Gjett hvem som har måttet klype seg utallige ganger i armen i dag, for å finne ut om gårsdagen bare var en drøm.. Årets Stjerneskudd! Det er fortsatt ikke til å tro – tenk at jeg vant!!
Jeg er så stolt at jeg holder på å kaste opp. Akkurat det kan faktisk skyldes den intense nervøsiteten som har gjort at jeg har vært konstant kvalm i tre dager nå – tror kroppen min går på autopilot fortsatt 🙂
Jeg gleder meg til å fortelle alt om kvelden, for det var altså så på hengende håret at jeg droppet hele dritten i går, og ble liggende i fosterstilling på hotellrommet isteden. Nerver er pokker ikke til å spøke med!
Mer om det i kveld, nå skal vi sjekke ut av hotellet og suse hjemover til de to små barna våre 🙂
Tusen hjertelig takk til alle som nominerte meg, stemte på meg og hadde trua. Love you, guys!
Fytti flate. I morra smeller det.. Årets store blogg-event går av stabelen, og som de fleste nå vel har fått med seg, er både Peter og jeg finalister. Vi setter snuta mot hovedstaden i skikkelig småbarnsforeldre-modus, med tidenes oppladning i bagasjen:
To uker med to syke barn, mengder med snørr og en hoste vi aldri har opplevd maken til. Wohoo!
Nå har nesa mi begynt å knirke litt også, akkompagnert av en umiskjennelig sårhet i halsen. Vanligvis ville jeg avlyst morgendagen for lengst, jeg er supersliten og har mest lyst til å legge meg under dyna – men så mye som jeg har klaget over sceneskrekken min her på bloggen, så kan jeg jo ikke det! Haha, absolutt ingen ville jo trodd meg om jeg sa jeg var for dårlig til å dra 😉
Det er forresten helt absurd, for samtidig som jeg er helt sikker på at jeg ikke kommer til å stikke av med seieren, så sier alle at jeg må forberede en liten takketale i tilfelle. Og det er jo derfor jeg blir nervøs! Det går ikke an å forberede en takketale samtidig som man vet man ikke vinner!
Jeg har faktisk vært inne på tanken om jeg ikke bare skal sende en liten mail til et av jury-medlemmene for å forklare “situasjonen” – sånn at jeg kanskje kunne fått et lite hint.. Fordi: For første gang på evigheter skal Peter og jeg på vift, vi har fått barnevakt og alt er på stell. Og her sitter jeg og gruer meg. Det hadde vært så fint å vite! Jeg er sikker på at juryen ville forstått.. Men da jeg nevnte det for Peter, sa han i en streng tone: “Det gjør du ikke. Seriøst, Christina.”
Men sett bort fra frykten, så er kveldens antrekk i alle fall klart, og jeg innser først nå at jeg har plukket ut en kjole jeg fint kunne hatt på i en begravelse.. Det kan jo ikke være tilfeldig. Det eneste jeg husker fra Vixen i fjor var at det var en overvekt av folk som helst ville skille seg ut i mengden, derfor går jeg for motsatt taktikk. Kanskje slipper jeg unna presseveggen også 😉
Dette bildet fra Vixen i fjor sier det meste, haha.. New dress, same color X-)
Jeg kjøpte forresten et par nye pumps rett før jul, sånn at jeg skal få litt lengre bein og ruve littebitt høyere i terrenget. Det var bare det at jeg helt hadde glemt at jeg har kommet i en alder hvor komfort faktisk går foran stil.. Derfor er pumpsene i siste liten byttet ut med noe langt mer behagelig, for hvis jeg først skal på fest og være dødsnervøs, skal jeg i alle fall ikke ha på høye hæler! Skjønner ikke hva jeg tenkte på.
Det hjalp faktisk litt på noiaen min da jeg leste en undersøkelse som viste at folk er mer redd for å snakke i store forsamlinger enn å dø. Haha, huff, det er jo helt tragisk! Men det betyr jo bare at mange må ha det akkurat som meg.
“Årets Sceneskrekk” kupper jeg uansett i morgen, enten jeg må opp på scenen eller ei 🙂
Det var kveld, vi hadde nettopp spist kveldsmat, og jeg var på badet i 2. etasje med eldstemann. Han stod i dusjen med øynene lukket og med et fornøyd smil om munnen, mens han nøt hver eneste varme vanndråpe til fulle.
Lillesnuppa var allerede i seng, og Peter satt nede på kjøkkenet. Plutselig hørte jeg at det ringte på døra, og Teo satte i å bjeffe som vanlig. Han begynner kanskje å bli gammel, men rollen som trofast vaktsjef er fremdeles en viktig del av hverdagen 😉
Det var såpass mye støy på badet, at jeg ikke hørte noe som helst nedenfra – men fordi Teo hadde sluttet å bjeffe, forstod jeg at Peter måtte ha åpnet døra.
Minuttene gikk, og jeg begynte å bli nysgjerrig på hvem som hadde stukket innom. Det er sjeldent folk kommer uanmeldt i disse dager, dessuten var det litt i seneste laget til at det kunne være et nabobarn som kom for å leke.
Jeg åpnet baderomsdøra, og skulle akkurat til å rope på Peter da jeg hørte en kjent stemme. En veldig kjent stemme. En stemme jeg ikke hadde hørt på veldig lang tid..
Eh.. Eksen min..?
Jeg holdt pusten mens jeg lyttet, overbevist om at jeg måtte ha hørt feil. Men nei, nedenfra hørte jeg klart og tydelig at Peter stod i døråpningen og snakket med min eks-kjæreste. Ikke bare min eks-kjæreste heller forresten, vi hadde vært samboere i mange år.
Hva i all verden gjorde han her..? Vi skiltes riktignok som gode venner da det ble slutt, men etter hvert som vi begge etablerte oss på nytt, har vi naturlig nok hatt minimalt med kontakt.
