesund 🙂

Printscreen: Youtube
 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Og plutselig satt hun klar på scenen, så naturlig og søt og blid – og skikkelig jordnær i olabukse og hvit t-skjorte. Så bare tar hun hele scenen, og gjør en helt fantastisk opptreden! Greit at hun er artist altså, men hun er 21 år gammel og vi snakker BBC med mange millioner seere. Holy moly.

Og ikke nok med det, Graham inviterer henne bort i sofaen etterpå, og der sitter altså den unge jenta sammen med Helen Mirren, Liam Neeson og Jamie Dornan og svarer så godt for seg at jeg faktisk blir stolt av å være norsk!

Det kan jo hende jeg tar feil, men jeg tviler på at hun der lå i fosterstilling på hotellrommet og gruet seg før sending 😉

Og det fant jeg rett og slett så inspirerende at jeg plutselig begynte å tenke på hva i all verden det er jeg kløner med i mitt eget liv om dagen. Kanskje burde man jo bare være litt mer som Sigrid, for eksempel når man gruer seg til å stå og smile foran en klein pressevegg om en ukes tid.

Kanskje skal jeg være litt mer som Sigrid, jeg – og bare nyte det å leve litt i øyeblikket, for den gleden og tilstedeværelsen hennes, smittet hele veien fra England til Larvik 🙂

Hele innslaget til Sigrid finner du her:

Jeg hadde egentlig bare tenkt til å skrive om at jeg har knekt en Flaxlodd-kode i dag, men så skjedde det noe fantastisk 😀

For hjølp! I går ble det klart hvem som er finalister i Vixen Influencer Awards som går av stabelen om en uke – og der stod jaggu navnet mitt! Dere har stemt! Herreminhatt så heldig jeg er som har lesere som har tatt seg tid til å avgi stemmer. You guys ❤️

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg er selvfølgelig livredd, men av frykt for at det kan bli litt mye mas om nerver (som det ble i fjor), har jeg bestemt meg for ikke å skrive så mye om det i år. Dere kjenner meg jo nå, dere vet at jeg har panikk for ting som dette (nevnte jeg presseveggen..?) – og da jeg oppdaget navnet mitt på lista, kom nervene jeg hadde i fjor som kastet på meg. Grusomme flashbacks til timene før fjorårets utdeling.

I år går det riktignok litt bedre, for det er klart det hjelper veldig å være nominert til Folkets Favoritt sammen med fire store navn. Sannsynligheten for at jeg stikker av med kveldens gjeveste pris er veldig liten. Og det morsomste å tenke på, er at uansett hvem av de andre som vinner, så kommer jeg til å juble så vanvittig høyt at alle vil tro det er påtatt. Men alle dere kommer til å vite at det er i ren lettelse 😀

Og bare så det er sagt: Jeg beklager at jeg virker utakknemlig. Det er kanskje bare for stort for meg til å forstå. Bare nominasjonen i seg selv betyr alt for meg. Tenk det, “Folkets Favoritt”!

Også må det jo nevnes at det er litt kaos i kulissene for tida, blant annet er det flere av de nominerte som har blitt diskvalifisert. Så det kan godt være litt flaks at jeg står igjen som 1 av 5. Men det får jeg nok aldri svar på 🙂

Men apropos Flax… (Sorry) I dag feiret jeg finaleplassen ved å gjøre noe jeg aldri har gjort før. Jeg dro til en tippekommisjonær for å levere inn en hel gjeng med Flaxlodd! Men denne gangen hadde jeg bestemt meg for å bryte den evige runddansen der man bytter inn gamle lodd i nye lodd, og gikk heller for pengene.

Og det gjorde jeg lurt i, for alle oppsamlede lodd og julekalendere hadde bygd seg opp til hele 1200 kroner! Og alt det går rett i familiekassa. Penger øremerket kino, popcorn og familiekos. Og sammen med pengene fra Peters bannekasse, begynner det å bli en ganske anselig sum 😉

/ Litt flaks, mye glede og tusen tusen takk! ❤️

Nå har jeg jo bare blogget siden 2015, men i dette tidsrommet har jeg fått ytterst få henvendelser av den tvilsomme typen. Det kommer overraskende mange mailer og meldinger i løpet av en uke, og jeg gjør mitt ytterste for å svare alle.

