Lesestunden på sengekanten til fireåringen om kvelden, er noe av det triveligste jeg vet om. Når en sliten liten kropp kryper inntil meg, roer ned tempoet, og gleder seg til et nytt kapittel i en bok. Klemmene sitter løst, og vi er bestevenner.
I blant må vi kanskje ta en pause underveis i lesingen, fordi et lite hode kommer på noe som har skjedd i løpet av dagen, og vi må snakke litt om det før vi kan ta fatt på lesingen igjen.
Andre ganger må vi sende en nattamelding til Mormor, eller ringe til Tante og Onkel for å gi en viktig beskjed.
I går var det Peters tur til å legge, og de gjør tydeligvis også litt andre ting enn å bare lese bøker. For da jeg sjekket telefonen min litt senere på kvelden, hadde det tikket inn en Snap som fireåringen hadde sendt helt selv, fra sengekanten:
(Bilde av illustratør Tiril Valeur bakerst i en bok)
Det må jo ha tatt litt tid med både fargebytter og utvalgte hjerter – for ingenting pleier å være tilfeldig der i gården 🙂
Og i morges var det første jeg hørte: – “Mamma, fikk du snappen min, eller?”
Da vi skulle tenne det første adventslyset på søndag, ble vi ikke enige om hvordan teksten “”Så tenner vi et lys i kveld” egentlig lød. Men midt oppi kaoset ble jeg tipset om en annen julesang, som veldig mange synger feil uten å vite om det 😉
Men først: I helgen diskuterte altså Peter og jeg om det heter “Så tenner vi ett lys i kveld” med trykk på “ett” – eller om det bare er “Så tenner vi et lys i kveld”. Takket være et par glupinger i kommentarfeltet (tusen takk!), så har vi nå oppklart mysteriet en gang for alle. For begge hadde jo rett!
Selv om det i originalteksten står “Så tenner vi et lys i kveld”, så har versene på folkemunne tatt seg visse friheter. Og derfor har de aller fleste av oss begynt å surre med “ett” eller “et”. Forklaringen i kommentarfeltet lyder som følger:
Så tenner vi et lys i kveld, vi tenner det for glede (her skal man si “et lys”) Det står og skinner for seg selv og oss som er tilstede Så tenner vi et lys i kveld, vi tenner det for glede (her sier de fleste “ett lys” for å presisere at det bare er ett.)
Så kan vi jo bare lure på hva Inger Hagerup sa selv, men jeg tror det lille mysteriet er oppklart i denne omgang 🙂
Men! Så var det denne julesangen som “alle” visstnok synger feil.. Jeg har i hvert fall sunget den feil i 34 år!!
Sangen er “O, jul med din glede”, og det er i refrenget det har gått galt for meg..
Vi klapper i hendene, vi synger og vi ler.
Så glad er vi, så glad er vi.
Vi svinger oss i kretsen og neier – og bukker.
Eller går den egentlig sånn?! Sjekk originalteksten, da 😉
Planleggingsdag på en fredag er nå én ting. Men når barnehagen er stengt på en mandag, etter en hel helg med oppladning av batterier – så må man bare brette opp ermene og gjøre så godt man kan.. 🙂
Dagen startet tidlig, og i dag må jeg innrømme at jeg tilfeldigvis hadde lagt to nettbrett klare på nattbordet. Begge barna bet heldigvis på agnet, og jeg kan såvidt huske jeg druntet meg gjennom en håndfull usynkroniserte YouTube-videoer før hanen gol.
Hvert eneste minutt med ekstra søvn teller om morgenen, og da lillesøster omsider bestemte seg for å stå opp etter tjue minutter, følte jeg at øynene var hakket mindre seige. Og da våkna jaggu Peter også, den mannen har seriøst et helt upåklagelig sovehjerte om morgenen 😉
Det fine med å ha barn, er jo at timene får bein å gå på uansett. Men sånn midt på dagen, bestemte jeg meg for at nå, nå er det på høy tid å få på plass litt perling ved kjøkkenbordet. Jeg hadde sett noen fine perlekreasjoner formet som snøkrystaller, og tenkte dette måtte være midt i blinken for mine to små. Ålreit, så var perlene kanskje litt i minste laget for lillesøster, men hun pleier jo å herme etter oss andre uansett – så vi måtte jo gi det et forsøk..
Fargerrike og bittesmå ligger de..
“Hey! De sitter fast inni hånda mi!”
“Det var i grunnen sjukt gøy å bare scoooope noen perler over i de mindre skålene..”
“Kan forresten scoope med hendene også, jeg.. Hupps, mistet visst åttiseks stykker på gulvet..”
Og mor bare: “Hvor i all verden kom den vaskeballen fra..?”
Det ble ikke sånn veldig mye perling på alle, men stemninga var god. I alle fall helt til den minste skumpet borti brettet til den eldste, som faktisk hadde brukt en evighet på å sortere perlene etter farger og begynte å bli fornøyd med egen kreasjon. Og da mor skulle løfte armen for å avverge kranglingen som var i ferd med å bygge seg opp, føyk begge de to brettene med ferdige snøkrystaller som jeg hadde brukt en evighet på, bortover bordplata.
Så da sa vi oss fornøyde med egen innsats ved perlebordet for i dag. Nå gjenstår bare litt rydding..
Burde kanskje gjort unna ryddingen med én gang, men det var så mye perler overalt at det brått ble planleggingsdag på kjøkkenet også 😉
For hvert år som går blir jeg mer og mer glad i julen, og jeg gleder meg skikkelig til å finne frem julepynten om noen dager. Vi har smugstartet litt i dag, for det går jo ikke an å tenne det første adventslyset uten å ha litt julestemning i huset!
I helgen har vi også hatt lillesøsteren min på besøk, og det er så koselig med gjester på overnatting! Ungene er selvsagt i ekstase over å ha tante Tess i hus, og de syns det er ekstra moro å ha en å vekke om morgenen.. Tante lurte på om det var mulig å få sove til halv åtte, og det klarte vi, takket være Nrk Super og You Tube på senga 😉
Tante Tess føler selv at hun ikke bidrar med husarbeid når hun er på besøk, og kaller seg selv for “Au Pair’en som ikke gjør en dritt”, haha.. Men ikke bare hjelper hun til når det trengs, hun ligger også på gulvet og leker med ungene dagen lang – og det må jo være den perfekte Au Pairen, spør du meg!
Tante T <3
Store deler av denne søndagen har vi brukt på å krangle diskutere teksten man ofte sier når man tenner adventslysene: “Så tenner vi et lys i kveld, vi tenner det for glede”.
Søsteren min og jeg har nemlig bestandig sagt “Så tenner vi ett lys i kveld”, mens Peter mener det ikke er trykk på “ett”, siden det tross alt står “et” i teksten som Inger Hagerup har skrevet. Jeg regner med det er en Larviks-greie som vanlig, men vi ble i alle fall ikke enige 🙂
“Så tenner vi ett lys.. Eh et lys.. Til frokosten” 🙂
Årets julekule – fungerer som bordpynt fram til treet er på plass 😉
Nystekte rundstykker – såpass må det være med storfint besøk og advent! (Oppskrift finner du her)
Vi har egentlig en regel om å ikke høre på julesanger før 1. desember, men i dag ble vi nødt til å gjøre et unntak til frokosten. Så nå har hele familien Klonk startet nedtellingen til torsdag, for da er allting lov!
Det er nesten helt utrolig at Peter og jeg som går oppå hverandre dagen lang, ikke oftere blir lei av hverandre. For ikke bare er vi kjærester, vi er jo på sett og vis kollegaer også, vi jobber sammen og har hjemmekontor begge to.
Til tross for dette går det altså overraskende knirkefritt. Men det betyr ikke at det ikke er deilig de gangene en av oss skal i et møte eller har andre gjøremål slik at vi må forlate huset.. Sånn som i dag.
Jeg hadde nemlig en avtale som jeg hadde gledet meg til i flere uker, jeg skulle møte min høygravide bestevenninne for massevis av skravlings og et herlig lunsjmåltid på vår favoritt-kafé.
Vi ble enige om at Peter skulle kjøre meg til kafeen, før han tok en tur på treningsstudioet i mellomtiden. Men siden han også fikk lyst til å spise lunsj ute, fant vi ut at han kunne komme til kafeen etter trening, og at han skulle ta med Mac’en sånn at han kunne sitte og jobbe mens han spiste lunsj.
Men han skulle ikke sitte sammen med oss, vi jentene skulle “for guds skyld få kakle i fred”. Dessuten var det viktig at han og jeg fikk litt tid fra hverandre, for han “trengte faktisk litt pusterom”.
Men da Peter endelig var ferdig på trening, var det midt i lunsjtid. Og ikke et ledig bord å oppdrive i hele lokalet. Så…
Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne.. For det er noe jeg har tenkt på, og det er at jeg føler meg som en annerledes blogger. Jeg pleier ikke skrive om hvordan dagen min har vært, om hva jeg har gjort med familien min og hvilke planer vi har for morgendagen. Men jeg elsker å dele historier, og det beste jeg vet er når jeg føler at innleggene mine sprer bittelitt glede. Det trenger ikke være noe stort, og det er ikke bestandig jeg får det til – men det er i alle fall mitt mål hver eneste dag.
Men så hender det jo at livet ikke bare er en dans på roser for meg heller. Og de dagene det går litt trått, tenker jeg som oftest at det er best for dere at jeg lar bloggingen ligge. For jeg vil jo helst skrive om fine ting, og da føles det bedre å droppe å poste noe, framfor å skrive ut tankene mine. Jeg vet ikke om det er bra eller dårlig. Men i kveld skal jeg gjøre et unntak.
For denne uka har vært veldig spesiell. På søndag døde en gammel klassekamerat helt plutselig. 34 år gammel, et kraftig hjerteinfarkt – et liv er plutselig over. Alle er i sjokk, og denne forferdelige hendelsen har altså utløst et helt skred av tanker. Men også noe annet, for denne uka har det tikket inn meldinger fra folk jeg ikke har snakket med på flere år. Gamle klassekompiser som er like utafor som meg, og som ikke kan forstå at den blide gutten er borte for alltid.
Og alle skriver det samme.. Dette er helt grusomt, jeg kan ikke tro at jeg har gått her hjemme og irritert meg over rot på badet eller en oppvask som burde vært tatt. Bagateller! Teite bagateller! Man glemmer jo helt hvor skjørt livet er, men så kommer noe som dette og setter alt i perspektiv.
Og da blir man bare så redd og ydmyk og alt på en gang. Og selv om jeg ikke egentlig tenker å skrive slike innlegg, så klarer jeg ikke å gå videre uten å få det ut heller.
Derfor velger jeg å lette litt på hjertet, tømme tankene mine og minne om hvor skjørt livet er. Det er faktisk bare én bokstav som skiller lykke fra ulykke, og det er ikke verdt å henge seg opp i teite bagateller som oppvask og støvdotter, når livet er så veldig mye mer enn små bagateller. Jeg vet ikke hva mer jeg ønsker å skrive egentlig, jeg er fortsatt litt i sjokk.
Så bare.. husk det da. Ikke meningen å høres ut som en prest her, men elsk hverandre og ha det fint. Livet er for kort og dyrebart til noe annet.
/ Du var en bra fyr A.E, smilet ditt vil bli savnet <3
Det er ikke hver kveld Peter og jeg er ute på vift! Men i går hadde jeg fikset barnevakt sånn at jeg kunne ta med gubben ut på en forsinket bursdagsmiddag med et vennepar 🙂
Det tøffeste med å ha blogg som jobb, er uten tvil at det er ekstremt vanskelig å ta seg fri. Siden innlegg er ferskvare, ligger man bestandig litt bakpå – og fordi vi i tillegg har dobbel mengde bloggstress under samme tak, er det faktisk helt nødvendig for oss å forlate huset for å klare å koble ut.
