Det siste året har jeg vært på sparer’n! Jeg har kun kjøpt ting vi virkelig trenger, og stort sett har det vært utstyr til barna, som det siste året har vokst litt for fort.. 😅
Jeg mener jo det er litt trist at vi har blitt en generasjon som kaster og kjøper nytt så fort noe blir bittelitt ødelagt – så akkurat det har det gått litt sport i her hjemme. Jeg prøver stort sett alltid å fikse ting før vi eventuelt kaster det. Og det er så gøy når det funker!
Så i dag skal jeg dele et av mine triveligste sparetips, nemlig å reparere sengetøyet!
For sengetøy har ofte en tendens til å bli litt slarkete i kantene etter lang tids bruk. Som oftest er det sømmene som går opp, og det er veldig lett å fikse litt på, istedenfor å kjøpe nytt.
Dette begynte jeg med for alvor etter at jeg arvet masse fint sengetøy da Farmor døde. Sengetøy som jeg husker godt fra alle nettene jeg sov over da jeg var liten ❤️ Og da blir det ekstra verdifullt å reparere istedenfor å kaste.
Har du symaskin går det jo superfort – men det tar ikke lange tiden med god, gammeldags nål og tråd heller:
Det er så pyton når dyna sklir ut av trekket.. 😩
Fram med mors gamle syskrin 😎
Sy igjen det som har raknet, og viola! Sengetøyet er så godt som nytt igjen. Småhull kan også pyntes litt på!
Mye billigere og en dose mer miljøvennlig enn å kjøpe nytt 😉👍🏼
Jeg luktet lunta før helgen, for da begynte nysingen. Og når Peter brygger på noe – er det ikke lenger uskyldige nys som han kan få av pollen om sommeren – nei, da er det nys som en hissig elefant. Nys som glir over i sånne smådesperate manne-rop.
For det skal høres når en mann brygger på noe. Hei, hør – nå blir jeg syk, jeg! Det er som om “man flu’en” roper et varsku.
Så lunta var altså luktet, Peter nøs for harde livet, og jeg var forberedt på det som ventet. Og ganske riktig, helgen så mer eller mindre slik ut:
Men i natt gjorde jeg en overraskende oppdagelse. Jeg har jo i alle år trodd at menn legger på litt ekstra med vilje for å få litt mer sympati, men i natt ble jeg plutselig litt usikker..
Vi la oss ganske sent i går kveld, så jeg sovnet med en gang jeg lukket øynene. Peter ble med andre ord snytt for både rygg-pjusking og trøstende ord, som han gjerne setter ekstremt, ekstremt stor pris på når virusene herjer.
Men så våknet jeg plutselig midt på natten, av starten på et lite hoste-anfall. Du vet sånne host som utføres i søvne. Man hører tydelig at personen ligger og sover, men hosten må ut.
Og det var dette som overrasket meg litt. For når Peter hoster på dagtid, er det host-host, også er det ferdig. Kanskje et lite sukk rett etterpå, eller til nød en bitteliten stakkars-meg-stønnelyd. Men det er stort sett altså bare ren hosting.
Men i natt hørte jeg noe nytt. Etter hvert bidige host fulgte en klagelyd jeg ikke har hørt Peter lage i våken tilstand noensinne. Det var: “Host-host-aaaaaaaaoff”.. Og så “host-host-aaaaaaaaaaoff”.
Jeg sjekket om han var våken, men han sov tungt. Og da ble jeg liggende og gruble: Kunne det være at man-flu faktisk rammer hardere enn jeg har trodd til nå? At for eksempel hosting faktisk er verre enn mannfolka gir uttrykk for på dagtid, og først kommer til syne når de sover om natten?
Eller er det mer sannsynlig at denne stønnende klagelyden bare er et resultat av at stakkars-meg-syndromet er så innarbeidet at det til og med sitter i søvne..?
Hvert år har julenissen sneket seg inn og lagt igjen en julegave under treet. Til Christina, Fra Julenissen.