(Licensed from: leeser / yayimages.com)
 

Men én spesiell mail brukte jeg over to måneder på å besvare. Ikke fordi jeg var i tvil om hva svaret måtte bli, men fordi den noe spesielle henvendelsen var såpass trivelig formulert at jeg slet med å ordlegge meg godt nok tilbake. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Mailens avsender var en høflig herremann, som hadde et ønske han lurte på om jeg kunne oppfylle. Han lurte på om det var en mulighet for å kjøpe den blå buksa og den stripete t-skjorten min?

Det hadde seg nemlig sånn at han samlet på antrekk han likte, og som var brukt av personer han beundret på TV, og i media generelt. Han hadde nylig sett et bilde på bloggen min der jeg hadde på meg disse klærne, og det ville bety mye for ham hvis han kunne kjøpe dem.

Altså. Jeg må innrømme at jeg ble litt fnisete, for forespørsler av dette kaliberet er virkelig ikke hverdagskost. Dessuten var mailen så hyggelig og fint formulert, at jeg nesten fikk litt vondt av fyren..

Men jeg kunne jo ikke selge klærne mine, kunne jeg vel? Eller kunne jeg det, og deretter gitt pengene til et veldedig formål?

Dessuten var jeg veldig usikker på hvilken bukse og t-skjorte han siktet til, for jeg kunne ikke huske å ha hatt på meg det nylig. Men da jeg scrollet meg nedover på bloggen, var det bare ett bilde av meg selv i blå bukse og stripete t-skjorte…

Og plutselig gikk mailen fra trivelig til litt tvilsom 😉

Ikke at jeg tviler på mannens intensjoner eller at han liker klærne altså, men jeg får meg liksom ikke til å selge en brukt bukse med en stor sprekk i.. x-)
 

/ God fredag! Hilsen rørleggeren

Du vet sånne gode venner, som bare er der – selv om dere ikke har snakket sammen på en hel evighet?

Halve gjengen ❤️ (Jeg er hun til høyre med lugg og øyne som forsvinner)
 

Allerede i 1. klasse på barneskolen ble vi en gjeng. Seks jenter som skulle følge hverandre i tykt og tynt til vi var ferdige med ungdomsskolen.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg husker enda panikken jeg følte da vi skulle søke på videregående skole, og det gikk opp for meg at veiene våre kom til å bli splittet. Vi hadde søkt oss til forskjellige skoler, og jeg var helt alene om skolevalget mitt.

På videregående startet vi nye liv, og selv om vi klarte å holde kontakten, så vi hverandre mye sjeldnere. Vi hadde en fast samling 2. juledag hvert år, og et sommertreff i juni/juli.

Men så ble disse treffene vanskeligere å holde på også. Én flyttet utenlands, mens resten av oss ble spredd utover Norge. Så ble vi gravide på rad og rekke, og noen hektiske år med lite tid til sosialisering ventet.

Men så, i julen som var, ble vi 4 som har flyttet tilbake til hjemtraktene, enige om å ta grep. Vi kunne jo ikke fortsette sånn, det er jo dette som er livet – ikke blir vi yngre, og det er klart vi skal prioritere å sette av tid til hverandre! Så vi avtalte en lørdag, ut og spise på restaurant – kom den som kan.

Vi bestilte bord til klokken 18.00. Planen var å dra hjem til en av oss etter middagen, men da vi kikket på klokka utpå kvelden, innså vi at vi hadde sittet og skravlet og ledd i nesten seks timer! Vi beklaget oss til servitøren for at vi hadde kapret et bord en hel kveld midt i julebordsesongen, men han forsikret oss om at det hadde gått greit 😉

Da vi skulle dra hvert til vårt, bestemte vi oss for å starte friskt i januar 2018, med en samling i måneden. Vi hadde hatt en fantastisk fin kveld, vi hadde innsett hvor mye vi savnet kontakten, og følte oss uovervinnelige. Vi var forbi småbarnsperioden, selvfølgelig skulle vi møtes hver måned framover, det var jo ingenting som kunne stoppe oss nå!

Dagen i dag, torsdag 25. januar, ble huket av i kalenderen. Pappaer og barnevakter ble booket, mens vi jentene gjorde oss klare for hjemmekos og skravling. I fire uker har vi telt ned, for som sagt – hva skulle kunne stoppe oss nå?

Vi hadde bare glemt én ting: Vi har barnehagebarn. Og rett etter at jeg hadde pusset tennene i går kveld, plinget det i telefonen. Jeg så at det var gruppechatten vår, og instinktivt bare visste jeg hva som kom.