Så i går var det rett og slett fantastisk deilig med en luftetur 🙂
Men.. Det slår jo aldri feil. Når ungene er i seng for kvelden, og man hopper i dusjen for å våkne litt, får på seg noen filler som ikke er dekket av gamle leverpostei-flekker, og får smelt på litt mascara:
Oooooh hello there, Trøttesen..
Jeg vet ikke om det er mørketida som gjør det, eller om det først og fremst skyldes at 2-åringen har begynte å våkne én time tidligere enn normalt hver morgen – men jeg er altså så trøtt i trynet om dagen!
Gårsdagen var selvsagt intet unntak, så mens gubben gjorde seg klar for avreise i går kveld, svinset jeg rundt på parketten for å få fart på maskineriet. Og da kom jeg plutselig på at venneparet vårt jo er i nøyaktig samme situasjon som oss – med småbarn i hus og tidlige morgener. Med andre ord: like trøtte som oss 😉
Litt svinsing på parketten, så blir det bra!
Men så kommer man seg ut døra, skravler og gleder seg i bilen, møter venneparet på parkeringsplassen, finner et fint bord i restauranten – mens man innser at det er skikkelig trivelig og at man gjerne skulle gjort det mye oftere.
Men midt blant latter og gode historier, var det jo ingen tvil om at det var to slitne fedre og to trøtte mammaer som var ute på vift.. For det ble sagt ting som:
– “Vi har ikke vært ute og spist siden vi var på Peppes med dere. Var det i april? Eller mai?” (Forvirret småbarnsfar)
– “Sorry gjespingen, jeg må bare komme meg over kneika, så går det over” (Trøtt småbarnsmor)
– “Hvor mye er klokka, det begynner vel å bli sent? Er den bare kvart på ti?!” (Forbauset småbarnsfar)
– “Oi, nå har jeg begynt å lespe. Unnskyld, jeg gjør det når jeg blir sliten” (Sliten småbarnsmor)
Men fy flate så viktig det er å komme seg litt ut i blant.. Lade batteriene, og mingle med andre som har det akkurat som deg 🙂
Peter holder for tiden på å snekre sammen et nytt toppbilde til bloggen sin. Og det fikk meg til å tenke på den lille historien som skjuler seg bak mitt eget!
For da jeg bestemte meg for å lage min egen blogg i august i fjor, hadde jeg selvsagt tenkt på det i noen uker. Men jeg hadde feiget ut gjentatte ganger, og til slutt var det Peter som sparket meg i rumpa og fikk meg til å ta det endelige steget. Og da måtte ting skje i en fei!
Det eneste jeg visste var at bloggen skulle hete “Konatil”, men bortsett fra det, hang alt i løse lufta. Jeg måtte finne blogg-design og jeg måtte ha et toppbilde, og det litt kjapt.
Det var midt i juni, og plutselig en dag sto Peter på stuegulvet og viftet med kameraet.
– “Hei! Nå er det fint lys i stua! Vi knipser et bilde du kan bruke som toppbilde på bloggen! Still deg her borte!”
Men jeg lå som en krøll på sofaen, formen var dårlig og jeg følte jeg var i ferd med å bli syk. Det siste jeg ville var å bli tatt bilde av.. Så jeg nektet.
Men Peter ga seg selvsagt ikke. Så jeg karret meg opp av sofaen, bannet og svertet litt på veien – subbet opp trappa til badet i 2.etasje, smalt på litt mascara, tasset ned igjen, og stilte meg opp foran veggen Peter hadde sett seg ut.
Det ble en fotosession vi begge husker, haha 🙂 Det begynte rimelig dårlig med Peters manglende instruksjoner, og knipsing i vilden sky – og jeg med et energinivå på bunn og en rimelig kort lunte. Men etterhvert løsnet det heldigvis, og vi lo oss skakke av hvor lite fotogen jeg er.. 🙂
Til slutt var bildene i boks, men formen min ble ikke bedre utover kvelden. Neste morgen lå jeg under dyna og hutret og frøs, og jeg skjønte ingenting, for jeg var verken forkjøla eller hadde andre symptomer. Men jeg følte meg helt elendig!
