Jeg lover at dette ikke skal bli noen sykdomsblogg. Men siden det akkurat nå er litt dårlig stelt her på hjemmebane, så må jeg liksom få dele litt av vår noget spesielle sykdomsreise med dere. Den har nemlig eskalert. Så til de grader! I helgen innså jeg jo for alvor at gubben var syk. Ikke orket han middag, ikke orket han kaffe – ja i grunnen orket han ingenting. (Les mer om det her) Tidligere har han klaget over at jeg ikke har sett hvor dårlig han føler seg, men akkurat det er ikke et problem lenger!

“Peter? Eh, fint hvis du kan holde deg i ett hjørne av huset.. Også holder jeg meg her borte imens..”

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Olala! Sjekk denne pubertale fjortisen! Dette ansiktet våknet jeg altså ved siden av i morges, og jeg visste ikke om jeg skulle le eller grine.. Umiddelbart begynte jeg å lure, for det lignet jo mistenkelig på “fyllekviser”. Men siden mannen ikke har rørt alkohol på to år, skrek jeg istedet ut at han hadde fått byllepest. Han på sin side var overbevist om at det var AIDS, så dere kan jo tenke dere hvor kaotisk det var her en liten periode.

Men ingen av delene stemte såklart. Barnehagerampen vår ble nemlig smittet av hånd-, fot- og munnsyken i forrige uke, og til tross for lovord fra både fastlege og “Norsk helseinformatikk” om at voksne som oftest er immune og sjeldent blir smittet – så skal jeg love deg at det er sprøyt fra ende til annen! S P R Ø Y T! De kunne jo heller advart oss om at dersom vi voksne ble smittet, så kom vi til de grader til å bli syke også!

Så her sitter vi da, den ene mer pjusk enn den andre. Peter med sitt pubertale utseende, og jeg med håndflatene fulle av små røde blemmer. Begge har vi halsbentennelse ut av en annen verden, og blemmene inni munnen brenner hver gang vi prøver å få i oss mat. I dag lagde jeg suppe til middag, men det gikk dårlig.

Som om ikke det var nok, oppdaget jeg i sta seks røde prikker rundt munnen. Så jeg håper virkelig ikke jeg våkner opp som Peter i morgen tidlig. Da er i såfall morgendagens blogginnlegg i boks, haha! Heldigvis meddeler NHI at “prognosen er god, det er ingen komplikasjoner.” Og det er jo en liten trøst. Også er det en ganske stor trøst at Bloggerne er ferdige med å filme oss.

Status pr nå ser slik ut:

Et quiz-resultat å være stolt av, det! (Hvis du skulle være litt over middels interessert selv, så kan du teste dine ferdigheter her.) Nå skal jeg legge meg, og krysser fingrene for at sykdommen ikke eskalerer ytterligere i ansiktet mitt i løpet av natten..

/ Frisk til jul, takk! 🙂

* Følg Konatil kvisefjes på Facebook *

Innimellom koker det, og som småbarnsmamma skal det ikke mye til før man plutselig sliter med å holde hodet over vannet. Alle vet jo at det å ha barn gjør ting fryktelig uforutsigbart, men jeg blir stadig overrasket over hvor lite som skal til før man føler at alt raser sammen. Et stort underskudd på søvn i noen dager, og jeg føler meg som en dass. Ja, jeg ser i grunnen ut som en også.

Hele forrige uke var guttungen syk, det var høy feber og snørr og hosting om hverandre. Det ble mange urolige netter, og det kan man se ganske tydelig på både gubben og meg. Når det koker som verst, tar en seg i å tenke at det var ergerlig at man ikke satte litt mer pris på å ha friske barn!

