I dag kom spørsmålet jeg har ventet på. Jeg stod på badet, da jeg plutselig hørte fra kontoret til Peter:

– “Du? Det treningsabonnementet ditt… Er det sånn at jeg kanskje skal si det opp, eller kommer det til å skje et mirakel snart, tror du?”

 Arkivbilde. Jeg presiserer: Arkivbilde 😂
 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Trening. Jeg som var så innmari klar i juni, da jeg hadde fått medlemskap på treningssenter av Peter i bursdagsgave. Da jeg blogget om min første treningsøkt på 15 år. Da solen skinte, da barnehagen kunne melde om kun et par tilfeller av antydning til rennende nese, da sommeren var på topp og kroppen min likeså.

Så fulgte en tøff høst der kreftene forsvant, lungebetennelsen kom snikende og plutselig var det jul. Og så innså jeg at jeg ikke har satt mine bein i joggeskoa på fem måneder. Det er nesten et halvt år!

Også sitter jeg her og tenker – hvordan klarer folk det? Å karre seg på trening når kroppen er sliten, barna er syke, mannen er stressa, det er iskaldt ute og du helst vil være inne og fyre i peisen?

Når du våkner om morgenen med sår hals, og du kjenner at du helst skulle sovet et par timer til – når du merker at du blir sliten av å tenke på trening, er det da lurt å sparke til med en treningsøkt? Eller skal man bare innse at det ikke er tiden akkurat nå, og vente til det passer litt bedre?

Eller kommer det aldri til å passe litt bedre..? På samme måte som det aldri passer å bli syk – så finnes kanskje ikke den perfekte dagen for å svette seg rød i fleisen heller? Er det bare den velkjente kneika man må komme seg over, også blir alt så mye bedre?

Jeg vet ikke. Helt ærlig, jeg er skikkelig forvirra.

Så jeg latet som jeg ikke hørte noe, da jeg stod på badet i dag morges og hørte stemmen til Peter rope fra kontoret.

Men jeg hørte den. Klart og tydelig. Jeg er bare ikke helt klar for å svare enda 😉

Før- og etterbilde i ett 🙈
 

/ Oppdatering kommer, når jeg finner ut av det. I morgen, om en måned eller i 2019.

Nå skal det riktignok ikke så mye til for å gjøre meg rørt, men i dag morges dukket denne videoen opp på Facebook, og jeg begynte jaggu å snufse litt mens jeg drakk morgenkaffen ❤️

Videoen over er laget av frivillig.no – og ikke bare får den frem et supert budskap, men jeg blir ekstra rørt av å tenke på at Norge ligger i verdenstoppen når det gjelder frivillig arbeid. For det betyr at det er mange nordmenn som hver eneste uke vier sin dyrebare tid til å hjelpe andre!

Og hvor fint er ikke det? Jeg føler knapt jeg rekker halvparten av det jeg skal i løpet av en uke, og jeg er helt sikker på at folk flest føler det på samme måte som meg. Men likevel er det veldig mange som bidrar for fellesskapet, og det gjør meg varm i hjertet.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg må også innrømme at jeg har tenkt at frivillighet er noe som først og fremst hører den eldre garde til, og på sett og vis stemmer jo det. Mange pensjonister er flinke til å fylle dagene sine, men nå som jeg har lest meg opp litt, innser jeg jo at det virkelig er behov for hjelp fra alle aldersgrupper!

Etter en rask titt på frivillig.no, fant jeg overraskende mye spennende. Bor du i Oslo kan du for eksempel bli serveringshjelp i en bar på et sykehjem! Eller hva med å bidra som leksehjelper et par timer i uka? Kafémedarbeider til Suppeonsdag? Bli aktivitetsvenn for en person med demens? Telefonvakt i Ungdomstelefonen til Skeiv Ungdom? Lære eldre å bruke nettbrett? Eller hva med “Bli ukas høydepunkt i en småbarnsfamilie!” Den siste der gjorde meg ekstra nysgjerrig 😉

Hentet fra frivillig.no på Facebook
 

Jeg syns den supersøte programlederen Jannecke Weeden skrev det sabla godt på sin Instagram på nyttårsaften: 

“Jeg mener det er alt for mye bitterhet og misunnelse i vårt lille land, og hvis vi alle bare konsentrerte oss om å være gode mot hverandre, søke egen lykke og ønske det beste for den neste, så ville alt vært såre enkelt.”