Forrige jul var intet unntak, og jeg holder bestandig pusten når jeg åpner akkurat den gaven. Det pleier nemlig alltid å skjule seg et eller annet tull bak gavepapiret..
Men denne julen ble jeg både lettet og positivt overrasket. Julenissen hadde gitt meg en kopp! Med en veldig treffende tekst på – for akkurat denne setningen sier jeg veldig ofte når jeg sitter med strikkepinnene i sofaen:
Jeg er jo et konsekvent nei-menneske når det gjelder å stille opp i media – og Peter er som kjent stikk motsatt. Noen ganger mistenker jeg at han takker ja før han i det hele tatt aner hva som skal være tema..
I dag tikket det inn en melding på min mobil, fra en journalist som skulle ha tak i Peter. Jeg videreformidlet riktig nummer, før jeg meldte fra til Peter:
Jeg hadde time hos naprapat sent på dagen som skulle fikse litt på nakken min, før jeg skulle hente barn og handle mat for helgen. Og sånn hadde det seg at hele familien Klonk kom hjem ti minutter før journalistens ankomst.
Direktesendt radio er jo en smule stressende i seg selv, men jeg regnet med Peter hadde full kontroll da jeg forstod at temaet for innslaget skulle være blogginnlegget hans om den berømte tidsklemma.
Siden Peter skulle videre om en knapp time, kastet vi oss over taco-mekkingen, til journalistens store glede. Live fra kjøkkenet i beste tidsklemme-tid, det blir bra radio 😅
Jeg fikk beskjed om å bli stående ved kjøkkenbenken – “Greit nok”, tenkte jeg, “Så lenge jeg slipper å si noe”..
Men min medie-skyhet hadde ikke journalisten fått med seg.. Så i dag har jeg altså vært live på radioen for aller første gang, overrumplet av spørsmål – samtidig som jeg kuttet agurk til tacoen. Og ja.. Jeg klarte faktisk å fortelle radiolytterne at jeg hadde kink i nakken 🙈😂
Jeg våknet med et rykk rett før alarmen ringte. Veldig urolig – hadde jeg drømt noe jeg ikke kunne huske? Eller var jeg urolig fordi Teo skulle opereres denne dagen?
Jeg tasset ut på kjøkkenet til lukten av nytraktet kaffe. Alt var helt stille. Peter hadde kjørt til jobb allerede.
Men, så tidlig..? Klokka var ti på syv, hadde ikke Peter sagt at han skulle dra hjemmefra halv åtte denne morgenen?
Teo lå og snorket fornøyd i kurven sin i hjørnet, med våte poter. Altså hadde Peter gått tur med ham før han dro – men hadde han husket å ikke gi ham mat? Siden han skulle opereres, skulle han faste denne morgenen..
Jeg tok opp telefonen og fant Peter øverst på lista. Vurderte å sende melding, men siden han sannsynligvis satt bak rattet og alltid er koblet opp på bluetooth – kunne jeg like gjerne ringe.
Jeg trykket på nummeret hans, og det grønne røret. Ingen ringetone, bare rett til telefonsvareren. Hmm, det var rart – hadde han slått av telefonen? Det skjer jo så godt som aldri. Bilen inne i en tunnel kanskje – uten dekning?
Ja. Jo. Sånn måtte det være.
Jeg hoppet i dusjen, og da jeg var ferdig, grep jeg telefonen samtidig som jeg tørket meg med håndkledet. Prøvde å ringe en gang til. Og en til. Og en til. Ingen ringetone, bare rett til telefonsvareren på ny og på ny.
Jeg kjente uroen bre seg. Gjorde det jeg kunne for å få kontroll over tankene, dyttet vekk uro og bekymringer. Hadde det skjedd noe på vei til jobb? Christina, skjerp deg nå. Ingen grunn til å bli paranoid. En mobil kan skru seg av, sånt skjer jo!
Men Peter svarer jo ALLTID…
Jeg prøvde å ringe en siste gang, med samme resultat. Kunne det være noe feil på linja? Jeg trykket meg inn på whatsapp og skrev en kjapp melding:
Det lille ✔️til høyre for klokkeslettet, betyr at meldingen er sendt – men ikke levert til mottakers telefon. Først når den er levert, står det to ✔️✔️ der. Telefonen hans var åpenbart avslått.
