Hipp hurra – i dag fyller mamma 60 år! Min gode, rolige, trygge og alltid smilende mamma. Hun som elsker å fortelle vitser, men som ofte glemmer poenget når hun er halvveis – og ender opp med å få latterkrampe fordi hun husker at det var en bra vits.
Det har seg sånn at gaven familien spleiset på, har hun fått for lengst. Derfor skulle jeg jo egentlig komme tomhendt til den store dagen i dag – men det er jo noe med det. Å ha med seg noe når man kommer på besøk for å feire 😉
Så har det sånn at jeg har ei venninne som kommer fra Harstad. Ei sånn sprudlende dame som alle bør ha i livet sitt, og som attpåtil driver med ”aggressiv korssting”. Et fantastisk konsept, altså gammeldagse broderier med en litt mer aggressiv fremtoning.
Og da jeg var på besøk hos henne denne uka, viste hun meg samlingen sin som var ferdig. Og der var det spesielt et kunstverk jeg falt pladask for.
For det er noe du skal vite om min mor. Hun har bestandig god tid. Det er mulig hun stresser på innsiden, men på utsiden er hun rolig som skjæra på tunet. For alt ordner seg. Det går bra.
Noen ganger har det en beroligende effekt på oss rundt, andre ganger blir man mer og mer stressa – kanskje spesielt fatter’n sliter med det sistnevnte. Han liker å være presis, og har vel mistet tellinga på hvor mange ganger han har sittet i bilen og ventet på mamma som “bare skal gjøre seg klar”.
Jeg håper du ble fornøyd med gaven i dag, mamma. Veldig glad i deg 😘
Rett før jul skulle jeg hente posten, og der – midt blant julekortene, stakk det ut en hvit konvolutt jeg ikke kjente igjen håndskriften på. Jeg regnet med det kanskje kunne være et godt gammeldags julebrev, og satte meg tilrette ved kjøkkenbordet mens jeg åpnet konvolutten.
For jeg vet ikke om det er så lett å forstå, men det å skrive blogginnlegg er jo både en jobb og en hobby for meg. I starten var jeg veldig stresset av tanken på alle som stakk innom for å lese, men etterhvert har antall lesere på en måte gått litt i glemmeboken. Jeg ser jo at veldig mange er innom hver eneste dag, men likevel føles det som om jeg på en eller annen måte bare skriver for kjentfolk.
Kanskje er det derfor uventede tilbakemeldinger man får, er det fineste man kan oppleve som blogger. Det at ukjente mennesker skriver at de kanskje har bitt seg merke i et eller annet de har lest, og at jeg på en eller annen måte har utgjort en forskjell i noens liv. Det er skikkelig, skikkelig stort for meg.
Så tilbake til den hvite konvolutten. Inni lå det en haug med lapper, samt et håndskrevet brev:
Har du sett noe så trivelig?! Her er det altså en leser i Randaberg som har fått med seg min fascinasjon for andres handlelapper, og som i lang tid har samlet de hun har kommet over, for å sende til meg i posten.
For alle som syns det er artig med gjenglemte handlelapper på butikken, vet hvor innmari sjeldent man faktisk finner dem! Så det er ingen tvil om at det må ha tatt sin tid å samle så mange. For en fantastisk hyggelig ting å gjøre – jeg blir så rørt!
Så tusen takk, du kjære faste bloggleser fra Randaberg – dette kommer jeg til å glede meg lenge over ❤️
/ God fredag – hilsen en ekstra takknemlig blogger 😍
Jeg husker da jeg var liten, det var knapt en lørdag eller søndag hvor familien ikke dro på besøk til noen, eller vi fikk besøk selv. Og stort sett var disse besøkene uanmeldte – vi bare satte oss i bilen og kjørte til hverandre.
Kaffekanna stod klar, og man hadde bestandig et eller annet i fryseren som kunne legges til tining dersom noen ringte på døra.
For min del tilhører dette definitivt fortida, og som voksen må jeg helt ærlig si at jeg får litt noia dersom det plutselig ringer på døra. Mang en gang har jeg møtt blikket til Peter, før vi febrilsk har sjekket mobilene våre for å finne ut om noen har sendt melding før de dukket opp.
I det siste har jeg sett flere kronikker om dette fenomenet, og jeg må også stille det samme spørsmålet: Hva i all verden skjedde?
For egen del, vet jeg at bloggingen og det at Peter og jeg de siste årene har jobbet hjemmefra, har gjort at det er en liten kabal som må gå opp dersom man for eksempel skal få skrivetid i helgene. Peter tar kanskje en jobbeøkt etter frokost, mens jeg jobber på ettermiddagen, og dukker det opp uanmeldt besøk da, ja da rakner hele opplegget.
