Jeg har tenkt mye på hvor heldig jeg var i mine to svangerskap, der jeg begge gangene fikk “gleden” av å vralte inn på fødeavdelingen ved termin. Alt hadde sett bra ut underveis, og jeg var så heldig at tanken på selve fødselen var min største bekymring.
Så heldige er det dessverre ikke alle som er, og i dag fikk jeg en mail fra noen studenter som gjorde meg oppmerksom på en ildsjel som heter Carina. 25. april 2016, fødte Carina lille Thea. Thea ble født i svangerskapsuke 27, hun var ekstremt prematur, og veide 1214 gram (altså, jeg kan ikke forstå hvor lite det er…)
I tiden som fulgte på sykehuset, ble det mange timer med “Kengurumetoden” på Nyfødtintensiv-avdelingen. Dette er altså en metode for behandling og pleie av premature barn, som betyr hud-mot-hud-kontakt mellom mor/far og det premature barnet. De nybakte foreldrene bytter ofte på å sitte med den lille på skift, 24 timer i døgnet, 7 dager i uka.
En helt fersk pappa Alexander Dybdahl – med en enda ferskere liten Thea <3 (Foto: Carina Juliussen)
Problemet er bare at sykehusene mangler stoler! Sykepleierne må løpe rundt på jakt etter lenestoler, og det er rett og slett ikke nok stoler til å dekke behovet. Jeg er helt enig med Carina som mener at de fantastiske sykepleierne som jobber på nyfødt-intensiven har viktigere ting å gjøre, enn å dra tunge stoler gjennom gangene.
Det som startet som en finn-annonse, der Carina håpet å få tak i to solide lenestoler for å dekke behovet på Ullevaal Sykehus, har i dag blitt til det lille prosjektet: “Bare en stol”.
Nå jobbes det med å samle inn penger for å nå målet: 59 stoler mangler, før alle sykehusene i Norge har stolene de trenger!
Studentene som kontaktet meg, har i dag opprettet en innsamlingsaksjon på bidra.no. Det er sjeldent jeg videreformidler ting som dette, men for for-tidlig-fødte-barn er en stol like viktig som medisinsk behandling! Og jeg ble så glad i hjertet mitt av å lese om Carina, som ønsker å hjelpe andre i samme situasjon som hun selv var i for snart to år siden.
Spre ordet – og trykk her for å lese mer om prosjektet, eller for å bidra 🌟
/ Noen av de største miraklene i verden er ganske små ❤️
Noe av det gøyeste med å få malt ferdig, er å henge opp ting på veggene. Ting som dette tar vanligvis lang tid hos meg, men denne gangen hadde jeg faktisk et par ting liggende på lur.
For med to små i hus blir det jo litt luer og votter og halser på vinterstid, og det er viktig at de lærer seg å legge ting på plass. En egen skuff eller en egen kurv i gangen kan være lurt, slik at de har sitt eget system. (Dessuten er det veldig viktig at de ikke tar etter far sin, så jeg prøver å fortelle dem at skohylla er til for å brukes, selv om sko i størrelse 45 aldri finner veien dit 😉 )
Jeg tenkte lenge på å kjøpe et par kurver til å henge på veggen, men før jul i fjor ramlet jeg helt tilfeldig over disse “oppbevaringskulene” (ikke sponset) – som barna bare kan stappe tingene sine oppi!
De rommer overraskende mye, og siden de er gjennomsiktige er det lett å finne det man leter etter. Barna syns det er gøy, og ekstra stas er det å ha hver sin.
Nå gjenstår bare å kjøpe en sittebenk med oppbevaringsskuffer til å ha langs denne veggen, perfekt til støvler, sko og klær som ikke er i sesong. Kan man få nok oppbevaringsplass forresten? Jeg tror ikke det 😉
Jeg kjenner jeg ikke er 20 år lenger, gitt – det tar på å være på vift til langt på natt og deretter dele seng med en mann og en dobbeldyne. Jeg er fortsatt trøtt, men i dag har vi i alle fall kommet oss hjem til Larvik etter tre netter hos svigers.
