Noe av det aller beste med å være meg, er ting som dette. Å kunne åpne mail-innboksen sin på en helt vanlig onsdag, og oppdage at det ligger noe skikkelig koselig på vent.
Noe skikkelig koselig sendt av en leser som hadde tenkt så mye på blogginnlegget jeg postet på mandag (Ingen stol, ingen hola), at hun ble nødt til å lage en liten hyllest.
Det er jo helt magisk! Jeg vet ikke hva som traff meg mest, at Kristine har brukt sin dyrebare tid på å tegne innlegget mitt om den gamle mannen – eller at det går an å formidle så mye ved hjelp av bare streker og farger.
Så nå skal jeg bare sette ekstra stor pris på hvor fint det er å være meg. Med så supre lesere ❤️
Ikke så pratsom som andre spanjoler. Bare et smil og et vennlig “hola” når vi gikk forbi. Alltid et lite vink til ungene.
Men i fjor var han borte.
Ingen stol.
Ingen mann.
Ingen “hola”.
Jeg håpet han var på ferie. Selv om vi ikke kjente ham, var det bare best å tenke sånn. En liten svipptur på ferie. Det kan jo fort være, det?
Men da vi kom ned igjen for en uke siden, var stolen fortsatt borte. Ingen mann. Ingen hola.
Så rart, tenkte jeg, at livet bare ruller og går for alle. Noen kommer til, noen faller fra. Det er sånn det bestandig har vært, det er sånn det bestandig kommer til å være. Utenkelig og naturlig, på samme tid.
I går kveld stod jeg på takterrassen og kikket mot havet. Hørte på fuglene, så sola som hadde sneket seg ned i horisonten. Utsikten, så fin at den nesten tok pusten fra meg.
Peter la merke til at jeg snudde meg og kikket oppover gata, og han måtte ha tenkt det samme som meg.
– “Fatter´n?”, sa han til svigerfar som akkurat kom opp trappen, “Han gamle mannen som pleide å sitte i toppen av bakken der..”
– “Ja, nei..”, svarte svigerfar momentant, “Han er ikke her lenger”.
Peter stilte seg ved siden av meg, armen hans tett inntil min. Ingen sa noe, vi bare stod der og snuste inn alle inntrykkene. Lyset, brisen, lukten, utsikten, himmelen, livet.
Det var stille noen sekunder til, før stemmen til Svigerfar fortsatte:
– “Nei, han er ikke her lenger. Han har flyttet på gamlehjem, han.”
Hvert år skjer det samme. Svigerfar er på tråden, han sitter og bestiller flybilletter til vår årlige Spaniatur, og det samme spørsmålet lyder hver eneste gang:
– “Det går greit med bare håndbagasje, ikke sant?”
Og jeg ler like høyt hvert eneste år. To voksne og to barn med bare håndbagasje på ferie i to uker! Det er ikke mulig, det.
I alle fall ikke for meg. For jeg er håpløs. Kofferten min sprenges, jeg pakker alt. En mellomting mellom Svigerfar og meg ville vært perfekt.
Det er bare det at alle fire skal jo ha med sandaler. Og hva når vi skal klatre i fjellene i Torcal? Sandaler blir jo stusselig da. Gode sko må vi ha. Og så skal alle ha med toalettsaker, og alle trenger nok klær til at man ikke går tom. Dobbelt sett med badetøy, så det ene kan tørke mens man skifter til nytt.
Og hva med babycall i tilfelle vi skal sitte på takterrassen, og hva med aloevera-kremen dersom vi blir solbrente, og hva med pent tøy dersom vi skal på den fine restauranten, og hva med rettetangen til håret, for håret blir brusete i det fuktige klimaet.
Og hva med bukse og strikkejakke dersom det blir kjølig om kvelden, bukse og jakke til alle egentlig, det kan jo bli kjølig på dagtid også. Solkremer da, selger de favorittmerket i Spania? Nei, tror ikke det, så det må vi ha med i kofferten.
Og alt dette får man definitivt ikke plass til i håndbagasjen. Svigers derimot, suser gjennom sikkerhetskontrollen med én håndbagasje på deling. Ser jo unektelig litt behagelig ut. Billigere blir det også.
Og nå, etter én uke på tur, innser jeg jo at jeg nok en gang har pakket med meg for mye. Altfor mye! Halvparten av klærne ligger fortsatt urørt, og svigermor vasker kontinuerlig det vi bruker. Et par timer på tørkesnora, så er det tørt.