Til slutt måtte jeg ringe legen, og etter en CRP og en kjapp utspørring, konkluderte han med at jeg hadde brystbetennelse – og at jeg måtte begynne på antibiotika fort som fy.
En mor lar ikke en mastitt stå i veien for litt klistremerke-plastring!
På tredje dagen med antibiotika var jeg på beina igjen, og selv om jeg til dags dato mener å skimte litt sykdom i øynene på toppbildet – er det noe sjarmerende over det også. Som en slags søt liten hemmelighet 🙂
Jeg husker fortsatt den første gangen det hang en lapp i barnehagen om at det var oppdaget hodelus på avdelingen. Lus! Jeg fikk rett og slett sjokk, for barnehageferskinger som vi var, trodde vi at lus var noe som ble utryddet på åttitallet.
Så viser det seg altså at lusene lever i beste velgående, og dét til tross for at de verken kan hoppe eller fly, og at de er totalt avhengige av mennesker for å overleve. I praksis betyr det at noen konstant må ha lus! Er det bare meg som ikke forstår hvordan dette er mulig..?
For det vil jo si at akkurat nå sitter det noen og klør. På julaften er det noen som klør. På 17. mai, på St.Hansaften, på 1.påskedag og på bursdagen til Kong Harald. Hver eneste dag siden atten-pil-og-bue har det sittet noen og klødd!
Den eneste årsaken jeg kan komme på som forklarer hvorfor hodelusene aldri utryddes, er at det er flaut å ha lus. Det er flaut å si fra til barnehagen eller skolen, og derfor prøver man kanskje heller å fjerne lusa i stillhet. Men innen man er kvitt dem, har lusa allerede klatret videre til neste hode.
Og det er jo bare dumt, for hvis vi det ikke hadde vært så flaut å si fra om at man har lus, så hadde vi kanskje vært kvitt dem for lengst. Lus handler ikke om manglende hygiene, så la oss begynne å prate mer om lus! Da husker kanskje vi som foreldre å sjekke barna jevnlig, fremfor å ta en rask titt de gangene det kommer et infoskriv fra barnehagen/skolen.
I tillegg til å prate om problemet, er det lurt å:
– Sjekke barna for lus hver uke. Gjerne hver fredag! Da rekker du å ta en lusekur i helgen 🙂
– Unngå å låne hodeplagg, skjerf, hårstrikk, kam av hverandre.
– Bruke hårstrikk.
– Sjekke resten av familien dersom det oppdages lus hos ett familiemedlem.
– Sette i gang behandling med én gang dersom lus oppdages.
– Gi barnehagen/skolen beskjed!
Hodelus forsvinner aldri uten behandling, derfor er det kjempeviktig med et effektivt lusemiddel. Selv om vi har sluppet unna lusa så langt, har vi en pakke liggende klar i skapet, for sikkerhetsskyld. Da er vi forberedt dersom lusealarmen plutselig skulle gå!
Nyda er en ny type hodelusbehandling som er giftfri. Den selges på alle apotek, er førstevalget til Folkehelseinstituttet, og er veldig effektiv fordi væsken som kommer i kontakt med lus og egg, trenger dypt inn i pustesystemene og hindrer videre opptak av oksygen. Dette fører til at eggene ikke klekkes, og at lusene ikke får puste og dør i løpet av 58 sekunder.
KONKURRANSE!
Jeg gir bort et par pakker til noen heldige lesere som også ønsker å bekjempe lus! Det eneste du trenger å gjøre, er:
– legg igjen en kommentar med hvilket årstall du hadde forventet at lusene ble utryddet 😉 (selv hadde jeg trodd 1989)
– husk å fylle inn epost-adresse, ellers får jeg ikke kontaktet deg hvis du vinner!
Avslutningsvis må jeg få minne om ordtaket til “Hodelus.no”:
“Det er ikke flaut å ha lus, men det er veldig flaut når andre oppdager at du ikke har sagt ifra!“
PS! Konkurransen er avsluttet, og vinnerne er kontaktet! Gratulerer til Camilla og Camilla 🙂