Siden Mamma og Pappa solgte barndomshjemmet mitt for snart 10 år siden, er liksom hjemmet til svigers det nærmeste jeg kommer barndom i veggene. Jeg føler meg veldig hjemme der – og selv om jeg ikke kjente Peter da han var liten, er det veldig koselig å sove på det gamle promperommet hans 😉
Dagen startet forøvrig kjempedårlig da jeg oppdaget at Snapchats siste oppdatering hadde funnet veien til min telefon. Folk sier at endringene kommer til å gå seg til, men jeg er usikker på akkurat det. (Vi fikk ny oppvaskmaskin for snart to måneder siden, og jeg savner fortsatt den gamle, for å si det sånn)
Altså, makan til kaos er det lenge siden jeg har vært borti. Jeg skjønner ingenting, jeg ser bare storyen til 4 – 5 av de jeg følger, og jeg har isteden fått en hel haug med uinteressante amerikanske folk i feeden min… Kan noen forklare meg hvordan jeg får dem bort? Uansett hva jeg gjør, kommer de tilbake neste gang jeg logger på.
Ryktene skal ha det til at man må sende en snap til de man ønsker å se mer av, for å få dem over på venstre side i feeden. Jeg sendte en melding til Peter, men han dukker fortsatt ikke opp – så jeg aner ikke om det faktisk funker. Men jeg har fått vanvittig mange snapper i hele dag – TUSEN TAKK! Jeg føler meg beæret over å få være med dere videre i oppdateringskaoset ❤️
Nå skal jeg få på TV’n og frese gjennom litt Farmen Kjendis, for nå ligger jeg veldig langt bakpå. Snart finaleuke og greier! Også er dagen i dag 2 timer og 32 minutter lenger enn den var på vintersolverv. Tenkte bare å nevne det 😉
Akkurat nå kjenner jeg at jeg angrer litt på at jeg ikke tok bilder i går.. Men det er det verste jeg kan tenke meg å gjøre i sånne sosiale sammenkomster, spesielt med kjente fjes på alle kanter.
Kvelden begynte bra, jeg var så fornøyd med meg selv, for jeg klarte faktisk å snike meg forbi presseveggen uten at noen merket det. Peter og Line Victoria (Supporterfrue) var ganske gira begge to på å la fotografene få sitt, at de ikke la merke til at jeg forsvant.
Men plutselig hører jeg en dame rope, så jeg snur meg – og kikker rett inn i et smilende fjes. Så vinker hun på meg, jeg rister på hodet, hun smiler samtidig som hun sender strengeblikket, jeg rister på hodet igjen, før hun stirrer som for å si “Åjoda, du kommer her”. Så begynner hun å gå mot meg – og jeg lurer et par sekunder på om jeg skal legge på sprang, før jeg innser at jeg har på pensko med hæler, og at jeg tross alt ikke er ti år gammel.
Så jeg ga opp. Inn i presseveggen med seg – hei hallo, like kleint som i fjor.
Jeg har funnet et bilde av Peter og meg fra presseveggen, men det er jo ikke lov å legge ut andres bilder uten tillatelse. Så jeg sendte en melding til hun som hadde skrevet artikkelen, men bildet var ikke hennes. Så sendte jeg en melding til fotografen, men han jobbet for NTB, og sa at jeg måtte kontakte dem. Så for noen timer siden sendte jeg NTB en mail med spørsmål om jeg kan bruke bildet i et blogginnlegg, men der er det vel bare vaktsjefen som er på jobb nå, så jeg får vel ikke svar før i morgen. Litt sent det, gitt.
