De siste dagene har jeg fulgt nøye med på den dramatiske situasjonen med hunder over hele landet som har blitt akutt syke, som hundeeier blir man jo ekstra nervøs.

Men jeg må innrømme at det er ekstra ille fordi jeg er rimelig sikker på at vår egen Teo ble rammet av omtrent det samme for tre år siden.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Utdrag fra Peters blogg 6 mai, 2016:

“For i går var en rar og vanskelig dag. Jeg skal ikke gå i detaljer, men det som startet som en koselig fridag, snudde brått og ble til en akutt nødssituasjon for Teo. Det som startet som uskyldig magetrøbbel utviklet seg raskt til å bli skikkelig alvorlig, derfor ble barna hastet vekk til besteforeldre og vi tilbrakte resten av dagen i hui og hast.”

Jeg husker denne dagen som om det var i går. Det var Kristi Himmelfartsdag, og vi hadde så smått begynt å ordne litt i hagen. Teo virket ikke helt i form, men siden det var helligdag og stengt overalt, bestemte vi oss for å ringe dyrlegen tidlig neste morgen.

Men så eskalerte alt. Det var diaré, det var blod, det var dårligere og dårligere allmenntilstand – og Peter ringte rundt som en gal for å finne en dyrlege som kunne ta oss i mot selv om det var helligdag.

Til slutt fikk vi napp, Peter forklarte situasjonen, og den vennlige dyrlegen ba oss komme med én gang. Jeg husker enda det sjokkerte ansiktet hennes da vi kom løpende inn på kontoret hennes med en nesten livløs hund i armene.

Dette var alvorlig. Hun utførte den nødvendigste førstehjelpen med en gang, og konstaterte kjapt at det var nødvendig med innleggelse. Hun ringte et dyresykehus i et annet fylke som heldigvis var klare til å ta oss i mot, og jeg hadde fullstendig panikk. Tårene fosset, og det var nok derfor dyrlegen ventet til jeg hadde satt meg inn i bilen, før hun hvisket til Peter: “Kjør fort.”

Da jeg satt i bilen med den pjuske lille hunden ved beina, og den gjennomsiktige posen med intravenøs væske dinglende fra taket ved det høyre øret mitt, tenkte jeg at nå kommer jeg til å klappe sammen. Han betyr mye for meg, den lille tassen – og jeg visste ikke om jeg skulle gråte eller kaste opp eller besvime der jeg satt.

Vi ble tatt vel imot på dyresykehuset, blodprøver og enda mer væskebehandling ble gitt – før vi fikk beskjed om at de skulle fortsette undersøkelsene utover natten. Teo var i de beste hender, og Peter og jeg måtte reise hjem.

Heldig-heldigvis gikk det bra med Teo’n vår. I dag er jeg helt overbevist om at det var den akutte førstehjelpen den første dyrlegen ga, som reddet livet hans – for han var nærmest livløs da vi kom til henne.

Derfor gjorde det ufattelig vondt å lese om den lille hunden fra Larvik som måtte gi tapt i går, etter to døgn med denne mystiske sykdommen. For familien hadde blitt avvist hos fire dyreklinikker, samt en dyrlegevakt i Tønsberg – og den lille tassen fikk sannsynligvis ikke behandling tidlig nok.

Jeg vet at det kunne vært oss for tre år siden.

Så nå krysser jeg alt jeg har for at sykdomsmysteriet oppklares, og at ingen flere hunder blir syke. Og så håper jeg at de hundene som har blitt syke og som får behandling i skrivende stund, kommer til å være like glade og fornøyde som han her, da vi hentet ham etter tre dagers behandling på dyresykehuset ❤️

/ ❤️🐶❤️

Jeg skjønner ingenting. Sommeren gikk jo så fort, bare noen uker i shorts og sandaler, liksom.

Så begynte høsten å snike seg på. På tide å finne fram utstyr – både skolesekk og barnehagesekk var heldigvis klare til å fortsette der de slapp da de gikk ut i ferie.

Men hvor satte jeg gummistøvlene, igjen? Og fotballstøvlene? Stod håndballskoene i kjelleren, eller hadde de klart å snike seg innimellom skohylla?

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Samme det. For da jeg for moro skyld spurte de små føttene om de kunne ta på seg håndballskoene, fikk jeg høstens største sjokk. De var for små. Altfor små!

Fotballstøvlene? For små de og.

Gummistøvlene da?! Gjett én gang.

Jeg kjente panikken komme krypende, og løp ut på soverommet for å finne yndlingsbuksa.

– “Ta den på!”, ropte jeg febrilsk, “Jeg må bare sjekke om klærne dine fortsatt passer!”

Jeg kan ikke huske at høyvannsmoten var i siget i månedsskiftet mai – juni, men nå i slutten av august var i alle fall buksene godt over ankelen. De ekstra centimeterne har altså strukket seg rett foran øynene mine, likevel har jeg ikke lagt merke til det.

Kan noen vennligst fortelle meg hva som skjer med de små kroppene om sommeren? Er det påfyll av D-vitamin som gjør at skjelettet får fart på seg? Er det kulda resten av året som sørger for å bremse voksingen slik at den siger umerkelig avsted, eller hva er egentlig greia?

Så da gikk det som det måtte gå. Nå er mer eller mindre hele garderoben skiftet ut. Arvekarusellen har rullert på ny, og jeg krysser fingrene for at det ikke går like fort unna det neste halvåret 😅

Det er ikke bare bare å være forelder, og det er mange grunnleggende ting vi skal sørge for å lære barna våre i oppveksten. Det er åpenbare ting som å ha respekt for voksne, ha empati, være inkluderende, snille og greie.

Og ikke minst er det ting som å lære barna at de må si fra dersom de ikke har det bra, og forklare at de har rett til å bli beskyttet mot ting som vold, overgrep og mobbing.

Men i tillegg, mener jeg det er et par andre (mer eller mindre viktige) ting vi som foreldre bør lære barna våre 😉

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Hvordan man går over veien

Vi vet viktigheten av at barna lærer seg å se seg for til begge sider både en og to ganger før de krysser en vei – men det er også på sin plass å lære dem at man faktisk setter opp farta når man skal gå over! Folk som dasser over fotgjengerfeltet når en bil har stoppet, gjerne med ansiktet i mobilen, er en uting. Lær barna å gi et lite vink eller nikk til bilen som stopper også, så er vi virkelig i mål 😄👏🏼

Bruke tanntråd

Puss, puss så får du en suss – det er jo noe alle vet. Men vel så viktig er det å lære barna å bruke tanntråd fra de er små. Gjør det til en fast og fin rutine, så holder de forhåpentligvis på den resten av livet 🙏🏼

Gi komplimenter

Jeg leste en bok en gang der det stod at når du gir komplimenter til en annen, gjør du to hjerter glade. Den du gir komplimenter til, og deg selv. Vi må minne barna våre på at det er hyggelig å si fine ting til andre!

Et fast håndtrykk

Dette har jeg lært av mormor! Hun mener et fast håndtrykk er alfa omega, og at vi må lære barna å klemme hånda til den man hilser på – slik at man ikke bare står der med en slapp, død hånd. Jeg er helt enig med mormor, et skikkelig håndtrykk er viktig!

Si unnskyld

Denne føler jeg kanskje er litt for åpenbar, men det er viktig å lære barna våre å ta ansvar og å gjøre opp for seg. Dette er en fin egenskap man bør bære med seg for resten av livet.

Gode manerer

Bordskikk er et fint sted å starte, alle barn trenger å bli minnet på at man skal sitte pent ved bordet, takke for maten, spørre før man går fra bordet, og bære ut sin egen tallerken. I tillegg er det å takke for ting generelt, viktig! Grådighet er det ingen som liker, verken grådige barn eller grådige voksne 😉

Brus og godteri på lørdager

Det får så være at vi voksne blir fysne i ukedagene, men vi må for all del lære barna våre at godteri og brus hører lørdagen til. Sukker er sukker – og det bør fungere som lørdagskos og ingenting annet. Vi har et ansvar for våre barns helse, og de fortjener å få gode vaner med seg i sekken hjemmefra ❤️

Sette pris på de små tingene

“Nå koser vi oss!”, er en frase vi bruker mye her i huset. Jeg tror på effekten av å minne barn på gleden i de små tingene, enten det er å finne en skikkelig grønn kålmark i hagen, eller krype opp i sofakroken for å se på film en grå regnværsdag.

Dele på ting

Dette er noe jeg tenker man må minne på igjen og igjen, akkurat som at alle må få være med å leke – nemlig at det er viktig å dele på ting. Barn som deler blir likt av andre – og klarer seg dermed ofte bedre sosialt. Verdt å jobbe med!

Spare til ting

En kjempeviktig ting å lære seg helt fra man er liten, nemlig viktigheten av å spare til ting. Hvordan man tjener, sparer, bruker, eier og låner. Noe av det jeg husker best fra egen barndom, er Nintendo NES’en jeg kjøpte for min egne penger etter å ha spart i flere år. Jeg hadde ikke råd til ekstra spill, så jeg ble sabla god på Super Mario 1 🙌🏽😂

Ta vare på jorda

Vi må lære barn om konsekvenser av egne handlinger, og hvordan det lønner seg å gjøre en innsats for miljøet. Starte i det små, som å plukke søppel i naturen (og selvfølgelig vise at det er helt uaktuelt å forsøple selv!) eller å ta sykkelen istedenfor bilen når det lar seg gjøre. Fremtiden trenger miljøbevisste barn og voksne!

Sette egne grenser

Grenser forandrer seg med alderen, små barn kan for eksempel lære seg å unngå slåssing i barnehagen, mens større barn må kanskje minnes på grensesetting som å si nei til ulike former for press. Jeg leste en gang at barn som er forberedt på press og vet hvor egne grenser går, bedre takler situasjoner som oppstår. Da er det verdt å ta en liten prat om det med jevne mellomrom!

Helt avslutningsvis må vi også huske på at det er vi foreldre som er rollemodellene. Kanskje må vi minne oss selv på det i blant? God folkeskikk og høflighet smitter over på småttingene. Så la oss gjøre så godt vi kan ☀️❤️

Jeg skjønner ikke helt hva som skjedde med pågangsmotet, for i hele sommer har jeg vært så gira på å bli ferdig med å male huset utvendig. Førstestrøket ble unnagjort for lenge siden, men det litt mer trøttanes andrestrøket gjenstod.

Peter har vært særdeles treig de siste ukene, maling njaaaaa, maling njeeeeei – men det var faktisk ikke før vi stod med nesa nedi hvert vårt malingsspann i helgen, at det gikk opp for meg også:

Å male et hvitt hus hvitt, det er ganske så pyton, det 😩

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Heldigvis er ikke denne mannen redd for høyder ❤️

Og denne mannen har også kjøpt arbeidsbukse til meg 👏🏼 Helt grusom å gå i, men pytt sann.

Vi har en sånn fin arbeidsfordeling der jeg tar meg av de nederste plankene, mens Peter henger oppunder taket. Og så skravler vi oss gjennom arbeidsoppgavene.

Men denne gangen gikk det altså så trått. Det hjalp ikke med forsøk på oppløftende ord engang, ala typen “jaja, det skal bli godt å bli ferdig da”, “Oioi, nå blir det fint her!” eller “Fyttiflaten så flinke vi er”.

Det. Var. Bare. Så. Gørr. Kjedelig.

Hvor har jeg malt? Der? Eller der? Eller der?

Selv smilet lot seg ikke lure 😐

Men nå er det altså gjort. Huset er ferdig malt (om enn ganske mange måneder på overtid) – og jeg priser meg lykkelig over at ingen falt ned fra stigen, og ingen fikk en mann i huet.

Så får vi heller krysse fingra for at ikke overtrua sparker inn, for da ligger jeg rimelig tynt an:

/ Godt med alt som er gjort!
— Mormor ❤️

De siste to dagene har jeg vært helt slått ut av hodepine, og jeg har (heldigvis) så sjeldent vondt i hodet at når det først skjer, får jeg helt panikk av å tenke på alle som lever med kroniske smerter.

Jeg blir helt ubrukelig når jeg har vondt noe sted, så i dag måtte jeg gjøre det eneste rette, nemlig å ringe mamma ❤️😂

Etter litt oppgitt sutring fra meg, kontret mamma sporenstreks med å konkludere hva den pulserende hodepinen (som ikke ga seg med paracet og var kombinert med en deilig kvalme) var for noe: migrene så klart.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg har ikke hatt migrene på 10 år, så tanken hadde ikke slått meg engang – men etter 1 migrenetablett (alle som har hatt migrene har medisin tilgjengelig for-å-si-re-sånn) og to timers søvn var jaggu hodet på bedringens vei.

Det er fantastisk å ha medisin som hjelper, men jeg blir veldig trøtt av den – i tillegg til at kvalmen pleier å henge i en stund. Så da det plutselig banket på døra, var jeg såpass i ørska at jeg tenkte at den dørselgeren får komme tilbake en annen dag.

Men så hørte jeg at vedkommende på utsiden stod og nynnet på trappa, og da ombestemte jeg meg. Står du og nynner og er såpass fornøyd med livet på trappa til fremmede folk – da fortjener du at noen åpner døra! Så da gjorde jeg det.

Og der stod vår blide postmann med sitt brede smil og en stor pakke i armene. Jeg er så takknemlig for at vi har en postmann som tar seg tid til å ringe på døra vår istedenfor å legge igjen en “for stor for postkassa”-lapp i kassa sånn at vi må dra på postkontoret for å hente pakka. Det er service på landet, det! 🙌🏽

Og pakka var lett som en fjær, og da innså jeg jo at det var garn. Massevis av deilig garn! Til meg! For nå skal jeg prøve meg på en ny genser, og jeg falt sånn for disse fargene 😍

Så denne dagen ble ikke så verst likevel. Pakke på døra, og medisin som hjelper – og jammen er det ikke fredag også ☀️

/ God fredagskveld 🎉 

I går kom jeg tilfeldigvis i prat med ei dame på butikken, og det viste seg at hun og familien nettopp hadde kjøpt seg nytt hus. Overtagelse var ikke før i november, men hun uffet seg litt, for nå startet jo den virkelige jobben! Nemlig å fikse og ordne deres eget hus før det skulle legges ut for salg.

Og det var ikke småtterier som skulle ordnes heller. Gangen skulle pusses opp, huset måtte males utvendig, gårdsplassen skulle fikses og hagen shines, i tillegg til at et par soverom trengte ny farge på veggene. Alt dette på toppen av ryddingen. For etter femten år var det mye rusk og rask i kriker og kroker og boder.

Og som hun så fint oppsummerte: Alt dette er ting som skulle vært gjort for lengst.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det første som slo meg da jeg satte meg i bilen, var medfølelse – for det å skulle flytte er en skikkelig jobb! Samtidig kjente jeg meg jo veldig godt igjen fra å ha vært på flyttefot selv noen ganger, det var jo ikke før vi skulle selge huset, at vi fikk ordnet ting vi hadde utsatt i lang tid.

Og det er jo så trist! Jeg husker jo hvor fint jeg syns det var da huset var klart for visning i fjor, da alt i boder og kryp-loft var ferdig sortert, da alle overflødige leker var pakket bort i en skuff, da kjøkkenbenken endelig kom til syne igjen, da verandaen var ferdig oljet og bildene omsider hadde kommet seg opp på veggen:

It is so clean. C L E A N.

Still clean. C L E A N.

Peters kontor (uten spor av Peter 😂)

Jeg blir helt salig når jeg ser bildene fra prospektet, tenk at vi hadde det så fint rett før vi skulle flytte 😆🎉

Men da vi solgte huset, husker jeg Peter sa noe smart: Når vi flytter inn i vårt nye hus, må vi bare late som vi skal ha visning!

Og nå, snart ett år etter flytting, tenker jeg at det er jo en strålende idé! Kanskje er det dét vi burde gjort alle sammen?! Hvorfor ikke bare ta en runde i boligen sin, og se hva som må ordnes før en fiktiv visning? Det er jo da man faktisk ser det!

Listene som mangler, ugresset i innkjørselen som er i ferd med å ta over, bildene som skulle vært hengt opp i fjor, de visne plantene som burde blitt byttet ut – alle tingene som skulle vært gjort for lengst.

Så det tenker jeg må bli den nye taktikken. En gang i kvartalet: Fikse ting, som om det kommer kjøpesterke småbarnsfamilier innom neste søndag. Heia, heia – det nærmer seg visning!

For for å sitere Mormor: Det er jo så godt med alt som er gjort 😉

/ Verdt et forsøk, da 👏🏼😄

Kjære bussjåfør!

Du som var på jobb midt i beste rushtid tirsdag ettermiddag.

Du som lå rett bak meg i Dronningensgate på Torstrand.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Du som så at jeg kvelte motoren og ble stående midt i trafikken med en liten datter i baksetet.

Tror du ikke jeg hørte at du tutet?

Tror du ikke jeg hørte at du tutet for andre gang?

Tredje gang?

Fjerde?

Femte?

Jeg stod jo ikke mange sekundene, men det var åpenbart helt uutholdelig for deg.

Men hva vet jeg, kanskje du trodde at jeg hadde tenkt til å parkere der? Midt i gata ved lyskrysset utenfor Lundquist Trafikkskole? Eller kanskje du trodde jeg hadde tenkt til å stoppe akkurat der for å skrive en mail?

Du trodde kanskje jeg syns det var gøy å kvele bilen – midt i køen en tirsdag ettermiddag. Med et lite barn i baksetet. At jeg fomlet ekstra med nøkkelen for å ha det litt artig med deg og bussen din?

Var det det du trodde, at jeg sto der for moro skyld? At jeg gjorde det for å irritere deg med vilje? At det på en eller annen måte er en hobby jeg har, å bruke fritiden min på å sinke rushtrafikken så mye som mulig?

For hvis det er det du tror, er det kanskje på tide å legge busslua på hylla.

Det hjelper nemlig ikke å tute når noen desperat prøver å få liv i bilen sin igjen. Når du ser en person som vinker for å signalisere at man gjør så godt man kan, går det ikke noe raskere dersom du tuter i konstante byger.

Det går faktisk saktere.

Men det er greit. Nå har jeg lært.

Neste gang går jeg bare ut av bilen, så kan vi bytte plass. Du prøver å få start på bilen min igjen, mens jeg sitter i bussen og tuter som en idiot på deg ❤️

/ En bussjåfør, en bussjåfør – det er en mann med … humør 😑

Peter og jeg har en spesiell frokost som vi alltid vender tilbake til – nemlig power-frokosten som holder selv en mann på nesten 100 kilo mett i timesvis 😍

Her snakker vi energi-grøt av ypperste klasse, og denne oppskriften har Peter og jeg optimalisert over flere år. Den inneholder masse deilige fettkilder som sørger for mettheten, og den er ypperlig for både store og små mager!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Og her skal du få oppskriften 😉 (målene er pr porsjon)

• 1 dl havregryn
• 1/2 boks kokosmelk
• en klype salt
• rosiner (valgfritt)
• 1/2 ss meierismør
• spe ut med ønsket mengde plantemelk (usøtet mandelmelk er favoritten)

Alt det ovennevnte has i en kjele, la det gjerne putre på svak varme mens du ordner resten (som ikke skal varmes!). Dette har du rett i skåla:

• 1/2 avokado (moses)
• 1/4 banan (moses, bruk mer om du ønsker en søtere grøt)
• 1 toppet teskje cocosa

Når havregrøten er ferdig kokt, har du den i skåla – bland alt godt sammen. Dryss kanel på toppen, og ha gjerne en smørklatt i midten dersom du er like glad i smør som meg 😊

Noen ganger koker vi grøten med små epleterninger, og tilsetter hakkede mandler. Det gir en deilig crunch – og funker bra som variasjon.

Frokosten holder barn og voksne mette i timesvis og er en flott erstatning for brødskiva! Og den er overraskende kjapp å lage om morgenen 👍🏼

/ Nam nam 😍

Vi skal seks måneder tilbake i tid. Til dagen Peter hadde oppdaget at den norske storfilmen “Amundsen” hadde norgespremiere. Terningkast 5 og 6 hadde blitt rullet igjen og igjen, og kritikerne kunne friste med en super kino-opplevelse.

Peter ble gira. Klokken 18.46 en søndag kveld, opprettet han en egen gruppe-chat på messenger, som han kalte for “Kinogruppa 🎥”. To andre vennepar ble invitert, og chatten rullet i gang:

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det tok ikke mange minuttene før første vennepar slang seg på:

Men hos vennepar nummer 2 herjet basiluskene av aller verste sort:

Og som det gjerne pleier i en gruppechat, fulgte noen avsporinger:

Vennepar nr 1 var på vinterferie, og hadde ikke sett et snev av manflu på sin ferd:

Vennepar nr 2 svarer med et småfrekt statusbilde av oppussing:

Så følger noen dager i stillhet. Før noen tar opp tråden igjen:

Og så nære hadde vi til da ikke vært en billettbestilling:

Men gleden skulle vise seg å være kortvarig:

Søndag passet så klart ikke, og noen sendte denne:

Ikke lenge etter begynte manflu’en å spre seg, oppussingen tok seg opp, barnevakt ble komplisert – og plutselig forsvant ukene. Og vipps så hadde selv Peter glemt hele Amundsen:

Og det var det.

Amundsen var glemt for lengst.

Helt til i går – da Peter og jeg var på Coop for å kjøpe fisk og gulrøtter og poteter til middag. Hva var det som lyste mot oss fra hylla like ved kassa?

/ Det var sånn passe nære på, da 😆🎥👊🏼

I går leste jeg noe ganske artig. For jeg har lenge lurt på hva som er årsaken til at både Peter og jeg stortrives med å jobbe i hagen – er det alderen liksom, eller skyldes det andre ting?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Høstfavoritten ❤️

Jeg skjønner ikke hva som har skjedd, men jeg elsker til og med å luke! En ting jeg ikke kunne fordra da jeg var yngre, men som jeg nå syns er helt fantastisk. Bare sitte og plukke ugress i grusen og tenke på alt og ingenting 👵🏻🙈

Ikke vet jeg når hagearbeid gikk fra å være ganske kjedelig til å bli gøy, avstressende, terapi, og balsam for sjela – men det har i alle fall skjedd. Og det er det mye som tyder på at jeg skal være glad for!

For i går ramlet jeg over en ny studie, som konkluderte med at hagearbeid er like bra som å dra på helsestudio 😂 Slå den a!

Det er visstnok et studie som har gått over 11 år, med over 90.000 deltagere, der “leisure time physical activity” (fritt oversatt til “fysiske fritidsaktiviteter”) har blitt sammenlignet med risikoen for ulike former for død – inkludert hjerte- og karsykdommer og kreft.

“Fysisk fritidsaktivitet” er typiske ting man visstnok kan karakterisere som “morsommere enn å dra på helsestudio” – for eksempel å gå tur, danse eller altså: Hagearbeid 🙌🏽

Sammenlignet med en stillesittende livsstil, utgjorde det å gjøre disse aktivitetene mellom 10 og 59 minutter i uka, 18 prosent lavere risiko for dødsfall. 150 til 299 minutter aktivitet i uka, førte til en reduksjon på 31 prosent.

Og alt dette på toppen av andre studier som visstnok viser at hagearbeid er knyttet til nedgang i depresjon, mindre angst, redusert stressfølelse og økt livskvalitet 😍

Heldigvis er det noen uker igjen hvor vi kan stelle og dulle litt i hagen, så nå er det på med yoga-pants og hagehansker – hagekroppen here I come! 😂👏🏼

/ HK 2019 😎