Livet ruller og går i Spania, det er helt merkelig at sommeren fortsatt blomstrer for fullt bare en fire timers flytur unna Norge.. Lite som tyder på at høsten er på vei her nerrafor, men hører rykter om at vi muligens bør få på vinterdekk så fort vi kommer hjem til Norge..? 😅
Ukesfeiringen av gullbryllupet til svigers går så det griner, den oppblåsbare kajakken er overrakt (dét kjøper man nemlig til noen som har alt 😎🚣🏽) og vi nyter kombinert familietid og ferie med hele gjengen!
I anledning gullbryllupet, hadde svigerinne Hanne laget en gave fra alle de 10 barnebarna som jeg syns var helt genial. En ordsky!
Alle barnebarna fikk for noen uker siden spørsmål om hva de forbinder med farmor og farfar, og resultatet ble et knippe herlige ord om besteforeldrene – tenk så fint å ha dette på veggen!
En fin gaveidé å ha i bakhodet nå som det nærmer seg julegaveplanlegging, kanskje? 😉
I dag har første familie reist hjem, og det føles litt tomt i krokene. I morgen er vår siste dag – så nå skal vi nyte det siste døgnet til fulle, før kofferten skal pakkes og den solbrente nesa skal hjem for å bli enda rødere av kulda 😂
Puh! Endelig har pulsen senket seg, etter flere dager med kaos og stress. Først og fremst kom denne høstferien som julekvelden på kjerringa, et luksusproblem siden vi jo skulle reise til varmere strøk 😍
Men da vi endelig var avreiseklare, fulgte en særdeles lite trivelig flytur til Spania – flyskrekken min har nå nådd nye høyder. Kort oppsummert: Når man hører tvilsomme lyder etterfulgt av lukten av brann i et fly, og folk begynner å få panikk, passer det svært dårlig at kabinpersonalet går ut i streik. Ingen informasjon overhode, fest-setebeltet-skilt som var tent 90% av tiden, en pilot som vandret i midtgangen og flyvertinner som overså deg (!) når du prøvde å spørre om hva som skjer – jeg kan ikke huske å ha vært så livredd noen gang.
Jeg kan heller ikke huske at jeg noensinne har vært så sjeleglad som når flyhjulene traff spansk jord etter nærmere fire timer med skikkelig angst og nerver som lå i bunter på utsiden av huden. Så det har vært noen slitne dager nå, men endelig puster både Peter og jeg med magen igjen.
Omsider på plass i feriehuset til svigers i Spania!
Denne høstferien har vi gledet oss til i veldig lang tid, svigermor og svigerfar feirer nemlig gullbryllup i år – og har i den anledning arrangert feiring for hele hurven. Fire familier er nå på plass, og i kveld skal vi ut og feire at herr og fru har vært gift i 50 år ❤️
Det er alltid spennende når 17 personer skal feriere sammen, og jeg som kommer fra en liten familie, syns det er ekstra artig å ha giftet meg inn i en storfamilie. Veldig glad på barnas vegne også, som får bygge barndomsminner med en gjeng fettere og kusiner. Det er skikkelig stas!
Nå skal jeg fise avgårde en mail til flyselskapet i håp om å få en forklaring på hva i all verden det var som skjedde da vi var i lufta, så krysser jeg fingrene for et beroligende svar før vi setter snuta hjemover mot Norge igjen 😅
/ Følg meg på snapchat (umulius82) dersom du ønsker flere oppdateringer fra ☀️🇪🇸😉
Vi er en gjeng mammaer som venter, mens alle de små håpefulle jager ballen. Smilende nikk fra småsvette mødre som såvidt rakk å tygge siste middagsbit før vi måtte kaste oss i bilen.
– “Ja, tida flyr jo!”, utbryter en annen, “Syns ikke det er annet enn kjøring og henting hele uka. Plutselig er det jul!”