Det med at jeg hadde på pensko med hæler i går var jo selvsagt en krise, for på lørdag ble det bestemt i en fei at vi skulle reise til svigers istedenfor at de skulle komme til oss. Dermed måtte jeg pakke i en fei, og jeg fant ikke de svarte, myke skoene mine! Dermed måtte jeg ta de med hæler, og det er jo ingen hemmelighet at jeg ikke er så god på sånt. Så i går tasset jeg halve kvelden rundt i bare strømpebuksa. Gikk så fint, så 😉
Det blir faktisk bare gøyere og gøyere med Vixen for hvert år som går, det er utrolig trivelig å se igjen folk man ikke har snakket med på evigheter. I går var det faktisk så mye folk at jeg ikke kan ha sett halvparten av dem som var der. Kanskje fordi jeg bare er 159 cm på strømpelesten uten pensko, hehe 😉
Rosinen i pølsa var selvfølgelig at Peter fikk Juryens ærespris, jeg har seriøst aldri sett Peter så satt ut og tom for ord som da han skulle prøve å holde en takketale. Men det gikk jo så bra!
Bilde med tillatelse, har tatt det sjæl 🙈
I år var det ikke noe After Party i regi av Vixen, så alle ble litt satt ut da festen plutselig var over. Selv for en trøtt småbarnsmor føltes det litt tidlig å ta kvelden kl 23, så det ble en liten samling på rommet vårt, før vi fant ut at vi måtte ordne en obligatorisk burger som nattmat.
Jeg må innrømme at det meste har blitt mye lystigere etter at Line-Victoria (Supporterfrue) kom inn i livet mitt, og hun stod som vanlig for de fleste latterkulene i går også. Men mot slutten av kvelden ble hun borte, og jeg sendte en melding og spurte hvor hun hadde blitt av. Hun svarte at hun var på vei til rommet vårt, men minuttene tikket og ingen Line dukket opp. Så sjekket jeg om hun hadde oppdatert snapstoryen sin..
Halv to var det kvelden, og jeg gledet meg som en unge til å krype under dyna. Det var bare ett stort problem. Ser du hva som er feil på dette bildet?
Dobbeldyne. D o b b e l d y n e. Dobbeldyne! Nei og nei og nei. I hele natt har jeg våknet hver gang Peter har røsket dyna over på sin side, jeg kan ikke forstå hvorfor det produseres dobbeldyner, og jeg kan i alle fall ikke forstå hvorfor det finnes dobbeldyner på hotellrom!
I tillegg var det demonstrasjoner utenfor Stortinget i dag morges, så vi bråvåknet til høylydt roping og aggressive kamprop. Ikke akkurat den sovemorgenen og nydelige natten på hotell jeg hadde drømt om, men 😉
Dobbeldyne og furtetryne 😏
Men festen var altså helt topp! Og jeg er ufattelig stolt av Peter som fikk kveldens gjeveste pris. Og at fantastiske Marna ble “Folkets Favoritt” andre året på rad – og at Kristin Gjelsvik som vant “Årets Livsstil” brukte tiden sin veldig godt på scenen ❤️
Jeg syns årets utdeling er et bevis på at ting er i endring, og det til det positive. Og jeg er kjempestolt av å få være med på moroa.
Puh, kjapt innom – endelig er den store dagen her! Dagen som har virket så fjern, så lenge. Om bare få timer er vi klare for prisutdeling, og jeg kjenner faktisk nervene fra i fjor godt i magen.. 🙂
Jeg har grublet litt, og tror rett og slett jeg klappet sammen i fjor fordi jeg innså at det faktisk kunne være en mulighet for at jeg stakk av med en pris. I år er jeg mye roligere, jeg tar det som et tegn – og har ikke tenke på noen takketale 😉
Men jeg vil bare si at jeg er ufattelig stolt over å stå på finalist-lista! Jeg vil veldig gjerne takke alle dere som stemte på meg – jeg tror dere forstår hvor mye det betyr.
Peter og jeg sitter på hotellrommet i skrivende stund, nå hopper vi straks inn i finstasen før vi tar imot et par, tre, kanskje sju, åtte bloggere som stikker innom for litt slarving på rommet. Så er planen å tasse i flokk til festen!
