Tenk det, for bare syv år siden visste vi ikke hvem den andre var engang. Vi hadde bare tilfeldigvis en felles kompis, som på denne dagen la ut en statusoppdatering som både Peter og jeg svarte på. Og av en eller annen grunn, sendte altså Peter meg en venneforespørsel – og lite visste vi at det skulle bli starten på vår historie.
Enda skulle det ta seks måneder før vi fikk kontakt, men plutselig en dag begynte vi å chatte.
Og nå sitter vi her.
Med to barn, en hund, et hus, to blogger, masse thuja-hekk, et soverom som skal males, crocs, trampoline i hagen, barnehage-tegninger på veggene, sentralstøvsuger, og kjærlighet.
Sommer. Sol. Endelig ferie. En iskald øl. Eller to. Eller tre. Såpass har jeg fortjent. Det er ferie. Barna klarer seg, de leker så fint, så.
Det er et halvt år siden jul, et halvt år siden jeg fikk høre at jeg var en jævla idiot – flere ganger daglig. For jeg hadde ramlet over den hjerteskjærende videoen til alkovettorganisasjonen AV-OG-TIL, noe som resulterte i at jeg skrev dette blogginnlegget som vekket både sinne og glede hos tusenvis av nordmenn.
Innlegget mitt hadde ett eneste budskap: At alle skulle tenke seg om en ekstra gang før man kastet innpå både øl og akevitt til julematen når det var barn tilstede.
Jeg hadde helt ærlig ikke trodd at dét var noe å bli forbanna for.
Men forbanna var det mange som ble, og jeg var tydeligvis en idiot som ønsket å ta fra nordmenn kosen. For herregud, Christina: “Det må da være lov å KOSE seg, og hvis du ikke klarer å ta ett glass vin eller en øl til maten uten å snøvle, er det faktisk DU som har et problem.”
Og der burde jeg jo kanskje lagt meg flat. For jeg var så dum at jeg oppriktig talt trodde det var mulig å kose seg uten alkohol. Tenke seg til.
Men blant alle disse kommentarene dukket det opp veldig mange som gjorde meg bare enda mer glad for at jeg hadde postet innlegget. Nemlig alle dem som hadde fått deler av livet sitt ødelagt fordi noen i nær familie ikke klarte å bare ta én øl. Og alle de historiene fikk meg til å forstå at det må være lov å si ifra. Minne om at kos med alkohol også har en mørk skyggeside.
Og nå er det sommer. Alkoholsalget går opp, vi går i feriemodus, vi skal ikke på jobb neste dag og vi trenger ikke kjøre bil. Og da er vi der igjen. Jeg er på ingen måte avholds selv, og jeg kommer til å nyte en kald øl i sola i sommer – men ikke med barna til stede.
For jeg mener ikke at alle må slutte å drikke alkohol, bare at man tar litt ekstra hensyn når barn er involvert. Selv AV-OG-TIL-organisasjonen jobber ikke for at man skal slutte å drikke alkohol, men at alkoholbruken skal reduseres der det kan være farlig eller gå ut over andre.
Og feriefylla med ungene, går ut over ungene.
Det er ikke snakk om å ikke få lov til å nyte alkohol, det er snakk om å ha det i bakhodet. At én øl til kan være én for mye. Og det siste du vil, er at den ene ølen blir det ene minnet ungen din sitter igjen med fra sommerferien 2017.
/ Alle barn fortjener en ferie full av gode minner, ikke fulle voksne ☼
Det er mange som hevder at det ikke er mulig å skrive om noe som helst i 2017 uten at folk blir fornærmet. Og jeg må jo innrømme at jeg har fått mange snodige tilbakemeldinger i løpet av de to årene jeg har blogget.
For eksempel den lørdagen jeg la ut en Snap om at været var trist og grått. Da ble faktisk flere mektig irriterte fordi det ikke er noe som heter dårlig vær. Men det må da være lov å si at været er trist og grått uten at det oppfattes som provosering?
