Jeg husker da jeg var yngre. Lørdag kveld og barne-TV. En skål med seigmenn, kanskje litt popcorn – og Redda Joppe på TV. Eller Pippi, Emil, Vi på Saltkråkan eller en av de andre seriene vi så på før.

Rolig, lettbeint barne-TV, med svenske barn i rare klær. Handlingen var forståelig og episodene ruslet av sted i langsomt tempo.

Hva skjedde?!

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Å skru på barne-TV nå er jo som å ramle rett inn på rave party!

Det er raske klipp hvert bidige sekund, det er hyling og roping, høy musikk, masse farger og panisk kaos fra begynnelse til slutt.

Bare 10 sekunder med Kaptein Supertruse, Svampebob Firkant eller Gumballs fantastiske verden er jo nok til å få et epileptisk anfall!

Hvordan barna klarer å se hele episoder med det der, vil jeg aldri forstå – for jeg rekker ikke se mer enn introen før jeg nærmer meg kollaps og må legge meg i fosterstilling i sofaen.

Vi så nylig på Legofilmen, og selv om Peter og barna elsket den og ga tipp topp tomler opp, holdt mor på å gå i knestående med varige stresskader på hjerteklaffen. Det er jo bare mas!

..eller.. er det meg?

For jeg kommer jo ikke unna at det unektelig føles som et alderdomstegn å klage på tempoet i barne-TV… Barna liker det jo. Peter også. De storkoser seg!

Men jeg? Jeg sitter i sofaens mørkeste hjørne og strikker, mens jeg stille fordømmer rælet som ruller på skjermen – og mumler at alt var bedre før

Ja vel, så er det kanskje meg da, men TV får ta litt av skylda den også. For barne-TV var aldri som en oppjaget syrefestival da jeg var barn.

Jeg kan ikke tro at jeg akkurat brukte argumentet ”da jeg var barn”. På tide å klappe igjen og finne frem strikketøyet

/ Takke seg til seigmenn og Pippi, akkurat som i gamledager

Åh, noen av tingene man eier bor det bare så mye følelser i..

Jeg har for lengst innsett at jeg ikke er spesielt god på å kaste ting, i alle fall ikke ting det er det minste lille snev av følelser knyttet til.

Peter og jeg tok jo et skikkelig røsk da vi flyttet rett før jul, men hver gang jeg befinner meg i kjelleren, innser jeg at vi fortsatt eier altfor mange ting.

Ting med minner, som jeg har pakket ned i esker. Veldig mye av det skal ikke kastes, men her om dagen skimtet jeg et bustete hode borte i kroken. Kåre med håret!

Hva gjør jeg med ham?

Kåre med håret er dukken min som har fulgt meg siden jeg var liten. Han ble nærmest et ikon i familien – både på grunn av det noe spesielle navnet, men også den lettstelte sveisen.

Kåre var med meg overalt i veldig mange år, og jeg husker fortsatt at selv oldefaren min måtte få hade-klem av Kåre hver gang vi hadde vært på besøk.

Kåre var min følgesvenn, min sjelevenn, dukken jeg egentlig skulle ønske hadde langt hår og et annet navn, men som tross alt faktisk var skamklipt og hadde fått navnet Kåre. Det var oss. Friends for ever.

Da jeg fikk Kåre, levde jeg livets glade dager på høykarbo på 80-tallet

Men bortsett fra alle følelsene jeg har knyttet til denne lille dukken, har den jo ingen verdi. Den er slitt, den er skummel med sine stirrende øyne, den ligger forvist i en eske i boden, den kommer ikke til å gå i arv.

Kåres dager er rett og slett forbi.

Men hvorfor gjør det så vondt å sende Kåre med håret videre til de evige jaktmarker? Kommer jeg til å føle lettelse dersom jeg endelig klarer å gjøre det, eller kommer jeg til å angre?

Jeg har hørt det er tre spørsmål man skal spørre seg selv dersom man er usikker på om noe er kast eller ei:

1. Er dette noe som gir deg glede?
2. Er dette noe du kommer til å trenge?
3. Er det sannsynlig at du vil bruke den om tre år?

Svaret er jo strengt talt 3 nei.

Men likevel.. det er jo ikke snakk om en haug med gamle regninger. Det er jo Kåre

/ Let it go..?