Så i går fikk Peter en idé. Vi drar på shopping! Klær koster ikke så mye her nede, så hva om vi legger igjen litt klær når vi drar? Et par sandaler, litt undertøy, noen sommerkjoler, skjørt og t-skjorter, en bukse og en jakke. Da trenger vi jo ikke å ha med så mye neste gang – kanskje såpass lite at vi klarer oss med bare håndbagasje..?
Jeg blir selvfølgelig svett av tanken… For normalt sett liker jeg jo å fullstappe kofferten med klær for et år eller to, men da vet jeg i hvert fall om en som kommer til å bli både stolt og glad.
I starten av mai nevnte jeg såvidt at det hadde vært litt småkaotisk i blogg-kulissene en stund, og at jeg ønsket å si fra om at det kom til å komme noen endringer her på bloggen snart.
Og årsaken til det, er at min tid som Side2-blogger er over.
Etter 2,5 år under Nettavisen og deretter Egmont, har jeg nå valgt å si opp min kontrakt. Det er ingen dramatikk bak det valget, men det er naturlig nok både litt trist og litt rart på samme tid.
Det blir veldig rart å takke for seg i Egmont, for mange av folkene der har vært en del av blogghverdagen min helt siden tiden i Nettavisen. Det er en gjeng med fine folk – som jeg gleder meg til å følge videre fra sidelinjen. Jeg vil for alltid være dem takknemlig, spesielt Nettavisen som ga meg sjansen og hadde trua på både hemoroider og smilefjes 🙂
Men i dag er altså oppsigelsestiden min over, og dermed er dette min siste dag som Side2-blogger. I morgen begynner et nytt kapittel i Konatil sitt liv, bloggen ruller videre og jeg gleder meg kjempemasse til fortsettelsen! Men siden hele Side2-oppsettet skal fjernes, ønsket jeg å forklare hvorfor.
For deg som leser vil det forhåpentligvis ikke utgjøre store forskjellen, for bloggadressen vil forbli den samme inntil videre. Men jeg er veldig spent på hvordan bloggen kommer til å se ut med nytt design, for det kommer til å bli litt annerledes.
Jeg håper dere er tålmodige, og har en liten dose forståelse for at dette er ekstra utfordrende å håndtere via spansk nett på ferie 😉 Jeg er heller ikke spesielt teknisk av meg, men håper å få ordnet ting som eventuelt viser seg ikke å fungere som de skal.
Jeg må også innrømme at jeg hadde planer om å bytte toppbilde for å markere overgangen, men siden jeg ikke er spesielt fan av forandringer, ble det rett og slett for mye på én gang for mor 😉
Men jeg er i alle fall kjempespent på fortsettelsen, for du vet hva de sier: Når én dør lukkes, åpnes det et vindu 😉
/ Takk for alt, Nettavisen – takk for alt Side2 ❤️
Det var mye rart jeg hadde forventet å se da vi dro på dagstur til Malaga i går. Spanske señoritas i fargerike kjoler, gamle menn i store hatter, fotballgale småbarn og kanskje noen mandelfrelste gateselgere.
Men det var én ting jeg definitivt IKKE hadde forventet: Å få sjokk da vi kom hjem, og gikk gjennom bildene på kamerarullen! For der fikk jeg nemlig se et bilde av meg selv, og meg selv – på skateboard!
Jeg satt altså og sveipet meg gjennom kamerarullen, da hun dukket opp. På et helt tilfeldig bilde, der jeg gikk gatelangs og ante fred og ingen fare:
Altså: Jeg synes aldri jeg ligner på de folka som andre mener jeg ligner på, men i dette tilfellet blir jeg nødt til å gjøre et unntak. For som Mary-Kate og Ashley, Marcus og Martinus, og to dråper vann: Vi er da ganske så like..? x-)
Så, kjære ukjente (og litt yngre og langt mer sporty) søster, hvis du leser dette: Send meg en mail. Hadde det ikke vært kult om vi to kunne møtes og finne på noe moro? Vi kan starte pop-duo sammen!
Eventuelt hadde det vært supert om du bare kunne tenkt deg å passe Peter litt i helgene når jeg er sliten og trenger litt alenetid.
Jeg har jo skrevet om den før. Sekken. Den praktiske sekken som rommer alt man trenger når man er på tur, men som også roper så “turist” at den dreper alle Peters muligheter for at kelneren skal komme bort til oss og snakke spansk og gi oss spanske menyer.
Til nå har det altså vært sekken som har vært problemet, men i år har jeg utvidet turist-imaget mitt enda litt 😉
For etter mitt andre svangerskap, har jeg ikke tålt sol like bra som jeg gjorde før. Jeg aner ikke hva det kommer av, for jeg har aldri hatt det sånn før. Men jeg blir bare for varm, det koker i toppen, jeg blir uvel og småkvalm – noe som naturligvis gjør at jeg trives best i skyggen.
I fjor høst kunne jeg for eksempel ikke skjønne hvorfor jeg manglet D-vitamin. Men så kom jeg på at det sannsynligvis ikke var så rart likevel, for jeg har jo ikke fått tilstrekkelig med sol på kroppen på flere år.
Så da jeg åpnet den ene skapdøren på soverommet da vi kom ned til Spania på fredag, og fikk øye på en solhatt som lyste mot meg fra den øverste hylla, var det som om bitene bare falt på plass.
Der lå den jo. Min feriehatt!
Peter river seg så klart i håret, det er jo ingen spanjol i verden som kommer til å snakke spansk til ham nå. Men samme det, hvorfor har jeg ikke tenkt på å ha på en solhatt før?
Det er jo sol rett på nøtta som gjør meg uvel! Og med solhatten på hodet føler jeg at jeg befinner meg under en parasoll – og jeg slipper å bli varm, uvel og småkvalm.
Så i år er det i alle fall håp for D-vitamin-lageret mitt. Så får det heller være at ingen snakker spansk til Peter. Sekk og feriehatt – nå er det i hvert fall ingen tvil om vi er turister eller ei.
Men men, han får vel ta på seg litt av skylda han også, for selv om Peter mener at alle spanjoler går med stråhatt, så lyser det ikke akkurat lokal av han her heller 😉
Da vi bestilte vår årlige Spaniatur for noen måneder siden, var det så kaldt ute at jeg hadde mistet trua på at kulda kom til å slippe taket noen gang. Vi bestemte oss for å reise i mai, for mai er kald og grøssen! Og så kommer vi heller hjem i juni når sommeren er godt i gang..
Vi hadde jo ikke i vår villeste fantasi trodd at vi skulle reise til Spania, og få det kaldere enn det er her hjemme! Men sånn er det nå altså, i morgen setter vi oss på flyet, og når vi lander på spansk jord er det betydelig færre varmegrader enn i solfylte Larvik 😉
Men ferie er ferie – og denne gangen skal vi sette ny rekord på tur med svigers i huset deres i Spania! Til nå har vi aldri feriert sammen i mer enn 10 dager, men denne gangen høyner vi med en hel uke… Og det kan bli spennende, for er det ikke en kjent ting at gjestene pleier å lukte litt etter bare noen dager..? 😉
Uansett gleder vi oss, ikke minst fordi det er ekstra artig å ikke ha en fjerneste anelse om hva bloggen kommer til å fylles med de neste ukene! Det er jo familien Klonk som skal på tur, og da kan alt skje.
I skrivende stund er jeg gjennomsvett fordi vi den siste timen har trodd vi hadde klart å bestille flybilletter med kun håndbagasje. Men så viste det seg at vi hadde betalt for to kofferter likevel. Familien Klonk i et nøtteskall.
I morgen skal vi altså på tur. Og jeg gleder meg til neste blogg-oppdatering 🙂
Er det én ting jeg prøver å fortelle venninnene mine som får barn, så er det at de ikke må gå i den samme fellen som meg. Fellen der man blir så oppslukt og stresset av å ha blitt mamma, at man rett og slett glemmer seg selv.
Og det å faktisk huske på seg selv, trenger slett ikke ikke bety en uke på Spa. Egentid trenger ikke være store planer med barnevakt i flere dager eller fullstendig fri fra klesvask og oppvask og rydding.
Egentid handler bare om å få seg litt pusterom i hverdagen. Fem minutter, ti minutter, et kvarter eller en time. Hvor lenge spiller i grunnen ingen rolle, det viktigste er at man gir hodet hvile og påfyll.
Det kan bety å sitte med øynene lukket og bare kjenne etter hvordan pusten fyller lungene, det kan være å ta seg et varmt bad, gå en tur i frisk luft, høre på musikk eller fordype seg i knallbra lesestoff for småbarnsforeldre 🙂
Foreldre & Barn er midt i blinken for enhver småbarnsforelder, med aktuelt, nyttig og engasjerende stoff om alle sider ved det å være nettopp småbarnsforelder.
Bladet er perfekt for foreldre med barn i alderen 0 – 6 år, og kan friste med blant annet gode tester, “Den lille foreldreskolen”, artikler om oppvekst, matglede og familielivet i dag.
Dersom du blir abonnent, får du dessuten en myk og deilig fleece-dress fra Vossatassar i velkomstgave – du kan velge mellom rosa eller blå i størrelse 60, 70, 80, eller 90. Perfekt på kjølige vårdager, eller som mellomlag under utedressen på kaldere dager!
Akkurat nå kan du velge mellom to knalltilbud på Foreldre & Barn:
★ 6 utgaver av bladet + Vossatassar fleece-dress til 269,- ★12 utgaver av bladet + Vossatassar fleece-dress til 429,-
(porto på 49,- for utsendelse av velkomstgaven kommer i tillegg)
Det er forøvrig bare 2 av de 12 utgavene som selges i løssalg i butikk, en på våren og en på høsten. Men som abonnent kommer bladet rett hjem i postkassa hver måned!
Klikk på linken under for å bestille 6 eller 12 utgaver med egentid + en myk og god kosedress fra Vossatassar i velkomstgave 🙂
Jeg hadde akkurat parkert bilen utenfor butikken, og var på vei inn da jeg oppdaget en svart stasjonsvogn som stod parkert ganske nære inngangen. I bagasjerommet stod en relativt stor hund og pep høylydt. Midt i solsteika, i en svart bil – med en bitteliten glipe øverst på to av vinduene. Det var ingen tvil om at hunden ikke hadde det bra.
Jeg ble stående noen sekunder og lure på hva jeg skulle gjøre, og kikket meg fortvilet rundt for å se om det var noen jeg kunne spørre.
Men det var ganske folketomt på parkeringen, og de eneste jeg kunne se var en familie på fire som satt på et bord på den andre siden av parkeringsplassen, smattende på hver sin is. Jeg bestemte meg derfor for å gå bort til bilen og sjekke om den var låst. Det var den.
Hunden fortsatte å pipe, og mens jeg stod der og kikket, reiste plutselig det jeg antar var mor i den is-spisende familien seg fra bordet der de satt. Hun kom gående mot meg med raske skritt, og jeg tenkte lettet at hun også hadde hørt hunden pipe.
– “Unnskyld? Kan jeg hjelpe deg med noe?”, spurte damen.
– “Ja, jeg er litt usikker på hva jeg skal gjøre”, svarte jeg, “Det er en hund inni denne bilen som åpenbart ikke har det bra i denne varmen”.
– “Joda”, svarte kvinnen, “Dette er min bil. Og min hund. Han har vann, og vinduene er litt åpne så han får luft. Det er ingen fare”.
Jeg ble målløs. Sommeren har riktignok kommet som kastet på oss her i Vestfold, men hvordan var det mulig at hun ikke forstod alvoret? En bil blir kokvarm på 2 minutter i den varmen!
Og selv stod hun foran meg i en tynn sommerkjole, med antydning til svetteperler i panna. Mon tro hvordan den pelskledde hunden hennes hadde det, innestengt i en bil med solstråler fra knallblå himmel?
– “Eh hæ? Du tuller nå..?”, svarte jeg etter å ha summet meg litt.
– “Han har bare sittet her et kvarter, og vi skal straks dra”, fortsatte kvinnen surt.
I sidesynet så jeg mannen og de to barna reise seg og komme gående. Jeg fortsatte å stirre på kvinnen som gjengjeldte blikket mitt med irritert mine.
Jeg ble faktisk så sjokkert at jeg ikke visste hva jeg skulle si.
Så er det altså en grunn til at det hver eneste sommer deles den samme advarselen om at hunder ikke må etterlates i bil. For det finnes altså hundeeiere som trenger en påminnelse hvert bidige år! Som ikke forstår hvor utrolig fort det blir ulevelig i en bil som står i sola.
Her er altså noen tips til hva man kan gjøre dersom man oppdager hunder innestengt i biler:
✭ Få navnet på eieren av bilen, ved å sende SMS med “regnr YE00000” til 2282. Dette er nummeret til Statens Vegvesen, der norske biler er registrert.
✭ Er situasjonen akutt, få ut hunden! Ring politiet, 112. Det er viktig å få hunden nedkjølt med kaldt vann omgående.
Men viktigst av alt: Ikke la hunden din sitte i bilen! Det blir så altfor fort så altfor varmt.