Jeg røsket mobilen opp av lomma for å sjekke om han kanskje hadde prøvd å ringe meg, eller sendt en melding før han dukket opp på døra. Men nei, ingenting.
Jeg holdt et øye med dusjen, mens tankene raste i hodet mitt. Hva i alle dager skulle jeg gjøre? Late som ingenting og la Peter ordne opp i hva enn det måtte være? Få sønnen min ut av dusjen, traske ned trappa, hilse på gjesten og si: – “Næmmen, er’e deg da? Ute og går?”
Mens jeg stod der og holdt pusten, la jeg plutselig merke til den åpenbare gode stemningen i etasjen under meg. Rimelig absurd og ganske uvirkelig, men det hørtes rett og slett ut som om det var to kompiser som slo av en prat, der latteren satt løst.
Plutselig ropte den lille i dusjen at han var ferdig, og jeg hoppet inn på badet og lukket døren kjapt etter meg. Men bare et par sekunder etter, åpnet døren seg igjen, og Peter kom inn mens han sa:
– “Gå ned, du! Jeg tar over her, du har besøk.”
Jeg satte øynene i Peter mens jeg hvisket:
– “H v a v i l h a n ?!”
Men Peter ristet bare spørrende på hodet til svar, så til tross for antydning til noia, kremtet jeg, rettet på joggebuksa (!) og nikket til Peter. Så gikk jeg ned.
Ute på trappa satt eksen min på huk mens han klappet Teo. Da han hørte meg, snudde han seg rundt og smilte, før han sa:
– “Hei! Ikke meningen å avbryte midt i kveldsrutinene deres altså.. Men jeg skulle innom en kompis rett borti gata her, og fant ut at jeg kunne stikke bortom med denne posen med gamle papirer i samme slengen. Det er ditt alt sammen. Skulle levert det for lengst, men du vet.. Tida flyr.”
Det eneste jeg klarte å tenke var: For en utrolig trivelig ting å gjøre, å komme uanmeldt sånn helt uten videre – bare for å levere noen gamle papirer han godt kunne dumpet i søpla for lengst.. Å ringe på døra en kveld midt i uka, uten å vite hvem som kom til å åpne. Kanskje var det eksen, kanskje var det den nye samboeren til eksen. Og alt det, bare for å levere noen gamle papirer han ikke hadde hatt samvittighet til å kaste?
Vi snakket sammen en liten stund, før jeg takket for at han hadde tatt vare på posen for meg, og at han atpåtil bød på hjemlevering. Da jeg lukket døra bak meg, var jeg fortsatt litt satt ut av hele den merkelige situasjonen – men mest av alt veldig spent på hva Peter kom til å si. Det er tross alt ikke hver dag eksen til dama di ringer på døra..
Ville han bli sur? Ville stemningen bli anspent? Ville han mistenke at jeg hadde hatt kontakt med eksen bak hans rygg?
Mer rakk jeg ikke tenke før Peter kom ned trappa. Jeg holdt pusten på nytt, spent på hva som ville komme – men da jeg snudde meg rundt møtte jeg verdens største smil:
– “Fy flate, han var trivelig! Hvorfor i all verden gjorde du det slutt med ham?”
Hele denne uka har 2-åringen vært syk, og det er så mye rart som fyker gjennom hodet når man plutselig sitter der med en febersyk unge på fanget. Da innser man at livet er ganske så bra så lenge barna er friske – og du tar deg selv i å ønske at det heller var deg selv som var syk.
.. Akkurat det er noe jeg sjeldent tenkte før jeg ble mor 😉
Men noe av det mest utfordrende er at man plutselig må bli ekspert på å lytte til magefølelsen. For det kan da umulig bare være meg som er usikker på når man egentlig bør ringe legen?
Er det bare når allmenntilstanden til de små er skikkelig dårlig? Eller er det først når de ikke har spist på mange dager? Eller når de ikke får i seg væske? Når feberen har vært høy litt for lenge? Når hosten ikke gir seg? Når du mistenker både øreverk og fandens oldemor?
Magefølelsen min har det i alle fall med å svikte i mange ledd når det kommer sykdom i hus. Og det er i grunnen litt rart, for jeg er oppvokst i et hjem med veldig høy terskel for å ringe legen. Denne tankegangen er noe jeg naturligvis fikk inn med morsmelka – og som jeg fortsatte å praktisere i mitt eget liv da jeg flyttet hjemmefra.
Og det gikk helt supert.. Helt fram til jeg fikk egne barn 😉
Det må ha vært det plutselige store ansvaret som fikk hele systemet mitt til å svikte. Hadde jeg bare visst at det ikke er noe farlig, og at det kommer til å gå over av seg selv i løpet av noen dager – så hadde jeg jo ikke trengt å bekymre meg. Men denne uka har jeg altså grublet meg grønn, og prøvd å analysere den stygge hosten og feberen som nekter å slippe taket på fjerde dagen.
Samtidig føles det jo unødvendig å løpe dørene ned hos legen dersom det “bare” er et virus som kroppen må kvitte seg med på egen hånd uansett. Som det jo som oftest er.
“Fant en barnehage å boltre meg i, jeg da.. Jackpot!”
Moren min har for eksempel aldri vært redd for litt feber, og utsatte alltid i det lengste å gi febernedsettende da søsteren min og jeg var små. Hun forholdt seg alltid rolig, men så hadde hun heller ikke google tilgjengelig – og jeg innbiller meg at jeg også ville vært litt roligere dersom det var jeg som var mamma på 80- og 90-tallet 😉
Jeg klarte faktisk å holde meg unna google denne uka, men onsdag kveld fikk jeg høre at to andre på den samme avdelingen i barnehagen til lillesnupp hadde havnet på legevakta på grunn av pusteproblemer.
Så da begynte jeg å gruble enda mer. Kanskje det hadde vært greit å få tatt en CRP hos legen? Og kanskje en lytting på lungene? Det kunne jo hende det var snakk om en hissig bakterie-infeksjon og at antibiotika var nødvendig..?
Torsdag morgen klarte jeg ikke mer. Jeg ringte legen. Det eneste fine med å ha syke barn, er at de trumfer det meste – så vi fikk time med en gang. Og da jeg satt der på legens kontor en liten stund etterpå, med den slappe jenta mi på fanget, og hørte legen konkludere med at det var et virus som bare måtte gå over av seg selv, tenkte jeg at det var bra jeg tok turen likevel.
Lillesnuppa ble ikke noe friskere av å dra til legen, men moren hennes ble mye, mye roligere. Og det er tross alt ganske viktig det og 😉
Barna mine elsker å dra på besøk til Mormor og Bestefar. Jeg liker selvfølgelig tanken på at det først og fremst er fordi de er veldig glade for å se igjen besteforeldrene sine, men jeg husker jo fra min egen barndom at det var noe som kanskje var vel så viktig: Godteriskuffen.
Si hva du vil om veloppdragne barn, men godteri trumfer faktisk det meste. Og når skuffen dessuten inneholder noe nytt og spennende hver eneste gang, så syns jeg faktisk besteforeldrene kan takke seg sjæl 😉
“Naaaam.. En sjokoladenisse som har overlevd julen! I take that!”
For vi hadde akkurat spist et herlig sushimåltid, da barna endelig fikk klarsignal om at det var fritt fram for å sjekke den spennende skuffen. Ikke lenge etter fulgte små gledeshyl og knitring i papir og lyden av møysommelig fordeling i to skåler.
Da alt var ferdig porsjonert, og de to små var på vei for å innta hjørnet i sofaen, streifet de forbi meg med fornøyde smil, bærende på hver sin skål. Og det var da jeg oppdaget det..
– “Eh, mutter’n?”, spurte jeg en smule sjokkert, “Hva slags godteri er det egentlig du har kjøpt.?”
– “Hmm?”, svarte hun fra kjøkkenet, opptatt med å koke kaffe, “Det er en sånn appelsinsjokolade, tror jeg?”
Appelsinsjokolade, anyone..? X-)
– “Eh, nei Mamma, dette ligner definitivt på noe helt annet enn sjokolade..”
– “Hæ?”, svarte mutter’n, “Nei jo, det er sånn appelsinsjokolade som skal kastes i bakken vet du. Så deler den seg i biter.”
Jeg tok opp en rød “gele-ting” fra 4-åringens skål, og holdt den opp.
Muttern så lettere forvirret ut før hun plutselig brast ut i latter: – “Å h e r r e g u d! Det hadde jeg helt glemt! Jeg vant noe godteri i pakke-leken på julebordet med jentene for en uke siden.. Det var der jeg la den esken, ja!”
Jeg er skikkelig svak for gode tekster. Særlig sånne som kommer litt overraskende på. For én ting er å bli oppslukt av en god bok, noe helt annet er når man plutselig ramler over et godt skrevet portrettintervju i en avis, for eksempel.
Hvis jeg liker det jeg leser ordentlig godt, hender det at jeg blir så gira at jeg må sende journalisten en mail. Bare for å si fra at jeg syns det var bra 😉 Jeg føler meg litt som en skrotnisse, for det er sjeldent jeg får noe svar, men det spiller ingen rolle.
De siste dagene har jeg tilbragt på sofaen med en febersyk 2-åring, og i går lå hun og småsov på armen min, mens jeg scrollet forbi en tekst på Facebook. Den var skrevet av en mann jeg ikke kjenner, men et eller annet gjorde at jeg scrollet tilbake og begynte å lese ordene hans.
Også fikk jeg et sånt øyeblikk igjen. Du vet, når man forventer å lese noe fjås, også viser det seg å være en tekst så ekte, så full av kjærlighet både i og mellom linjene, fullstappet med galgenhumor og følelser. Og en god dose herlig Larvik’sk på toppen av alt.
Jeg vet ikke om det var fordi jeg trengte å bli ristet ut av min lille sykdomsboble, der alt som har betydd noe de siste dagene har vært om ikke feberen snart gir seg – eller om jeg bare trengte å få en påminner om at “det ikke spiller noen rolle hvordan man har det, men hvordan man tar det.”
Jeg ble i alle fall så gira at jeg skrev en melding til mannen bak ordene, og spurte i samme slengen om jeg kunne dele teksten hans i bloggformat. Han svarte at det var helt i orden. Jeg sa forresten at han fikk begynne å blogge også, men er litt usikker på om han tok meg seriøst på akkurat det 😉
Så da deler jeg. Tusen takk, Morten – ordet er ditt.
————————————————–
#tb
I dag er det 20 år siden det banket på døra til naturfagrommet i 5.etg på gamle Thor Heyerdahl Videregående skole. Kontordama tittet på lappen sin, og sa navnet mitt. Jeg så meg nølende rundt, vel vitende om at det kun var meg i dette klasserommet som het Morten.
Vi tok trappene ned i 3.etg og inn på lærerværelset, hvor røret lå ved siden av telefonen. Jeg løftet det bekymringsløst opp og hørte Mamma kremte, som om hun ikke hadde snakket på en stund. Stemmen var rolig og behersket. “Vi må på sykehuset, du har fått kreft”.
Som siste kapittel i en Harry Hole-bok, når du får vite at alle dine teorier og spekulasjoner var feil, men svarene allikevel er innlysende når du får dem. Alle mystiske kuler på halsen og den uforklarlige feberen var altså lymfekreft?
Fra å være en lat, unnasluntrende slabbedask som sovnet etter skolen hver dag, ble jeg plutselig en livsglad dødssyk pasient med galgenhumor, selvtillit og viljestyrke. Det er så deilig å ha en unnskyldning, særlig når den kombineres med en sjokkerende nyhet som trumfer alt. Jeg tok trappene i to og to trinn. Måtte jo opp og hente sekken min.
