Bare litt i ustand

Beklager stillheten de siste dagene, og beklager spesielt at jeg ikke har lagt ut et eneste livstegn siden fredag. Jeg skal prøve å komme med en liten forklaring.

For ideelt sett skulle jeg bare kjørt på og blogget som vanlig akkurat nå. Men jeg har aldri vært spesielt god på å late som om alt er bra når det ikke er det – derfor ble jeg rett og slett nødt til å ta meg noen dagers pause.

Jeg mener det er veldig viktig å skrive om ting som er vanskelig – så lenge det gjelder meg selv. Men akkurat nå er det ikke meg det handler om. Og det gjør det ekstra vanskelig – for jeg er sliten og ganske tom innvendig og jeg klarer ikke bare å overse sånt. I sånne perioder er det ikke så enkelt å skulle oppdatere en blogg.

Men så var det dette med timing, da. I går ble jeg minnet på at det er Verdensdagen for Psykisk Helse i dag – og i år er temaet “Noe å glede seg over“:

“Det er ikke nødvendig å ha noe å glede seg til. Minst like viktig som å ha noe å glede seg til, er å kunne glede seg over det som er og det som har vært. Det er mye glede i å hente frem gamle og gode minner. Eller bare å glede seg over de små tingene i hverdagen, de som vi tar for gitt av og til.”

Hvis ikke dette er et fint og viktig fokus, så vet ikke jeg! Og dette fikk meg til å se forbi bobla jeg befinner meg i akkurat nå. For vi har alle en psykisk helse – og det er jo helt normalt å ha tøffe dager! Herregud, vi er jo bare mennesker hele gjengen?

Og selv om livet serverer motbakker innimellom, så er det jo da man må sette inn ekstragiret. Å ta seg små pauser der man prøver å glede seg over det som er, og det som har vært.

Og sannheten er jo at bloggen er min lille lykkepille! Og den følelsen ønsker jeg ikke å gi slipp på, selv om jeg kommer til å kjøre på ekstragiret en stund til.

Tusen takk for at dere fortsatt er her ♥

Sofa i grøten

Året var 2013, Peter og jeg hadde akkurat bestilt vår første sofa. Vi var tilbake i møbelbutikken for å kjøpe en kommode til soverommet, og tenkte å avtale dato for hjemlevering av sofaen i samme slengen.

Peter og jeg stod ved skranken, jeg med den lille sønnen vår på armen. Vi hadde akkurat funnet en dato for levering, da jeg spurte den hyggelige damen spørsmålet. Det obligatoriske spørsmålet alle småbarnsforeldre bør stille før de kjøper sofa, men som jeg hadde klart å glemme midt oppi iveren over å ha funnet drømme-møbelet.

“Du”, sa jeg til damen,“Jeg må bare dobbeltsjekke en ting”.

Damen kikket opp fra skjermen og smilte vennlig.

“Ja”, fortsatte jeg, “Jeg kikket ganske nøye på sofaen da vi kjøpte den, og så at alle putene hadde glidelås. Trekkene kan vaskes, sant?”

Damen stirret først på meg, så på sønnen min, før hun fikk et uttrykk i ansiktet som lyste av 50% medlidenhet og resten oppgitthet. Så svarte hun, fortsatt smilende:

“Nei dessverre. Trekkene kan ikke vaskes. Men jeg kan anbefale denne impregneringssprayen?”

Close-up portrait of businesswoman hiding face in her hands, with smoke from ears
Licensed from: cherezoff / yayimages.com
 

Det tok ikke mange dagene etter at sofaen var i hus, før den første grøtklatten deiset ned mellom de to putene på venstre side. Impregneringsspray, du liksom. En flekk er en flekk.

Og siden da har det selvfølgelig kommet mange, mange flere.