Men samtidig kan jeg jo huske at jeg var like lite glad i uanmeldte besøk lenge før vi begynte å blogge også! Jeg husker jeg kunne få panikk dersom det banket på døra en søndag ettermiddag og jeg fortsatt lå i pysjen og slanget meg på sofaen.
Not going anywhere.. 🙋🏻🐶
Den mest sannsynlige forklaringen på frykten for uanmeldt besøk, må vel være at dette er et resultat av vår konstante tilgjengelighet. På lik linje med at vi helst ikke tar telefonen dersom et ukjent nummer ringer, får vi panikk dersom folk dukker opp uten å si fra.
Jeg føler meg skikkelig ambivalent, for jeg savner jo faktisk den tiden der vi bare dro på besøk til hverandre. Og passet det ikke, da dro vi til noen andre – eller bare hjem igjen. Det var noe med spontaniteten og gleden ved disse bonus-treffene som gjorde godt for oss alle, tror jeg. Å sosialisere litt på sparket.
I går var datteren min og jeg på besøk hos en bestevenn fra barnehagen og familien hans – vi spiste hjemmelaget pizza og koset oss skikkelig. Mor i huset måtte innrømme at hun hadde brukt litt tid på å rydde før vi kom, og spurte med glimt i øyet hvordan det hadde vært dersom hun plutselig hadde sagt at hun tok med seg pizzadeigen og kom på besøk til oss i stedet.
Og det fikk meg til å tenke: Er det denne følelsen av å komme til kort som er problemet? At folk skal få se hvordan det egentlig ser ut hos oss – og avsløre de ryddige bløffene vi legger ut på Instagram?
For jeg nekter å tro at det er sånn at vi har begynt å mislike å treffe folk. Da er det vel mer nærliggende å tenke at vi liker å planlegge, at vi rett og slett foretrekker å ha kontroll på hva som skal skje.
Jeg er rimelig sikker på at jeg kommer til å fortsette å sette pris på en liten melding før noen dukker opp på døra, så sånn sett får jeg nok bare innse at de overraskende søndags-besøkene er og blir historie.
Men! Jeg kommer til å fortsette å sette pris på at det ikke går en dag uten at barnas venner banker på døra! De er hjertelig velkomne – også helt uanmeldt 😉
/ Ja eller nei til overraskelses-besøk – hva syns du? 🌟
Jeg er jo veldig glad i å male vegger, først og fremst fordi et par malingsstrøk kan gjøre underverker – men også fordi det er en relativt rimelig og enkel måte å forvandle et helt rom på.
Da Peter og jeg bodde i Oslo, var jeg overhode ikke interessert i interiør eller hva slags farge vi hadde på veggene. Da vi skulle selge, fant vi ut at vi skulle male veggene i stua, og jeg husker Peter dro for å kjøpe maling.
Han kom hjem med en merkelig hvit-farge som ble blå i feil lys. Det var fullstendig krasj med tapeten på TV-veggen, men det falt meg ikke inn å protestere. Kjøpt var jo kjøpt! Så vi malte, og det ble som det ble. (De som kjøpte leiligheten, malte om den første uka, for å si det sånn 😂)
Det skulle ta to år i nytt hus, før jeg plutselig begynte å interessere meg for farger. Kanskje var det effekten av litt for mange år med hvite, grå og beige vegger som var årsaken?
Gode, gamle huset – savner fortsatt grønnfargen 😌
På God Morgen Norge i morges, snakket de om hvordan nettopp nøytrale farger som hvitt, grått og beige har en negativ innvirkning på trivsel og glede. Det er visst ingen andre farger som gjør oss så ineffektive på jobb som hvitt!
Er ikke det ganske snålt? For til tross for dette, er det hvite og grå og beige hjem over hele linja. Og skal vi tro eksperten som var i studio i dag, gjør hvite vegger oss slitne, fordi hvitt reflekterer opptil 97% av lyset. Det er jo noe å tenke over for alle arbeidsgivere der ute som kanskje burde bruke 2020 på å investere i et par malingsstrøk 😉
Men nå er altså farger på vei tilbake for fullt! Nå skal varmen tilbake i hjemmene våre, og det gjelder å velge farger som du virkelig liker. Sånn langt inn i sjela. For da kommer du mest sannsynlig til å bli fornøyd – og du vil slippe å måtte male om igjen etter kort tid.