På toppen ble jeg plutselig svimmel, og jeg visste ikke hvordan jeg skulle klare å åpne døra. Jeg satte meg på benkene under knaggrekka. En tåre trillet sakte ned til hakespissen før den slapp taket og traff det nybona banebelegget av spraglete vinyl. Synet av dråpen fikk meg til å ta meg sammen. Gikk målbevisst bort til døra og lukket opp.
Femtiseks øyne lyste mot meg, ikke fordi jeg var dum eller spesielt deilig, men rett og slett fordi man alltid ser mot døra når den åpner seg midt i timen. Jeg snudde og lot døra stå på gløtt. Vikarlæreren kom ut. Jeg ba henne bare hente Jens Laurits, og at han kunne ta med sekken min.
Mona (kjæresten, red.anm.;-) hadde idrett, kultur og samfunn og var glad for å slippe resten av timen, hun fikk ikke 6 uansett. Fraværsgrensa var heldigvis ikke funnet opp, for kreftsyk kjæreste kvalifiserer sikkert ikke til gyldig fravær. Arkitekten bak Reform ’94 var vel ikke like kreativ som Torbjørn Røe Isaksen, eller så dreiv ikke ungdommen og droppa ut av skolen, for å livnære seg som NAV’ere for 20 år siden.
På sykehuset ventet Dr. Müller. Mamma kjente ham fra før, både fra jobben sin, hvor hun hjalp trygdede hypokondere tilbake til arbeidslivet, og fra sin egen kamp mot en overivrig føflekk. Den tyske aksenten bablet i vei om gode prognoser og et knalltøft behandlingsopplegg. Så var det bare å dra hjem og sluntre unna noen dager, men først ville jeg innom skolen og si ifra om at jeg ikke var død riktig enda.
#denfølelsen
Det var en deilig og befriende følelse å ha en diagnose. En gyldig grunn for å slippe skolen, lekser og eksamen. Til og med førstegangstjeneste skulle det vise seg at lymfekreft trumfer. Men trumfkortet hadde sin pris, da, hvis man legger vondvilja til. Det var visst grenser for hvor mye fravær man kunne ha på 90-tallet også.
Dessuten dukket det stadig opp noe som både var kjipere enn både lekser og eksamen. Spinalpunksjon for eksempel, når Dr. Lothe ba meg ligge som et foster mens han gjorde klar en 12cm lang sprøytespiss. Den skulle inn mellom ryggvirvlene og erstatte spinalvæske med motgift. Han bommet hver gang. Eller kanskje han traff, bare for å sjekke refleksen. Nervebunten som vanligvis sender mer eller mindre bevisste impulser fra hodet til kne og tå skal åpenbart ikke stikkes i med nål. Beina sprella som en makrell, etterfulgt av et hekseskudd som kasta Magica fra Tryll, til Bloksberg og tilbake.
Beinmargsbiopsi var ikke så mye bedre. Nåla var ikke så lang, men den var tjukk. Mer som et rør. Og inni det røret skulle det suges ut en sylinderformet bit av beinmargen når, eller hvis biopsien var vellykket. Jeg husker ikke hvordan han fikk røret inn, men følelsen av at innmaten i hoftekammen suges ut av deg er rett og slett guffen. Gammel’n sto bak meg og dro. Han pustet tungt gjennom nesa og ba den lett overvektige sykepleieren holde meg fast, så hun la seg like godt over meg. Det hjalp ikke stort, så han gikk. Etter en stund kom han tilbake fra byggteknisk i U3 med en rusten rørtang. Jeg liker å tro at han satte beinet mot ræva mi og dro det han kunne, men det var nok ikke så dramatisk. Han fikk lirka løs røret og virket ganske fornøyd med oppfinnsomheten.
Det er heller ikke moro å blø neseblod når kroppen er tom for blodplater, så hulrommet mellom nese og svelg langsomt fylles av en geléaktig torskelever. Det hulrommet er mye større enn man tror. Når jeg gapte høyt og så meg i speilet, kunne jeg se en streng med levret blod som hang fra ned i halsen bak drøvelen. Den ville verken opp eller ned, og å snyte seg med en torskelever i nesa, gjør man bare én gang.
Man savner ikke munnsoppkur heller. Gul gugge som gir brekninger på tom mage. Intens kløe og svie som åpenbart ikke kommer av solbrenthet, siden sola aldri skinner der. Blödande hemorooooids, som den kvinnelige turnuslegen kalte det, etter å ha tatt en titt. Den første dosen med rødfarget Metotrexat – the hair killer. Å oppdage at urinblæra har større kapasitet enn den øverste streken på tisseflaska. Den uendelige ventetiden mellom blodprøve og legevisitt på hjemreisedagen, og frykten for å måtte tilbringe nok et døgn blant likbleike folk, som dasser rundt i blå kjortel og adidasbukse, mens vi triller på vår trofaste følgesvenn – et stativ på hjul med blod-, gift- og saltvannsposer, lenket til skrotten med gummislanger.
#goals
Jeg fikk ikke tatt alle russeknutene, så jeg måtte gå hele forbanna året på nytt. Jeg la aldri skylda på fraværsgrensa. Noen ville vel si det var et bortkastet år. Men det var det ikke. Det finnes så mange gode øyeblikk. Som hver morgen når den kullsvarte vaskemannen (les: renholder med minoritetsbakgrunn) i kritthvite klær kom inn og sa “Halloys boys boys” til Tore Bannemann og meg. LOL. Vi lo med ham, ikke av ham.