Jeg prøver å ikke fyre meg opp når det dukker opp sure tilbakemeldinger – jeg svarer på massevis av kommentarer, mailer, meldinger og snapper hver eneste dag. Og uansett tone, så liker jeg å svare konstruktivt og ganske hyggelig tilbake, såpass forventer jeg egentlig av meg selv.
Men innimellom renner det over for meg også – og det var akkurat det det gjorde for en liten stund tilbake.
Dagen var såvidt i gang, og jeg visste jeg hadde et sted mellom 20 og 30 ubesvarte mailer som ventet i innboksen. Jeg blir fort stresset når det tårner seg opp med ting på vent, og denne dagen hadde jeg atpåtil bestemt meg for å blogge om ufrivillig barnløshet. Jeg var livredd for å tråkke noen på tærne, og sånne innlegg tar ekstra lang tid å skrive.
Uansett. Dagen var i gang, men så trengte plutselig Macen en oppdatering. Og det var ikke gjort på et blunk, så mens minuttene tikket avsted, åpnet jeg Snapchat. Foran meg hadde jeg funnet to hårstrikk, og kom på noe jeg diskuterte med en venninne for mange år siden, nemlig at det går en aldersgrense for hvor lenge man kler å gå med musefletter.
For det første, dere som følger meg på Snap, vet at jeg legger ut litt av hvert. Noe er kanskje gjennomtenkt – mens andre ting definitivt ikke er det. For min del er det det som er gøy med Snap: Her og nå, this is me.
Umiddelbart etter posting av museflettene, begynte det å tikke inn snapper fra flere av følgerne mine. De fleste skrev at aldersgrensa går ved barneskolealder. Så kom det overraskende mange tilbakemeldinger fra flere som hadde mødre som fortsatt går med fletter – og som påpekte at de var mer eller mindre uenige i det valget. Så fulgte noen bilder av jenter på min alder med musefletter og store glis – med påskriften: “Vi er da ikke for gamle, vel!”.
Men så åpner jeg en Snap som gjør at jeg fyrer meg opp. Den var fra ei som startet meldingen med å skrive at hun var stor fan. Så fulgte en liten tirade om at aldersgrenser for hva kvinner kan og ikke kan ha, var helt uakseptabelt. At hun åpenbart hadde tatt feil av meg, og at det siste vi faktisk trenger er en allmenn aldersgrense for hårfrisyrer.
Og jeg ble altså så oppgitt. Glemt var ønsket mitt om å svare konstruktivt og hyggelig tilbake – for det er jo ikke sånn at jeg aktivt går inn for å provosere på Snapchat, selv om alt kan vris og vendes på i 2017.
Jeg ble rett og slett skikkelig irritert over at noe som kun hadde som hensikt å være en litt artig pausesnap for å holde stresset mitt under kontroll, ble oppfattet som en politisk agenda mot musefletter på voksne.
Så for første gang i min blogghistorie fyret jeg meg opp og svarte, med samme mynt. Jeg skrev at det siste jeg trenger, er å bli fortalt hva jeg skal mene om en sak. Jeg er 35 år gammel og klarer å tenke selv. At jeg vel må ha lov til å si hva jeg mener – selv om ikke alle nødvendigvis er enige?
På en måte føltes det litt godt å svare tilbake, men samtidig følte jeg meg utrolig barnslig. Og littebitt bitchy. Men den dårlige samvittigheten varte ikke lenge, for plutselig dukket det opp svar fra min provoserte følger.
Og hun fortsatte med å beklage seg over at hun åpenbart hadde tatt feil av meg. For hun hadde heiet på meg som en stemme for det motsatte av mer eller mindre skjulte normer i dagens samfunn. At hun hadde begynt å følge meg etter at jeg hadde skrevet om mammakroppen etter fødsel. Men hun hadde altså tatt feil av meg. Beklager. Hun skulle aldri sagt noe.
Så prøvde jeg å forklare at joda, jeg heier på mammakroppen – men jeg syns fortsatt jeg er for gammel til å gå med fletter. At datteren min kler det mye mer enn meg. At dette sikkert ikke er den gjengse oppfatning, men at det nå en gang er min personlige mening.