Jeg har foreløpig ikke klart å finne ut om sendingen kan streames noe sted, så jeg antar det ikke står på planen i år. Men jeg regner med det blir en del snapping både her og der utover kvelden 🙂
Hver gang jeg nevner Svigerfar på bloggen, får jeg kommentarer om at han må skrives om oftere… Og det skjønner jeg godt 🙂
For jeg har jo skrevet mye om mitt gode forhold til Svigermor, ja faktisk så mye at VG snappet det opp og kom på besøk før jul for å lage en sak om oss. Men sannheten er jo at jeg har vært heldig og fått i både pose og sekk. For jeg har en super svigerfar også!
Han er en morsom fyr – alltid blid, han har uhorvelige mengder kunnskap i toppen, og en kondis man bare kan drømme om. Dessuten stiller han alltid opp. Jeg husker jeg hadde kjøpt en bursdagsgave til Peter da vi bodde i Oslo, som måtte hentes i butikk. Og jeg kjører jo ikke bil i Oslo…
Så da bestemte jeg meg for å høre med Svigerfar om han kunne hjelpe meg. Og han svarte “ja, klart det”, før jeg rakk å fullføre spørsmålet mitt. Sånn er han! Uten unntak.
Men så får jeg jo litt dårlig samvittighet også, for svigers bor et par timers kjøring unna oss, så vi ses jo ikke veldig ofte. Derfor er målet vårt at de skal slappe av og kose seg med barnebarna sine når de først er her.
Men av en eller annen grunn, dukker det bestandig opp et eller annet Svigerfar må ordne for oss. Henge opp lameller. Fikse sluket i vasken. Male et soverom. Eller som nå sist; male en gang..
Den gangen Svigerfar vrengte buksa si og kastet seg over malepenselen 😂❤️
I morgen inntar svigers huset, og denne gangen er det ekstra viktig at Svigerfar ikke kaster seg over noen oppgaver. For den siste uka har han ligget rett ut med bronkitt og særs dårlig allmenntilstand, og selv om ryktene skal ha det til at medisinen har kicket inn for alvor nå – er det viktig at han tar det med ro.
Og siden det fortsatt går gjetord i min svigerfamilie om den gangen Svigerfar forsvant midt i familiemiddagen, og han ikke kom tilbake og Svigermor måtte lete etter ham – tar jeg ingen sjanser. For hun fant Svigerfar med malespannet i hånda, det viste seg nemlig at han “bare måtte male litt”. Midt under middagen.
Jeg kan altså ikke risikere å la ham komme på besøk i morgen til en uferdig gang. Da vrenger han nok buksa før han har kommet på innsiden av døra 😉
Så i dag har jeg svingt både pensel og rulle! Det gjenstår enda et strøk på et par vegger (panel altså, for noe herk!), men gangen skal bli ferdig før han kommer.
Av en eller annen grunn (heh..) har jeg begynt å bli påpasselig så ikke rørleggersprekken syns på bilder.. 😝
Det verste er jo at jeg er litt usikker på fargen, men det kan jeg ikke skrive – for hvis Svigerfar stikker innom bloggen i løpet av helgen, kan det fort hende Peter og jeg kommer hjem etter Vixen til en helt annen farge på veggene 😛
I dag leste jeg noe som gjorde at flere brikker falt på plass. Jeg fikk nemlig en kommentar fra Ina, som hadde lest et debattinnlegg, og kom til å tenke på meg! Og jeg ble hoppende glad, for dette var virkelig gledelig lesning 🙂
Innlegget var en oppfordring til at vi nordmenn bør slenge oss på Finland og Sverige som nå vurderer å få en slutt på å stille klokka fram og tilbake to ganger i året. Yey!
Debattinnlegget het “Sommertid hele året!”, og med fare for å gjenta meg selv: Jeg trodde ikke jeg hadde noen kampsaker, jeg.. Men dette må jo definitivt være en av dem! For hva i all verden skal vi stille klokka for? Hvorfor kan vi ikke bare kjøre på med sommertid hele året?
Det å stille klokka har jeg i grunnen mislikt i hele mitt voksne liv, men jeg begynte å hate det da jeg ble mor. Og skribenten skrev det så fint; “Småbarnsforeldre kan ikke stille barna sine.”