Og ganske riktig. Omgangssyken i hus både her og der.

Så eh.. Vi prøver igjen til uka シ
 

* Følg Konatil på Facebook *

Takk for alle tips og anbefalinger – da var det gjort. Tiden min som støttemedlem er over!

I dag sa jeg opp mitt treningsabonnement, og den største grunnen er, som flere av dere kommenterte: Småbarnsperioden. Jada, jeg vet det er en dårlig unnskyldning, og at det helt sikkert er nettopp i denne perioden jeg burde trent. Men jeg blir bare nødt til å finne andre løsninger.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Denne vinteren har vært tøff, kroppen min er sliten og jeg føler rett og slett ikke at trening har vært løsningen på det problemet. For noen funker det knall å komme seg på treningssenteret selv om halsen småkrangler og energien er borte – og at en nettopp en treningsøkt avler ny energi. Men hos meg har det motsatt effekt.

Enkelte dager kan jeg være klar for å trene, men det skjer såpass sjeldent i vinterhalvåret at jeg syns det blir for dyrt å holde liv i et medlemsskap som jeg kanskje bruker én – to ganger i måneden.

Og da er jo spørsmålet: Funker hjemmetrening? Er terskelen litt mindre for å kaste seg i det? Jeg har aldri prøvd, så jeg aner faktisk ikke om det har noe for seg! Kan det å trene hjemme når man er i slaget, gi den uttellingen man ønsker?

(Hentet fra “1paolo2” på Instagram)
 

Målet mitt med treningen generelt, var å få bukt med kontorkroppen, og rett og slett bli sterkere. Jeg har ikke noe mål om å delta i løpekonkurranser eller få superkondis ala Frank Løke. Samtidig føler jeg at det å gå turer liksom ikke er nok.

Nå lurer jeg rett og slett på om jeg skal smelle til med litt egentrening i heimen, så fort jeg kjenner gnisten. Bare for å sjekke om det funker, liksom. Peter har en bok skrevet av den svenske kampsportsutøveren Paolo Roberto – som mener at 15 minutter (!) av gangen er nok.

Tanken er å starte friskt med nybegynnerprogrammet hans, og holde meg til det en ganske god stund, heh.. 😉

– Ennå 😅
 

Jeg har fortsatt ingen planer om å bli en treningsblogger, altså. Men jeg vet at det er mange som kjenner seg igjen i denne dørstokkmila, og som også sliter med å få på plass gode treningsrutiner. Kanskje det hjelper å lese om andre som sliter..?

Mest av alt er jeg spent på om dette vil gjøre noe for energinivået, selv om jeg akkurat nå kanskje bør fokusere på å komme i gang. Det står i boka at det optimale er å kjøre programmet 4 ganger i uka, og min første tanke var “Det hørtes mye ut”, også leste jeg videre:

“4 ganger 15 minutter er bare én time, og hvis du ikke har én time å bruke på å ta vare på kroppen i løpet av en uke, lurer jeg på hvordan du prioriterer”

Så eh, ja.

Eh, ja jo, vi får se på det 😂
 

Så gjenstår bare å minne meg selv på Svigerfars jogge-filosofi: Du kommer til å hate det de 7 første gangene, men så blir det bedre シ
 

/ Vi får se

Det begynner å bli noen måneder siden jeg først oppdaget den. Føflekken som plutselig hadde begynt å klø. Plassert såpass langt bak i nakken at jeg ikke klarte å se den selv i speilet, måtte jeg be Peter om å ta en titt:

– “Åja, den?”, mumlet han, “En klassisk føflekk. Ser helt fin ut.”

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Peter har da sett føflekker før, så hvis den så fin ut var det vel ingen grunn til å bekymre seg. Derfor tenkte jeg ikke mer på den.

Men så, for noen uker siden, ble jeg plutselig oppmerksom på at flekken fortsatt klødde. Og da jeg kjente på den, oppdaget jeg til min store fortvilelse at den kjentes ruglete ut, ikke sånn en vanlig føflekk skal være.

Jeg ropte på Peter, som kom løpende. Jeg pekte på nakken min:

– “Kan du se på føflekken min? Hvordan ser den ut?”

– “Oi”, utbrøt Peter, “Eh, hæ? Har den blitt større, eller hva skjer..? Den ville jeg kanskje fått sjekket, ja.”