Tore var ett år yngre enn meg. Vi hadde like mye kreft, type lymfe og like dårlig humor, type galgen. Bortsett fra kreft, humor og et dobbeltrom på B2, hadde vi ingen ting til felles. Han bannet to ganger i hver setning, var fra Østfold og fikk en splitter ny Golf av tanta si, to uker før han døde. Jeg misunte ham den Golfen. Kadett’n som jeg hadde overtatt etter Bestefar hadde verken blått glass i baklyktene eller GTI, men nyinstallerte høyttalere og 1,2DL på svingete veier kan også gi the king of the road-feeling.
Tåka lå lavt over bånntæla åkere langs Helgeroaveien. I enden lå Saltstein, the secret surfspot. Pink Floyd snurret i Discman, som var koblet til stereo’n via en spesialkassett med minijack og kabel. Hårene hadde reist seg, hvis jeg hadde hatt noen. Den silkemyke bassen fra The dark side of the moon fikk duggperlene til å danse på panseret, mens bølgene brøyt i slow motion mot soloppgangen. Takknemlighetstårer triller fort på hårløse kinn.
En morgen våknet jeg langsomt og skimtet to smilende øyne. Fyldige vipper og øyebryn som hashtagges med goals på Insta. Hun skulle bare bytte plaster der cellegiftslangen gikk rett inn i hjertet, i god tid før morgenskiftet skulle overta. Hun fylte 30 den dagen. Jeg så henne aldri uten munnbind.
#respekt
Jeg er selvopptatt, egoistisk og lat. Akkurat som ungdommen nå til dags. Jeg har et behov for å bli sett. For den jeg er, og det jeg gjør. I 1997 hadde vi ikke Facebook eller Instagram. Ikke en gang mobil, bortsett fra Simen, da, som hadde Ericcson 388. Nyheten om at en på skolen hadde kreft spredte seg som nakenbilder på Snap. Ikke like langt, kanskje, men like kjapt. Jeg fikk mye oppmerksomhet. Alltid noen som spurte hvordan jeg hadde det.
Og de skulle alltid hilse fra noen. Alle skulle hilse. Hilse fra den ene og hilse fra den andre. Jeg fikk håndskrevne kort med lykkeønskning og varme tanker fra folk jeg knapt kunne navnet på. Nesten som å få likes fra facebook-personer du kanskje kjenner, men som du ikke sender venneforespørsel til, fordi du husker dem som litt kulere enn deg selv fra barndommen. De kortene ga meg en enorm, men kortvarig selvtillit. Livsgleden og viljestyrken fikk jeg av familie og nære venner. Av dem som ikke spør meg hvordan jeg har det, fordi de vet.
Mona kjørte tur-retur Radiumhospitalet nesten hver dag, av og til med Jon i passasjersetet, men mest alene. Vi hadde vært kjærester i mindre enn ett år. Hun var russ’97, men valgte heller å kjøre Renault Laguna til Oslo enn å rulle med russen. Hun var 18 år, blond og slank (som hun fremdeles er! Det vil si; 29, blond og slank), men valgte heller å sitte på sengekanten og se på et oppblåst kortison-tryne uten øyebryn, enn å hooke på Café Hansen. Hun var i skyggen av den kreftsyke kjæresten, og valgte å bli der. Det var ingen selvfølge. Alle spurte deg, hele tiden, uansett: “hvordan er det med Morten?” Jeg vet at du hatet det spørsmålet.
#minner
Jeg må konsentrere meg for å huske detaljene, og spesielt all dritten. Det er glemt, fortrengt og det er ikke ekkelt lenger. Det er bare fakta som jeg kan hente frem hvis noen klager over sin syke mor. Jeg snakker ikke så ofte om de uhyggelige tingene, dessuten trumfer jeg de fleste syke-mor-historier uansett.
Den overivrige føflekken hennes ble operert bort, men kom stadig tilbake. Som å drepe en kakerlakk og så kommer hele slekta for å ta hevn. Til slutt var kroppen full av kakerlakker på utsiden og innsiden.
Hun tapte sin siste kamp for 8 år og 364 dager siden. Hun lærte seg å leve med usikkerhet og uforutsigbarhet, og å ta én kamp av gangen. “Det spiller ingen rolle hvordan man har det, men hvordan man tar det”, sa hun. Høres ut som en klisje, og det er det sikkert, akkurat som når Høgmo ljuger og sier at nå skal vi nullstille oss før neste kamp.
Det handler om så mye mer enn å ta én kamp av gangen. Det handler om å glede seg over de små ubetydelige hverdagsgledene. For mamma var det å sovne på sofa’n midt i Tippekampen, eller sitte på huska på Bjøbesoka (hytta) mens hun røkte en av sine 20 Pall Mall Mild. Den største gleden var å ta med barnebarnet i matbutikken og kjøpe alt han pekte på.
“Det gjelder å utnytte stønnane” (Larviksk for stundene) sa hun alltid. Og det har jeg lært meg, selv om jeg verken røyker eller har råd til å la ungene fylle handlekurven med Barbie-blader som ingen leser, tullegodteri som ingen spiser eller McRæl, som er en fellesbetegnelse for alle ubrukelige med-på-kjøpet-leker som fyller bunnen av lekekassa. Hun lærte meg å se de gode tingene. Vrenge noe positivt ut av dritten. Hun lot seg ikke stresse. Man må bare utnytte stønnane.
Ikke bruk de 12 minuttene du er alene i bilen til å tenke på alt du ikke rakk før du dro. Ikke bekymre deg for hva som skjer når du kommer frem. Utnytte den lille stønna til å senke skuldrene. Det eneste som forventes av deg i de neste 12 minuttene er at du kjører aktpågivende og hensynsfullt.
Det er alle forventningene som skaper bekymringene. En forventning om å være frisk. En forventning om å få gode karakterer. En forventning om å skape resultater. Alle disse forventningene har jeg skapt selv. Det er faktisk jeg som har skapt alle andres forventninger til meg også. Kanskje jeg solgte meg inn litt for høyt på jobbintervju? Skapte jeg en skyhøy forventning da jeg sa at jeg kommer hjem til middag? Og hva vil jeg oppnå når jeg, bevisst eller ubevisst, skaper alle disse forventningene? Mestring. Å leve opp til en forventning jeg selv har skapt.