For det som er ekstra fint med å ha flere barn, er jo at når den ene endelig begynner å bli friskmeldt, så slår smitten ut i full blomst hos barn nummer to. Så i hele går kveld lå jeg inne i mørket hos den febersyke lillesnuppa, mens minuttene seilte av sted. Jeg var stresset fordi jeg skulle skrevet blogginnlegg, svart på mailer, og ikke minst spilt inn ny Podcast-episode sammen med Peter som satt og ventet på meg.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Men så innså jeg at det jo faktisk bare var ett riktig sted å være i går. Inne i mørket hos den lille sjuklingen. Høre på den surklete pusten, kjenne på den varme pannen. Hviske “Mamma er her”, hver gang hun begynte å famle rundt. Kjenne på den gode følelsen av å se henne falle til ro og sovne på nytt, i armene mine.

Så får Podcasten heller vente litt til.

For nå må jeg bare være mamma <3

/ God bedring, lille venn

* Følg Mammahjerte på Facebook *

I går falt den første snøen i Larvik, og det fikk meg plutselig til å tenke på noe som skjedde meg sist vinter. Jeg vil faktisk gå så langt som å kalle det et ganske nitrist punkt i mitt liv. Vi skal tilbake til midten av mars, til den dagen da det i løpet av få timer gikk fra dette:

“Spring is coming“

Til dette:

“No, it is not”

Det var kveld, Peter satt oppe på kontoret og jobbet. I løpet av få timer hadde det kommet sikkert tretti centimeter med nysnø, og jeg burde så klart vært ute og måket. Men jeg husker jeg var så veldig lite lysten på å vasse ut døra, jeg kunne nemlig se at snøføyka stod på utsiden av vinduet – og sofaen var så ufattelig god å ligge i.. Dessuten hadde vi nettopp overlevd en skikkelig runde med influensa, og selv om jeg følte meg relativt pigg igjen for lengst, så kunne det jo være smart å ligge i vater bare noen få kvelder til..

Denne kvelden lå jeg altså rett ut, med fjernkontrollen i den ene hånda, og den andre hånda dypt nedi en skål med nøtteblanding. Ikke mitt stolteste øyeblikk, med tanke på all snøen som hopet seg opp på gårdsplassen, og jeg kjente et lite stikk av dårlig samvittighet overfor den stakkars gubben min som ville bli nødt til å ta seg av det senere.

Men til tross for dette, lå jeg altså der og syntes synd på meg selv, som lå på sofaen, og hadde dårlig samvittighet for at jeg lå der. Og som om ikke dette var nok, så husker jeg enda skammen jeg følte idet hunden vår plutselig kom bort og la hodet sitt på sofaen ved siden av meg. Han signaliserte at han gjerne skulle hatt seg en luftetur. Da rakk jeg nemlig å tenke tanken:

“Hvis jeg later som jeg ikke ser ham, så må han nok ikke tisse lenger.“

Huff. Stakkars vofs, han maser svært sjeldent om å komme seg ut på tur, og når han først gjør det, så er han så klart virkelig nøden.

Jeg ble liggende å gruble. Skulle jeg avbryte mannen som satt og jobbet på kontoret – og spørre pent om han kunne lufte bikkja for meg? Jeg var virkelig ikke klar for å kle på meg. Det kjentes faktisk som om jeg hadde så mye motstand at tanken på å gå ut gjorde fysisk vondt.

Til slutt innså jeg at jeg ble nødt til å bite i det sure eplet, og komme meg ut.

Eller.. Måtte jeg egentlig det?

Jeg fikk nemlig en idé. Hva med å møte hunden på halvveien? Jeg tok på ham båndet, og ledet ham ut på vaskerommet. Der har vi nemlig en verandadør, som går rett ut i hagen – så nå ville jeg kunne stå tørr og varm og god inne på vaskerommet, mens hunden kunne løpe fra seg og gjøre sitt fornødne på utsiden. I kulda, i all nysnøen.

Akkurat idet jeg skulle åpne døra forsiktig, kom det et vindkast som blåste den opp i en kjempefart. Jeg skvatt til mens jeg vaklet på toppen av dørkarmen, og rakk akkurat å tenke at det var flaks jeg klarte å holde balansen. Hunden hoppet fornøyd ut i snøen, og svinset rundt mens jeg holdt et godt tak i båndet hans fra døråpningen.

