Det er vel ingen underdrivelse å si at det går ganske så trått med den nye spalten min: “Ukas Snoogle” for tida.. Spalten som jeg startet opp i oktober, hvor jeg deler videre ting jeg lærer av følgerne mine på Snapchat og i kommentarfeltet.
De siste ukene har jeg ikke vært veldig aktiv på Snap, noe som naturlig nok vil si at jeg heller ikke har fått svart på meldinger som jeg pleier å gjøre. Jeg gleder meg til å være back on track igjen snart – for er det noe jeg elsker, så er det å lære nye ting av min personlige google!
Men i dag tenkte jeg bare å meddele at jeg har gjort noe jeg aldri ville gjort, hvis det ikke var for Snoogle.
For jeg er, i følge Peter, i overkant tro til bruksanvisninger og regelverk – så når dama i butikken forteller meg at sofatrekkene ikke kan vaskes i vaskemaskinen, så vasker ikke jeg sofatrekkene i vaskemaskinen.
Niet. Nope. Skjer ikke.
Men så var det Snoogle, da! Det ble jo en liten vaske-fest i kommentarfeltet mitt da jeg skrev at jeg hadde skrubbet trekkene med svamp og såpevann – og veldig mange av dere skrev at det gikk helt fint å vaske trekkene på ullprogram.
Flere av dere mente til og med at dere hadde kliss lik sofa som oss, og at dere hadde gjort det mange ganger.
Og med dette i bakhodet, kastet jeg meg over putene etter frokost i dag tidlig.
Det var lett som en plett å få trekkene av.. Men som jeg mistenkte, var det ikke like lett å få dem på! De hadde riktignok ikke krympet etter to runder med ullprogram i vaskemaskinen – men jeg innså ganske kjapt at formen min ikke er helt på topp enda.
For etter tjue sekunder med sofatrekk-kamp, hadde jeg høy puls og svettet som en gal (og bannet littebitt):
Det viste seg heldigvis at de første trekkene var de tøffeste å få på, for så begynte jeg å få teken på det.
Og nå er altså sofaen så gullende ren som den ikke har vært på fem år. Og det har absolutt ingenting å gjøre med at svigers tilfeldigvis kommer på besøk i morgen, altså.
Jeg tror jeg er ganske god på å leve her og nå. Jeg gjør i alle fall det jeg kan for å være tilstede, og ikke tenke nevneverdig mye verken bakover eller framover i tid. Selvfølgelig er det lettere sagt enn gjort, men jeg gjør så godt jeg kan.
Samtidig må jeg også innrømme at tankene har driftet mye det siste halve året. Det at bestefar var syk, gjorde at jeg måtte lære meg å parkere tankene slik at de ikke tok helt knekken på meg. Jeg klarte det vel egentlig ikke, men igjen: Jeg gjorde så godt jeg kunne.
Og litt på samme måte som at jeg ble helt satt ut over hvor vondt det var å sette barn til verden når “alle” hadde klart det før meg, tenker jeg mye på at så godt som alle opplever å skulle feire den første julen når noen mangler. Og det gjør meg helt satt ut.
Alle ønsker jo at julen skal være en god tid – men etterhvert som man blir eldre, blir julen også en sårbar tid. Den rommer forhåpentligvis mest glede, men også mye savn. Og det er tanker jeg aldri hadde som barn.
Og da tenker jeg tilbake til tiden der jeg ikke hadde noen å savne. Da jeg var liten og livet var bekymringsløst, da julen bare var et stort høydepunkt, fullstappet med glede.
Og at den samme julen må ha rommet mye savn for andre enn meg. Mine foreldre, mine besteforeldre – hadde de de samme tankene som meg? At julen var fin, men at det var en spesiell følelse å feire jul med et savn?
Midt oppi alt tankekaoset, er det en fin trøst at vi er mange i samme båt. For vi er mange som skal feire jul med forhåpentligvis mest glede, men også mye savn. Vi er mange som skal kjenne på livet.
I dag skulle vi ta en liten perlerunde for å lage noen smågaver til jul, og mens vi satt der og knotet på hvert vårt lille brett, fikk jeg plutselig et sånt overveldende øyeblikk der jeg ble minnet på hvor fort tida med de to småtrolla har gått.