Jeg husker jeg leste det og tenkte at det er søren meg absolutt alt oppsummert i én setning, det. Kanskje litt mer frivillighet kan gjøre verden til et bedre sted シ
 

/ God tirsdag!

1 kommentar

Gir du barnet ditt arbeidsoppgaver? Det kan kanskje være lurt 🙂

(Licensed from: gemenacom / yayimages.com)
 

Før jeg fikk egne barn, husker jeg hvor fast bestemt jeg var på at jeg aldri skulle bli en sånn mor som gjorde alt for barna sine. Jeg skulle tvert imot sørge for at barna mine ble selvstendige, de skulle bidra med oppgaver i heimen så fort de ble store nok.

Og på sett og vis føler jeg at vi har lykkes, barna våre er ganske selvstendige, og de hjelper til med forskjellige ting hver eneste dag. Jeg kunne nok vært strengere og mer konsekvent på mange områder, og har for lengst innsett at jeg har gått i den typiske foreldrefella: Det er altfor mange ting som “går kjappere når jeg gjør det selv”.

I går kom jeg over en dansk artikkel, som handlet om hvor viktig det er med plikter for at barn skal lære seg å ta ansvar, og få en følelse av å bidra til fellesskapet. Det viser seg at dette er gjennomgående hos de barna som er gladest og trives best – og at plikter gir barn en indre struktur.

Forskning viser dessuten at det styrker barnas sosiale og adferdsmessige utvikling når de hjelper til hjemme – og i studier der man har fulgt barn over en årrekke, kunne forskerne også se at barn som har hatt plikter hjemme, klarer seg bedre som voksne – de er gladere og har det bra mentalt!

Mot slutten av saken fulgte en fiffig liten liste over hva slags arbeidsoppgaver barna kan få i ulike aldere – og den syns jeg var fin! Kanskje er det flere enn meg som kan trenge en liten påminnelse om at barn trenger ansvar og at konkrete arbeidsoppgaver er bra? 🙂
 

Barn 2 – 3 år
I denne alderen kan barna hjelpe til med små oppgaver, sammen med en voksen. Hovedpoenget er at de skal venne seg til at ikke alt blir gjort for dem.

• Legge skittentøy i skittentøyskurven eller vaskemaskinen
• Rydde leker
• Mate kjæledyr
• Hjelpe med å dekke på bordet
• Små oppgaver på kjøkkenet sammen med en voksen (skylle frukt, tørke av bordet, lage mat)
• Finne matvarer i butikken
• Bære sin egen ryggsekk
• Henge opp jakke og sette skoene pent
• Legge klær i klesskapet

Barn 4 – 7 år
Når barna blir litt større, er de klare for mer ansvar, og vil gradvis kunne løse flere og flere oppgaver selv.

• Dekke på og rydde av bordet
• Tømme og fylle oppvaskmaskinen
• Rydde rommet
• Re opp sengen
• Vanne planter, hjelpe en voksen med hagearbeid
• Finne matvarer i butikken – bære lette ting som for eksempel dopapir, og hjelpe til med å rydde det på plass hjemme
• Henge opp klesvask
• Pakke ryggsekken til barnehage/skole
• Bære egen ryggsekk til barnehage/skole

Barn 8 – 10 år
I denne alderen skjer det et skifte, de tingene som barna tidligere har hjulpet til med, skjer nå helt automatisk. Med andre ord er det på tide med større ansvar, og gjerne oppgaver som har betydning for hele familien.