Men så må han plutselig ha fått ferten av noe, for i løpet av et kvart sekund bykset han plutselig til, og båndet strammet seg på rekordtid. Jeg husker bare at jeg stemte i et skjærende hyl, før jeg ble røsket ut av det varme, gode vaskerommet – og snart lå jeg langflat nedi nysnøen og sprellet som en fisk. Med snø over hele meg. Nedi t-skjorta, i håret, i munnen, i øynene. Snøføyka tok virkelig sats, og blåste i tillegg det den kunne få samlet av nærliggende snø rett mot meg.

Det var muligens noe med den følelsen av å skulle stable seg på beina for så å tråkke rundt i snøen i bare sokkelesten, som gjorde meg ekstra flau over meg selv. Da jeg krabbet inn på vaskerommet igjen, innså jeg at jeg nok hadde nådd et slags bunnpunkt.. Det var jo for sent å angre, men hvorfor i huleste hadde jeg ikke bare kledd på meg og tatt en runde med den stakkars hunden?

Det er vel det de kaller karma.. 😉

/ God helg!

* Følg Snøtrynet på Facebook *

I dag tidlig våknet lillesnupp og jeg før resten av huset, og det passet jo perfekt ettersom papsen hadde bursdag i dag! 34 år gammel, litt nærsynt og bare et par grå hår på hodet.. Han holder seg jammen godt! Og ettersom han elsker bursdager, ble det en skikkelig frokost kombinert med et aldri så lite gavedryss som innebar nye sokker, flaxlodd og diverse klesplagg. Det verste er at jeg hadde kjøpt ny joggebukse til ham, fordi den han har er utslitt. Og det er både trist og hyggelig på samme tid. For den brukes jo ikke til jogging, men til daffing. Jubilanten ble uansett fornøyd, kanskje spesielt med kortet som treåringen hadde plukket ut:

Jeg spurte dessuten om han hadde noen ønsker for dagen. Han svarte at han hadde lyst på litt is til dessert etter middagen, men at det han ønsket seg aller mest, var at vi skulle ha en kveld fri for bloggskriving. Ingen mac i fanget, ingen mobiltelefon i hånda. Også ville han at vi skulle se en hel episode av “Mr Robot”.

Jeg tenkte jeg skulle skrive en skikkelig klissete hilsen til ham på facebook, siden han så sterkt misliker kjærestepar som ytrer sin kjærlighet i sosiale medier.. Han mener nemlig at “sånne som oss som aldri skriver noe til hverandre, det er vi som har det bra.” Så da bestemte jeg meg for å blogge om ham isteden 😉

Men siden han sannsynligvis hadde blitt paranoid dersom jeg nå hadde viet et helt bursdagsinnlegg om hvor flott og fin jeg syns han er, tenkte jeg isteden å legge ved et par bilder som illustrerer hvorfor vi er en bra match. Vi utfyller hverandre på de fleste områder, og der jeg har en tendens til å stresse og bli oppkavet, husker han på å finne roen. Han utstråler i blant en slags avslappet aura – noe jeg er sikker på at flere enn meg har godt av å se i sin stressede hverdag:

Barn på fly? Null stress.

Ulvetimen før middag? Null stress.

Gratulerer med 34-årsdagen kjære, you keep me young – and calm 😉

/ Fnis 🙂

* Følg Kona til jubilanten på Facebook *

I dag tidlig ringte det på døra, og der stod ingen ringere enn postmannen! Det ble jo nesten julaften, for ikke bare hadde han med seg to pakker, han hadde med et postkort også! Peter fikk helt hakeslepp, jeg tror ikke han kan ha sett et postkort siden nittitallet. Men jeg smilte godt da jeg så at avsenderen var barndomsvenninna mi som ferierer på Hawaii – tusen takk Janne-Mari, du gjorde dagen vår 🙂

Postkort er definitivt det nye gamle..!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Men i tillegg til kortet fikk vi altså to pakker, og de kom fra vår kjære venn iHerb. I alle disse år har jeg gått og trodd at det var komplisert og kjempeskummelt å bestille varer fra denne herlige nettbutikken som bugner av helsekost.. Men nå vet jeg heldigvis bedre – og jeg har dessuten blitt en skikkelig proff! Føler jeg selv, da. Derfor tenkte jeg å komme med noen tips til deg som også har lyst til å bli like proff som meg.