Jeg kikket på treåringen min, og kunne plutselig ikke huske sist jeg bekymret meg for at hun skulle putte ting i munnen! Det som var en av mine store bekymringer da begge barna var små, at de skulle putte et eller annet i munnen som ville havne i magen, eller enda verre; sette seg i halsen.
Og nå satt jeg altså der og klarte ikke huske hvor gammel hun var da jeg sluttet å bekymre meg for akkurat det. I fjor på denne tida var det at perlene satt fast inni håndflatene som var det store, så det må være enda lenger siden enn det;-)
Men i dag fikk jeg også et smart øyeblikk, og det handler om noe jeg er overbevist om at jeg burde visst om for veldig, veldig lenge siden… For jeg må innrømme at jeg elsker å perle, og syns det er helt storveis at barna også syns det er gøy.
Men etter noen brett med de trauste stjernene, sirklene og hjertene – pleier jeg å bli litt smålei. Det er jo begrenset hvor artig det er med nok et hjerte liksom… Vi har noen former med kaniner, kuer, hester og biler også – men de er jo altfor store!
Men da, helt plutselig, fikk jeg altså et innfall. Hvorfor hadde jeg ikke tenkt på det før – jeg kunne jo bare søke opp noen perle-oppskrifter på google?
Som sagt, så gjort – det viser seg jo at det ligger et hav av perleinspirasjon der ute og bare venter på å bli kopiert! Voila:
Perlingen ble plutselig utrolig mye artigere 🙂
Så nå kommer nok strykejernet til å gå varmt de neste dagene 😉
I dag var endelig hele huset litt på bedringens vei – og til Peters store glede orket vi å delta på hans sorteringskalas. For ikke vet jeg hva som skjedde da vi andre ble syke, men Peter satte i alle fall i gang tidenes rydde-race her hjemme.
Jeg tror rett og slett han fikk panikk av å være i stua med oss som hostet oss grønne. Så da jeg plutselig hørte rare lyder fra etasjen over, innså jeg at han var i gang med å tømme kryploftet.. Du vet, det trange “loftet” på innsiden av veggen som hos de fleste er stappet fullt med ting man ikke husker man hadde..
Og det fine med Peter, er at han setter i gang sånne prosjekter – selv om han egentlig ikke har tid. Resultatet blir selvfølgelig at han drar ut alt rotet, også blir det stående fordi han har andre ting han må få ordnet først. Ikke frustrerende i det hele tatt.
Men i dag gikk ting over all forventning, for en venninne skulle innom og hente en flaskevarmer (nok en ting Peter hadde funnet da han ryddet i et av kjøkkenskapene i helgen) og sønnen hennes kunne jo trenge noen nye leker.. Så da fikk vi sendt en hel drøss med babyleker videre – og det er seriøst noe av det beste jeg vet, å bidra til at den fantastiske arvekarusellen lever videre 🙂 “Nye” leker er jo helt topp!
Men mens vi ryddet, hadde vi på julemusikk – og plutselig strømmet “O Helga Natt” med Nils Bech ut av høytalerne. Den sangen! Det er ett helt år siden det fantastiske øyeblikket i Skam, der Isak løp fra julekonserten i kirken for å finne Even.. Jeg mener, da Nils’ern stod der i kirken og sang med den nydelige stemmen sin.. For. En. Scene!
Og det fikk meg til å tenke på at det er på tide å oppdatere julelista på Spotify – med gamle slægers og nye favoritter! Hvert år leter Peter og jeg etter årets julesang, og det er like spennende hvert eneste år.
For selv om de gode gamle julesangene selvfølgelig er trivelige, så produseres det jo nye julesanger hvert år. Og det syns jeg er skikkelig tøft, for det kan ikke være bare bare å skulle utfordre de gamle sviskene som vi nordmenn har sverget til i flere tiår 🙂
I dag har jeg kastet en drøss med julefavoritter inn på spillelisten min på Spotify – søk den opp og trykk på “follow” hvis du vil følge jakten på den ultimate julesangen sammen med meg 🙂
(Denne spillelista er forøvrig den samme som ruller og går hele året, men jeg tømmer den for sanger i starten av hver måned, for å få plass til nye)
Jeg trenger tips til sanger å fylle lista med – hvilken julesang klarer du deg ikke uten? Og har du en nyere favoritt som kanskje ikke er så kjent enda? Del i vei 🙂
For i dag har jeg ligget på sofaen under pleddet – det har seg nemlig sånn at vi har vært så heldige og fått lungebetennelsen på førjulsbesøk. Yey! Dette er altså grunnen til at det er stille fra meg på Snapchat om dagen, det er rett og slett for mye hosting i hus.