Så fortsatte vi å sende små stikk fram og tilbake en liten stund – helt til jeg plutselig innså at jeg måtte trekke pusten. Jeg begynte rett og slett å føle meg uggen. Herregud, her satt jeg og kranglet som en umoden fjortis! Jeg var jo ikke ute etter å provosere noen med mine struttende musefletter, jeg var bare ute etter å lage litt god stemning på Snapstoryen min.
Så jeg skrev neste melding i en litt vennligere tone. Og da svaret kom tilbake, tror jeg det var flere enn meg som hadde trukket pusten.. For plutselig hadde samtalen endret retning totalt.
Ut av ingenting, påpekte jenta i den andre enden at grunnen til at man reagerer på ting, er at man føler seg truffet på en eller annen måte. Og at når man føler seg truffet, så føles det bedre å lange ut mot triggeren enn å endre seg selv. Jeg hadde trigget henne – og hun hadde respondert. Neste gang skulle hun heller fokusere på å jobbe med seg selv, slik at det ikke trigget henne når noen mente noe om henne og hennes hår. I dag hadde hun fått en øvelse i dette – så tusen takk.
Og der satt jeg. På grensa til sjokkskadet over å ha gått fra å være eitrende forbanna – til å bli litt misunnelig. Snakk om innsikt!
Plutselig innså jeg at også jeg hadde lært noe denne dagen: Man skal ikke være så rask med å dømme folk, som oftest ligger det noe mer bak det de sier.
Så da takket jeg for at jeg hadde fått en skikkelig øvelse selv, før jeg spurte om vi fortsatt var venner. Og det var vi 🙂
/ Man skal kanskje ikke kimse av en catfight på Snapchat 😉
Vet ikke om det er Peter eller jeg som har vanskeligst for å tro det.. Men min første time med personlig trener er unnagjort! Og det gikk som det måtte gå…
På fredag skrev jeg at jeg i bursdagsgave av min kjære mann i år, fikk adgangskort til et treningssenter. Sammen med kortet fulgte også en time med personlig trener, samt en kroppsanalyse – du vet en sånn brutalt ærlig maskin som måler kroppens fett- og muskelsammensetning, BMI og biologiske alder.
Jeg har som sagt ikke trent på over 15 år, så det sier seg selv at det var en spent og skrekkslagen jente som skulle til pers og vise slappe muskler, for første gang på en hel evighet.
Kroppsanalysen hadde jeg faktisk ikke tenkt så mye på i forkant, annet enn at jeg var ganske sikker på at muskelmasse-prosenten min kom til å ligge greit under gjennomsnittet…
Iiiiik!
Men da maskinen printet ut en lapp med resultatene etter få sekunder, og jeg fikk se at min biologiske alder var 20 år (!) – skjønte jeg at maskinen og jeg var mer enn gode venner 😉
Peter mente det “måtte være kødd” at jeg var 20 år, og PT’en kunne bekrefte at det nok var noe misvisende ettersom maskinen kun tar hensyn til forholdet mellom høyde, vekt, muskel- og fettsammensetning. Og siden jeg er ei lita jente med normal BMI, ble tallet ganske lavt. Men jeg mener.. Står det svart på hvitt, så står det svart på hvitt… 😉
Uansett ble jeg raskt dratt ned på jorda igjen, da PT’en sa at det var dags. For jeg hadde tatt på meg treningstøy i den tro at vi skulle gå gjennom apparatene, så da jeg ble beordret opp på elipsemaskinen, begynte det å gå opp for meg hva som ventet.
PT’en skulle skreddersy et program for meg, og først var det naturligvis oppvarming. Jeg så han skrev ned tjue minutter på arket sitt – men da jeg pustet og peste som en hvalross etter stusselige sju minutter, humret han at jeg kunne gå av maskinen.. Da var jeg så gjennomsvett at jeg tror han skjønte hvor dette kom til å ta veien.
– “Eh, hva slags oppvarming liker du best, da?”, spurte han – og jeg lurte på om det ikke var ganske tydelig at jeg ikke hadde noen preferanser for oppvarming.. Jeg har vel ikke varmet opp siden den siste håndballkampen jeg spilte på Jenter 16 i 1998.