Noen går for rosa – og har ikke angret siden 😘
Og dette er jo som musikk i mine ører. Ja til fargerike hjem! Denne våren står gangen for tur her hjemme, gammel tapet er i ferd med å løsne fra veggene, så jeg er spent på hvor mye arbeid som ligger foran oss (meg 🙈).
Men én ting er i alle fall sikkert: det skal være en innbydende farge som blir det første man ser når man kommer inn i huset vårt – og jeg gleder meg til å dykke ned i fargekartet for å finne noen sterke kandidater!
/ Hvitt, grått, beige eller farger – hva velger du? 😉
For om et par uker er det igjen klart for årets happening for oss som jobber med å produsere innhold i ulike kanaler, nemlig VIXEN Awards.
Og lille Konatil er nominert! Ikke i en hvilken som helst kategori heller, men i den gjeveste, spør du meg 😍
“Folkets favoritt” er for meg uten tvil den viktigste prisen av dem alle – for det er akkurat det dette handler om: Uten dere som leser bloggen min eller følger meg på sosiale medier, ville det jo ikke vært noen Konatil! ❤️
Jeg er så ufattelig glad for å være nominert – jeg er ydmyk og takknemlig, for jeg vet hvor heldig jeg er som har så mange mennesker som titter innom for å lese det jeg skriver. Som sender meg meldinger i innboksen, som kommenterer under innleggene mine, som trykker “like” på det jeg har publisert.
Som ikke blir lei av å følge med på tankene mine, ordene mine – og livet mitt. Det er helt utrolig 🙏🏼
Livet er fullt av tilfeldigheter, og jeg hadde aldri trodd jeg skulle starte min egen blogg. Selv på femte året syns jeg fortsatt det er rart å skulle poste ting som folk skal lese – jeg blir bare ikke vant til det.
Men jeg har ikke ord på hvor mye jeg har lært de siste årene, både om meg selv, men også av dere. Jeg som trodde bare pappa og mormor kom til å lese bloggen min, har til tider blitt slått i bakken av responsen når jeg har skrevet om enten stort eller smått.
Følelsen av å gjøre en liten forskjell i noens liv, bare fordi man postet et blogginnlegg om noe man hadde på hjertet, og så ble akkurat det innlegget lest av akkurat den personen som trengte det akkurat da.
Det er stort, og den følelsen er helt ubeskrivelig.
Det skal sies at det skal mye til å komme til finalen i Folkets Favoritt – for nå skal det stemmes, og det er utrolig mange gode semifinalister. Alle fortjener en finaleplass! Her kan du stemme på dine favoritter!
Men det spiller faktisk ingen rolle hvordan dette går, jeg føler jeg har vunnet uansett ⭐️
For nøyaktig ett år siden, 5. januar, ble jeg tante til en perfekt liten gutt. Og i dag feiret vi den aller første bursdagen til den nydelige lille blidfisen!
Og gaven tante Christina hadde med, kan jeg takke mange av dere for 😉🙌🏽
For i hele julen har jeg kost meg med et lite strikkeprosjekt, og akkurat denne oppskriften var det flere av dere som tipset meg om etter et strikke-innlegg jeg postet for en stund siden.
Dere mente dette ville være det perfekte prosjektet for meg, og jammen hadde dere rett! Fy søren som jeg har kost meg!
Ble ikke denne ganske fin?
Jeg må si jeg var spent, for jeg har aldri strikket mønster før – men hadde jeg visst hvor moro det var, skulle jeg kastet meg ut i det for lenge siden!
Dette er altså den nydelige Snøløv-genseren av Marianne J. Bjerkman, og oppskriften var perfekt for en nybegynner som meg. Enkel å forstå, ingen montering – og et fint og lett blad-mønster som gjorde det ekstra artig mot slutten 🍃
Jeg visste jo da jeg begynte på en genser til en 1-åring, at det var en viss fare for at han kunne rekke å bli både 2 og 14 år før genseren ble ferdig, så det var en hyggelig bonus at jeg med et lettelsens sukk kunne se at genseren passet perfekt.
Så med gaven overlevert, en glad 1-åring og en superfornøyd gave-giver, er jeg klar for nye strikke-utfordringer! Men hva skal det bli? Et skjerf til en av barna? En genser til Peter? En one-piece til svigerfar? Jeg vet ikke enda, men jeg gleder meg allerede 😆
De siste månedene har vært hektiske her hjemme. Avgjørelsen om at Peter skulle takke ja til ny jobb var både skummel og spennende, og prosessen har krevd overraskende mye energi av oss begge.
Men nå var Peter klar for forandring, og å gå fra heltidsblogger til hobbyblogger på fritiden, tror jeg blir bra for både ham og bloggen hans ❤️
Selv om det er rart med ny hverdag, må jeg innrømme at det skal bli en lettelse å slippe dobbel dose blogg-stress i heimen. Blogging er utrolig givende og gøy, men i perioder er det ufattelig krevende aldri å kunne ta seg helt fri. På femte året med dobbel moro, skal det bli godt at en av oss kan trappe ned – og faktisk legge fra seg jobben når man går for dagen kl 16.00.
Og sånn i ettertid må jeg jo bare trekke pusten litt og fundere ørlitte grann over hvor bra det har gått å jobbe som et selvstendig par i så mange år. Tenk det da, vi har mer eller mindre gått oppå hverandre og kranglet om de samme blogg-ideene i snart fem år! Uten å ha røket på et samlivsbrudd! Det er intet mindre enn utrolig, spør du meg 😂🙏🏼
De siste to ukene har jeg blogget mye mindre enn normalt, og jeg har tatt en pause fra både Snapchat og Instagram. Hodet og kroppen trengte en liten julepause, og for første gang på fem år har jeg sett julefilmer med ungene, vært i middagsselskaper med familien, gått turer med Teo og vært sammen med venninner uten å tenke på hva jeg skal fylle bloggen med i dag og i morgen. Jeg har sittet i sofakroken med strikketøyet mitt uten å ha en eneste tanke i hodet. Og det har vært helt fantastisk for skrotten.
Men nå er jeg skikkelig klar for å starte det nye året, skrive masse moro, få liv i Snapchat og Instagram igjen – og ikke minst: Fundere litt på hvem jeg skal kontakte for å høre om muligheten for å gi bort en fin premie når Konatil på Facebook runder 20.000 følgere 😍🙌🏽 Jeg tror 2020 kommer til å bli helt knall!
Det er deilig å ta seg en liten pause – men det er jammen så deilig å være tilbake igjen også ツ
Egentlig er det jo bare en ny dag i en ny uke i en ny måned i et nytt år, likevel føles 1. januar som en ny start. En ny start iblandet litt herlig optimisme – blanke ark i et helt nytt år. Det er så fint!
Og som kongen vår så vakkert sa det i gårsdagens nyttårstale:
“Mitt ønske i kveld er at håpet må bære oss alle inn i det nye året.”
Jeg har ingen nyttårsforsetter i år heller, men i år som i fjor, ønsker jeg å minne om noe som er veldig viktig for meg. Noe jeg ble tvunget til å gjøre da livet mitt ble satt på vent på grunn av sykdom for snart 20 år siden – men som viste seg å bli noe av det smarteste jeg noensinne har lært meg:
Nemlig å senke forventningene.
Så la oss senke forventningene våre for 2020! Jeg lover deg at du kommer til å få det bedre med deg selv. Ikke senk ambisjonene og drømmene – men forventningene. Istedenfor å ha høye forventninger og bli skuffet dersom de ikke blir innfridd, er det bedre å ha lave forventninger og heller bli positivt overrasket hvis ting går over all forventning.
På den måten vil vi lære oss å sette pris på de små tingene, og vi vil føle mestring fordi vi faktisk vil mestre mer ved å la være å sette oss for hårete mål.
Drømmer du for eksempel om sommerkroppen 2020 – kan det være lurt å ikke forvente at den skal skli på plass med litt trening. Spør deg selv om hva du faktisk er villig til å ofre for å komme deg dit. Er det verdt blod, svette og tårer? Hvis ja – kjør på! Eller er det bedre å droppe tanken om sommerkroppen – og heller flytte fokuset til sunnere kosthold og økt aktivitetsnivå?
Livet er i alle fall for kort for unødvendige skuffelser. Vi kan velge å gjøre noe med det vi kan forandre, og akseptere det vi ikke kan forandre. La oss gjøre 2020 litt lettere for oss selv ❤️
/ Godt nyttår kjære lesere – gleder meg til å oppleve 2020 sammen med dere! ⭐️😊
De siste dagene har små og store beretninger om Ari Behn strømmet fram i media. Stian “Staysman” Thorbjørnsen forteller om den kvelden som satte så store spor at han mange år senere skulle invitere Ari Behn som sin drømmegjest på et radioprogram på P4.
Og hvordan Sigrid Hvidsten i Dagbladet, som fersk, uerfaren og pur ung journalist plutselig en dag mottok en kort mail der det stod: “Jeg vil bare si at jeg synes du er flink. Fortsett med det!” – underskrevet Ari Behn.