Levere resultater jeg kan være stolt av, som er litt bedre enn det andre forventet av meg. Men hva gir det meg? En kortvarig dose endorfiner og en liten dråpe adrenalin. Et lykkelig øyeblikk. Og hva skjer “når du tar det bedre enn du har det”? Da leverer du mer enn forventet. Da synes ikke folk synd på deg. De lager ikke sånt sørgelig stakkars-deg-ansikt. De smiler, de beundrer deg. Og det føles godt. Det er de øyeblikkene som skaper gode minner.
Som da jeg satt hos henne kvelden før hun døde. Vi sa ingen ting. Plutselig kremtet hun, siden hun ikke hadde snakket på en stund. Stemmen var rolig og behersket. “Jeg har det bra”. Mer sa hun ikke, så vidt jeg vet. Det er et godt minne. I morgen skal vi på grava hennes og spise Kremtopper.
#brydeg
Alle jeg kjenner, kjenner noen som har kreft. Det er jeg ganske sikker på. Noen har ekle typer som er vanskelig å snakke om, noen har aggressive typer som man nesten ikke rekker å snakke om, og noen har heldigvis en litt mildere form som kan kureres uten de helt store konsekvensene. Det er ikke så lett å vite hva man skal si. Man vet jo verken hvordan de har det, eller hvordan de tar det.
Jeg er ingen ekspert, men jeg har i alle fall noen selvopplevde erfaringer. Men husk at det bare er mine personlige oppfatninger og at jeg verken er psykologspesialist eller overlege. Uansett om det er den syke eller den pårørende du snakker med, tror jeg det er lurt å fortelle at du vet. Neste gang dere møtes er det kleint, det er for seint, for da har du visst det litt for lenge. “Jeg hørte at du har blitt syk. Hvordan har du det?” er en god start. Ikke spør hvordan det går, for det kan være litt vanskelig å svare på. Da vikler man seg plutselig inn i prognoser og statistikk, og det har foreløpig ikke kurert noen.
Ikke lag sånt trist ansikt, tristhet smitter og kanskje du ødelegger en dag som egentlig var den beste på lenge. Ikke spør hvilken type de har. Det spiller ingen rolle. Ikke fortell om deg selv, din syke mor eller andre du kjenner som er syke. Det finnes alltid noen som er sykere, og det kan være litt vanskelig å vise empati for andre når man er alvorlig syk. Hvis den andre vil fortelle om sykdommen sin, så har du gitt en åpning som er akkurat passe stor. Husk at alle bryr seg når det er en nyhet. De som virkelig bryr seg fortsetter å spørre i fremtiden også.
Da jeg ble syk, forsvant alle andres forventninger til meg. Jeg skulle liksom bare konsentrere meg om å bli frisk, jeg. Men omverdenens forventninger til mine nærmeste forsvant ikke. De ble bare større. For i tillegg til det som alltid forventes, ble det ikke bare forventet, men det ble krevd at de skulle ta seg av meg. Så vær så snill, når du møter pårørende? “Jeg hørte kjæresten din har blitt syk. Hvordan har DU det?”
#mystory
Jeg har lært meg å leve med kreft. Jeg er frisk, og det har jeg vært i over 19 år, men lymfekreften har blitt en del av meg. Den har satt sine spor, og setter stadig nye. Som da jeg skulle trekke visdomstenner og havnet seks uker i trykktank på Haukeland. Hver gang jeg klipper meg og må be frisøren ta hensyn til de stråleskadde hårsekkene i bakholdet. Munntørrheten som får rosinbollene til å kladde i kjeften, men som på den annen side gir meg 60% på all tannlegebehandling resten av livet. Brevet som kommer fra Rikshospitalet med jevne mellomrom for å informere om mulige nye senskader fra cellegiftbehandling og stråling på 90-tallet.
Jeg vet ikke om jeg var dødssyk. Jeg trodde ikke det, men ble usikker to ganger. Første gang da jeg lå på isolat på Larvik Sykehus mellom to cellegiftkurer. Jeg var lei av sykehus og ville skrive meg ut på egenhånd. “Da kan du dø” sa legen, så jeg ble der noen dager til. Den andre gangen var på første kontroll etter siste strålebehandling. Jeg spurte en sykepleier hvordan det var med Tore (Bannemann). “Hvem Tore?”. Hun måtte spørre de andre på vaktrommet. “Tore er død, han”. Jeg ble like svimmel som på toppen av trappa i 5.etg, og en tåre traff det slitne vinylbelegget i korridoren på B2. Opel Kadett 1,2DL eller Golf GTI? Det finnes visst viktigere ting i livet.
Senk forventningen til deg selv og de rundt deg. Utnytt stønnane og gled deg over hverdagsøyeblikket. Det spiller ingen rolle hvordan du har det, men hvordan du tar det.
10. januar 2017,
Morten Hellner
kreftfrisk
/ “Husk at alle bryr seg når det er en nyhet. De som virkelig bryr seg fortsetter å spørre i fremtiden også.”
I alle år har det vært gratulasjonssidene i lokalavisa som har vært den store skrekken når noen har hatt bursdag i vår familie. Ingen ønsker nemlig å få bildet sitt i avisa, men hittil er det bare Mormor som har gått det steget å ringe desken for å få stoppet eventuelle gratulasjoner før avisa har gått i trykken.
Men det siste året har det ikke vært lokalavisa som har vært familiens største skrekk..
For hele familien vet at Konatil liker å gjøre stas på folk som fyller år! Og i dag er det en spesiell person som har bursdag, en dame som tror hun slipper unna siden hun vet at jeg har hendene fulle med sykt barn om dagen.