Peter og jeg har naturligvis kommet ut av tellinga for lengst, og vi er til dags dato fortsatt i sjokk over hvor mye forskjellig som faktisk setter flekker. Et glass saft, for eksempel. Det kan være overraskende vanskelig å bli kvitt, dersom den ikke oppdages raskt nok.

Sofaen synger på fjerde året, og selve sofa-fundamentet er såklart i tiff toff stand enda. Men Peter og jeg har for lengst begynt å drømme om den dagen søling i sofaen tilhører sjeldenhetene – og vi kan bestille en ny.

Men inntil den dagen kommer, er det bare å gjøre det beste ut av det, med jevne mellomrom.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Men til alle dere ansatte i møbelbutikker rundt omkring i Norges land: Er du i ferd med å selge en sofa til en kunde som står med en unge på armen, smil vennlig og forklar på en forståelsesfull måte at du bare vil gjøre oppmerksom på at trekkene ikke kan vaskes.

Noe annet skulle ikke vært lov 😉

/ God helg – med eller uten flekker i sofaen
 

Eplekakeboller på 5 minutter!

Disse lager du på et blunk i helgen!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg elsker eplekake, og da jeg ramlet over oppskriften på “Eplekakeboller” i et blad – var jeg solgt før jeg hadde lest gjennom ingredienslista. De måtte jeg prøve! Dessverre er det “en eller annen” her i huset som har klart å kaste bladet jeg fant oppskriften i. Jeg har prøvd å google også, for å kunne kreditere hvem som står bak oppskriften – men jeg finner den ikke noe sted.

Derfor ble jeg nødt til å ta ingrediensene etter hukommelsen, men det gikk fint! Jeg syns jeg naila oppskriften – og jeg har til og med finjustert den litt de siste gangene. Gjør deg klar for noe veldig enkelt – og utrolig godt!

Du trenger

  • Ett eple
  • 1 dl mandler (bløtlegg dem over natta for best resultat)
  • 2 ferske dadler (bruk 3-4 dersom de er små. Husk å fjerne steinen)
  • 1,5 dl havregryn
  • 1 dl kokosmasse
  • 1 ss kanel (litt mindre om du bruker vanlig kanel, jeg bruker ceylon-kanel som er mildere i smaken)
  • 5 dråper vaniljeessens (for ekstra spenstig smak, tilsett 5 dråper rom-essens!)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Putt alle ingrediensene i en kjøkkenmaskin, og kjør helt til du ser at alt har blandet seg godt. Så drysser du litt kokosmasse i en bolle, før du former små boller/kuler med hendene og ruller dem i kokosmassen.

Jeg får ca 30 stykker. De er klare til å spises med en gang, men smaken setter seg litt dersom de får stå noen timer i kjøleskapet. Regner med de holder seg noen dager i kjøleskapet også – men det har aldri blitt aktuelt å finne ut her i huset 😉 Barnevennlige og kjempegode!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

/ God fredag, godtfolk

Creepy navnedilemma

Jeg har ledd og jeg har kost meg – tusen takk for alle forslagene på hva jeg kan kalle min aller første lille surdeigsbaby!

Katrine mente jeg burde kalle den “Gubben”, for som hun skrev passer jo han til beskrivelsen: “Noe som trenger kjærlighet, mating og nøye oppfølging” 😉
Lie foreslo “Svigermor”, for “hvis du glemmer å mate den blir Svigermor sur, og det er det ingen som ønsker”.. Surpompen, Børre, Berit, Gjærulf – er det rart det var vanskelig å bestemme seg?

Men valget falt til slutt på forslaget til Trine. Hun hadde åpenbart fått meg seg snappen jeg la ut i går, der jeg anbefalte å sjekke ut storyen til “Mammabanden”. I går var det nemlig Thea Klingenberg som gjestesnappet; blogger, VG-spaltist og dama bak podcasten “Foreldrerådet”.

