Okei, jeg lover. Dette blir det aller siste innlegget jeg poster om LØK! Det er bare det at jeg ikke i min villeste fantasi hadde trodd at en gul løk kom til å skape sånt et voldsomt engasjement blant dere lesere!
“Der er hun som tipset om løken! La oss ta av hatten for denne kvinnen!”
Jeg sikter selvfølgelig til kjerringrådet jeg ramlet over, om å legge en halv gul løk på soverommet til en person som hoster. (Les hele innlegget her)
For veldig uventet viste det seg å fungere; løken fjernet den plagsomme natthosten til sønnen vår på null komma svisj. Og etter tilbakemeldingene fra dere som har testet ut løk-trikset i praksis, er det mye som tyder på at dette verken er placebo, eller en god gammeldags løkspøk!
De aller fleste melder om umiddelbar suksess, og forstår like lite som meg. Men siden jeg kjenner litt på ansvaret nå, fordi jeg på sett og vis har satt i gang en liten løk-revolusjon – har jeg snoket litt rundt for å komme til bunns i hva det er med denne grønnsaken som kurerer hoste.
Noen påstår at løken er kjent for å tiltrekke seg bakterier og virus. Det sies for eksempel at da spanskesyken herjet på starten av 1900-tallet, unngikk de som hadde satt ut oppskåret løk rundt omkring i huset, å bli smittet. Videre er det mange som har hørt at det florerer av både virus og bakterier i oppskåret løk som har ligget en stund, og at det av den grunn frarådes å spise løk-rester som har ligget i dagevis i kjøleskapet.
Dette er jeg mer skeptisk til, men jeg kan med sikkerhet påstå at det ikke er løkens tiltrekningskraft som gjør at natthosten forsvinner – det er ikke mulig at virus og bakterier i en syk kropp blir dratt ut på grunn av en gul løk 🙂 Dessuten er det jo ikke bakterier eller virus i luften som gjør at en person hoster, det skyldes virus eller bakterier som allerede har infisert kroppen.
Men det nærmeste jeg kommer en slags forklaring, og som jeg har diskutert og kvalitetssikret med bestevenninnen min (hun jobber som forsker og er dritsmart) er følgende:
Når man skjærer løk på kjøkkenbenken, bryter man ned cellevegger i løken. Når disse brytes ned, frigis det stoffer fra løken som reagerer med svovelholdige aminosyrer. Det er denne kjemiske reaksjonen i gassform som fremkaller tårer i øynene, og tårene er bare kroppens måte å forsvare seg på. Sannsynligvis fremkaller den samme kjemiske reaksjonen noe lignende i respirasjonsorganene. Og siden de fleste sliter med tørrhoste om natten, på soverom der det garantert virvler mye støv i lufta – vil veldig mange oppleve merkbar bedring.
Verdt å huske på er at det finnes mange forskjellige typer hoste, og jeg regner med vi alle reagerer ulikt på løkens kjemiske reaksjoner. Akkurat som at gubben tåler å spise mengder med sterk mat før nesa hans begynner å renne, mens jeg snufser så fort noen sier “Tabasco”.
Uansett om disse forklaringene stemmer på en prikk eller bare sånn nogenlunde – så velger jeg å runde av denne løk-føljetongen med noen velvalgte ord fra den herlige fastlegen CasaDidriksen: “Hvis det ikke er farlig og det virker, så kjør på!“
Det kanskje mest fascinerende som følger med det å blogge, er de utallige tilbakemeldingene både gubben og jeg får fra dere som leser det vi skriver. Hver eneste dag tikker det inn meldinger både her og der, og stort sett er det heldigvis bare fine kommentarer i forskjellige ordelag.
Men innimellom er det også helt andre ting – og inspirert av det, tenkte jeg å starte en egen liten føljetong her på bloggen!
For rett som det er har Peter eller jeg, skrevet eller postet et bilde av noe som viser seg å være spikk spenna gærent. Og når sånt skjer, tar vi selvsagt mer enn gjerne imot råd og tips og oppklaringer!
Den lille spalten skal hete “Leserne har talt”, og vil ta for seg ting og tang jeg har lært av dere siden sist. I dag tenkte jeg å starte med de oppklaringene jeg husker best til nå, så her er det bare å kjøre igang!
IMMUNFORSVAR
Forhistorie: Dette har kanskje vært det herligste punktet, for vi har vært ganske så mye syke i høst og i vinter. Naturlig nok har vi måttet blogge litt om det i blant, og da har det tikket inn med meldinger og kommentarer fra snille lesere med gode råd 🙂
Innvending: “Dere må drikke aloe vera.” “Dere må ta D-vitamin.” “Dere må ta store mengder melkesyrebakterier.” “Dere må sove med luftfukter på soverommet.” “Kjøp flere grønne planter!” “Drikk biola.” “Vask gulvene ofte.”