Om hvordan Ari Behn reddet livet til Ingeborg Stensrud en mørk høstnatt for mange år siden, en natt Ingeborg hadde et intenst behov for å slippe livet. Om hvordan Ari plutselig stod der, inviterte henne med bort til vennene sine – med åpne armer og en utstråling hun aldri før hadde opplevd.
Og disse beretningene om de personlige møtene vil ingen ende ta. Jeg kan ikke huske å ha lest så mye ektefølt kjærlighet i etterkant av en persons bortgang, noensinne.
Og det gjør det kanskje enda mer uforståelig. Hvordan en så varm og inkluderende person, som endret noe i alle som på en eller annen måte krysset hans vei – ikke ønsket å leve lenger.
Og så denne teksten til Kathrine Aspaas om vinternetter. “Hun har vært ute en vinternatt før”, sier vi – og sikter til en person som bærer på livserfaring.
Det er bare det at ingen av oss slipper unna disse vinternettene. Der kjæresten har forlatt oss, vi har mistet noen vi er glad i, vi har mistet jobben, gruet oss til å gå på skolen, til å møte mennesker – eller møte livet.
Og hvorfor er det egentlig sånn, at disse vinternettene snakker vi helst ikke om? Selv om vi burde vært stolte som bare det, over dem? Burde vi ikke betrakte dem som seiere, og fokusere på hvordan vi kom oss gjennom dem – og til slutt satt igjen en vinternatt rikere? En erfaring rikere.
Som Kathrine Aspaas så fint skriver det:
“Kan det å dele vinternetter gjøre oss bedre rustet til å komme oss gjennom den neste? Kan vi hjelpe hverandre og være stolte av hva vi har vært gjennom?
Ikke feie det under teppet, eller luske rundt med arrene våre, men sette dem på peishyllen som monumenter over et helhjertet liv?
Blir ikke natt-seilasen litt lettere dersom vi vet at vi reiser sammen? At opplevelsene våre har mange likhetstrekk? At vi er hverandres hjelpere og utfordrere underveis?”
For noen måneder siden møtte jeg en barndomskompis på butikken. Jeg hadde ikke sett ham på over 15 år, men praten satt heldigvis fortsatt løst – akkurat som i gamle dager.
– “Hvordan har du det?”, spurte jeg etter en stund.
Han nølte litt før han svarte – det var tydelig at han vurderte hva han skulle si:
– “Det går heldigvis litt bedre nå. Men jeg har vært langt nede. Langt, langt nede. Men jeg innså heldigvis at jeg måtte få hjelp. Og det har nok reddet livet mitt”.
Klemmen som fulgte var god, varm og ektefølt. For jeg vet hvor lett det er å svare “Joda, jeg har det bra” på et sånt spørsmål. Jeg gjorde det selv, i en lang periode i livet mitt da jeg på ingen måte hadde det bra. Men det kostet meg mindre å juge om det, enn det gjorde å være ærlig.
I dag angrer jeg på det. Jeg burde vært en som var åpen om hvordan jeg hadde det, og heller forklart at livet serverte meg vinternetter på rad og rekke akkurat da. Men jeg visste ikke bedre. Jeg trodde jeg skånet alle dersom jeg latet som at alt var bra.
Nå vet jeg at vi bærer på vinternetter alle sammen. Noen står midt oppe i dem nå, noen har lagt dem bak seg – mens andre har dem foran seg. Vi vil alle være ute i kulda på et eller annet tidspunkt i livet.
Så la oss gjøre det eneste riktige, nemlig å hjelpe hverandre gjennom de tøffeste nettene ❤️
/ “Sett vinternettene på peishyllen som monumenter over et helhjertet liv” ⭐️
Julefreden har senket seg, finstasen er på – og om få strakser ruller vi avsted til Peters søster for å feire julaften. Lyden av små barneføtter tripper nå omkring, og spente små øyne smugtitter på gavene som står klare i gangen.
Årets viktigste dag, smiler Peter – som har sett på Askepott fra start til slutt, mens han har jafset Mormors nybakte julekake i sofakroken, i ført joggebukse og heftig sovesveis.
Enkelte tradisjoner må aldri brytes, og det er noe humoristisk søtt over den store mannen som sitter klistret til skjermen som et lite barn på julaften 😆❤️
Så nå gjenstår bare å ønske dere alle en riktig god jul! Med håp om at kvelden blir fin for alle, og at det skapes gode juleminner som får bli med videre ⭐️