Det er nemlig mye penger å spare på å bestille varer på nett, særlig hvis du liker å eksperimentere med alt fra gojiibær til kokossmør på kjøkkenet. Dessuten finner man alltid flere godbiter som ikke er å få tak i i Norge. (Obs! Jeg har aldri prøvd å bestille legemidler eller urter, men vet at det foreligger restriksjoner på dette. Jeg er altså ikke helproff..)

Når du skal bestille er det et par ting du må huske på:

– Logg inn! Lag deg en bruker med en gang, på den måten får du muligheten til å velge norsk valuta – samt at det er oversiktelig å kunne følge med på handlekurven med tanke på fraktkostnader. Dessuten kan du legge ting i “Wish list”, hvis du finner noe du ønsker å bestille en annen gang.

– Tollgrensen er på 350 kroner inkludert frakt, altså må du betale en avgift dersom den samlede verdien på produkter og frakt overstiger 350 kroner. Det gjør ingenting dersom den overstiger, men det er irriterende å måtte betale ekstra avgifter.

– Det er tre fraktalternativer, den billigste er “Airmail” som pleier å koste mellom 30 og 60 kroner. Men dette alternativet kan du bare velge dersom pakken veier inntil 1,8 kilo. Dersom pakken blir for tung, fjernes “Airmail” automatisk som et fraktalternativ. Da lønner det seg å ta ut et produkt eller to fra handlekurven, og heller bestille to (eller flere) pakker. (Trykk på “Save for later”, så havner varene på “Wish list” som du finner under profilen din)

Og det er her puslespillet kommer inn! Jeg blir gjerne sittende i evigheter å sjonglere fram og tilbake på varer, sånn at hver pakke kommer så nære 350 kroner i verdi som mulig, og 1,8 kilo i vekt. Her er rekorden min, haha:

Flaks at kursen holdt seg stabil..

Jeg har som oftest tålmodighet til å vente 1-2 uker på varene, men dersom du ønsker å få dem i hus litt kjappere, kan du velge en av de to dyrere fraktalternativene. Disse har i tillegg sporing, og du får refundert pengene dersom pakken av en eller annen grunn sendes tilbake til iHerb. Det kan jo være kjekt, selv om jeg aldri har opplevd at en pakke ikke har kommet fram 🙂

Fram til 30 november er det 10% rabatt på alle bestillinger – typisk nå som jeg har bestilt ferdig for en stund! Kanskje jeg må inn og snuse litt til nå som det nærmer seg jul..

Noe av ukas fangst – kokossmør er det store her i huset for tida. Den med kakao spises med skje rett fra burken.. NAM!

Jeg er hele tiden på jakt etter nye godbiter, så tips meg gjerne hvis du har noen iHerb-favoritter! Og stikk innom bloggen senere i dag også, for da kommer endelig oppskriften på de sunnere sjokoladecookies’ene som jeg nyter med god samvittighet midt i uka 🙂

/ God tirsdag 🙂

* Følg iHerb-kona på Facebook *

Det er mye ved det å bli forelder man naturlig nok ikke kan se for seg på forhånd. Som hvor lang tid det kan ta å komme seg ut døra. Eller hvor ofte man kan bli syk i løpet av et barnehageår. Alle bekymringene, men selvfølgelig også all gleden. Jeg trodde for eksempel aldri jeg skulle bli en sånn mor som sa det var greit med “litt” hopping i sofaen. Eller som tillater kasting av ball innendørs, så lenge man kaster “veldig løst”.