Men sorry altså, Mutter’n.. Du fortjener såklart noen ord på din store dag – dette innlegget er til ære for deg 🙂
Tante til venstre og Mutter’n til høyre, 17 mai 1984. Det året mutter’n droppet bunaden for et litt raffere antrekk.. 😉
Jeg tror jeg må ha vært 6-7 år den første gangen jeg forstod at jeg hadde en helt unik mamma. Fram til det, var liksom mammaer bare mammaer, og pappaer bare pappaer. Denne dagen var bestevenninnen min og jeg på besøk hos ei nabojente vi egentlig ikke pleide å leke med, og da klokka nærmet seg fire, sa jenta at vi måtte skyndte oss ut. Vi skjønte ikke hvorfor, siden vi var travelt opptatt med å leke med barbiedukker – men da forklarte nabojenta at moren straks kom hjem fra jobb, og da pleide hun å være så sur.
Jeg tenkte at dette var tull, og spurte bestevenninnen min om moren hennes pleide å være sur. “Tja, noen ganger, kanskje?” svarte hun. Da skjønte jeg ingenting, for jeg trodde mødre var i godt humør bestandig. Det var jo min.. Og det er altså mamma i et nøtteskall. Så rolig, så blid, så trygg og så lattermild. Hele tiden. Jeg kan faktisk ikke huske å ha sett henne forbanna noen gang.
Vel, bortsett fra den tidlige morgenen da mamma endelig hadde fått lillesøsteren min til å sove. Lillesøster hadde det med å våkne midt på natta og holde det gående tre-fire timer, før hun sloknet igjen. Men hun pleide å våkne av hver minste lyd, så Mamma og Pappa og jeg lærte oss kjapt at vi måtte være stille.
Denne grytidlige morgenen kom jeg tassende inn på rommet til mamma og pappa for å sove litt til. Pappa hadde reist på jobb, og mamma lå der med lillesøster ved siden av seg. På vei opp i senga møtte jeg det desperate blikket til mamma, som kjapt hevet fingeren til munnen, pekte på lillesøster som sov søtt, og hvisket et stille “shhhh..” før hun la hodet forsiktig ned på hodeputa igjen.
Jeg tenkte at det var jo snart morgen likevel, så jeg svarte med høy stemme: “HVA DA?!” Og vips var lillesøster våken igjen.
Når jeg tenker tilbake på barndommen min nå som jeg er tobarnsmor selv, skjønner jeg ikke hvordan Mamma rakk alt. Det var rene vinduer, støvfrie gulv, det var ingen planter som ikke fikk vann, det var varierte middager laget fra bunnen av og det var som sagt aldri en dag med dårlig humør. Selv da jeg fikk min første kjæreste som 16-åring, som bodde 30 minutter i bil hjemmefra, var det lite klaging. Selv om hun eller pappa måtte bruke to timer i bil på en kveld. Gjerne et par ganger i uka. Det må jo ha vært dritkjipt.
Mutter’n har spredd mye latter i alle år, men vi har også ledd en del av henne. Som da hun endelig fikk seg smart-telefon og avsluttet absolutt alle meldinger med en eller flere brune bæsje-emojier. Til venninner, pappa, sjefen sin – alle hun syns fortjente det hun trodde var “et søtt smilefjes”, haha 🙂
Eller da hun fikk seg Snapchat – dette var den første snappen hun sendte:
Hahaha 😀
Hun er dessuten ekspert på å fortelle vitser, det er bare det at hun som oftest glemmer poenget når hun er halvveis. Det ender derfor alltid med at hun får latterkrampe selv, fordi hun husker at det var en bra vits.
Mamma jobber i klesbutikk, og har mange trofaste kunder. Bortsett fra det gode humøret, skryter de av henne fordi hun er ærlig, og fordi hun er flink til å plukke ut antrekk til alle slags kroppsfasonger. Jeg spurte henne en gang om hva hun gjorde når en kunde prøvde et plagg som virkelig ikke satt bra:
– “Nei, da sier jeg det som det er, da! Den kan du ikke ha, sier jeg da. Det viktigste er å være ærlig, ikke å selge mest mulig.”
Det føles godt å ha to barn som elsker mormoren sin, og noe av det beste er å være på besøk. Å kikke i den øverste skuffen på kjøkkenet, der det på mystisk vis alltid ligger et par godteri-biter. Eller når vi sover over på hytta om sommeren og det er fritt fram for å krype under dyna til mormor og morgenen, og varme små iskalde føtter.
“Mommo? Er du våken?”
Gratulerer med 57-årsdagen, Mamma! Jeg har alltid vært glad for å ha deg som mor, men det er først etter at jeg ble mamma selv, at jeg forstår hvor mange gode valg du har tatt hver eneste dag. Jeg krysser fingrene for at jeg er litt som deg.
I dag hadde jeg store planer om å sparke i gang ny uke og få gjort masse, men i går kveld kunne babycallen fortelle at vi hadde fått hostekula i hus. Og da feberen stakk innom en tur i løpet av natten, innså jeg at mandagen kom til å bestå av helt andre ting enn telefonmøter og bloggarbeid.
Dagen i dag har vi altså tilbragt slik – jentene girls i joggebukser i sofakroken, sammen med uendelige mengder Peppa Gris på skjermen. Noen blir forresten nødt til å fortelle produsentene av den serien om å lage episodene litt lenger, for en trøtt småbarnsmor rekker faktisk ikke lukke øynene før hun må fram med fjernkontrollen for å finne “meh” (mer).. Og når vi først er inne på denne serien – ligner ikke ansiktet til Pappa Gris mistenkelig på noe som ikke hører hjemme på Nrk Super..? Mulig det bare er meg 😉
Det har naturligvis vært en særs uproduktiv dag, selv om jeg rett etter lunsj gikk på en bitteliten smell. Da hadde lillesnuppa kommet seg såpass at hun tasset rundt med dukkevogna, og jeg bestemte meg for å lete etter en nøkkel i skapet i gangen. Da oppdaget jeg at det var litt småkaos i hyllene, så jeg tømte liksågodt hele skapet. Rubbel og bit, utover stuegulvet. Like greit å sortere skikkelig, når man først er i gang.