Og en ting jeg ikke hadde tenkt på, er at vi hver høst over natta får servert én time ekstra mørke midt på dagen. Selve oppskriften på depresjon – og dette med vinterdepresjoner er jo ikke akkurat noe uvanlig fenomen her til lands.
Jeg ante ikke dette, men sommertid ble visst opprinnelig innført i Tyskland under 1. verdenskrig, med mål om spare energi. (Norge fulgte etter samme år.) Om sommeren er sommertiden gunstig fordi vi får én time ekstra med dagslys om kvelden – og dermed kan vente en time lenger med å bruke ekstra belysning. Men i nyere tid er det mye som tyder på at energiforbruket heller går opp om sommeren, fordi vi bruker strøm på å kjøle ned boligene våre. Så dette energi-argumentet har vel lite for seg i 2018.
Jeg må innrømme at jeg virkelig kjenner på vintermørket selv hvert eneste år – og kan det være, som skribenten skriver, at mørket ikke hadde slått meg så hardt dersom jeg faktisk fikk venne meg til det gradvis, noen minutter av gangen… Jeg tror faktisk det hadde vært veldig mye bedre for oss alle med sommertid hele året.
Så, kan vi ikke bare bli enige om å avvikle hele greia?
I dag har jeg subbet rundt som en zombie, trøtt som en rumpepinne (Mutterns uttrykk, ikke spør meg hvor hun opprinnelig fikk det fra – eller enda verre: hvordan hun fant det på).
Men i dag har jeg altså vært trøtt, og for en gangs skyld har det vært fint! For endelig skyldtes det noe annet enn mammalivet. Oh yes, helt riktig – i går kveld var det endelig duket for første møte med jentegjengen. Ingen sykdom. Ingen frafall. Yey!
Planen er å treffes fast en gang i måneden, og bare sånn for å ha ting klart, avtalte vi på forhånd at det ikke måtte bli sent. Alle skulle tidlig opp dagen etter, så vi avtalte å si adjø og farvel senest klokka 23.00.
Akkurat den planen gikk sånn passe bra, for da vi skulle si hadet, kom vi på at vi hadde glemt å snakke om klassefesten som skal arrangeres til sommeren. Også tikket minuttene avsted.
I tillegg var vi smarte og kjørte én bil, og da jeg skulle slippes av, var vi midt i en historie. Så da ble vi jaggu sittende i bilen i sikkert tjue minutter på utsiden av huset vårt mens skravla gikk.
Jeg la meg kvart over ett i natt! Herregud, også på en tirsdag. Innser at vi skranter skikkelig på sosiale sammenkomster, men vi gir oss ikke så lett. Neste gang går det nok enda litt smidigere 😉
Men i dag er det altså siste dagen i januar! Jeg elsker at det nærmer seg våren, og gleder meg til å oppsummere årets første måned ♡
JANUAR
Beste kjøp Det må jo være de nye hyllene mine på TV-veggen! Nesten fælt å være så fornøyd med egen smak, men jeg syns de passer perfekt på den blå veggen. Akkurat passe synlige, liksom.
Beste bomkjøp Jeg fikk jo litt pes for at jeg kaller dette punktet “beste” og ikke “verste”, men jeg syns det er noe trivielt over “beste bomkjøp”. For skjedd har skjedd, og spist er spist – og da er det like greit å tenke positivt. Så jeg har altså bestemt meg for å beholde “beste” 😉
Jeg elsker “Flying Tiger”, du vet den butikken som har så vanvittig mye småtterier man ikke vet man trenger? Jeg skulle bare kjøpe et par notatbøker, og kom ut igjen med to svære bæreposer med så mye rart at jeg har ikke sett på makan. Jeg kjøpte til og med en gapende flodhest til å ha mascaraen min i. Da skjønner du kanskje tegninga..