Jeg kastet meg over telefonen og fikk time hos fastlegen to dager etter. Så begynte jeg å google.

“ABCDE-kriteriene.”

A – Asymmetri.
B – Border (grense)
C – Colour (farge)
D – Diameter
E – Endring: Flekker som endrer seg, klør eller blør lett er spesielt mistenksomme. Er føflekken hevet over hudoverflaten og har asymmetriske forandringer styrkes mistanken om føflekkreft.
 

Og der stod det jo svart på hvitt. Jeg hadde en “E”. Min flekk hadde endret seg, den klødde og var hevet over hudoverflaten.

Og på Google fant jeg ut at føflekker skal man ta på alvor. “Det er den kreftformen som øker mest i antall nye tilfeller hvert år. 1 av 4 som rammes er under 40 år. Det ser ut til at solforbrenning i barne- og ungdomsårene har større betydning enn forbrenning senere i livet. Føflekkreft er vanligst på leggen hos kvinner, og på ryggen hos menn. Men oppstår på hode og hals i 15 prosent av tilfellene.”

Så begynte jeg å gråte. Jeg er ikke redd for å dø, men jeg er livredd for å skulle dø fra barna mine. Jeg har ikke tall på hvor mange forskjellige tanker som gikk gjennom hodet mitt de neste timene.

De to dagene jeg ventet på legetimen virket like lange som to uker. Jeg lot være å si noe til Peter om frykten min, for jeg visste at han kom til å si at det ikke var noen grunn til bekymring før legen hadde tatt en titt.

Endelig var dagen kommet, da jeg skulle inspiseres av en fagperson. Jeg var iskald på hendene og gned dem nervøst mot hverandre der jeg satt i stolen med legen framfor meg.

– “Du har oppdaget en føflekk, var det så?”, sa han og kikket på meg.

Jeg nikket nervøst.

– “Da får vi ta en titt”, sa han og rullet stolen bort til meg. Det var helt stille i rommet, jeg holdt pusten.

Så rullet han stolen tilbake til pulten sin igjen, og jeg gjorde meg klar til hva enn det var han skulle fortelle meg.

– “Det der”, begynte han, “Er ingen føflekk.”

Jeg satt bare og måpte. At det var? Ingen føflekk? Men det der E-punktet på advarselslista, da – det stemte jo på en prikk alt sammen?

– “Jammen”, stotret jeg, “Jeg leste på google, skjønner du, og…”

– “Du må ikke google!”, avbrøt legen, “Dette er en helt godartet utvekst som er veldig vanlig. Den kan godt fjernes, men det er ikke nødvendig. Bare hvis du føler den plager deg.”

Med ett følte jeg blodet strømme ut i armene og nedover i bena. Herreminhatt for en lettelse!

Men så kjente jeg en gryende følelse av en tanke i bakhodet, det var et eller annet som var i ferd med å demre, noe jeg ikke hadde tenkt på på veldig, veldig lenge. Jeg trakk pusten, legen må ha tenkt at jeg nok pustet lettet ut, for han smilte – og plutselig fikk jeg tak i hva det var.

For dette scenarioet var jo så altfor kjent, hvordan i all verden kunne jeg ha glemt det?!

– “Ehh”, kremtet jeg, “Den flekken min. Er det en gammelmannsflekk..?”

Legen brøt ut i latter.

– “Det er et annet navn på det ja”, humret han, “Seboreiske keratoser er det som oftest eldre som får, men det forekommer også i yngre aldersgrupper.”

Jeg husker veldig godt at jeg for to og et halvt år siden skrev innlegget “Liten flekk kan velte stor frue”. Da var jeg nemlig kjempeflau over at det hadde dukket opp to gammelmannsflekker rett under ribbeina. Den gangen var jeg sjokkert, og følte veldig på at de glade 20-årene var forbi.

Nå, to år etter, sitter jeg her og er sjeleglad for at det var en gammelmannsflekk og ikke en farlig føflekk, og takker og bukker for at jeg fikk enda en påminner om at vi jaggu ikke vet hva morgendagen bringer.