Konklusjon: Vi var sjeldent syke fram til eldstemann begynte i barnehagen, så dette året tror jeg vi får sette på barnehage-kontoen. Jeg har nemlig hørt at det første og det andre året er det verste – så jeg håper det neste året blir en drøm for oss alle! Men sterkere immunforsvar hadde ikke vært feil, så vi får nok spise enda litt sunnere framover. Og kjøpe flere grønne planter 🙂
TANNTRÅD
Forhistorie: I spørsmålsrunden var det en som lurte på om jeg hadde tvangstanker. Jeg svarte at det nærmeste jeg har en tvangstanke, er at jeg er avhengig av å bruke tanntråd hver kveld – etter at jeg har pusset tennene.
Innvending: Å bruke tanntråd etter tannpussen er feil. Veldig feil. I alle år har jeg altså dratt frem karius og baktus som har overlevd en runde med tannbørsten, og dermed skitnet til hele munnen min før jeg har gått til sengs.
Konklusjon: Jeg er litt usikker på hvordan jeg skal endre på rutinene mine, for hver kveld de siste 15 årene har det vært tannpuss – tanntråd – tannskyll. Tanken på å skulle tanntråd-rense et gebiss som ikke har fått seg en runde med tannbørsten først.. Yæk! Er ikke det skikkelig ekkelt..? Det er noe forfriskende med å bruke tanntråd når det føles rent og pent inni der.. Usikker på tanntrådrutinens fremtid.
SKYLLEMIDDEL
Forhistorie: Jeg elsker skyllemiddel, og da gubben skulle vaske herrelagets håndballdrakter etter en kamp i fjor, spurte han pent om jeg kunne gjøre det for ham. Jeg fant ut at jeg skulle få dem til å lukte så freskt av blomster og fioler at det sannsynligvis ville bli lenge til neste gang.. 🙂
Innvending: Ikke bruk skyllemiddel på treningstøy. Skyllemiddel binder lukten i tøyet – og ødelegger fibrene.
Konklusjon: Det ble med den ene vasken av håndballdrakter. Men jeg tror jeg har lært 😉
BRILLEPUSS
Forhistorie: Dette ble nok først omtalt på podcasten vår en gang, hvor jeg fortalte at jeg hadde hørt et tips om at man skulle pusse briller med vann og litt zalo for optimalt resultat. Zalo fjerner fett, og fettflekker er det nok av på brilleglassene når man har klåfingrede småbarn i hus.
Innvending: Man må ikke bruke zalo på brilleglassene, da såpen i tillegg til fett – også fjerner beskyttelseshinnen på brilleglassene.
Konklusjon: Litt usikker på hvordan jeg skal forholde meg til zalo-trikset framover, ettersom beskyttelseshinnen på mine briller nå sannsynligvis er borte etter for mye zalobruk allerede.. Men jeg kommer i alle fall ikke til å anbefale trikset videre, haha 🙂
FOTFIL
Forhistorie: Gubben la ut en video av meg på snapchat, der jeg satt i godstolen med bena i et herlig fotbad. Jeg skrubbet av tørr hud på hælene, for jeg elsker å ha babymyke føtter! Utover kvelden ble Peter mer og mer lattermild, for den ene etter den andre sendte min stakkars mann meldinger om at kona hans filte hælene sine feil.
Innvending: Man skal ikke file hard hud i vann, man skal file hard hud før man har føttene i vann, når de er tørre og fine. Ellers fjerner man unødvendig mye hud, og i verste fall kan man fjerne for mye – slik at man blir sår og får sprekker.
Konklusjon: Jeg visste jo det, da! 🙂 Det er bare det at jeg virkelig hater følelsen av å pusse tørre hæler med noe som minner om sandpapir.. Den følelsen, den er seriøst like ille som å file negler. Jeg takler det ikke! Men jeg pleier faktisk å gjøre det for det, jeg holder pusten mens jeg teller til tjue – og når jeg er ferdig har jeg gåsehud på hele kroppen. Forferdelig, men som dere har lært meg: det er den eneste riktige måten å gjøre det på 🙂
PATTESALVE
Forhistorie: På instagram pleier jeg å legge ut bilder av ting jeg syns er morsomt. Og da jeg kom over dette produktet rett foran kassa i en butikk, klarte jeg ikke holde meg alvorlig – jeg måtte knipse og jeg måtte poste:
Innvending: “Eneste som hjelper!” “Uunnværlig!” “Super duper effektiv!” Kommentarfeltet viste at det var bare jeg som stusset litt over produktnavnet.. For Pattesalven var visst tidenes produkt. Ikke bare til patter, men til alt!
Konklusjon: Jeg skal aldri mer skue hunden på hårene.
Fortsett med å sende råd og tips og innvendinger! 🙂
Lenge har jeg undret meg over kroppens finurlige måte å takle underskudd på søvn. For er man noen gang uthvilt som småbarnsforelder..? Jeg har i alle fall ikke sovet en hel natt på fire år.