• Rydde rommet
• Rengjøring, for eksempel støvsuge
• Gå tur med hunden
• Gå ut med søpla
• Hente posten
• Hjelpe til med å handle matvarer
• Rydde på plass matvarer
• Brette klær og legge det på plass
• Hjelpe til med å smøre matpakke

10 år og eldre
De fleste store barn trenger å føle at det er bestemte oppgaver de har ansvaret for å klare selv. Hva slags oppgaver vil selvsagt variere fra person til person, men dette kan være noen eksempler:

• Lage en middag i uken, med ansvar for innkjøp av matvarene som trengs
• Vaske egne klær, henge opp og brette
• Passe småsøsken
• Holde styr på lommepenger
• Være alene hjemme
• Ha faste rengjøringsoppgaver
• Smøre egen matpakke
• Gå tur med hunden
• Komme seg til og fra skole, fritidsaktiviter og venner på egenhånd
• Planlegge lekser
• Rydde rommet
• Dekke på og rydde av bordet
• Sette på vekkerklokke og stå opp selv
• Fylle og tømme oppvaskmaskinen
• Pusse tennene
• Hjelpe til med å rydde i huset
• Ha ansvaret for mindre innkjøp

(Licensed from: lsantilli / yayimages.com)
 

Jeg har jo forholdsvis små barn i hus selv, og aner ikke om det faktisk stemmer at barn som har hatt plikter hjemme, klarer seg bedre som voksne og at de er gladere og har det bra mentalt…

Men det hadde vært gøy hvis det stemte. Og tanken på at vi ikke er så fryktelig mange år unna at barna både handler inn og lager middag til oss, gir meg faktisk litt gåsehud 😀
 

/ Har du noen tanker om temaet, må du gjerne legge igjen et pip i kommentarfeltet シ

Tidligere denne uka var Peter hos naprapat for å få orden på den vonde armen sin. Da jeg spurte hvordan det hadde gått, svarte han at naprapaten hadde hatt både øvelser og tøyeteknikker på lur, men at han “hadde gitt streng beskjed om at han ikke kunne male”.

Haha! Er det bare meg, eller var dette et veldig tilfeldig forbud å gi..? Det lukter i alle fall at det er noe man som pasient må spørre spesifikt om, dersom man for eksempel er på jakt etter en unnskyldning for å slippe å male resten av gangen 😉

For da sykdomsmaratonet kom krypende i november, stoppet alt opp – og gangen vår står fortsatt og skinner halvferdig. Det er så klart utrolig irriterende å se på halvmalte vegger hver dag, og på mange måter føler jeg at gangen er et symbol på at det meste henger litt på halv tolv akkurat nå.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg fikk faktisk en åpenbaring da vi satt i bilen i går. Da gikk det opp for meg at den eneste egentiden jeg har hatt de siste ukene, har vært når jeg har sovet om natta. Og selv da har jeg ligget på vakt og lyttet etter surklete hosting.

Sorry to say, men jeg tror jeg er i ferd med å miste huet. Barna mine vil selvfølgelig alltid komme først, og jeg passer så klart også på min elskede mann når han er syk, men jeg tror ikke jeg har pustet på mange uker. Altså sånn “trekke pusten og føle at man lever, for nå var det godt å være litt for seg sjæl”-pusting. Jeg kan seriøst ikke huske sist.

Og det forklarer kanskje noe annet som har skjedd: Over natta ble jeg bare ferdig med vinteren! Og det gjør at jeg har konstant småpanikk, for jeg er bare så innihampesvarten klar for våren akkurat nå. NÅ. Og det er ganske kjipt med tanke på at vi bare skriver 14. januar.

Med alt dette i hodet, har jeg nå trommet sammen noen nødvendigheter:

1. Det er søndag i dag – altså ny uke i morgen (og nye muligheter, heh..)

2. Dagen i dag er 47 minutter og 29 sekunder lenger enn på Vintersolverv (altså går det i det minste den rette veien)

3. Om noen år har ungene flyttet ut, og da sitter jeg der og gråter fordi jeg har for mye egentid (true story)

4. Jeg har ikke mistet huet (hehe)

5. Jeg skal ta meg en fridag for å male ferdig gangen (og da skal jeg jaggu kose meg glugg)

Sånn, det hjalp faktisk litt. Ny uke – bring it on 😉

/ Vår, tralala vår ☀️

Kjære Mamma – dette innlegget inneholder bursdagsgave-spoiler, så vent med å lese til i kveld シ

Denne uka hadde moren min bursdag, og for å være ærlig er det altfor tett etter jul. Dette har nemlig bydd på skikkelig hodebry for meg så lenge jeg kan huske, for alle gaveønskene hennes ble jo brukt opp til jul!