Thea er en av mine favoritter på Snapchat, jeg elsker humoren hennes – også har hun en sønn på 6 år som heter Tidemann. Tidemann er en klok liten fyr som har lært meg mye om livet – og det er jammen ikke verst til å være 6 år!

Akkurat nå er Tidemann på Lanzarote sammen med mamma Thea, og bestefar “Foffa”. Og som Thea prøvde å forklare på snappen i går, så er det visse utfordringer med å dra på tur med en på 6 år og en på 70. Interessene er kanskje litt sprikende, så i går lo jeg høyt da Tidemann skulle lære Foffa å dabbe 😉

Og da Trine i kommentarfeltet foreslo å kalle surdeigsstarteren for “Tidemann”, smeltet jo hjertet mitt helt. Problemet var bare at da jeg scrollet videre, hadde “K” foreslått å kalle den for “Foffa”.. Og vips var dilemmaet et faktum!

Jeg spurte Peter hva jeg skulle gjøre, men han syns det virket litt i overkant creepy å oppkalle surdeigsstarteren etter Tidemann og Foffa, og sa; – “Da får du i alle fall spørre dem først”.

Som sagt så gjort, jeg sendte Thea en melding der jeg forklarte hele opplegget, at jeg skulle lage min første surdeigsstarter og at ekspertene anbefaler å gi den navn. At jeg hadde utlyst en liten konkurranse på bloggen, at det hadde kommet inn mange gode forslag, men at jeg hadde falt helt for “Tidemann” og “Foffa”. Syns hun det var creepy? Og hvis ikke: Kunne hun spørre Tidemann og Foffa om det var greit?

Ikke lenge etterpå tok jeg en titt på telefonen, og oppdaget dette:


Hahaha!
 

Det var kanskje ikke så rart at hun valgte å ta skjermbilde, for det må vel ha vært den rareste snappen hun har fått i hele sitt liv.. Men så dukket det opp en snap til, og da jeg åpnet den, var det en liten videosnutt av en smilende Tidemann som sa: “Ja, det er helt i orden, det!”

Stemmen til Thea fulgte opp med om han syns det var “greit å få en brøddeig oppkalt etter seg”, og Tidemann nikket ivrig 😉

Og sånn hadde det seg at jeg rett og slett ble nødt til å lage en surdeigsstarter til! Si hei og hallo til Tidemann og Foffa ♥


 

Tusen takk for alle forslag, folkens! Og takk til Tidemann og Foffa på Lanzarote 🙂

/ Og til Trine og K: En bit av surdeigsstarteren overraskelse kommer i posten 😉

Optimisme og navnekonkurranse!

I dag har jeg gjort noe jeg har tenkt på å gjøre i flere år, men som jeg liksom aldri har følt meg helt klar for. Og det er noe jeg trodde var veldig komplisert – men som viser seg at kanskje ikke er så vanskelig likevel:

Jeg har satt min første surdeigsstarter!

Det var egentlig Berit Nordstrand som satte meg på ideen, for jeg hører for tiden på podcasten “12 uker med Berit Nordstrand & Klaus Sonstad”, og i en av de 12 episodene snakker Berit om gluten.

Dette er jeg personlig veldig opptatt av, for til tross for at jeg aldri har fått påvist cøliaki, fikk jeg likevel et nytt liv da jeg kuttet ut gluten. Jeg skjønner ikke hvorfor det er sånn, men jeg har i alle fall bare innsett at tiden med gluten er forbi. Og det er en ganske stor kamel å svelge når det beste man kan tenke seg i verden er saftige skolebrød. Kanelsnurrer. Rosinboller. Bah.

Men i denne podcast-episoden forklarer altså Berit at dersom man langtidshever en brøddeig laget på opprinnelige urkorn (økologisk spelt, emmer, landhvete, emmer, enkorn som er glutenfattige) så fjerner man fytinsyre – en syre som kan irritere tarmen på samme måte som gluten.

Så nå må jeg jo bare teste ut dette på min egen kropp! Tenk om det er fytinsyre som er hovedproblemet?