Jeg vet ikke om det var synet av rotet som fikk feberen til å blomstre opp igjen hos den lille, men plutselig ble hun i alle fall pjusk igjen, og vi inntok sofaen på ny. Og da storebror kom hjem fra barnehagen en time etter, hørte vi høyt og tydelig fra gangen:
– “Oi.. Mamma? Her er det noen som har rota skikkelig og glemt å rydde etter seg!”
Men rotet har jeg tenkt til å la ligge til i morgen, for nå skal jeg bare kutte opp en løk som forhåpentligvis kurerer nattens hoste, før jeg tar kvelden. Lille frøken sjukling ligger i sprinkelsenga ved siden av dobbeltsenga vår, og jeg er klar for å sove med et halvt øye åpent. Som vi mammaer gjør 😉
Akkurat da jeg var i ferd med å legge tapet av min kjære, trofaste støvsuger bak meg, skjedde noe som satte saken i et helt nytt lys..
Vi stod på kjøkkenet og lagde kveldsmat, Peter og jeg, da jeg begynte å tenke på støvsugeren vår som eksploderte på torsdag (les den historien her). Vi hadde tidligere på dagen dumpet den som EE-avfall, og jeg følte meg faktisk litt trist. Litt spesielt å ha et forhold til støvsugeren sin, men den hadde rett og slett vært en veldig god maskin i mange år.
– “Herregud..”, mumlet jeg, “Tenk at det faktisk skjedde? Jeg vet jo at støvsugeren begynte å bli gammel, men likevel.. Eksplodere..? Den virket jo fortsatt som ny, hvis du skjønner..”
Peter nikket ettertenksomt, mens jeg fortsatte:
– “Når kan jeg ha kjøpt den da? Jeg tror det må ha vært i 2008 eller 2009.”
– “Jo.. Men det er noen år siden nå det, da..”, sa Peter.
– “Joda, men jeg hadde trodd at jeg ville få et slags forvarsel for når den ville ta kvelden. Et lite knirk eller et skvik eller et eller annet?”
– “Ja, men du fikk jo faktisk det, da.”
– “Hva mener du?”
– “Nei, nå i etterkant kan man jo innse at den har sagt fra en god stund.”
– “Hæ?”
– “Ja, sånn i etterkant, mener jeg.”
Jeg forstod absolutt ingenting av hva Peter bablet om, så jeg fortsatte:
– “Hva mener du? Sagt fra? Den har jo ikke sagt fra om noenting.”
– “Har den vel! Det har lyst rødt der det står FILTER i flere måneder nå, jo?”
Jeg ble stående å glo på Peter som om han hadde snakket gresk til meg, jeg måtte finne ut om han prøvde å være morsom eller ikke..
– “Du kødder nå, sant?”
– “Nei.”
– “Har det lyst rødt der det står filter?!”
– “Eh, ja?”
– “Men herregud Peter, det var jo filteret som eksploderte!!”
– “Ja, jeg vet jo det.”
– “Men.. Hallo?!”
– “Hallo hva da? Du må jo ha sett at det har lyst rødt du også! Det er jo du som støvsuger 80% av gangene! Og når jeg har lagt merke til det.. Så kan jo ikke du ha unngått å se det, vel?”
– “Jeg har ikke sett at det har lyst rødt noe sted! Ikke en eneste gang!”
– “Herregud Christina. Det må du jo ha sett. Det går faktisk ikke an å være såå distré.”
– “Men Peter.. Det du sier nå er at du har sett at det har lyst rødt.. Mange ganger.. Også har du ikke gjort noe med det?”
– “Nei. Hva skulle jeg gjøre da?”
– “Eh.. Bytte filteret? Rense filteret? Hva som helst?”
– “Jo, men jeg tenkte jo at det ikke var så farlig. For hvis det hadde vært det, så ville jo du fikset det for lenge siden.”
Are you $#%/& kidding me?!
Og lenger enn dette kommer vi ikke. Jeg mener Peter er verdens mest tiltaksløse fyr som ikke sjekket filteret, og Peter mener jeg er verdens mest distré kjerring som ikke la merke til den røde varsellampa som har lyst i flere måneder.
Vi blir nok aldri enige, men jeg vet i hvert fall hvem som skal få betale for den nye støvsugeren 😉
Sjokobollene inneholder ikke sukker, men dadler. Dadler er riktignok veldig energirike, men med på kjøpet får du mye kostfiber, kalium og proteiner. For meg er de perfekte å bruke for å døyve sukkersug, siden det holder med en eller to. Men jeg syns også de er fullgode erstatninger for godteri 🙂
Rock ´n Roll Sjokoboll
♥ 200 gram ferske dadler
♥ 2 1/2 dl havregryn
♥ 2 dl mandelmel
♥ 2 ss kokosolje (smeltet)
♥ 1 ss agavesirup (jeg brukte fiber sirup clear, honning vil nok også funke)
♥ 1 1/2 dl kokosmasse
♥ 4 ss kakao
♥ Et lite dryss salt
♥ 1 ss vann (bruk gjerne kald kaffe hvis du liker kaffesmak!)
♥ Fjern steinene i dadlene og ha dadlene i en foodprosessor
♥ Tilsett resten av ingrediensene og kjør til du får en jevn masse
♥ Hver bolle tilsvarer i underkant av én spiseskje, bruk hendene og trykk massen sammen, ca 30 stykker.
♥ Om ønskelig: Hell litt kokosmasse i en skål og rull bollene i kokosen.
♥ Oppbevares i kjøleskap
♥ Holdbarhet: Uvisst 🙂