Vi humrer litt, for vi tenker jo det samme alle mann. Årene som taximamma er i gang. Kabalen med kjøring og henting hit og dit, som gjør at ukedagene fyker avgårde i et sammensurium av stress og kaos og tidsfrister.
Men så utbryter en annen mamma:
– “Men dere, er det ikke litt fint og? Joda, det er hektisk med kabalen som skal gå opp fra uke til uke, men så er det liksom sånn det skal være nå. Kjøring og henting og oppfølging av aktive barn! Er det ikke egentlig ganske ålreit?”
Det ble stille. Stille som det bare blir når noen har sagt noe ingen andre har tenkt på før.
Mammaen hadde jo helt rett! Når vi har kommet oss gjennom den første småbarnstida, venter en ny periode. Og da er oppfølging, kjøring og henting en veldig stor og viktig del av programmet.
Altfor ofte tenker jeg at det er off og huff og hektisk og at det går i ett – men i går innså jeg at det er på høy tid at jeg heller fokuserer på hvor fint det er å ha aktive unger!
For det har skjedd en endring de siste tiårene. Vi som foreldre bruker mer tid på barna våre enn noensinne. Vi kjører og henter, vi hjelper til med lekser, vi leker, passer og steller – mye mer enn våre foreldre, og generasjonen før dem igjen, gjorde.
Der det før var vanlig å ha alt på stell i hus og hage, lar vår generasjon det i mye større grad flyte litt. Vi dropper husarbeid til fordel for tid med barna, og det syns jeg er så fint å tenke på!
Ja, det kan bli hektisk med aktiviteter hver dag – spesielt om man er alene om omsorgen og/eller har mange barn, men samtidig er det en fin tanke at dette jo kun er midlertidig. Så lenge kabalen går opp naturligvis, er det jo på sett og vis et privilegium for oss foreldre å være taxi.
Dessuten viser forskning at aktiviteter etter skolen lærer barna struktur og disiplin, og ikke minst lærer de å bruke all fritiden de har på noe fornuftig. I tillegg har undersøkelser vist at lagsport skaper skolevinnere: Unge som trener i idrettslag, har høyere skolemotivasjon og bedre karakterer.
Så da må vi bare minne oss på at å være utbetalt taxisjåfør i grunnen ikke er så verst likevel 😉
For to år siden sa barndomskameraten min Bent Sondre at han hadde en idé. En idé han ville lufte for meg, siden han visste at jeg er over middels opptatt av de små miljøvennlige grepene man kan gjøre i hverdagen.
Redusere plastforbruket, ta beina fatt til butikken, lage restemiddag av ting man har i kjøleskapet – og på den måten gjøre det man kan for å redusere matsvinn.
Bent Sondre er utdannet kokk, og har lenge vært fortvilet over de store mørketallene når det gjelder matsvinn. 400 000 tonn mat kastes hvert år (!), og dagligvarebransjen står for 150.000 av dem.
I 2017 inngikk regjeringen og den norske matbransjen en avtale om å redusere matsvinnet i Norge med 50 prosent innen 2030, og det var da ideen til Bent Sondre begynte å spire. Og vips, var prosessen med å få Sondres idé ut av hodet og ned på blokka, i gang!
Etter to år med med innsamling av data og utvikling av teknologien, er det nå straks klart for å lansere løsningen – og jeg må innrømme at jeg er superspent!
Det siste året har jeg med jevne mellomrom mast på hvor langt de har kommet i prosessen, for jeg forelsket meg nemlig helt i ideen hans. Bare hør på dette:
Bent Sondre har utviklet en gratis app, som gjør at du får umiddelbar tilgang til alle varer i butikken du skal handle i, som er i ferd med å gå ut på dato – og som dermed er redusert i pris.
Appen fungerer i alle dagligvarebutikker – på tvers av kjeder. Dette er en nøytral app som ikke går på bekostning av konkurransen mellom de ulike butikkene, og den er beregnet på at kundene ofte handler i forskjellige butikker.