Nå skal det sies at hun bestandig har vært en utfordring å finne gaver til, for ønskene hennes har med årene gått fra “snille barn” til “Ikke kjøp noe, jeg har det jeg trenger”.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Men i år ville vi finne på noe hyggelig, og det var lillesøster som satte i gang idémyldringen da hun lurte på om vi ikke skulle spleise på en konsertbillett eller noe annet kulturelt. Og sånn begynte ballen å rulle, telefoner ble tatt, datoer sjekket ut, og resultatet ble en skikkelig trivelig bursdagsgave jeg håper Mamma blir glad for!

Jeg elsker å snekre sammen hjemmesydde gavekort, med klipping og liming og forklarende tekst 🙂

Lørdag må du pakke ↑, mutter’n – for da skal Gjengen på tur!
 

Dette er altså Gjengen ❤️
 

.. og vi skal kjøre ↑
 

… kvelden avsluttes på Nationaltheatret sammen med Else ☀️
 

Årets gave er altså at familiens damer skal på Oslotur, og jeg gleder meg som en liten unge 🙂

Jeg føler dette er mer enn bare en bursdagsgave, for fjoråret gjorde noe med oss. Vi mistet en bestefar, pappa og ektemann som betydde uendelig mye for oss, og hele den prosessen gjorde oss sammensveiset. Vi snakker sammen på en ny måte, det er som om vi setter pris på hverandre på en annen måte – og det er så innmari koselig å ha en sånn fin ting å se fram til!

Gratulerer med dagen din, Mamma – veldig glad i deg シ
 

* Bare 2 dager igjen å stemme på – VIXEN Influencer Awards 2017 *

Med unntak av de barnehagebarna som på mirakuløst vis slipper unna de fleste virusrunder hver høst, vinter og vår – så har jeg inntrykk av at resten av oss er heldige utvalgte som gjerne får med oss det som går.

Et hostevirus som nekter å slippe taket, en kronisk snørrete nese, feber som kommer og går – og en allmenntilstand som svinger i takt med den norske vinteren. Med andre ord litt opp og litt ned fra start til slutt.

Egentlig kan jeg ikke klage, for fram til i vinter hadde vi ni (9!) hele, fantastiske, vanvittige måneder uten sykdom. Med to barnehagebarn i hus, er jo det et kunststykke i seg selv.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Men siden slutten av november har det til gjengjeld gått slag i slag. Og i sånne perioder er det så innmari godt å vite at vi ikke er alene. Snapchat’en min er overfylt av foreldre som er minst like fortvilet som meg – som har vært syke siden førjulen og som har mistet troen på at friske barn er innen rekkevidde.

(Licensed from: tomwang / yayimages.com)
Klassisk småbarnsfar på jobb
 

Denne uka har feberen vært på besøk hos oss igjen, heldigvis ikke noe alvorlig, men nok til at barnehagen har vært uaktuell. Og det har seg jo sånn at verden tvinges til å stoppe litt opp når barna blir syke.

Ikke bare må tempoet skrus ned betraktelig, men for de av oss som er så heldige å ha en partner å dele ansvaret med, må arbeidsoppgaver fordeles. Rettere sagt: det må avgjøres hvem som skal ta seg av sjuklingen.

Og dette er en typisk ting jeg aldri tenkte på før jeg fikk barn selv – nemlig det faktum at hver eneste dag er det en hel gjeng med mødre og fedre der ute som har klart å karre seg på jobb, men som ikke akkurat har de beste forutsetningene for å være der.

Elektrikeren som kommer for å legge opp en ny stikkontakt, jenta i ferskvaredisken som smiler blidt, sykepleieren som hilser hei hei. Hvor mange av de du møter i løpet av en dag har sovet dårlig natten før på grunn av et småtroll som hadde feber, vedvarende hosting som ikke ga seg – eller oppkast som måtte vaskes bort?