Og når formen min er dårlig, skjer to ting:
1. Jeg syns ganske veldig synd på meg selv 2. Jeg blir fryktelig sentimental
Hver gang jeg er syk, har jeg jo såklart glemt at det medfører store doser sentimentalitet. Det går bare plutselig opp for meg, i et eller annet øyeblikk der jeg snufser høylydt og er på bristepunktet til å bryte ut i ugly-cry.
I formiddag lå jeg på sofaen da en NSB-reklame rullet over TV-skjermen. Du vet den med det paret som sitter på toget hjem til jul? Han skal tydeligvis møte hennes familie for første gang, og jo nærmere hjemstedet til jenta de kommer, jo mer slår hun om til dialekten sin. Jeg kjente klumpen i halsen allerede da, men det bristet helt da de hoppet av toget og hele familien hennes stod og ventet, og jenta snudde seg til kjæresten og sa:
– “Det e berre å kåmmå Jonas, her er det omogleg å unngå klemminges, så det nyttaskje å værrå fremmon!”
Og jeg som atpåtil har sett den reklamen mange ganger før! Akkurat da kom jeg på det punktet med sentimentaliteten.
Men så dro jeg like godt på med tre episoder av “Vårt lille land” som jeg har hatt på opptaksboksen lenge. Og jeg innså i dag at det må være et av mine soleklare favorittprogrammer – altså de historiene! Så såre og nydelige på samme tid. Så tårene rant, og rant. Og rant. Samtidig som selvmedlidenheten falmet mer og mer.
For å toppe kaka, skulle jeg bare sjekke facebook, og der fikk jeg se videoen til Kreftforeningen der kreftsyke Tone blir overrasket av mannen og barna som har tatt med alle yndlingstingene hennes hjemmefra, for å pynte opp rommet hennes på sykehuset til jul. Gardiner og alt – og da rant det jo over for meg igjen.
Fader altså. Så takk til TV-en for dagens mange realitysjekker, der jeg innså at det ikke hjelper å synes synd på seg selv, selv om feberen herjer.
Et trygt hjem er viktig – også i julestria! Desember er måneden med flest husbranner her til lands, og det er skremmende at 500.000 nordmenn bor i boliger uten fungerende røykvarslere.
En brannalarm som virker, er livsviktig for ethvert hjem – og jeg priser meg lykkelig over at jeg aldri har fått oppleve en brann på nært hold. Likevel må jeg innrømme at lyden av brannalarmen for meg er nesten like skummel som tanken på brann.
Da jeg bodde i Oslo for en del år siden, gikk jeg etterhvert ut av tellingen på hvor mange lørdagsnetter vi ble vekket av den ulende brannalarmen i blokka jeg bodde. Det skyldtes bestandig en eller annen feststemt student som hadde glemt pizzaen sin i stekeovnen, og alle vi andre måtte traske ørten trappeetasjer ned. Midt på natta, i pysjen eller morgenkåpa – også måtte vi stå utenfor å hutre helt til brannbilene kom og fikk avklart brannen pizzasituasjonen.
Etter denne tida har jeg faktisk hatt et veldig anstrengt forhold til alarmer, og jeg liker rett og slett ikke tanken på at en hylende alarm skal gå av mens jeg sover.
Men nå har jeg bedre kontroll og mindre usikkerhet, og slipper å bekymre meg for ulende alarmer – for vi har skaffet oss en helt genial brannvarsler!
Nest Protect styres med en app på telefonen slik at man slipper å dra frem gardintrappa hver gang maten brenner seg og alarmen begynner å ule. Den har avanserte sensorer som detekterer brann og kullmonoksid – og før alarmen løses ut, får du en vennlig varsling på telefonen, og du kan enkelt skru ned lyden før alarmen går.
Men det jeg liker aller best, er at den kan varsle med en stemme som sier at man må forlate rommet, istedenfor å skape panikk med høy piping. Perfekt for barnerommet – og sånne skvetne damer som meg 😉
Den har også nattlampe og bevegelsessensor
Og nå kan du bli like heldig som meg! For ikke bare har jeg fått det som omtales som fremtidens brannvarsler i hus – jeg har fått lov til å dele ut en til en av dere også 🙂
Nissemor i gavehumør!