Med unntak av et par, tre flyturer de siste årene, kan jeg ikke huske at Peter har skrudd av telefonen sin noensinne. Han er på. Han har den ofte på lydløs, men aldri avslått.
Nå begynte jeg å bli urolig. Jeg prøvde å ta meg sammen mens jeg vekket barna – og kjempet for å puste med magen samtidig som hjernen løp løpsk. Jeg serverte frokost og laget niste mens jeg latet som ingenting. Inni meg var tankene helt andre steder: Trafikkulykke? Hvorfor var telefonen slått av??
Jeg følte meg helt teit, for jeg visste hvor idiotisk det var å la det negative fokuset vinne, men jeg klarte rett og slett ikke å la være. Hjertet mitt var i ferd med å fryse til is – kunne det ha skjedd ham noe?
For det er jo sånn det er for alle som plutselig rammes av noe, ikke sant? At alt snus på hode i løpet av et sekund? Hvordan den usle lille bokstaven som skiller lykke og ulykke bare plutselig er der?
Jeg pakket nistepakke ned i en sekk, da telefonen plutselig ringte. Jeg rev den opp av lomma, og kan ikke huske sist jeg kjente på den samme lettelsen som da jeg trykket på det grønne røret og hørte stemmen til Peter:
– Hei! Går det bra? Så du hadde prøvd å ringe meg mange ganger, telefonen stod i flymodus! Jeg skjønner ikke hvordan det har skjedd, jeg må ha kommet borti en knapp..”
Jeg pustet så lettet ut at jeg ble nødt til å forklare hva slags tankescenario som hadde utspilt seg på kjøkkenet hjemme, de siste 20 minuttene.
Alt dette fikk meg til å huske noe “Englepappa” Magne Helander hadde skrevet en gang, etter at han hadde mistet datteren sin. Han oppfordret alle som fortsatt hadde sine kjære barn, til å la tanken om at det raskt kan gå tapt sveipe innom hodet av og til. Bare for å bevisstgjøre seg hvor mye øyeblikket her og nå faktisk er verdt.
Og den “uskyldige” opplevelsen med en mobiltelefon i flymodus, har gitt meg en støkk. Kanskje trenger man en sånn påminnelse i blant? For denne uka har jeg virkelig satt pris på øyeblikkene med Peter. Hvor mye det betyr med et lite livstegn i lunsjen, eller klemmen når han kommer inn døra etter en lang dag på jobb, eller å sovne i armkroken hans om kvelden.
I en hektisk hverdag er det lett å ta hverandre for gitt – innimellom er det kanskje fint å bli minnet på hvor mye øyeblikket her og nå er verdt ⭐️
Jeg registrerer at Peter er ivrig på å omtale min beryktede PMS på bloggen sin for tida. Da elevene i 7. klasse tidligere denne uka spurte meg hvordan det var å leve sammen med en blogger, turte jeg ikke nevne akkurat det. At det er noe spesielt å lese om sin egen syklus på sin egen manns blogg.
Peter som “venter på at PMS’en til kona skal inntreffe”..
Det skal sies at jeg ser humoren i dette, for det er jo en kjent sak at humøret mitt blir noe ustabilt når hormonene herjer. Jeg syns jo kanskje ikke at jeg er så ille som mannen skal ha det til – men på det punktet er vi uenige.
Jeg vet ikke om det er sånn at noen av dere kvinnelige lesere som har fått barn, kan bekrefte eller avkrefte at syklusen endrer seg etter svangerskap og fødsel – men min har i alle fall gjort det etter at jeg fikk nummer to. Etter førstemann merket jeg ikke særlig forskjell, men etter nummer to har det skjedd litt av hvert.
Og nå føler jeg egentlig at hele syklusen er et problem. Plutselig er det vondt, plutselig er man kvalm og uvel, så svinger energien noe enormt – men verst av alt for Peters del, er altså at PMS’en har blitt ganske så lunefull.