Og til dette bakeprosjektet, kommer altså surdeigsstarteren inn. Helt siden i sommer har jeg hatt “Bare Bra Barnemat” sitt blogginnlegg “Verdens enkleste surdeigsstarter” lagret på mobilen, der det står beskrevet i detalj steg for steg hvordan man skal gå fram. Og det eneste man trenger er økologisk mel og vann!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Kortreist og økologisk 🙂
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

En surdeigsstarter trenger både mat og kjærlighet – og et av de heteste tipsene er å gi starteren et navn. Så her kommer det store spørsmålet:

Hva skal starteren min hete?

Jeg er egentlig ute etter et navn som gir meg glade vibber og som fører til at jeg kommer til å huske å gi den mat når det trengs. Og for å gjøre det litt mer moro, lover jeg at vinnerforslaget får en premie i posten. Såpass må det værra 😉

 

/

Rosa og hjemmestrikket

I dag har jeg lest meg gjennom alle de fine kommentarene jeg fikk på gårsdagens innlegg om den rørende mailen som lå og ventet på meg i innboksen. Jeg er så takknemlig, og veldig glad for at dere tok dere tid til å skrive noen ord til meg! Det varmer mer enn mest ♥

Men i dag fikk jeg noe annet som også varmer! For finnes det egentlig noe bedre enn å ha en mormor som er helt rå på å strikke?

For ikke mange dagene siden ringte hun og lurte på om jeg kunne tenke meg en ny genser. Og i såfall, i hvilken farge? Jeg svarte “Ja, takk – veldig gjerne! Lys rosa hadde vært topp.”

Og i dag var den ferdig! Jeg kan ikke fatte og begripe hvordan det er mulig å strikke en hel genser på bare noen dager, for jeg har jo skrevet om min mangel på strikkeferdigheter flere ganger før. (Blant annet her)

Men se på denne nydelige genseren, da! Helt perfekt – og den fineste rosafargen jeg kunne ønsket meg:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Passer perfekt!
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
.. Og er mjuk og varm..
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
.. og god 🙂
 

Og det morsomme er at jeg faktisk har et bilde som viser at jeg ble veldig glad sist jeg fikk et hjemmelaget, rosa plagg av Mormor. For ca. 34 år siden 🙂


(Fra familiens fotoalbum)
 

Et og annet har vel endret seg en smule siden den tid, men én ting er fortsatt sikkert: Det er lite som slår klær laget med en mormors kjærlighet og omtanke ツ

 

/ Mormor

Mailen som fikk meg til å knekke sammen

Tidligere har jeg blitt kritisert fordi jeg har valgt å skrive om nettroll. At negative kommentarer ikke fortjener å bli viet oppmerksomhet, og at det er mye bedre å fokusere på det positive isteden.

Så i dag tenkte jeg rett og slett å gjøre det. Jeg skal dele noe jeg fikk på mail i forrige uke, en historie som traff meg rett i hjerterota og som fikk meg til å knekke sammen. Jeg gråt så jeg hikstet, for dette må være noe av det fineste jeg har fått høre noensinne.

I denne mailen fulgte det med et bilde, som jeg dessverre ikke kan dele videre. Men det var et familiebilde av en mamma og en pappa med hvert sitt barn på fanget, og i midten satt en bestemor.

Alle fem, med de fineste, mest ekte smilene jeg har sett på et familiebilde noen gang. Og blikkene deres var så til stede, så oppriktige og fyllt med en varme jeg ikke kan beskrive med ord. Et bilde som rett og slett utstrålte godhet og ekte kjærlighet.

Og siden jeg tenker at vi i blant trenger en liten påminner alle mann, så spurte jeg avsenderen om jeg kunne dele mailen hennes. Det fikk jeg lov til, og som hun skrev:

– “Livet snur så fort. Det er viktig å huske på.”