Appen aktiveres i det øyeblikket du går inn i en butikk, da får du et push-varsel på mobilen din, med spørsmål om du ønsker å ta appen i bruk.
Dersom du ønsker det, åpnes appen – og du får umiddelbar tilgang til varene til redusert pris. Du får også tilgang til butikkens kundeavis med aktuelle tilbud, butikkens hjemmeside med oppskrifter og annen info, samt butikkens åpningstider.
Og dette er jo bare helt genialt! Det er genialt for miljøet, det er genialt for at butikkjedene ikke lenger skal tape vanvittige penger på matsvinn (og heller øke omsetningen), og det er genialt for oss forbrukere som kan være med på å redusere matsvinn og samtidig spare penger.
Appen lagrer for øvrig ingen opplysninger, og den lukkes automatisk når du går ut av butikken.
Dagligvarekjedene gleder seg til appen rulles ut til forbrukerne – og jeg må innrømme at jeg virkelig er superspent på responsen. Tenk om min første barndomskjæreste kan være medvirkende til at matsvinn elimineres i butikkjedene våre? Det hadde vært utrolig tøft 🙌🏽😄
Les mer om Spot On her – og legg gjerne igjen mailadressen din dersom du ønsker å bli varslet når appen lanseres! Det har jeg gjort 😉
/ All mat har en verdi og fortjener å bli spist ☀️
Her om dagen skulle jeg google et eller annet, og plutselig dukket det opp et bilde av meg selv (😆✌🏼) der jeg stod og gliste mens jeg stolt viste fram avokadoplantene mine.
Og det var jo litt trist, for det minnet meg på at alle de stakkars plantene døde i flytteprosessen i fjor vinter.
Men det satte meg også på en ny idé – det er jo på høy tid å få liv i noen avokadosteiner igjen! Og hvorfor ikke sprite opp høsten ved å lage en skikkelig familie-avokado-konk?! Som tenkt, så gjort!
Med familien Klonks konkurranse-instinkt, blir ikke dette noen “konkurranse” – det blir blodig alvor og heftig egosentrisk heiing på egen stein.
Bortsett fra mor som ikke eier sånne instinkter da, og kommer til å ta det hele med knusende ro 😆
Så, hvorfor ikke slenge seg på? Jeg lover deg at det blir moro, enkelt og spennende – det eneste du trenger er en liten dose tålmodighet 😉
Slik gjør du!
Skyll steinen nøye, slik at den er helt ren og pen (du trenger ikke fjerne det tynne, mørke skallet)
Finn ut hvilken ende som er butt og spiss (den spisse enden skal opp!)
Stikk 3 fyrstikker/tannpirkere inn jevnt rundt midten av steinen (gjerne litt på skrå oppover)
La steinen hvile på pinnene i toppen av et glass vann, slik at minst 1/3 av steinen dupper nedi vannet
Voilá! Så er det bare å stelle pent med steinen sånn cirka annenhver dag, skift vann, sørg for at glasset er rent, og skyll gjerne steinen i litt lunket vann.
Etter 4-8 uker kommer forhåpentligvis steinen til å sprekke opp, og det kommer en rot ut i bunnen som vokser seg større og lenger for hver dag.
Fram til da er det bare å heie fram sin favoritt, dersom du også tilfeldigvis skulle ha noen du kan konkurrere mot 😉
Så får vi se da, om det begynner å spire i vinduskarmen etterhvert – husfreden går nok uansett en ufin tid i møte 😂
Akkurat nå er jeg i lettere sjokk. Hvem i all verden er det som gjør noe sånt?
For helgen som gikk, var superfin. Du vet, en sånn helg der timene bare flyr avsted fordi man er sammen som familie og bare tar ting på sparket. Ingen fotballcuper eller håndballcuper eller dugnadsvakter. Bare en tur innom biblioteket, en svipp til Stavern, litt hagearbeid innimellom slagene, og en skogstur med gode venner og sekken full av mat som skal godgjøre seg på bålet.