“Var det der bare oppvarmingen..?”
Styrketrening er det altså lenge siden jeg har drevet med, og det tok ikke lang tid før jeg forstod at her må vi legge lista lavt. For ja, man får muskler av å løfte barn – men man blir definitivt ikke spesielt sterk!
“Eh, ekstra vekt..?! Nei takk, det holder i massevis med stanga..”
“Det må være noe feil, det brenner i magen, skal det gjøre det?!”
Når du er så sliten at du må rulle deg av benken..
Jeg vil helst ikke skrive noe om hvor støl jeg er akkurat nå – men hey: Jeg kom meg gjennom min første treningsøkt på femten år! Det er jo ikke store greiene sånn egentlig, men for meg er det en skikkelig seier. Og da er det på en måte litt ålreit å være så støl at man nesten ikke klarer å gå opp en trapp 🙂
Så må jeg bare få presisere at Konatil ikke kommer til å bli noen treningsblogg framover. For sånn i første omgang har jeg egentlig nok med å skulle finne en god rutine på å komme meg til treningssenteret etter at barna er i seng for kvelden. På den tiden av døgnet er egentlig det siste jeg ønsker, å måtte ut av døra…
Men hvis denne punkterte tobarnsmoren på mirakuløst vis plutselig skulle få seg en bedre holdning…
… så kan det hende jeg legger ut en liten update 🙂
Det er én uke siden Peter og jeg kjørte i gang den store konkurransen om hvem av oss som er best bak rattet – og allerede nå er vi i ferd med å se resultater 😉
Vi har altså fått oss Smart bilforsikring fra SpareBank 1, og dermed også mottatt en smartplugg i posten, som vi har montert i bilen. Pluggen kobles via Bluetooth til Spinn-appen – og så er man klar for å kjøre, og forbedre sin kjørescore!
God kjørescore oppnår man når man kjører med flyt, noe som igjen gjør at man kan få lavere pris og andre fordeler på bilforsikringen. Og vi har altså valgt å dra i gang en aldri så liten kjørekonkurranse for anledningen 😉
100 av 100 i kjørescore, sa du? 😉
Let’s go!
Og det som slo meg etter første dag med kjøring, var at konkurransen ville vært mest fair dersom noen installerte smartpluggen uten at vi visste det.. For selv om jeg føler at jeg kjører som jeg vanligvis ville gjort, så har Peter virkelig satt inn støtet!
Konkurransemenneske som han er, er han altså fast bestemt på å vinne dette, og mannen kjører derfor både unormalt smidig og balansert, uten hard bremsing eller krappe svinger.
Og det har jo fått meg til å innse at det er nettopp derfor denne forsikringen er helt genial! Hensikten til SpareBank 1 er at de ønsker å motivere og belønne tryggere adferd i trafikken, og det virker!
For det at man hele tiden kan forbedre bilens kjørescore, samt få tilbakemeldinger på kjøringen underveis – gjør helt enkelt at man blir en bedre sjåfør. Jeg trodde ikke det skulle virke så bra, men det funker fordi man vet at bremsing, akselerasjon og svinging registreres.
Og det er faktisk akkurat det lille ekstra som skal til for at man fokuserer 100% på å kjøre med flyt når man sitter bak rattet. Og kjøring med flyt indikerer at du er en oppmerksom og en trygg sjåfør – og oppmerksomme sjåfører kommer sjelden ut for ulykker.
Det er såklart ekstra moro når man har en konkurranse gående slik som Peter og jeg har, men enda viktigere er jo tross alt selve gulroten; at man kan oppnå lavere pris på bilforsikringen.