Hvis ikke det er verdt å tenke litt over, så vet ikke jeg 🙂

Hele denne uka har jeg vært en gusten zombie, men jeg er utrolig priviligert som jobber hjemmefra og dermed til dels klarer å sjonglere jobb og hverdag når barna blir syke. Og det gjør meg jo ekstra ydmyk.

For akkurat nå fatter jeg ikke hvordan jeg skulle fått det til, å stille i viktige møter etter 3 timers søvn, holde foredrag, operere bort en blindtarm, eller bare komme smilende på jobb når man er så trøtt og sliten at det føles som man har tapt en krig.

Så hatten av til alle som står på og sliter. Som får sykdomskabalen til å gå opp og som holder ut virussesongen. Fatt mot, kjære medforeldre, den verste sykdomssesongen er akkurat nå. I mars blir det bedre 😉
 

/ God bedring til alle som trenger det – og god fredag!

I dag sorterte jeg noen gamle bilder jeg hadde liggende på Mac’en, da jeg plutselig kom over et bilde jeg hadde glemt – og som ga meg umiddelbar latterkrampe.

For jeg hadde helt glemt det lille mysteriet vi opplevde for ett års tid siden. Det var en helt vanlig kveld, ungene skulle ha kveldsmat, og jeg hadde akkurat tatt opp to rundstykker av typen “Mormors hjemmebakte” som jeg hadde liggende i fryseren.

Denne kvelden hadde eldstemann bestilt én halvdel med leverpostei og én med prim, mens lillesøster som vanlig insisterte på å få rundstykket like helt. Ikke bare udelt og uten pålegg, hun ville atpåtil ha det frossent.

Ingen grunn til å ta den diskusjonen, derfor svinset hun ut av kjøkkenet mens hun gnagde i vei på det iskalde rundstykket.

De neste minuttene var det stille, jeg hørte bare lyden av barne-tv mens jeg ryddet litt på kjøkkenet. Men så lød et lite rop fra lillesøster i stua, og jeg hastet inn for å se hva som hadde skjedd. Og der satt hun i sofaen med store øyne: Det frosne rundstykket hennes hadde forsvunnet mens hun så på Charlie og Lola!

Jeg humret mens jeg så på den sjokkerte lille jenta, før jeg bøyde meg ned for å ta en titt under stuebordet. Der var det tomt, så jeg flyttet blikket til under sofaen. Intet rundstykke der heller. Ingen smulerester på bordet, med andre ord hadde rundstykket helt sikkert blitt lagt et eller annet sted i sofaen.

Men etter å ha endevendt alle putene i hele sofaen, begynte jeg å lure litt.

– “Du har ikke spist det opp, da?”, spurte jeg.

Lillesøster ristet på hodet med triste øyne, og jeg innså at hun ikke kunne ha rukket det heller.

Når mat plutselig forsvinner her i huset, er det bestandig én hovedmistenkt: Vår firbente “Teo Matvrak”. Alltid på vakt, og selv om han utrolig nok aldri stjeler mat fra bordet, lever både smuler på gulvet og matrester i sofaen farlig.

Det var bare det at nå lå Teo i kurven sin i gangen, og jeg kunne heller ikke huske å ha hørt slafselyder, noe jeg antok vi ville hørt dersom han hadde slått kloa i fristende hjemmebakst…

Jeg tok en ekstra leterunde i sofaen, og klødde meg i hodet mens jeg grublet over hvor i all verden det frosne rundstykket kunne ha tatt veien. Jeg kikket i vinduskarmene. På tv-benken. I lekekroken. På do. Alle tenkelige steder lillesnuppa kunne vært innom på vei til sofaen.

Men rundstykket var og ble borte, så jeg sa at jeg fikk hente et nytt et i fryseren. På veien ut til kjøkkenet, kastet jeg et blikk på Teo i hundekurven.

Hmm… Så han ikke litt rar ut der han lå og kikket på meg som gikk forbi? Jeg snudde, og gikk bort til ham.

Og ganske riktig..