Har du derimot brannvarslerne i orden, men planer om reise bort i julen – eller bare generelt ikke er så glad i folk som kommer på uanmeldt julebesøk? Da må du følge med nå.
Jeg skal nemlig også dele ut det geniale Nest Cam Outdoor, et værbeskyttet webkamera til utendørs bruk som enkelt styres fra en app på mobilen. Kameraet har “night vision” og bevegelsessensor, som fanger opp alle detaljer og bevegelser, dag som natt.
Du blir altså varslet på mobilen dersom noen lusker utenfor huset ditt – enten det er uvedkommende, naboen som kommer med en julehilsen, eller noen som går julebukk 😉
Hello, there! Jule-surprise 🙂
Kameraet har en synsvinkel på 130 grader, og filmer i 1080p HD-oppløsning slik at bildet blir krystallklart. Dessuten har det innebygd mikrofon og høyttaler, med andre ord kan du snakke med vedkommende som står foran kameraet!
Jeg vet ikke med deg, men hvis jeg hadde vært innbruddstyv og plutselig fikk høre stemmer fra oven… Da ville jeg nok sagt takk og farvel 😉
Og jeg som lurte på hvordan jeg skulle finne tilbake til det gode julehumøret fra i fjor.. Vel, i morges tror jeg at jeg fant løsningen 🙂
For i dag tidlig skulle jeg bare slette en sending av God Morgen Norge som lå på dekoderen, og da jeg spolte meg kjapt gjennom den for å finne ut hvorfor jeg hadde tatt den opp – kom jeg over et innslag om noe skikkelig artig.
Det viser seg nemlig at det finnes noen der ute som hver eneste mandag til fredag jobber med å måle julestemningen i Norge! Haha, hvor gøy er ikke det? Om hvordan julestemningen utvikler seg og hva som påvirker den gjennom hele førjulstiden. Hvis ikke det er trivelig, så vet ikke jeg!
Visste du for eksempel at 10% av oss nordmenn vet at nissen finnes? Og at kvinner og menn over 60 år foreløpig har dårligst julestemning her til lands – og at 7 av 10 av disse mener julen var bedre før? Eller at 2% av oss hører på julemusikk hele året – og at 3% av oss gleder oss mest til julen er overstått?
Nettsiden heter Norsk Juleindeks – og det er lenge siden jeg har humret og kost meg så fælt mens jeg har scrollet! Før helgen nådde julestemningen hos oss nordmenn en foreløpig topp på 41% – vi kvinner har 48% julestemning, mens mannfolka bare har 28%. Haha!
Nettsiden ble visst lansert med ønske om 100% julestemning, og er en faktabasert statistikktjeneste som gjennomføres på initiativ fra Matprat. De har igjen fått med seg aktører som blant annet Opinioin (gjør daglige befolkningsundersøkelser), Google (bidrar med nordmenns søkestatistikk) og Tidal (holder styr på hva som rører seg i julemusikk-verdenen).
Og julestemningen deles opp i kategorier:
Beskjeden julestemning
Lett julestemning
Frisk julestemning
Full julestemning
Julestorm
“Julestorm” beskrives som “Julestemningen har nådd et unormalt høyt klimaks og overskygger alt annet. Det er jul i alle kriker og kroker, samtaler preges av plutselige utbrudd av julesang og ingen får gjort noe annet enn å være gode mot hverandre.”
Faksimile norskjuleindeks.no
Faksimile norskjuleindeks.no
Jeg vet ikke, det er bare et eller annet som er så utrolig trivelig over det hele – å ta tempen på julestria liksom! Å få vite at hashtaggen #sprøsvor har blitt brukt 8 ganger så langt i desember og at vestlendinger har mest julestemning denne uka, jeg bare elsker det!
Så stikk innom norskjuleindeks.no, så har du litt å finne på denne søndagen. Tips fra meg hvis du er interessert i å lese hvordan julestemningen har utviklet seg de siste ni dagene 🙂
Det begynte som en konkurranse i mai, da Peter og jeg satte to avokadosteiner hver i vann – med håp om at de kom til å begynne å spire både nedover og oppover. Førstemann til 1 meter høy plante, vant.