Og verken mannen min eller jeg visste at barn kan få de rareste diller! Vi hadde aldri trodd at ting som går i loop kan få to småslitne foreldre til å gå på samtlige av husets vegger.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Det var kanskje optimistisk å tro at vi hadde nådd bunnpunktet da både gubben og jeg kunne replikkene til Masha og Mishka på rams. Den ene episoden der Mishka har vaskedag, ble seriøst spilt om igjen og om igjen i flere måneder i strekk. Det var faktisk en periode der, hvor Peter og jeg lurte på om vi kom til å overleve..

Men like fort som den store bjørnen og den lille jenta hadde kommet inn i livet vårt, så ble de plutselig borte. Treåringen vår hadde tydeligvis bestemt seg for å gå videre, og nå er det minst et halvt år siden vi har sett Masha.

Det var ikke før i helgen at jeg innså at vi har nådd vårt hittil kraftigste bunnpunkt. Da jeg våknet for fjerde gang midt på natten, med ordene “Haha! Hihi! Hoho!” surrende rundt inni hodet mitt.

Guttungen vår har nemlig tatt kontroll over Spotify. Når vi er ute og kjører bil, sitter han i baksetet og kobler musikken opp på anlegget. Når vi står på kjøkkenet og lager mat med Spotify på høyttaleren, kommer det en liten barnefinger som scroller i vei til den finner en bestemt sang. Når vi leker butikk i stua, spør han om vi ikke kan ha på litt musikk i bakgrunnen. “Neida, bare sitt her imens, jeg ordner det”, sier han før han løper for å hente iPaden. Der Spotify selvsagt ligger klar.

Og valget av sang, er rimelig spesielt. Jeg tror nemlig ikke han liker låta særlig godt selv heller, for han smiler lurt hver gang han hører Peter og meg sukke høylytt når orkesteret drar i gang og den smånasale stemmen til vokalisten runger ut i rommet..

Vi snakker nemlig om en sang som kom ut i 1972. Av en kjent og kjær barnestjerne ved navn Anita Hegerland. Ikke spør meg hvordan sønnen vår har funnet denne låta, men han har i alle fall bestemt seg for at den er verdt noen tusen gjennomlyttinger i uka..

Hvis du ikke har hørt den før, så må du nesten gi den et par sekunder. Vær så snill. For min skyld..

Ryktene skal jo ha det til at vi bloggere blir nedlesset med gaver og gratis produkter i posten hele tida. I allefall de kvinnelige bloggerne. For jeg har jo vært samboer med en mannlig toppblogger i noen år nå, og i løpet av tre år som aktiv blogger, har han mottatt hele to gratis gaver i posten: En grønn og hvit caps, og ett års forbruk av Spenol. Oh yeah.

Men nå kan jeg altså få meddele at jeg har mottatt min første gave! Faktisk også utelukkende på grunn av bloggen jeg driver. Gaven dukket riktignok ikke opp i posten, men ble overlevert høyst personlig, av en person som står meg veldig nær. Noe som bare gjør det hele spesielt komplisert. For etter alt oppstusset rundt bloggere og merking av reklame og sponsede innlegg, så er jeg nå litt forvirret – burde jeg teknisk sett ha merket dette som et “sponset innlegg”?

Her forleden kom nemlig Mormor på besøk.

– “Ja, sånn – se her!”, sa hun i det hun entret kjøkkenet, “Nå har du en sånn en. Vær så god!“

Jeg kikket på henne, og deretter på posen hun nettopp hadde plassert foran meg på kjøkkenbenken.

– “Men mormor da”, sa jeg, “hva er dette for noe?“

– “Nei, jeg leste på bloggen din da vet du. At du ikke hadde en sånn en. Så nå har du det!“

Jeg kikket nysgjerrig på posen, før mormor fortsatte:

– “Ja, den er helt ny altså. Eller altså, jeg kjøpte to til meg selv, fordi jeg trodde jeg kunne bruke begge to samtidig. Men så gikk ikke det da vet du, så da tenkte jeg at du kunne få den ene. Ja, du skrev jo som sagt på bloggen at du ikke hadde sånn.“

Jeg tittet oppi posen, og da forstod jeg.