Licensed from: Ecvilibr / yayimages.com
 

“Hvor skal jeg begynne? Jeg har aldri lagt igjen en eneste kommentar på en blogg og enda mindre sendt mail, så dette er nytt for meg. Men da jeg tilfeldigvis så at Espen Hilton rakket ned på bloggen din, bestemte jeg meg for å skrive til deg.

Han fremsnakket seg selv og omtalte seg som en “livredder”. At hans blogg var mye viktigere enn din og at han burde vunnet! Da følte jeg at jeg ville skrive til deg og fortelle hva bloggen din betydde for meg i en vanskelig tid!

Min historie til deg handler egentlig om den gangen livet ikke lot seg redde. Og jeg vil skrive til deg så du kan forstå hvor viktig din blogg kan være for noen også.

Livet mitt er ikke så helt ulikt ditt. Jeg er gift med en fantastisk flott mann, jeg er mamma til to nydelige barn og har en Cavalier som er rampete, men også ganske sjarmerende. Vi bor i utkanten av en storby og har hus og stasjonsvogn. 

Jeg har alltid hatt et utrolig nært forhold til mammaen min og da mannen min f.eks var på jobb i Nord-sjøen, flyttet jeg og barna mine alltid inn til henne i 2 uker. Vi hadde et helt spesielt nært forhold og hun var min beste venninne og støtte i livet.

Vi var sånne som kunne ringe hverandre 100vis av ganger hver eneste dag og alikevel ha noe å prate om. Søsknene mine er en del eldre enn meg, så mye av oppveksten min var det bare meg og mamma.

Livet vårt ble snudd på hodet for 2 år siden da vi fikk beskjeden om at hun hadde fått uhelbredelig kreft. Så fort kan livet snu. 

Fra å føle seg helt frisk ene dagen til å være dødssyk neste dagen. Legene ga oss lite forhåpninger og sa at det kunne være snakk om max 1 år igjen å leve. Dette var april 2015. Vi brukte all tid vi kunne sammen og hver bursdag, jul og 17 mai ble feiret med visshet om at det ville bli vår siste sammen. Alt får en ny betydning når man vet at man aldri skal få oppleve det sammen igjen.

Barna klamret seg til mormoren, de ville ikke være i barnehage eller noen andre steder enn i hennes armer. Det var vanskelig å forklare dem om sykdommen, hvordan skal man si at denne gangen så kommer det ikke til å gå bra? Barn forstår så mye mer enn vi tror.

Selv om mamma hadde gode dager, var hun mye sliten og hadde perioder med store smerter. Et av hennes store høydepunkt var å få følge min eldste sønn på første skoledag. Vi hadde også en uforglemmelig jul sammen, men etter nyttår ble hun dårligere.

I slutten av februar 2016 ble hun innlagt ved palliativ avdeling. Dette var et nytt ord for oss. Hva er det? Kort fortalt en avdeling hvor man kommer for å få pleie før man dør.

Det høres tragisk ut, og det er det virkelig og, men på en eller annen måte må man komme seg igjennom dagene. En kan jo ikke sitte å gråte hele tiden, hver eneste dag. Hva gjør man mens man venter på døden?

Jeg trillet henne på turer i vårsolen i nærområdet, vi drakk kaffe i kantinen og barna mine hadde sang og skuespill for henne, men da hun ikke orket det lengre ble dagene lange. Veldig lange.

Vi hadde mange gode, lange samtaler og brukte tiden vår på å bare være sammen. Mannen og barna mine var mye sammen med oss, men vi var mye alene bare vi to også.

Men så tilbake til hvorfor jeg skriver til deg.

For på en palliativ avdeling, mens vi ventet på det uunngåelige, satt jeg og trykket på mobilen og leste et av dine blogginnlegg. Mamma lå i sykesengen og hvilte seg. Jeg flirte litt av noe du skrev og mamma lurte på hva det var jeg lo av.