Jeg valgte en stor og en bitteliten stein, den lille valgte jeg for å symbolisere at det ikke er størrelsen det kommer an på. Men til mitt uhell råtnet den bittelille steinen etter kort tid. Da bykset den ene steinen til Peter fra:
Varsku her! Stor, hvit rot på vei!
Peter fikk steinen i jorda, og kort tid etter vokste en liten grønn spire ut på toppen. Da min stein råtnet, satte jeg to nye i vann – og i mellomtiden rakk den første steinen min å slå rot. Jeg puttet den i jord – og like etter hilset den meg med den søteste high-five’n jeg har sett!
😍🌱
Etter et par måneder lå jeg fortsatt bak Peter, men så skjedde det jeg mistenkte kom til å skje. Peter glemte såklart å vanne!
Sorry, mate – you got the wrong dad.
Min derimot!
Lucky you – little fellah 😇
Etter dette dabbet konkurransen litt av, men spireprosjektene fortsatte for fullt i vinduskarmen likevel. Jeg var hektet! Og nå syns jeg jaggu det er på tide med en skikkelig avokado-oppdatering, for bare se på dette:
Pass deg nå, Blomster-Finn! 😉
Ålreit, så ser “Per” til venstre litt pusling ut – men det håper jeg går seg til så fort han får seg litt mer jord i potta si. “Laila” helt til høyre er den flotteste og fagreste – men det skyldes enkelt og greit at den egentlig tilhører Mormor. Hun orket ikke ha den lenger, så jeg adopterte den da den var litt mindre enn den er nå.
“Lavrans” og “Rune” i midten har jeg dyrket fram selv, og jeg er ikke så rent lite imponert, om jeg skal få si det selv. Sjekk de grønne bladene, da!
Jeg må innrømme at jeg ble litt tatt på senga da vi hadde familiebesøk for noen uker siden, og svogeren min lurte på hva vi hadde i vinduskarmen på kjøkkenet. Jeg begynte å fortelle ganske ivrig om disse avokadosteinene vi hadde satt i vann, og tok ham gjennom hele prosessen derfra. (Han er lærer, og jeg mener bestemt han var oppriktig interessert – hvis ikke får jeg beklage neste gang vi møtes)
I samme slengen fortalte jeg at jeg hadde fått noen snapper fra folk som kunne fortelle meg at avokadoplantene deres hadde blitt sjukt høye, hvorpå han kikker på meg og sier:
Herreminhatt, så var vi jaggu ved novembers ende. Jeg håper og tror at tida flyr like fort for dere, for nå er det like før jeg ikke henger med lenger. I gamle dager husker jeg hvordan tida s n e g l e t seg fram til jul, men den tida er åpenbart forbi.
Men om tre uker snur sola igjen – hu hei hvor det går! I morgen er det desember – da er det offisielt lov å spille julesanger her i huset, og jeg er superklar! Men først, en liten oppsummering av november.
Beste kjøp Ny oppvaskmaskin! Da jeg flyttet for meg selv, spanderte Mormor og Este oppvaskmaskin på meg – for Este sa at dette var noe av det viktigste man trengte i et hus. Det har jeg tenkt mye på mens vi har stått med oppvaskbørsten og skrubbet glass og tallerkner den siste tida 🙂
Beste bomkjøp Fikk litt pes for at jeg kaller dette punktet “beste” og ikke “verste”, men jeg syns det er noe trivielt over “beste bomkjøp”. For skjedd har skjedd, og spist er spist – og da er det like greit å tenke positivt.
Denne månedens beste bomkjøp går definitivt til utedressen jeg kjøpte til lillesuppa, som viste seg å være altfor liten. Hva skjedde med å følge én størrelsesmal, hvorfor varierer størrelsene fra butikk til butikk? Så teit.
Peter-øyeblikk Da Peter fikk mark av å se på at ungene og jeg lå på sofaen på tredje dagen med feber, og kastet seg over skurebøtta. Jeg har aldri sett ham så ivrig, han må ha holdt på i flere timer – livredd for å sette seg i sofaen og falle sammen akkurat som oss andre. Rimelig søtt – og ikke minst ekstremt deilig med rent hus!
Christina-øyeblikk Det skal vel mye til for å overgå ulltøffel i pappa-crocs. Føler det var mitt øyeblikk i november – og det sier på mange måter sitt.