Mormor hadde lest et oppskriftsinnlegg jeg postet for noen uker siden, der jeg hadde skrevet underveis: “Ha grønnsakene i en ildfast form, og topp med 4 ss olje, salt og pepper. Jeg hadde ikke stor nok form, så jeg brukte stekebrett.“

Verdens søteste Mormor! Den ildfaste formen var jo superfin, men jeg aner verken hvor hun kjøpte den, hva den kostet eller hvilket merke det er.. Blir ikke dette da egentlig et rent reklameinnlegg for Mormor AS isteden? Det gjør meg i såfall litt usikker på hvordan jeg innrapporterer skatt, ettersom jeg jo må betale skatt dersom jeg skriver reklame.

Er det noen som vet hva som er 35% av verdien på verdens beste Mormor?

/ Men fra nå av blir det hvertfall grønnsaker i ildfast form 🙂

* Følg Sponsekona på Facebook *

I går hørte jeg et massivt gledesbrøl fra kjøkkenet. Det var selvsagt gubben som skreik, og først trodde jeg at han hadde funnet en bortgjemt sjokoladebit i kjøkkenskapet. Så tenkte jeg at han muligens hadde skrapet et Flaxlodd og vunnet en god slump med penger, men til slutt kom jeg på at det måtte være gode nyheter fra årets Vixen Blog Awards..

Og helt riktig: det viste seg at gubben i år er nominert i hele TRE kategorier! Hurra! Etter at vi hadde hoppet rundt som gale i et par minutter, til barnas store forskrekkelse, mumlet Peter forsiktig:

– “Ja, ehh.. Atte.. Ehhh.. Du er dessverre ikke nominert, da men..“

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Jeg fikk fullstendig latterkrampe, for okei, la oss stikke finger’n i jorda først som sist.. Vixen har hele fjorten kategorier, og hvor i huleste hadde egentlig konatil passet inn? I kategorien “årets trenings- og helseblogg”?

 Neppe.. Eller hva med årets interiørblogg?

Nja.. Hva med årets beautyblogg, da?

 Du vet du er småbarnsmor når du må bruke en app for å få på deg sminken..

Nei, jeg skjønner ikke helt i hvilken kategori en blogg med “hemoroider og smilefjes” kunne passet inn, for å være ærlig.. Haha!

For egentlig har jeg bare ett stort ønske for årets Vixen, og det er at min kjære mann skal stikke av med prisen “Årets Gullpenn“. Denne prisen er kun basert på tekst, den er aldri delt ut tidligere og skal gå til en blogger som skriver unikt, kreativt, inspirerende og underholdende. Det er mange sterke konkurrenter, men jeg mener at Pappahjerte virkelig fortjener å vinne. Sleng inn en stemme, så blir jeg fryktelig glad! 🙂

Sånn helt avslutningsvis må jeg bare få si et par ord til alle dere som titter innom bloggen min jevnlig. Jeg er så takknemlig, uansett om du legger igjen en kommentar, trykker “liker”, eller bare lister deg stille ut igjen. Det er takket være deg og dere at jeg fortsetter å gjøre det jeg liker best, nemlig å skrive! Så tusen, tusen takk 🙂

Men i kveld krysser jeg mest fingrene for at gubben får en stjerne i taket for sin iherdige blogginnsats og tar med seg gullpennen hjem til kona si, så hvis du vil hjelpe meg med det:

–> Stem frem Pappahjerte!

/ Jeg ønsker meg en Gullpenn på peishylla 🙂

* Følg Kona Til på Facebook *

Jeg får mange spørsmål om kostholdet vårt, og særlig frokostrutinene våre er det mange som stusser over. Og det kan jeg godt forstå! Men egentlig er det ikke så mye hokus pokus, vi tenker rett og slett bare litt utenfor (mat)boksen 🙂

Sommeren 2014 startet samboeren min “Sofagrisprosjektet”, som gikk ut på at han skulle se hvor godt trent han kunne bli på 365 dager. Prosjektet gikk ikke helt etter planen, fordi noen hadde glemt å ta med i beregningen at han skulle bli tobarnsfar bare noen uker etter oppstart.. Det ble altså ikke så mye trening som han hadde sett for seg, men vi lærte ufattelig mye om mat og kosthold!