Tenk at det fortsatt kribler i magen!

Det begynner å bli noen måneder siden vi flyttet, men fortsatt kribler det i magen hver gang jeg setter nøkkelen i døra. Det tar jo riktignok noen måneder å bo seg inn – men helt ærlig føler jeg ikke at vi har tatt oss tid til å lande helt enda.

Annonsørinnhold

Vårnyheter hos Ellos: Få 33% rabatt på hele bestillingen

Og det er i grunnen ganske sjarmerende! For på grunn av oppussingen har vi ikke tatt i bruk kjelleren enda, så når jeg nå tasser rundt i underetasjen, er det litt som å være på oppdagelsesferd

Ikke husker jeg hvilken side av døra lysbryterne er plassert på, og ikke aner jeg hvordan vi skal innrede rommene.

Hele det første året i ny bolig er jo i grunnen spennende, for man må lære seg å kjenne både hus og hage til forskjellige årstider.

Hvor mye må vi fyre om vinteren? Hvor varmt blir det på soverommene om sommeren? Hvor lang tid vil det ta å klippe plenen? Hvor skal vi plassere trampolina? Har forrige eier plantet krokus i hagen – eller er dette noe vi må gjøre selv til høsten?

Og her om dagen dukket det opp en ny ting vi ikke har tenkt på i det hele tatt. For hele vinteren har jo vært mørk og laber, men nå som kveldene har blitt lysere og sola titter over trærne igjen – har det dukket opp noe uforutsett ved middagsbordet de ettermiddagene himmelen er blå og sola skinner:

Haha, spaghetti med sola midt i fleisen – og vi som i hele vinter trodde at sola ikke ville klare å titte mellom de høye trærne på baksiden av huset. Men der tok vi altså feil, så nå må vi ut på solskjermingsjakt シ

Og mon tro hvilke nye ting som kommer til å dukke opp utover våren mens vi blir kjent med vårt nye hus – jeg krysser fingrene for krokus 

/ Hurra for oppdagelsesferd 

Noen mandager er “oh no, not ready for this” – mens andre er mer i gata “Yes! Ny uke, bring it on – let’s do this!”

I dag har jeg en sånn yes-dag! Og jeg er helt overbevist om at det er fordi sola skinner, ettermiddagene blir lysere og fuglene kvitrer – og ikke minst at vi begynner å se en ende på oppussingskaoset.

For dette skal sies å ha vært en lang prosess! Vaskerom-badet vårt er fortsatt ikke ferdig, men nå føler jeg endelig vi har kommet dit hvor det er på tide å legge de siste månedene med uoverensstemmelser bak oss.

Som jeg sa på snapstoryen min i forrige uke, har det vært mye kaos og frustrasjon. Ting har definitivt ikke gått etter planen, og selv om veldig mange naturligvis lurer på hva som har skjedd, håper jeg på forståelse for at jeg ikke ønsker å bruke bloggen min til å utbasunere min frustrasjon.

For som alltid når noen er uenige, er det greit å minne seg selv på at en sak alltid har tre sider: De to partenes versjoner – og sannheten

Derfor er det så deilig heller å kunne fokusere på at sola nå skinner igjen, og at vi ser lyset i den eviglange oppussings-tunellen! Og siden alt har tatt så lang tid, føles det nå helt uvirkelig at vi snart har et nytt og deilig bad vi skal ta i bruk. For en luksus

Nå kom jeg akkurat på hvor gøy det skal bli å fræshe opp det ferdige rommet med såper og planter og stæsj – og jeg gleder meg stort til å dele bilder av fremdriften, og ikke minst det ferdige resultatet så fort det er klart!

/ God ny uke

I natt våknet jeg av tassende føtter som var på vei til do. Jeg lå helt stille i mørket og lyttet noen sekunder, før jeg stod opp for å høre om alt var bra.

Den lille kroppen var frossen, så vi la oss i enkeltsengen sånn at mamma kunne varme opp to små kalde tottelotter. Og sånn sovnet vi.

Plutselig våknet jeg av hosting på naborommet, og påfølgende bjeffing i mørket – vakthunden Teo trodde tydeligvis det var uvedkommende i huset, og han tar vaktholdet på alvor.

