Dette tipset er så genialt at jeg blir nødt til å dele det videre! 🙌🏽
For jeg regner med det er flere enn oss i Larvik som sliter med speilblank is om dagen, i alle fall på mindre veier og steder der strø-bilen ikke kommer fram.
Dette er jo råskummelt for både små og store, og la oss bare slå fast først som sist: Det er ikke flaut å bruke brodder!
Men et enda bedre tips enn brodder – som kanskje er ekstra genialt for de minste, er å ta på ullsokker utenpå støvlene:
(Foto: Inger Lise Johanne Brækkan (brukes med tillatelse))
Dette gamle trikset gjør det mye enklere å manøvrere seg på glattisen, for ullsokkene sklir ikke, men ulla lugger seg isteden fast i isen.
Dessuten holder de jo på varmen, og det er jo en kjempefin bonus i disse minusgrad-tider 😉
Veldig mange barnehager sliter med glatte uteområder for tida – så spre det glade budskapet sånn at vi får minst mulig knall og fall fram til isen smelter ☀️
Begge gangene jeg har vært høygravid, har jeg fått streng beskjed av Mormor om at hun ikke vil vite noe, når fødslene starter.
Hun har jo vært gjennom to fødsler selv, og er i tillegg frua bak sitatet: “Vi er ikke fødekvinner i denna familien, Christina”. Hun vet med andre ord at fødslene i denne familien tar tid.
Det samme skjedde da lillesøster nylig passerte termin vet nyttår, Mormor ville ikke vite noe – og hver gang jeg snakket med henne på telefonen, sa hun “Har du hørt noe, forresten? Nei – FOR GUDS SKYLD, IKKE SI NOE!”
Jeg derimot, er helt motsatt, og ba innstendig om å bli informert når fødselen var i gang. Jeg satte riktignok kveldsmaten i vranga da første melding fra svoger dukket opp sent en kveld om at riene var i gang, men jeg hadde virkelig ikke sett for meg hva som ventet meg det neste døgnet.
For det å vite at din egen lillesøster, som du er ufattelig glad i, gjennomgår sin livs styrkeprøve og et smertehelvete av dimensjoner – var faktisk helt grusomt!
Fødslene mine, som jeg egentlig ikke har tenkt stort på i ettertid, lå plutselig veldig, veldig friskt i minne – og det var som om jeg fikk en stor klump i brystet som gjorde det vanskelig å puste. Plutselig forstod jeg Mormor utrolig godt, for jeg klarte ikke tenke på annet!
Alt handlet om lillesøster og fødselen, til tross for at vi ikke hørte noe fra svoger’n på veldig mange timer. Han var naturligvis opptatt med å bistå den store styrkeprøven – og prioriterte selvfølgelig ikke å sende meldinger, til mammas og min store frustrasjon:
Hele dagen var grusom! Både mamma, pappa og jeg fikk erfare hvorfor tankene er ens verste fiende – for tårene rant mens jeg var innom alle mulige scenarioer i løpet av den dagen.
Da kvelden kom, og det tikket inn en melding om at den lille tassen var ute, måtte jeg klype meg i armen. Så kom gledestårene. Alt hadde gått bra!
Jeg trodde aldri jeg skulle si det, men nå forstår jeg Mormor. For det var rett og slett en helt grusom dag for en beskyttende storesøster.
Men det kan vel hende at lillesøster hadde det hakket verre… 🙈😅
Åh.. Nå er jeg så stolt at jeg holder på å sprekke!
For i ni lange måneder har jeg ventet.. Og jeg har gledet meg noe helt vanvittig!
Jeg har sett magen vokse fra gang til gang, jeg har kjent på sparkene, levd meg inn i både kynnere og bekkenløsning – husket savnet etter salami, og de gørrkjedelige do-turene om natta.
Men jeg hadde ikke sett for meg at jeg skulle bli SÅ glad, SÅ stolt og SÅ innmari forelsket i en liten tass jeg ikke har møtt enda..