For ved siden av treningen, bestemte vi oss for spise så naturlig og ren mat som mulig: kjøtt, fisk, fugl, egg, grønnsaker, sunt fett (avokado, kokos, oliven), nøtter, frø og frukt. Vi kuttet blant annet ut sukker, melkeprodukter og kornprodukter – og selv om det føltes fryktelig uvant i starten, så ble det etter hvert utrolig morsomt å eksperimentere med oppskrifter og ikke minst det å tenke nytt.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Noe av det beste med å bo på landet, er lokale bønder med utsalg i nærheten 🙂

Den største utfordringen vår var frokosten, for vi var totalt avhengige av kornprodukter. Vi var storspisere av brødskiver, knekkebrød og havregrøt, ting vi nå plutselig skulle holde oss unna. Det tok noen uker før vi fikk på plass en god rutine, men siden har vi aldri sett oss tilbake!

For ettersom vi måtte tenke nytt og ikke lenger kunne gå for “korn med pålegg”, måtte vi være kreative. Derfor begynte vi å lage frokosttallerkener, eller “litt forskjellig”, som treåringen kaller det 🙂

Det tok ikke mange ukene før vi følte at frokosten begynte å gi energi – og det føltes veldig godt å kunne tilby barna litt variasjon. Noen dager spises alt opp, andre dager bare noe. Men vi sverger altså til skikkelig frokost hver eneste dag. Det tar riktignok litt lenger tid enn å slenge ei salamiskive oppå en brødblings, men det kjennes ut som om det er verdt det. En typisk frokost kan se slik ut:

Min tallerken ja.. Bildet er fra i fjor da jeg fullammet.. #skrubbis

Vi har på en måte trikset og mikset litt med kostholdet vi fulgte under Sofagrisprosjektet, for eksempel spiser vi noe melkeprodukter igjen. (Gulost og syrnede produkter) Dessuten spiser vi toast, men vi bruker stort sett glutenfritt brød. Ja, også ekte smør, da.. Masse smør!

Tips!
1. En god frokost gir en god start på dagen – tenk næringsinnhold!
2. Begynn i det små: spiser du brød eller knekkebrød, pimp tallerkenen med litt frukt og grønt ved siden av.
3. Har du barn, fortsett å servere ting som kanskje ikke røres første gang.. 😉
4. Finn ut hva som funker best for deg og din kropp!

/ Bon appetit 🙂

* Følg Frokostkona på Facebook *

“Er dere ikke flere på jobb her eller?”, snerret mannen mot meg, “Herregud altså, jeg har faktisk ikke tid til å stå her i hele dag. Kan du ikke ringe på noen sånn at dere får åpnet flere kasser? Udugelige kjerring.“

Der satt jeg altså, atten år og helt fersk i min nye jobb. Jeg var overlykkelig over å ha fått meg ekstrajobb ved siden av skolen – og gledet meg stort til å sitte bak kassa på matbutikken.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Men allerede den første dagen fikk jeg smake på realiteten; frekke, idiotiske kunder. Vanlige folk, kvinner som menn – som gjorde det de kunne for å gjøre livet surt for meg. Som helt tydelig rangerte seg selv over meg, og som var totalt blottet for respekt for den jobben jeg var satt til å gjøre. Jeg var jo bare den ubetydelige jenta i kassa.

Som skulle slå inn deres varer. I bytte mot deres penger. Slik at de kunne få maten sin i hus. Spise seg mette. Overleve.

Jeg husker sjefen min sa det til meg; at noen kunder var litt mer kravstore enn andre, men sånn var det bare. “Det er bare å bite det i seg, etter hvert slutter du å ta deg nær av det”, sa han før han ga meg et oppmuntrende klapp på skulderen.

De sure, innbitte menneskene skulle snart bli hverdagskost for meg. Betale for bæreposene? Hallo?! Sette handlekurvene på plass? Sånt kan jo de ansatte gjøre.. Det piper i panteautomaten.. Kan du komme og fikse det? NÅ?!

Men det fine med disse surpompene, var at de satte ting i perspektiv. Det var nemlig surpompene som fikk meg til å innse hvorfor jobben min var så fantastisk.

Ikke bare følte jeg at jeg var en liten brikke i det store samfunnsmaskineriet, men jeg fikk i tillegg møte de ekte menneskene.

Slik som den sjenerte gutten. Jeg begynte etter hvert å kjenne ham igjen. I starten sa han ikke stort, møtte aldri blikket mitt. Han mumlet bare et forsiktig og sjenert “hei” når jeg hilste på ham, ristet alltid på hodet til spørsmålet om han ønsket kvittering. Tok bare de tre, fire varene sine under armen og gikk, uten et ord.

Men ettersom ukene gikk, turte han endelig å møte blikket mitt, gi meg et smil, si hadet når han gikk. Jeg vet jo ikke om han egentlig var ensom, men jeg husker at jeg tenkte at det virket sånn. At det å slå av en prat med hun bak kassa gikk fra å være helt utenkelig, til å bli en slags seier og en trivelig greie.

Og den gamle damen med rullator som bestandig handlet det samme. Noen poteter, et par epler, et stykke fersk fisk fra fiskedisken, filterkaffe og kulturmelk. Som snakket om hvor ensom hun var, og hvor trist det spesielt var å spise middag alene etter at mannen døde. Joda, hun klarte seg fint, men savnet var der kontinuerlig. Tøflene hans hun ikke fikk seg til å kaste. Yndlingskoppen hans som fortsatt stod på den faste plassen i skapet.

Hun handlet alltid litt utpå kvelden, når butikken var på sitt stilleste. Jeg husker enda følelsen av å se hvordan de triste øynene hennes fikk en ny glød fordi noen hadde tid til å lytte til det hun hadde å si.

Og den stille, innsluttede mannen med de snille øynene, som alltid luktet svakt av alkohol. Han var bestandig så pent kledd, og rundet alltid beløpet opp til nærmeste hundrelapp. Uansett når på dagen han stakk innom, ønsket han meg alltid en god dag – før han ryddet en tre, fire handlevogner på plass på vei ut.

Så var det de faste stamkundene. Som bar smilene på utsiden av kroppen: – “Hei Christina! Vi stilte oss i kassa di, selv om det var lengst kø her!” Som lyste opp jobbhverdagen uendelig mange hakk, som spøkte og lo, og satte pris på jobben jeg gjorde for dem. Som betalte for bæreposene sine med glede og behandlet meg med respekt.

De siste dagene har en kronikk i iTromsø florert i sosiale medier. Den handler om at det å jobbe i kassa på Rimi har blitt et bilde på lavstatus i Norge, og at de ansatte bak kassa ofte føler seg usynlige på jobb.

Nå er det riktignok 15 år siden jeg satt i kassa selv, men ting har altså ikke forandret seg det spor. Folk er fremdeles idioter. Hvor blir det av respekten? Høfligheten? Oppdragelsen? Må man være advokat for å bety noe? Lege? Forsker?

For uansett hva man syns om de som sitter i kassa på Rimi, så trenger man faktisk ikke oppføre seg som et rasshøl. Det er provoserende, og jeg gremmes. Uten folk i kassa på butikken, stopper et helt samfunn opp. Det handler ikke bare om respekt, det handler også om forståelse.

Jeg satt kanskje bare i kassa på butikken.

Men vet du hva? Det var bra nok for meg. Jeg følte meg til nytte, jeg.

/ Et smil eller hei er faktisk nok 🙂

* Følg Butikk-kona på Facebook *