Peter-øyeblikk Egentlig burde svaret på dette vært: Da jeg kom hjem i natt og oppdaget at Peter hadde malt gangen. (Nå er vi nesten ferdige med evighetsprosjektet!) Men jeg blir faktisk nødt til å svare den dagen han kom hjem med en bukett tulipaner, og jeg bare visste at jeg ikke hadde fortjent dem. PMS og skikkelig glefsing fra meg i noen dager, også presterer han å kjøpe blomster. Jeg hadde aldri gjort det hvis det var motsatt 🙈
Christina-øyeblikk Fortsatt helt utrolig fornøyd med at jeg samlet alle gamle Flax-lodd og cashet ut penger!
Fullførte prosjekt Solgt barnevogn og gjesteseng på finn! Eller, egentlig er det Peter som har ordnet det – men det var i alle fall utrolig deilig å få det gjort. Jeg var skikkelig i ubalanse da barnevogna ble pakket inn i en ukjent bil, klar for nye trilleturer på en annen kant av landet. Men det hjalp veldig med forståelse fra de trivelige kjøperne. Peter fikk attpåtil bilder av vogna på sin første trilletur, og det var superfornøyde nye eiere <3
Prosjekt som videreføres til neste måned Nå er gangen straks ferdig, og i går var jeg på posten og hentet to oppbevaringskuler jeg skal ha på veggen. Gleder meg til å få på plass alt, etter flere uker med halvveis malte vegger.
Tristeste øyeblikk Jeg regner med det er normalt å ha ganske mange av dem etter at man har mistet noen man bestandig har tenkt skal være her for alltid. Det går litt opp og ned.
Herligste øyeblikk Gleden når det mistes en melketann! Det var like stort som jeg husket det var i 1987.
Bilde som aldri havnet på bloggen Dette er da Peter i et nøtteskall. Jeg trengte bilde av min plastrede nakke til innlegget om føflekken jeg hadde fjernet:
Og noen dager etter skulle jeg finne et bilde på mobilen, og oppdager helt tilfeldigvis dette:
Se på hun står klar for å bli fotografert ved siden av 😂
Friskus Jeg har testet min første hjemmetrening! Oppdatering kommer snart 😉
Daffus Her en dag kikket jeg på fitbit’en min rett før jeg skulle legge meg, og den dagen hadde jeg gått 2500 skritt! Er det mulig at jeg kan ha vært så lite i aktivitet i løpet av en dag? Med to barn? (Og det skjedde samme skjedde to dager til)
Favoritt-blogginnlegg Mammas bursdagsoverraskelse – blir i godt humør hver gang jeg tenker på at vi skal på tur til våren!
Yndlingssanger Søk opp “Konatil – januarfavoritter” på Spotify for hele januarlista 🙂 I morgen endrer den navn til februarfavoritter 🎉
/ Takk for nå januar – og velkommen februar, håper du blir fin!
Dette var spørsmålet som møtte meg da vi kom inn døra på Grand Hotel og Vixen i fjor. Jeg husker jeg ble helt satt ut av hvor mange folk det var der, antallet måtte være tredoblet fra året før – journalister, fotografer og kjente fjes på alle kanter.
Og hjelp, hva skulle jeg svare – for hva hadde jeg egentlig på meg?
– “Eh”, stotret jeg, “En svart kjole for å forsvinne i mengden”
Journalisten lo høyt, hun trodde vel jeg hadde servert en halvdårlig vits, mens jeg bare hadde svart som sant var. Jeg ante ikke hvilket merke kjolen min var fra, men heldigvis kom det ingen oppfølgingsspørsmål 😉
Begravelse…
… eller prisutdeling?
Det er koselig å pynte seg altså, det er tross alt ikke hver dag man går i kjole. Men siden det skjer såpass sjeldent, tar det noen timer med kjolen på før jeg venner meg til følelsen.
Høye hæler kommer derimot aldri til å skje, tida der jeg kunne tenke “jeg skal bli flink til å gå på høye hæler, jeg skal bare øve meg litt” begynner vel å nærme seg slutten nå. Og det er helt greit. Noen må gå i fotformsko også, si 😉
I år er prisutdelingen på en søndag, hvilket betyr at jeg må ordne håret mitt selv. Jeg er helt grønn på hår, jeg klarer for eksempel ikke å lage krøller, så det er mye som tyder på at det blir Hair Natural. Helt greit det også, si.