Jeg fortalte kort hva jeg hadde lest. Hun ba meg om å lese mer. Jeg ble sittende i timesvis og lese gamle blogginnlegg for henne og vi lo så tårene trilte av mange av innleggene! Blant annet da vi leste innlegget om “øyelegens dom”, så lo vi så vi måtte tørke tårer! Helt fantastisk skrevet!

Vi kjente oss igjen i mange av innleggene dine og det skapte på en rar måte litt hverdag for oss i en ellers så tragisk situasjon. Det ble en virkelig koselig stund for oss hver gang vi leste litt fra bloggen din.

Vi leste litt omtrent hver eneste dag. Dagene mens vi ventet på døden var de lengste i mitt liv, og det ble en slags virkelighetsflukt for meg å lese for henne. Det tok fokuset vekk fra frykten og tankene på det som skulle komme.

15.april 2016 døde hun fredfullt med oss nærmeste rundt seg

Grunnen til at jeg skriver til deg er for at du skal forstå at selvom du skriver om hemorider og andre hverdagsproblemer, så gjør du en fantastisk innsats. Du skaper smil og glede! Det skapte ihvertfall mange gode stunder og minner for oss i en ellers ganske håpløs situasjon.

Takk for at du fikk mamma til å le så hjertelig at jeg fortsatt kan høre det den dag idag hvis jeg lukker øynene.

Og takk for at du gjorde dagene våre litt lysere oppi alt det mørke.

Vel fortjent at du vant!!

Vennlig hilsen fortsatt trofast bloggleser”

 

/ En rørt og veldig takknemlig Kona til

Nystekt nyhet på hjemmekontoret

/ Annonse

I blant må jeg klype meg selv i armen når jeg tenker tilbake på hvordan det var å spise glutenfritt for bare få år siden. Ikke bare var utvalget labert, men det som fantes smakte pyton og ble knusktørt på et blunk.

Kanskje er det derfor det gleder hjertet mitt ekstra mye når det kommer glutenfrie nyheter på markedet som smaker helt prima! I veldig lang tid har de glutenfrie bakervarene fra Hatting vært et fast innslag i helgefrokosten, og nå har det kommet enda et produkt som skal inn i frokost-loopen min!

Nyheten Hatting Glutenfrie Fiberrike rundstykker smaker nydelig, de har en konsistens vi bare kunne drømme om for bare få år siden – og de inneholder hele 7,3% fiber.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Vente, vente.. Lukte, lukte 🙂
 


 

Hatting jobbet lenge og iherdig før de lanserte serien med glutenfrie bakevarer for et par år siden, og er veldig stolte av den gode smaken og den myke, saftige konsistensen. Og det merkes virkelig på produktene.

Disse Glutenfrie Fiberrike rundstykkene er dessuten “Fri for”, det betyr at de ikke inneholder de “vanlige” allergenene som gluten, hvetestivelse, melk, laktose, egg, nøtter og soya.

Da jeg skrev at de skulle inn i “frokost-loopen”, kunne jeg vel egentlig skrevet hjemmekontor-loopen.. For en av fordelene med å ha hjemmekontor, er jo at man har tilgang til både fryser og stekeovn midt i arbeidstida.

Og når det i tillegg bare tar 7 minutter før herlighetene er ferdig, ja da lukter det nystekt rett som det er 😉

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Oh yes, indeed!
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Også glutenfritt, da gitt. Nesten ikke til å tro 🙂
 

Mer om Hattings smakfulle nyhet, finner du her!

* Følg Hatting Norge på Facebook *

/ God søndag

Sayonara September!

September får jo ben å gå på når man reiser ti dager på ferie til Spania.. Men jeg syns likevel den måneden går fort hvert eneste år, og det er egentlig litt rart med tanke på at jeg helst skulle beholdt sommeren to-tre måneder til 🙂

Men nå er det oktober, jeg innser at jeg fortsatt ikke har spist fårikål – så her er det mye bra i vente! Men først, en liten oppsummering av september.