Men sånn har det blitt, jeg er helt forelsket og helt over meg av lykke, for:
Jeg har blitt tante! ❤️
Nå har nemlig denne lille, perfekte tassen kommet til verden, og det er ingen tvil om at det er noe helt spesielt å bli tante når det er sin egen lillesøster som har fått barn. Jeg er jo så heldig å være inngiftet tante til åtte stykker på Peters side, men det blir liksom ikke helt det samme å kose og klemme på nevøen på 22 år som studerer i Polen… 🙈😂
Denne lille tassen derimot. Jeg gleder meg såå til å lukte den søte karamell-lukta, snuse på de små tottelottene og kjenne den lille bylten i armene 💙💙💙
Det fine med å ha vært på flyttefot, er at man har fått ryddet litt i ting og tang. Gamle papirer man ikke har bruk for lenger, kjærlighetsbrev fra barneskolen man ikke har hjerte til å kaste, og… bilder.
Bilder som dette.
Ja.. Her snakker vi altså jentetur til den femte største greske øya i Middelhavet, året var 2001. Min bestevenninne Stine og jeg hadde vel såvidt rukket å runde 19 år, da vi pakket kofferten og satte oss på charterflyet.
For å ta det positive først: Det er godt å se at jeg kledde meg anstendig uten hverken dype utringninger eller korte magetopper (selv om jeg aldri gikk med det til vanlig). For det er som kjent ikke godt å vite hva som skjer med klesstilen når man går av flyet i syden – da kan jo alt skje.
Det negative er jo at det ser ut som jeg har lånt en kjole av en av beboerne på sykehjemmet jeg jobbet på den tiden – og det verste er at jeg husker jeg tok den med fordi “det var en sånn kjole jeg aldri ville brukt i Norge”..
Capsen faller innunder samme kategori, det kunne ikke falt meg inn å gå med caps i Norge – men måtte altså ha den på i syden. Inne. Tommy Jeans.
Og så, over til detaljene:
Altså – hvis ikke disse kvalifiserer til raske briller, så vet ikke jeg. Det første jeg tenkte var at det var tulle-briller, men det var det helt garantert ikke.
Min aller første mobiltelefon – en Nokia 3210 om jeg ikke husker helt feil. Den hadde en bakgrunn med bilde av fotavtrykk som gikk på tvers over skjermen – som jeg mener jeg brukte 30 kroner på. Og det var sjukt mye å svi av på noe så meningsløst.
Siden den røde rosen måtte være med på bildet, kan jeg bare forestille meg for et stolt øyeblikk det må ha vært da jeg fikk den av en gresk kjekkas. Stine og jeg var nok alene om å få en sånn rose..
Så kan man jo spørre seg om det var kjolen, capsen eller solbrillene som gjorde utslaget.
Altså, mer nysmurte føtter skal du lete lenge etter 😂 Det har seg sånn at jeg har helt noia for tørre føtter som skraper mot sengetøy, og etter en dag i slippers og på stranda, venter full fotbehandling etter en dusj. Og da skinner tottelottene om kapp med sola etterpå 🙈☀️
Jepp. Jeg hadde med høyttalere i kofferten. Røddig størrelse, og ikke bare én, men to. Disse koblet jeg opp på en disc-man jeg kjøpte da jeg var 16, som hadde innebygd radio. Jeg elsket nemlig å høre på lokal radio når jeg var på ferie – og veldig gjerne snappe opp en ny hit eller to.
Jeg mener å huske Stine fikk småsjokk da jeg dro stereoanlegget opp av kofferten, og nå i ettertid kan jeg jo forstå hvorfor 🙈
Det føles liksom ikke så lenge siden at vi var på tur – men når jeg ser på alle tingene på bildet, innser jeg jo at det begynner å nærme seg en liten evighet siden. Capsen er vekk, de raske brillene er vekk, høyttalerne er borte, den røde rosa er død, mobilen er passé for lengst.
Og kjolen.. Hvem vet, kanskje jeg donerte den bort til noen på sykehjemmet da jeg kom hjem 😅
For jeg husker jeg som liten irriterte meg over at vi ventet helt til lillejulaften med å pynte treet – men da var jo julen nesten over! Spenningen, magien og den herlige julefølelsen begynte jo sakte, men sikkert å dabbe av allerede når man gikk og la seg for kvelden på julaften.
Og å skulle vente til 13. dag jul – eller til og med 20. dag jul – før man kunne rydde julen ut av huset, var jo enda verre! For innen vi hadde nådd langt uti januar, så juletreet og alle nissene helt teite ut der de stod.
Med tida har julen sakte, men sikkert startet mye tidligere hjemme hos både mamma og pappa – og Peter og meg, for akkurat som at 70% av gleden ved å reise på ferie faktisk er å se frem til reisen i forkant – mener jeg 70% av julen ligger i tiden før julaften.
Eller for å si det litt annerledes: Det er jo i julestresset som følger med i dagene før jul, at man virkelig trenger et lysende juletre som en påminner om å senke skuldrene og nyte tiden her og nå! På lillejulaften er det litt for sent, spør du meg.
Og nå viser det seg altså at en ny trend er i ferd med å infiltrere det norske samfunnet – for nå pynter vi tidligere til jul enn før – og vi kaster også julen ut mye tidligere enn før.
Generasjonsskillet starter rundt 30 årsalderen, og det kan se ut som at det begynner å bli ganske mange av oss som blåser en lang marsj i både 13. og 20. dag jul. Så fort det nye året er i gang, ryker julen nå ut, og ned i esker i bod og på loft.
En forsker på juletradisjoner mener den nye generasjonen nå er i ferd med å innføre en ny skikk som kan bli gjeldende – og at dette blir standarden etterhvert. Og det syns jeg er skikkelig kult!
Julestemningen er i alle fall helt forduftet hos meg så fort hverdagen ruller i gang i et nytt år – så neste jul tror jeg at jeg skal starte enda litt før, sånn at juletreet skal få skinne og lyse opp stua i så mye av desember som mulig.
Ventetiden er ganske magisk – og jeg syns det er artig at et generasjonskille nå er i ferd med å rokke på de gamle tradisjonene シ
Da vi flyttet, ble postkassa hengende igjen, som den jo skal. Jeg hadde aldri tenkt over om postkassa er noe man tar med seg når man pakker seg ut av et sted, men det er det altså ikke.
Ny postkasse ventet utenfor vårt nye hus – en sjarmerende grønn, litt falmet og litt sliten postkasse som var festet til en påle som var stukket ned i grusen rett ved søppelbøttene. Den pålen rygget vi ned med hengeren den første uka 🙈
Og sånn hadde det seg at jeg tenkte på bestefar hver gang jeg så den slitne postkassa som lå og slang, for det hadde han nok ikke likt. Litt orden må man jo ha シ
Men da postmannen vår, som er verdens triveligste fyr, stoppet og lurte på om det ikke ville være mye mer praktisk for oss om vi flyttet postkassa til andre siden av huset isteden, sånn at vi slapp å ha den hengende på en påle – ble jeg hoppende glad. Jeg hadde nemlig tenkt at det var uaktuelt siden det ville medføre et ekstra stopp på post-ruta for postmannen vår – men det gjorde ingen verdens ting for ham!
Så da fikk jeg ut fingeren og kjøpte svart spraymaling – for så lett er det altså å freshe opp en postkasse som har vært ute ei vinternatt (lol):
Adjøss slitne postkasse – hello god-som-ny!
Voilá! Så skulle du ha en sliten postkasse du gjerne skulle byttet ut, prøv med en sprayboks først シ
Jeg har jo egentlig ikke fortalt så mye om vårt nye hus enda, annet enn at vi har malt litt, lagt nytt gulv i noen rom – og at vi pusser opp vaskerommet.
Men vi har altså flyttet fra et ganske standard ny-hus, med stor 2. etasje – der fire soverom lå på hver sin kant av en romslig TV-stue. Vi hadde med andre ord veldig mye plass, og alle soverommene hadde god plass til skap og kommoder til klær.
I det nye huset er det en helt annen planløsning, soverommene er mye mindre og vi har generelt veldig mye mindre plass til både skap og skuffer.
Dette har medført et aldri så lite problem for meg, for jeg har en del klær. Ikke mye, men helt normalt til å være jente. Og nå som jeg plutselig har gått fra et stort klesskap, til kun én kommode tilgjengelig på soverommet, har det for lengst begynt å lukte irritasjon.