Ikke godt å si hvor lenge han hadde ligget sånn, eller hva slags tanker som må ha gått gjennom hodet hans idet han satte tennene i en gjennomfrossen godbit og innså at den ble sittende litt fast.

Men det blikket.. 😂

/ 🐶

Jeg er som kjent ganske sikker på at jeg har Norgesrekord i beslutningsvegring, selv det å få hengt opp ting på veggene er en utfordring. Kanskje er det nettopp derfor det føles så innmari godt når det endelig løsner 😉

For det er et helt år siden jeg malte TV-veggen i stua blå, noe som forøvrig er det smarteste jeg har gjort i dette huset siden vi flyttet inn. Jeg skjønner egentlig ikke hvordan det hadde seg at jeg gikk for nettopp den blåfargen, for jeg hadde aldri hørt om den før – kun sett et tilfeldig bilde på Instagram.

Men da jeg så den, var jeg skråsikker på at jeg hadde funnet den riktige fargen, og det viste seg å være rett. Det går faktisk ikke en dag uten at jeg tenker på at den blå veggen bare blir finere og finere! Den endrer farge flere ganger om dagen og er like fin i dagslys som på kveldstid.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Før jeg malte, var jeg litt skeptisk til om det var “nok” å male bare én vegg, men det har jeg ikke tenkt over siden. Dessuten er det overraskende behagelig for øynene å se på TV med en mørk bakgrunn – det anbefales på det sterkeste!

Men tross den behagelige fargen, har veggen liksom manglet noe. Den har føltes litt tom, og spørsmålet har vært hva jeg skulle henge opp når jeg har en tendens til å føle at det fort kan bli litt “mye greier rundt TV´en”, med hyller og bilder og stæsj. Det må liksom være en “rolig” vegg uten for mye støy.

Og nettopp derfor har det blitt med grublingen, og veggen har stått tom i ett år. Helt til nå.

For i helgen ramlet jeg over disse hyllene i en møbelbutikk. Og det sa bare “Pling!” og “Plong!” og “Bingo!” – for disse hyllene var akkurat det jeg var på utkikk etter, og som skapt for veggen min!

Endelig fikk forlovergaven jeg fikk av lillesøster en skikkelig hedersplass ♥
 

Så skulle du om mulig ha like mye beslutningsvegring som meg, så er mitt tips å hoppe i det! Mal den veggen, heng opp de bildene, eller skru opp de hyllene – og skulle det bli helt krise, finnes det både sparkel og andre malingsfarger å få tak i 🙂
 

/ God mandag!

Akkurat nå sitter jeg og lurer på om jeg allerede har brukt opp flaksen min for 2018..

(Licensed from: galdzer / yayimages.com)
 

Fjoråret avsluttet jeg også ganske greit, jeg gjorde det nemlig relativt stort i årets Flax-julekalender – om jeg skal få si det selv. Jeg dro inn femhundrede kroner! Denne gevinsten har jeg forøvrig planer om å cashe ut, det er ikke snakk om at jeg skal skrape meg tilbake til null ved å kjøpe nye Flaxlodd. Å neidu.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Men så over til flaksen i 2018. Det hadde seg nemlig sånn at bilen vår på et eller annet tidspunkt mellom julaften og 4. juledag, fikk det jeg på “ikke-interessert-i-bil”-språket kaller “en liten trøkk”. Ingen bulk eller lignende, det var var plutselig “et eller annet feil på høyre side foran”.

Jeg tok en telefon til Pappa, som jeg alltid gjør når bilen skranter, og han sa at han selvsagt kunne ta en titt, men at det kanskje var like greit å ringe verkstedet som tross alt hadde EU-godkjent bilen for to uker siden.

Som sagt, så gjort – og heldigvis fikk vi time kjapt. Der ble det rimelig raskt konstatert at bilen måtte repareres, og at deler måtte bestilles. Peter måtte ta bussen hjem, og jeg havnet rett i grublemodus over hvor høy regninga kom til å bli. Er det noe jeg lærte i 2017, så er det at faghjelp fra fagfolk koster. Så med regninga fra rørleggeren friskt i minne, så jeg for meg hvordan tusenlappene kom til å flakse ut av kontoen når bilen var ferdig.