En super helg – det eneste som manglet, var hobbyen min. Strikketøyet med de fine fargene har ligget på kommoden borte i hjørnet og smilt til meg hver gang jeg har kikket bort på det, men jeg har ikke strikket en eneste maske siden jeg såvidt fikk startet på et erme før helgen.
I dag hadde vi akkurat spist middag, da barna fikk gå fra bordet. Peter fikk plutselig en telefon, og jeg ble sittende igjen alene – akkurat litt for mett til å orke og rydde av bordet.
Så fikk jeg øye på de fargerike garnnøstene.. Endelig litt strikketid! Jeg kastet meg over pinnene, skulle akkurat til å sette strømpepinne nummer fem i den første masken, da jeg oppdaget det..
WTF?! Hva hadde skjedd med den ene strikkepinnen? Hvorfor var den plutselig helt bøyd? Hvorfor så den ut som en liten klepp, hva i all verden var det som hadde skjedd? HVEM hadde brukt strikkepinnen min som verktøy?!
Jeg konkluderte kjapt med at dette ikke kunne være rampestreker fra to små, for en strikkepinne i aluminium bøyes ikke så lett. Så da gjenstod bare..
– Peter? Hva i huleste har du gjort med strikkepinnen min?
– Hæ? Hva mener du?
– Strikkepinnen! Se på den, da! Den er jo helt bøyd! Hva har du gjort?
– Oisann.. Nei altså, jeg skulle bare åpne et gammelt malingsspann jeg fant i kjelleren. Så skulle jeg bare hente noe på kjøkkenet, og da så jeg tilfeldigvis den ene strikkepinnen som var til overs.
– Til overs?! Den er ikke til overs! Du brukte strikkepinnen min til å åpne et malingsspann?!
– Ja altså, du hadde jo fem stykker, da! Og da jeg så at den ene bare lå og slang mens de andre pinnene var i bruk inni det rosa garnet, tenkte jeg at det var greit. Du har jo bare to hender liksom.
Jeg.. Vet ikke hva jeg skal si. “Den var til overs”.
Så nå sitter jeg her med en bøyd strikkepinne. Jeg, som var overbevist om at strikketøyet ville få ligge trygt, har nå lært. Man pakker ikke bare bort tingene man ikke ønsker at barna skal få tak i, man legger dem ikke opp i høyden der mannen kan finne dem heller.
For man vet jo aldri når man kan komme over et gammelt malingsspann 🙈
Rett før helgen, åpnet jeg Snapchat for å oppdatere storyen min. Det gule tallet som viser om du har fått nye følgere, viste flere hundre. What?!
Det skjer ganske sjeldent at det kommer mange nye på en gang, men denne gangen var det mange!
Og da ble jeg nysgjerrig, hvor kom alle disse nye følgerne fra? Forrige gang noe sånt skjedde, hadde noen anbefalt meg i en facebook-gruppe – og dermed var det mange som hadde søkt opp brukernavnet mitt og lagt meg til.
Derfor la jeg uten en liten snutt der jeg snakket om at det var moro med så mange nye følgere – og så tekstet jeg følgende:
Dagen fortsatte, og Snapchat fikk hvile fram til kvelden. Men da jeg logget meg på igjen, hadde jeg fått tonnevis med snapper! Først da jeg begynte å åpne dem, forstod jeg hva som hadde skjedd.
Folk trodde jeg lurte på hvor i landet følgerne mine kom fra! Først ble jeg litt satt ut, for det var jo virkelig ikke det jeg hadde ment, jeg lurte jo på hvor de hadde funnet meg hen – men jeg hadde jo naturligvis formulert meg helt feil.
Så begynte jeg å åpne snap etter snap. “Jeg er fra Trondheim!” – “Jeg er fra Valdres!” – “Dette er utsikten min akkurat nå – i Førde!” – “Jeg er i Sandefjord” – “Jeg er i London” – “Jeg har fulgt deg lenge og jeg er på vei hjem fra Bardufoss!”