Noen måneder går det smertefritt, mens andre måneder går det mot skilsmisse. (Har du hørt på podcasten vår “Gjesterommet”, er du jo greit informert om dette fra før, hehe).
Men det jeg ikke forstår, er at jeg fortsatt – etter over 20 år med mens-syklus – ALDRI husker når PMS’en nærmer seg! Hvorfor har jeg ikke på en alarm?
Hvorfor har jeg ikke på en liten påminner som sier fra om at nå må du huske at dragen straks våkner opp inni der et sted? Burde ikke det gjøre PMS’en hakket lettere å takle? Sånn at den ikke kommer som julekvelden på kjerringa hver eneste måned?
Men der har Peter heldigvis tatt ansvar. Han er tross alt ganske lur iblant, og for noen uker siden spurte han fælt om syklusen min, uten at jeg tenkte noe mer over det. Hvor lenge jeg har mensen, hvor regelmessig den er, antall dager i syklusen og flere andre kontrollspørsmål.
Wow, så omtenksom og nysgjerrig!, tenkte jeg. Men nei da, den sniken gjorde research. Han hadde nemlig lastet ned en app der man har full kontroll over menstruasjonssyklusen sin. Eller konas.. 😂
Nå som jeg har lest bloggen hans, forstår jeg jo hvorfor han rett før helgen plutselig kom opp fra kjelleren med et merkelig smil. Varmt, mildt og veldig harmløst. Så strøk han litt på meg og ga meg en klem. Han hadde åpenbart fått en melding fra appen om at vi nå offisielt hadde seilet inn i PMS-farvann. Og han ville bare prøve å temme løven før den kom ut av buret.
Så denne gangen er jeg i det minste litt forberedt. Men ja, vær litt forsiktige med spydige kommentarer på bloggen den neste uka. Hormoner er på vei 😂
/ Men sånn ellers i måneden er jeg ganske ålreit 🙈
Det tar på å bli eldre. Ikke bare må man dempe musikken når man kjører bil for å se bedre, men alt tar lenger tid.
Blir man forkjølet eller får bronkitt for eksempel, kan du banne på at det tar tre ganger så lang tid å bli frisk som det gjorde da man var ung. Et par runder på legevakta hører også med, bare for å forsikre seg om at man ikke er døende.
I fjor hadde jeg omgangssyken i tre uker. Et uskyldig virus som pleier å roe seg etter tre dager – tok meg tre forbanna uker å få ut av systemet (bokstavelig talt 🙈). Det kan ikke bety annet enn at jeg har en kropp i forfall.
I alle år har jeg vært takknemlig for at jeg ikke har hatt en rygg som krangler. Eller at jeg har slitt med tilbakevendende hodepine. Eller smerter i magen, bena eller nakken. Sånne kroniske ting, som må være helt forferdelig slitsomt å leve med.
Og akkurat den takknemligheten har jeg blitt minnet på denne uka, for på mandag skjedde noe som har satt meg helt ut. Som har gjort at jeg har måttet ta smertestillende hver eneste dag denne uka for til dels å klare å fungere, og jeg har sovet så dårlig at jeg egentlig burde fått en medalje.
Jeg har fått kink i nakken. Kink!
Jeg er usikker på om det direkte kvalifiserer til alderspoeng, men jeg er helt sikker på at det er et aldringstegn at kinken nekter å gi seg.
Hadde jeg vært 18 år ville kinken sikkert forsvunnet i løpet av en time, men sånn er det definitivt ikke lenger. Nå har den satt seg så forbanna fast at den like gjerne kan være på fremadstormende front, som retrett. Jeg har ikke peiling.
Og ikke aner jeg hva jeg har gjort for å utløse denne kinken heller, men det jeg vet er at jeg er en helt ubrukelig smertepasient.
Det går jo ikke an å ha så vondt uten å uffe seg! Herreminhatt, hver gang jeg rører litt på hodet smeller smerten inn, og den pulserende verkingen er konstant.