Med fjoråret friskt i minne, er Peter livredd for at jeg skal få en breakdown i år også – selv om jeg gang på gang har forsikret ham om at jeg ikke er nervøs for å vinne noen pris i år. Men for å være sikker, har han i alle fall samlet en gjeng med folk som skal slarve og skåle litt på hotellrommet vårt før prisutdelingen starter. Det blir trivelig!
Hun her kommer – så liv blir det i alle fall 😉 (Line Victoria Supporterfrue)
I år skal jeg ha på en kjole som har hengt i skapet i to år! Faktisk kjøpte jeg den før Vixen for to år siden, men da skulle vi ha Bloggerne-kameraer på slep og måtte endre til skjørt for å ha et sted å henge den der mikrofon-dingsen.
Denne gangen skal jeg definitivt huske å sjekke hvilket merke kjolen min er fra, før jeg ankommer Grand 😉 Og bare så det er sagt; jeg har tatt det et hakk videre når det gjelder farge, for i år kommer jeg ikke i sort kjole. I år er den mørkegrå 😉
/ Kan fortsatt være greit å forsvinne litt i mengden シ
PS! Jeg trodde avstemmingen til ‘Folkets Favoritt’ var stengt, men her telles det visst fortsatt! 🌟 Stem på din favoritt her 🌟
I dag morges startet jeg faktisk den nye uka friskt med positive tanker. Til tross for vårt besøk på lekeland i går, gikk natten rolig for seg – og Mr. Noro meldte ikke sin ankomst.
Så da tenkte jeg som så, at det eneste riktige var å ha klokketro på at helgen hadde gjort sitt til at barnehagen endelig hadde fått vinterens absolutte favoritt-virus (NOT) ut og vekk og bort for denne gang.
Men på vei inn i barnehagen tikket det inn en melding på telefonen om at en av bestekompisene lå nede for telling i egen seng. Viruset er altså fortsatt i omløp – så i dag har Peter og jeg trippet rundt og ventet på telefon fra barnehagen. Panikken min ser altså foreløpig ikke lys i tunellen.
Det skal sies at jeg har lest samtlige av kommentarene deres, og jeg ble faktisk rørt og lettet over å høre at jeg ikke er alene om å frykte noro. Det er visst en egen fobi mot å kaste opp som heter “emetofobi”, skjønt jeg vel egentlig har mest fobi mot å få dritten i hus. Eller, jeg er faktisk litt usikker på hvor skoen trykker mest.
Men tilbake til dagen i dag, jeg gikk som sagt og ventet på telefonen fra barnehagen, som heldigvis aldri kom. Frykten er selvsagt fortsatt på plass selv om barna er friske, for akkurat nå er jo hver sykdomsfrie dag en liten seier.
Og siden jeg nå vet at det er mange i mine sko om dagen, tenkte jeg det kunne være fint å videreformidle de to tipsene som har gått igjen fra flere av dere. Etter å ha blitt kjerringråd-frelst av løk mot tørrhoste om natta, er jeg jo for lengst overbevist om at kjerringråd kan være gull.
Så kanskje disse to tipsene kan være verdt å teste ut, uansett om du har emetofobi eller ei? 😉
NB! Jeg har ikke prøvd dem selv, og kan på ingen måte garantere for noen effekt. Men jeg kommer garantert til å teste dem selv 😉
Kjerringråd mot norovirus
1. Pepperkorn
Svelg 10 hele pepperkorn, 3 ganger daglig.
2. Eplecidereddik
1-2 spiseskjeer i et glass vann på tom mage om morgenen.
Begge disse rådene skal visst bidra med å skape et ulevelig miljø for (blant annet) noroviruset.
Mens jeg var så godt i gang med kjerringråd, tenkte jeg å høre med google om det var flere tips i omløp. Jeg fant riktignok ingen flere kjerringråd, men helt nederst på siden fikk jeg opp hva andre har søkt på i google:
