Jeg aner ikke hvorfor det er sånn, men helt siden jeg var liten har jeg hatet å gå med smykker. Altså virkelig hatet. Jeg klarer ikke gå med noe rundt halsen, jeg kan ikke fordra armbånd – og jeg misliker ringer på fingrene. Jeg tok hull i ørene da jeg var 27 år gammel! Og de hullene har grodd igjen for lengst 🙈
Jeg snakket med en klarsynt en gang, som kunne fortelle at denne aversjonen mot smykker hang igjen fra et tidligere liv. At jeg hadde blitt bundet fast med lenker eller noe annet klaustrofobisk som sjelen min husker. Litt usikker på hva jeg tenker om akkurat det, men.. 😬
Men så var det denne gifteringen, da. Innimellom må jeg bare lufte fingeren. Enda så trivelig jeg syns det er å gå med giftering, så får jeg bare nok. Og da må jeg ta den av litt, og gi den stakkars fingeren noen dager der den kan puste igjen.
Jeg vet om et par venninner som heller ikke er spesielt fan av å gå med smykker, men gifteringen sitter på i tykt og tynt. Den har kommet for å bli, liksom.
Så det får meg jo til å lure: Er det bare meg som har det sånn? Er det bare meg som får litt noia av å gå med noe sittende fast på fingeren, og har behov for å riste litt løs i blant? Og hvorfor i all verden har jeg det sånn? Er det minner fra et tidligere liv, eller er det bare personligheten min som er sånn?
Kan ikke gjemme meg bak at jeg lurer for en venn heller 😂 It’s me 🙋🏻
Nylig spiste vi taco hos noen venner, og det er alltid spennende! For taco er virkelig en preferanse-greie, og absolutt ingen spiser taco på samme måte.
Tacobordet gjenspeiler hvilke preferanser en familie har, og den eneste tingen tacoen har til felles hos folk flest – er at den foretrekkes servert på fredager 😉
Vi for eksempel, har virkelig fått passet påskrevet de gangene vi har delt bilder på snapchat av tacobordet vårt. For ikke bare har vi avokado i tacoen, vi har også gulrøtter! Slå den, a 😆
(Seriøst, har du ikke prøvd, kan jeg fortelle at gulrot er fantastisk i taco – og dessuten en ekstra grønnsak de fleste unger fyller taco-tallerkenen med 😉👍🏼)
Men tilbake til venneparet vårt, de introduserte oss nemlig for noe vi falt pladask for: Kål! De hadde funnet ut at helt vanlig hodekål i strimler funket mye bedre i tacoen enn salat. Og vi er veldig, veldig enige!
Vanlig hodekål har jo rykte på seg for å være både mat og medisin for kroppen, og det syns jeg vi bør nyte godt av både store og små. Dessuten er kål billig, fantastisk næringsrik, og har lenge vært kjent for å styrke de gode bakteriekulturene i tarmen.
Store befolkningstudier har dessuten vist at de som spiser mye kål er mindre utsatt for kreft, særlig i mage og tarmsystemet. Kreftceller hater visstnok kål!
Jeg føler at kålen lenge har hatt et ufortjent dårlig rykte, som det er på høy tid å snu! Det er på tide å ta kålen tilbake i varmen, og hva er vel bedre enn å invitere den til taco-måltidet? 😆
Hos oss er i alle fall både gulrot og kål kommet for å bli! Jeg lurer spent på hva den neste nye ingrediensen blir.. 😆🎉
For noen dager siden, gjorde jeg noe jeg har hatt lyst til å gjøre lenge. Jeg stoppet bilen og hoppet ut for å ta et bilde av noe som får meg til å smile hver gang jeg kjører forbi ❤️
Samme kveld la jeg dette ut på min facebook-side: “Er det noen av mine Larviksvenner som vet hvem som har laget dette kunstverket?😍🙌🏽”
Det er mange ting som definerer en by. I Larvik har vi blant annet Bøkeskogen, Farris-fabrikken, fergeforbindelse til Danmark, Norges nest største containerhavn, dypbergarten Larvikitt – og ikke minst æresborgere som Thor Heyerdahl, Arne Nordheim og Ingvar Ambjørnsen.
Men vi har også en ting til. Noe alle larvikinger kjenner til, nemlig Alfhild!