Likevel turer kroppen videre. Den kommer seg opp om morgenen, finner veien til kaffetrakteren. Den subber tilbake til badet og skifter en bleie, mens dagens første herlige smil knirker ansiktsmimikken i gang. Den sørger for at en storebror hopper ut av pysjen og inn i vinterens faste ull-uniform. Så sparker frokosten i gang maskineriet, og søvnen seiler forsiktig avsted. Men man rekker å tenke tanken:
I kveld, i kveld må det bli tidlig.
For det gjelder å tilpasse seg, for nettene betyr ikke lenger bare søvn.
Mammahjertet våkner av den minste lyd. I blant er det hunden som snorker, andre ganger er det en bildør som lukkes. Men mammahjertet er innstilt på at dyp søvn, det får komme senere. Nå er det viktigere ting som gjelder.
Og kanskje har man en baby som trenger påfyll. Kanskje har man et barn som sover urolig – og som trives best i midten, mellom mamma og pappa. Kanskje er det sykdom i hus, og man tenker at søvn, det får man ta igjen senere.
Som oftest er søvnbehovet glemt når kvelden nærmer seg. Når barna er i seng og freden senker seg, så får man tid til å gjøre alt man ikke rakk i løpet av dagen. De timene går så ufattelig fort. Vips så er det natten, man stuper i seng, og neste morgen er det på’n igjen.
Og slik kan man ture på og overstyre kroppens rop om søvn og hvile, dag etter dag etter dag. Men før eller siden kommer det en dag da det bare sier stopp. Når barna er i seng og freden senker seg, når man åpner mac’en og oppdager at øynene svir og bokstavene går i kryss. Da er det bare én ting å gjøre, for det eneste man klarer å tenke er:
Det er vel sjeldent man føler seg mer maktesløs og desperat enn når man har syke barn. Heldigvis har vi bare hatt forbigående og ufarlig smitte i hus, men jeg rekker bestandig å gjøre meg ganske mange fortvilede tanker mens det står på. Særlig hvis jeg bestemmer meg for å søke trøst hos Mr Google.
Helt siden jeg ble mamma for fire år siden, har det aldri skjedd at jeg har fått trøst av Google. Det har tvert i mot bare ført til mer bekymring, og mistanker om pest og kolera og fandens oldemor. Hver eneste gang.
“Legen sier det bare er en mild forkjølelse.. Men google sier jo at det er dritfarlig!”
Da lillesnuppa for eksempel ble pottetett og surklete bare noen uker gammel, kom jeg over den ene artikkelen etter den andre. Jeg satt der med øynene fulle av tårer til slutt, og jeg husker faren min måtte røske mobilen ut av hendene mine:
– “Christina! Nå slutter du å google! Hun er ikke døende selv om hun hoster og er tett i nesa!“
Han hadde selvsagt helt rett, og etter den episoden lærte jeg faktisk at google må behandles med en viss distanse. Joda, jeg googler fortsatt – men jeg tar alt med en klype salt.
Inntil her om dagen.
For det jeg nå skal fortelle, er rett og slett utenfor min fatteevne. Jeg vet ikke hva jeg tenker om det selv, jeg vet bare at jeg fikk tipset av google. Og siden jeg ikke hadde noe å tape på å teste det ut – så ehh.. Gjorde jeg det.
Det hadde seg sånn, at treåringen vår var på andre dagen med en kraftig forkjølelse, og hosten hans ble bare verre og verre. Særlig mot kvelden og om natta dro det seg til, og etter at guttungen hadde sovnet en kveld – satt Peter og jeg i stua og hørte på den ene hostekula etter den andre fra gutterommet.
Derfor bestemte jeg meg for å google. Det måtte da finnes et eller annet kjerringråd der ute? Og vips, etter 0,82 sekunder lyste det første tipset mot meg:
“Del en gul løk og legg den på en tallerken på nattbordet.“
Jeg humret for meg selv, før jeg scrollet videre. Men siden alle andre tips innebar å oppsøke lege, bestemte jeg meg for å høre med Peter hva han tenkte om løken. Og, ja.. La oss bare gjøre en lang historie kort: Peter så på meg som om jeg kom fra en annen planet OG hadde valset inn i huset hans som en fremmed før jeg hadde tatt meg til rette i sofaen hans.
Men hva hadde jeg egentlig å tape på å dele en stakkars gul løk og legge den på rommet til den lille sjuklingen..? Så jeg bare gjorde det.
Peter har nok aldri vært så oppgitt i hele sitt liv.. Men gjett hva som skjedde. Jeg regner med at min kjære mann aldri in a million trillion years kommer til å innrømme det.. Men hosten stilnet. Den ble ikke bedre, den forsvant fullstendig. Så stille ble det at jeg måtte inn og sjekke om alt stod bra til. Gutten min var tett i nesa, men hosten var vekk!
Tilfeldig? Sannsynligvis. Peter sa ikke et ord, men guttungen hostet ikke mer den natta. Neste dag turet forkjølelsen videre, så da hosten som vanlig dro seg til da det nærmet seg kveld, fant jeg ut at jeg fikk lufte godt på soverommet sånn at alle løkrester forsvant. Jeg måtte simpelthen teste trikset på ny.
Jeg sier ikke at jeg hadde Peters velsignelse denne kvelden heller, han kommenterte det ikke – men han så i alle fall ikke på meg som om jeg skulle vært fra verdensrommet. Så da hostekule etter hostekule runget i babycallen, listet jeg meg inn med en halv gul løk i en skål.
Og denne gangen ble jeg faktisk helt målløs.. Hosten forsvant etter fem minutter! Vi har hatt noen runder med forkjølelser de siste to årene, så jeg vet jo hvordan nattehosten vanligvis fortoner seg.. Og nå lurer jeg selvfølgelig: Hva-i-huleste-heiteste-var-det-egentlig-som-skjedde?!
Jeg har forhørt meg overalt den siste uka, men ingen har hørt om løk-trikset! Er det bare jeg som har testet dette..?
Er det bare meg som har trosset oppgitte blikk fra min partner, og plassert en nyskåret halv løk på soverommet til en liten sjukling?
Vær så snill, da.
Placeboens kraft er mektig altså, men dette kan jo ikke ha vært placebo.
Eller..?
/ Sorry altså Peter, men bare innrøm at du ikke skjønner en dritt du heller 🙂
Som mange av dere allerede har lagt merke til, er teksten i toppbildet mitt nå borte vekk.. Jeg må ærlig innrømme at jeg er glad og litt trist på samme tid, trist fordi “Hemoroider” på en måte har satt stemningen på denne bloggen i over et halvt år, og glad fordi jeg føler det er på høy tid å legge hemoroidene bak seg..
Jeg har tenkt på å fjerne teksten en liten stund, og som Peter så fint sa det:
– “Det er noe med å skulle prøve ut en av matoppskriftene du har postet, også leser man “Hemoroider” først, og så “Bananpannekaker”…“
Men altså: misforstå meg rett her. Denne bloggen kommer ikke til å forandre seg innholdsmessig, jeg har ingen planer om å gå over til å skrive “saklige, politiske, samfunnsengasjerte og korrekte innlegg”. Og skulle det mot all formodning vise seg å være et stort ønske fra dere lesere, så tar jeg gjerne et innlegg eller to om hemoroider med jevne mellomrom i tida som kommer, altså! 🙂
For jeg mener fortsatt at det bør bli mindre flaut å snakke om denne jævelskapen som mange av oss jenter får slite med under graviditet og etter fødsel. Det kunne jo vært greit å få en bitteliten pekepinn på forhånd liksom, før man sitter der i sofaen og balanserer stumpen på noe som egentlig hører sommeren til:
64 uker siden jeg postet dette bildet på Instagram 😉
Men akkurat nå føles det altså som at hemoroidene har gjort nytta si på denne bloggen, og jeg er klar for å gå videre 🙂
I tillegg har jeg en fantastisk nyhet som jeg er så innmari glad for å fortelle – det er nemlig noe jeg har håpet på og drømt om i en hel evighet! Og det er at kommentarfeltet mitt nå har gjennomgått en helt utrolig makeover.. Nå er det slutt på den forbaskede scrollingen opp og ned og fram og tilbake for å finne ut hvem som har svart hvem, og hvilke svar som har havnet hvor.. Bare scroll ned og se sjæl! (Takk til fantastiske Toril i blogg.no som seriøst fikser alt man ber om)
Sleng igjen en kommentar da, bare for gøy! Skriv for eksempel om du savner hemoroidene mine, eller om du syns jeg er like ålreit uten 😉
Som jeg har nevnt før, har vi vært mye syke i høst. Og hver eneste gang har jeg trøstet meg selv med at: “Jaja, det kunne vært verre, det kunne vært omgangssyken..” For norovirus er nemlig min store skrekk å få i hus, og den troner dermed også på toppen av min liste over ufarlige sykdommer å bli smittet av.
Da jeg natt til tirsdag begynte å føle meg littegranne pjusk, var jeg overbevist om at jeg hadde spist noe dårlig.. Den rømmeklatten jeg hadde på taco-restene, hvor gammel var den egentlig..? Joa, det var garantert den som hadde fått magen min til å romle. Litt merkelig at ikke gubben følte seg dårlig siden han også hadde spist av samme klatten, men sånt skjer jo.