Så denne uka har jeg vært et monster. Jeg har glefset, kjeftet og smelt – det har vært kinken som har herjet. Jeg har minnet dem rundt meg på det i annenhver setning, men jeg vet ikke om det har hjulpet.
Men jeg har også fått en saftig påminnelse på at jeg må være veldig takknemlig som til vanlig har en kropp som fungerer. Og jeg har fått en skikkelig påminnelse på hvor ufattelig grusomt det må være for alle dere kronikere som sliter med smerter hver eneste dag. Jeg tar av meg hatten og bøyer meg i støvet for dere. (Eller vent, jeg klarer ikke bøye meg)
I dag morges toppet det seg da jeg skulle lufte hunden, for da jeg skulle ned på huk for å plukke opp hans første levering for dagen, lente jeg meg så stivt framover at det plutselig sa plopp i det ene øret – og headsettet falt ut og landet midt i smørøyet.
Jeg gir denne kinken to dager til. Hvis den ikke viser tegn til å forlate åstedet innen mandag – blir jeg nødt til å ringe etter profesjonell hjelp. Hvis ikke, er jeg sikker på at den kommer til å sette seg for godt.
/ “Vi husker alle hvor hyggelig Christina var før i tida. Før kinken. Det var fælt hvordan kinken tok henne. Stakkars.” 😅🙈
For 12 år siden bestemte jeg meg for å kjøpe en hund. Jeg hadde ønsket meg en firbent bestevenn helt siden jeg var liten, og endelig var jeg både voksen nok til å ta mine egne valg, og i en livssituasjon der hund passet perfekt.
Verdens søteste lille Teo fikk bli med meg hjem en varm sommerdag i 2007, og jeg har ikke angret en dag siden!
Det å ha hund er fantastisk, og jeg mener bestemt at det er helsebringende – og ikke minst veldig nyttig for barn å vokse opp i hjem med gode familiehunder.
Jeg hadde brukt flere år på å bestemme meg for hvilken rase som ville passe best for meg, og da jeg fant den rette oppdretteren, var jeg nøye på å sjekke stamtavlen. Ikke at det var noen garanti for et friskt hundeliv, men på den måten kunne jeg kanskje få en valp som styrte unna de arvelige sykdommene.
Hundeforsikring er noe av det første man tegner som fersk hundeeier, og naiv som jeg var, trodde jeg at bare man har forsikring – blir ikke utgiftene store uansett hva som skjer. Tankene mine var altså at de eneste utgiftene ville bli hundemat, litt utstyr og noen hundrelapper i måneden i forsikring.
Og sånn tror jeg det er mange som tenker – at bare man har penger til å skaffe seg hund, så er man i boks. Men det blir som å kjøpe seg bil uten å ha råd til EU-kontroll eller reparasjoner.
Derfor har jeg en liten bønn til alle hundeeiere og alle som har bestemt seg for å kjøpe hund: Sett av et beløp hver måned til hundeutgifter på sparekontoen. Dersom uhellet er ute og hunden blir skadet eller syk, vil det alltid påløpe en egenandel dersom forsikringen i det hele tatt dekker det som behandles.
Denne uken har Teo vært gjennom sin andre runde med trekking av tenner, hvilket er vanlig når hunder med hjertefeil når en viss alder – men dette er for eksempel en av de typiske tingene forsikringen ikke dekker. Og jeg skal love deg at dyrlegen tar veldig, veldig, veldig mye mer enn en tannlege tar for å trekke tenner.
Men man vil jo det aller beste for sin firbente bestevenn ❤️ Det koster å ha hund, men med en liten buffer til hunde-utgifter på kontoen, er man i alle fall litt bedre stilt den dagen man må dra kortet hos dyrlegen 🐶👍🏼
“Journalist fra Nrk? Vent litt, du skal få snakke med Peter.” “Komme en tur på God Morgen Norge? Bare hør med Peter, du – han elsker sånt!”
I alle år har jeg sendt Peter. Og det var helt ærlig det første jeg tenkte da en lærer ringte fra barneskolen i forrige uke og spurte om jeg kunne komme og snakke litt om blogging for 7.trinn.