Deretter fulgte barnegråt fra den lille hosteren som plutselig var våken, etterfulgt av pappas trøstende mumling i mørket. Åpenbart nærmest i søvne:

– “Shhh, jenta mi.. Det var bare.. Teo.. Han skvatt nok litt.. av hostingen din..”

Så ble det stille en lang stund, før Peters mumling plutselig hørtes igjen:

– “Mamma har nok lagt seg.. inne hos storebror.. Huff.. har du blitt syk.. Du hostet fælt..”

Ikke noe svar å høre fra minsten, men den mumlingen til Peter kjente jeg igjen, nå snakket han nærmest i søvne.

– “Det går bra… Men den hostingen.. Du må nok…”

Stillhet.

Hadde han sovnet ordentlig igjen nå? Men så, ikke lenge etter, hørtes:

– “Jah.. Det blir en fridag.. I morgen..”

Stillhet.

– “For du kan ikke.. dra i barnehagen.. når du er.. syk..”

Stillhet igjen.

– “I morgen kanskje vi.. kan bake litt.. Du og jeg.. Det blir koselig..”

Så ble det helt stille.

Det siste jeg rakk å tenke før jeg sovnet selv, var at det var flaks mini rakk å sovne før faren hennes begynte å mumle om fridager og bakefredag og sykdom etter et par uskyldige host.

Men i dag morges våknet jeg av en finger som prikket meg i panna, og da jeg åpnet øynene kikket jeg rett inn i det mest fornøyde ansiktet jeg har sett i hele 2019. Øynene lyste og smilet gikk nesten rundt.

– “Mamma?”, gliste hun stolt og fornøyd, “Vet du hva, eller? Jeg skal ikke i barnehagen, jeg. I dag skal jeg ha FRI. Pappa har sagt det. Han sa det til meg i natt. Og vi skal baaaaake. I hele dag!”

/ Sorry Peter, men denne dagen får du ta på din kappe 

Reklame | HOFF

Det er over to år siden Peter og jeg ble utfordret til å leve som vegetarianere i en måned, og den utfordringen gjorde oss mye mer bevisst på at det finnes smaksrike måltider som ikke inneholder kjøtt.

Selv om vi ikke er vegetarianere, spiser vi mye mindre kjøtt enn vi gjorde – og det føles godt for samvittigheten å gjøre noe positivt for jorda vår

En av våre absolutte favoritter er HOFF Liv Laga vegetarburgere, som både Peter og jeg har skrevet om før. De passer nemlig ypperlig til mye mer enn “bare” burgere, og denne gangen tenkte jeg å vise hvordan vi bruker dem som familiemåltid sammen med grønnsaker i et pitabrød

Snurr film!

Liv Laga vegetarburgere kommer altså i to ulike varianter:

“Original” med smaksinspirasjon fra Mexico, som inneholder potet, linser, aspargesbønner og mais.

“Tomat og Ost”, som er inspirert av det italienske kjøkkenet og inneholder potet, linser, soltørkede tomater og ost.

Denne gangen var det altså pitabrød med valgfritt fyll som stod på menyen – en hit med barn i hus! Jeg liker å servere med tzatziki til, og bruker følgende oppskrift:

• 3/4 agurk
• 3/4 beger med kesam/youghurt/rømme (bruker det jeg har i kjøleskapet)
• 1 lite hvitløksfedd
• salt og pepper

Riv agurken på et råkostjern, ha det over i en sil og dryss litt salt over. La det trekke i 10 minutter, før vannet presses ut. Bland inn kesam, finhakket hvitløk – og smak til med salt og pepper. Så enkelt, så NAM!

Vegetarburgerne etterligner altså ikke kjøttsmaken på noe vis – og de er for øvrig glutenfrie, og inneholder ikke soya. De varmes kjapt og enkelt i stekepanna eller i ovnen, mens du lager tilbehøret du ønsker.

Tommel opp for mindre stress på kjøkkenet

HOFF Liv Laga vegetarburgere finner du i frysedisken i de aller fleste dagligvareforretninger. Flere fristende oppskrifter og mer info om burgerne, finner du her 

/ Hurra for kjøttfri dag

I helgen fikk jeg en snap fra ei som lurte på om jeg ikke har venner

Først skjønte jeg ikke hva vedkommende mente, men da hun forklarte seg ytterligere, gikk det jo opp for meg hvorfor hun spurte. For det er jo helt sant – jeg deler aldri venne-ting! Verken på bloggen eller Snapchat eller andre steder.