Og det vet heldigvis ikke google heller シ
 

/ Fagperson 1 – Google 0 

Hei, jeg heter Christina – og jeg øver meg på å stjele til meg litt egentid 🙂

For det er ikke lenge siden jeg skrev at jeg ikke hadde sett snurten av egentid på en hel evighet. Faktisk hadde de rullerende sykdomsrundene gjort at jeg måtte prøve å nyte søvn om natta som egentid. Hva gir u meg lissom. Hodet kan eksplodere av mindre.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Ei i barselgruppa mi pleide å krabbe opp på loftet når det kokte som verst. Der hadde hun en stol, som hun satte seg på hver gang hodet var i ferd med å gå i lufta. Jeg tenker at de fleste av oss burde hatt et sånt loft og en sånn stol.

Tidligere denne uka snakket jeg med ei venninne som sa at hun hadde innført tvangs-avslapning. Utrolig lite trivelig ord, men det gjorde visst susen. Med jevne mellomrom satte hun rett og slett av en hel kveld til ren avkobling, det kunne være alt fra å se en film, lese en bok, høre på podcast eller treffe venner. Koble av, roe ned – ikke noe husarbeid, ingen jobb.

Jeg svarte at det største problemet mitt, er at jeg aldri kommer til bunns i de daglige gjøremålene. At det ikke er noe tid igjen om kvelden etter at alle pliktene er unnagjort. Kjøkkenbenken, klesvasken og diverse ryddeprosjekter. Den herlige runddansen.

Da kikket venninnen min dumt på meg før hun sa:

– “Eh, ja. Sånne ting må du jo bare lære deg å se forbi, da! Det eneste du skal konsentrere deg om, er å synke ned i sofakroken uten dårlig samvittighet. Du skal faktisk gi f’en i den samvittigheten”

Og nå er jeg altså i gang! Jeg har innsett at jeg blir nødt til å glemme alle de ørten-pørten tingene som venter. Den skittentøyskurven blir aldri tom uansett hvor mye det prøves.

Så denne uka har jeg sneket til meg et par sider her og der, i boka jeg begynte å lese i fjor sommer. Det går sakte, men sikkert framover. (Herreminhatt, tenk om jeg klarer å lese ferdig en bok i 2018)

Dessuten har jeg bestemt meg for å øve meg på å ha ro i rumpa til å sitte i sofaen og se på TV. Si hva du vil om TV, men det må til – hjernen trenger det. Så nå har jeg satt Kjendis-Farmen på opptak. Haha! Noe lett og ledig og underholdende: Farmen fits the profile.

Jeg henger jo konstant bakpå (så ingen spoilers, takk!), men jeg har allerede rukket å se såpass at jeg har blitt glad i både Action-Frank, trillingene, og latteren til Inga Berit (som ikke har forandret seg på 14 år).

Hvorfor har ingen fortalt meg at man bare må ta seg tid til egentid, selv om huset står på hodet? Alternativet er jo at hodet til mor eksploderer, og det er vel ingen tjent med 😉

Hvordan løser du egentid-behovet? Tips til smarte løsninger tas imot med takk シ

/ Bill.mrk “Leser bok og ser på Farmen på fritida” 🙈

NB! Innlegget inneholder både mensen-preik og jentesnakk 💁🏻👍🏼

(Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com)
 

Det er allerede tre måneder siden jeg skrev at jeg fikk en sms med påminnelse fra Kreftregisteret, om at det var tid for å ta celleprøve. Og det må jeg si: Er det noe som v i r k e l i g er et tiltak – så er det å få bestilt time til gynekologisk undersøkelse.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Bare tanken på å ligge i den forhatte legestolen.. Ja, bare tanken er vel egentlig nok 😉

Sist gang jeg tok celleprøve var hos fastlegen for tre år siden, på seks-ukers-kontrollen etter fødselen. Og da sto celleforandringer helt nederst på lista over bekymringer. Helt ærlig var jeg kun opptatt av hvordan det sto til nedentil etter noen sting foran, og diverse hemoroide-utbrudd der bak.

Også husker jeg fastlegen min sa: – “Ok, nå kan du prøve å knipe.”

Hvorpå jeg måtte svare: – “Eh, jeg kniper allerede…”

Alt var, etter forholdene, heldigvis bra den gangen (bortsett fra det med knipingen), men nå var det altså dags igjen etter tre år.

Og denne gangen ba jeg fastlegen min om en henvisning til gynekolog, når det først skulle gjøres liksom. Jeg hadde en del spørsmål om hvordan en fødsel eller to påvirker smerter i syklusen, dessuten ønsket jeg (etter tips fra en leser!) å få tatt en ultralyd av eggstokkene mens jeg først lå der.