Dere som så snapstoryen min i går, fikk se bildagboken i Spinn-appen, med oversikt over bilens score. Hver kveld titter vi nå innom dagboken for å sjekke status, og det er like moro og spennende hver kveld 🙂
Min beste kjøredag til nå, er 23. juni – ganske bra flyt i kjøringen, men ser jeg må jobbe litt mer med gassen:
Apropos Spinn-appen, så vet jeg at det pappaen min setter aller mest pris på, er at det følger med direkte veihjelp.. For ja, jeg ringer fortsatt Pappa dersom jeg trenger hjelp – og hver gang jeg skriver om dette på bloggen, får jeg bestandig mange spørsmål av typen: “Si meg, hvem ringer Pappa?! Har du ikke en mann?”
Svaret mitt er som alltid at Peter er så lite handy når det kommer til bil, at kompetansen hans stopper etter “påfyll av spylervæske”. Men skulle jeg trenge hjelp nå, så kan jeg trykke på “Veihjelp” i Spinn-appen, så finner den automatisk posisjonen der jeg befinner meg – og jeg kan bestille veihjelp direkte hos Viking.
Vinn vinn: Pappa slipper å rykke ut, og Peter slipper å klø seg i huet 😉
Trenger du veihjelp? Trykk på “Veihjelp”!
Jeg elsker gode reklamefilmer, og denne videoen beskriver hvor enkelt det fungerer i praksis:
Torsdag denne uken var ventetiden over! Åtte uker etter bestilling hadde min nye sofa til tv-stua i 2. etasje, endelig funnet veien til møbelbutikkens lager – og var klar for utkjøring.
Det var såklart julaften for meg, men julegleden viste seg å være kortvarig da jeg hadde glemt å ta med i beregningen at vi har trapp. Vinkeltrapp. Og at sofaen selvsagt var altfor stor til at den på noe som helst vis kom seg forbi.
Peter var selvfølgelig ikke veldig imponert over at jeg ikke hadde tenkt på dette da jeg endelig klarte å bestemme meg for sofa – og i to dager har det lille beistet stått rett på innsiden av døra i gangen, og skapt hodebry for liten og stor.
Hvordan i all verden skulle vi klare å få sofaen opp i 2. etasje? Måtte vi ty til plan B: Balkongen og tauverk?
Jeg bestemte meg for å ringe Pappa, noe jeg pleier å gjøre når Peter og jeg står fast. Og Pappa mente også at plan B var den eneste løsningen. Så i går kom Mamma og Pappa på taco – med et aldri så lite sofaprosjekt til dessert… 😉
Mamma holder gåsa, mens sofaen bæres ut på verandaen..
Vi innså kjapt at det ville bli vanskelig å heise den rett opp, men så var det et glupt hode som kom på at vi kanskje kunne bruke stigen..?
Ett stykk oppgitt mann X-)
“Skal du bare stå der oppe og ta bilder..?”
Litt plast for å beskytte sofaen, kanskje..
Den dingsen der må vel bort hvis vi skal skyve sofaen oppover stigen..?
Dette ser like ille ut som det var! *hold pusten*
*Holder fortsatt pusten*
*Puuuuuuuuuh*
Greit fornøyd 🙂
Jeg er fortsatt helt i sjokk over at sofaen er i hus i riktig etasje, og vil samtidig benytte anledningen til å advare alle andre mot å gjøre det samme som oss 😉
I dag kom jeg på at det er en ting jeg helt har glemt å fortelle.
Den lørdagen Peter og jeg giftet oss, var også bursdagen min. Så da vi våknet opp på hotellrommet den morgenen, var det ikke bare en morgengave fra Peter som ventet på nattbordet – det var også et lite dryss med bursdagsgaver. Peter elsker å kjøpe gaver, og det beste han vet er å overraske med flere ting.
Det klarte han også denne gangen, men i år var det én gave som skilte seg litt ekstra ut fra de andre. En veldig flat konvolutt. Og den viste seg å inneholde noe jeg først trodde var tull. Men det var det altså ikke. Inni konvolutten lå… et adgangskort.
Peter hadde meldt meg inn på et treningssenter!
Først lo jeg nervøst, så satte panikken inn. Jeg har ikke trent på femten år. Femten år. Det er lenge, jeg vil gå så langt som å kalle det en evighet. Og fra å være en utrent jente i sin beste alder, var jeg nå plutselig medlem av et treningssenter? Jeg var i sjokk.