Jeg tror nemlig ikke det finnes en person i denne byen som ikke har hørt om Alfhild – Larviks kanskje mest kjente og tradisjonsrike gatekjøkken. Som serverer de lokale spesialitetene “Ola” og “Super spesial” – og som har vært en del av bybildet i over 50 år.
Og hele det siste året, har et stort, fantastisk grafitti-verk preget hele den ene veggen på kiosken. Et skikkelig kunstverk av et blikkfang, som får meg i godt humør hver eneste gang jeg kjører forbi.
Et nydelig bilde av Alfhild herself ❤️
Og dette bildet har gjort meg så nysgjerrig, jeg vet jo at Alfhild ikke lever lenger – men ligger det noen historie bak dette kunstverket?
I følge lokalavisa vår Østlands Posten, startet Alfhild Michaelsen “Hovlandbanens Kiosk” i 1968, der hun skulle servere pølser, potetstappe, ertesuppe, frukt, sjokolade og mineralvann.
Kiosken hadde åpent hver dag hele året – til 01.30 på natta. På denne tiden gikk E-18 rett forbi, og Alfhild lagde matpakker til trailersjåførene – av fire halve skiver med godt pålegg, som hun solgte for tre kroner stykket.
Alfhild ble raskt et populært sted, og stamkundene ble etterhvert mange. Alfhild husket kanskje ikke navnene på alle kundene, men hun visste nøyaktig hva de skulle ha. Og når det var bygdefest på lørdager, gikk køen så langt øyet kunne se – og ble det slåsskamp ordnet Alfhild opp – hun var ikke redd for noen og gikk enkelt og greit mellom bråkmakerne og ryddet opp.
Det var dessuten en kjent sak at Alfhild hadde sine helt egne regler. Tygde man tyggis i luka, kunne man bare glemme det – og kom det unge kjærestepar som kysset ved kassa, fikk de ingen servering 😂
Hadde du ikke råd til pølse, kunne du kjøpe en “Ola”: Potetstappe i pølsebrød. Men den mest populære retten gjennom tidene, er nok “Super spesial” som er pølse i brød med potetstappe og rekesalat 😉
Men tilbake til dette kunstverket av kioskens grunnlegger. I går snakket jeg med Thorvald Heum, en av gutta i kunstkollektivet “Polykrom”, som kunne fortelle at det er Polykrom (med Mathis Anvik i spissen) som har laget grafitti-portrettet av Alfhild.
Det ble laget i forbindelse med kioskens 50-årsjubileum i fjor, og hengt opp kvelden før den store dagen, som en overraskelse til Alfhilds datter Aud, som driver kiosken nå.
Og det er bare så vakkert. For en idé! Det hjertelige smilet til Alfhild, den driftige damen som startet det som skulle bli Larviks mest populære gatekjøkken gjennom tidene.
Noe sier meg at Peter kommer til å insistere på at jeg ikke rygger bilen inn foran garasjen fra og med i dag…
For det var en strålende morgen. Jeg hadde akkurat kjørt minsten i barnehagen, da jeg kom putrende nedover gata. Sola skinte fra klar og blå himmel, naboen stod ute og hengte opp tøy mens hun vinket, fuglene kvitret – en bra start på uka.
Jeg svingte bilen i en bue i motsatt retning av garasjen, smalt giret i revers og manøvrerte rattet med kjente bevegelser samtidig som jeg hadde foten lett på gasspedalen.
Gjort dette mange ganger nå. Lik avstand til bil nummer to ved siden av, passe avstand til garasjen bak. Rette opp, mens jeg gasset forsiktig helt til ryggesensoren straaaaks skulle begynne å pipe, og… PANG!
Herregud. Rygget jeg inn i garasjen?? Jeg rygget inn i garasjen!
Jeg kjente hvordan hjertet galopperte i vill fart, hvordan i all verden hadde jeg klart det? Sensoren begynte plutselig å pipe – åpenbart altfor sent. Herregud, hadde jeg blitt en sånn en som kjører helt til det tekniske sier fra om at jeg må stoppe?!
Jeg spratt ut av bilen for å sjekke skadene. Kjente hvordan jeg skalv på hendene, hva i all verden ville Peter si?
Og der, på veggen – et tydelig avtrykk jeg hadde lagt igjen:
Det tok noen sekunder før to ting gikk opp for meg:
1. Heldigvis hadde jeg ikke rygget inn i den doble garasjeporten. 2. Selve merket bilen hadde laget – det var jo selvfølgelig forårsaket av denne!
Hengerfestet! Det hadde reddet meg! Jeg klarte ikke la være å slippe ut et lite fnis der jeg stod og beskuet skadene, hengerfestet hadde søren meg tatt støyten!
En liten bulk i et garasje-bord spiller jo ingen rolle, og hengerfestet så like fint ut. Og siden vi nettopp har malt huset, har jeg også hvitmaling tilgjengelig sånn at jeg kan dekke over sporene med en gang.
Jeg smilte fornøyd for meg selv. Dette skulle jeg søren meg fikse uten å si noe til Peter! Hva godt ville det komme ut av å fortelle ham det? Sånn at han vil måtte bekymre seg over ryggeferdighetene mine i uoverskuelig framtid? Irritere seg over at jeg er en sånn som faktisk stoler blindt på bilens sensor når jeg kjører bil?
Nei, det er faktisk ikke alle ting man trenger å dele med partneren sin.
Det var bare et ørlite problem. For plutselig hørte jeg et kremt. Et velkjent kremt.
Jeg forstod med en gang hvem det tilhørte – og hvor lyden kom fra.
Kontor over garasjen, ja. Peter hadde fått med seg alt.
/ Note to self: Ærlighet varer lengst, og vask bilen jevnlig sånn at sensorene fungerer til enhver tid 😅🙈
Da vi flyttet for snart et år siden, lot vi de store skapene på soverommet stå igjen. Peter og jeg var sjeleglade fordi vi hadde et par kommoder vi kunne bruke på vårt nye soverom, for da slapp vi jo å tenke på nye skap oppi alt som skulle pusses opp, fikses og ordnes.
Men.. La meg bare si det sånn: Det gikk sånn passe 😂
Peter har jo tidligere skrevet om “The chair”, du vet den stolen i huset som har en magnetisk tiltrekning på klær, skittentøy og rot – der bukser, gensere, laken, sokker og håndklær havner.
Vel, vi hadde plutselig fått “The kommode”.
I et helt år har det tårnet seg opp, bokstavelig talt – og det har faktisk gjort soverommet utrolig lite trivelig! Det er som om vi har lagt oss til kaos hver kveld, og det har rett og slett ikke vært hyggelig å være på soverommet i det hele tatt.
Kanskje er det derfor dette rommet nå har blitt mitt favorittrom, for her snakker vi natt og dag av en forvandling. Det soverommet vårt trengte, var jo en skikkelig garderobeløsning! 😍🙌🏽
Nå har vi endelig fått en perfekt og gjennomtenkt oppbevaringsløsning, og det er en fryd å se hvor mye en garderobe har å si for et helt rom.
Bare se hvor fint det har blitt!
Vi valgte å gå for Elfas topphengte Klikk-inn-system, med trådhyller og uttrekkbare meshkurver. Vi hadde ikke behov for mye hengeplass, derfor ble kun en liten del satt av til garderobestang.
Elfa har noe for enhver smak, en hel verden av kombinasjoner i farger, materialer og tilbehør ventet på oss – her kan man med andre ord få det akkurat slik man vil ha det 🌟
Trenger rommet litt farge, kan du gå for skyvedører i farget glass, ønsker du det lunt med naturlige materialer er kanskje tre-utførelse det du ønsker. Vil du ha det lyst, rent og fresht – eller hva med mønster?
Vi ønsket det stilrent og klassisk, og med relativt mørk farge på veggene, gikk vi til slutt for “Artic Trio” skyvedører, med fylling i matt glass (øverst og nederst) og blankt hvitt glass i midten. En nydelig kontrast – og rommet ble både lyst og delikat.
Øverst er det integrert LED-belysning – og dørene har softclose-system (noe som er helt fantastisk når man har en mann som slamrer med dørene 🙈😂).
Jeg kan faktisk ikke beskrive med ord hvilken lettelse det har vært endelig å ha fått orden på soverommet, men jeg føler i grunnen at bildene taler for seg selv 😉
Jeg vet jammen ikke om det går. Å toppe dette, kjærlighetserklæringen du nå har på armen ❤️
Akkurat dette er noe av det jeg liker best med deg. At du finner på sånne ting. At en liten idé plutselig blir virkelighet – og ekstra moro blir det fordi du vet at jeg hadde brukt tre år på å bestemme meg for noe lignende 😂
Men du bare kjører på, og denne gangen var det veldig spesielt. Du hadde med en lydbølge av latteren min til tatovøren, hestelatteren min – og den er nå foreviget, veldig synlig på armen din.
Slik ser en hestelatter ut i lydbølger 🐴😂
Og det gjør meg så glad. For sånn er du. Romantisk og herlig.
Er det flaks vi har hatt? Vi hadde jo virkelig oddsene mot oss da en liten mini var på vei bare 6 måneder etter at vi møtte hverandre for første gang. Eller kanskje er det nettopp dette som gjorde at det har gått så bra, at vi bare vokste sammen i vår nye tilværelse med barn og ansvar og hus og stasjonsvogn.
For jeg føler meg heldig hver dag. Fordi du kysser meg på panna selv om jeg har kjeftet litt høyt fordi jeg snublet i de store skoene dine som aldri finner veien inn i skohylla. Jeg føler meg heldig fordi du kjøper roser til meg selv om jeg ikke har gjort noe for å fortjene det.
Jeg føler meg heldig fordi du har gått fra å hate barn (dine egne ord 😅) til å bli en fantastisk pappa som baker eplekake med barna rett før leggetid mens jeg er på foreldremøte. Så blir vi sittende å vente på kaka som måtte stekes “litt lenger enn du hadde trodd”, mens tennene egentlig skulle vært pusset for lengst. Og så ordner det seg alltid, og to barn sovner med store smil om munnen.
Jeg aner ikke hvordan jeg skal toppe denne kjærlighetserklæringen din. Men jeg er helt sikker på at den tatoveringen for alltid kommer til å være spesiell, for du kommer garantert til å få fram hestelatteren min når vi har passert 90 også 😍
Før sommeren skrev jeg om at vi hadde hengt opp insektshotell sammen med barna for første gang, og at vi var innmari spente på om det kom til å flytte inn noen gjester 😄🙌🏽
Og bare noen uker etterpå, kunne jeg formidle at vi hadde blitt utsatt for herverk! Flere av rommene var stappet fulle av noe grått – og det første som slo meg var selvfølgelig at det luktet rampestreker lang vei:
Men for sikkerhetsskyld googlet jeg, og det viste seg at når et “hotellrom” er leid ut, da er åpningen murt igjen med leire. De tette hotellrommene var altså et bevis på at insekter hadde kommet og lagt egg – for deretter å mure igjen hullene!
Jeg må innrømme at jeg hadde sett for meg at et insektshotell ville bestå av levende gjester som flyttet inn for sommeren, og som fløy fram og tilbake kontinuerlig, i ekte turist-stil 😂
Men nå som sommeren er over, tenkte jeg å ta en siste titt på hvordan det stod til. Og for å si det sånn, håper jeg på mange flotte tilbakemeldinger i Tripadvisor denne høsten – for her var det fullt!
Omtrent alle hullene er fylt med leire – altså ligger det masser av egg inni der som skal klekkes neste vår 🎉Nå er det viktig å sette hotellet i garasjen eller et annet kaldt sted, slik at eggene overvintrer. De må ikke tas inn i varmen, for da klekkes de 😅
Jeg la ut bilde av hotellet på snapchat i går, og fikk veldig mange tilbakemeldinger fra folk som ikke hadde fått en eneste gjest i løpet av sommeren.
Jeg er jo ingen ekspert, og vet ikke helt hva det skyldes – men har lest meg til at hotellene bør henges på solrike og lune steder, for biene kan ikke få nok sol. Det bør også være et vanntett tak over boligen, slik at det holder seg tørt.
Sist, men ikke minst – bør det være tilgang til litt leire i nærheten, siden det er dette biene bruker for å lage en celle rundt egget, og for å mure igjen åpningen. Ønsker man å være en særdeles god hotellvert, legger man ut nye, ferske, fuktige leirklumper i løpet av sesongen 😉
Dessuten har ulike arter ulike preferanser for hullstørrelse, så det beste er å tilby hotellrom med forskjellig diameter.
Som jeg svarte samtlige på snapchat i går som var litt skuffet: Prøv igjen neste vår! Alt grønt i naturen trenger bienes hjelp – så keep up the good work ❤️
Og sånn til trøst: Det er ikke bare fryd og gammen med prosjektene våre i hagen, altså – grønnkålen tror jeg for eksempel vi skal gi et nytt forsøk til neste år 😂:
/ Takk for nå, hotelldrift – gleder oss til åpning neste vår ☀️
I januar ble jeg tante til en liten tass 😍 Siden da har jeg vært stupforelsket, og faktisk fått litt kjærlighetssorg hver gang jeg er sammen med ham og må reise igjen.
For jeg elsker babyer. Jeg elsker karamell-lukta, de småsure tåfisene, den lille kanin-nesa, de små ørene, de pittesmå neglene på de pittesmå fingerne. De små gryntene, den spede gråten, den beroligende pusten, de blå øynene.
Jeg har kost, jeg har bysset i søvn, jeg har trillet turer og jeg har gitt flaske. Jeg har elsket å ha en baby i armene uten å være totalt utmattet etter fødsel, kontinuerlig amming og utallige oppvåkninger om natten.
Helt siden han kom til verden har vi truffet hverandre jevnlig – likevel har det vært skremmende å se hvor fort han har vokst. Jeg kan på ingen måte huske at mine egne barn hadde samme voksetempo (selv om de jo hadde det), og syns han har blitt mye større fra gang til gang. Samtidig har jeg liksom trøstet meg med at han fortsatt er tantes lille baby.
Men nå er det slutt på den tida.
For siden jeg så ham sist for bare et par uker siden, har han knekt både den ene og den andre koden. Ikke bare har han lært seg å kravle avsted i et voldsomt tempo, han har også begynt å reise seg opp, plukke på alt han finner, rive ned alt som står i riktig høyde – og “rense og lufte jorda i potteplantene på gulvet” 🙈😅
Og nå slår det meg hvor utrolig fort man glemmer! Det begynner jo å bli noen år siden vi var på dette stedet i livet selv, når man må rydde bort alle små leker og ting som kan puttes i munnen, når alle pyntegjenstander må flyttes over 80 centimeters høyde, når alle gulvplanter må ned i kjelleren og alle stikkontakter må boltes igjen.
I helgen kommer den lille tassen og familien på overnattingsbesøk, så i kveld må tante gjøre skikkelig rent slik at lille Herr Kravle kan åle seg rundt uten problemer 😂
Dessuten må jeg lage noen provisoriske trappegrinder, og jeg må rydde bort alle små leker og ting og tang som kan puttes i munnen. Jeg må flytte potteplanter, og redde alt av gjenstander som kan gå i bakken.
Men det skal han ha, den lille tassen: Han er tidenes beste rydde- og gulvvask-motivasjon 😂
Jeg har alltid vært glad i å prate. Jeg liker å prate om ting, og jeg elsker både de store samtalene og de små samtalene. Jeg har kanskje ikke så mange sperrer, og derfor har jeg muligens en tendens til å spørre litt for mye.
Da jeg fikk mensen for første gang, ringte jeg Mormor for å fortelle det. Det har vi ledd mye av, hvem er det som slår på tråden til Mormor for å fortelle at mensen er i hus, liksom. Men jeg følte vel det var verdt å prate om, da. Og jeg tror nok Mormor følte seg litt beæret, tross alt.
Og så elsker jeg small talk. Da jeg bodde i Oslo, ristet Peter på hodet av meg da jeg kjørte kollektivtrafikk, for jeg ble alltid sittende et par stoppesteder for langt. Snakket meg bestandig bort, for jeg havnet uten unntak ved siden av en eller annen som også likte å prate. Og da går tida fort.
I dag er jeg 37 år, og veldig glad i livet. Jeg har så mye å være takknemlig for, og jeg smiler når jeg våkner om morgenen, og når jeg legger meg om kvelden. Men det har ikke alltid vært sånn.
For 15 år siden var jeg kronisk syk. Legene fant ikke ut hva som feilte meg, jeg hadde bare en drøss med symptomer. Jeg var for syk til å gjøre noen ting, men jeg husker jeg var så innmari takknemlig fordi jeg klarte å holde humøret oppe. Jeg klarte å tenke positivt selv om jeg var i starten av tjueårene og så hvordan livet suste forbi på utsiden av soveromsvinduet.
Dette tenkte jeg, til tross for at jeg hadde fått beskjed om at jeg sannsynligvis aldri kom til å bli frisk siden det hadde gått så mange år uten bedring.
Men sakte, men sikkert, begynte tårene å trille oftere og oftere. Jeg merket det ikke selv, og så ikke hvor jeg var på vei – for det er det nemlig ikke lett å registrere selv. Psyken bare er på en måte, og det er ikke sånn at man ser selv hvordan det står til bestandig. I alle fall var det ikke sånn for meg.
En dag jeg lå i sengen, var formen så dårlig at jeg ikke klarte å stå opp. Jeg hulket. Puta var klissvåt av tårer, og jeg husker jeg tenkte at nå, nå er det greit. Nå orker jeg faktisk ikke mer. Jeg ønsker ikke mer. Vær så snill.
Jeg, jenta med den sterke psyken, var så langt nede at jeg ikke forstod det selv.
Midt i et hulk ringte telefonen. Det var Pappa. Jeg husker jeg vurderte å ikke ta den, for jeg ville ikke at han skulle høre hvor tett jeg var i nesa, og dermed forstå at jeg gråt. Men jeg tok den. Og jeg ikke fikk fram et ord. Men pappa forstod likevel, og jeg husker ordrett hva han sa:
“Jenta mi.. Dette går bra. Nå tror jeg vi to skal ta en tur til legen.”
I dag er det Verdensdagen for selvmordsforebygging, og det syns jeg bør gis oppmerksomhet. Vi må snakke mer om selvmord, vi må diskutere det mer, vi må gi det faktum at selvmord er den vanligste dødsårsaken for mennesker mellom 15 og 29 år, mer oppmerksomhet! På verdensbasis tar ett menneske livet sitt hvert 40. sekund. Det er helt forferdelig!
Dessverre er det komplekst, og sannsynligvis finnes det ingen enkel løsning på de triste tallene. Men i følge leder i Norsk psykiatrisk forening, Ulrik Malt er det fortsatt sånn at folk skjønner at hjerte- og karsykdom er dødelig – men ikke at psykiske lidelser også er det.
Han skulle gjerne sett at flere oppsøkte helsehjelp tidligere.
Kanskje kan mer åpenhet føre til at alle de som faktisk sliter, og som vurderer å ta sitt eget liv, forstår at det er hjelp å få? At ved å snakke mer om selvmord, pirke borti de vonde tingene – kan vi bidra til å skape enda mer åpenhet og bryte seiglivede tabuer?
Antall selvmordsforsøk i Norge anslås til å være mellom 4000 og 6000 hvert år. Det er vanvittig høye tall. Og hvorfor er det sånn at 1/3 av helsepengene ikke går til psykiatri – når psykiske lidelser utgjør mer enn 1/3 av sykdomsbelastningen i den norske befolkningen?
Jeg vet ikke hva som hadde skjedd med meg dersom jeg ikke hadde fått hjelp. Hvis jeg ikke hadde hatt en familie som forstod meg da jeg ikke forstod meg selv, hvis jeg ikke hadde fått noen å snakke med, noen som hjalp meg å tømme hodet for tanker, snu stein for stein og få meg ut av gørra jeg hadde viklet meg inn i.
For det hjalp å prate. Det hjelper å prate. Det hjelper å få hjelp! Og det er ikke et nederlag å be om det ❤️
Ny uke, og istedenfor å skrive “blanke ark” – erstatter jeg med “en blank blogg, en blank instastory, en blank snapchat og en blank podcast som skal fylles med nye og spennende ting” 😎 Yey!
Først og fremst må jeg få takke for alle fine tilbakemeldinger på Gjesterommet-podcasten vår de siste ukene, utrolig koselig at så mange har begynt å høre på oss hver uke!
Og ekstra koselig er det når dere melder fra om det, enten via snapchat eller en kommentar på itunes eller i innboksen på Gjesterommet på facebook. Vi får med oss det dere skriver! 🙌🏽
Denne uka tenkte jeg å kjøre en liten vri på episoden, og åpne opp for flere spørsmål – siden vi får så mange bidrag til “ukas spørsmål”-spalte hver uke.
Podcast er jo rimelig enveiskjørt, så nå har du muligheten dersom det er noe spesielt du lurer på. Enten det handler om hvordan vi spiser ostepop, om vi fyller bensin og betaler med matkortet (🙋🏻) – eller hva i all verden vi stemte i valglokalet i dag 😉 (Eller vent, tror kanskje det ble akkurat passe politikk-preik i forrige episode, ref meg og historien om Roy fra Askøy 😆)
Så værsågod – fyr løs i kommentarfeltet! De to mest ungdommelige gæmlisene er klare før denne ukas episode 😍
Podcasten vår finner dupå iTunes, Spotify, via denne linken, i din podcast-app (søk etter “Gjesterommet”) – eller siste episode rett her i innlegget:
