I løpet av min beskjedne tid som mamma, så er det spesielt én ting jeg har lært: Alt går i perioder. Den ene uka er det leverpostei som gjelder, den andre uka er det leverpostei med prim og salami. Den ene uka må jeg gå først opp trappen, den andre uka må jeg stå igjen på det første trappetrinnet og vente til selv bikkja har nådd toppen.

Gubben og jeg velger våre kamper, men når det stormer som verst i en blanding av selvstendighet og trass og tvangstanker, så pleier Peter og jeg å se på hverandre før vi sier i kor:

– “It will pass”

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Og så langt har det stemt veldig bra.. Men én ting som ikke går over, og som heldigvis fortsetter å være en hyggelig greie hver eneste kveld, er lesing på sengekanten. Fireåringen plukker ut kveldens bøker, og jeg syns det er så innmari koselig! Riktignok begynner jeg å bli litt lei av Bukkene Bruse på badeland og på “hjemmet”, for de er faktisk veldig lange når man har lest dem noen hundre ganger..

Men den store hiten nå for tida, er en bok om rumper. Selvfølgelig er det morsomt å lese om rumper! Har du for eksempel tenkt over hvordan det hadde gått dersom vi ikke hadde hatt rumper – og muligheten til å kvitte oss med ting? Nei nettopp 🙂

(Fra boka “Den store rumpeboka” av Majbrith Andersen)

Inni denne boka, finnes det også en oversikt over forskjellige typer rumper. “Noen er store, noen er lange, noen er rynkete, noen er flate og noen er det hår på!” Og akkurat her begynner det å bli en smule interessant. For selvfølgelig er det superviktig å se hvilken rumpe som tilhører hvem! Den hårete nederst i høyre hjørne for eksempel? Den er jo soleklar: Pappas!

For et halvt år siden postet jeg innlegget “Gift rumpe“, hvor jeg ikke akkurat la særlig skjul på at rumpa mi forsvant i dragsuget etter min siste fødsel. Sånn er det med den saken, derfor tenkte jeg å komme fireåringen min i forkjøpet, da vi leste boka for første gang:

– “Den nederste rumpa der, den i midten.. Den er flat. Det er sånn rumpe mamma har..”

Stillhet.

– “Ja, du ser den rumpa der? Den med grønt rundt. Kjempeflat rumpe. Sånn har jeg.“

Fortsatt stillhet. Gruble-stillhet. Så jeg turet videre:

– “Ja, altså. Mamma har flat rumpe, men det er ikke noe galt i å ha flat rumpe altså! Det er fortsatt en vanlig rumpe..”

Det var stille noen sekunder til før han litt for høyt utbrøt:

– “Hææææ?”

Jeg fortsatte:

– “Ja? Pappa sin er den hårete der. Og mamma sin er lik den i midten nederst..“

Så kom de. Ordene fra min sønn. Som lød som musikk i mine ører.

– “Nei mamma. Det stemmer ikke faktisk. Du har ikke flat rumpe. Den over der er din. Den med blått rundt. Den store der. Sånn er det faktisk.“

Jeg humret høyt før jeg kysset ham på kinnet. Jeg kan ikke huske å ha blitt så glad noensinne for å høre at jeg har stor rumpe. Og sannsynligvis ble fireåringen såpass forundret over den glade reaksjonen til hans mor, at disse ordene har blitt en slags fantastisk rutine som vi nå må gjennom hver kveld. Jeg peker på den flate rumpa, mens han korrigerer fingeren min opp til den store over.

Og for én gangs skyld håper jeg at denne perioden varer skikkelig, skikkelig lenge 🙂

/ Hopefully it won’t pass 😉

* Følg Rumpa Til på Facebook *

Plutselig var det søndag igjen, og denne helgen har vært ekstra fin. På fredag fikk vi overnattingsbesøk av min lillesøster og svoger, og fireåringen gledet seg så fælt at kalenderen over senga – som opprinnelig var en nedtelling til fireårsdagen, fortsatte å telle ned fram til tante og onkel skulle komme på besøk en uke etter 🙂

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Peter hadde bestemt at vi skulle ha skikkelig taco-fredag, og siden gjestene ankom ganske sent grunnet vinterferie-trafikk ut av Oslo, ble det tacorama etter at ungene hadde lagt seg. Jeg presterte tilfeldigvis å sovne i senga sammen med fireåringen etter at vi hadde lest et par bøker på sengekanten, og jeg er litt usikker på om jeg våknet av den herlige tacolukten som sivet inn på soverommet, eller om det var den vibrerende meldingen fra gubben:

Legg merke til meldingen jeg sendte 19:43, haha! Guttungen fikk ikke sove fordi faren snakket så høyt

Mat man ikke har lagd sjæl smaker alltid best, så denne fredagstacoen ble noe utenom det vanlige for min del. Vi pleier sjeldent å orke godteri etter tacorama, men for anledningen hadde gubben kjøpt Polly-sjokolade, mest fordi han var lei maset mitt om at jeg aldri har smakt den. Jeg kastet meg over sjokoladeskåla, men oppdaget etter én bit at det smakte høgg og slett ikke som forventet. Sjokoladen hadde gått ut på dato, nøttene var harske – og det viste seg at Peter hadde funnet den i halv-pris-kurven.. Skuff!

Det morsomme med å ha overnattingsbesøk av folk som ikke har egne barn, er selvfølgelig tidlige morgener. For de uten barn vet jo ikke hvordan det er å bli dratt ut av søvnen når man minst ønsker det selv! Jeg humret derfor litt for meg selv da onkel så bråkjekt sa:

– “Ja, bare send dem inn til oss i morgen tidlig når de våkner altså. Det er så koselig å bli vekket!”

Jeg lurte på om det ville være innafor å faktisk gjøre det kvart over fem en lørdag morgen – men selvfølgelig skulle mine to morgenfugler prestere å sove til TI PÅ ÅTTE akkurat den lørdagen! Jeg kan jo bare forestille meg hvilket forvrengt bilde min søster og hennes mann sitter med nå, om hvor digg det er å sove lenge i helgene selv om man har barn..

I dag skulle vi i bursdag til Mormor som fyller 77 år til uka, og for første gang i historien var familien Klonk de første gjestene som ankom selskapet! Peter fikk helt sjokk da vi kjørte inn i gården kl. 14.40 og oppdaget at vi var først ute.. Men det han ikke visste var jo at jeg hadde dratt en liten hvit løgn. For siden Peter er notorisk forsinket, hadde jeg sagt til ham at selskapet begynte klokka 14.00. I virkeligheten startet det ikke før 15.00, og gjett om dette er min nye strategi fra nå av 🙂

Bursdag med stigespill er det nye!

Både Peter og jeg sitter bestandig igjen med leirskole-følelsen når huset blir tomt etter besøk. Men i kveld var det bare litt stusselig stemning helt til det tikket inn et bilde fra søsteren min som tydeligvis kjedet seg litt i bilen på vei hjemover. Hun hadde lastet ned en Face Swap-app, og testet det på et gammelt bilde av Peter og meg.. Kvelden gikk fra leirskole-følelse til latterbrøl, og garantert støle magemuskler hele neste uke:

Bahahaha!! Sett noe verre..??!

/ God ny uke! 🙂

* Følg Konatil på Facebook *

Med jevne mellomrom tilter det for huet mitt. Da går alt plutselig kjempetregt, også vet jeg ikke opp eller ned på noenting. Årsaken til dette er veldig enkel: Mangel på egentid. Og min definisjon på egentid er rett og slett et lite pusterom der man får være seg selv, uten å ha barn (eller samboer) hengende fast i en eller annen kroppsdel.

Men noe jeg har lurt på lenge, er hvorfor det aldri tilter for min kjære mann. Han er like sjeldent ute og finner på ting som meg, så hvorfor får aldri han et akutt behov for egentid..?

Dette måtte jeg komme til bunns i, så denne uka har jeg observert ham i det skjulte. Og det jeg oppdaget, var både enkelt og sleipt på samme tid – men mest av alt ganske genialt 🙂

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg har jo for lengst innsett at det er en kunst å få tid til seg selv i en travel hverdag. For dagene flyr avsted, og når kveldene brukes til jobbing, er det lite fritid som gjenstår. Men her i huset har altså far funnet en løsning på problemet – en løsning jeg tror han praktiserer uten å være klar over selv en gang!

Denne uka har jeg nemlig forstått at jeg må endre hele mitt tankesett.. For fram til nå har jeg hatt ganske høye tanker om egentid. Jeg må ut av huset, helst i flere timer av gangen – gjerne møte en venninne, spise lønsj, eller ta en tur på kino. Det er for eksempel ikke egentid å lufte bikkja rundt boligfeltet i femten minus.

Men hvem har egentlig sagt at man må ut av huset for å ha egentid? Hvem har sagt at det må vare minst en time for å kunne kalles egentid? Hvem har sagt at man ikke kan ha egentid dersom man er omgitt av unger? Eller en samboer? Gubben har forstått at det er tankene og forventningene som styrer alt sammen!

Etter middag for eksempel, så synker gubben ned i sofakroken med kaffekoppen og dagens avis, selv om barna bråker eller hyler i bakgrunnen. Jeg ville kanskje tenkt at denne sofaen måtte stått på en trendy kafé, og at hele seansen måtte vare minst et par timer. Men nå forstår jeg jo at alt er bedre enn ikke noe. Tre minutter, fem minutter – det spiller ingen rolle for gubben. Han kobler ut, det er bare han og kaffekoppen og avisa.

Vi er også så heldige å ha hund, og de gangene jeg har tenkt at det er kjipt å måtte lufte ham i all slags vær, så har gubben en tendens til å melde seg frivillig. Å lufte hunden med musikk eller podcast på øret selv om regnet høljer ned er jo bare herlig egentid! Ikke bare får man gått seg en tur i frisk luft, man får vært alene også. Og jo lengre behovet for egentid er, dess gladere blir bikkja.

Og hva med matlaging? Alle som har laget middag med sultne barn hengende i buksebeina vet hva jeg sikter til – for dét er rimelig pyton! Jeg elsker at Peter er glad i å lage mat, og lovpriser hver ferdige middag jeg får. Men jeg ser jo nå at det å få lage middag i fred med radioen på mens jeg passer på barna – oh lalala egentid! 🙂

Men det aller, aller viktigste innså jeg faktisk i helgen, og det er at det er spesielt ett sted jeg har mye å hente:

ME-TIME
(fra boka "Et år i ammetåka" av Jade Nordahl)

Aha! Så det er dette som er trikset! Og akkurat her er far ekspert, for vi snakker egentid opptil flere ganger om dagen. Mens jeg løper raskt inn og ut, eller sitter der med både tobente og firbente tilskuere – så har far vett nok til å låse døra. Og bli der en stund. Enkelt, sleipt – og genialt.

Fram til nå har jeg lurt fælt på hva han driver med der inne, men nå innser jeg jo at han bare har tatt seg god tid til egentid – den sniken!

Så før jeg legger meg i kveld skal jeg gjøre klart både strikketøy og kryssord og kaffekanne og mobillader – for nå er det min tur, og jeg har mye å ta igjen 😉

/ Litt egentid her, litt egentid der 🙂

* Følg Do-kona på Facebook *

Det tikker inn mange forskjellige mailer i innboksen hver uke, og for noen måneder siden kom det en hyggelig mail fra Anne, en journalist i Kamille Puls. Hun skrev at de skulle stille 12 damer (hun skrev faktisk “kule damer”, fnis) det samme spørsmålet: “Hva er deres beste skisted?”. Dersom jeg ville stille opp, var det fint hvis jeg kunne sende et par bilder av meg selv, gjerne noe sporty og vinterlig.

Jeg fikk så latterkrampe, for sannheten er at jeg ikke har stått på ski siden jeg var 12 år. Og det eneste bildet jeg har av meg selv med ski på beina, er fra 1988, og viser Sondre og meg (sannsynligvis kjærester) med kladdete snø under skia:

Etter at latteren stilnet, ble jeg nødt til å sende et ærlig svar tilbake til journalist Anne. Så da gjorde jeg det:

(Takk for artig mail! Med mindre du ønsker historien om den grusomme klasseturen i 1994, med forferdelige bakglatte ski – så tror jeg dessverre ikke at jeg har så mye å stille opp med i denne saken.. Tror det er siste gang jeg stod på ski, hvilket begynner å bli noen år siden – haha! Men det er selvsagt en ære å bli spurt, tusen takk! Lykke til i jakten på sporty og kule damer – gleder meg til å lese saken på trykk 🙂

Men Anne derimot, syns det hadde vært hysterisk morsomt å ha med mitt svar blant en gjeng skientusiaster.. Så sånn har det seg altså at sjølvaste Konatil, som ikke har stått på ski siden 1994, er på trykk i den nyeste utgaven av Kamille Puls. Som i tillegg viste seg å være en slags ski-spesial. Haha!

Ski-selfie i sofaen 🙂

11 sporty og freshe damer som elsker å stå på ski – også meg da, som ikke helt kan sies å dele den samme lidenskapen. Jeg må jo innrømme at det hadde vært artig å kjøpe seg skikkelig utstyr og prøvd seg som skifriskus. Kanskje en vakker dag.. Bare ikke akkurat nå. Strekken i nakken og det.. 😉

/ Ikke akkurat født med ski på beina 🙂

* Følg Skikona på Facebook *

I dag har gubben og jeg tilbragt Valentines day på Lekeland, med en liten skokk unger høye på bursdagsvibber og rusa på sukker..

Jeg hadde egentlig ikke tenkt til å blogge i kveld, for ikke bare er jeg dødssliten – men det var såpass stor ståhei på Lekeland at jeg klarte å pådra meg en strekk i nakken. Og det er ganske godt jobbet siden jeg holdt meg i ro ved skravlebordet hele tiden, mens gubben klatret og lekte og kastet seg utfor skliene, akkurat som han pleier 🙂

Men det er jo også morsdag i dag – og denne dagen har en helt spesiell plass i hjertet mitt 🙂 For fire år siden hadde jeg termin på selveste morsdagen, og jaggu kom ikke den lille gutten til avtalt tid! Jeg glemmer ikke den søte sykepleieren som kom bort til meg da jeg lå på postoperativ avdeling etter keisersnittet, og gratulerte meg med bebis på selveste morsdagen. Jeg takket, og spurte om hun visste når jeg kom til å få tilbake følelsen i bena mine igjen, haha 🙂

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Det er noe fint med at alle mammaer har sin egen dag! Valentines day derimot.. Ikke for meg. Det er noe med kos på kommando jeg ikke liker, derfor feirer vi ikke kjærlighetens dag her i huset. Men heldigvis er det mye hverdagskjærlighet sånn ellers! Det ble jeg minnet på da jeg scrollet på facebook nå i kveld:

Bilde: Bloggerne/TV2 Livsstil

/ God søndag – med eller uten feiring av kjærligheten! 🙂

* Følg Morsdags-kona på Facebook *

“Bloggerne” begynner på TV2 Livsstil om bare få uker, og som de fleste av dere vet, så er jo Pappahjerte en av årets nykommere i serien. Som jeg har skrevet om tidligere, så brukte han et halvt år på å overtale meg til å slippe kamerafolkene inn i vårt hjem – og selv om jeg til slutt sa ja, så må jeg jo bare innrømme at jeg gruer meg fryktelig til å se resultatet..

Vi har jo faktisk ikke peiling på hva vi kan vente oss, men Peter har hele det siste året prøvd å trøste meg med at “klipperne har lovet å være snille med oss”. Innspillingen har pågått over en ganske lang periode, og det begynner å bli en stund siden vi ble ferdige med de siste opptakene. Derfor hadde jeg på en måte glemt det litt..

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Helt til denne uka. Da ble det nemlig sluppet en promo-video av årets sesong. Både Sophie Elise og Anna Rasmussen lyste opp tv-skjermen i noen sekunder og alt så veldig fint og flott ut, helt til… vel… dette:

/ Tusen takk til de “fantastiske” folka i klippen 😉

* Følg TV-kona på Facebook *

Endelig var dagen her! I flere uker har vi hatt nedtelling med kalender over senga, der dag etter dag har blitt krysset over med svart tusj hver eneste kveld. Så har vi måttet telle antall dager som gjenstår, før den lille, spente gutten har sovnet med et smil om munnen. Å fylle fire år må være selve definisjonen på lykke!

Men på sånne store merkedager, blir jeg alltid litt grublete.. Hvor var vi for nøyaktig fire år siden? Hva tenkte jeg? Hvordan hadde jeg det? Jeg elsker å dagdrømme meg tilbake i tid, og i dag bestemte jeg meg for å scrolle litt på facebook i tillegg. Jeg snublet over så mye fint!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Den lille jubilanten i 2012

Jeg syns for eksempel ikke det er lenge siden jeg ble gravid for første gang, men hadde helt glemt hvordan jeg avslørte den store nyheten på facebook:

“Flotte roser fra mannen, taco på bordet og baby i magan! Fredagslykke, det!”

Og helt glemt var hvor forvirret Peter var av tanken på å skulle bli far for første gang! Men mye tyder på at jeg i perioder listet meg rundt på filttøfler, sånn for sikkerhets skyld:

“Peter er på vei hjem fra jobb og vil snart oppdage at han har fått bleieavtale-kort fra Libero i posten.. Tror jeg bare skal foreslå at han kan sette seg rett ned i sofaen og spille litt Fifa og sånn. Resten av kvelden.”

Og ikke minst hadde jeg glemt hvor emosjonell jeg ble selv, mot slutten av svangerskapet!

“Kjenner det skal bli godt å bli kvitt hormonene om en stund; forhåpentligvis første og siste gangen jeg har tørket både snørr og tårer fordi jeg syns så synd på Carl I. Hagen”

Det er rart å tenke på hvordan tidene forandrer seg etterhvert som man blir eldre, for hver gang noen spør hvor gammel jeg er – så må jeg seriøst tenke så det knaker. Hodet mitt har stoppet på 27, mens jeg i virkeligheten ikke aner om jeg er 32 eller 33 eller 34. De årene har liksom bare smeltet sammen, og uten å være sikker, innbiller jeg meg at det har med det hektiske småbarnslivet å gjøre.

I morgen skal vi feire den lille herremannen med storinnrykk fra familien – og jeg sitter nå og leter etter en litt spesiell kakeoppskrift. For når man har bursdag, så får man velge hva man skal putte i grytene – og hva man skal ha på kakefatene. Det meste er allerede klart, takket være god hjelp fra min kjære Mormor – men en liten detalj gjenstår.. For på spørsmålet: “Hva slags kake vil du ha på lørdag?” – kom svaret rimelig kjapt:

– “En kake med sånn lilla nederst også sånn sjokolade kanskje? Også sånn grønn.“

Ikke vet jeg hva denne kaka heter, men det blir nok bra til slutt 🙂

/ Hipp hurra for Mr. Plutt!

* Følg Bursdagskona på Facebook *

For et virvar av følelser. Jeg sitter og stirrer i skjermen, vet ikke hvor jeg skal begynne. Det blir vanskelig å skrive noe i dag uten å dele tanker om den hjerteskjærende historien Peter postet på bloggen sin i går. Livshistorien til ei jente som kontaktet Peter med ett eneste ønske: Å få folk til å få opp øynene. Hun ville rette oppmerksomheten mot noe som pågår overalt, hele tiden, akkurat nå. Og at det er på høy tid at noe gjøres for å stoppe det.

Den stakkars jenta ble utsatt for det første av uendelig mange overgrep, samme dag som hun fylte fire år. I morgen fyller vår sønn fire år. Og kanskje derfor renner tårene mine litt ekstra. For kontrasten føles så stor, sammenlignet med vårt liv. Og jeg blir kvalm av tanken på at dette bare er én historie. Hvor store er mørketallene?

Men for et vanvittig engasjementet denne historien har skapt, og jeg håper av hele mitt hjerte dette kan markere et slags skille for henne. Over 200.000 har lest innlegget på to dager, og hun har store deler av Norge bak seg i et samstemt støttekor som ønsker henne alt godt. Jeg håper så inderlig dette kan utgjøre et skille. Både for henne, for framtida og for alle som har opplevd noe lignende.

Nå skal jeg bake bursdagsboller på kjøkkenbenken mens jeg prøver å fokusere på at denne jenta har klart å utrette en forskjell. Men lett blir det ikke. Om noe, er det i alle fall godt å vite at hennes største ønske er oppfylt: Folk har fått opp øynene.

–> Les Evig arr på sjelen her!

/ Snufsi <3

* Følg Snufsekona på Facebook *

Se for deg følgende: Du har funnet drømmemannen. Det sa pang da dere møttes for fem år siden, og siden da har dere vært uadskillelige. Dere har rukket å få to barn sammen, dere har kjøpt drømmehuset og stasjonsvogn, dere har felles bankkonto til mat, og en svart postkasse med begges etternavn på. Dere kjenner hverandre ut og inn, dere har skapt minner og hverdager og festdager i fem herlige år.

Og så oppdager du ved en ren tilfeldighet noe som får deg til å tvile på alt sammen.

Jeg skal love deg at tankene som farer gjennom hodet ditt i det øyeblikket, er preget av bunnløs forvirring. Hvem er denne drømmemannen din egentlig? Hvor godt kjenner du ham i virkeligheten? Elsker han deg så høyt som han sier? Du tror kanskje du kjenner ham like godt som din egen bukselomme. Så skjer altså noe, som får deg til å tvile på om han i det hele tatt kjenner deg.

Se for deg at denne mannen din driver en blogg, og i kommentarfeltet hans oppdager du tilfeldigvis dette:

M: Hva irriterer deg mest ved Christina?
Pappahjerte: Hun har INGEN respekt for dorull-retning! Papiret skal henge UT fra veggen, men hun kan henge det begge veier helt uten å bry seg.”

Jeg finner rett og slett ikke ord. “Hun kan henge det begge veier helt uten å bry seg“?! Hvordan i huleste heite er det mulig å ha bodd fem år under samme tak – uten å ha fått med seg at han er sammen med ei som aldri henger papiret inn mot veggen? Jeg takler ikke doruller som henger inn mot veggen! Jeg får mark av det! Jeg snur dorullen sånn at papiret henger ut fra veggen når jeg er på besøk hos folk! Takler det bare ikke! Hvordan er det mulig å ikke ha fått med seg dette? “Hun har ingen respekt for dorull-retning“, du liksom!

Bare sånn for å sette to streker under skuffelsen, legger jeg her ved et bilde fra Instagram. En nettbutikk hadde postet et bilde av en toalettpapir-holder de var glade for å ha fått inn på lager. Den øverste kommentaren er min, legg merke til hvor mange uker det er siden jeg postet den.

Bilde: Instagramkontoen til Keiserensnye.no

Jeg skjønner ingenting. Peter, hvem er du egentlig?

/ Beklager til alle dere som også leste kommentarfeltet til Peter, og som har trodd feil om meg i 7 dager. Papiret UT, for alltid <3

* Følg Dorull-kona på Facebook *

Min lille datter har for lengst rundet året, og er på god vei til å bli ei skikkelig pappajente. Det var først for et par uker siden at det plutselig gikk opp for meg at jeg er i ferd med å bli kraftig nedgradert.. Fram til nå har jeg nemlig vært husets yndling og bauta, og helt siden hun kom til verden har det liksom vært oss to. Ja, også puppen, da.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Det første ordet hun sa var “Pappa”, og selv om dette var en enorm seier i Peters øyne, tok jeg det hele med ro – i starten er det jo uansett bare baby-babling. Litt mer bekymringsverdig er det når Peter skal ut av huset alene. Da er det hjerteskjærende skrik i en halv evighet, og jeg må virkelig jobbe for å få den lille frøkna til å tenke på noe annet. Motsetningen er stor til når jeg suser ut døra; da er det nemlig helt stille (tro meg, jeg har stått på utsiden og lyttet).

Dette føles ikke sårt på noen måte, det er kanskje litt småkjipt på en dårlig dag, men først og fremst er det bare herlig å se hvor fint far og datter har det sammen. For hun er jo glad i meg også – men allerede nå kan jeg liksom se i øynene hennes at det er pappa som er den store helten.. Og det kan jeg jo forstå.

Men nå mener altså gubben at jeg for alvor er i ferd med å bli danket ned i støvlene. Det er nemlig “Pappa” hele dagen lang. “Pappa? Pappa! Pappaaaa!” Lillesnuppa roper, og papsen svarer. Pappa ditt og pappa datt. Og tro ikke at Peter lar dette gå upåaktet hen, neida – han simpelthen elsker å poengtere det..

– “Kommer det ikke noe “Mamma” snart da? Huff, det var jo kjempetrist.. Hadde jo vært koselig med “Mamma” bare en liten gang, vel? Ergerlig altså..”

Mens jeg prøver meg i smug:

– “Nora, kan du si Mamma? MAMMA? MAAAAAMMAAAA?“

Jeg får selvsagt aldri noe svar. Kanskje et lurt smil, men det er også alt. Det begynner å bli tydelig at den lille frøkna kommuniserer på en annen måte enn før, og Peter mener i tillegg at det er helt bevisst når hun roper på ham.

Tidligere denne uka var Peter ute en tur, mens pappajenta og jeg satt ved bordet og spiste mat.

– “Hvor er lyset hen?“, spurte jeg – og den lille frøkna gliste fornøyd med en finger pekende mot lampa.

– “Hvor er.. Teo!“, prøvde jeg på ny, til fnising og latter fra den lille, mens hun kikket mot hundekurven i gangen.

– “Hvor eeeeer.. blomsten?”

– “Hvor eeeer… Smoothien?“, fortsatte jeg, og jenta løftet flaska si stolt i været før hun tok en stor slurk.

– “Hvor er Mamma!“, smilte jeg – og fikk en klissete leverpostei-finger trykket inn i mitt venstre kinn.

Jada. Du vet at jeg er mamma, du gidder bare ikke si det. Og det var da det slo meg. Jeg skulle ikke bare spørre om..? Jo.

– “Nora? Hvor er PAPPA?“

Jeg kikket spent på den lille frøkna.

– “Dæææææ!“, kom det kontant mens hun pekte på.. Orkideen?! Hva i alle dager..?

Jeg tok henne med bort til lekekroken. Vi lekte en stund, før jeg prøvde det samme en gang til:

– “Nora.. Hvor er pappa?“

Hun reiste seg opp, gikk bort til bordet, strakte seg etter noe som lå oppå, og kom tilbake med noe i hendene:

– “Dææ!“, sa hun mens hun rakte meg en grønn mobil-lader.

Jeg kunne ikke annet enn å humre for meg selv. Jeg prøvde et par ganger til, med samme sprikende resultater.. “Pappa” var både en leketelefon, en pakke med bokstavmagneter og en tørket klump med grønn plastelina.

Men siden Peter ikke var hjemme, fant jeg ut at jeg fikk teste litt senere for sikkerhets skyld. Så da vi sto på kjøkkenet og lagde kveldsmat samme kveld, Peter foran grøtkjelen, og jeg med den lille frøkna på armen, hvisket jeg i øret hennes:

– “Du? Hvor er Pappa?“

Hun kikket på meg før hun smilte med hele ansiktet.

– “Dæææ!“, sa hun ivrig og pekte rett forbi Peter, og bort på pappa. Den lilla orkideen i hjørnet.

“Åh, jeg er så glad for at barna fikk din nese!”

/ En bitteliten seier for a mor 😉

* Følg Mammahjerte på Facebook *