SEPTEMBER

Beste kjøp
Helt klart de to leselampene til å ha over senga! Endelig kan vi lese på sengekanten igjen, uten å måtte slåss om hvem av oss må stå opp for å slå av lyset i taklampa. Luksus.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Beste bomkjøp
Selv om jeg for lengst har bestemt meg for ikke å kjøpe sånne bitte-bittesmå søte, grønne planter når jeg er i blomsterbutikken, så fant jeg en liten en som så ut som et kruspersille-hode da jeg var innom sist. Klarte såklart ikke gå forbi denne dagen heller, og planta har allerede tatt kvelden. For lite eller for mye vann, jeg klarer aldri knekke koden. Men nå har jeg lært, ingen flere bitte-bittesmå søte, grønne planter.

 

Peter-øyeblikk
Da jeg fikk kose meg 20 timer på kurs forrige helg, og Peter styrte skuta her hjemme. Ingenting er som å komme hjem til to småtasser som ivrig forteller om alt det morsomme de har funnet på sammen med pappa!

 

Christina-øyeblikk
I forrige uke viste jeg finger’n til en bilist mens jeg hang på tuta. Det er ganske barnslig, men når du er så tjukk i huet at du foretar en forbikjøring forbi TO biler og én BUSS, da er det lov å bli både redd og oppgitt. Det er et under at det gikk bra, men det hjalp vel ikke stort at jeg vifta med fingeren.

 

Fullførte prosjekt
Nå er soverommet ferdig, og jeg innser at en kjempefin farge, samt bilder på veggene – virkelig gjør susen! Soverommet har blitt mitt nye yndlingsrom og jeg blir helt varm i hjertet bare jeg titter inn. Og jeg som trodde veggfarge bare var veggfarge!

 

Prosjekt som videreføres til neste måned
Blir det for rart å male hele stua i samme blåfarge som vi valgte til soverommet? Hvis ikke.. Hello 🙂 En ting er i alle fall sikkert, de grå veggene i stua skal fornyes! Farger ♥
Også skal podcasten “Gjesterommet” på lufta igjen. Det gledes 🙂

 

Herligste øyeblikk
Når man er redd for å fly, og kan klype seg i armen fordi både tur og retur gikk som smurt! Ikke en liten turbulens, ingen hjerteklapp, ingenting. Og eksemplariske barn på toppen av det hele – det føles nesten som en drøm.

 

Blondeste øyeblikk
Da jeg så Bloggerne-episoden fra årets Vixen Blog Awards, og ble vitne til regelrett drittslenging bak lukkede dører. Jeg var jo på Vixen selv, og der virket det som alle var venner.. Haha, så feil kan man ta 🙂

 

Bilde som aldri havnet på bloggen
Dette postet jeg visst aldri.. 😉


 

Friskus
Jeg har spist mengder med grønnsaker! Og ikke vet jeg, men både ungene og Peter har vært skikkelig forkjøla nå. Jeg har bare blitt litt harkete i halsen og veldig trøtt i trynet – så jeg lurer på om inntaket kan ha gjort susen.

 

Daffus
Trening har det blitt dårlig med de siste ukene, og jeg innser hvor fort man kan bli støttemedlem på et treningsstudio. Men jeg tenker at jeg i alle fall bidrar slik at senteret forhåpentligvis ikke blir lagt ned med det første.. Også er det bare å komme seg tilbake på hesten igjen.

 

Favoritt-blogginnlegg
Innlegget om blomsten! Buhu ♥ Den lille blomsten

 

Yndlingssanger
Charlotte Gainsbourg – Deadly Valentine
Post Malone feat. 21 Savage – Rockstar
Sofi Tukker – Best friend

 

/ Takk for nå september – og velkommen oktober, håper du blir fin!