Haha, det var jo ikke det jeg egentlig hadde ment. Men så fikk jeg plutselig et øyeblikk: Herregud, så fantastisk! Alle disse folka! Jeg følte meg helt beæret der jeg satt – åpnet snap etter snap, med bilder og tekst til meg. Så mange følgere, så mange som hadde tatt seg tid til å sende meg et pip om hvor i verden de befant seg. Som svarte på spørsmålet mitt, selv om det jo egentlig ikke var det jeg lurte på 😍
Og igjen ble jeg minnet på hvor heldig jeg er. Jeg er så glad for at dere setter av tid til å lese bloggen min, til å se hva jeg legger ut i sosiale medier, og for at dere fortsetter å komme tilbake selv om jeg kanskje har skrevet eller sagt noe som har fått dere irriterte eller triste eller forbanna eller takknemlige eller glade.
Jeg aner ikke hvorfor det er sånn, men helt siden jeg var liten har jeg hatet å gå med smykker. Altså virkelig hatet. Jeg klarer ikke gå med noe rundt halsen, jeg kan ikke fordra armbånd – og jeg misliker ringer på fingrene. Jeg tok hull i ørene da jeg var 27 år gammel! Og de hullene har grodd igjen for lengst 🙈
Jeg snakket med en klarsynt en gang, som kunne fortelle at denne aversjonen mot smykker hang igjen fra et tidligere liv. At jeg hadde blitt bundet fast med lenker eller noe annet klaustrofobisk som sjelen min husker. Litt usikker på hva jeg tenker om akkurat det, men.. 😬
Men så var det denne gifteringen, da. Innimellom må jeg bare lufte fingeren. Enda så trivelig jeg syns det er å gå med giftering, så får jeg bare nok. Og da må jeg ta den av litt, og gi den stakkars fingeren noen dager der den kan puste igjen.
Jeg vet om et par venninner som heller ikke er spesielt fan av å gå med smykker, men gifteringen sitter på i tykt og tynt. Den har kommet for å bli, liksom.
Så det får meg jo til å lure: Er det bare meg som har det sånn? Er det bare meg som får litt noia av å gå med noe sittende fast på fingeren, og har behov for å riste litt løs i blant? Og hvorfor i all verden har jeg det sånn? Er det minner fra et tidligere liv, eller er det bare personligheten min som er sånn?
Kan ikke gjemme meg bak at jeg lurer for en venn heller 😂 It’s me 🙋🏻
Nylig spiste vi taco hos noen venner, og det er alltid spennende! For taco er virkelig en preferanse-greie, og absolutt ingen spiser taco på samme måte.
Tacobordet gjenspeiler hvilke preferanser en familie har, og den eneste tingen tacoen har til felles hos folk flest – er at den foretrekkes servert på fredager 😉
Vi for eksempel, har virkelig fått passet påskrevet de gangene vi har delt bilder på snapchat av tacobordet vårt. For ikke bare har vi avokado i tacoen, vi har også gulrøtter! Slå den, a 😆
(Seriøst, har du ikke prøvd, kan jeg fortelle at gulrot er fantastisk i taco – og dessuten en ekstra grønnsak de fleste unger fyller taco-tallerkenen med 😉👍🏼)
Men tilbake til venneparet vårt, de introduserte oss nemlig for noe vi falt pladask for: Kål! De hadde funnet ut at helt vanlig hodekål i strimler funket mye bedre i tacoen enn salat. Og vi er veldig, veldig enige!
Vanlig hodekål har jo rykte på seg for å være både mat og medisin for kroppen, og det syns jeg vi bør nyte godt av både store og små. Dessuten er kål billig, fantastisk næringsrik, og har lenge vært kjent for å styrke de gode bakteriekulturene i tarmen.
Store befolkningstudier har dessuten vist at de som spiser mye kål er mindre utsatt for kreft, særlig i mage og tarmsystemet. Kreftceller hater visstnok kål!