Jeg sov ikke mye den natten, jeg lå i grunnen bare musestille uten å røre meg – av frykt for å sette i gang noe.. Formen var helt elendig, og da det ble morgen måtte jeg jo opp og stå. La oss gjøre historien kort og si at da kvelden kom, hadde jeg gått ned fem kilo og forbannet den rømmeklatten utallige ganger.
Og i går kveld begynte lillesnuppa. Hun hadde ikke spist rømme, så da var det bare å innfinne seg med at Herr Noro hadde funnet oss til slutt, etter noe som må være minst femten år med leting! Og ja, viruset oppfører seg akkurat likt som det bestandig har gjort. Det minner meg om den gangen jeg ble syk i 1990, jeg hadde spist Grandiosa og klarte verken lukt eller smak av Grandis igjen før i 2007. Og det er jo på en måte litt fint og litt trist på samme tid.
Dagen i dag kan i grunnen oppsummeres i ett bilde:
Bilde fra dagens meget korte snapstory (umulius82)
Foreløpig er det bare jentene som har blitt dårlige, håper inderlig gutta slipper unna! En liten trøst er det jo at det går over relativt fort, så får vi bare krysse fingrene for at vi ikke har rukket å smitte noen andre. Karantenen varer over helgen!
Som alltid når ting herjer som verst, skriver jeg ned ting som letter litt på humøret:
1. Symptomene varer sjeldent mer enn 48 timer 2. Jeg har en vaskemaskin! 3. Gubben er frisk. (Bank i bordet) 4. Jaja, det kunne vært verre, det kunne vært omgangssy.. Å søren 🙂
Det er fortsatt en del spørsmål igjen, og fortsatt mye rart dere lurer på! 🙂 Siste del med svar kommer til helgen, for nå er det snart på tide å konsentrere seg om den store Vixen Blog Awards som braker løs på fredag! Jeg skal være med for første gang, som “konatil” han derre pappabloggeren. Og jeg har allerede begynt å krysse alt jeg har for at han stikker av med prisen “Årets Blogger”! (At han ikke er finalist i kategorien “Årets Gullpenn” er forøvrig helt utrolig)
Leser også at Sophie-Elise har vært innom stylisten sin for å finne ut hva hun skal ha på seg på fredag. Jeg tok en tur til byen i går med min stylist Peter. Håper for Sophie-Elises del at hennes stylist er litt mer ivrig og hjelpsom enn min.. Ikke ofte jeg ler høyt av gubbens blogg, men dette innlegget tok kaka. Les om mannen min på shopping her.
Men nå må vi la oss ta ei litta runde med spørsmål og svar!
Tror jeg må svare filmen jeg har sett flest ganger i mitt 33 årige liv. Er det egentlig noe som slår gode, gamle Dirty Dancing?! (Altså, tips meg gjerne i kommentarfeltet dersom det finnes en film som kan putte Baby in the corner..)
Hvilke andre navn på barna hadde dere i tankene?
Vi var innom veldig mange, men for å være ærlig husker jeg nesten ingen! Mener vi snakket om blant annet Evelyn, Ida, Elly, Mariann, Iver, Pernille, Jens, Jeppe, Henry, Herman og Viktor. En herlig miks!
Din beste sjekkereplikk?
Det begynner å bli noen år siden sist jeg var på sjekker’n og jeg har aldri brukt noen spesiell replikk.. Men jeg elsker å skravle, og fant ganske tidlig ut at gutter generelt er veldig glade i å snakke om seg selv 😉
Hvor gamle var du og Peter når dere forlovet dere?
Peter var 30 og jeg 29.
Synes blusen du hadde på deg på julaften var nydelig. Så mitt spørsmål må være hvor du har fått tak i den? 🙂
Den var fra B-Young 🙂
Og forresten, så er jeg på vei inn i livet som småbarnsmamma- og jeg har sett noen bilder dere har av vognen (den brune). Jeg lurer også på om du er fornøyd med den?
Ja, veldig fornøyde! Kjøpte den brukt av en venninne da vi ventet førstemann i 2012, og den er i tipp-topp stand enda. Det har vært spesielt deilig med en robust vogn om vinteren!
Er du og Petter gift? 🙂 hvis ikke, hvorfor ikke?
Nei vi er ikke gift. Vi skulle egentlig gifte oss da jeg var høygravid, sommeren 2014. Men så fikk jeg kalde føtter fordi jeg var redd jeg ville angre på at vi ikke arrangerte noe litt større enn den lille intime vielsen vi hadde planlagt. Og siden da har det vært en hektisk småbarnsperiode, men en vakker dag skal vi ta opp tråden igjen! Da blir det live-vielse her på bloggen. Neida. Joda.
Hva var utslagsgivende for at du stolte på og valgte akkurat Petter til din kjæreste og pappa til barna? Leste jo at det gikk litt fort i svingene.