For det går jo helt fint å ha klærne sine i skuffer når man har størrelse “barn”, og kan legge plaggene sine som dette:
Men når plaggene blir litt større, og man tilfeldigvis også er en frysepinne som eier en del tykke ullgensere, blir det trøbbel. Jeg har jo ikke plass til stort i hver skuff, og det ble raskt en daglig kamp å få lukket hver og en av dem.
Det jeg derimot har undret meg litt over, et at Peter har virket ekstremt fornøyd med denne kommode-løsningen. Vi har én kommode hver på soverommet, og jeg har altså stusset litt over at det kun er jeg som har virket litt oppgitt og irritert på denne løsningen. Det har ikke virket som han har savnet skapene i det hele tatt, noe jeg syns er litt rart.
I går hadde jeg ryddet vekk julen, og skulle ned i boden med en pappeske. I boden har vi beholdt to skap fra forrige huseier, der planen er å oppbevare sommertøy om vinteren, og vintertøy om sommeren. Dette har vi ikke pakket ut enda, men jeg har lenge gledet meg til å få ting i system.
Jeg hadde akkurat satt jule-esken på plass i hylla, da jeg stoppet foran et av skapene. Jeg syns jeg kunne skimte noe på innsiden, så jeg rynket øyebrynene før jeg åpnet dørene:
Hva i all verden?? Stappfullt!
Så det var altså her Peters skjorter hadde tatt veien – og jeg som trodde han ikke hadde pakket dem ut av flyttebagen sin enda! Legg merke til at han har en egen hylle til slips og belter..
Jeg skulle akkurat til å forlate rommet for å ta en prat med garderobe-sniken selv, da jeg kom på det andre skapet.. Kunne det være..?
Hahaha! Er det mulig? Den sniken har altså tatt i bruk begge skapene uten å si noe – er det rart han er fornøyd med én kommode på soverommet?! De skuffene på soverommet har jo bare plass til noen tskjorter, gensere, bukser og undertøy – mens resten er lagret i to skap i kjelleren!
Jeg burde visst at det var noe muffens her. Jeg burde visst det.
/ Garderobeløsning på soverommet ønskes kjøpt. Snik vurderes solgt 😅
Julen er ryddet ut av huset, håndverkerne er tilbake på plass med hammer og spiker, basiluskene har gått på rundgang hos de minste hele julen gjennom – og akkurat da freden senket seg et sted mellom frokost og lunsj på lille-nyttårsaften, begynte mor å hutre, før en kjip kribling i lungene kom smygende.
Så nå sitter jeg her da, superklar for å ta fatt på et nytt år – forfrossen og groggy i formen, med sånne deilige hostekuler som virkelig får kroppen til å våkne (og som igjen minner meg på at knipeøvelsene dessverre ble nedprioritert i 2018 også).
Men et skikkelig lyspunkt oppi det hele, er at løken fungerer! Og siden jeg regner med jeg ikke er alene om å ha kriblende lunger akkurat nå, må jeg bare få minne om det fantastiske løktrikset – som virkelig redder både netter og nattesøvn når den forferdelige tørrhosten har inntatt husstanden.
Kort fortalt: Del en gul løk i to (og deretter i mindre biter dersom du ønsker skikkelig effekt). Legg i en skål på soverommet, ha så lite utlufting som mulig (gjerne ingen utlufting i det hele tatt) – og la løken gjøre jobben!
Løktrikset stilner altså tørrhosten om natten, og mindre hoste fører til raskere bedring. Jeg kan garantere at det kommer til å lukte som en skikkelig kebab-sjappe i rommet, men det er altså meningen シ
I dag morges våknet jeg med nesa nesten oppi løkskåla på nattbordet, og jeg hadde ikke vært våken en eneste gang siden jeg la meg i går kveld. Det ska’kke værra muli’!
Så nå skal jeg tusle til sengs med varmeflaske og løkskål, og satse på at en ny natt med løkens egenskaper gjør susen.
Hoster du selv akkurat nå, eller har noen rundt deg som er syke – fortell dem om løktrikset sånn at flere sjuklinger som trenger søvnen sin, faktisk får den シ
Og godt nytt, folkens! Måtte 2019 bli året vi ønsker oss 🌟