Neste morgen ringte telefonen, bilen var reparert og kunne hentes. Jeg holdt pusten mens Peter gikk inn for å betale. Et par minutter etter var han ute igjen:

– “Vil du vite hvor mye det kostet?”, sa han.

– “Eh ja?!”, nærmest ropte jeg til svar.

– “Treogfemti kroner!”

– “At det var? Femtitre kroner? Femtitretusen kroner? Hva snakker du om?!”

Det viste seg at de hadde byttet batteri i bilnøkkelen. Det kostet femtitre kroner. Og selve reparasjonen? Nei den gikk på garantien..

Jeg, med mitt “ikke-interessert-i-bil”-språk, visste ikke at bilen hadde noen garanti i det hele tatt. Så det var jaggu en såpass gledelig overraskelse at jeg seriøst vurderer å bli litt mer bilinteressert i 2018, hehe.

På vei hjem feiret jeg med to buketter lyserosa tullipaner og fire primula. Så svingte jeg innom en butikk for å se om jeg fant “SK-K” fra Peters julegave-liste – altså kurver jeg kan ha på kontoret mitt, der planen var å ha to like: En til papirsøppel og en til vanlig søppel.

Og der, midt på en pall blant skittentøyskurver på salg, fikk jeg øye på to filtkurver. Helt perfekte og akkurat det jeg var på utikk etter!

Og ikke bare det, men tror du ikke de to rakkerne var på salg? 2 for 1! Samme dagen som vi fikk bilen reparert gratis!

Så du skjønner sikkert hvorfor jeg allerede nå regner med at flakskvoten min er brukt opp for 2018. I det store og det hele høres det kanskje ikke ut som mye, det var bare så utrolig mye å fordøye på én gang. Også i løpet av den første uka av året, da.

Kanskje jeg skulle byttet inn den Flax-kalenderen i nye lodd likevel..? For enten fortsetter denne galskapen rett inn i en milliongevinst eller så tar det mest sannsynlig slutt, og hverdagen kan gå tilbake til normalen. Blir jo nesten litt stresset av å leve som Fetter Anton og vente på at flaksen skal snu 😉
 

/ God ny uke!

Jeg har aldri vært flink med blomster – eller rettelse: blomster trives rett og slett ikke hos meg. For ett år siden, døde min ti år gamle kaktus. Jeg trodde ikke det var mulig å ta livet av takknemlige kaktuser, but I did.

Og jeg skjønner ikke helt hva det er heller, men jeg antar at plantene mine enten får for mye sol, eller for lite sol, for mye vann, eller for lite vann. Den der evige runddansen.

Men det siste året har jeg faktisk sporet en fremgang! Ikke bare har jeg fått på plass en liten samling med avokadoplanter som trives i vinduskarmen på kjøkkenet, men i stua har jeg lagt min elsk på “Vindusblad” – en plante som betegnes som ekstremt hardfør og med lite behov for vann. Akkurat det føles litt som juks, og jeg kan vel ikke akkurat være stolt over å holde liv i dem…

Men selve beviset på at det er fremgang å spore, er denne! Den vakre “Sløraspargesen”, som jeg har hatt i ett år, og som jeg syns holder seg veldig bra uten særlige brune områder:

At den har holdt seg bra, er i alle fall det jeg har tenkt fram til i dag. For i morges lurte “minner”-funksjonen på mobilen på om vi skulle ta en liten tur ned Memory Lane og sjekke hva som skjedde på kamerarullen for ett år siden. Mobilen hadde vært så elskverdig at den hadde satt sammen en kollasj med bilder, og på ett av bildene syns jeg at jeg skimtet en gammel kjenning…

Og jada, der var den – et bilde av en viss Slørasparges samme dag som den var kjøpt inn. Den samme planten jeg mener har holdt seg veldig bra det siste året, og som står i stuen min som et bevis på at jeg er i ferd med å få grønne fingre.

Vel. La oss si det sånn at det er lenge siden jeg så et tristere før- og etterbilde:

Den er vel ikke akkurat på vei steder, den planten der…
 

/ Grønne fingre ønskes kjøpt 😬