Det var en sånn kjærlighet-ved-første-blikk-situasjon første gangen vi møttes, og jeg visste det allerede da. Kan ikke forklare det på noen annen måte enn at magefølelsen var riktig helt fra starten av 🙂
Fremførte du virkelig sangen “Jeg vil gjerne ha en katt” på skolen?
Haha! Ja. Men versene sang jeg sammen med Beate, og i refrengene sang hele gruppa. Vi reiste faktisk på mini-turné også, rundt om i distriktet. Holdt gratiskonserter og fikk et par glass saft i retur.
Viss du kunne designe/ lage ditt eget produkt; hva skulle det være?
Da skulle jeg laget et armbånd som fungerte som en vekkerklokke – uten lyd, men med vibrasjon. (Hvis det finnes, så send meg en link! Finner det ikke..)
Hvordan er Peter som pappa?
Han er en salig miks av omsorgsfull, rettferdig, distré og leken. Er mest imponert over hvordan han har gått fra å ha virkelig null erfaring med barn, til å bli en så god pappa som han er i dag. Dessuten trives han mer og mer i rollen etterhvert som barna blir større – og jeg elsker at han er så flink til å finne på ting med dem.
Et av mine yndlingsbilder <3
Hva er det flaueste du har gjort?
Flaue ting i voksen alder har jeg muligens fortrengt, men jeg husker vi skulle sette opp en juleforestilling da jeg gikk på barneskolen. Alle jentene ville være Maria, også ble jeg trukket ut som den heldige. Da vi fikk utdelt manuset, viste det seg at både Maria og Josef skulle synge solo – to vers hver. Jeg gikk rett til læreren og sa at jeg kom til å trekke meg, men han bare lo og sa at det ikke kom på tale. Husker jeg satt i bilen utenfor skolen før selve forestillingen, visste ikke om jeg skulle kaste opp eller besvime av nervøsitet.. Men jeg stod altså på scenen og sang for en fullsatt gymsal – mens jeg lovet meg selv at noe sånt skulle jeg aldri gjøre igjen.
Hva er din største drøm for deg selv? (ikke sånn “fred på jorden” typ, men egoistisk sett.)
Min største drøm tror jeg må være å kunne leve av å skrive. Å få gjøre det man elsker hver dag.
Har du et mål i livet som du bare MÅ gjennomføre? (Hoppe fallskjerm, strikkhopp etc)?
Her må jeg komme med tidenes gæmlis-svar: jeg ønsker å oppleve mer av Norge! Da jeg var 12 år tok foreldrene mine med søsteren min og meg på bilferie til Lofoten, og der var det helt utrolig fint. Er det noen under seksti som har lyst til å ta Hurtigruta? Syns nemlig det virker litt trivelig også.. Haha!
Og har peter fått flytta inn på soverommet deres i gjen? 🙂
Ja! Men jeg har flyttet ut.. #puppeslutt
Vil du si at forholdet mellom deg og Peter endret seg fra dere hadde kun ett barn til nå når dere har to? Isåfall, hvordan?
Hmm.. Nå måtte jeg faktisk tenke meg om. Forholdet vårt har nok ikke forandret seg, men vi har jo definitivt mindre tid til hverandre. Jeg kan også se for seg at Peter syns det var enklere da vi hadde ett barn, for da fikk han fortsette livet sitt stort sett som før. Nå legger han ikke fullt så mange planer lenger, noe jeg setter veldig pris på 🙂
Om du fikk et barn til, hva ville han/hun hete om du ikke trengte å ta hensyn til Petter?
Etter at jeg fikk barn, har jeg blitt helt håpløs på å bestemme meg for ting. Vingler fram og tilbake i dagesvis.. Men akkurat her og nå uten betenkningstid, ville et barn til fått navnet Iver. Eller Viktor. Nei, Even. Æh, en av de tre. For det hadde såklart blitt en gutt. Jeppe? Jeg liker Jeppe også!
Hva er drømme-destinasjonen å reise til (med eller uten barna og Peter hehe)?
Enten hytta til mamma og pappa her i Larvik, eller hytta til svigers i Kongsvinger. Da koser jeg meg. Med mann og barn 🙂
Når skal Fersken begynne i barnehagen?
Så fort vi får plass.
Kvantitet eller kvalitet?
Kvalitet.
Hvilken barne-og ungdomsskole gikk du på?
Tjodalyng
Hvordan går det med ostehøvelen, ligger den fremdeles på benken?
Hehe, ja! Men den vaskes nå daglig til forskjell fra hver andre eller tredje dag som vi gjorde før.. Det hjalp med andre ord å skrive det blogginnlegget der.
Gjør du og peter noe ilag bare dere to?
Det siste året kjennes det knapt ut som vi har vært utenfor døra alene uten barn. Men så har vi også ønsket at det skal være sånn – selv om vi nå så smått begynner å glede oss til å kunne reise bort et par dager bare oss to. Det blir topp! Men på fredag skal vi på Vixen, johuuu!
