Svar på spørsmålsrunde #1

Hei og hå for en skikkelig runde med spørsmål det ble! Nå har jeg grublet og humret og flirt meg gjennom en hel drøss – og her kommer svarene på del 1.

Men først må jeg bare få si at det er et par ting som går igjen fra ganske mange av dere. Og dette er ting jeg føler ikke lar seg forklare i et par setninger, derfor kommer jeg til å sette disse spørsmålene litt på vent. Jeg ønsker heller å skrive egne innlegg om dem isteden, for eksempel historien om hvordan Peter og jeg møttes. (Red anm: nå kan den historien leses her)

 

 <3

 

Ganske naturlig er det også at mange lurer på hva jeg jobber med og hvilken utdannelse jeg har. Sannheten er at livet mitt ble ganske annerledes enn det jeg drømte om da jeg var 18. Jeg har tenkt til å dele hele historien med dere, men det er et vanskelig innlegg for meg å skrive. Så jeg trenger litt tid, men det kommer.. Så fort jeg er klar 🙂

Men det var mange andre spørsmål å bryne seg på, så her er det bare å kjøre i gang!

 

Hvis du kunne vært et hvilket som helst dyr for en dag, hva ville du vært og hvorfor?

Da ville jeg vært en fugl, har alltid drømt om å kunne fly! Også ville jeg bæsjet på hodet til noen som fortjente det. To ganger på samme hode, på samme dag 😉

 

Hvilken filmserie er din favoritt? Eller guilty pleasure.

Peter og jeg har sett hele Breaking Bad sammen, og den var helt magisk.

 

Er det en sang Peter ikke vet at du har et spesielt forhold til? Hvilken?

Haha! Ja faktisk. Det var en periode på videregående hvor vi hadde noen fantastiske hjemme-alene-fester, vi var gamle nok til å drikke (nesten, da) – og da var det bestandig en eller annen som satte på Sibbe med “Eg har mista klinkekulå”. I starten var den helt grusom, men etter en stund ble den et fast innslag og en del av festen.. Huff! Her er den på youtube – enjoy, haha 🙂

 

Hvordan er det å være mor? Altså. Hvordan var følelsen av å bli mor, og kjenne ansvaret av å ha et barn?

Dette kan jeg skrive side opp og ned om, men for å prøve å være kort: helt i starten er alt veldig overveldende. Som mor er man hele tiden innom hele følelsesregisteret rundt det å være forelder. Den konstante bekymringen for at noe kan gå galt, den enorme kjærligheten for to små vesener man har skapt selv, det intense ønsket om å gi dem en god oppvekst med gode verdier, og sist men ikke minst; det å “google noe” endrer seg over natten. Google går fra å være veldig nyttig, til å skremme skiten ut av deg.

 

Har du noe hovedmotiv til bloggen?

Egentlig ikke noe hovedmotiv, annet enn smilefjes, da. Det var derfor jeg gikk for “Konatil”, jeg føler liksom at det favner veldig bredt, og gir meg mange muligheter! Siden samboeren min blogger mest om barn, så kan jeg skrive om alt det andre. Og gjerne om samboeren, da. Ingenting er jo så moro som å utlevere ham 😉

 

Ønsker dere å få flere barn i fremtiden?

Vi veldig fornøyde med to 🙂

 

Hvilke tre ord beskriver deg best?

Uhøytidelig, samvittighetsfull og munnrapp.

 

Hvilken film tror du best beskriver din livssituasjon?

Det aner jeg ikke, men den filmen skulle jeg gjerne sett 🙂

 

Hva er dine topp 3 bøker?

Bortsett fra “Pappahjerte” av Peter Kihlman? I tilfeldig rekkefølge: “Nålen” av Ken Follett, “Boktyven” av Markus Zusak, også klarer jeg ikke bestemme meg for hvilken av Harlan Coben. Men plottene hans er fantastiske.

 

Har dere andre dyr enn hunden som slipper stinkbomber?

Haha, nei. Han er vår eneste firbente godgutt!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA<3

 

Hvordan fortalte du Petter at du var gravid?

Første gangen sa jeg det rett før vi skulle spise middag etter jobb, vi hadde akkurat satt oss foran TV’n. Peter var dritsulten og veldig klar for å glane på TV mens han spiste, og det oppstod total forvirring da jeg fortalte om mine mistanker. Jeg dempet det ned litt med “det er ikke sikkert testen viste riktig, jeg skal kjøpe en ny på apoteket i morgen..” Det hjalp litt. Så jublet vi 🙂
Den andre gangen var jeg helt i sjokk selv, så jeg husker jeg var rimelig bekymret for hvordan Peter skulle ta det. Jeg fortalte det etter at han kom hjem fra håndballtrening en kveld – og han ble bare superglad for at han skulle bli tobarnsfatter’n!

 

Vil du helst være 10 år eldre eller 10 år yngre?

Mener du å spole tiden tilbake for å leve de samme siste ti årene en gang til..? For hvis jeg kunne blitt 23 år over natten uten å endre noenting, så ville jeg helt klart gått for det 🙂

 

Vil dere komme på pannekaker?? Evt verdens beste vårruller..

Sier aldri nei til en sånn invitasjon, og i alle fall ikke en sånn kombinasjon! Er det mulig å få smake på begge deler?!

 

På høy tid og treffes nå! Så skal vi ta en kaffe til uka?

Haha! Ja det er på høy tid, Mie 🙂 Sender deg en melding!

 

Når skal dere gifte dere? Hadde vært sååå kos!

Ja det hadde vært kos, det! Godt spørsmål, vi har planer om å finne en dato snart.. Satser på live-sending på bloggen 😉

 

Når blir Peter mest flau over noe du gjør eller sier og motsatt?

Jeg kommer fra en familie hvor vi snakker om alt, og Peter syns det er veldig flaut til tider. Særlig hvis det blir snakk om drøye ting, for eksempel blir han helt satt ut hvis jeg forteller en grovis foran mamma og pappa. Da ler jeg veldig mye mer fordi han ser så utrolig ukomfortabel ut, hehe 🙂
Peter har en tendens til å snakke veldig høyt, og det syns jeg er flaut, særlig når vi er på steder hvor det er stille. Hvis man er i nærheten av oss når vi handler mat på butikken for eksempel, så vet man nok plutselig litt om både det ene og det andre – for skravla til Peter går i ett bestandig 😉

 

Hvis du kunne gi deg selv for 15år siden et godt råd, hva ville du sagt?

Senk skuldrene og ikke ta alt så seriøst.

 

Hvordan forespeilet du deg det å ha barn, kontra virkeligheten?

Jeg var nok over middels godt forberedt, for jeg elsket å passe barn da jeg var yngre. Så bleieskift og sånne praktiske ting hadde jeg peiling på fra før. Men det jeg nok har blitt mest overrasket over, er hvor sårbar man blir – og hvor høyt det er mulig å elske to småttiser. Og hvordan mammahjertet automatisk vokste seg dobbelt så stort den gangen minstesnuppa kom til verden. Det var jeg nemlig litt bekymret for på forhånd 🙂

 

Hva var bakgrunnen for valget av navnene på barna?

Ingen av dem har noen spesiell bakgrunn faktisk, det bare ble sånn. Sannheten er at Peter og jeg slet veldig med å bli enige, det er jo et helt sinnsykt vanskelig valg å ta! Å bare skulle bestemme hva en liten baby man ikke kjenner skal hete.. Derfor endte det helt tilfeldig med at vi fikk ta den endelige avgjørelsen med ett navn hver. Peter bestemte Gustav, og jeg Nora. Og vi har ikke angret på det 🙂

 

Hvem ligner barna på?

Jeg syns det er vanskelig å se sånn likhet, men får stadig høre at lillesnuppa er lik sin pappa. Størstemann har trekk fra min side av familien, men samtidig ligner de på hverandre. Den ene er lyslugget og den andre er mørkhåret. 

 

Har dere hver deres “hvis jeg møter h*n så er det bare å kjøre på?”

Nei, vi har en topp 3 liste hver, haha! Navnene er i endring hele tida, men jeg tror Nora Mørk står på lista til Peter. Og Jakob Oftebro på min <3

 

Han her henger på kjøleskapet

 

Hva gjør du og Peter for å kose dere etter barna er lagt, hvis dere orker? 😅

Vi bruker 98% av tiden etter at barna er i seng, på å blogge.. Men de gangene det blir tid til overs, synker vi ned i sofakroken og ser på TV! Det gjør vi så sjeldent at det har blitt en luksus. Haha 🙂

 

Kan du legge ut er ordentlig bilde av deg selv? 🙂

Ordentlig bilde som i passfoto liksom? Skal se hva jeg får til 🙂

 

Har dere vært i Helgeroa før?

Såklart! Min første ordentlige kjæreste bodde faktisk i Helgeroa 😉

 

Hva er det mest romantiske noen har gjort for deg?

Jeg husker eksen min tok meg med til Paris en gang. Neida.. Det mest romantiske var selvsagt da Peter fridde 🙂 Jeg blir fortsatt helt varm i hjertet av å tenke på det, det var en fantastisk dag! (Har blogget om det her)

 

Hvis dere ville flytte til en ny by/sted, hvor ville dere ha flyttet da?

Tja, hvis vi hadde funnet drømmehuset over alle drømmehus, så kunne nok flere byer vært aktuelle. Men vi hadde nok enten holdt oss i Vestfold – eller valgt Kolbotn, for å komme nærmere Peters familie.

 

Hvor kunne du tenke deg å ta med Peter på “voksentur” dersom du ikke har noen begrensninger mht kostnader?

Alenetid med Peter hadde i grunnen vært nok, haha! Vi har det så artig sammen uansett hvor vi befinner oss, at sted ikke spiller noen rolle. Trenger ikke reise til Maldivene for min del – men kanskje noe litt mer spennende enn Horten-Moss-ferga.

 

Er det noen “skumle” sykdommer i familiene deres som dere er redd for at barna en dag kanskje arver?

Ikke som vi vet om..

 

Hva ville du bli når du var liten?

Sykepleier!

 

Hvor mange barn ønsket du deg?

To!

 

Har du lyst å gi ut bok?

Helt ærlig? Ikke i det hele tatt.. Korte blogginnlegg er mer min greie 😉

 

Dette var første del, takk for mange artige spørsmål så langt! Flere er på vei 🙂

 

/ Ha en fin kveld!

* Følg Konatil på Facebook *

Partyfolk på overnatting

I går var det lørdag, og foreldrene mine var bedt på surprise-party rett borti gata her vi bor. Derfor spurte de pent om de kunne låne gjesterommet vårt i natt, noe som selvfølgelig var helt greit. Etter at jeg ble voksen og etablert, er det i grunnen veldig sjeldent jeg har mamma og pappa på overnatting..

De dukket opp i god tid før festen skulle starte, og det var ikke før litt utpå kvelden jeg innså hva som var i ferd med å skje. For der satt jeg i sofaen, klar for en rolig lørdagskveld, ikledd en behagelig joggebukse og en genser full av yoghurtflekker. Jeg så fram til hjemmelaget mat, fyr i peisen og to unger som forhåpentligvis snart ville sovne søtt i hver sin seng.

Fra badet hørte jeg muttern nynne, og ikke lenge etter spredte det seg en god duft av dameparfyme i huset, sammen med lyden av fatterns pensko som klikket mot parketten.

– “Nå må dere kose dere da!“, hørte jeg meg selv rope fra sofakroken. “Og blir det sent, tror dere? Har dere med nøkkel?

 

“Oppfør dere pent nå, hører dere?”

 

For et syn det må ha vært, snakk om komisk rollebytte! Hvor mange ganger hadde ikke mamma og pappa sett meg svinse avgårde på fest i ungdomstida?

Pappa nikket bekreftende; Joda, mamma hadde med nøkkel i veska si. Og de kom nok ikke til å bli så sene, selv om de ikke kunne love noe. Jeg er usikker på om pappa sa det siste der fordi han mente det, eller om det var for å gjøre narr av min standard-frase fra slutten av nittitallet..

Pappa la igjen telefonen sin hjemme, men muttern hadde med sin. I tilfelle det skulle være noe, liksom. Men kvelden gikk, og vi hørte såklart ingenting. Det var vel et godt tegn..? Peter lurte på om han skulle ta runda forbi festlokalet da han skulle lufte bikkja for kvelden, bare for å se om alt så greit ut der borte. Men han droppet det. Tanken på å møte svigermor på trappa.. Nei.

Peter og jeg tok kvelden ved midnatt, og siden vi holder på med nattpupp-avvenning for tida, sover jeg med ørepropper for å ikke våkne av lillesnuppas gråt. Derfor følte jeg meg noe fortumlet da jeg våknet i dag morges, klokka var halv syv og jeg hadde ikke hørt når festfolket kom hjem i natt. Eller om de i det hele tatt hadde kommet hjem i natt..

Jeg lurte et sekund på om jeg skulle titte inn på gjesterommet og se om de lå i sengen, men tok meg i det. Ærlig talt.. Jeg fikk se etter skoene deres i gangen i steden. Til min store lettelse var både fottøy og jakker på plass, og på kjøkkenbordet oppdaget jeg et hefte med sanger som tydeligvis hadde blitt sunget i går. Et tilfeldig utdrag tydet på at det hadde vært fin takhøyde:

 


Jeg kan ikke huske å ha vært på en fest med sånne sanger før..

 

Klokka nærmet seg halv ni da vi morgenfugler sveivet i gang frokosten. Det var fortsatt ikke tegn til liv på gjesterommet, så vi prøvde å være så stille vi kunne. Men hvor lenge hadde de egentlig tenkt til å ligge og dra seg? Ble det sent i natt..? Betyr ikke fellesfrokost nettopp fellesfrokost?

Skikkelige frokostmennesker som vi er, måtte vi til slutt bare sette oss – selv om vi ikke var fulltallige:

 

Bildet er hentet fra min Snapstory 🙂 (umulius82)

 

Kvart over ni hørte vi endelig knirking i trappa, og to trøtte hoder kom smilende inn kjøkkendøra. Overlykkelige over å få ferdig frokost med nystekte rundstykker og nykokt kaffe, og de kunne fortelle at festen hadde vært helt knall. Jubilanten Roar hadde ikke mistenkt noen ting, så det ble en skikkelig surprise-fest med alt som hørte med. God mat, drikke, fyrverkeri og topp stemning. De hadde riktignok ikke vært hjemme før halv fire i natt, men da hadde de gått veldig stille i dørene..

Som seg hør og bør, spurte jeg pappa om han var sliten i dag, akkurat som han pleide å gjøre med meg for femten år siden. Den gangen følte jeg han maste, for å finne ut hvor mye jeg hadde drukket kvelden i forveien.

Og svaret hans kom ikke bare litt for kjapt, det virket også som om det lå en slags fryd i stemmen hans. Ordene lød mistenkelig kjent, og det gikk med ett opp for meg at papsen også var klar over at rollene nå var byttet om..

– “Sliten?“, smilte han, “Nei herregud. Seriøst, jeg drakk bare én eller kanskje maks to øl.

Så blunket han lurt til meg 😉

 

/ Gratulerer med 60 årsdagen Roar! Giri giri gassa 😉

* Følg Konatil på Facebook *

Puppelupp

I kveld hadde jeg egentlig tenkt til å blogge om noe helt annet, men det får bare vente. For nå må jeg rett og slett kommentere denne helgens store hendelse. I går bestemte nemlig gubben og jeg oss for å kjøre i gang nattpupp-avvenning, slik at alle i husstanden forhåpentligvis snart kan begynne å sove hele natten gjennom. Planen var at Peter skulle ta lillesnuppa i natt, og at jeg (og puppen) skulle holde oss unna.

Jeg trykket meg derfor spent inn på bloggen hans i dag for å lese hvordan natten hadde gått.

 

For selv om jeg naturligvis hørte at det i perioder var liv og røre inne hos Peter og lillesnupp i løpet av natten, så hadde jeg jo selvfølgelig ikke den fulle oversikten siden jeg lå på et annet rom. Jeg klarte faktisk å holde meg unna fram til halv syv i morges – da syns jeg det var på sin plass at jeg tok over for den stakkars, trøtte mannen. For ja, det hadde visst vært en horribel natt.

Innlegget hans startet ganske friskt med setningen: “Å jasså, du tror du er sliten?” – før det fortsatte med både bilder og tekst som antydet at han var mer enn bare litt trøtt etter en særdeles lang natt. Det viste seg at han i tillegg hadde bygd opp innlegget som en slags logg – der alle hendelsene i løpet av hele natten møysommelig var skrevet ned.

Men det tok ikke lang tid før jeg reagerte, nærmere bestemt allerede på punkt nr 4:

 

 Kl. 03.46: Midt i en herlig drøm, våkner jeg til brølet fra en bitteliten gorilla. Viser seg at det er min datter. Hun er våken, veldig våken.”

 

Før jeg går videre, må jeg bare få forklare en ting. Dere som kjenner litt til oss fra før, vet jo at gubben har et problem med at han er svært urolig i søvne.. Og på grunn av dette hender det rett som det er at vi sover på hvert vårt rom – fordi vi trenger nok søvn for å få det til å gå rundt. Men i hele høst har vi i tillegg hatt mye barnehage-virus i hus, derfor har Peter nå i en veldig lang periode sovet inne hos treåringen.

Peter med sitt ekstremt gode sovehjerte, vet med andre ord ikke at den “bittelille gorillaen” svært sjeldent sover så lenge som til 03.46 uten å våkne.. Innen klokka er fire har hun som oftest vært våken to eller tre ganger allerede – men det vet han tydeligvis ingenting om.

Så følger en haug med oppdateringer om at lillesnuppa nektet å sovne igjen. Og hun var visst i kjempeform! Hun smilte, pratet, hoppet rundt og koset seg, fra 03.51 til 06.09 holdt hun det gående. Og Peter var i sjokk. Skulle mangelen på nattpupp føre til sånne våkne perioder..? Det gikk jo ikke an! Om natten skal man sove – ikke holde på sånn.

Jeg har selvfølgelig ikke tall på hvor mange netter jeg har ligget våken sammen med den lille tuttelutta, hvor hun har satt seg oppå magen min, hoppet opp og ned mens hun har klukket av latter, plukket meg i nesa eller i munnen eller i ørene, stupt inn i dyner og puter mens hun har hvint av glede – eller alle gangene hun har hylt i sinne når jeg har prøvd å legge henne ned og rolig sagt at: “Nå lille venn, nå er det faktisk natta..”

Alt dette har selvfølgelig pågått til lyden av den velkjente snorkeduren til min mann, som har befunnet seg i dyp søvn på rommet til treåringen.

Så kjære Peter: “Å jasså, du tror du er sliten?”

 

/ Ingen sympati herfra, kjære 😉

* Følg Konatil på Facebook *

Grand Prix og Kattemas

Okei, først og fremst: Takk for alle rare, fine, morsomme spørsmål i kommentarfeltet til gårsdagens Spørsmålsrunde! Jeg håper dere gir meg litt tid til å svare, for det kom ganske mange flere enn jeg hadde regnet med. Jeg er imponert over alt dere har klekket ut, og kan love dere at det blir moro! Og ikke minst; nå føler jeg meg som en ekte blogger, haha.

Men allerede nå må jeg få tjuvstarte litt, for jeg ser at mange lurer på hva som var greia med katten min som jeg nevnte som et eksempel. Derfor serverer jeg dere herved historien om Grand Prix og min kjære kattebass Pjusken.

 

Han var så vakker <3

 

Som så mange andre barn, begynte jeg å mase etter å få mitt eget husdyr i ung alder. Men mamma, og fortrinnsvis pappa, lot seg ikke rikke. Jeg begynte etter hvert å bli rimelig lei av mutterns fiffige setning:

– “Klart du kan få hund!! Det er helt greit det, Christina! DEN DAGEN DU FLYTTER FOR DEG SJÆL!!

Jeg gråt mine tårer mens de voksne messet om alle tingene et husdyr ville føre med seg: det gigantiske ansvaret, utgifter til mat, stell og dyrlege, og ikke minst hvor bundet man ville bli. Innimellom virket det nesten som at man ikke kunne forlate huset dersom man fikk seg et husdyr. Joda, jeg kan jo i dag som 33-åring forstå hvorfor de ikke hadde lyst til å gi etter – men den gangen var de bare verdens teiteste foreldre.

Å få hund forstod jeg tidlig at jeg bare kunne glemme, derfor landet jeg etterhvert på katt. Jeg vet ikke om det var fordi jeg på tro og ære lovet at jeg kom til å hvis jeg ikke fikk en, men plutselig en dag hadde jeg muttern på glid. Det er såklart pinlig å se tilbake på hvordan jeg maste, men det ble som en besettelse. Jeg var kanskje bare ni år gammel, men jeg innså rimelig kjapt at det var fattern som hadde det endelige ordet. Det var han som måtte overbevises. Og det var på ingen måte noen enkel oppgave, for han var virkelig ikke glad i katter, og hadde dermed vetorett.

Men da barneskolen min skulle arrangere Melodi Grand Prix, så jeg mitt snitt – og klekket ut en noe utspekulert plan. En jentegruppe på seks ble dannet, en tekst ble skrevet, og på scenen under MGP stod gruppa “Pussycats”. Så proffe var vi, at en av jentene ble utpekt til å spille katt på scenen – og var utelukkende med for å si “mjau” inn i mikrofonen helt på slutten av sangen. Hun kunne jo fint vært med på å kore underveis, men det virket proffere sånn.

 

Undertegnede ved siden av katten

Men nå kommer det beste. Teksten.. Den gir i sin helhet et klart inntrykk av at det gjaldt å spille på følelsene til den mannen som satt med vetoretten, nemlig pappa.. Og jeg husker jeg tenkte at dersom teksten endte godt, så ville jo sannsynligheten være ganske stor for at drømmen også ville gå i oppfyllelse i virkeligheten:

Pussycats – “Lykkelig Dag”
Tekst og melodi: Christina og fem andre niåringer

1. Jeg vil gjerne ha en katt,
men jeg får jo ikke lov
Det er trist hvis du snakker om deeeeet.
Men det er jo sånn det går,
hvis du maser om det og.
Men jeg slutter ikke for det!

Refreng:
Jeg koser masse nå,
for nå har jeg fått katt
Den maler og den liker seg hos meeeeeeg.
Jeg koser masse nå,
for nå har jeg fått katt!
Den maler og den liker seg hos meg.

2. Men nå har jeg fått en katt,
og jeg ble så glad den dag,
da pappa kom hjem med en katt.
Og jeg ropte “hipp hurra!”,
og jeg koste masse da,
for jeg ble så lykk’lig den dag.

Refreng:
Jeg koser masse nå,
for nå har jeg fått katt
Den maler og den liker seg hos meeeeeeg.
Jeg koser masse nå,
for nå har jeg fått katt!
Den maler og den liker seg hos meg.
*MJAU*

I salen satt fattern og så sin datter fremføre “Lykkelig Dag”. Og der og da tror jeg det må ha gått opp for ham at dette kattemaset, det kommer aldri til å ta slutt. Så ikke lenge etter stod kattungen Pjusken på døra. Den utspekulerte lille planen hadde virket, og snipp snapp snute – så var eventyret ute 🙂

.. Og Pussycats? De sang seg ikke bare inn i pappas hjerte, de stakk også av med seieren i hele Melodi Grand Prix.

 

/ Og ja, mamma: Jeg kjøpte meg hund MED EN GANG JEG FLYTTA FOR MEG SJÆL! 😉

* Følg GrandPrix-kona på Facebook *

Spørsmålsrunde

OBS! Grunnet den store pågangen, er kommentarfeltet nå “stengt” for nye spørsmål – men tusen takk til alle som har sendt inn 🙂

Midt i kveldsmaten i går, trodde jeg først min mann hadde satt noe i halsen. Men selv om han hostet kraftig, så oppdaget jeg at han gliste stort, og da fortstod jeg at han bare hadde fått en kjempeidé. Og ganske riktig, da hosten ga seg ropte han ivrig mellom to munnfuller:

– “Du! Hallo! Nå som du har blitt en ekte blogger, må du jo ha spørsmålsrunde på bloggen!

Jeg lo høyt før jeg svarte at det er det dummeste jeg har hørt. Spørsmålsrunde..? Seriøst?

 

Men Peter ga seg ikke:

– “Ja! Det er jo kjempegøy! Tenk så mye rart folk sikkert lurer på nå.

Etter en liten stund innså jeg at ja, jo, kanskje det er kjempegøy! Det er jo en ypperlig måte å bli litt bedre kjent på, så here we go! Hvis du lurer på hva katta mi het eller hvor mange år jeg måtte mase for å få den – og om det er sant at jeg lagde en sang som jeg fremførte på barneskolens Melodi Grand Prix da jeg gikk i andre klasse, som het “Jeg vil gjerne ha en katt” – så er tiden altså moden for å spørre om det nå.

Setter et tak på 2-3 spørsmål per person, siden Peter har gått på noen smeller der det har kommet 8-10 i samme slengen, haha.

.. Og kommer det ikke inn noen spørsmål, så lager jeg bare noen selv! 😉

 

/ Fyr løs!

* Følg Kattekona på Facebook *

Søndagssmygeren

Hver søndag ringer det på døra vår, og på utsiden står den bestandig like blide avisgutten som selger dagens ferske papirutgave. Og da han dukket opp i morges, kom jeg plutselig på den hysteriske historien om den gangen vi skulle ut på tur, og la igjen penger til ham på dørmatten.. Kanskje husker dere historien fra gubben sin blogg, men jeg syns uansett det er verdt en aldri så liten mimring 🙂

Det hører en liten forhistorie med til denne saken, for bare noen dager tidligere hadde Peter skrevet et blogginnlegg hvor han underveis i teksten tok opp fenomenet “Dog shaming”, altså at man legger ut bilder av hunden sin som skammer seg – sammen med en tekst med hva den skammer seg over.

Teo hadde tilfeldigvis sluppet en smyger som gjorde at vi andre måtte flykte ut på verandaen, og i den anledning hadde Peter knipset dette bildet:

 

Tekst: “Jeg slapp en smyger som luktet så ille at vi måtte male om stua”

 

Men tilbake til selve historien. Det var altså en helt vanlig søndag, og vi hadde bestemt oss for å ta en trilletur i det fine været. Siden avisgutten ikke hadde dukket opp enda, ble vi enige om å legge igjen pengene til ham på dørmatta. Men siden vi bestandig er hjemme når han kommer, fant vi ut at vi fikk skrive en lapp til ham også – i frykt for at han ikke skulle oppdage myntene og heller gå videre til neste hus.

Vi la altså pengene under en lapp, hvor vi hadde skrevet at han bare skulle slenge igjen en avis og at han måtte ha en fin dag.

Og jada – trilleturen var fin, men så kom vi hjem igjen. Avisen lå der den, men et vindkast hadde tydeligvis snudd arket rundt. Og da oppdaget vi det …

For verken Peter eller jeg hadde jo tenkt på å bruke et nytt ark, vi tok bare et som lå og slang uten å tenke stort mer over det. Og slik hadde det seg at dette var synet som møtte avisselgeren den morgenen:

 

 

Haha! Det er så mye ved denne pinlige situasjonen vi lurer på til dags dato, og som får oss til å skratte høyt fortsatt. Ansiktsuttrykket til den stakkars gutten, for eksempel! Og ikke minst; hva kan han ha tenkt?

– “Hvorfor i alle dager skriver de dette til meg?? Her går jeg og sliter hver eneste søndag i all slags vær – og nå skal folk liksom betale meg lusne 30 kroner for å betro meg sine innerste, kvalmeste hemmeligheter?!”

Vi er i grunnen bare veldig takknemlige for at han har fortsatt å komme tilbake til oss hver søndag. Men historien om det arket? Nei, den har verken den stakkars gutten eller vi nevnt noe om siden 🙂

 

/ Søndagen er ikke helt den samme uten 😉

* Følg Konatil på Facebook *

Du vet at jeg blogger om hemoroider og sånt?

Hadde noen sagt til meg for ett år siden, at jeg på nyttårsaften i 2015 skulle sitte og knatre på et tastatur for å skrive ord på min helt egen blogg – da hadde jeg ledd høyt! Så ville jeg sannsynligvis sagt at det aldri kom til å skje. På mange måter vet jeg ikke hva som gikk av meg i sommer, da jeg plutselig bestemte meg for å ta steget videre, fra gjesteinnlegg på samboeren sin blogg. Det virket bare så befriende å ha sin egen lille plattform, med sine egne lover og regler.

Jeg skjønner definitivt hvorfor de aller fleste som oppretter blogg, faller av etter to til tre måneder. For det har vært en veldig krevende og tøff høst, men kanskje nettopp derfor føler jeg at jeg har grunn til å være ekstra stolt av meg selv! Fem måneder med blogging, nesten hundre innlegg og ikke minst 1400 kommentarer fra dere gode lesere. Jeg føler meg utrolig takknemlig fordi dere stikker innom igjen og igjen – uten dere hadde jeg fortsatt bare vært “kona til han derre pappahjerte” 🙂

Dessuten er jeg ganske sikker på at dette bare er starten! Jeg hadde egentlig ikke tenkt til å si noe før på nyåret, men i høst skulle Peter i et møte med Nettavisen, og jeg ble bedt om å være med. I gangen svinset de store: Sophie Elise, Ida Wulff og Kristin Styleconnection. Lille jeg følte meg helt malplassert.. Joda – jeg var jo på sett og vis en blogger jeg også, men ikke en sånn ordentlig en! Og underveis i møtet, da magasinsjefen fortalte at de hadde et stort ønske om at jeg også skulle bli en Side2-blogger, tenkte jeg inni hodet mitt “JAAAAAADDAAAAAAA!!”! Utad kjempet jeg for å holde meg rolig, og fikk stotret fram: – “Ehh, du vet at jeg blogger om.. eh.. hemoroider og sånt?

Han forsikret meg om at det kunne jeg bare fortsette med – og nå er jeg altså bare noen dager unna å blogge i ny drakt. Jeg gleder meg noe vanvittig, for dette er stort for ei lita jente fra Larvik! Jeg kommer selvsagt til å fortsette nøyaktig som før, men det skal bli så fint å få et skikkelig design, og ikke minst ordentlig lesbar tekst – som jeg vet mange har slitt med. Også håper jeg veldig på et litt ryddigere kommentarfelt sånn at det blir lettere å svare, og ikke minst finne igjen hvilke svar som hører til hvor.

Vel, det blir kanskje noen forbedringer til.. Jeg har nemlig tenkt til å skjerpe inn litt på bildekvaliteten her på bloggen. For i motsetning til min kjære mann, så liker jeg best å stå bak kamera. Og det har i hele høst kommet veldig til syne på kamerarullen.. La meg komme med et par eksempler:

 

“Bare se helt naturlig ut! Som en toppblogger!”

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Eller her, hvor jeg tenkte å blogge om at jeg hadde fått gavekort på ansiktsbehandling. Eller var det likskue..?

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Dette var et seriøst forslag til toppbilde.. Jeg tuller ikke.

 

Håper dere vil bli med meg på bloggreisen i det nye året, adressen blir den samme – og jeg er kjempegira! Noe jeg tror kommer til å skinne gjennom i tida som kommer 🙂

Ønsker alle en fin nyttårsfeiring, enten det står en heidundranes fest på programmet – eller en stille og rolig feiring som hos oss. Den ene gangen i året vi priser oss lykkelige over at bikkja er tunghørt, og store deler av kvelden går med på å krysse fingrene for at våre to barn ikke våkner når naboene tar av med rakettene.

GODT NYTT ÅR!

 

/ Herregud, om bare noen timer er jeg for gammal for BSU-sparing!!

Mest populære innlegg i 2015:
Ta et hint da, mann! (NB! Les kommentarfeltet, det er halve moroa 😉
Usynlig på jobb (Glad for at dette innlegget slo an)
Hemmelig kodespråk (Flau for at dette innlegget slo an 😉

Unnskyld

I kveld må jeg bare få si unnskyld. Til meg selv for 15 år siden. Da jeg var midt i ungdomstiden og veldig opptatt av å være kul og en av gjengen. Da jeg så mot fremtiden med stjerner i øynene og med et håp om hvor bra alt skulle bli.

For jeg har vel alltid lurt på hvordan jeg vil bli som voksen. Om man eldes med verdighet eller om man blir en skrotnisse. Jeg har alltid trodd at jeg skulle klare å holde meg ungdommelig og relativt oppegående til jeg ble gammel og grå, men det har i alle år vært én spesiell ting som jeg har vært fast bestemt på å unngå.

Og nå har det altså skjedd. Noe som kvalifiserer til minst tusen skrotnissepoeng, og som gjør at jeg frykter for fremtiden.

Shocked woman puts hands on her head, isolated on white

 

Det har seg sånn, at en god stund før jul, hadde vi en liten kuldeperiode her på Østlandet. Og en dag mannen og jeg var ute og lekte med ungene, oppdaget vi ganske kjapt at vi slett ikke var godt nok kledd. Ungene storkoset seg, mens vi voksne slet med jakker som var for korte og bukser som var for tynne. Det tok ikke lang tid før vi kjente at kulden kom krypende, og på bare få minutter var vi frosne til beinet.

Der og da bestemte jeg meg for at gubben skulle få en termodress til jul, slik at han kunne leke med ungene ute i all slags vær – uten å fryse ihjel. Etter litt leting, fant jeg en perfekt en. Den var blå og fin, og man kunne se at den ville varme som en dag på stranden, og oppfylle absolutt alle krav til komfort og glede.

Og gubben ble kjempeglad! Dressen satt som støpt, og det var jo helt knall og tipp topp det.. Hadde det bare ikke vært for at han tilfeldigvis hadde tenkt den samme tanken selv.. Og fikset samme gave til sin fru – atpåtil i samme butikk.

Så nå…

Kjære Christina, anno år 2000: Unnskyld. Det verste du vet er matchende grilldresser, og dette er nok ikke stort bedre. Jeg beklager. Det var ikke slik det skulle bli.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ Fuck it – til sommer’n blir det crocs 😉

* Følg Skrotnisse-kona på Facebook *

Fra mannen i mitt liv

Min kjære mann elsker ikke bare julen, han elsker også å gi bort gaver med sjel. Med det mener han at bak gavene må det ligge både en idé og en omtanke – noe jeg selvfølgelig er helt enig med ham i. En gjennomtenkt gave er jo så mye morsommere å gi bort! Hvert år prøver Peter å overraske meg på et eller annet vis, og det fikk han virkelig til i år.

For en av gavene hadde han nemlig bestemt at jeg skulle pakke opp når bare han og jeg var til stede. Jeg tenkte at det garantert var noe litt på kanten som han ikke ville at moren eller faren skulle se.. Men gaven var overraskende liten, og da jeg fikk revet av papiret, oppdaget jeg at det var en liten eske.

Oh my god!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Alle jenters store drøm! Bare ikke helt min… Huff, jeg vet ikke om det skyldes alle guttevennene i oppveksten eller om det er noe genetisk feil med meg; jeg er bare ikke glad i å gå med smykker! Tro meg, jeg har prøvd… Jeg tok til og med hull i ørene da jeg var 26 år gammel (!) – for å bli litt mer pyntete. Det at jeg ikke liker smykker, har ført meg opp i mange pinlige situasjoner gjennom årene, for det er jo en ganske naturlig ting å gi bort til en jente.

Men jeg ble i alle fall helt satt ut da jeg deiset ned i sofaen med esken i hendene, og stirret usikkert på Peter. Hva hadde han funnet på..? Jeg smilte stort, for jeg ville jo ikke virke utakknemlig, men jeg må innrømme at jeg stusset litt over at han hadde gått for en sånn type gave – til tross for min manglende interesse.

– “Ja, nå må du åpne, da!“, sa han spent.

Jeg kjente det knøt seg litt i magen, og jeg krysset fingrene for at han ikke la merke til hvor nervøs jeg var.

– “Men Peter..”, mumlet jeg, “Hva er dette for noe?

Det kom ikke noe svar, så jeg åpnet esken med nervøse fingre.. Da jeg fikk se hva som lå oppi, brølte jeg av latter – for oppi lå denne:

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Plastdingsen til å feste plata over den integrerte mikroovnen på kjøkkenet, som knakk i fjor! Haha! I starten av desember skrev jeg i dette innlegget at jeg ikke ante hvor jeg skulle skaffe en ny, men den lille spiren av et hint har altså gubben klart å plukke opp.

Og ikke bare det, men idet jeg tok den ut av boksen, nappet han den umiddelbart til seg, skrudde den på plass og satte opp planka på null komma svisj. Han som pleier å utsette sånne ting til det kommer støv på støvet. Dette lover bra for 2016 😉

 

/ Da ble det jul for a mor!

Les også: Julefrokosten – Om en annen gang jeg fikk en liten eske, rett før jul 🙂

Juleferien er i gang

Skulle kanskje tro at Kona Til har tatt seg juleferie, men det har ‘a jo såklart ikke! Det har vært travelt de siste dagene, for det er litt av et styr når en liten familie skal på juleferie. Som vanlig pakket gubben sin egen bag, og var særs fornøyd med det. Denne gangen slo han faktisk på stortromma og pakket ned både mat og bajseposer til hunden også, så jeg kan ikke klage.

Som vanlig skrev jeg pakkelister til meg selv og barna, det gjorde heldigvis pakkingen en smule enklere. Men jeg blir så innmari sliten i hodet av all tenkingen, for en mor på tur må være forberedt! Hvor mye klær er nødvendig å ha med, skal man ta høyde for søling eller spørre svigermor om å låne vaskemaskinen? Skal vi ha med nok bleier for hele julen, eller skal vi handle når vi kommer fram? Trenger vi niste i bilen eller blir det bare unødvendig mas?

Ikke blir det bedre på selve avreisedagen heller. Far i huset har alltid et mål om å være ute av huset til klokka 10.00, og blir bestandig irritert fordi vi aldri får det til. Han har jo bare bagen sin å tenke på. Så da løper jeg rundt og peprer ham med spørsmål: Har vi husket å ta ut søpla? Ligger det en bleiepose igjen på badet? Tar du ansvar for å skru på alarmen? Er kaffemaskinen avslått?

Men så kom vi oss endelig ut i bilen, og svingte ut på riksveien og videre ut på E18. Så viste det seg at den fryktede kjøreturen med hylende barn i baksetet og to irriterte foreldre (og en rastløs hund) foran – ble en himmelsendt kjøretur istedet.. Lillesnuppa sovnet etter et kvarter, og storebroren koset seg med Spotify og nistemat. Og foran satt gubben og jeg, overlykkelige over at noe endelig gikk på skinner. Denne juleferien blir bra!

I dag satt svigerfar og kikket ut vinduet under frokosten, og kom fram til at det stod et tre i hagen som ville passe ypperlig som årets juletre. Svigermor var ikke helt enig, men ti minutter senere stod treet på fot i stua. Svigerfar hadde spart både tid og penger, men frua hans var ikke like fornøyd. For treet var jo litt stort, og hvordan skulle de nå få plass til langbordet på julaften? Men det var heldigvis ikke noe problem for svigerfar, for han kunne bare kutte av de nederste grenene på den ene sida. Åh, som jeg elsker denne familien 🙂

 

Akkurat nå sitter jeg og skriver under takvinduet på det gamle promperommet til gubben, og jeg syns det er så rart å tenke på at han har vokst opp i dette huset. Her har han levd halve livet sitt, med oppturer og nedturer – uten å vite at han en dag skulle møte meg, og atpåtil smelle meg på tjukka to ganger! Haha 🙂

I morgen ruller julen videre. Først skal vi ut og kjøpe sko til lillesnuppa, for siden det fortsatt er litt uvant at hun har begynt å gå, presterte jeg å ikke ta med annet enn tøfler til henne.. Deretter skal vi til svoger Christer å spise nissegrøt – før det er kvelden før kvelden, med marsipanverksted og andre julerier som er tradisjon i denne familien.

Husk å legge til umulius82 på Snapchat hvis du vil være flue på veggen hos oss, da!

 

/ Lover å poste etter-bilde av treet sammen med langbordet på julaften 😉

* Følg Svigerdattera på Facebook *