Utad må det jo se ut som om jeg bare er hjemme med familien (noe jeg også er størstedelen av tiden ) – men jeg er altså ikke nødvendigvis så glad i å dokumentere ting jeg gjør på fritiden.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Men jeg har venner! Og en av dem heter Silje – og i dag hadde vi en date i boden!

Hver gang jeg er sammen med Silje, blir jeg minnet på at det er noen mennesker man bare får energi av å være rundt. Hun er en sånn en, og jeg har aldri i mitt liv møtt noen med større omsorg enn den jenta der.

Vi ler mye av at hun er gift med min gamle håndballtrener Morten, som jeg var stup-forelsket i da jeg spilte på Jenter 12 – og det fikk vi sjansen til å snakke enda litt mer om i dag!

Silje er nemlig fast medlem av Mammabanden – og i dag var jeg gjest på Mammabandens podcast! Det morsomste var at episoden ble spilt inn i boden vår, for der er det så mye klær og kaos at lyden blir perfekt dempet 

Episoden kommer ikke før på mandag – men hvis du er like glad i podcast som meg, er det bare å glede seg til tidenes søteste historie fra Silje, om en gammel mann som gjorde meg så rørt at jeg begynte å grine

Og skulle du ha behov for å høre på podcast før mandag, kan du sjekke ut den rykende ferske episoden av “Gjesterommet” som Peter og jeg la ut i kveld

/ Ha en fantastisk kveld, med eller uten Silje シ

På søndag satt vi i bilen på vei til søsteren min, og siden det var fastelavnssøndag, hadde jeg tatt med meg en pose med Mormors vanilje-boller fra fryseren.

Jeg spurte Peter og ungene om de visste hva fastelavn var for noe, og for kort å oppsummere en lang grublestund: Jeg måtte til slutt fram med google-maskinen.

I følge snl.no (store norske leksikon), har fastelavn sitt utspring i at alle skulle faste i 40 dager i forkant av påsken, og fastelavnsdagene ble en betegnelse på tre festdager i forkant av fasten.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Det starter altså med fastelavnssøndag, så følger blåmandag (altrene i kirkene ble dekket med blått klede, til ære for prestene som startet fasten to dager før resten av befolkningen) – og sist men ikke minst: dagen etter blåmandag, altså dagen i dag, som har det klingende navnet: FEITETIRSDAG!

Har du hørt et så deilig ord før?! Feitetirsdag! Jeg har helt ærlig talt aldri hørt om det før, men bakgrunnen var selvfølgelig at man skulle bygge seg opp før fasten, ved å spise mengder med feit mat.

Og gjett om jeg skvatt ekstra da jeg tok min sedvanlige snap-runde sent i går kveld, og åpnet denne snappen:

(Snap fra Kristine Mikkeline)

Jeg ble jo umiddelbart i ekstase, her var det en person som åpenbart hadde feitetirsdag som tradisjon, og attpåtil viste meg hva som stod på feite-menyen!

Jeg kastet meg over chatten, og Kristine kunne fortelle at dette var en tradisjon de pleide å markere, siden det er den siste dagen før fasten. (Det vil si, selve fasten hoppet de over, haha )

Hennes slekt hadde pannekaker, ertesuppe og flesk/bacon som fast rett, og i følge snl.no varierer mat-skikkene på denne dagen fra landsdel til landsdel. I Trøndelag er det vanlig med saltkjøtt, flesk, pølser og kålstappe – mens i Nordfjord er det rømmegrøt som gjelder.

Noen kalte også feitetirsdag for “sjumålsdagen”, fordi man helst skulle spise sju måltider i løpet av dagen – gjerne ved å ta en runde fra gård til gård for å komme seg i mål.

Hvor gøy hadde det ikke vært om vi hadde denne skikken fortsatt?! Feitetirsdag måtte vært offisiell fridag hvor vi bare reiste rundt på besøk til hverandre mens vi spiste og feitet oss opp skikkelig.

Så akkurat nå er jeg litt usikker på om restene fra gårsdagens lasagne var bra nok mat på en dag som denne, men det blir vel uansett så som så med fasting fra i morgen uansett..

/ God feitetirsdag!