På vei hjem fra kino, en gang på 1900-tallet
Om du skulle gi ut bok, hva ville den handlet om?
Det ville blitt en barnebok om en lemur som heter Gerda. Som du skjønner har jeg ikke noe ønske om å gi ut bok – og godt er det 😉
Hva slags husarbeidsoppgaver utsetter du mest?
Jeg hater å vaske dusjen.. Derfor er det Peters oppgave, hoho 🙂
Hvilken konkurranse kunne du deltatt i på tv? Tenker da farmen, Big Brother, Anno, 71 grader nord, Paradise Hotel etc.
Jeg sliter faktisk veldig med å gi et svar, for jeg kan ikke se for meg selv i noen av dem.. Det er derfor det er så fint å være sammen med Peter, for han hadde sannsynligvis takket ja til alle.. Men kanskje Robinson? Det ville i alle fall blitt bra TV, så sur som jeg blir uten mat.
Hvem av dere er det som røyter inni hampen mye? Hører til stadighet om sluken i dusjen som må renses hos dere. Hos oss renses den ca en gang i året.
Vi har en sånn oppsamler som sannsynligvis er årsaken til hyppigheten 🙂 Men er du seriøs? En gang i året – kan det være at dere vasker håret litt for sjeldent..?!
Har du bunad, hvilken i så fall og om ikke, hvilken kunne du tenke deg eller hvorfor kunne du ikke tenkt deg bunad?
Jeg har vestfoldbunad, og er veldig glad i den!
Hvorfor har dere ‘alltid’ gardinene nede i stua?
Eh.. Svarte ikke dette spørsmålet seg selv..?! Men sånn bortsett fra det, så er det nok noe som henger igjen fra leilighetstilværelsen i Oslo. Har i grunnen ikke tenkt så mye over det før nå.
Hurra, endelig har jeg offisielt blitt en Side2-blogger! 🙂
Har det ikke blitt fint her inne?! Jeg er SÅ fornøyd med bloggens nye design! Det føles på en måte som at man plutselig over natta ble kvitt juleribba som la seg på magen i desember. Det gjenstår et par ting før alt er tipp topp, men jeg føler meg kjempeklar for et nytt år i ny drakt – og det er selvfølgelig supermoro å være en del av gjengen!
Jeg lurte lenge på om jeg skulle endre toppbildet i samme slengen, men sannheten er at jeg misliker for store forandringer. Helt siden jeg var liten har jeg trivdes best med det “samme gamle”. Jeg husker en gang på nittitallet, da mamma og pappa bestemte seg for å male stua. Den skulle gå fra mørk grønn til mørk burgunder. Det var skikkelig hot med rød-rosa vegger på den tida, men gjett hvem som gråt sine modige tårer.. Og det var ikke fordi jeg syns den mørkegrønne fargen var spesielt fin! Haha..
Jeg prøvde forresten å tøffe meg en gang da jeg var 17, da klipte jeg håret guttekort og farget det rødt. Men da tørna det litt for meg etterpå også, det ble liksom litt mye. Jeg husker til og med at den gamle, gode naturfagslæreren kom bort til meg i timen og sa:
– “Det var vakent til forandring, Christina. Det var jo.. Fint, men.. Jeg syns kanskje det var mye bedre før.”
En helt annen ting er jo at gubben og jeg faktisk har blitt både kollegaer og konkurrenter nå! Hvor skal dette egentlig ende? Vil kjærligheten mellom oss bestå..? Gubben er jo et vanvittig konkurransemenneske, og jeg er jo ikke flauere enn at jeg har et konkurranseinstinkt jeg også. Pappahjerte var kanskje bloggkongen i 2015, men vi får se da, hvor lenge han sitter oppå den stolte tronen sin!
Dette blir spennende – og blir det mer moro nå så farger jeg kanskje håret rødt 🙂
I dag skjedde noe så hysterisk at jeg måtte skrinlegge alle mine opprinnelige bloggplaner for kvelden. Jeg hadde egentlig tenkt til å skrive om både nissegrøt og marsipanverksted, men så kom svigerfar og kuppet det hele – uten at han visste om det selv, såklart..
Vi var godt i gang med å feste både juletrelys og stjerne i toppen av treet, da svigerfar måtte ned på alle fire for å etterjustere juletrefoten. Treet sto skjevt, og sånn kan man jo selvfølgelig ikke ha det.
Først må jeg bare få si et par ord om min svigerfar. For ikke bare er han i overkant smart, han kan litt om absolutt alt. Han er pensjonert, men ingen tenker på ham som en pensjonist. Han har aldri en dag fri, han er sporty, og han får ting gjort. I høst for eksempel, oppdaget han tilfeldigvis at begge de to verandadørene våre var nesten umulig å åpne og lukke. Sånn hadde de vært så lenge vi kunne huske, men på null komma svisj hadde svigerfar ordnet begge to. Jeg er fortsatt til dags dato helt sjokkert hver gang jeg åpner verandadørene, for jeg hadde i mitt stille sinn tenkt at vi måtte skifte dem ut begge to. Og at det kom til å koste en formue.