Okei, så har jeg kanskje klaget litt det siste året om at jeg føler kroppen min er i ferd med å punktere litt.. At spesielt holdningen er ille, at jeg kjenner jeg har stramme brystmuskler og slakke ryggmuskler. Det er lange dager foran skjermen hver eneste dag, og jeg vet jeg er for lite i aktivitet.
Så det er jo forsåvidt på tide å ta noen grep. Jeg vet jo det. Men selv om jeg hadde snakket om det til Peter flere ganger, så var jeg bare ikke helt forberedt på å bli kastet ut i treningsverdenen på denne måten.
Kontorjobb og 15 år uten trening begynner å gi resultater X-)
Men som om ikke det var nok, så fulgte det med en liten bonus med det adgangskortet:
1. Full kroppsanalyse 2. En time med personlig trener
Etter at jeg for et par uker siden så meg nødt til å kaste den minste av mine to avokadosteiner fordi den lignet mer og mer på en daddel – har jeg satset alt på min gjenværende superstein.
Og med fare for å bli både filosofisk og dyp; det viser seg altså at man aldri må gi opp håpet – og aldri miste trua! For når selv en robust stein kan sprekke opp og våkne til liv ved kun å få jevnlig påfyll av friskt vann og et par godord i ny og ne, så er det håp for oss alle 😉
Jeg er litt på grubleren for tida, for jeg er ikke så flink til å stenge ting ute. Jeg tar dere inn, alle dere som sender meg så mange tilbakemeldinger av ulike slag. Enten det er på mail eller på snapchat eller i innboksen på facebook: Det er mange av dere som ikke har det så lett. Som opplever hverdagen som en kamp, enten dere lever med vold, har psykiske eller fysiske utfordringer, lever med mobbing, eller bærer på grusomme ting dere opplevde i barndommen.
Jeg har dere i tankene mine, enda jeg sikkert burde klart å distansere meg sånn at jeg ikke blir så sliten. Men det klarer jeg ikke. Dessuten tenker jeg at dere trenger alle de gode tankene dere kan få. Og selv om det sikkert høres rart ut, så er denne lille avokado-fighteren min til alle dere som kjemper. Dere vet hvem dere er.
Og selv om det ser mørkt ut nå, så er det ikke dermed sagt at det kommer til å være sånn for resten av livet. Når en stein kan åpne seg å våkne til liv på grunn av litt vann og noen heiarop, er det som sagt håp for oss alle.
Det er rare greier. Når Peter blir bittelitt småforkjøla, må vi ringe legevakta. Men nå som han halter som en gammel sjømann, later han som ingenting…
Jeg er litt usikker på hvor mange som titter innom både Peters og min blogg i løpet av en dag, men jeg regner med en del av dere fikk med dere videoen Peter postet i går kveld.
For han har lenge snakket om at han ønsker å lære seg å ta backflip på trampolina, og i går var dagen tydeligvis kommet. Pingle som jeg er, blir jeg som alltid veldig bekymret når han gjør seg klar for sånne prosjekter.
Jeg har for lengst sluttet å komme med velmenende råd om at han må huske på at han ikke er tjue lenger, sånt preller såklart av gåsa som om det var vann.
Gåsa <3
Men siden jeg er ganske pysete av meg, vet han jo at jeg ikke bestandig støtter de forskjellige påfunnene han kommer opp med. Å lære seg å ta backflip er kanskje et ganske harmløst stunt, det er bare det at mannen veier nesten 100 kilo – og har flere kneoperasjoner på samvittigheten.
Så da jeg så Peter rigge seg til i hagen i går, stakk jeg hodet ut vinduet ved kontorkroken min og spurte om han ikke ville tenke seg om to ganger. Men han forsikret meg med et smil om at han hadde alt under kontroll, og ikke lenge etter hørte jeg ham hoppe og sprette på trampolina.
En halvtimes tid senere, kom han inn med en ørliten antydning til haltende gange – og med et ganske misfornøyd uttrykk i ansiktet. Jeg skjønte såklart med en gang at han hadde skadet foten.