Fullførte prosjekt Jeg ryddet hele det store skapet vi har i gangen, all by myself. Sjukt glad, sjukt lettet og sjukt fornøyd med egen innsats. Pakket bort alt som har blitt for smått, og til og med tatt en skikkelig sortering på det som aldri blir brukt. Yeah!
Prosjekt som videreføres til neste måned Altså, se litt nøyere etter på bildet av Peter med vaskebøtta, og rumpa i været. De veggene der.. Vi er ikke helt ferdig med malejobben for å si det sånn. Mitt ønske for denne julen, er at vi er ferdige med å male gangen før sølvguttene synger julen inn 😉
Tristeste øyeblikk Este ❤️ Og den store klumpen i halsen som smeller så hardt til i blant, at man nesten mister pusten.
Herligste øyeblikk Denne måneden må jeg definitivt svare dere lesere, og min kjære Snoogle! Makan til omsorg og omtanke fra en haug med følgere har jeg aldri vært borti. Takk for alle gode råd, tips og varme tanker i en tung tid – det har faktisk hjulpet meg mer enn dere aner.
Blondeste øyeblikk Litt usikker på hvorfor ikke denne historien har havnet på Peters blogg, men jeg hadde altså en samtale med min sønn i forrige uke. Han prøvde å sette meg ut med nye argumenter, og etter det som må ha vært en liten evighet med diskusjon, var jeg til slutt helt tom for svar. Så da sa jeg: “Jeg er FEM-og-TRÆDVE år. Jeg er ikke dum.” Jeg tror faktisk jeg rødmet litt da jeg hørte Peter humre i rommet ved siden av.
Bilde som aldri havnet på bloggen Feber. Trengte bilde av fottøy til bloggen. Not fresh.
Friskus Kan jeg droppe dette punktet, tro? Eller forresten. Tror jeg velger å tenke at det er ganske friskus å lytte til kroppen og hvile til den er klar igjen 🙂
Daffus Da Peter kom hjem fra en treningsøkt og sa han skulle hilse fra PT’en min og si at det var ekstremt lenge siden sist.
Hadde det ikke vært for at jeg vet vi er mange om dette, hadde jeg aldri turt å skrive om denne juleirritasjonen min…
For i dag fikk jeg det plutselig for meg at vi måtte muntre opp Familien Klonk-Hoste’sen. Og for første gang i historien følte jeg meg klar for å finne fram julepynten mens vi enda skriver november, til tross for at sånt egentlig er forbeholdt langt-uti-desember.
Det er riktignok for tidlig å dra fram nisser og juletrær – men en julestjerne eller to i vinduene, det kan jo like gjerne høre vinteren til, spør du meg!
Og mens jeg stod der på en krakk og hang opp julestjernene, kom jeg på noe som skjedde i fjor. For jeg gjør nemlig det samme hvert eneste år: Jeg gir meg ikke på tørre møkka før den stjerna henger rett.
Jeg kan nemlig ikke fordra stjerner som henger på halv tolv eller som dunker de stakkars stjernespissene sine i vindusruta. Jeg takler det ikke, og jeg skjønner ikke hvordan folk klarer å leve med stjerner som dingler skjevt i sin egen stue.
I fjor la jeg ut noen snapper om dette, der jeg ba folk om å jobbe for stjernas sak (hvis det er lov å si). For vi må faktisk stå sammen.
Derfor oppfordret jeg folk til å kjøpe en sånn billig “ledningsvrider” (overhode ikke sponset, men skulle gjerne vært det) som man fester i ledningen over stjerna – som enkelt gjør at man kan vri ledningen noen hakk helt til den vakre stjerna henger rett.
Og snapchaten min eksploderte! Jeg fikk så mange takkemeldinger at jeg ikke hadde sjans til å svare alle, for det var visst ikke viden kjent at det fantes en dings som kunne gjøre sånn at stjerna kom til sin rett!
Men viktigst av alt: Det viste seg at vi som ikke takler at stjerna henger skjevt, vi finnes i hopetall. Vi som får mark av å se dinglende stjerner på halv tolv – vi er i den samme julebåten.
Og nå nærmer det seg tida igjen folkens, og det er viktigere enn noen gang at vi holder sammen. Spre budskapet om at det finnes en dings/ledningsvrider som er å få tak i overalt – og som er verdt sin vekt i gull.