Så da stotret jeg de velkjente frasene, da: “Ehh, ja, men det er Peter som er god på sånne ting!” – før jeg plutselig kom jeg på at Peter er jo på jobb nå, han. Han har jo ikke mulighet til å ta sånne oppdrag lenger!
Så da fant jeg ut at jeg fikk hoppe i det. Det er jo veldig moro at 7. trinn har blogging på timeplanen, og jeg var tross alt litt spent på å høre hva slags spørsmål de hadde å komme med 😉
I dag var dagen kommet, og jeg må innrømme at det var litt rart å stå oppe ved tavla og se hvordan rommet fylte seg med gutter og jenter. Tror faktisk ikke jeg har stått ved tavla siden jeg gikk på skolen selv, og da var det med ekstremt klamme håndflater og skjelvende røst 🙈😂
Men for en fin gjeng! De tok virkelig godt imot meg, og denne uka har alle på trinnet laget sin egen blogg som de har oppdatert med jevne mellomrom, og lagt igjen kommentarer hos hverandre. Så de begynte jo å få litt kjennskap til hva blogglivet handler om.
Og de hadde imponerende mange gode spørsmål å komme med! De lurte blant annet på hvordan det var å være blogger samtidig som mannen min er blogger, hvordan man tjener penger på å blogge, om det er spesielle regler man må forholde seg til når man blogger, om jeg hadde takket ja til å reklamere for noe jeg ikke likte, hvordan man takler kjipe kommentarer, eller om jeg blogger når jeg er sinna 😆❤️
En reflektert gjeng som jeg håper ble litt klokere i dag, av å høre en godt voksen blogger forklare hvordan alt foregår. Mens jeg stod der, kom jeg på at da jeg gikk i 7. klasse – hadde vi ikke PC engang. Men det turte jeg faktisk ikke si 😂👵🏻 #gamla
Ja, de fleste var høyere enn meg 😂❤️ (Bilde tatt med tillatelse – og bare av dem som ville være med)
Hverdagen med en mann i ny jobb er godt i gang, og vi begynner endelig å komme inn i nye rutiner. Jeg må innrømme at det har vært en liten overgang å stå opp til tomt hus hver morgen, og som oftest enser jeg ikke at Peter suser avgårde før 7.
Men det går veldig bra, og for å sitere en kompis av Peter: “Jeg tror barn har godt av å se at mamma og/eller pappa drar på jobb” 😂
Jeg trodde det skulle bli stusselig å sitte igjen alene på kontoret, men utrolig nok er det en helt annen ting som har vist seg å være den største utfordringen til nå: Middagskabalen!
Nå kjenner vi mer på hverdagsrutine-nødvendigheten enn vi noensinne har gjort, og det er jo stort sett jeg som henter unger, er leksehjelp, lufter Teo og lager middag hver ettermiddag mens pendlerbilen forflytter seg fra jobb til hjem.
Og nå befinner jeg meg faktisk midt oppi en aldri så liten middagskrise.. Jeg har innsett at ukes-handling blir ekstra viktig framover, både for å spare tid og penger.
Men samtidig føler jeg at jeg har kjørt meg helt fast i de samme to-tre rettene. Kjøttdeig med spagetti, stekt laks, eller noe annet enkelt. Og man kan ikke servere pølser og pizza annenhver dag heller.
Så hva tenker jeg nå? Jo, jeg tenker å spørre ekspertene.
Og ekspertene er alle dere som etter måneder, år og evigheter med rutineliv har blitt sjukt gode på middagsretter som funker perfekt i hverdagen! Veldig gjerne retter som er av en sånn størrelse at man kan ha rester dagen etter.
Så, hva lager du?
Hvilke retter går kjapt, samtidig som de er næringsrike og gode?
Drømmen er å få noen bra tips i kommentarfeltet som jeg kan teste de neste ukene – og kanskje flere kan bli inspirert til å få nye retter inn i middagsloopen 😍
/ En stor takk til alle som fyrer løs i kommentarfeltet 🙌🏽