I tillegg til alt dette, har han en egen evne til å ordne ting – istedenfor å kaste det i søpla. Men det vi oppdaget i dag, tok liksom ting til nye høyder.
For i dag lå altså svigerfar på alle fire for å ordne juletrefoten, da Peter plutselig utbrøt:
– “Eh, fatter’n? Hva i all verden er det som skjer med sokkene dine?!“
Det ble stille i stua, mens alle prøvde å få øye på svigerfars føtter som stakk ut fra treet. Svigerfar på sin side, fortrakk ikke en mine:
– “Hva mener du?“
– “Hva jeg mener?“, fortsatte Peter, “Har du seriøst teipet sokkene dine? Med gaffateip?!“
Og ganske riktig..
Det ble rimelig lattermildt, særlig da svigermor leste tankene mine og utbrøt: “Christina! Dette skriver du ikke om på bloggen!“
Men så begynte svigerfar å forklare hvor irriterende det faktisk er at det går hull i sokkene så fort. Og at det visstnok startet med bare én teipbit, før han oppdaget at ved å teipe hele fotsålen, ville han få både tøffel og sokk i ett – og med null hull i sikte.
I går kveld ble mannen og jeg sittende å prate litt før vi skulle legge oss. Begge hadde blogget om at vi har blitt smittet av “Hånd-, fot- og munnsyken”, og at det er en pyton ting å få i hus. Når sant skal sies, grublet jeg faktisk litt på om jeg i det hele tatt skulle dele det på bloggen. Litt fordi jeg faktisk aldri har hørt om sykdommen før – men mest fordi det høres ut som om vi er halvt spedalske.. (I natt drømte jeg at vi skulle på familieferie alle fire, også viste det seg at vi ble satt bort på en øy, akkurat som Spinalonga. Da skjønner dere greia) Men så kom jeg fram til at sånn er det å drive en blogg! Man kan jo ikke bli så fisefin at man begynner å skille mellom oppturer og nedturer!
Men det merkelige er at gubben på mirakuløst vis har prestert å bli relativt frisk over natta. Han ser fortsatt ut som en kvisete fjortis, men ellers er han i form igjen. Immunforsvaret mitt jobber tydeligvis ikke like effektivt, og blemmene har nå flyttet seg fra håndflatene, til munnen og halsen. Jeg som er helt avhengig av skikkelige måltider, har i dag spist følgende til frokost, middag og kvelds:
Vi har jo en treåring i hus, så frokosten ventet jeg med til han hadde dratt i barnehagen. Middagen spiste jeg på fryserommet, og kveldsmaten ble fortært etter leggetid.
Og på dager som dette, når jeg føler meg litt dårlig og syns litt vel synd på meg selv, så har jeg et rituale som flytter fokuset over på hyggeligere ting. Jeg prøver å lage en liste med fem punkter som faktisk gjør meg glad – selv om det er veldig synd på meg. Og i dag ser lista mi sånn ut:
1. Mannen er frisk igjen. Ja, det gjør meg faktisk glad at mannen er på beina igjen. For da er det veldig mye mindre klaging, og i morges kunne jeg ligge en time ekstra under dyna mens han lagde frokost til seg og ungene. Det var veldig tiltrengt og ekstremt godt for en sliten skrott.
2. Is til frokost. Kall meg barnslig, men det gjorde meg faktisk glad. Selv om det var aldri så smertefullt å spise den, så var det fortsatt is til frokost!
3. Husarbeidet må vente. Jepp, kroppen har talt – gulvvasken blir dessverre nødt til å vente. Og da gidder jeg ikke ha dårlig samvittighet for det i mellomtiden!
4. The Holiday. Kveldene bruker vi stort sett på jobbing eller rydding, men de siste dagene har vi ikke orket noen av delene. Derfor kastet vi oss like godt over årets første julefilm! The Holiday MÅ vi se hvert år, og jeg gråt like mye denne gangen også. Gubben og, men ikke si det til noen.
5. Blomster! Treåringen fikk plukke ut buketten han likte best, mens pappaen betalte. Fy søren som jeg elsker fine blomster! Også fulgte det med et veldig koselig god-bedringskort, som fikk meg så innmari glad.
“Mamma, de rosa var sååå fine!”
Og nå kjære immunforsvar, tenker jeg vi sier at dette var siste innlegg om sykdom på en god stund! Jeg har ikke tid til å ligge her og skusle bort førjulstida.. Det er masse julekos som gjenstår, og ikke minst skal verdens beste julegodis lages. Og den oppskriften tenkte jeg å legge ut om ikke så altfor lenge 🙂