Jeg føler at kålen lenge har hatt et ufortjent dårlig rykte, som det er på høy tid å snu! Det er på tide å ta kålen tilbake i varmen, og hva er vel bedre enn å invitere den til taco-måltidet? 😆
Hos oss er i alle fall både gulrot og kål kommet for å bli! Jeg lurer spent på hva den neste nye ingrediensen blir.. 😆🎉
For noen dager siden, gjorde jeg noe jeg har hatt lyst til å gjøre lenge. Jeg stoppet bilen og hoppet ut for å ta et bilde av noe som får meg til å smile hver gang jeg kjører forbi ❤️
Samme kveld la jeg dette ut på min facebook-side: “Er det noen av mine Larviksvenner som vet hvem som har laget dette kunstverket?😍🙌🏽”
Det er mange ting som definerer en by. I Larvik har vi blant annet Bøkeskogen, Farris-fabrikken, fergeforbindelse til Danmark, Norges nest største containerhavn, dypbergarten Larvikitt – og ikke minst æresborgere som Thor Heyerdahl, Arne Nordheim og Ingvar Ambjørnsen.
Men vi har også en ting til. Noe alle larvikinger kjenner til, nemlig Alfhild!
Jeg tror nemlig ikke det finnes en person i denne byen som ikke har hørt om Alfhild – Larviks kanskje mest kjente og tradisjonsrike gatekjøkken. Som serverer de lokale spesialitetene “Ola” og “Super spesial” – og som har vært en del av bybildet i over 50 år.
Og hele det siste året, har et stort, fantastisk grafitti-verk preget hele den ene veggen på kiosken. Et skikkelig kunstverk av et blikkfang, som får meg i godt humør hver eneste gang jeg kjører forbi.
Et nydelig bilde av Alfhild herself ❤️
Og dette bildet har gjort meg så nysgjerrig, jeg vet jo at Alfhild ikke lever lenger – men ligger det noen historie bak dette kunstverket?
I følge lokalavisa vår Østlands Posten, startet Alfhild Michaelsen “Hovlandbanens Kiosk” i 1968, der hun skulle servere pølser, potetstappe, ertesuppe, frukt, sjokolade og mineralvann.
Kiosken hadde åpent hver dag hele året – til 01.30 på natta. På denne tiden gikk E-18 rett forbi, og Alfhild lagde matpakker til trailersjåførene – av fire halve skiver med godt pålegg, som hun solgte for tre kroner stykket.
Alfhild ble raskt et populært sted, og stamkundene ble etterhvert mange. Alfhild husket kanskje ikke navnene på alle kundene, men hun visste nøyaktig hva de skulle ha. Og når det var bygdefest på lørdager, gikk køen så langt øyet kunne se – og ble det slåsskamp ordnet Alfhild opp – hun var ikke redd for noen og gikk enkelt og greit mellom bråkmakerne og ryddet opp.
Det var dessuten en kjent sak at Alfhild hadde sine helt egne regler. Tygde man tyggis i luka, kunne man bare glemme det – og kom det unge kjærestepar som kysset ved kassa, fikk de ingen servering 😂
Hadde du ikke råd til pølse, kunne du kjøpe en “Ola”: Potetstappe i pølsebrød. Men den mest populære retten gjennom tidene, er nok “Super spesial” som er pølse i brød med potetstappe og rekesalat 😉
Men tilbake til dette kunstverket av kioskens grunnlegger. I går snakket jeg med Thorvald Heum, en av gutta i kunstkollektivet “Polykrom”, som kunne fortelle at det er Polykrom (med Mathis Anvik i spissen) som har laget grafitti-portrettet av Alfhild.
Det ble laget i forbindelse med kioskens 50-årsjubileum i fjor, og hengt opp kvelden før den store dagen, som en overraskelse til Alfhilds datter Aud, som driver kiosken nå.
Og det er bare så vakkert. For en idé! Det hjertelige smilet til Alfhild, den driftige damen som startet det som skulle bli Larviks mest populære gatekjøkken gjennom tidene.