En sånn rutinesjekk trenger ingen hastetime, så timen som kom i posten i november, var ikke før i starten av januar. Men da timen nærmet seg, innså jeg at den kom til å kræsje med perioden min, så jeg fant ut at jeg fikk ringe og få den byttet.

Nå er det jo ikke hver dag man snakker med ukjente på telefonen om mensen, så jeg ble litt usikker på hva jeg skulle si. Helt glemt var selvfølgelig at damene på legekontoret snakker om ting som dette i telefonen hver eneste dag.

– “Ehh”, stotret jeg, “Timen min neste fredag, den kræsjer dessverre med.. Perioden min..”

– “Okei!”, svarte den hyggelige damen, “Ønsker du å flytte den så blir det nok litt ekstra ventetid, men den fredagen, er det langt ut i perioden?”

– “Eh”, sa jeg, “hvis det dukker opp til tida, så er det sånn cirka andre dagen..”

– “Javel, for hvis du blør mye er det greit å flytte timen, men hvis du blør bare litt, så kan du godt møte.”

Der og da gikk det opp for meg hvor ufattelig lite jeg har snakket høyt om mensen i mitt liv… Noe så naturlig, og der satt jeg og rødmet akkurat som i fjortis-tida!

Enden på visa var at timen ble flyttet, og jeg må innrømme at det føltes veldig riktig å være der i dag uten mensen. Alt gikk fint, celleprøven ble tatt, eggstokkene så smashing ut (mine ord, ikke gynekologens), og jeg har fortsatt en gjeng med egg igjen inni der. Jeg fikk spurt mine spørsmål, og fikk bekreftet at hele syklusen kan oppleves annerledes etter en fødsel, uten at det trenger å være noe galt 😉

Og heldigvis havnet jeg ikke hos den samme gynekologen som kom på vakt da jeg lå i lystgass-rus på sykehuset i oktober for tre år siden.. Da jeg kjente igjen navnet hans fra barndommen, og røsket vekk lystgassen før jeg ropte: “HEEEEEY! Tjølling-gutt!!” da han entret rommet og skulle ta en titt på hvordan det stod til der nede. Peter omtaler dette fortsatt som et av de flaueste øyeblikkene i sitt liv.

Da gjenstår bare en liten oppfordring: Jeg er 100% sikker på at jeg ikke er alene om å mislike den forhatte legestolen såpass at jeg har utsatt å bestille den timen.. Men stol på meg, ring fastlegen og få det gjort!

Er du seksuelt aktiv, eller har fylt 25 år, anbefales det å få tatt en sjekk hvert 3. år. Men merker du noe unormalt, eller har hatt flere partnerbytter og/eller ubeskyttet sex siden forrige sjekk – er det lurt å bestille en time selv om det ikke har gått 3 år siden forrige gang.

Jeg lover deg – det føles veldig bra etterpå シ
 

/ God fredag! 🎉 

I serien “ting jeg som mor ikke vet noe om”: Hvor mye er egentlig en tann verdt i 2018?!

(Licensed from: Talanis / yayimages.com)
 

Det begynner å bli noen år siden 80- og 90-tallet, da mine egne tenner ble vekslet inn i vaskekte pengeskatter. Ikke husker jeg hvor mye jeg fikk, eller om beløpet endret seg fra gang til gang. Var det sånn at hjørnetennene var mer verdt – og fikk man ekstra betalt dersom tanna falt ut mens man var på skolen?

Jeg må faktisk innrømme at jeg hadde et anstrengt forhold til hele greia med tannfeen og vannglasset. For jeg var jo selvfølgelig klar for en slant med penger, men jeg kunne ikke fordra mynter! Og enda verre var tanken på at de attpåtil var våte. Yæk!

Jeg husker jeg spurte Mamma hva som var grunnen til at tannfeen aldri hadde med seg sedler, men dessverre husker jeg ikke hva hun svarte. Irriterende nok fikk jeg først i ettertid høre at dersom man legger tanna i et glass uten vann, betyr det at man får papirsedler…

(Licensed from: Debora / yayimages.com)
Skal si tannfeen har store … roser i kinnene 😅
 

Uansett er det jo ganske sjarmerende at tannfeen fortsatt lever i beste velgående i 2018. Men hva er tanntaksten? Og hvilke regler bør jeg vite om? 😉
 

/ Med vennlig hilsen mor under stadig opplæring シ