– “Går det bra?”, spurte jeg.
– “Jada!”, kom det kjapt, “Det går veldig bra! Jeg klarte å ta backflip!”
Så gikk han bestemt mot trappen, og det er lenge siden jeg har sett ham så konsentrert. Det var åpenbart at han prøvde å skjule at han haltet, men hvorfor kunne han ikke bare si at han hadde skadet foten?
Så gikk det opp for meg: Det kommer han jo aldri til å innrømme.. For han vet, at jeg vet, at han vet – og ikke søren om han kommer til å innrømme at jeg hadde rett.
Sånn har det seg altså at jeg har en mann med en ankel som er dobbelt så stor som den andre, men som på død og liv ikke skal vise at han har vondt så lenge jeg er i nærheten. Da jeg kom ned på kjøkkenet mens han lagde lunsj i sta, hadde han på så høy musikk at han ikke hørte meg – og fra døråpningen så jeg at han gikk fra spisebordet og bort til kjøkkenbenken mens han haltet som en idiot.
Verdens største pingle når han får litt vondt i halsen, men villig til å bløffe seg unna en forstuet ankel.. Jeg må innrømme at jeg syns det er noe skikkelig søtt over det 🙂
For er det noe Peter og jeg diskuterer heftig når vi kjører bil, så er det hvem av oss som er den beste sjåføren. Jeg vet jeg kjører best, ikke bare er jeg en stødigere sjåfør – jeg gruser Peter når det kommer til høyreregelen. Jeg er kanskje ikke så god til å lukeparkere, men jeg slår ham garantert på alt annet.
Peter er ikke like enig, han mener jeg, og kvinner generelt, er for usikre i trafikken – og at det fører til unødvendig nøling og hakkete kjøring. Undersøkelser viser faktisk at 45% av mennene anser seg som en bedre sjåfør enn sin partner – mens bare 16% av kvinnene svarer det samme..
Men nå skal det altså avgjøres: De neste ukene skal vi en gang for alle finne ut hvem av oss som har rett – og som kjører med best flyt når vi sitter bak rattet!
Vi har lenge gledet oss til å teste den nye smarte bilforsikringen fra SpareBank1. Sammen med denne forsikringen følger en smartplugg som man får i posten, den monteres enkelt i bilen, og gir deg en score på hvordan du kjører.
Kjører du med flyt og oppnår en god kjørescore, vil du få lavere pris på bilforsikringen. Helt genialt!
Ved å laste ned appen “Spinn” på telefonen som igjen kobles til smartpluggen i bilen, begynner pluggen å gi tilbakemeldinger på kjøringen din. Du kan hele tiden forbedre bilens kjørescore, og du vil se om du bremser, akselererer eller svinger for hardt.
SpareBank1 ønsker rett og slett å motivere og belønne tryggere adferd i trafikken. For kjører du med flyt, minsker du risikoen for bråbrems, rask akselerasjon og hard svingning. Og gjør du det, blir forsikringen din automatisk billigere!
Dette er for øvrig bilforsikringen jeg skulle hatt da jeg kjøpte min første bil som 19-åring, da jeg satt og klødde meg i hodet da jeg skulle fylle ut estimert kjørelengde for det neste året. For med Smart bilforsikring betaler man kun for det man kjører, og prisen justeres for deg.
Det er mange fordeler med Smart bilforsikring:
Du betaler kun for den kjørelengden du faktisk kjører. Prisen justerer for deg, så slipper du å tenke på det.
Du får lavere pris hvis du har god flyt i kjøringen din. Du får uansett ikke høyere pris!
Få tilbakemelding på kjøringen din mens du kjører, så blir du en enda tryggere sjåfør.
Har du et uhell på veien, kan du enkelt bestille veihjelp direkte i Spinn-appen.
Du får egen bildagbok med oversikt over hvordan bilen din blir brukt.
Kjørekonkurransen mellom Peter og meg starter nå, og neste oppdatering kommer om en ukes tid. Jeg gleder meg allerede til å dra i land denne seieren så det griner etter!