Åh, nå har jeg vært tante til lille plutti i 2 måneder! Og jeg visste ikke at tanter kunne bli så forelska

Det verste med å være tante, er at jeg har sett ham altfor lite! Vi har holdt oss langt unna den lille ferskingen, siden vi har hatt tidenes sykdomsvinter. Jeg har enda friskt i minne da lillesnuppa her i huset fikk bronkitt da hun var 7 uker gammel. Det var to grusomme uker med soving sittende, og surklende pust og mammanerver på utsiden av huden – som jeg ikke unner noen.

Men i går var familien Klonk friske og raske, og tok en søndagsutflukt til den lille familien som bor 40 minutter unna. Vi trillet lang tur i sola mens lille plutti sov som en stein.

Han liker å sove når han har besøk, og det gjør jo ikke forelskelsen mindre. Sovende små babyer er jo til å spise opp, nest etter de små tottelottene som lukter så herlig at det må være en av mine favorittlukter i hele verden 

Og for ei som meg, som har en kropp som ikke er god på føding og heller ikke stortrives i månedene etterpå, er det ekstra magisk å ha en baby i armene nå fordi jeg bare kan nyte.

Ikke et slarkete bekken som verker når man går tur, ingen melkespreng, ingen såre brystvorter, ingen hemoroider, ingen bleieskift om natten eller mating annenhver time.

Bare kos og overskudd. Og for hver gang jeg får snuse på den lille tassen, vokser både forelskelsen og tante-hjertet seg enda større.

Og så er det selvfølgelig ekstra stas at det er mye som tyder på at han har arvet tantes øyne, som blir til to smale streker når smilet går fra øre til øre

/ Min lille gosse 

Visste du at det er så lett å vaske dyner?!

Jeg er nemlig en av dem som bestandig har sett for meg at det er umulig å vaske dyner i vaskemaskinen. Jeg har tenkt at dyna bare ender opp som en stor kladd med fjær, at den ikke tørker skikkelig etter vask og dermed blir full av muggsopp og andre bakterier – og så må man kaste den, og kjøpe en ny.

For ikke å snakke om vaskemaskinen – hva om den tar kvelden på grunn av for høy vekt og overbelastning? En gjennomvåt dyne må jo veie i overkant av hva en stakkars maskin kan tåle?

Derfor luftet jeg i mange år dynene isteden, kastet dem ut vinduet så fort minusgradene passerte 10 på skalaen. Det skal sies at vi til nå har vært så heldige at vi ikke har hatt “dyne-ulykker” der dynene faktisk har trengt en vask – men for noen uker siden spurte jeg google om hjelp: Hvordan vaske dyner?

Og det viste seg å være lettere enn antatt!

• Det viktigste var å sjekke spesifikasjonene til vaskemaskinen, der det blant annet står hvor mye maskinen tåler av tøyvekt. Står det 8 kilo, betyr det at maskinen tåler maks 8 kilo tørt tøy – og skal man vaske en dyne, bør den tåle minimum 7 kilo.
• Sjekk anvisningene på dyna, og merk at noen produsenter helgarderer seg ved å oppgi lavere grader enn det dyna egentlig tåler. Midden dør ved 55 grader, så en 60 graders vask er å foretrekke.
• Bruk et vaskemiddel uten enzymer, som for eksempel såpen du bruker til ullvask – og dosér mellom 1/3 og 1/2 av vanlig dose. Ikke tilsett skyllemiddel!
• Etter vask er det anbefalt å bruke tørketrommel, for å unngå at dunene klumper seg sammen. Putt noen tennisballer i trommelen sammen med dyna, slik at dunene fordeles lettere.

Voila!

Ekspertene anbefaler å vaske dyner 1-2 ganger i året, med mindre du er allergisk mot husstøvmidd – da anbefales 4 ganger årlig. Bytter du mellom sommerdyne og vinterdyne, anbefales det å vaske dyna før den tas i bruk, istedenfor før den legges bort for sesongen.

Og hodeputen? Den bør få seg en runde i vaskemaskinen 3-4 ganger i året. Hvilket er litt oftere enn jeg har vasket min 

Så da vet du det! Dynevask er lett som en plett. Nyvasket dyne uten midd føles rimelig ålreit – og en vask anbefales altså på det sterkeste dersom du også er skeptisk til å putte dyna i maskinen.

/ Berre gjer da!